8 Forholdet til tvangsfullbyrdelsesloven

8.1 Innledning

I dette kapittelet behandles spørsmålet om hvilke saksbehandlingsregler som skal gjelde når Statens innkrevingssentral utøver særnamsmyndighet. Departementet foreslår at tvangsfullbyrdelseslovens alminnelige regler skal komme til anvendelse med enkelte unntak.

8.2 Gjeldende rett

Tvangsfullbyrdelsesloven gjelder når krav fullbyrdes i regi av de alminnelige namsmyndigheter. Spørsmålet om hvilke deler av loven som gjelder når Statens innkrevingssentral i dag utøver særnamsmyndighet, må vurderes med utgangspunkt i straffeprosessloven § 456 tredje ledd tredje punktum. Denne bestemmelsen fastsetter at tvangsfullbyrdelseslovens regler om gjennomføring av utleggsforretningen, herunder reglene om klage, bortfall og opphevelse av utlegg, kommer til anvendelse under SIs tvangsfullbyrdelse.

Det er alminnelig antatt at henvisningen til bestemmelsene om ”gjennomføring” av utleggsforretningen for det første innebærer at lovens kapittel 7 avsnitt II (§§ 7-9 til 7-25) gjelder for Statens innkrevingssentral. For det andre innebærer henvisningen at de generelle bestemmelsene i §§ 5-6 til 5-19 kommer til anvendelse.

Henvisningen til reglene om ”klage, bortfall og opphevelse” innebærer at bestemmelsene i kapittel 7 avsnitt III §§ 7-26 – 7-28 og § 5-16 får anvendelse. Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16 første ledd første punktum, jf. § 2-8 annet ledd, at namsmannens avgjørelser og handlemåte under tvangsfullbyrdelsen kan påklages til tingretten. For Statens innkrevingssentrals del er dette Rana tingrett.

Det er klart at bestemmelsene i § 7-3 om kompetent namsmyndighet, § 7-4 om kumulasjon, § 7-5 om utleggsbegjæringers innhold, § 7-7 om beslutning om å holde utleggforretning og § 7-8 om flere begjæringer mot samme saksøkt ikke gjelder for Statens innkrevingssentral eller andre særnamsmyndigheter. Det er videre sikker rett at §§ 5-1 til 5-5 om blant annet prosessdyktighet, hva en begjæring om tvangsfullbyrdelse skal inneholde og foreløpig prøving av begjæringen, ikke er anvendelige for SI eller andre særnamsmyndigheter.

Det er videre alminnelig antatt at bestemmelsene i kapittel 2 om namsmyndighetene ikke gjelder for særnamsmyndigheter med mindre det er gitt særlige lovbestemmelser om dette.

Det kan være uklart i hvilken utstrekning de øvrige bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven gjelder når Statens innkrevingssentral utøver særnamsmyndighet. Etter departementets vurdering er det ikke grunnlag for at henvisningen i straffeprosessloven § 456 tredje ledd tredje punktum til reglene om gjennomføringen av utleggsforretningen, tolkes som en uttømmende regulering av hvilke regler i tvangsfullbyrdelsesloven som får anvendelse. Det foreligger neppe tungtveiende hensyn som tilsier at kapittel 4 ikke også skulle gjelde for SI. Særlig må bestemmelsene i §§ 4-18 og 4-19 om varslingsplikt før tvangsfullbyrdelse av særlige tvangsgrunnlag betraktes som rettsikkerhetsgarantier for skyldner. I Statens innkrevingssentrals interne innkrevingsinstruks er det lagt til grunn at bestemmelsene i kapittel 4 gjelder så langt de passer. I saker hvor SI også har ansvar for den utenrettslige innkrevingen, sender den etter gjeldende praksis varsel i henhold til tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18 før tvangsfullbyrdelse iverksettes. I varselet opplyses om at tvangsfullbyrdelse vil bli begjært dersom betaling uteblir, og om rente- og gebyrbelastning ved for sen betaling. Dersom betaling ikke skjer innen fristen, fremsetter SI i mange tilfeller nytt betalingskrav. Kravet overføres deretter til tvangsinnfordring hvis betaling ikke skjer.

Tvangsfullbyrdelsesloven § 7-6 inneholder regler om foreleggelse av utleggsbegjæringen for saksøkte. Etter at namsmyndigheten har funnet at begjæringen kan tas til følge, skal begjæringen meddeles saksøkte med oppfordring om innen to uker å uttale seg om forhold av betydning for om utlegg skal tas og om valg av gjenstand for utlegget. Saksøkte skal i oppfordringen gjøres oppmerksom på hvilke kostnader som er påløpt, på at ytterligere kostnader vil påløpe om utlegg blir tatt og på at utlegg kan unngås ved at kravet med renter og kostnader betales. Bestemmelsen gjelder ikke direkte for Statens innkrevingssentral, fordi det ikke foreligger noen begjæring å forelegge for saksøkte når den utøver særnamsmyndighet. De prinsippene § 7-6 gir uttrykk for må imidlertid også gjelde for særnamsmyndighetene. Formålet med foreleggelsen er først og fremst å sikre at saksøkte blir behørig varslet og å gi ham mulighet til å gjøre opp for seg eller komme til en ordning med saksøkeren. Bestemmelsen fremstår altså i likhet med § 4-18 som en rettsikkerhetsgaranti for skyldner.

Det har hersket en viss usikkerhet ved om kapittel 3 om sakskostnader, erstatning og sikkerhetsstillelse får anvendelse for særnamsmyndighetene. Det fulgte opprinnelig av skattebetalingsloven av 2005 § 14-2 at dette kapittelet ikke skulle gjelde når skatteoppkreverne og skattekontoret gjennomfører utleggsforretninger. Bakgrunnen for dette var at det ikke var ønskelig å gi innkrevingsmyndighetene hjemmel til å få dekket kostnader ved tvangsinnfordringen som man inntil da ikke hadde tatt seg betalt for. Unntaket medførte imidlertid den utilsiktede virkning at innkrevingsmyndighetene heller ikke ville kunne kreve dekket rettsgebyr og andre faktiske kostnader på den måten som følger av § 3-1. Før loven trådte i kraft ble den derfor endret slik at kapittel 3 nå gis anvendelse så langt bestemmelsene passer. I forarbeidene til lovendringen, Ot.prp. nr. 1 (2006-2007) s. 157 f, er det presisert at departementet la opp til å videreføre praksis med at innkrevingsmyndighetene ikke krever dekning av kostnader etter forskrift 4. desember 1992 nr. 898 § 2 første ledd nr. 2. Lovendringen var således ikke ment som en utvidelse av hvilke kostnader som skal kreves dekket av skyldneren.

8.3 Høringsnotatets forslag

Departementet gikk i høringsnotatet inn for at tvangsfullbyrdelsesloven, med unntak av §§ 5-1 til 5-5 og § 7-3 til 7-8, skal gjelde når Statens innkrevingssentral utøver særnamsmyndighet. Det ble også foreslått en bestemmelse som presiserer at klager over SIs avgjørelse og handlemåte under tvangsfullbyrdelsen skal behandles av Rana tingrett.

8.4 Høringsinstansenes merknader

Justis- og beredskapsdepartementet mener at det bør lovfestes at skyldneren skal gis varsel om utleggsforretningen. Om forholdet til tvangsfullbyrdelsesloven §§ 4-18 og 7-6 uttaler denne høringsinstansen at den er:

”(...) enig i det som fremholdes og foreslår at det enten i SI-loven eller tvangsfullbyrdelsesloven inntas en bestemmelse som pålegger SI før utleggsforretningen å oppfordre skyldneren til å uttale seg om forhold av betydning for om utlegg skal tas, og om valg av gjenstand for utlegget. Det har en egenverdi at slike rettssikkerhetstiltak fremgår av loven selv om SI allerede rutinemessig gjør det.”

Denne høringsinstansen mener også at det bør lovfestes at skyldneren skal varsles før Statens innkrevingssentral gjennomfører tvangsdekning i enkle pengekrav.

Norges Politilederlag mener høringsnotatets forslag skaper betydelig usikkerhet omkring Statens innkrevingssentrals kompetanse til å avholde utleggsforretninger. Denne høringsinstansen uttaler blant annet:

”Videre vil vi påpeke at tvangsfullbyrdelsesloven §§ 7-6 og 7-7 om foreleggelse, varsling og påfølgende behandling i forliksrådet vanskelig kan innpasses i Innkrevingssentralens behandling. Et særlig problem oppstår når det skal avgjøres hvilket forliksråd som skal behandle en sak. Dersom saken skal føres i Mo i Rana vil dette avgjort være til ugunst for saksøkte – med reise over store avstander om man ønsker å møte i egen sak.”

Politidirektoratet gir i sin høringsuttalelse uttrykk for de samme synspunktene som Norges Politilederlag.

Statens innkrevingssentral støtter høringsnotatets forslag om hvilke av tvangsfullbyrdelseslovens bestemmelser som skal gjelde når SI utøver særnamsmyndighet.

8.5 Departementets vurderinger

Departementet foreslår å ta inn bestemmelsene om Statens innkrevingssentrals særnamsmyndighet i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 2 som ny del II, jf. avsnitt 3.4.1. Forslaget innebærer samtidig at tvangsfullbyrdelseslovens øvrige regler skal gjelde SI som særnamsmyndighet så langt de passer. Det er på det rene at mange av lovens bestemmelser allerede i dag kommer til anvendelse, men på enkelte punkter innebærer forslaget en endring sammenlignet med gjeldende rett.

Tradisjonelt har det vært antatt at tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 2 ikke gjelder for særnamsmyndigheter. Departementet er imidlertid av den oppfatning at også disse bestemmelsene bør gis anvendelse så langt de passer for Statens innkrevingssentral. Det følger nå av skattebetalingsloven § 14-2 første punktum at tvangsfullbyrdelsesloven, herunder §§ 2-5 og 2-6 om habilitet og taushetsplikt, gjelder for skatteoppkreverne og skattekontorene når de utøver særnamsmyndighet. Det samme bør etter departementets vurdering gjelde for SI.

Flere høringsinstanser har uttalt at bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-6 og § 7-7 ikke passer for Statens innkrevingssentrals saksbehandling. Departementet viser i denne forbindelse til redegjørelsen i avsnitt 8.2. Der fremgår det at det er sikker rett at bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven §§ 5-1 til 5-5 og §§ 7-3 til 7-8 ikke kommer til anvendelse når SI utøver særnamsmyndighet. Departementet går inn for å videreføre dette, og foreslår derfor en egen bestemmelse om at disse reglene ikke skal gjelde. Det er gitt et tilsvarende unntak for skatteoppkreverne og skattekontorene i skattebetalingsloven § 14-2 annet punktum.

Det vises til forslag til ny bestemmelse i tvangsfullbyrdelsesloven § 2-14 tredje ledd.

Departementet er enig med Justis- og beredskapsdepartementet i at det bør lovfestes at Statens innkrevingssentral, før utleggsforretning avholdes, plikter å oppfordre skyldneren om å uttale seg om forhold av betydning for om utlegg skal tas, og om valg av gjenstand for utlegget. Departementet foreslår også at skyldneren skal varsles før SI gjennomfører tvangsdekning i enkle pengekrav.

Det vises til forslag til nye bestemmelser i tvangsfullbyrdelsesloven § 2-14 fjerde ledd.

For å skape klarhet foreslår departementet en bestemmelse om at klage over Statens innkrevingssentrals avgjørelser og handlemåte under tvangsfullbyrdelsen skal behandles av Rana tingrett. Bestemmelsen er i samsvar med prinsippet om at det er den geografiske distriktsinndelingen som avgjør hvilken tingrett som er stedlig kompetent til å behandle angrep på namsmyndigheters avgjørelser.

Det vises til forslag til ny bestemmelse i tvangsfullbyrdelsesloven § 2-15.