10 Gjeldsordningens lengde, alternative oppgjørsformer mv.

10.1 Innledning

Spørsmålet om gjeldsordningsperiodens lengde er et sentralt tema i gjeldsordningsloven. Da loven ble utarbeidet i 1992, var dette et av de områdene som ble viet størst oppmerksomhet og som skapte mest diskusjon. Lovens ordning ble at en gjeldsordningsperiode skulle være på fem år med mindre det fantes særlige grunner til å fravike denne perioden. Finanskomiteens flertall uttalte om spørsmålet under sin behandling av loven at dette «er et av de punkter som bør vurderes på ny etter at loven har fungert en viss tid.»

Praktiseringen av femårsregelen ble imidlertid ikke som forventet. Særlig viste det seg at enkelte domstoler fastsatte svært lange gjeldsordningsperioder. Samtidig var det betydelige regionsvise forskjeller. I 2002/2003 ble på denne bakgrunn gjennomført en skjerping av loven på dette punkt, jf. punkt 10.3.3 nedenfor.

Etter hvert ble det fra flere hold tatt til orde for at det burde være større adgang til å fastsette også andre oppgjørsformer enn fem års dividendebetaling. Dette hadde blant annet sammenheng med at det i stadig flere gjeldsordninger har vist seg å ikke være noe overskudd til kreditorene. Det daværende Barne- og familiedepartementet foreslo derfor i 2006 (jf. brev til Stortinget 25. oktober 2006) å utrede alternative oppgjørsformer. Departementet uttalte at det vil «utrede behovet for endringer i gjeldsordningsloven som presiserer reglene om adgang til å fastsette alternative oppgjørsformer, herunder gjeldsordninger uten gjeldsordningsperiode, oppgjør ved engangsbeløp, samt forsert nedbetaling.» Bakgrunnen var at antallet gjeldsordninger hvor det ikke betales noe til kreditorene hadde økt sterkt, samtidig som undersøkelser hadde vist at det var en grunnleggende endring i søkermassens sammensetning. En stor del av søkerne hadde problemer knyttet til helse, rus og økonomisk evne, en utvikling som aktualiserte spørsmålet om fleksibilitet omkring gjeldsordningsperiodens lengde, herunder alternative oppgjørsformer og større adgang til å fastsette gjeldsordninger hvor gjelden slettes med en gang. I Innst. S. nr. 120 (2006-2007) la stortingskomiteen dette forslaget til grunn.

10.2 Gjeldende rett

10.2.1 Hovedregelen om gjeldsordningsperiodens lengde

Reglene om gjeldsordningsperiodens lengde finnes i gjeldsordningsloven §§ 4-2 og 5-2. Ved frivillige ordninger skal perioden «normalt» være på fem år, mens den ved tvungen ordning skal være på fem år med mindre det foreligger «tungtveiende grunner» til å stadfeste en annen periode. Perioden kan settes til maksimum ti år, men det må foreligge «helt særegne grunner» dersom den skal overstige åtte år. Loven inneholder også retningslinjer som skal tas i betraktning dersom det er tale om å fravike hovedregelen om fem år (§ 5-2 annet ledd). Dersom det er aktuelt å fastsette en kortere periode, skal det bl.a. tillegges vekt om skyldneren utsettes for ekstraordinære belastninger eller oppofrelser ved en gjeldsordning, om problemene skyldes kausjonsforpliktelser, og om skyldneren evt. har oppfylt en tidligere utenrettslig gjeldsordning. Tilsvarende finnes en liste over omstendigheter som kan føre til en lengre periode enn fem år. Det skal ved denne vurderingen bl.a. legges vekt på om skyldneren har studielån eller prioritert gjeld av betydning.

10.2.2 Adgangen til å stadfeste gjeldsordninger uten gjeldsordningsperiode

Gjeldsordningsloven har ingen regler om hvor kort en gjeldsordningsperiode kan være. I utgangspunktet skulle det således kunne fastsettes ordninger ned mot «0» år, altså uten gjeldsordningsperiode. Det finnes på den annen side heller ingen regler som uttrykkelig hjemler gjeldsordninger uten gjeldsordningsperiode. I lovens § 5-2 første ledd, som omhandler tvungen gjeldsordning, åpnes det riktignok for å fastsette en «annen gjeldsordningsperiode» (enn fem år) dersom det foreligger tungtveiende grunner, men ordlyden her trekker i retning av at det alltid må fastsettes en periode av en eller annen lengde. På den annen side sies det innledningsvis i § 5-2 første ledd at en tvungen gjeldsordning skal oppfylle §§ 4-2 til 4-10. I § 4-2 er alternativene til innholdet i en gjeldsordning bl.a. at hele gjelden skal falle bort «enten med en gang eller etter utløpet av gjeldsordningsperioden. Gjeldsordningsperioden skal i så fall normalt være fem år». Ordlyden her kan tyde på at lovgiver har villet åpne for gjeldsordninger hvor gjelden slettes umiddelbart uten noen etterfølgende gjeldsordningsperiode. Denne løsningen er imidlertid avvist av Høyesteretts kjæremålsutvalg, jf. Rt 1994 side 420, hvor det bemerkes at det må fastsettes en gjeldsordningsperiode selv om hele gjelden skal slettes med en gang. En lojal tolkning av kjennelsen fra kjæremålsutvalget må også tilsi at svært korte gjeldsordninger, for eksempel på en dag, en uke mv. ikke kan stadfestes.

10.2.3 Adgangen til å stadfeste gjeldsordninger med andre oppgjørsformer

Som foran nevnt åpner gjeldsordningsloven § 4-2 for en rekke alternativer når det gjelder innholdet i en gjeldsordning. Minst inngripende for kreditor vil alternativet om utsettelse med betaling av deler av gjelden være, mens umiddelbar sletting av all gjeld vil gripe tyngst inn i kreditorenes rettigheter. Loven tar ikke uttrykkelig stilling til om en gjeldsordning også kan gå ut på andre oppgjørsformer, som innbetaling av engangsbeløp, nedbetaling i valgfritt tempo, kontantutbetaling en tid ut i ordningen osv. I de tilfeller slike ordninger har vært foreslått, har imidlertid domstolene vært restriktive. Det er diskutabelt om loven stenger for slike løsninger, idet disse vil alle være mindre inngripende overfor kreditorene enn alternativet om umiddelbar full gjeldssletting, noe loven uttrykkelig åpner for. Etter et «fra det mer til det mindre» resonnement burde alle lempeligere løsninger dermed kunne foreslås. Det må allikevel anses som klart at rettspraksis stenger for ordninger helt uten gjeldsordningsperiode, jf. punkt 10.2.2 foran.

I noen tilfeller har skyldneren forsøkt å få gjeldsordningen avsluttet før utløpstiden ved å tilby kreditorene et kontantoppgjør et stykke ut i gjeldsordningsperioden. Dersom skyldneren lykkes med å få alle kreditorene med på en slik avtale, vil gjeldsordningen med det måtte anses avsluttet. Loven har riktignok ingen regler som uttrykkelig tillater dette, men det må likevel være klart at partene har frihet til å inngå en slik avtale. Dette må gjelde enten det er tale om en frivillig eller tvungen gjeldsordning.

Det er i loven ingen anvisning på hvilken prosedyre som skal følges ved førtidig avslutning av gjeldsordninger. Departementet antar imidlertid at dette må bli som ved en ordinær avslutning, altså at opplysningene i registeret sperres for innsyn iht. lovens § 7-1 første ledd fjerde punktum. I noen tilfeller har skyldneren fått bekreftelse fra retten på at ordningen kunne anses avsluttet, jf. for eksempel sak 1999-2113 for Asker og Bærum tingrett. Det vil etter gjeldende rett ikke være noe grunnlag for å stadfeste en slik førtidig avslutning av en gjeldsordning, for eksempel etter en endringsbegjæring. Skyldneren kan bare få stadfestet en endring dersom dennes evne til å oppfylle ordningen er svekket, jf. lovens § 6-1 første ledd.

10.2.4 Rettspraksis omkring alternative oppgjørsformer

Domstolene har vært tilbakeholdne med å akseptere forslag med oppgjørsformer som avviker fra normalordningen. Dette gjelder også ordninger hvor gjeldsordningen skal løpe over kortere tid enn fem år. Til tross for at lovens ordlyd sidestiller ordninger på over og under fem år, er trolig godt over 90 % av de avvikende ordningene på over fem år. I det følgende nevnes noen eksempler på saker hvor spørsmålet om forkortet gjeldsordningsperiode har vært vurdert. I tillegg er omtalt to saker hvor det er foreslått alternative oppgjørsformer.

I sak LF-2000-513 ville lagmannsretten ikke godta en gjeldsordning som kun gikk ut på betalingsutsettelse, slik § 4-2 gir anvisning på i første ledd første punktum. Retten bemerket at «tvungen gjeldsordning med det for øye å vinne tid for å se om skyldnerens situasjon bedrer seg, er etter lagmannsrettens oppfatning i strid med lovens formål slik det kommer til uttrykk i gol. § 5-2 annet ledd. (…). Gjeldsordningsloven forutsetter en ordnet avvikling av skyldnerens samlede gjeld, med unntak av pantesikret gjeld. Eidsivating lagmannsrett aksepterte i sak LE-2002-1064 en gjeldsordningsperiode på to år. Bakgrunnen var at skyldnerens søknad om gjeldsforhandling hadde blitt liggende ubehandlet hos namsmannen fra 1994 uten at skyldneren på noen måte kunne lastes for det. Først i 2002 ble det åpnet gjeldsforhandlinger. Lagmannsretten fant det ikke tvilsomt at skyldneren ville fått gjeldsordning allerede i 1994, og bemerket at hun ville da vært ferdig i 1999. I stedet hadde hun de siste åtte år vært underlagt lønnstrekk.

I sak LB-2006-77135 hadde skyldneren foreslått en gjeldsordning på en dag. Bakgrunnen for dette var formodentlig at rettspraksis hadde slått fast at gjeldsordning uten periode ikke kunne stadfestes, jf. punkt 10.2.3 foran. Skyldneren hadde tidligere vært gjennom en gjeldsordning på over fire år som var blitt opphevet uten at han i særlig grad kunne lastes for dette. Lagmannsretten fant ikke å kunne godta en så kort periode. Det var slik retten så det ikke i tråd med lovens forutsetning at det i realiteten ikke ble noen gjeldsordningsperiode. Skyldneren fikk senere i tingretten stadfestet en ordning på ett år. Lagmannsretten fant i sak LH-2004-50990 å måtte nekte å stadfeste en ordning på ett år. Bakgrunnen for at en så kort gjeldsordningsperiode ble foreslått var bl.a. høy alder og sykdom. Skyldneren var på vurderingstidspunktet nærmere 70 år, hadde diabetes og var delvis lam som følge av to hjerneslag. Ifølge legeerklæring var skyldneren å betrakte som «svært kronisk syk». Bolig, hytte og båt var tidligere tvangssolgt som følge av konkurs i næring.

I saken LB-1995-1518 hadde skyldneren i namsretten fått godkjent følgende passus i gjeldsordningen: «A forplikter seg til å minst betale de årlige/månedlige beløp som fremkommer på betalingsplanen. Han kan imidlertid foreta en raskere nedbetaling uten at dette forlenger gjeldsordningsperioden eller øker dividenden». En av kreditorene påkjærte stadfestelsen og pekte på at dette i realiteten åpnet for forsert nedbetaling og kortere gjeldsordningsperiode. Lagmannsretten mente imidlertid at dette kun innebar at skyldneren kunne betale noe mer en måned, for så å betale mindre en annen måned, og da kunne ordningen godtas. Det er noe usikkert om lagmannsretten ville ha godtatt forslaget også om den hadde forstått det slik som den kjærende part, altså som et forslag om adgang til forsert nedbetaling. Siden retten begrunnet sin avgjørelse med den at ikke forstod forslaget slik, er det rimelig å tolke avgjørelsen slik at forsert nedbetaling nok ikke ville ha blitt godtatt. Det kan imidlertid synes som om meningen med forslaget opprinnelig var «forsert nedbetaling», altså at dersom skyldneren fikk bedre økonomi skulle han kunne forsere nedbetalingen og komme ut av gjeldsordningen tidligere. Skyldneren hadde foreslått å «minst» betale de månedlige/årlige beløp som var nedfelt i ordningen. Det er da vanskelig å se hvordan han samtidig skulle kunne betale «noe mindre» enkelte måneder.

Gulating lagmannsrett ville i sak LG-1999-1047 ikke godta en ordning med svært kort gjeldsordningsperiode og et engangsbeløp. Skyldneren hadde foreslått en periode på en mnd., samt kontant utbetaling av kr 260 000, noe som ville utgjøre ca 2 % dividende. Lagmannsretten aksepterte ikke forslaget, bl.a. under henvisning til at ved en så kort periode ville endringsmulighetene gå tapt. Samme resultat kom retten til i LF-1996-741, hvor skyldneren hadde foreslått en kontantutløsning med et beløp tilsvarende fem års dividende. Lagmannsretten synes imidlertid ikke å ha avvist forslaget i prinsippet, men viste til at gjelden var høy (ca 5 millioner kroner), og delvis bestod av studielån (ca kr 300 000). Kontantbeløpet som ble tilbudt var på 7,2 % av totalgjelden.

I en sak for Hedmarken namsrett fra 1994 (1994-788D) ble imidlertid engangsbeløp godtatt som oppgjørsform. Forslaget ble begrunnet med at det var svært lite sannsynlig at det ville bli rom for noen dividendeutbetaling til kreditorene i overskuelig fremtid. Engangsbeløpet var på ca kr 186 000,-, og utgjorde en dividende på 23,1 %. Midlene var skaffet til veie ved lån fra en privatperson. Ingen gjeldsordningsperiode ble utmålt. Skyldneren hadde også fremsatt et subsidiært betalingsforslag som gikk ut på å innbetale en totalsum på ca kr 109 000,- over ca to år. Retten fant at det gunstigste for kreditorene var forslaget om engangsbeløp. I LF-1998-794 ble en gjeldsordning opphevet da skyldneren hadde igangsatt «akkordforhandlinger» under gjeldsordningen. Skyldneren hadde igangsatt forhandlingene ved å betale ut noen av kreditorene og uten å bringe det samlede kreditorfellesskap inn i bildet, noe som ble ansett som illojalt. Retten bemerket også at akkordforhandlinger på siden av den løpende gjeldsordningen ikke var i samsvar med gjeldsordningslovens system.

10.3 Tidligere vurderinger

10.3.1 Innledning

Spørsmålet om å uttrykkelig innføre alternative oppgjørsformer i gjeldsordningsloven har ikke tidligere vært oppe til vurdering. Reglene om gjeldsordningsperiodens lengde er imidlertid vurdert tre ganger tidligere. Foruten da gjeldsordningsloven ble utarbeidet, ble spørsmålet vurdert i forbindelse med revideringen av loven i 2002 og senest i forbindelse med en utredning fra Justisdepartementet om det bør innføres adgang til personlig konkurs for privatpersoner. Departementet vil i det følgende redegjøre nærmere for vurderingene som ble gjort i disse sammenhengene.

10.3.2 De opprinnelige reglene om gjeldsordningsperiodens lengde

I lovforslaget fra 1992 (Ot.prp. nr. 81 (1991-1992)), som ledet frem til gjeldsordningsloven, ble det fastslått at en gjeldsordningsperiode som hovedregel bør være på fem år. Det ble imidlertid presisert at dette kun skulle være en hovedregel, og at både kortere og lengre perioder kunne tenkes dersom det forelå «særlige grunner». Departementet pekte videre på at spørsmålet måtte ses i lys av flere hensyn. På den ene side hensynet til skyldneren, som måtte få utsikt til en løsning på problemene i en ikke alt for fjern fremtid. På den annen side hensynet til kreditorene, som skal ha best mulig dekning for sine krav. Det ble videre nevnt en del forhold som skulle gis betydning ved vurderingen av gjeldsordningsperiodens lengde. Det måtte etter departementets mening legges vekt på hvor stram gjeldsordning som var foreslått. Dersom forslaget innebar salg av bolig, bil og andre eiendeler, og at skyldneren ble sittende igjen med en inntekt svarende til kun 85 % av minstepensjonen, ville det ikke være rimelig med perioder over fem år. Det skulle også legges vekt på sosiale forhold, herunder om det var barn inne i bildet. Men det ble samtidig fremholdt at en ordning hvor gjeld ble slettet burde være på minimum fem år. Dette var ment å skulle ha en preventiv effekt når det gjelder antall begjæringer etter loven. Endelig skulle gjeldens løpetid tillegges vekt. Lang løpetid, for eksempel femten år, var et moment som talte for en lengre periode. Stortingskomiteens flertall sluttet seg i det vesentligste til dette, men pekte på at «gjeldsperiodens lengde er et av de punkter som bør vurderes på ny etter at loven har fungert en viss tid».

10.3.3 Lovendringen i 2002

Da gjeldsordningsloven ble revidert i 2002, ble reglene om gjeldsordningsperiodens lengde igjen viet stor oppmerksomhet. Bl.a. på bakgrunn av ulik praksis og en stor overvekt av lange gjeldsordningsperioder, ble femårsregelen da endret slik at den bare skulle kunne fravikes ved «tungtveiende grunner». Samtidig ble det utarbeidet lovfestede retningslinjer for det skjønn som skal ligge til grunn for utmålingen av gjeldsordningsperioden. Hensikten med dette var å bidra til at praksis ble mer i overensstemmelse med lovens regel, jf. Ot.prp. nr. 99 (2001-2002). Endringen førte til noe strammere praksis på området, men fremdeles er det langt vanligere med gjeldsordninger på mer enn fem år, enn det motsatte.

10.3.4 Justisdepartementets utredning om personlig konkurs

Spørsmålet om gjeldsordningsperiodens lengde ble også grundig vurdert i forbindelse med Justisdepartementets utredning om adgang til personlig konkurs med gjeldssanering for privatpersoner, jf. Ot.prp. nr. 55 (2005-2006). Når det gjaldt spørsmålet om å korte ned gjeldsordningsperioden, ble det blant annet vist til at en stor andel av de norske gjeldsordningene ikke ga noen dividende til kreditorene, og at forskjellen på en ordning uten dividende og en ordning hvor gjelden slettes straks, derfor er liten dersom skyldnerens økonomi forblir uendret i femårsperioden. Det ble også pekt på at det nok kunne være viktig for mange å føle at man er «ferdig» med gjelden så raskt som mulig, selv om man ikke betaler noen dividende. På den annen side måtte det i følge utredningen legges vekt både på hensynet til kredittmarkedet, den alminnelige rettsoppfatning i samfunnet og fordringshavernes interesser. Utredningen konkluderer med at dagens regler om gjeldsordningsperiodens lengde «ivaretar de ulike interessene som må hensyntas i en gjeldsordningsperiode på en god måte», og at det ikke var grunn til å innføre en ordning med umiddelbar gjeldssletting i form av personlig konkurs.

10.4 Departementets forslag i høringsnotatet

10.4.1 Innledning

I høringsnotatet fra 2008 foreslo departementet flere bestemmelser med sikte på å gjøre oppgjøret av en gjeldsordning mer fleksibelt. Forslagene ble i hovedsak begrunnet med at det var behov for å gjøre gjeldsordningen lettere gjennomførbar for ressurssvake skyldnere.

10.4.2 Vedrørende nedkortet eller ingen gjeldsordningsperiode

Gjeldsordningsloven § 4-2 første ledd nytt fjerde og femte punktum skal lyde:

«Dersom skyldneren er varig ute av stand til å betale dividende av de forpliktelser som omfattes av gjeldsordningen, kan gjeldsordningen gå ut på at hele gjelden skal falle bort med en gang, uten at det fastsettes en gjeldsordningsperiode.

Gjeldsordningsloven § 5-2 annet ledd bokstav c) skal lyde:

• «c) skyldneren må antas å være varig ute av stand til å betale dividende av forpliktelsene som omfattes av gjeldsordningen.»

10.4.3 Vedrørende oppgjør ved engangsbeløp

Gjeldsordningsloven § 4-2 annet ledd skal lyde:

Alternativ 1:

«En gjeldsordning kan også gå ut på betaling av et engangsbeløp som endelig oppgjør. Beløpet skal minst tilsvare den samlede dividende skyldneren antas å kunne ha utredet i løpet av en periode på fem år.»

Alternativ 2:

«En gjeldsordning kan også gå ut på betaling av et engangsbeløp som endelig oppgjør. Beløpet skal minst tilsvare 25 % av skyldnerens samlede gjeld.»

Alternativ 3:

«Dersom det må antas å gi kreditorene bedre dekning enn en ordinær gjeldsordning, kan en gjeldsordning også gå ut på betaling av et engangsbeløp som endelig oppgjør.»

Nåværende annet ledd blir tredje ledd osv.

10.4.4 Førtidig avslutning av gjeldsordningen ved kontantoppgjør

Gjeldsordningsloven § 6-1 nytt fjerde ledd skal lyde:

«På begjæring av skyldneren skal retten stadfeste et forslag til endring som går ut på førtidig avslutning av gjeldsordningen ved at skyldneren skal betale et kontantbeløp. Beløpets størrelse skal være rimelig i forhold til skyldnerens økonomiske stilling, og minst tilsvare summen av eventuell gjenstående dividende.»

10.5 Høringsinstansenes syn

10.5.1 Ingen gjeldsordningsperiode for skyldnere uten betalingsevne

Det var delte meninger om forslaget blant høringsinstansene.

Følgende instanser støtter forslaget slik det er: Vestfold og Telemark Gjeldsråd, Lånekassen, Juss-Buss, Husbanken, Politidistriktene i Vestfold og Sør-Trøndelag, Namsfogden i Asker og Bærum samt NAV, som «i all hovedsak støtter forslaget». Arbeids- og inkluderingsdepartementet mener også det kan være rimelig å myke opp hovedregelen om fem års gjeldsordningsperiode. Videre stiller Nærings- og handelsdepartementet seg bak forslaget. Det samme gjør Gjeldsoffer-Alliansen.

Den Norske Advokatforening uttaler at den ikke kan avvise forslaget på prinsipielt grunnlag, men utformingen av regelen må dempe de berettigede innsigelser samfunnet og kreditorene vil kunne ha ved at man blir kvitt gjelden så fort. Advokatforeningen viser videre til at gjeldsordningsperioden innebærer nærmest en oppfordring til svart arbeid. Follo politidistrikt støtter forslaget, men bemerker at formuleringen bør være «å ikke være i stand» i stedet for «varig ute av stand». Østfold Politidistrikt mener at loven allerede tillater de foreslåtte ordningene og ser ikke behovet for en lovendring. Namsfogden i Oslo er i utgangspunktet mot, men foreslår at det foretas en «viss oppmyking» av mulighetene for å fastsette en kortere gjeldsordningsperiode enn fem år. Det samme mener Politidirektoratet. Domstoladministrasjonen er skeptisk og ber om at forslaget vurderes på nytt. Også Finansieringsselskapenes forening er skeptisk, mens Vestfold politidistrikt fremholder at dette i noen tilfeller kan være en god løsning.

Følgende instanser går mot forslaget: FNH/Sparebankforeningen, Forsvarsdepartementet, som peker på behovet for å kunne gjøre endringer i gjeldsordningsperioden. Statens Innkrevingssentral, som særlig fremholder at forslaget medfører at kreditorene fratas muligheten til å begjære omgjøring av ordningen i tilfeller hvor skyldnerens situasjon bedres. Skattedirektoratet, som peker på at dersom ordningen likevel skulle bli innført, må den bare være åpen for de som åpenbart er varig ute av stand til å betale dividende. JURK viser bl.a. til at en gjeldsordningsperiode gir skyldneren muligheter til å betjene sin gjeld. Troms politidistrikt er også mot forlaget. Det samme gjelder Romerike politidistrikt, som fremholder at forslaget kan lede til at mange ikke endrer sine holdninger til gjeld og kreditt, og raskt vil kunne komme i et økonomisk uføre igjen. Forslaget støttes heller ikke av Justisdepartementet, Oslo Byfogdembete, og Pensjonskasseforeningene. Regionalt kompetansesenter går mot, og viser bl.a. til behovet for «oppdragelse» av de som har gjeldsproblemer.

10.5.2 Oppgjør ved engangsbeløp

De fleste av høringsinstansene som har uttalt seg går imot dette forslaget.

Forslaget støttes av SIFO og Vestfold politidistrikt, Nordmøre politidistrikt og Romsdal politidistrikt. Også Arbeids- og inkluderingsdepartementet og Handels- og Næringsdepartementet støtter forslaget. Det samme gjør Vestfold og Telemark gjeldsråd.

FNH/Sparebankforeningen går mot samtlige alternativ på dette punkt. Det samme gjør Norske Inkassobyråers Forening, som fremholder at konkursryttere og tvilsomme næringsdrivende vil kunne utnytte en slik ordning. Namsfogden i Oslo går også mot, og viser blant annet til problemene med korrekt beregning av fremtidig dividende. Namsfogden i Asker og Bærum og Oslo Byfogdembete opplyser at de ikke støtter forslagene. Det gjør heller ikke Regionalt kompetansesenter og Østfold politidistrikt. Sør-Trøndelag politidistrikt er i mot under henvisning til spekulasjonsfaren og fremholder at engangsutbetaling bør være forbeholdt utenrettslige ordninger. Romerike politikammer er mot alle alternativene. Enkelte høringsinstanser har uttalt seg spesifikt om hvilket av de tre alternativene som ble skissert i høringsnotatet de mener er best. I noen tilfeller betyr ikke dette at instansen positivt støtter en ordning med engangsbeløp, bare hvilket alternativ den mener er best dersom ordningen skulle bli innført.

Alternativ 1: Beløpet skal minst tilsvare den samlede dividende skyldneren antas å kunne ha utredet i løpet av en periode på fem år.

Dette alternativet støttes av Vestfold og Telemark gjeldsråd, Gjeldsoffer-Alliansen, Juss-Buss, Husbanken, SIFO, Forsvarsdepartementet og NAV.

Alternativ 2: Beløpet skal minst tilsvare 25 % av skyldnerens samlede gjeld.

Bare et fåtall har uttalt seg om dette alternativet. Den Norske Advokatforening støtter forslaget, men fremholder at det bør inntas som et krav i loven at skyldneren skal dokumentere hvordan kontantinnsatsen er fremskaffet. Gjeldsoffer-Alliansen går sterkt imot under henvisning til at mange ikke vil ha muligheter til å skaffe et slikt beløp. Pensjonskasseforeningene støtter også dette alternativet. Regionalt kompetansesenter mener dette alternativet er best, mens Nordmøre og Romsdal politidistrikt mener dette alternativet ikke er akseptabelt.

Alternativ 3: Beløpet må antas å gi kreditorene bedre dekning enn en ordinær gjeldsordning,

Dette alternativet støttes av Statens innkrevingssentral dersom ordningen innføres. Innkrevingssentralen viser til at det her gis en viss kompensasjon for kortere gjeldsordningsperiode. Lånekassen, Hordaland politidistrikt, Nordmøre politidistrikt og Romsdal politidistrikt støtter dette alternativet. Det samme gjør Handels- og næringsdepartementet.

10.5.3 Oppgjør ved fleksibel nedbetaling

Det er få instanser som har uttalt seg på dette punkt. Det støttes av Husbanken, Arbeids- og inkluderingsdepartementet og Østfold politidistrikt. Regionalt kompetansesenter går mot, og peker på at dersom skyldneren kan skjære ned på eget livsopphold, skal dette komme kreditorene til gode. Nordmøre og Romsdal politidistrikt går også imot forslaget på dette punkt.

10.5.4 Oppgjør ved førtidig avslutning ved kontantinnbetaling

Dette forslaget støttes av Gjeldsoffer-Alliansen og SIFO, samt Politidistriktene Østfold, Vestfold, Sør-Trøndelag, Øst-Finnmark, Follo og Hordaland.

Justisdepartementet, Statens Innkrevingssentral samt Finansnæringens hovedorganisasjon/Sparebankforeningen går mot at gjeldsordningen skal kunne gjøres opp på denne måten.

10.6 Departementets vurdering

10.6.1 Ingen gjeldsordningsperiode for skyldnere uten betalingsevne

Gjeldsordningsperioden utgjør en viktig del av balanseforholdet i gjeldsordningsloven. Grunntanken bak gjeldsordningsperioden er at skyldneren, innenfor rammen av sine muligheter, skal yte noe tilbake for å oppnå det betydelige velferdsgodet en gjeldssanering innebærer. Motytelsen består i at skyldneren skal leve så sparsommelig som mulig i en begrenset periode, hvor mest mulig av gjelden skal tilbakebetales. I en gjeldsordning etableres dermed et bytteforhold mellom partene som både dem i mellom og utad er ment å skulle fremstå som en rettferdig fordeling av goder og byrder. Hvor lang gjeldsordningsperioden skal være, blir dermed en avveining mellom kreditorenes og skyldnerens interesser. I likhet med mange andre land, har man i Norge falt ned på fem år som et rimelig kompromiss mellom disse interessene. Dersom en skulle fjerne gjeldsordningsperioden, eller korte den vesentlig ned, ville dette, i alle fall formelt, skape ubalanse i dette bytteforholdet. Loven ville da kunne oppfattes som urettferdig ved at den som får gjeldsordning ikke yter noe tilbake til kreditorene. Fjerning av gjeldsordningsperioden eller en reduksjon av dens lengde må derfor ha en begrunnelse som gjør at balansen i loven likevel ikke forrykkes ut over det akseptable.

Argumentet om rettferdig fordeling av goder og byrder vil imidlertid ha mindre betydning i de tilfeller hvor gjeldsordningen ikke gir noe overskudd til kreditorene. Dersom skyldneren ikke har, eller innenfor en normal gjeldsordningstid utsikter til å få, midler ut over nødvendige leveomkostninger, vil en gjeldsordningsperiode uansett ikke bidra til at kreditorene får tilbakebetalt noe av sin gjeld.

Den senere tid har antallet skyldnere med gjeldsordning som ikke betaler noe til kreditorene blitt relativt høyt. Dette har sammenheng med flere forhold. Ifølge SIFO, (rapport 7/2005) er andelen saker som årsaksmessig kan knyttes til sykdom og rusproblematikk økt sterkt. Et flertall av disse har falt ut av arbeidslivet og lever av ulike trygdeordninger. Andelen gjeldsordningsskyldnere med lønnsinntekter var i 2005 ca 32 %, noe som omtrentlig tilsvarte andelen som hadde midler til fordeling (30 %). Hovedinntrykket fra undersøkelsen var at søkerne fremstod som en ressurssvak gruppe både i forhold til helse, rus og økonomisk evne. På bakgrunn av at livsoppholdssatsene er økt kraftig siden 2005 er det grunn til å tro at andelen som ikke har overskudd til kreditorene er nærmere 80 % i dag. Det økonomiske argumentet for å fastsette en gjeldsordningsperiode for skyldnere i denne gruppen, blir da at vedkommendes inntekter kan tenkes å bedre seg i fremtiden slik at ordningen kan omgjøres.

Bedringer i skyldnerens økonomi kan skje som følge av en rekke ulike omstendigheter. En uføretrygdet person kan bli arbeidsfør, en arbeidsledig kan komme i arbeid, enslige kan inngå ekteskap og derved få reduserte utgifter osv. Også mer uforutsette forhold kan inntreffe, som arvefall eller lotterigevinster. Dersom en ikke fastsetter en gjeldsordningsperiode, kan kreditorene dermed tenkes å gå glipp av store beløp, selv om det ikke er noe til fordeling på det tidspunktet gjeldsordningen kommer i stand.

Departementet har derfor, etter en grundig vurdering, kommet frem til at gjeldende lov er tilstrekkelig fleksibel på dette punkt. Det vises til at loven allerede åpner for at gjelden kan slettes umiddelbart i forbindelse med at en gjeldsordning vedtas eller stadfestes, jf. lovens § 4-2 første ledd første punktum, hvor det heter:

«Forslaget kan innebære utsettelse med betaling av hele eller deler av gjelden, at fordringshaverne helt eller delvis skal gi avkall på renter og omkostninger, eller at gjelden skal falle bort helt eller delvis enten med en gang eller etter utløpet av gjeldsordningsperioden.»

10.6.2 Oppgjør ved engangsbeløp

10.6.2.1 Generelle betraktninger

En gjeldsordning kan tenkes oppgjort ved at skyldneren betaler et engangsbeløp til kreditorene, jf. de eksempler fra rettspraksis som er nevnt i punkt 10.2.4 foran. Slike ordninger er relativt vanlige ved utenrettslige ordninger og forekommer også i forbindelse med innkreving av skatter og avgifter. Beløpet som skal innbetales kan fastsettes på ulike måter. Det kan for eksempel settes til summen av den dividende som en evt. gjeldsordning ville ha gitt, eventuelt nedregulert til nåverdi. Det kan også settes til en viss prosent av totalgjelden, for eksempel 10, 25 eller 50 prosent, eller det kan fastsettes fritt i forhold til det skyldneren makter å fremskaffe. Betalingen kan tenkes finansiert ved lån, forskudd på arv, gave fra familie e.l.

Som alternativ til et betalingsprogram som strekker seg over mange år vil en slik ordning rent økonomisk sett normalt innebære klare fordeler for begge parter. Dersom skyldneren makter å finansiere beløpet ved for eksempel lån i en bank vil vedkommende i fremtiden bare ha èn kreditor å forholde seg til. Dette vil forenkle gjennomføringen av ordningen betraktelig og redusere risikoen for mislighold med påfølgende tap for kreditor og opphevelse for skyldneren. Dette vil også kunne anspore skyldneren til ekstra innsats. Den største fordelen for skyldneren vil imidlertid være at denne ved en engangsutbetaling slipper å gå inn i en gjeldsordningsperiode, hvor vedkommende i en viss utstrekning vil være under kontroll fra kreditorene og myndighetene og risikerer å få gjeldsordningen opphevet dersom det gjøres feil. For skyldneren er «ulempen» med en slik ordning at et eventuelt inntektsbortfall som følge av sykdom, arbeidsledighet, samlivsbrudd ikke blir fanget opp. Skyldneren har allerede uten forbehold betalt inn et beløp til kreditorene, og dersom dette er finansiert ved et lån som må misligholdes, vil misligholdet kun gå ut over den nye kreditoren og skyldneren.

For kreditorenes del kan det være en fordel å slippe å administrere, ofte minimale, innbetalinger fra skyldneren i mange år. Dette krever ressurser og medfører kostnader. Samtidig elimineres risikoen for betalingssvikt hos skyldneren, noe som ikke sjelden vil forekomme i ordninger som går over mange år. På den annen side vil kreditorene miste retten til å kreve større utbetalinger dersom skyldnerens økonomiske situasjon bedrer seg. Dette er imidlertid normalt et «godt bytte» for kreditorene. Det er generelt langt større sannsynlighet for betalingssvikt enn for større inntektsøkninger mv. Erfaringene med gjeldsordningsloven viser at det skjer langt flere endringer av gjeldsordningen i skyldnerens favør, enn omvendt. I en undersøkelse fra SIFO gjaldt kun 6 av 78 tilfeldig utplukkede endringssaker forbedringer i skyldnerens økonomi. De øvrige gjaldt forverringer eller påstander om mislighold eller uredelighet.

Spørsmålet må imidlertid også vurderes opp mot samfunnsmessige interesser. I gjeldsordningsloven er samfunnshensynet bl.a. kommet til uttrykk ved at en gjeldsordning ikke må virke støtende samt at fordringer skal innfris så langt det er mulig. Spørsmålet er om en gjeldsordning som avikles ved et kontantoppgjør lettere vil bli oppfattet som støtende. Det kan nok av enkelte oppfattes som at skyldneren slipper «billigere» fra det ved et kontantoppgjør enn ved en betalingsplan. Hvorvidt det er tilfelle, vil imidlertid ha sammenheng med skyldnerens økonomiske stilling, kreditorenes holdning, gjeldens tilblivelse, engangsbeløpets størrelse mv.. Beløpet kan imidlertid stipuleres i forhold til skyldnerens inntekter og inntektspotensial, gjeldens størrelse mv.

Høringsinstansene har vært delt også i synet på dette spørsmålet. Det er en liten overvekt av instanser som er negative. De fleste av disse har begrunnet sitt syn med spekulasjonsfare og at engangsinnbetaling er en for enkel løsning. Inkassobyråforeningen frykter bl.a. at konkursryttere skal kunne misbruke en slik ordning. Departementet finner å måtte legge vekt på de betydelige innvendinger som har kommet på dette punkt, og går ikke inn for å videreføre forslaget.

10.6.3 Oppgjør ved fleksibel nedbetaling

En annen oppgjørsform som ble foreslått i høringsnotatet var at det fastsettes et totalbeløp skyldneren skal betale, for eksempel på bakgrunn av en tenkt dividendeberegning. Det avtales samtidig at dersom skyldneren klarer å betale dette beløpet før tiden, så vil det medføre at saken blir avsluttet fra kreditors side, altså valgfri eller fleksibel nedbetalingstid så lenge den fastsatte perioden ikke overskrides. Dersom skyldneren vil gjøre en ekstra innsats, enten ved å leve ytterst sparsommelig eller ved å arbeide mer enn normalt for å komme fortest mulig løs fra problemene, vil denne oppgjørsformen gi anledning til det. Også denne oppgjørsformen vil gi incitament til ekstra innsats dersom det er mulighet til det. Skyldneren vil dermed raskere kunne bli ferdig med gjeldsordningen. I forhold til en normal gjeldsordning over fem år vil kreditorene dermed kunne bli berøvet noe av muligheten til å få del i eventuelle forbedringer i skyldnerens økonomi. Dette kan både ha sammenheng med at skyldneren bruker alle sine ekstrainntekter til å betale ned på gjelden, og at gjeldsordningsperioden kan bli kortere enn normalt. Men på samme måte som ved alternativet engangsbeløp, kan det tenkes å være fordelaktig for kreditorene at gjelden blir innbetalt så raskt som mulig. Dersom skyldneren for eksempel ved å arbeide ekstra og leve særlig sparsommelig makter å betale hele beløpet etter to eller tre år og deretter blir syk, arbeidsledig eller liknende, vil ordningen ofte ha vært fordelaktig for kreditorene.

Bare et fåtall av høringsinstansene støtter dette forslaget, og det har kommet vesentlige innvendinger fra de øvrige. Innvendingene går i hovedsak ut på at en slik ordning lett kan misbrukes, og at skyldnerens muligheter for ekstrainnsats bør komme kreditorene til gode i form av høyere utbetalinger og ikke lede til kortere nedbetalingstid for skyldneren. Departementet antar imidlertid at få skyldnere vil være motivert til en innsats utover det som kan kreves dersom resultatet kun blir høyere utbetalinger til kreditorene. Det synes likevel klart at det kan være en betydelig fare for at en slik ordning både vil bli misbrukt og fremstå som urettferdig. Departementet har etter dette valgt å ikke gå videre med forslaget.

10.6.4 Førtidig avslutning ved kontantoppgjør

I noen tilfeller ønsker skyldneren å avslutte gjeldsordningsperioden ved å innbetale et kontantbeløp til kreditorene. Kontantbeløpet er i slike tilfeller ofte skaffet til veie ved lån fra familie, venner eller arbeidsgiver. I noen tilfeller har skyldneren også fått banklån til dette formålet. Hensikten med å ville avslutte gjeldsordningen er gjerne at skyldneren raskere enn forutsatt ønsker frihet til å starte på nytt, for eksempel med ny næringsvirksomhet. Departementet antar at skyldneren etter gjeldende rett gyldig kan inngå avtale med kreditorene om å avslutte gjeldsordningen på denne måten. Det samme må for øvrig gjelde for ulike andre oppgjørsformer, for eksempel ved refinansiering, ytterligere ettergivelse eller på annen måte. Departementet antar videre at gjeldende lov ikke åpner for at retten kan stadfeste en slik ekstraordinær avslutning av gjeldsordningen som en tvungen endring. Domstolene har i praksis også vært tilbakeholdne med å godta slike endringsforslag.

Som eksempel kan nevnes Gulating lagmannsretts sak LG-1998-1461, hvor skyldneren gjennom låneopptak hos sin mor ønsket å avslutte gjeldsordningen to år inn i perioden mot innbetaling av et kontantbeløp tilsvarende den resterende dividende. Retten nektet dette under henvisning til at det ville stride mot reglene om gjeldsordningsperiodens lengde.

Departementet foreslo i høringsnotatet å åpne for oppgjør ved kontant innbetaling av den resterende dividenden. Forslaget ble støttet av Gjeldsoffer-Alliansen, SIFO og flere politidistrikter, som bl.a. pekte på at mange kunne ha et legitimt behov for å komme seg ut av en gjeldsordning før dens ordinære avslutning. De som har gått imot forslaget, herunder Justisdepartementet, FNH/Sparebankforeningen og Statens Innkrevingssentral, har stort sett vist til mulighetene for bedret økonomi hos skyldneren som grunnlag for motstanden mot forslaget. Departementet finner å måtte legge vekt på disse innvendingene, og går ikke videre med forslaget.