8 Gjeldsordning for skyldnere bosatt utenfor Norge

8.1 Innledning

En rekke norske statsborgere og andre med tilknytning til Norge er i dag bosatt utenfor landets grenser. Undersøkelser viser at flere av disse sliter med alvorlige økonomiske problemer, herunder gjeldsproblemer, på bakgrunn av gjeld overfor norske kreditorer. Et særlig problem er at lavere lønnsnivå i landet man flytter til, kan gjøre det ekstra vanskelig å få betalt denne gjelden på ordinær måte. Den eneste muligheten til å oppnå en gjeldsordning for disse skyldnerne, vil være å flytte tilbake til Norge, i alle fall slik at vedkommende bor i Norge på søknadstidspunktet. Det har derfor vært tatt til orde for at også utenlandsboende skal kunne søke om gjeldsordning.

Spørsmålet ble aktualisert da adgangen til utleggstrekk overfor utenlandsboende i 2005 ble presisert i norsk rett av Høyesterett, noe som i stor utstrekning førte til en ny praksis på dette feltet. Etter tidligere praksis ble det de fleste steder ikke nedlagt utleggstrekk i for eksempel trygdeytelser fra Norge dersom skyldneren ikke hadde hjemting her i landet. Dette ble endret ved at Høyesterett i 2005 fastslo at tvangsfullbyrdelsesloven på dette punkt (§ 7-3 annet ledd første punktum) ikke var til hinder for slikt utleggstrekk. Kort tid etter ble også den aktuelle lovbestemmelsen endret slik at spørsmålet ikke lenger skulle fremstå som tvilsomt. Særnamsmenn (skatteoppkrever, innkrevingssentraler mv.) har både etter tidligere og gjeldende rett kunnet nedlegge utleggstrekk hos personer bosatt i utlandet som har inntekter fra Norge.

Departementet foreslo på denne bakgrunn i høringsnotatet fra 2008 en regel som ville åpne for at søknader fra utlandet kunne behandles av norsk namsmyndighet. På bakgrunn av ulike innvendinger under høringen mv., fant departementet å ville utrede spørsmålet noe nærmere. Det ble utformet et justert forslag som ble sendt på høring i 2011, jf. punkt 8.3.2 nedenfor.

8.2 Gjeldende rett

Etter gjeldende rett kan ikke utenlandsboende komme inn under gjeldsordningsloven. Dette skyldes at loven stiller krav om at søknad om gjeldsforhandling skal leveres til namsmannen der skyldneren bor, jf. § 2-1 første ledd. Av dette antas å følge at en skyldner bosatt utenfor Norge ikke kan få åpnet gjeldsforhandling.

8.3 Departementets forslag

8.3.1 Forslaget i høringsnotatet fra 2008

Departementet foreslo i dette notatet at det i gjeldsordningsloven § 2-1 tilføyes et nytt annet og tredje punktum i første ledd, slik at paragrafen ville bli lydende slik:

«Søknad om gjeldsforhandling fremsettes for namsmannen på det sted der skyldneren bor. Skyldnere som ikke er bosatt i riket, kan fremsette søknad om gjeldsforhandling for namsmannen i … Ved vurderingen av om gjeldsforhandling kan åpnes skal det legges vekt på skyldnerens tilknytning til Norge samt mulighetene for å få saken opplyst, jf. § 2-3 i loven her.»

Kriteriene for å få åpnet gjeldsforhandling var dermed at skyldneren måtte ha tilstrekkelig tilknytning til Norge, samt at saken lot seg opplyse tilstrekkelig. Hvorvidt disse kriteriene var til stede, skulle avgjøres ved skjønn, bl.a. på bakgrunn av enkelte nærmere omtalte momenter som gjeldens opprinnelse mv.

8.3.2 Forslaget i høringsnotatet fra 2011

Under høringsrunden kom det vesentlig innvendinger mot forslaget, og departementet utformet derfor et revidert og noe mer omfattende utkast som ble sendt på høring i 2011. De fleste innvendingene dreide seg om at mange saker ikke ville la seg opplyse tilstrekkelig, at utenlandske kreditorer ikke ville bli omfattet av en gjeldsordning og at det ville være vanskelig å fastsette og kontrollere verdien på bolig og andre formuesgoder. Det ble også sett på som problematisk at utenlandsboende skyldnere ikke ville være sikret beskyttelse mot kreditorpågang etter utenlandsk rett. Det reviderte forslaget lød slik:

§ 1-4 nytt fjerde ledd skal lyde

Gjeldsforhandling for person som er bosatt utenfor Norge kan bare åpnes dersom

• a) det er ubetenkelig med hensyn til sakens opplysning

• b) skyldneren ikke, eller bare i ubetydelig grad, har gjeld til utenlandske kreditorer

• c) skyldneren ikke er eier av bolig eller andre formuesgoder av vesentlig verdi med mindre det er åpenbart både at saken likevel lar seg opplyse tilstrekkelig og at forholdet ikke vil vanskeliggjøre gjeldsforhandlingene.

§ 2-1 første ledd siste punktum skal lyde:

Skyldnere som ikke er bosatt i Norge, jf. § 1-4 fjerde ledd i loven her, kan fremsette søknad for den namsmann Kongen har bestemt.

§ 3-4 nytt sjette ledd skal lyde:

Bestemmelsene i denne paragraf gjelder også overfor skyldnere som ikke har bosted i riket.

§ 5-2 nytt femte ledd skal lyde:

Gjeld som er bortfalt kan heller ikke søkes inndrevet fra skyldnere som har bosted utenfor riket.

§ 7-9 Straff

Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelsene i § 3-4 (a) – (f) når skyldneren har bosted utenfor riket, eller bestemmelsen i § 5-2 femte ledd, kan straffes med bøter eller fengsel inntil tre måneder eller begge deler.

8.4 Høringsinstansenes syn

8.4.1 Høringsinstansenes syn på forslaget i høringsnotatet fra 2008

Det var delte meninger blant høringsinstansene om forslaget, men et flertall av de som uttalte seg støttet det, dog med ulike forbehold og reservasjoner.

Følgende instanser støttet forslaget slik det var: Lånekassen, Husbanken, Gjeldsoffer-Alliansen, Sør-Trøndelag politidistrikt, Hordaland politidistrikt og NAV.

Følgende instanser støttet forslaget på visse forutsetninger eller med visse reservasjoner: Statens Innkrevingssentral ser «at enkelte personer som bor i utlandet kan ha behov for en ordning med kreditorene», men mener søker må dokumentere at vedkommende ikke har formue i utlandet. Pensjonskasseforeningene støttet forslaget, men går inn for en regel om at det bare «unntaksvis» skal kunne søkes fra utlandet. Advokatforeningen var enig i at utenlandsboende bør kunne søke gjeldsordning her i landet, men mente at det da bør være en viss kontroll med skyldneren både i gjeldsordningsperioden og etterperioden. Finansnæringens hovedorganisasjon/Sparebankforeningen støttet forslaget dersom det ble gjort en nyansering/spesifisering av livsoppholdssatser i de mest aktuelle landene. JURK erklærte seg enig i forslaget, men pekte på at vilkåret om tilknytning til Norge bør stå sentralt.

Justisdepartementet var enig i at det kunne være gode grunner til å la personer som er bosatt i utlandet søke om gjeldsordning, men viste til at dette ville reise en rekke problemstillinger, herunder i forhold til veiledningen overfor skyldneren i kommunene, beregningen av livsopphold og utenlandske kreditorer. Asker og Bærum politidistrikt så at forslaget dekket et behov, men reiste flere innvendinger, herunder språkproblemer i forhold til utlendinger, manglende mulighet til å nedlegge trekk hos utenlandsk arbeidsgiver og manglende møtemuligheter med skyldneren. Dersom forslaget skulle bli gjennomført, mente distriktet at det bør stilles krav om norsk statsborgerskap eller krav om minste botid i Norge.

Oslo Byfogdembete fremholder at det kan være gode grunner til at personer bosatt i utlandet bør få søke om gjeldsforhandling i Norge, men at spørsmålet byr på utfordringer og bør utredes nærmere. Embetet nevner bl.a. at forslaget reiser problemstillinger vedrørende egenforsøket, namsmannens innhenting av opplysninger om formuesgoder, manglende mulighet for skyldneren til å møte for namsmannen og i tingretten, samt forholdet til utenlandske kreditorer. Når det gjelder utenlandske kreditorer antas det at utenlandsboende ikke bare har kreditorer i Norge, men også i utlandet. Det pekes i den sammenheng på at de utenlandske kreditorene ikke vil være forpliktet av en gjeldsordning, noe som kan lede til problemer med gjennomføringen av ordningen og som vil virke støtende.

Følgende instanser gikk mot forslaget: Skattedirektoratet, som erklærte seg kritisk til forslaget og ikke kunne se i hvilke tilfeller det skulle være ubetenkelig å etablere en gjeldsordning «på disse premissene». Norske Inkassobyråers forening, som i hovedsak begrunnet sitt syn med manglende kontrollmuligheter for namsmannen når det gjelder skyldnerens inntektsforhold mv., Østfold politidistrikt, som på den annen side også peker på at dagens bostedsregel er relativt lett å omgå, Namsfogden i Oslo, som nevner unndragelsesfare, behov for lengre saksbehandlingstid, problemer med begjæring om tvungen ordning, herunder forkynning og tilstedeværelse i rettsmøte mv., Politidirektoratet, samt Follo politidistrikt, som begge bl.a. viser til at kreditorene kan få for lite dividende på grunn av feilvurderinger i forhold til levekostnader. Også Follo politidistrikt, Regionalt kompetansesenter, Nord-Møre politidistrikt, Rogaland politidistrikt, og Romerike politidistrikt går imot forslaget. Regionalt kompetansesenter peker på en rekke problemstillinger ved forslaget, herunder særlig at namsmannen ikke kan undersøke i aktuelle registre slik som i Norge, at personlig fremmøte er viktig for å få frem sannheten i saken og at en gjeldsordning bare vil få virkning for norske kreditorer. Det vises også til at det kan reises spørsmål om gjeldsordning i Norge vil hindre norske kreditorer fra å søke sine krav inndrevet gjennom nasjonal myndighet i skyldnerens hjemland.

8.4.2 Høringsinstansenes syn på forslaget i høringsnotatet fra 2011

Høringsinstansene var også denne gang noe delt i synet på om det bør åpnes for søknader fra utlandet.

De fleste høringsinstansene hadde merknader også til det justerte forslaget som ble sendt på høring i 2011. En del av merknadene er knyttet til spørsmålet om det overhodet skal åpnes for søknader fra utlandet, og i mindre grad til de tilleggsspørsmål som særskilt ble sendt på høring denne gang. Departementet vil likevel referere en del av disse bemerkningene, i den grad de ikke er gjentagelser av det som ble bemerket til høringsnotatet fra 2008.

Av de to departementene som har avgitt høringsuttalelse, går Finansdepartementet mot, mens Justis- og beredskapsdepartementet ikke tar direkte stilling. Blant høringsinstansene som er for forslaget, er Statens Innkrevingssentral, Fredrikstad tingrett, Politidirektoratet, Advokatforeningen, Juss-Buss, NTL-Politiet, Gjeldsoffer-Alliansen, Norges politilederlag, Østfold politidistrikt, Asker og Bærum politidistrikt og Fylkesmannen i Øst-Agder. Forslaget støttes ikke av Domstolsadministrasjonen og Oslo Byfogdembete. Finansnæringens hovedorganisasjon, Finansieringsselskapenes forening og Inkassobyråforeningen er også mot. Det samme er Agder politidistrikt og Romerike politidistrikt. I det følgende gjøres nærmere rede for høringsuttalelsene.

Finansdepartementet mener at dersom en evt. regel på dette punkt blir innført må den praktiseres strengt, herunder må det stilles strenge krav til debitor om å opplyse saken. Det pekes blant annet på at attester må oversettes mv. Finansdepartementet fremholder videre at det kan se ut som om en tenker seg at personer bosatt i utlandet skal få lempeligere behandling mht. personlig fremmøte, hjemmebesøk, egenforsøk mv. Det pekes også på ulike problemer i forhold til hvem som skal anses bosatt utenfor Norge, og ulike problemer som reglene om folkeregistrering kan skape. Uttrykket «bosatt utenfor Norge» antas å kunne bli for upresist og bør etter Finansdepartementets mening klargjøres. Skattedirektoratet er kritisk til en ordning med utenlandssøknader, men støtter et evt. forbud mot å eie bolig samt forbudet for kreditorene mot å innkreve gjeld som er bortfalt i en gjeldsordning dersom ordningen likevel blir innført.

Justis- og beredskapsdepartementet fremholder at forslaget reiser problemstillinger som ikke er tilstrekkelig avklart, herunder at kravet til egenforsøk ved utenlandssøknader må klargjøres. Forslaget om å forby gjeldsinnkreving i utlandet etter gjeldsordningsperioden støttes uansett om dette forslaget videreføres. Dette forbudet bør i alle tilfeller gjelde, også under gjeldsordningsperioden. Det bør etter Justis- og beredskapsdepartementets mening ikke innføres en straffetrussel mot inndrivelsesforsøk i utlandet mot gjeldsordningsskyldnere. Det pekes på at andre sanksjoner kan være mer naturlige og at straff er en fremmedartet reaksjon i gjeldsordningssammenheng.

NAV Innkreving peker på enkelte problemstillinger som må avklares, men synes ikke å gå mot forslaget.

Statens Innkrevingssentral støtter forslaget, og nevner at skyldneren kan utstede en egenerklæring om sine formuesforhold mv.

Namsfogden i Oslo peker i sin høringsuttalelse på at en gjeldsordning vil kunne rydde i en utenlandssøkers gjeldsforhold til Norge, og sikre vedkommende kontroll over inntekten fra Norge. Det opplyses også at flere gjeldsordningsskyldnere har flyttet ut av landet, og at namsfogden ikke er kjent med noe tilfelle der norske kreditorer har fortsatt forfølgning i utlandet, i strid med gjeldsordningen. Namsfogden er imidlertid ikke enig i forslaget til straffesanksjonering av slik gjeldsforfølgning og peker bl.a. på at dette vil gjelde et svært lite antall saker. Namsfogden i Oslo peker også på at forbudet kun kan håndheves overfor norske kreditorer, og dermed medføre en forskjellsbehandling mellom norske og utenlandske kreditorer. Namsfogden i Oslo antar videre at det foreslåtte forbudet mot å overdra krav til utlandet med sikte på inndrivelse, vil være umulig å håndheve. Dersom det blir innført regler om at søknader fra utlandet kan behandles, antas det at disse bør behandles av Namsfogden i Oslo.

Fredrikstad tingrett har ikke «prinsipielle innvendinger» mot forslaget og anser de foreslåtte reglene om kreditorbeskyttelse i utlandet som fornuftige. Det understrekes at man må ta hensyn til ulike leveomkostninger i andre land.

Politidirektoratet støtter forslaget og peker på at dagens bostedsvilkår er lett å omgå. En skyldner kan lett flytte til Norge akkurat lenge nok til å oppnå gjeldsordning, for så å flytte tilbake til sitt egentlige bosted. Det pekes også på at en person som bor i et lavkostland, men med inntekt fra Norge, normalt vil ha mer til fordeling blant kreditorene enn en person som bor i Norge. Videre peker direktoratet på problemene med å verifisere skyldnerens opplysninger om eierforhold mv., men kan ikke se at dette vil bli enklere om skyldneren flytter hjem til Norge en periode. Registrene mv. som må undersøkes, vil være de samme. Det anses imidlertid som viktig at namsmannen skal kunne pålegge skyldneren å møte i Norge dersom det finnes nødvendig. Dette bør helst fremgå av lovteksten. Når det gjelder straffebestemmelsen, støttes denne fordi den antakelig vil ha preventiv virkning, selv om det er vanskelig å se på hvilken måte den vil få virkning overfor utenlandske kreditorer. Dersom ordningen blir innført, bør det være Namsfogden i Oslo som behandler sakene.

Den Norske Advokatforening støtter forslaget og viser til at utfordringen med å skaffe oversikt over skyldnerens eiendeler i utlandet er tilstrekkelig ivaretatt ved at lovforslaget er begrenset til å gjelde tilfeller hvor det er «ubetenkelig med hensyn til sakens opplysning» å åpne gjeldsforhandling.

Juss-Buss støtter forslaget og sier seg enig i «alt det vesentlige av vurderinger som departementet gjør rede for i høringsnotatet». Det fremholdes at de vanskelighetene departementet omtaler ikke er tilstrekkelige til å begrunne dagens ordning, hvoretter man må bo i Norge for å få gjeldsordning. Når det gjelder kravet til egenforsøk pekes det på at dette med dagens kommunikasjonsformer like lett kan utføres fra utlandet. Forslaget om at det bør vises varsomhet med å åpne gjeldsforhandling dersom skyldneren eier bolig i utlandet bør ikke opprettholdes. Dersom skyldneren selv evner å fremskaffe tilfredsstillende dokumentasjon vedrørende boligens verdi mv., bør ikke eiet bolig i seg selv stå i veien for gjeldsordning. Det bemerkes også at tvangsinndrivelse i mange tilfeller er vanskelig overfor utenlandsboende, og at gjeldsordningssakene vil gjelde personer som har tatt tak i situasjonen, med et ønske om å gjøre opp for seg. Selv om namsmannen ikke har tvangsmyndighet i utlandet, kan betingelser for gjeldsordning stilles på samme måte som overfor skyldnere i Norge. Den foreslåtte reservasjonen mot å åpne gjeldsforhandlinger dersom det foreligger gjeld av betydning til utenlandske kreditorer, er for streng. Juss-Buss anser ikke gjeldsordningens manglende rettskraftvirkninger utenfor Norge som særlig problematisk, og viser til flere forhold som begrenser rekkevidden av en slik innvending, herunder at skyldneren med gjeld av betydning til utenlandske kreditorer ikke skal kunne komme inn under loven. Juss-Buss støtter også et sanksjonert forbud mot innkreving i utlandet.

Forslaget støttes også av Fylkesmannen i Aust-Agder, som peker på viktigheten av at en bestemt namsmann behandler alle slike saker.

Rusmisbrukernes interesseorganisasjon og Gjeldsoffer-Alliansen støtter forslaget.

NTL-Politiet «tiltrer» forslaget, under forutsetning av at det stilles strenge krav til søknader fra utlandet hva angår dokumentasjon. Politiets Fellesforbund opplyser at det i hovedsak er positivt innstilt til forslagene i høringen, men peker på viktigheten av at det kommer på plass gode ordninger som gjør det mulig å få opplyst disse sakene.

Norges Politilederlag fremholder at det «uten tvil» er behov for å åpne for utenlandssøknader og støtter i det vesentlige forslaget.

Vestfold politidistrikt tar ikke direkte stilling til forslaget, men peker på enkelte problemstillinger det reiser, herunder språkproblemer, problemer knyttet til ulike valutaer, kulturforskjeller mht. husstandsbegrep og kvinnelig yrkesdeltakelse mv. Skyldneren må pålegges et omfattende ansvar hva angår dokumentasjon. Sør-Trøndelag politidistrikt støtter forslaget. Midtre Hålogaland opplyser å støtte forslaget «fullt ut».

Østfold politidistrikt støtter forslaget, men går inn for at behandlingskompetansen ikke bare bør legges til èn namsmann.

Agder politidistrikt går i mot og viser blant annet til vanskeligheter med å sikre eiendeler samt at det er uheldig dersom skyldneren ikke kan stille i rettsmøte om tvungen ordning.

Asker og Bærum politidistrikt finner det klart at det er behov for at utenlandsboende skal kunne søke om gjeldsordning, men viser til at en slik ordning vil være problematisk på enkelte punkter. Politidistriktet støtter forslaget om å begrense adgangen til kun skyldnere ikke har gjeld av betydning til utlandet, samt å sanksjonere inndrivningsforsøk slik som foreslått. Romerike politidistrikt går mot, og viser i hovedsak til uttalelsen i den forrige høringssaken om spørsmålet. Hordaland politidistrikt går mot, og viser bl.a. til problemer omkring opplysning av saken og vernetingsproblematikk. Yrkesorganisasjonen Kontoret går mot forlaget og anser det som støtende at gjeldsordningsskyldnere skal kunne bo for eksempel i Spania og leve på norske livsoppholdssatser. Finansnæringens fellesorganisasjon går mot forslaget og viser til kontrollhensynet. Dersom ordningen likevel innføres, vil bøter være den mest praktiske sanksjonsformen når det gjelder uberettigede innkrevingsforsøk mot utenlandsboende gjeldsordningsskyldnere. Finansieringsselskapenes forening går mot forslaget under henvisning til manglende kontrollmuligheter. Det samme gjør Inkassobyråforeningen, som også mener at straffesanksjon er et lite praktisk virkemiddel.

Domstoladministrasjonen støtter ikke forslaget og peker på flere betenkeligheter knyttet til opplysning av saken. Det vises også til at flytting til utlandet i hovedsak er et frivillig valg, og at det ikke fremstår som urimelig at man ikke kan nyte godt av alle norske ordninger hvis man velger å bo utenfor Norge.

Oslo Byfogdembete «finner det vanskelig» å støtte forslaget. Det pekes bl.a. på viktigheten av hjemmebesøk og muligheten for å kontrollere aktuelle registre i fjerntliggende land. Embetet er «usikker» på om det er riktig å innføre straffebestemmelse, og viser til at den som er foreslått kun er ment å skulle gjelde i utlandet, og kun i tiden etter utløpet av gjeldsordningsperioden.

8.5 Departementets vurdering

8.5.1 Innledning

Det er etter departementets syn et klart behov for at det skal kunne søkes om gjeldsforhandling fra utlandet. Et betydelig antall utenlandsboende nordmenn og andre med tilknytning til Norge, har alvorlige og uløste gjeldsproblemer. En rekke av disse må antas å fylle kravene for å komme inn under gjeldsordningsloven dersom de var bosatt i Norge. En adgang til å søke fra utlandet vil derfor være til stor hjelp for mange. Departementet antar også at antallet gjeldstyngede nordmenn i utlandet vil stige i tiden fremover på grunn av økt utvandring. For mange vil det på grunn av arbeidssituasjonen, av helsemessige eller familiære årsaker, være umulig eller svært byrdefullt å flytte tilbake til Norge. På den annen side vil det kunne hevdes å være både en rimelig og forutsigbar konsekvens av å bosette seg utenfor Norge, at man ikke i samme grad får tilgang til norske velferdsordninger, slik som for eksempel gjeldsordning etter gjeldsordningsloven og kommunal økonomisk rådgivning.

Beregninger fra inkassobransjen viser at både utestående beløp og antall inkassokrav mot utenlandsboende nordmenn er vesentlig høyere enn hos normalbefolkningen. Norske kreditorer har ca 35 000 inkassokrav mot personer med adresse utenfor Norge, og disse skylder nærmere 2 mrd. kroner. Hovedtyngden utgjøres av personer bosatt i de nordiske landene, samt Spania. Mange av disse har utleggstrekk i sine trygdeytelser, og disse trekkene utgjør i gjennomsnitt ca 5-6 000 kr pr måned. Bare for Spanias del er det anslått at ca 10 prosent av alle nordmenn bosatt der har utleggstrekk i sine trygdeytelser, noe som betyr at denne gruppen er vesentlig overrepresentert i forhold til normalbefolkningen når det gjelder gjeldsproblemer. Nordmenn bosatt i Spania hadde i 2008 en samlet inkassogjeld på ca kr 300 millioner, mens tilsvarende tall for nordmenn som bor i Sverige var ca 750 millioner kroner (kilde: Lindorff).

Departementet har kommet til at det bør åpnes for at det i noen tilfeller kan gjennomføres gjeldsforhandlinger og etableres gjeldsordning for personer som er bosatt utenfor Norge. Departementet har tatt hensyn til at det finnes saker av denne art hvor de økonomiske forholdene er svært enkle og gjennomsiktige. Det er også lagt vekt på at manglende adgang til å søke fra utlandet kan omgås ved at skyldneren flytter tilbake til Norge en kort periode, for å flytte ut igjen. Dette vil være fullt lovlig etter gjeldende regelverk. Også i slike tilfeller vil en ha de samme problemer knyttet til kontrollmuligheter mv., slik også Politidirektoratet påpeker. Det forutsettes dessuten at utenlandssøknader kun skal aksepteres i de tilfellene hvor forholdene lar seg opplyse tilstrekkelig, og at gjeldsordning ellers fremstår som ubetenkelig. Ved siden av at gjeldsordningslovens ordinære vilkår må være oppfylt, foreslås det enkelte særvilkår som må være oppfylt i tillegg til vilkårene som gjelder i dag. Ved siden av det generelle vilkåret om at det må være ubetenkelig med hensyn til sakens opplysning, foreslås det at skyldneren ikke skal ha eller bare i ubetydelig grad ha gjeld til utenlandske kreditorer, samt at økonomiske og andre forhold omkring en evt. bolig som skal beholdes, må være særlig godt opplyst. Videre vil det på enkelte punkter også måtte følges en noe avvikende prosess i forhold til den ordinære saksgangen. Det vil således måtte etableres særskilte rutiner for saksbehandlingen i disse sakene hos den namsmannen som skal behandle dem.

I det følgende drøftes ulike problemstillinger forslaget reiser i lys av høringsinstansenes bemerkninger.

8.5.2 Manglende muligheter til å gjennomføre egenforsøk

En innvending som har kommet fra flere høringsinstanser, er at det vil bli vanskelig for utenlandsboende å gjennomføre det såkalte egenforsøket. Regelen går ut på at den som skal søke om gjeldsforhandlinger først må ha forsøkt å komme frem til en ordning med kreditorene på egen hånd, jf. gol. § 1-3 annet ledd. Egenforsøket kan skyldneren gjøre selv, eller ved å bruke en medhjelper, for eksempel en kommunal gjeldsrådgiver.

Departementet vil her bemerke at kravene til egenforsøkets innhold etter loven skal tilpasses den enkelte skyldner. Dersom skyldneren bor i utlandet vil det kunne bli vanskeligere å oppsøke veiledningstjenesten i kommunene, men dette vil det da kunne tas hensyn til ved vurderingen av om kravet til egenforsøk er oppfylt. En skyldner som selv er i stand til det, kan utføre et egenforsøk uten bistand fra rådgiver eller medhjelper selv om vedkommende bor utenfor Norge. Egenforsøket består normalt i å utveksle, hovedsakelig skriftlig, informasjon med et kreditorfellesskap, og med dagens kommunikasjonsmidler skulle dette normalt være uproblematisk uten hensyn til hvor partene fysisk befinner seg. Også i dag gjennomføres egenforsøk med bistand av gjeldsrådgiver i kommunen, uten at skyldneren trenger å være fysisk tilstede hos rådgiveren. Det vil svært sjelden være behov for personlig fremmøte for kreditorene. Dersom det skulle forekomme tilfeller hvor det må anses umulig eller uforholdsmessig vanskelig å gjennomføre et egenforsøk fra et annet land, vil dessuten reservasjonen «etter evne» lede til at gjeldsforhandling likevel kan åpnes.

Hvis de foreslåtte begrensningene i kravet til egenforsøk blir vedtatt, jf. punkt 6 foran, vil evt. vanskeligheter på dette punkt som oppstår på grunn av at skyldneren bor i utlandet, være en grunn for å behandle saken uten å stille krav om at skyldneren skal ha forsøkt å løse saken på egen hånd. Etter departementets syn vil derfor ikke regelen om egenforsøk, verken slik den lyder i dag eller slik den eventuelt blir lydende etter de foreslåtte endringer, være noe avgjørende hinder for å åpne for søknader om gjeldsforhandling fra utlandet. Det presiseres imidlertid at kravet om egenforsøk «etter evne» skal gjelde på lik linje for de som søker gjeldsforhandlinger fra utlandet.

8.5.3 Skyldnerens manglende tilstedeværelse i Norge

I gjeldsordningssaker vil det i praksis ofte være personlig kontakt mellom skyldneren og namsmannen eller dennes representant. Skyldneren møter normalt fysisk frem hos namsmannen i forbindelse med søknad om gjeldsforhandlinger, mottar råd og veiledning, og er gjerne til stede ved utfylling av søknadsskjemaet mv. Endelig møter skyldneren også normalt frem for å underskrive forslag til frivillig gjeldsordning, evt. begjære tvungen ordning.

Departementet antar at de fleste av disse gjøremålene relativt enkelt kan gjennomføres uten skyldnerens fysiske tilstedeværelse, for eksempel ved bruk av e-post, telefon og vanlig post. I noen tilfeller vil det også være mulig for utenlandsboende skyldnere å møte personlig dersom det skulle være nødvendig. Namsmannen vil også kunne kreve at skyldneren møter etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-8 1. ledd, jf. gjeldsordningsloven § 7-8, dersom dette finnes nødvendig for å få saken tilstrekkelig opplyst. Manglende fremmøte vil kunne lede til at åpning ikke lenger er «ubetenkelig med hensyn til sakens opplysning», slik at søknaden må avslås. Departementet vil også vise til gjeldsordningsloven § 2-6 (b), hvoretter namsmannen kan avslå søknad om gjeldsforhandling dersom skyldneren ikke medvirker til sakens opplysning.

Gjeldsordningsloven § 5-3 om muntlig forhandling om tvungen ordning vil gjelde på samme måte for skyldnere bosatt i utlandet som for skyldnere bosatt i Norge. Skyldneren har ikke plikt til å møte til rettsmøtet, men manglende oppmøte kan føre til at retten ikke anser saken for tilstrekkelig opplyst. Retten vil da kunne heve saken.

Det synes imidlertid naturlig å avgjøre spørsmålet etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5–8 første ledd annet og tredje punktum som også gjelder for gjeldsordningssaker, jf gjeldsordningsloven § 7–5. Namsretten kan etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5–8 ta saken opp til avgjørelse dersom man har tilstrekkelig grunnlag i sakens dokumenter til å treffe en realitetsavgjørelse, i motsatt fall heve saken dersom det ikke er sannsynliggjort at skyldneren har gyldig forfall.»

8.5.4 Søkerens eiendeler og inntekter

Hvorvidt saken lar seg opplyse i tilstrekkelig grad vil blant annet avhenge av hvorvidt det finnes troverdige registre for eiendom, motorvogn og annet løsøre i det landet det søkes fra. Skyldneren må i større grad kunne pålegges å fremskaffe utskrift fra registre og annen dokumentasjon når det søkes fra utlandet. Departementet antar at det normalt sett vil være større muligheter for å få saken tilstrekkelig opplyst i de landene som har lignende systemer som Norge, for eksempel de nordiske landene.

Skyldnerens botid i utlandet vi også kunne ha betydning. Det samme gjelder bolig- og familieforholdene.

Det vil kunne ha betydning for sakens opplysning om søkeren har skattemessig tilknytning til Norge. Hovedregelen er at utenlandsboende ikke har skatteplikt til Norge, men det er betydelig unntak som kan tenkes å være aktuelle, jf. skatteloven § 2-1. Det kan særlig vises til bestemmelsens tredje ledd bokstav b, hvoretter skatteplikten til Norge vedvarer i tre fulle år etter utflytting for personer som har bodd mer enn ti år i Norge. Skatteplikten vedvarer også permanent dersom den utflyttede disponerer bolig her i landet, eller oppholder seg her i lengre perioder. Det vil i alminnelighet være lettere å opplyse saken dersom søkeren har skatteplikt til Norge, og dermed leverer selvangivelse hit.

Dersom skyldneren er folkeregistrert i Norge, kan dette gjøre det enklere å finne opplysninger om søkeren i norske registre. I henhold til folkeregistreringsforskriften § 4-7 vil adgangen til å stå folkeregistrert i Norge etter utflytting variere ut fra en rekke omstendigheter, blant annet ut fra boligforhold, arbeids- og familieforhold mv. For flytting innenfor Norden gjelder egne regler. Personer som flytter fra Norge vil derfor i varierende grad være utmeldt av Folkeregisteret, og det kan være noe tilfeldig hvem som er det.

Søkerens inntektssituasjon og hvor inntektene kommer fra, vil også være et viktig moment ved vurderingen av om saken er tilstrekkelig opplyst. Dersom søkerens eneste inntekt er fra Norge, for eksempel i form av alderspensjon, uføretrygd eller liknede, kan inntektsforholdet være enkelt å få klarhet i. I andre tilfeller vil private eller utenlandske pensjonsordninger, skatteforhold i utlandet eller uklare arbeidsavtaler, gjøre det vanskeligere å opplyse saken tilstrekkelig. Det må her gjøres en konkret vurdering av om saken er tilstrekkelig opplyst til at det er ubetenkelig å åpne for gjeldsforhandlinger.

Det er på det rene at sikring, og i mange tilfeller også verdsetting, av bolig og andre eiendeler blir vanskeligere når gjenstandene ikke befinner i Norge. I forhold til bolig eller et annet større formuesgode kan det også oppstå problemer med å oppfylle kravet i lovens § 2-3 tredje ledd om at namsmannen «skal» innhente opplysninger om heftelser i skyldnerens eiendeler. Med hensyn til nødvendigheten av å få saken opplyst kan det derfor være utilrådelig å fastsette gjeldsordning for en skyldner som bor i utlandet, og som er eier av bolig eller andre verdifulle formuesgoder. Det har fra enkelte høringsinstanser også blitt pekt på at manglende tilgang til ulike registre kan gjøre det vanskelig å avsløre om skyldneren har gitt feilaktige opplysninger om eiendeler. Departementet er enig i at mangel på tilgang til slike registre kan gjøre det vanskeligere å kontrollere skyldnerens opplysninger om eiendeler, og vil derfor gå inn for at det på dette punkt skal gjelde strengere regler for utenlandssøkere enn for ordinære søkere. Det foreslås derfor at skyldnere som søker fra utlandet som hovedregel derfor ikke kan eie bolig eller andre verdifulle formuesgoder. Det vises her til utkastet til § 1-4 fjerde ledd bokstav c). Departementet antar imidlertid at de færreste av de som har alvorlige og varige gjeldsproblemer eier bolig eller andre verdifulle formuesgoder.

8.5.5 Namsmannens myndighetsutøvelse

Når det gjelder namsmannens pålegg, beslutninger og annen myndighetsutøvelse, er det klart at disse ikke kan tvangsgjennomføres overfor en person som ikke er bosatt i Norge. I saker etter gjeldsordningsloven vil det imidlertid normalt ikke være behov for tvangstiltak overfor skyldneren. Eksempelvis vil pålegg om salg av eiendeler, jf. lovens §§ 2-5 og 4-6, bare være å forstå som betingelser for å oppnå gjeldsforhandling eller gjeldsordning. Dersom skyldneren ikke frivillig etterkommer slike pålegg, vil resultatet bli at namsmannen kan avslå søknaden, alternativt heve saken. Riktignok kan det også bli tale om å nedlegge utleggstrekk i lønn mv., jf. lovens § 3-3. Dette kan imidlertid gjøres uten hensyn til hvor skyldneren befinner seg, så lenge inntekten kommer fra Norge, for eksempel i form av offentlig trygd el.l. Dersom skyldneren har inntektene sine fra utlandet må det etableres frivillig trekk/avsetning etter reglene i gjeldende lov § 3-5 (a). Dersom dette ikke lar seg ordne på betryggende måte, bør søknaden avslås eller saken eventuelt heves.

Namsmannen kan etter loven innhente opplysninger fra tredjepersoner, som da under visse betingelser har plikt til å avgi slike opplysninger, også slike som er taushetsbelagt, jf. gjeldsordningsloven § 2-3 tredje ledd med henvisning til tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12. Dersom den aktuelle informanten befinner seg i utlandet, vil et slikt pålegg ikke kunne tvangsgjennomføres. Slik departementet ser det, vil heller ikke dette være noen avgjørende innvending mot å åpne for søknader fra utlandet. Dersom det skulle oppstå en situasjon hvor sentrale opplysninger ikke er gitt og heller ikke kan fremskaffes av slike årsaker, bør søknaden avslås evt. saken heves.

8.5.6 Utmåling av livsoppholdssatser

Etter loven skal skyldneren beholde «det som med rimelighet trengs» til sitt og sin husstands livsopphold. Det foreslås i proposisjonen her at det etableres forskriftshjemler for å fastsette standardiserte satser for livsopphold både ved utleggstrekk og gjeldsordning. Satsene skal være et utgangspunkt for skjønnet som skal utøves i hver enkelt sak. Nye satser vil basere seg på hva som «med rimelighet trengs til livsopphold» under norske forhold. Satsene vil ikke være egnet til å bestemme hvor mye som kan settes av til livsopphold i land med et annet kostnadsnivå. I dag foreligger veiledende satser for beregning av livsoppholdsutgiftene ved gjeldsordning. Disse benyttes i de fleste gjeldsordningssaker i dag, og er også tilpasset et norsk kostnadsnivå.

Flere av høringsinstansene har pekt på at det vil være vanskelig å fastsette hva skyldneren skal kunne sette av til livsopphold og bolig i utlandet, og at det må fastsettes retningslinjer for utmålingen. Departementet er oppmerksomt på at det vil være mer komplisert å vurdere hva som er et rimelig livsopphold, og hva som er rimelige boutgifter når skyldneren bor i utlandet. Departementet vil likevel peke på at det finne flere hjelpemidler som kan benyttes for å finne frem til et riktig utgangspunkt for skjønnsutøvelsen, blant annet indekser over kostnadsnivået i ulike land. Det vises også til at det i dag gjøres en tilsvarende vurdering i forbindelse med utleggstrekk for personer bosatt i utlandet. Rettspraksis knyttet til vurdering av livsopphold og boutgifter i disse sakene, vil kunne gi veiledning.

Departementet har derfor kommet frem til at det ikke er nødvendig med særskilte retningslinjer i loven knyttet til utmåling av livsoppholdsutgifter i utlandet.

8.5.7 Søkere med utenlandske kreditorer

Noen få høringsinstanser, herunder Oslo Byfogdembete, har innvendt at forslaget er problematisk på bakgrunn av at det vil forekomme både norske og utenlandske kreditorer i de aktuelle sakene. Det pekes på at utenlandsboende må forventes å ha kreditorer i det landet de bor i, og at betjeningen av slik gjeld vil gi begrensede muligheter for å gjennomføre en gjeldsordning. Det fremholdes også at utenlandske kreditorer ikke vil være berørt av en gjeldsordning i Norge og at dette vil kunne virke støtende overfor de norske kreditorene, som må avskrive sine tilgodehavender.

Departementet er enig i at det vil være problematisk å etablere en gjeldsordning for en skyldner som har forpliktelser av betydning overfor kreditorer som ikke kommer til å delta i gjeldsordningen.

I flere gjeldsordningssaker som etableres i dag finnes det utenlandske kreditorer. I noen tilfeller deltar disse i gjeldsordningen på vanlig måte ved at de har samtykket i et forslag til frivillig gjeldsordning. Disse kreditorene vil da være bundet på avtalemessig grunnlag på linje med de norske kreditorene. Det kan således tenkes en virksom frivillig gjeldsordning under gjeldsordningsloven med utenlandske kreditorer, men det synes lite hensiktsmessig at denne skal etableres fra Norge med bistand fra norske myndigheter.

Dersom det blir en tvungen gjeldsordning, vil ikke de utenlandske kreditorene kunne tas inn i ordningen mot sin vilje. I en gjeldsordning for en skyldner som bor i Norge vil de utenlandske kreditorene kunne tas inn, men da bare med rettsvirkning for eventuell inndrivelse av kravet i Norge. Som påpekt av enkelte av høringsinstansene vil derimot en utenlandsboende skyldner ikke være beskyttet mot forfølgning fra utenlandsboende kreditorer. Skyldneren kan derfor risikere å måtte fordele evt. ledige midler kun til disse, mens de norske ikke vil få noen dekning.

Departementet er enig med de høringsinstanser som mener at en gjeldsordning under slike forhold kan virke støtende. Departementet har derfor kommet frem til at bare utenlandsboende som har ikke har gjeld, eller ingen gjeld av betydning til utenlandske fordringshavere gis anledning til å oppnå gjeldsordning i Norge. Hvorvidt det er tale om en ubetydelig gjeldspost bør etter departementets syn avgjøres av forholdet mellom den aktuelle gjeldsposten og skyldnerens disponible inntekt. Hvorvidt den utenlandske gjelden utgjør en ubetydelig andel av totalgjelden bør således ikke tillegges avgjørende vekt, ettersom også en mindre gjeldspost kan ha stor betydning for skyldnerens evne til å betjene andre kreditorer. Dersom betjening av den utenlandske kreditoren i nevneverdig grad påvirker skyldnerens betalingsevne, bør gjeldsordning ikke innvilges. Det vises til utkastet til § 1-4 fjerde ledd bokstav b.

8.5.8 Søkerens statsborgerskap

Departementet antar at de fleste som ønsker å søke norske myndigheter om gjeldsordning fra utlandet vil være norske statsborgere. Departementet ser likevel ingen grunn til at adgangen bør reserveres for disse. Det kan lett tenkes personer som bor utenlands og ikke er norske statsborgere, men som likevel har en så relevant tilknytning til Norge at de bør kunne oppnå gjeldsordning i Norge. Dette kan eksempelvis være utlendinger som har bodd og arbeidet lenge i Norge, og opparbeidet seg gjeld til norske kreditorer, men senere flyttet ut av landet.

8.5.9 Uttrykket «bosatt utenfor Norge»

Finansdepartementet har i sin høringsuttalelse reist spørsmålet om formuleringen «bosatt utenfor Norge» er tilstekkelig presis. Det vises bl.a. til at ulike regelsett har ulik tolkning av denne formuleringen, og at det kan være vanskelig for den enkelte å holde orden på de ulike bostedsbegrepene. Den som er bosatt i utlandet etter folkeregisterlovens regler, kan for eksempel være bosatt i Norge etter skatteloven. BLD antar at det avgjørende kriterium i forhold til gjeldsordningsloven bør være om søkeren har sin faste bopel utenfor Norge. Hvorvidt dette er tilfelle, må i tvilstilfelle avgjøres av namsmannen i forbindelse med den enkelte søknad. Det vises her til særmerknadene til § 1-4 fjerde ledd.

8.5.10 Skyldnerens beskyttelse mot kreditorpågang under og etter gjeldsordning

En frivillig eller tvungen gjeldsordning for en skyldner som bor i Norge, vil gi beskyttelse mot kreditorpågang både under gjeldsforhandlingene, i gjeldsordningsperioden og etter at gjeldsordningen er over. Dette vil kunne stille seg annerledes dersom skyldneren bor i utlandet. En frivillig gjeldsordning vil mest sannsynlig måtte betraktes som en bindende avtale, og dermed forplikte kreditor til å avstå fra videre innkreving på avtalerettslig grunnlag uansett hvor skyldneren bor. Dette må i alle fall gjelde dersom kreditor positivt har akseptert den frivillige gjeldsordningen. I dag er bortimot 90 % av alle gjeldsordninger frivillige. En norsk rettsavgjørelse om tvungen gjeldsordning kan imidlertid ikke påregnes anerkjent i andre land, slik at utenlandsboende skyldnere kan risikere kreditorpågang på tross av gjeldsordningen i Norge. Slik pågang vil dog bare kunne rettes mot eventuelle eiendeler og inntekter som skyldneren har i bostedslandet, herunder lønn fra utenlandske arbeidsgivere eller oppsparte midler på en utenlandsk bankkonto. Dersom skyldnerens inntekter kommer fra Norge, for eksempel i form av trygd, vil en gjeldsordning i Norge beskytte mot pågang rettet mot disse midlene. Dette vil også gjelde eventuelle oppsparte midler på konto i en norsk bank.

Et særlig spørsmål er om også norske kreditorer har mulighet til å rette pågang mot skyldnere som bor i utlandet på tross av en eventuell gjeldsordning i Norge. Departementet antar riktignok at norske kreditorer normalt vil respektere en rettsavgjørelse om gjeldsordning også om skyldneren bor i utlandet, men det lite tilfredsstillende dersom dette spørsmålet skal være avhengig av kreditorenes velvillighet. Departementet har merket seg at Namsfogden i Oslo opplyser å ikke være kjent med noe tilfelle der kreditorene i strid med gjeldsordningen har fortsatt forfølgningen mot gjeldsordningsskyldnere som har flyttet utenlands. Det vil likevel være svært uheldig dersom en kreditor oppnår særfordeler som trekk i lønn eller andre inntekter, som i tillegg kan velte hele gjeldsordningen.

I henhold til Luganokonvensjonen kan en dom som er tvangskraftig i et land, som hovedregel fullbyrdes i et annet. Spørsmålet blir da om en tvungen gjeldsordning i et land medfører at en dom eller et annet tvangsgrunnlag mister sin tvangskraft også i forhold til bestemmelsene i konvensjonen, slik at det ikke kan fullbyrdes i et annet land. I en sak fra 1999 fra EF-domstolen (Fortis bank mot Coursier, sak C267/97)) ble resultatet at en gjeldsordning for en privatperson fastsatt av domstolen («a court-supervised liquidation») i vedkommendes hjemland Luxembourg, ikke forhindret at en dom vedrørende et pengekrav som deltok i ordningen, beholdt sin tvangskraft, og kunne fullbyrdes i Frankrike.

I den svenske gjeldsordningsloven (skuldsaneringslagen) er det et krav om at skyldneren må ha «hemvist» i Sverige for å kunne oppnå gjeldsordning. I prp. 2005/06:124 61 er dette begrunnet slik:

«Enligt 4 § i skuldsaneringslagen får skuldsanering under vissa förutsättningar beviljas fysiska personer med hemvist i Sverige. Med hemvist avses att gäldenären är bosatt här i landet och att bosättningen med hänsyn till vistelsens varaktighet och omständigheterna i övrigt måste anses stadigvarande. Hemvistkravet preciseras dock genom regeln i andra stycket samma paragraf, där det framgår att den som är folkbokförd i Sverige alltid skall anses ha hemvist här. Lagrådet har ansett att frågan om hemvistkravets förenlighet med gemenskapsrätten, särskilt bestämmelserna om den fria rörligheten för personer, bör bli föremål för ytterligare överväganden i lagstiftningsärendet. Allmänt gäller inom den internationella privat- och processrätten att det i en stat måste finnas ett rättskipningsintresse för att domsrätt skall föreligga där. Det krävs alltså att saken har en tillräcklig anknytning till staten i fråga. Denna princip gäller också inom EU och kommer till uttryck i rättsakter och konventioner på området.

Ett beslut om skuldsanering gäller för gäldenärens samtliga borgenärer, också borgenärer i utlandet. En anledning till att ställa ett krav på hemvist för att bevilja skuldsanering är att ett beslut om skuldsanering i regel inte erkänns utanför Sverige. Svenska skuldsaneringsbeslut omfattas varken av gemenskapens insolvensförordning, Bryssel I-förordningen eller Bryssel- och Luganokonventionerna eller av de nordiska konventionerna på den internationella process- och privaträttens område och inte heller av någon annan internationell överenskommelse om erkännande.

Frågan om ett svenskt skuldsaneringsbesluts ställning i utlandet kan visserligen inte besvaras generellt, eftersom svaret beror på inställningen i varje främmande rättsordning, men i de allra flesta fall torde beslutet inte erkännas.

Gäldenären riskerar alltså alltid att borgenärerna i en process utanför Sverige kräver full betalning för fordringar som i och för sig omfattas av den svenska skuldsaneringen. Det är därför naturligt att kräva att gäldenären har en stark reell anknytning till Sverige, att gäldenären är stadigvarande bosatt här, för att en svensk myndighet skall kunna besluta om skuldsanering.

Att gäldenären har hemvist i Sverige är också i regel en förutsättning för att gäldenärens ekonomiska och personliga förhållanden skall kunna utredas på ett tillfredsställande sätt. Utredningen behövs för att kunna ta ställning till om det finns förutsättningar för skuldsanering. Visserligen är det en utgångspunkt att gäldenären själv skall ta fram uppgifter som behövs, men det är av stor betydelse att det finns möjlighet såväl för kronofogdemyndigheten som för borgenärerna att själva utreda och kontrollera gäldenärens uppgifter. Har gäldenären hemvist i att annat land, torde det ofta vara svårt, om ens möjligt, förberörda att få tillgång till uppgifter om exempelvis inkomster och tillgångar på annat sätt än genom gäldenären. Ett skuldsaneringsförfarande förutsätter också gäldenärens aktiva medverkan, något som självfallet underlättas om gäldenären har hemvist i det land där prövningen sker.

När det gäller likartade förfaranden har man även i den EG-rättsliga regleringen valt att låta just gäldenärens hemvist eller liknande vara avgörande för frågan om domsrätt (se t.ex. artikel 3.1 i insolvensförordningen, artikel 4.1 i direktivet om rekonstruktion och likvidation av försäkringsföretag och artikel 3.1 i direktivet om rekonstruktion och likvidation av kreditinstitut; jfr prop. 2005/06:37 EU:s insolvensreglering). I sammanhanget bör också framhållas att det nederländska skuldsaneringsförfarandet omfattas av insolvensförordningen. Det är möjligt att kommande skuldsaneringslagar i andra medlemsstater kommer att omfattas av insolvensförordningen. I så fall skall beslutet erkännas i Sverige. Därmed följer också att Sverige i princip inte kan hävda domsrätt, om en skuldsaneringsgäldenär har hemvist i en sådan medlemsstat.

Av det sagda följer att det framstår som mindre lämpligt om bara den omständigheten att gäldenären tillfälligt vistas i landet ger möjlighet att sanera hans eller hennes skulder. Det är knappast heller adekvatatt knyta kravet till gäldenärens medborgarskap. En sådan regel är inte ändamålsenlig och skulle kunna anses diskriminerande. Inte heller andra mer uttunnade anknytningskrav, såsom t.ex. en borgenärs eller en fordrans anknytning till Sverige, skulle kunna ersätta det nuvarande hemvistkravet utan att skuldsaneringsförfarandet förlorade i effektivitet och ändamålsenlighet.

Enligt regeringens bedömning är det alltså både nödvändigt och ändamålsenligt med ett behörighetskrav som innefattar en stark reell anknytning till Sverige. Det framstår också som klart att kravet inte kan anses stå i strid med EG-rätten. Som framgått ovan är det snarast det förhållandet att skuldsaneringsbeslut i allmänhet inte erkänns utanför beslutsstaten som kan verka hindrande för personers fria rörlighet inom EU. Ett gemenskapsrättsligt eller annat internationellt system för erkännande av skuldsaneringsbeslut skulle kunna råda bot på den situationen. En utveckling mot ökat erkännande av skuldsaneringsbeslut meddelade av myndigheter i andra medlemsstater är därför eftersträvansvärd och ligger också i linje med det som gäller på privaträttens område i övrigt inom EU. Europarådet har i den s.k. Tammerforsöverenskommelsen fastslagit att principen om ömsesidigt erkännande av rättsliga avgöranden skall bli en hörnsten inom det civilrättsliga samarbetet. Artikel 65 i EG-fördraget ger den rättsliga grunden för det civilrättsliga samarbetet och gör det möjligt att besluta rättsakter på den internationella privat- och processrättens område.»

Gjeldende rett synes å være at en tvungen gjeldsordning ikke vil beskytte mot videre kreditorpågang verken fra utenlandske eller norske kreditorer. På denne bakgrunn utformet departementet et tilleggsforslag i høringsnotatet fra 2011 hvoretter kreditorene overfor en utenlandsboende forbys å inndrive gjeld som er bortfalt i en gjeldsordning. Det ble også utformet forslag til en bestemmelse om at betalingsutsettelse mv. i gjeldsforhandlingsperioden også skulle gjelde overfor utenlandssøkere. Endelig ble det utformet utkast til en straffebestemmelse for overtredelse av disse bestemmelsene, jf. høringsnotatet (2011) punkt 8.2.2.

Departementet antar at de nevnte forslagene vil være tilstrekkelige til å avhjelpe problemet med manglende beskyttelse av utenlandsboende kreditorer og vil videreføre disse for så vidt gjelder inndrivelsesforbudet. Bestemmelsen er noe omformulert for å klargjøre at forbudet også skal gjelde i gjeldsordningsperioden.

Forslaget om å straffesanksjonere brudd på plikten til å avstå fra inndrivelsesforsøk videreføres ikke. Departementet er enig med Justis- og beredskapsdepartementet at det vil være tilstrekkelig med sivilrettslige sanksjoner på dette punkt, jf. utkast til nytt 5. ledd i § 5-2 og de særlige merknader til denne.

8.5.11 Konklusjon

Departementet har i det foregåene redegjort for behovet for å tillate søknader om gjeldsforhandling fra utlandet samt drøftet ulike problemstillinger og mothensyn som gjør seg gjeldende, herunder de innvendinger som er fremkommet under høringen. Hovedtyngden av innvendingene er etter departementets syn enten av en karakter som gjør at gjeldsordning i det enkelte tilfelle ikke bør komme i stand, eller dreier seg om forhold som relativt enkelt bør kunne avhjelpes i løpet av prosessen. Forslaget videreføres således i det vesentlige med de justeringer som ble foreslått i høringsnotatet fra 2011, jf. utkast til § 1-4, nytt 4. ledd.

8.6 Avgjørelse i EU-domstolen om bostedskravet etter svensk rett

EU-domstolen avsa den 8. november 2012 (sak C-461/11) en prejudisiell avgjørelse om at kravet om bosted i Sverige i den svenske loven om gjeldssanering for privatpersoner utgjør et hinder for utøvelsen av retten til fri bevegelighet for arbeidstakere. Saken gjaldt en svensk statsborger bosatt i Belgia. Avgjørelsen må på bakgrunn av EØS-samarbeidet også antas å ha betydning for Norge.