1 Proposisjonens hovedinnhold

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet legger med dette frem proposisjon om endringer i lov 17. juli 1992 nr. 99 om frivillig og tvungen gjeldsordning for privatpersoner (gjeldsordningsloven) og lov 8. juni 1984 nr. 59 om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven). Forslagene til endring i dekningsloven er utarbeidet i samråd med Justis- og beredskapsdepartementet. Proposisjonen er basert på departementets høringsnotater av hhv. 18. juli 2008 og 5. desember 2011.

Skyldnere som søker om gjeldsforhandlinger må etter gjeldende rett først ha forsøkt å komme frem til en utenrettslig gjeldsordning på egen hånd (egenforsøket). Dette leder i en del tilfeller til forsinkelser og dobbeltarbeid for de som er involvert i saken. Vilkåret foreslås derfor oppmyket ved at egenforsøk bare skal kreves i saker som egner seg for dette og hvor det ikke fremstår som usannsynlig at en utenrettslig ordning vil kunne komme i stand.

Dersom skyldneren ønsker å foreta et låneopptak i gjeldsforhandlingsperioden må det etter gjeldende rett innhentes samtykke fra samtlige kreditorer, noe som kan være både vanskelig og upraktisk. Låneopptak i forbindelse med etablering av en gjeldsordning kan i noen tilfeller være hensiktsmessig i forbindelse med refinansiering av gjeld, overgang til rimeligere bolig mv. For å forenkle saksbehandlingen foreslås kravet om kreditorsamtykke erstattet med et krav om samtykke fra namsmannen.

Utenlandsboende med tilknytning til Norge kan ikke søke om gjeldsforhandling slik loven nå lyder. Departementet foreslår i proposisjonen at søknad om gjeldsforhandling fra utlandet i noen tilfeller kan behandles av norsk namsmyndighet. Gjeldsforhandling skal kunne åpnes dersom visse særvilkår er oppfylt og gjeldsordning er ubetenkelig i forhold til sakens opplysning. Forslaget er særlig ment å hjelpe nordmenn som arbeider i utlandet eller som av andre grunner har vanskeligheter med å flytte tilbake til Norge for å gjennomføre gjeldsforhandlinger. Også utlendinger som etter lengre opphold i Norge har pådratt seg gjeld til norske kreditorer kan etter forslaget søke om gjeldsordning uten å flytte tilbake. Forslaget i proposisjonen her bygger på høringsnotatet fra 2011 og er således innskjerpet noe når det gjelder kravene til utenlandssøknadene i forhold til det som ble sendt på høring i 2008.

Det foreslås flere endringer når det gjelder behandlingen av skatte- og avgiftskrav, blant annet at fortrinnsretten for utleggstrekk i forhandlingsperioden skal bortfalle. Regelen som medfører at restanser på eiendomsskatt skal behandles som boliggjeld og rentebetjenes under gjeldsordningen foreslås erstattet av en regel om at slike krav skal gis full dekning. Det foreslås videre visse justeringer for å klargjøre hvordan krav på restskatt og tilgodebeløp oppstått etter åpning av gjeldsforhandling skal behandles.

Personer som har gjeld etter å ha begått en straffbar handling kan i visse tilfeller måtte vente i tre år før gjeldsforhandling kan åpnes. Dette kan føre til at det for enkelte vil ta uforholdsmessig lang tid å komme ut av problemene. Regelen foreslås derfor oppmyket ved at det i større grad enn i dag skal kunne gjøres unntak for personer som er i en klar rehabiliteringssituasjon. Videre foreslås presisert at bot ilagt ved dom bare skal kunne ettergis ved benådning. Bot ilagt ved forelegg skal kunne nedsettes av påtalemyndigheten som tidligere.

Det foreslås å sentralisere saksbehandlingen av gjeldsordningssaker til enkelte særlig utpekte «gjeldsordningsnamsmenn.» Lovforslaget går ut på at det skal kunne bestemmes i forskrift hvilke namsmenn som innenfor hvert politidistrikt skal ha gjeldsordningssaker. Myndigheten er foreslått lagt til «Kongen», men det vil i praksis være Politidirektoratet som etter delegasjon fra Justis- og beredskapsdepartementet vil utforme og iverksette ordningen. Det er i dag 27 politidistrikter, et antall som nå er foreslått redusert til 18. Det vil således høyst sannsynlig bli tale om flere «gjeldsordningsnamsmenn» i hvert politidistrikt. Det er skyldnerens bostedskommune som er avgjørende for hvilken gjeldsordningsnamsmann vedkommende skal fremsette søknaden for, også der gjeldsordningssakene er samlet hos én namsmann for flere namsmannsdistrikter. Det er den namsmannen som søknaden skal fremsettes for, som skal stå for den videre saksbehandlingen etter gjeldsordningsloven. I den forbindelse vil denne namsmannen kunne opptre i andre namsmannsdistrikter innenfor «gjeldsordningsdistriktet». Begrensningene i tvangsfullbyrdelsesloven § 2-3 i adgangen til å opptre i andre namsmannsdistrikter vil forutsetningsvis ikke gjelde. I hvilken grad namsmannen skal rekvirere bistand fra andre namsmenn i «gjeldsordningsdistriktet», må avgjøres av praksis, eventuelt av overordnet nivå innen politi- og lensmannsetaten.

Det foreslås å etablere standardiserte livsoppholdssatser til bruk ved gjeldsordning og utlegg. Satsene skal være et utgangspunkt for skjønnet som skal utøves i hver enkelt sak. Departementet forslår derfor å etablere forskriftshjemler i dekningsloven og gjeldsordningsloven for å fastsette satser for beregning av det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og hans familie.

Når det gjelder forslaget om gjensidig anerkjennelse om gjeldsordningsavgjørelser i Norden, jf. utredningen om «Nordisk Gældssanering», foreslås det ingen videre oppfølging i proposisjonen her. En lovgivningsprosess på dette feltet vil kreve nordisk samordning, og utredningen har etter det departementet er kjent med, ikke vært på høring i de øvrige nordiske landene foreløpig. Departementet er imidlertid positiv til forslagene, og det tas sikte på å følge opp saken på et senere tidspunkt.

Proposisjonen inneholder i tillegg noen forslag til enkelte mindre tekniske justeringer, bl.a. som følge av lovendringer på andre områder. Det er også foreslått en mindre endring i forbrukertvistloven når det gjelder fristen for å stevne et vedtak fra utvalget inn for tingretten. Fristen foreslås endret fra fire uker til en mnd., slik at det blir samsvar mellom denne fristen og den alminnelige ankefristen i tvistelovgivningen. Disse forslagene har det ikke vært ansett nødvendig å sende på høring.