7 Statens innkrevingssentrals særnamsmyndighet

7.1 Innledning

Dersom utenrettslige innkrevingstiltak ikke fører frem, må det iverksettes tvangsinnfordring for å fremtvinge betaling fra skyldneren. For de fleste kravstyper har Statens innkrevingssentral i dag adgang til som særnamsmyndighet å beslutte utleggstrekk og stifte utleggspant overfor skyldneren. Innkrevingssentralen kan også drive inn kravene ved ordinær tvangsfullbyrding hos de alminnelige namsmyndighetene.

Departementet går i hovedsak inn for å videreføre de materielle reglene om Statens innkrevingssentrals adgang til å tvangsfullbyrde krav. Departementet foreslår å ta inn i tvangsfullbyrdelsesloven en generell bestemmelse om at SI kan beslutte utleggstrekk og stifte utleggspant for de krav den har til innkreving.

Departementet foreslår i tillegg at Statens innkrevingssentral skal kunne gjennomføre tvangsdekning i enkle pengekrav (bankinnskudd mv.) i de tilfellene den selv har tatt utleggspant for kravet.

7.2 Gjeldende rett

7.2.1 Generelt om Statens innkrevingssentrals særnamsmyndighet

Et grunnleggende vilkår for å gjennomføre tvangsinnfordring er at det foreligger tvangskraftig tvangsgrunnlag for kravet. De alminnelige tvangsgrunnlag fremkommer av tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1, mens tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 har bestemmelser om særlige tvangsgrunnlag for utlegg. En meget stor del av de kravene som Statens innkrevingssentral har ansvar for å kreve inn, er tvangsgrunnlag for utlegg etter bestemmelser i særlovgivningen, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav e.

Statens innkrevingssentral er med enkelte unntak tildelt særnamsmyndighet for alle de kravstyper den har til innkreving. Med særnamsmyndighet menes myndighet for andre enn de alminnelige namsmenn til å stifte utleggspant i skyldnerens formuesgoder eller beslutte utleggtrekk i lønn og lignende ytelser.

Hovedbestemmelsene om SIs særnamsmyndighet er straffeprossloven § 456 tredje ledd første og annet punktum. Første punktum fastsetter at SI kan beslutte trekk i lønn og lignende ytelser etter reglene i dekningsloven § 2-7 for bøter og andre pengekrav som er tilkjent i offentlig straffesak. SI kan også stifte utleggspant for slike krav dersom panterett kan gis rettsvern ved registrering i et register eller ved underretning til en tredjeperson. Utleggsforretning kan holdes på SIs kontor, og krever altså ikke noen ressurskrevende reisevirksomhet.

Statens innkrevingssentrals særnamsmyndighet var opprinnelig begrenset til å beslutte utleggstrekk. Utleggstrekk er en effektiv innkrevingsform overfor lønnstakere, men er lite egnet der skyldneren er selvstendig næringsdrivende, og overhodet ikke egnet når skyldneren er et foretak. Utleggstrekk er også uhensiktsmessig overfor fysiske personer med så store restanser at renteutgiftene som påløper er større enn det utleggstrekket innbringer. I 2000 ble straffeprosessloven § 456 endret slik at SI også fikk myndighet til å stifte utleggspant.

Straffeprosessloven § 456 tredje ledd annet punktum fastsetter at Statens innkrevingssentral kan beslutte utleggstrekk og stifte utleggspant for andre krav når det følger av særskilt lovbestemmelse. I særlovene som gir SI særnamsmyndighet, er den gjennomgående gitt kompetanse til både å beslutte utleggstrekk og stifte utleggspant. I noen tilfeller har SI begrenset særnamsmyndighet.

Statens innkrevingssentrals adgang til å holde utleggsforretning omfatter i utgangspunktet alle de tiltak som de alminnelige namsmyndigheter kan foreta for å stifte og sikre rettsvern for pantet. Mens de alminnelige namsmyndigheters kompetanse er geografisk begrenset, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-3, er SIs særnamsmyndighet knyttet til ansvaret for innkrevingen av kravet, og gjelder for hele landet.

Statens innkrevingssentral kan bare stifte utleggspant hvis panteretten kan gis rettsvern ved registrering i et register eller ved underretning til en tredjeperson, og utleggsforretning kan holdes på SIs kontor. Dette innebærer at SIs namsmyndighet er mer begrenset enn det som gjelder for de alminnelige namsmyndigheter. SI kan ikke ta utlegg i løsøre som ikke er realregistrert eller i verdipapirer, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-9.

Det følger av straffeprosessloven § 456 fjerde ledd første punktum at Statens innkrevingssentral kan begjære utlegg hos namsmyndighetene dersom kravet ikke blir dekket. Dette betyr blant annet at dersom SI ikke finner egnede formuesgoder som den selv har myndighet til å ta utlegg i, kan den iverksette tvangsinnfordring gjennom de alminnelige namsmyndighetene.

7.2.2 Adgang til å gjennomføre tvangsdekning

Det må sondres mellom det å stifte utleggspant og beslutte utleggstrekk på den ene siden (sikringsstadiet), og det å gjennomføre tvangsdekning (dekningsstadiet) på den annen.

Ved utleggstrekk er det i praksis ingen forskjell på sikrings- og dekningsstadiet fordi gjennomføring og oppgjør av utleggstrekk innebærer at det samtidig gis dekning for kravet.

Statens innkrevingssentral har ikke adgang til å gjennomføre tvangsdekning i gjenstander den har stiftet utleggspant i. Når innkrevingssentralen har stiftet utleggspant, f. eks. i et bankinnskudd, må den derfor på vanlig måte inngi begjæring om tvangsdekning til de alminnelige namsmyndigheter. Det er så disse myndigheter som sørger for at SI får utbetalt pantebeløpet, ved uttak fra bankkonto eller ved realisering av andre panteobjekter.

7.3 Høringsnotatets forslag

Departementet gikk i høringsnotatet inn for å videreføre hovedtrekkene i de materielle reglene om Statens innkrevingssentrals særnamsmyndighet. Departementet foreslo at det i tvangsfullbyrdelsesloven tas inn en generell bestemmelse om at SI skal kunne beslutte utleggstrekk og utleggspant når den har fått ansvaret for å innkreve et krav.

Departementet foreslo videre at Statens innkrevingssentral skal kunne gjennomføre tvangsdekning i enkle pengekrav, eksempelvis bankinnskudd. Forslaget innebærer en endring sammenlignet med gjeldende rett, ved at SI i tilegg til myndigheten til å stifte utleggspant i slike krav, også selv gjennomfører tvangsdekningen, uten behov for medvirkning fra de alminnelige namsmyndighetene.

7.4 Generelt om Statens innkrevingssentrals særnamsmyndighet

7.4.1 Høringsinstansenes merknader

Juss-Buss er positiv til at Statens innkrevingssentral beholder sin særnamsmyndighet, men mener kommunikasjonen mellom namsmyndighetene må bli bedre. Denne høringsinstansen har flere ganger erfart at dårlig kommunikasjon har ført til for høye trekk.

Justis- og beredskapsdepartementet uttaler at kravet om tvangsgrunnlag er et viktig element i oppbygningen av tvangsfullbyrdelsesloven og i angivelsen av hvilke forutsetninger som må være oppfylt før namsmyndighetene kan tvangsfullbyrde krav. Denne høringsinstansen gir uttrykk for at det kan fastsettes generelt at offentligsrettslige krav som Statens innkrevingssentral har i oppgave å innkreve, er tvangsgrunnlag for utlegg. Instansen er av den oppfatning at det vil være for vidtgående å fastsette at alle privatrettslige krav skal være tvangsgrunnlag. Den uttaler at de viktigste tilfellene trolig vil være dekket av tvangsfullbyrdelsesloven §§ 4-1 og 7-2.

Norges Politilederlag går i mot forslaget om at det skal gis en generell bestemmelse om at Statens innkrevingssentral skal ha adgang til å gjennomføre utleggsforretning for de krav den har innkrevingsansvaret for. Denne høringsinstansen mener det er problematisk at SI skal få tilnærmet samme status og kompetanse som de alminnelige namsmyndigheter og uttaler blant annet:

”Det synes nå som om SI skal få mulighet til å avholde utleggsforretninger med både utleggstrekk og utleggspant i forhold til ethvert krav man har fått til innkreving og uavhengig av om SI er tildelt slik kompetanse i særlovgivningen. Det synes ikke å være tatt reservasjon for at det i særlovgivningen skal foreligge utleggshjemmel, jf. tvfbl § 7-2 bokstav e. I høringsnotatet er det fremholdt at SI som regel vil ha utleggskompetanse i henhold til lov, men det fremgår ikke klart nok etter vår oppfatning hvordan dette skal være i fremtiden.

Norges Politilederlag mener bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven § 7- 2 bokstav f om at skriftstykke som fordringshaveren har sendt skyldneren, er tvangsgrunnlag for utlegg, skaper særlige problemer. I høringsuttalelsen heter det:.

”Utleggsforretning med grunnlag i ”skriftstykke” passer etter det vi kan se overhodet ikke i forhold til Innkrevingssentralen. Inndrivelsesprosessen av krav etter § 7- 2 bokstav f krever en generell skjerping i forhold til rettssikkerheten for skyldner. Ordningen er som kjent etablert for å unngå domstolsbehandling der det ellers ville vært påkrevd. I en slik sammenheng er det særlig viktig å verne om de direkte og indirekte rettigheter saksøkte har. Dersom dette forslaget blir gjennomført vil skyldnerens rettsvern etter vår oppfatning bli betydelig svekket.”

Denne høringsinstansen konkluderer med at:

”SI ikke [bør] gis kompetanse til å opptre som særnamsmann når det gjelder utleggsforretninger med mindre det er fastslått i den enkelte særlov at kravet er tvangsgrunnlag for utlegg. Det bør videre foreligge en klarere avgrensning av hvilke kravstyper SI har kompetanse til å avholde utleggsforretning for. En slik avgrensning må fremgå av loven om SI.”

Politidirektoratet er enig i at når Statens innkrevingssentral skal ha kompetanse til å gjennomføre utlegg, så bør den både kunne beslutte utleggstrekk og stifte utleggspant. Politidirektoratet er imidlertid, i likhet med Norges Politilederlag, kritisk til at det skal gis en generell bestemmelse om at innkrevingssentralen har særnamsmyndighet for de kravene den har til innkreving. Fra høringsuttalelsen siteres:

”Dersom man åpner for at SI tildeles namsmyndighet for alle krav de har innkrevingsansvar for, samtidig som SI skal behandle alle krav departementet beslutter overført til SI, så fratas lovgiver den demokratiske kontrollen med inndrivelsesprosesser og hvilke krav som ønskes særbehandlet.”

Politidirektoratet er også av den oppfatning at bestemmelsen om tvangsgrunnlag i form av skriftstykke som fordringshaveren har sendt skyldneren, skaper særlige problemer. Denne høringsinstansen uttaler som Norges Politilederlag at Statens innkrevingssentral ikke bør kunne opptre som særnamsmyndighet med mindre det er fastslått i den enkelte særlov at kravet er tvangsgrunnlag for utlegg, og at loven om Statens innkrevingssentral bør ha en klarere avgrensning av hvilke krav innkrevingssentralen skal ha kompetanse til å ta utlegg i.

Norske Inkassobyråers Forening foreslår å oppheve reglene som gir Statens innkrevingssentral særnamsmyndighet. Denne høringsinstansen er sterkt kritisk til at lovforslaget opprettholder og utvider innkrevingssentralens myndighet og uttaler:

”Særnamsmannsfunksjonen, slik den er bygget opp innenfor statlig og kommunal innfordringsvirksomhet, har et inkvisitorisk preg og er i utgangspunktet et gufs fra fortiden. Norge er, så vidt vites, det siste landet i Skandinavia hvor særnamsmannsfunksjonen for offentlig krav opprettholdes. Det at man ønsker å videreføre en ordning hvor inkassator skal være både inkassator, kreditors representant, dommer og i en viss utstrekning klageinstans er en foreldet ordning i 2010. Det er en ordning som er ukontrollerbar og svært lite transparent og som kaster enhver form for normal rettssikkerhet over bord.

Hensikten med namsmannsfunksjonen er at namsmannen skal være en objektiv instans som skal ivareta så vel skyldner som fordringshavers rettigheter. Med så mange ”hatter” som er samlet hos SI er både objektiviteten og rettssikkerheten i fare.”

Norske Inkassobyråers Forening mener også ordningen med alminnelige namsmyndigheter med lokal, geografisk tilhørighet og særnamsmyndigheter med landsdekkende virksomhetsområde, skaper flere problemer enn det den løser. Denne høringsinstansen fremmer følgende argumenter for å oppheve særnamsmyndighetsordningen:

”For det første vil man få større enheter hos den alminnelige namsmann som vil medføre en større kontinuitet og økt kompetanse. I tillegg vil namsmannsfunksjonen ha geografisk nærhet til den innfordringen rettes mot, slik at namsmannen også kan bidra med informasjon der skyldner føler behov for dette. Man vil få en objektiv instans som i tillegg også vil ha full oversikt over tidligere avholdte forretninger i relasjon til de som har verneting i den enkelte namsmannskrets. Utleggstrekk som i dag kan ilegges både av den alminnelige namsmann og særnamsmennene uten innsyn og kontroll med hverandre skaper store problemer for de skyldnere som blir utsatt for dette, et problem som vil være løst ved at hele tvangsfullbyrdingen overføres til en enhet. Denne enhet bør være den alminnelige namsmann for å beholde den lokale og geografiske tilknytning man har i dag. For skyldner vil dette være en stor rettssikkerhetsgevinst.”

Statens innkrevingssentral uttaler at de foreslåtte bestemmelsene om særnamsmyndighet i hovedsak vil innebære en videreføring av dagens regler i straffeprosessloven § 456.

7.4.2 Departementets vurderinger

Det er lang tradisjon for at enkelte offentlige kreditorer kan beslutte utleggstrekk og stifte utleggspant for krav som skyldneren ikke betaler frivillig. Særnamsmyndighetsordningen legger til rette for en effektiv innkreving av offentlige krav og reduserer i betydelig grad arbeidsbelastningen til de alminnelige namsmyndighetene.

På bakgrunn av erfaringene med Statens innkrevingssentral ser departementet få betenkeligheter med at innkrevingssentralen også i fremtiden skal ha særnamsmyndighet for krav den har innkrevingsansvar for. Departementet anser det heller ikke som aktuelt å foreslå begrensninger i den adgangen Statens innkrevingssentral i dag har til å beslutte utleggstrekk og stifte utleggspant.

SI må ha særnamsmyndighet etter særskilt lovbestemmelse for at den skal kunne beslutte utleggstrekk og stifte utleggspant. Dessuten må det foreligge tvangsgrunnlag for kravet og tvangsgrunnlaget vil dessuten være ”tvangskraftig”. Lovforslaget som fremmes i denne proposisjonen innebærer ingen endringer på dette punktet.

Som nevnt i avsnitt 6.2 er en stor andel av kravene som SI krever inn, tvangsgrunnlag for utlegg etter bestemmelser i særlovgivningen, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav e. Lovgiver har i slike tilfeller etter en konkret vurdering fastsatt at det skal kunne tas utlegg for kravet uten at kreditor må gå veien om å få dom mv. for kravet etter lovens bestemmelser om alminnelige tvangsgrunnlag. Denne typen lovbestemmelser vil også i fremtiden være den praktisk viktigste formen for tvangsgrunnlag når SI utøver særnamsmyndighet.

For krav som ikke er tvangsgrunnlag for utlegg etter særskilt lovbestemmelse, må det foreligge annet tvangsgrunnlag for at SI skal kunne utøve særnamsmyndighet. Eksempler på dette er de alminnelige tvangsgrunnlagene etter § 4-1 og beslutninger om tvangsmulkt, jf. § 7-2 bokstav d.

Flere høringsinstanser har uttalt at bestemmelsen i § 7-2 bokstav f om et skriftstykke som fordringshaveren har sendt skyldneren som viser kravets grunnlag og omfang, ikke passer for Statens innkrevingssentrals virksomhet. I prinsippet er et slikt skriftstykke et mulig tvangsgrunnlag for SI, men i praksis har SI sjelden benyttet seg av dette. Departementet legger som et utgangspunkt til grunn at det også bør være slik i fremtiden.

I dag er hjemlene for Statens innkrevingssentrals særnamsmyndighet spredt i de enkelte særlover som legger innkrevingsansvaret til SI. Denne har med andre ord ikke automatisk myndighet til å etablere utleggstrekk og stifte utleggspant når den får i oppgave å kreve inn en kravtype. Departementet har vurdert om dette utgangspunktet bør endres slik at SI har særnamsmyndighet med mindre noe annet er særskilt bestemt.

Utlegg er inngripende tiltak, som vil kunne få stor betydning for den enkelte skyldner. Hensynet til skyldneren kan tale for å videreføre ordningen med at det i hvert enkelt tilfelle skal måtte foretas en konkret vurdering av om det er nødvendig å gi særnamsmyndighet til Statens innkrevingssentral. Denne fremgangsmåten sikrer at tildelingen av særnamsmyndighet alltid er konkret basert på om behovet er stort nok.

På den annen side er det slik at Statens innkrevingssentral i dag har særnamsmyndighet for de aller fleste kravstyper den krever inn. Den praktiske hovedregelen er således at når innkrevingsansvaret legges til SI, gis den også myndighet til å stifte utlegg og beslutte utleggstrekk ved tvangsinnfordring.

Videre er det slik at dagens lovtekniske løsning, der SIs særnamsmyndighet følger av et etter hvert betydelig antall bestemmelser i særlovgivningen, fører til at regelverket er mer uoversiktlig enn om kompetansen er regulert på ett sted.

I en viss utstrekning åpner lovgivningen allerede i dag for en samlet regulering av Statens innkrevingssentrals særnamsmyndighet. Det følger av skattebetalingsloven § 2-7 at departementet i forskrift kan bestemme at SI skal kreve inn nærmere bestemte krav som tilkommer staten. Hjemmelen er benyttet til å fastsette at SI skal kreve inn krav på vegne av en rekke statlige organer, jf. skattebetalingsforskriften § 1-2-2. Loven gir i slike tilfeller SI kompetanse til å beslutte utleggstrekk og stifte utleggspant dersom panteretten kan gis rettsvern ved registrering i et register eller ved underretning til tredjeperson, og utleggsforretning kan holdes på SIs kontor.

Departementet har etter en samlet vurdering kommet til at utgangspunktet bør være at Statens innkrevingssentral skal ha særnamsmyndighet for de krav den har innkrevingsansvar for. Departementet foreslår å gi en generell hjemmel for SI til å beslutte utleggstrekk og stifte utleggspant for krav den har til innfordring.

Det vises til forslag til ny bestemmelse § 2-14 første ledd første punktum i tvangsfullbyrdelsesloven.

Dersom det i praksis viser seg at det er behov for å begrense Statens innkrevingssentrals særnamsmyndighet, eksempelvis at SI for enkelte krav bare bør ha adgang til å beslutte utleggstrekk, eller at den ikke skal ha noen form for særnamsmyndighet, kan det gis bestemmelser om dette. Departementet vil også i instruks kunne begrense hvordan SI skal utøve særnamsmyndigheten.

Departementet foreslår for øvrig å videreføre dagens begrensninger i Statens innkrevingssentrals adgang til å beslutte utleggstrekk og stifte utleggspant. Det innebærer at SI også i fremtiden bare vil ha myndighet til å stifte utleggspant dersom panteretten kan gis rettsvern ved registrering i et register eller ved underretning til en tredjeperson, og utleggsforretning kan holdes på SIs kontor.

Departementet foreslår å videreføre bestemmelsen som i dag står i straffeprosessloven § 456 fjerde ledd om at Statens innkrevingssentral kan tvangsfullbyrde krav gjennom de alminnelige namsmyndighetene.

Det vises til forslag til ny bestemmelse i § 2-14 femte ledd i tvangsfullbyrdelsesloven.

7.5 Adgang til å gjennomføre tvangsdekning i enkle pengekrav

7.5.1 Høringsinstansenes merknader

Høringsinstansene er delte i synet på om Statens innkrevingssentral skal få adgang til å gjennomføre tvangsdekning i enkle pengekrav. I praksis betyr adgangen at SI, etter å ha stiftet utleggspant i skyldnerens bankinnskudd mv., kan få utbetalt det aktuelle beløp fra bankkontoen uten å måtte gå veien om den alminnelige namsmann for å få truffet beslutning om slik pengeoverføring.

Justis- og beredskapsdepartementet, Kunnskapsdepartementet, Skattedirektoratet og Statens innkrevingssentral er positive til forslaget.

Kunnskapsdepartementet fremholder at dette vil være både praktisk og ressurssparende og dessuten rimeligere for skyldneren.

Skattedirektoratet uttaler at det støtter forslaget, og viser til høringsnotatets argumentasjon om at dette vil medføre rimeligere innkreving for skyldneren og mindre belastning på det alminnelige namsmyndighetsapparatet. Direktoratet påpeker videre at disse hensynene gjør seg gjeldende også for særnamsmyndighetene som har sin kompetanse etter skattebetalingsloven.

Statens innkrevingssentral mener forslaget er en viktig endring som innebærer at de selv kan beslutte tvangsdekning av for eksempel bankkonto. SI uttaler at dette vil være kostnadsbesparende for skyldnerne ved at det ikke vil påløpe rettsgebyr ved namsmyndighetenes behandling av en begjæring om tvangsdekning.

Justis- og beredskapsdepartementet støtter forslaget om at Statens innkrevingssentral skal kunne gjennomføre tvangsdekning i enkle pengekrav når SI selv har tatt utlegg i kravet. Denne høringsinstansen mener imidlertid det er mer usikkert om SI bør kunne gjennomføre tvangsdekning når de alminnelige namsmyndighetene har gitt utlegg i kravet etter begjæring fra SI.Denne instansen gir videre uttrykk for at SI ikke bør ha adgang til å kreve gebyr når den stifter utleggspant og gjennomfører tvangsdekningen. Fra høringsuttalelsen siteres:

”Kostnadene hos SI ved å utvide en pågående innfordring til å omfatte tvangsskritt som kan foretas som kontorforretning, er gjennomgående vesentlig lavere enn kostnadene hos en alminnelig namsmann ved å påbegynne og gjennomføre en ny tvangsforfølgning. At skyldneren får del i denne besparelsen ved å fritas fra gebyr, er et viktig element i å gi legitimitet til SIs tvangsfullbyrdelse.”

FinansnæringensFellesorganisasjon, Hovedorganisasjonen Virke, Norges Politilederlag, Politidirektoratet og Toll- og avgiftsdirektoratet er på den annen side negative til forslaget om at innkrevingssentralen skal kunne gjennomføre tvangsdekning i enkle pengekrav.

Finansnæringens Fellesorganisasjon uttaler blant annet:

”Selv om SI allerede er gitt hjemmel til i en del tilfeller å stifte utleggspant og beslutte utleggstrekk, er det ikke en naturlig følge at SI i tillegg gis myndighet til å gjennomføre tvangsdekningen. En slik myndighet vil gi SI ytterligere en fordel i forhold til andre likestilte kreditorer, deriblant banker. Kreditorer generelt må forholde seg til ordinære namsmenn og den saksbehandlingstid som til enhver tid gjelder ved gjennomføringen av tvangsfullbyrdelse, mens SI vil kunne gjennomføre inndrivelsesprosessen langt raskere.

Det er også viktig å merke seg at andre særnamsmenn ikke er gitt hjemmel til å gjennomføre tvangsdekning.”

Hovedorganisasjonen Virke peker også på at andre særnamsmyndigheter ikke er gitt hjemmel til å gjennomføre tvangsdekning. Denne høringsinstansen mener at en adgang til å gjennomføre tvangsdekningen vil gi Statens innkrevingssentral en ubegrunnet fordel sammenlignet med andre kreditorer. Instansen uttaler at dette særlig gjelder de av SIs krav som ikke skiller seg nevneverdig fra andre, ordinære pengekrav, eksempelvis NRKs tv-lisens og krav fra Statens lånekasse for utdanning. Hovedorganisasjonen Virke ser likevel at det er en del offentlige krav som står i en særstilling blant annet ut fra dekningsformålet, og hvor andre samfunnshensyn gjør seg gjeldende. Denne høringsinstansen ber derfor departementet vurdere nærmere muligheten for at SI bare skal ha mulighet til å gjennomføre tvangsdekning for noen av kravstypene den har innkrevingsansvar for.

Norges Politilederlag uttaler at det går sterkt i mot høringsnotatets forslag, og fremholder: at det vil representere et klart brudd med gjeldende rettstradisjon. Denne høringsinstansen viser til at all tvangsrealisasjon i dag ligger hos de alminnelige namsmyndighetene, og ingen særnamsmyndigheter har anledning til selv å gjennomføre dette. Fra høringsuttalelsen hitsettes:

”Tvangsrealisasjon omfatter ofte kompliserte panterettslige problemer og forholdet til andre kreditorer med pant i samme formuesgode. Det er etter vår oppfatning farlig å undervurdere de juridiske utfordringer ved tvangsdekning i enkle krav. En adgang til selv å forestå tvangsdekning må selvfølgelig også vurderes opp mot rettssikkerhetsbetraktninger. [...] Når kreditor/inkassator både skal gjennomføre en utleggsforretning og senere forestå tvangsdekning, synes det åpenbart at saksøktes rettssikkerhet kan bli skadelidende. Dette synspunkt forsterkes ved at det etter tvangsfullbyrdelsesloven ikke foreligger klagerett for saksøkte etter at tvangsdekningsforretningen er avsluttet. I det hele tatt mener vi at spørsmålet om en kreditor skal kunne ta hånd om både sikringsstadiet og realisasjonsstadiet åpenbart må gjøres til gjenstand for en langt grundigere utredning enn det som fremgår av dette høringsdokumentet. Vi nevner for ordens skyld at den alminnelige namsmyndighet etter tall vi har innhentet vil spare forsvinnende små ressurser ved en ordning hvor SI selv forestår tvangsdekning.”

Politidirektoratet uttaler at det ikke er naturlig at Statens innkrevingssentral gis myndighet til å gjennomføre tvangsdekning. Direktoratet kan ikke se at det foreligger tilstrekkelig tungtveiende argumenter for å gi SI en videre kompetanse enn andre særnamsmyndigheter, og slutter seg til følgende vurdering fra Namsfogden i Oslo:

”I henhold til tall namsfogden besitter ble det i år 2009 fremmet totalt 4641 begjæringer om anvisning til innkreving i hele landet. Dette er den vanligste tvangsdekningsform ved pant i enkle krav. Anvisningssakene omfatter krav fra alle særnamsmenn og kreditorer. Av alle anvisningsbegjæringer har namsmfogden i Oslo behandlet ca 39 %. Saker fremmet av Statens innkrevingssentral utgjør en mindre andel av anvisningsforretningene. Namsfogden i Oslo bruker i underkant av to årsverk (med tillegg av innregistrering av begjæring) på å behandle alle tvangsdekningssaker i henhold til kapittel 10 i tvfbl. Dette omfatter da også realisasjon av fondsaktiver, unoterte aksjer, obligasjoner, pant i penger mv. Den høye kompetansen som er opparbeidet medfører rasjonelle rutiner og god ivaretakelse av partenes rettssikkerhet. Den alminnelige namsmann vil spare forsvinnende små ressurser på at SI selv forestår tvangsdekning.

Det kan vanskelig sees at det kan være nevneverdig bry for Statens innkrevingssentral å utferdige noen få tvangsdekningsbegjæringer pr år. Ettersom den alminnelige namsmann benytter saksbehandlingssystem som bygger på SIs eget system og at SI drifter og utvikler systemet, må det være en smal sak å innføre en ordning med elektroniske begjæringer om tvangsdekning. Det har vært store vanskeligheter med å etablere ordninger for elektroniske utleggsbegjæringer og samhandling med inkassoselskaper og andre aktører, men det kan ikke sees å være noe hinder for å etablere en slik ordning mellom SI og alminnelig namsmyndighet vedrørende tvangsrealisasjon. Dette vil spare namsmannen for innregistreringsjobben og SI for noe papirarbeid. For øvrig vil trolig Statens innkrevingssentral redusere behovet for å fremme tvangsdekningsbegjæringer om de legger forholdene til rette for at skyldner selv kan samtykke til oppgjør. Dette gjøres ved å legge ved en fullmakt til å heve beløpet i banken, samtidig som Innkrevingssentralen sender ut varsel i hht tvfbl § 4-18. Skatteoppkreveren har meget gode erfaringer med å legge ved slike fullmakter.

Om formålet utelukkende er å gjøre tvangsfullbyrdelsen rimeligere for misligholderen, kan rettsgebyrloven endres slik at inndriving av statens krav blir gebyrfri. Det reduserer imidlertid statens inntekter i større grad enn kostnadene. Namsfogden er for øvrig av den oppfattning at den som misligholder, skal betale for eget mislighold. Når det først er aktuelt med tvangsdekning, så har skyldner beviselig aktiva som han skulle brukt til å betale gjelden. Om aktiva ikke har særlig verdi, burde det heller ikke vært tatt utlegg.”

Toll- og avgiftsdirektoratet viser til at Statens innkrevingssentral på realisasjonsstadiet i dag bare er kreditor eller prosessfullmektig for kreditor.Direktoratet mener det kan være uheldig at disse rollene blandes med rollen som særnamsmyndighet, og antar at dette er grunnen til at heller ikke særnamsmyndighetene etter skattebetalingsloven har anledning til å gjennomføre slik tvangsrealisasjon. Denne høringsinstansen gir uttrykk for at rollemotsetningen ikke er like stor når utleggsforretning er avholdt av de ordinære namsmyndighetene. Kreditor vil da bare gjennomføre det de ordinære namsmyndighetene allerede har ”bestemt”.

Direktoratet uttaler videre at kostnadene for skyldner kan reduseres ved at vedkommende gir en fullmakt som gir banken rett til å utbetale innestående til Statens innkrevingssentral før realisasjon blir begjært. Denne høringsinstansen antar også at realisasjon av enkle pengekrav er lite ressurskrevende for de alminnelige namsmyndighetene.

Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund uttaler at det har vært oppfattet som en rettssikkerhetsgaranti for borgerne at særnamsmyndighetene må benytte den alminnelige namsmyndigheten for å få gjennomført tvangsdekning. Forbundet fremholder at dersom dette hensynet ikke lenger anses å ha vekt, bør øvrige særnamsmyndigheter få den samme myndigheten.

7.5.2 Departementets vurderinger

Statens innkrevingssentral har i dag ikke adgang til å gjennomføre tvangsdekning når den har stiftet utleggspant. Departementet foreslo i høringsnotatet at SI skal få myndighet til også å fullbyrde tvangsdekningen i enkle pengekrav, eksempelvis innestående på bankkonti. Tvangsdekningen vil rent praktisk skje ved at SI pålegger den skyldneren har en fordring mot, som regel en bank, å overføre beløpet som er sikret med utleggspant.

En motforestilling mot å utvide særnamsmyndigheten på denne måten er at det bare er de alminnelige namsmyndighetene som har erfaring og kompetanse med slik tvangsdekning i dag. Flere høringsinstanser har anført at det vil svekke skyldnerens rettssikkerhet dersom Statens innkrevingssentral gis myndighet til å realisere utleggspantet som den har stiftet. Det er også pekt på at de øvrige særnamsmyndigheter ikke kan gjennomføre slik tvangsfullbyrding.

Etter en samlet vurdering er departementet likevel av den oppfatning at SI bør få kompetanse til gjennomføre tvangsdekning i enkle pengekrav.

SI skiller seg ut blant særnamsmyndighetene i den forstand at den er ansvarlig for driften av de alminnelige namsmyndighetenes saksbehandlingssystem. Den formelle runden med å oversende det pantesikrede kravet til de alminnelige namsmyndighetene for tvangsdekning, er i mange tilfeller unødvendig tids- og ressurskrevende. En adgang for SI til selv å gjennomføre tvangsdekningen, vil medføre rimeligere innkreving for skyldneren og mindre belastning på det alminnelige namsmyndighetsapparatet.

En adgang til å gjennomføre tvangsdekning i enkle pengekrav vil ikke innebære at SI får mulighet til å kreve dekning i skyldnerens bankinnskudd mv. i større omfang enn i dag. Dekningslovens bestemmelser om beslagsfrihet vil fortsatt sette grenser for hvilke formuesgoder det kan tas utleggspant i. Andre kreditorers mulighet til å oppnå tvangsdekning vil heller ikke bli forringet av en slik adgang, ettersom spørsmålet om prioritetsrekkefølge de ulike kreditorene imellom vil bero på når SI etablerte panterett i kravet.

Hensynet til skyldneren og andre kreditorer vil videre være ivaretatt ved at Statens innkrevingssentral er ansvarlig for tap som voldes skyldneren og dem som har rettigheter i kravet, dersom SI opptrer uaktsomt under innkrevingen, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 10-10.

Under høringen har det ikke kommet uttalelser som tilsier at forslaget vil medføre større administrative kostnader eller problemer av annen art for den som skyldneren har et krav mot, typisk en bank. Departementet legger derfor til grunn at slike hensyn ikke er til hinder for at SIs kompetanse utvides.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at Statens innkrevingssentral skal få myndighet til å gjennomføre tvangsdekning i enkle pengekrav etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 10 del III.

Departementet er enig med Justis- og beredskapsdepartementet i at det kan reises spørsmål ved om Statens innkrevingssentral bør ha adgang til å gjennomføre tvangsdekning også i de tilfeller hvor det er de alminnelige namsmyndighetene som har gitt utlegg i kravet etter begjæring fra SI. Når SI av en eller annen grunn ikke har benyttet sin særnamsyndighet til å stifte utleggspant for kravet, bør den etter departementets vurdering heller ikke kunne gjennomføre tvangsdekningen. Forslaget foreslås derfor begrenset til tilfeller hvor det er Statens innkrevingssentral selv som har tatt utlegg for kravet.

Det vises til lovutkastet § 2-14 annet ledd.

Departementet er videre enig med Justis- og beredskapsdepartementet i at Statens innkrevingssentral ikke bør ha adgang til å kreve rettsgebyr fra skyldneren når den selv gjennomfører tvangsdekning i enkle pengekrav. Det foreslås derfor en bestemmelse om dette i lov 17. desember 1982 nr. 86 om rettsgebyr. Departementet foreslår imidlertid ikke andre endringer i adgangen for SI til å kreve rettsgebyr ved tvangsfullbyrdelse. En slik endring bør etter departementets vurdering i tilfelle gjøres gjeldende for alle med særnamsmyndighet. De økonomiske og administrative konsekvensene av et slikt forslag må i tilfelle utredes nærmere.

Det vises til forslag til ny bestemmelse i rettsgebyrloven § 14 sjette ledd annet punktum.