2 Bakgrunnen for lovforslagene

2.1 Innledning

Gjeldsordningsloven trådte i kraft 1. januar 1993. Den skal gi privatpersoner med alvorlige gjeldsproblemer en mulighet til å få kontroll over sin økonomi. Den skal også sikre at gjelden innfris så langt det er mulig, og at det skjer en ordnet og rettferdig fordeling av skyldnerens midler mellom kreditorene. Gjeldsordningsloven er et viktig virkemiddel i arbeidet med å motvirke og avhjelpe gjeldsproblemer. Til nå har over 50 000 personer benyttet seg av ordningen. Til enhver tid er anslagsvis 5 – 7 000 hushold underlagt en frivillig eller tvungen gjeldsordning etter loven. Bruken av loven har vært økende de senere år, og 2011 var hittil det året med høyest saksmengde noensinne. For 2012 var det en svak nedgang i saksmengden.

I 2007/2008 foretok departementet en gjennomgang av ulike sider ved gjeldsordningsloven, og enkelte forslag til lovendringer ble sendt på høring sommeren 2008, jf. departementets høringsnotat 18. juli 2008 med høringsfrist 1. november 2012. Bl.a. på bakgrunn av høringen ble det bestemt at enkelte spørsmål skulle utredes videre, samt at det skulle foreslås noen ytterligere endringer. Disse ble sendt på høring vinteren i 2011, jf. departementets høringsnotat 5.12.2011 med høringsfrist 5.3.2012. I proposisjonen her behandles forslagene fra 2008 og 2011 samlet. Høringen er nærmere omtalt i punkt 5.

2.2 Anmodninger fra Stortinget

Det ble i 2005 fremlagt et representantforslag, jf. Dok. 8:95 – 2005-2006, for Stortinget hvor enkelte sider av gjeldsordningsloven ble berørt. I forbindelse med Stortingets behandling av saken uttalte det daværende Barne- og familiedepartementet:

Departementet vil utrede behovet for endringer i gjeldsordningsloven som presiserer reglene om adgang til å fastsette alternative oppgjørsformer, herunder gjeldsordninger uten gjeldsordningsperiode, oppgjør ved engangsbeløp samt forsert nedbetaling (skyldneren skal betale et fast beløp, men kan nedbetale dette i raskere tempo enn forutsatt, for eksempel ved ekstraarbeid, bidrag fra familie el.l.). Dette vil i så fall kreve lovendringer, og departementet vil foreta en nærmere utredning av spørsmålet i løpet av 2007.

Stortinget la dette til grunn uten at det ble fattet noe formelt vedtak på dette punkt. I Innst. S. nr. 122 – 2005–2006 behandlet Stortinget Riksrevisjonens rapport om oppfølgingen av den tidligere forvaltningsrevisjonen av gjeldsordningsloven. Her heter det bl.a.:

Komitéen er svært opptatt av at enkeltpersoners pådratte gjeldsforpliktelser ikke skal oppleves å bli en livslang fattigdomsfelle, men et forhold som kan håndteres innenfor en begrenset tidsperiode. På denne bakgrunn forutsetter komiteen at Regjeringen løpende vurderer om det bør gjøres endringer i regelverk og praksis for å sikre at de overordnende målene med gjeldsordningsloven blir ivaretatt. Komiteen vil i den forbindelse særlig peke på viktigheten av at offentlige kreditorer konstruktivt bidrar til gjeldsordning når dette er hensiktsmessig. Komiteen ber Regjeringen utarbeide klare retningslinjer både for hvordan det offentlige skal forholde seg til henvendelser om gjeldssanering/gjeldsordning og for når utestående fordringer bør inngå i en gjeldsordning.

2.3 Forskning og evaluering

2.3.1 Innledning

Gjeldsordningsloven har vært gjenstand for en rekke forskningsprosjekter, avhandlinger og andre undersøkelser. De fleste av disse er gjennomført av Statens Institutt for Forbruksforskning (SIFO) etter anmodning fra departementet. Instituttet utarbeidet allerede i 1993 den første rapporten om loven. Denne var basert på en hovedoppgave i sosiologi hvor loven betraktes fra et rettferdighetsperspektiv. Kort tid etter, i februar 1994, kom den første rapporten basert på undersøkelser av praktiseringen av loven. Deretter har SIFO utarbeidet ytterligere fire slike rapporter, en i 2000, to i 2005 og en i 2010. Videre er det ved SIFO utarbeidet en doktorgradsavhandling om gjeldsordningsloven. Departementet har i forbindelse med den forrige revideringen av loven gjort rede for den forskning om loven som forelå til da. I det følgende gjennomgås resultatene fra de senere undersøkelsene.

2.3.2 «Gjeldsordninger under press», SIFO-rapport 3-2005

SIFO undersøkte i 2005 enkelte spørsmål i tilknytning til endringssaker etter gjeldsordningsloven. Undersøkelsen var basert på en gjennomgang og analyse av 78 endringssaker ved Oslo Byfogdembete. Søkelyset ble særlig satt på hvilke begrunnelser som ble anført for å få endret gjeldsordningene og de underliggende prosessene som utløser behovet for endringer. Det ble også gjort en vurdering av hvilken betydning livsoppholdssatsene har i forbindelse med slike saker.

Hovedfunnene i undersøkelsen er at de aktuelle skyldnerne er en «utsatt» gruppe mennesker som mangler buffere til å stå imot uheldige endringer i økonomien. De har også dårlige inntektsforhold. Omtrent halvparten hadde ikke inntekter nok til å komme opp på et levekårsnivå som tilsvarer livsoppholdssatsene etter gjeldsordningsloven. Inntrykket ble forsterket ved at over halvparten av skyldnerne også var rammet av fysisk eller psykisk sykdom, eller hadde nære familiemedlemmer som var det. SIFO fant imidlertid at den viktigste enkeltstående årsaken til at gjeldsordninger oppheves er at skyldneren dropper ut av forhandlingene og gjør seg utilgjengelig. Det pekes på som et spesielt problem at det tar lang tid før problemene identifiseres og reageres på. Ifølge SIFO er det lite som tyder på at livsoppholdssatsenes størrelse har betydning for om en ordning oppheves eller ikke. På bakgrunn av at undersøkelsen gjaldt saker fra 2003, vil livsoppholdssatser neppe være årsak til opphevelser i fremtiden heller (satsene er økt sterkt siden 2003). Det påvises imidlertid også at uredelig adferd er en medvirkende årsak til at omkring en tredjedel av alle endringssaker i 2003 ender med opphevelse. En annen årsak til opphevelsene synes å være at mange mangler innsikt i hvordan man skal håndtere vanskeligheter som oppstår i gjeldsordningsperioden. SIFO mener at det er behov både for nødhjelp og systemer som tidlig kan fange opp problemer som oppstår i gjeldsordingsperioden.

Denne undersøkelsen viser at skyldnere under gjeldsordning i stadig større grad også har andre problemer enn de økonomiske, særlig av helsemessig og sosial art.

2.3.3 «Gjeldsordninger i velstands-Norge», SIFO-rapport 7-2005

Saksmengden etter gjeldsordningsloven utviklet seg på en uventet måte i tiden etter tusenårsskiftet. Til tross for generelt bedre tider og mindre gjeldsproblemer blant norske hushold begynte antallet gjeldsordningssaker overraskende å stige i 2002. Frem til da hadde det vært en jevn nedgang fra «toppåret» 1997. I 2005 var saksmengden igjen nesten oppe på 1997-nivået. BLD engasjerte i 2005 SIFO for om mulig å peke ut noen årsaker til dette. SIFO foretok på denne bakgrunn en undersøkelse av gjeldsordningssakene i 1999 og 2004 for om mulig å finne forskjeller og likheter i søkergruppene som kunne forklare utviklingen på området. Det ble særlig sett på ulikheter i sosiale forhold hos søkerne, samt sammensetningen i gjeldsmassen. Ved undersøkelsen av eventuelle endringer i gjeldsmassen ble det satt et særlig fokus på forbruksgjeld i form av kredittkortgjeld, usikrede smålån mv.

SIFO peker innledningsvis på noen meget iøynefallende funn med hensyn til forskjeller i sosiale kjennetegn. Undersøkelsen viste på dette området at andelen enslige og barnløse var steget sterkt. Ifølge SIFO er gruppen parfamilier med barn sterkt redusert i 2004 (fra 30 % til under 20 %). Et annet viktig funn er at tapsbringende boligsalg er halvert som forklaring på gjeldsproblemer. Derimot er det en sterk økning av saker hvor årsaken kan knyttes til sykdom og rusproblematikk. Andelen med lønnsinntekter er sunket fra 54 % i 1999 til 32 % i 2004. Tilsvarende undersøkelse fra 1994, viste en andel lønnsmottakere blant søkerne på 80 %.

Utviklingen når det gjelder noen av årsakene til gjeldsproblemer har tallmessig vært slik (tall i prosent for 2004, tilsvarende tall for 1999 i parentes): Havarert næring 37 (43), forbruk 19 (10), boligsalg 18 (32), helse 50 (32), rus 18 (7). Flere årsaker forekommer selvsagt samtidig hos en og samme skyldner. Inntektsforholdene utviklet seg slik: Gjennomsnittsinntekt for søkere med lønnsinntekt 236 649 (222 333), for søkere uten lønnsinntekt 148 174 (157 072). Totale gjennomsnittsinntekter 176 744 (192 057).

Når det gjelder gjeldsmessige forhold fant man en markant forskjell på gjeldsgraden (forholdet inntekt/gjeld). Denne er halvert på fem år (fra 9,7 i 1999 til 4,7 i 2004). Mest bemerkelsesverdig er det kanskje at også gjennomsnittlig gjeld per sak nesten er halvert i 2004 i forhold til 1999 (fra om lag 1.1 million kroner til ca 600 000 kroner). Dette har blant annet sammenheng med at boliggjelden har gått ned. Det er også grunn til å merke seg at mengden av forbruksgjeld som tas inn i ordningene er omtrent uendret fra 1999 til 2004. SIFO nevner spesielt at det ikke er spor av noen «forbruksfest» i det undersøkte materialet. Også dette kan sies å være et overraskende funn på bakgrunn av at det har vært en sterk økning i husholdenes opptak av forbruksgjeld i denne perioden. Videre finner SIFO at andelen som ikke har inntekter nok til å få utnyttet livsoppholdssatsene fullt ut er steget fra 47 % til 71 % i 2005. Denne økningen har ifølge SIFO mest å gjøre med økte boligutgifter.

Utviklingen i gjeldssammensetningen har vært slik (prosentvis forekomst av ulike typer gjeld i 2004, tall for 1999 i parentes): Straffegjeld 1,9 (0,4), næringsgjeld 9,4 (12,0), bidragsgjeld 1,3 (1,3), boliggjeld 7,0 (4,7), skattegjeld 24,6 (16,9), forbruksgjeld og «annen gjeld» 55,9 (64,6).

SIFO konkluderer med at det er et sammensatt årsaksbilde bak økningen i antallet gjeldsordningssaker. På den ene siden gir undersøkelsen grunnlag for å si at veksten skyldes inntog av nye typer søkere. Dette gjelder særlig skyldnere med høy skattegjeld. Dette gjelder 10 % av sakene i 2004. Hva økningen ellers skyldes finner SIFO det vanskelig å si noe sikkert om, men peker på hovedinntrykket om at søkerne i 2004 fremstår som en ressurssvak gruppe, med problemer knyttet til helse, rus og økonomisk evne.

2.3.4 Doktoravhandling om gjeldsordningsloven

En forsker ved SIFO utarbeidet i 2005 en doktorgradsavhandling om gjeldsordningsloven; «Gjeldsordning som fortjent? - En studie av oppfatninger om rettferdige levekår under gjeldsordning».

Avhandlingen drøfter koplingen mellom moral og rettferdighet på den ene siden, og spørsmålet om levekår under gjeldsordning på den andre. Gjennom analyse av kvantitative og kvalitative data søkes avdekket hvilke faktorer som påvirker folks oppfatninger om hva som er rimelige levekår i gjeldsordningsperioden. Oppmerksomheten er særlig rettet mot spørsmålet om folks sosiale posisjon, har betydning for rettferdighetsbetraktningene omkring gjeldsordningsloven. Dataene stammer fra en landsdekkende spørreundersøkelse gjennomført i 1992 rettet mot et representativt utvalg personer over 15 år samt fra gruppeintervjuer av personer i Oslo-området i 2001.

Oppfatningene om hvordan gjeldsordningsloven fungerer i praksis og om man synes det er berettiget å ha en gjeldsordningslov er i følge avhandlingen varierende. Informantene er positiv til lovens eksistens, både av hensyn til skyldneren og til samfunnet. Samtidig peker man på faren for at loven kan bli misbrukt hvis den er for liberal, og virke som straff dersom den er for streng. Mange, særlig representantene fra arbeiderklassen, betrakter gjeldsordning som et fengsel. Det er tre grunner til dette. Levekårene er tøffe, pengebruken bestemmes av andre, samt at ordningen fungerer som straff.

Når det gjelder holdningene til levekår under gjeldsordning, konkluderer avhandlingen blant annet med at det er en utbredt oppfatning at den gjeldstyngede bør leve moderat og gå noe ned i levestandard som motytelse for å få gjeldsordning. Men det er svært få som mener at man må gå ytterligere ned dersom levestandarden i utgangspunktet var lav. Dette er et uttrykk for at man da vektlegger hensynet til skyldnerens velferd. Det er ikke stemning for at skyldneren skal ha mindre enn sosialkontorets minstesatser til livsopphold under en gjeldsordning. Det er også et aspekt i forhold til skyld inne i bildet. Jo mer man mener låntakeren kan klandres, jo mindre av inntekten er man villig til å gi ham anledning til å sette av til livsopphold.

I avhandlingen undersøkes også publikums forståelse og holdninger til gjeldsproblemenes årsaker. Her konkluderes det med at det er forskjeller i vurderingene mellom arbeiderklassen og middelklassen. Arbeiderklassen antar i større grad at gjeldsproblemene er selvforskyldte. Publikums forklaringer på gjeldsproblemer er mange, men kan etter forskerens mening kategoriseres slik (argumentene er ordnet etter i hvilken grad låntakeren tillegges ansvaret for problemene): Uansvarlige kreditorer, uforutsigbare renter og boligpriser, sykdom, uførhet og samlivsbrudd, manglende ressurser (inntekter/utdanning), uforsiktig økonomisk adferd, liten økonomisk planleggingsevne, overdreven livsstil.

Avslutningsvis konkluderes med at gjeldsordningsloven, slik den fungerer i dag, langt på vei ikke utfordrer folks rettferdighetsoppfatninger. Det virker stort sett ikke støtende på folk at ulike typer gjeld vurderes ulikt, at gjelden slettes etter fem år og ikke umiddelbart, eller at livsoppholdssatsene i gjeldsordningsperioden ligger noe under minstepensjonen. Det er samtidig en viss forskjell i synet på gjeldsordningsloven mellom middelklassen og arbeiderklassen.

2.3.5 «Etter gjeldsordning», SIFO-rapport 11/2009

I undersøkelsen «Etter gjeldsordning» fra 2010 har SIFO sett nærmere på hvordan det går med de som har gjennomført en gjeldsordning. Hovedkonklusjonen er at gjeldsordningsloven langt på vei fungerer slik den er tiltenkt. Den framstår som et temmelig vellykket instrument for finansiell inklusjon i forhold til målet om å gjenopprette balansen i skyldnerens økonomi og sørge for fornyet tilgang på finansielle tjenester. Men hvis også en utvidet målsetting om sosial inklusjon og ny start i livet skal kunne realiseres er det ikke tilstrekkelig at det finnes en gjeldsordningslov. Da må det i tillegg etableres gode oppfølgings- og støttetiltak rundt de som får gjeldsordning.

Undersøkelsen viser videre at personer under gjeldsordning må finne seg i en betydelig grad av finansiell eksklusjon. Det pekes på at gjeldsordningsperioden bl. a. er preget av svært begrenset tilgang på banktjenester - og da ikke bare i forbindelse med ulike former for kreditt, men også når det gjelder adgang til bankkonto, debetkort og muligheter for å bytte bankforbindelse. Eksklusjonen omfatter også abonnementsbaserte tjenester som mobil, internett og strøm. Videre er det bare rundt ¼ av skyldnerne som opplever en bedring i den økonomiske situasjonen ved gjeldsordningens oppstart. Slik sett sementerer gjeldsordningene den finansielle eksklusjonen snarere enn å redusere den. Tilgangen på forsikringstjenester i gjeldsordningsperioden ser dog ut til å være mindre problematisk for de aller fleste.

Når gjeldsordningen er over, sier imidlertid over 60 % av skyldnerne at tilgangen på banktjenester blir bedre etter fullført løp, 29 % mener at tilgangen på forsikringstjenester blir lettere, og andelene som utestenges fra mobil- og internettabonnementer synker fra henholdsvis 70 % og 28 % til 19 % og 8 %. Nesten ingen har opplevd problemer med strømabonnementet etter at gjeldsordningen ble fullført. Hele 68 % av skyldnerne sier de fikk bedre økonomi etter fullført løp. Dette har generelt sammenheng med at gjelden er slettet og at man dermed har kommet over på plussiden økonomisk sett. En del av skyldnerne har dessuten fått bedre jobber og økte inntekter.

Videre pekes det i undersøkelsen på at avsluttet gjeldsordning gir individuell frihet, noe som også gjenspeiles i faktisk atferd. Med bedre økonomi og fornyet kredittverdighet er det ifølge SIFO neppe overraskende at 75 % av skyldnerne har tatt opp minst ett lån i løpet av de 1,5-2,5 årene som er gått siden gjeldsordningen ble avsluttet. Andelene som har lånt til bolig, bil og forbruk er relativt like: henholdsvis 30 %, 29 % og 36 %. Den nyvunne tilgangen på finansielle tjenester ønskes velkommen; til sammen 94 % av de som har gjennomført en gjeldsordning er enten svært fornøyd (80 %) eller fornøyd (14 %) med gjeldsordningen som løsning på deres økonomiske problemer. De viktigste delelementene i denne positive vurderingen er tilfredshet med at gjelden er slettet (78 %), at man kan eie noe igjen (55 %), at man er fri fra kreditorpågangen (46 %) og at man har gjenvunnet den økonomiske handlefriheten (34 %).

Likevel oppleves ikke avsluttet gjeldsordning ifølge undersøkelsen som noe «kvalitativt kvantesprang» i sosiale muligheter; kun 13 % av de som har gjennomført en gjeldsordning mener de har fått en ny start i livet. En tilbakelagt gjeldsordning utløser heller ikke noen utbredt framtidsoptimisme; bare 9 % av dem er blitt mer optimistiske som følge av at løpet er fullført. Dette står i kontrast til den høye graden av fornøydhet som knytter seg til det faktum at gjeldsordningen faktisk har fjernet gjeldsproblemet deres. Denne motsetningen har sammenheng med at gjeldsordningsloven er en moderne måte å regulere gjeldsproblemer på som ikke griper unødig inn i skyldnerens frihet. Innenfor rammene av et relativt stramt økonomisk regime er den som får gjeldsordning fortsatt herre over eget liv og livsførsel uten krav på noen form for ekstraordinær statlig assistanse for å få livet til å gå rundt. Gjeldsordningsloven reverserer heller ikke tidligere hendelser og gjenoppretter situasjonen slik den var før problemene startet.

Undersøkelsen er kritisk til oppfyllelsen av målsettingen om sosial inklusjon og ny start. Her heter det:

«Riktignok er det å utvikle alvorlige gjeldsproblemer ikke lenger fatalt. I skyldnernes øyne framstår like fullt gjeldsordningsloven som et utilstrekkelig instrument for sosial inklusjon. Nå kan det innvendes at det er visse grenser for hvor langt velferdsstatens ansvar for borgernes sosiale ve og vel går. Men om vi tolker lovens utvidede målsetting som en ambisjon om i det minste å gjeninkludere skyldnerne i samfunnslivet på en kvalitativt bedre måte enn hva tilfellet var før og under gjeldsordningen, må signalene fra skyldnerne tas på alvor».

Mange har pådratt seg nye betalingsproblemer 1,5-2,5 år etter at gjeldsordningen er fullført. Undersøkelsen viser at hele 39 % befinner seg i en slik situasjon - en andel som er nesten ti ganger høyere enn i befolkningen forøvrig. I kapittel 2 så vi dessuten at 20 % hadde problemer i selve gjeldsordningsperioden og fikk én eller flere påtegnelser for mislighold av inngåtte avtaler. Riktignok er det ikke nødvendigvis slik at de som har vanskeligheter under ordningen også er de som kommer i betalingsvansker etter avsluttet løp. Men det er utvilsomt et framtredende trekk i datamaterialet at mange sliter med å holde seg på plussiden i budsjettet - selv om de har fått gjeldsordning eller t.o.m. klart å gjennomføre ordningen på en tilfredsstillende måte.

Det er ifølge SIFO viktig å understreke karakteren av denne mekanismen. Det vises til at når personer med lav inntekt går ut i kredittmarkedet er det uaktuelt å låne til kjøp av bolig. Den eneste kreditten de i praksis kan benytte seg av er dyre forbrukslån - i våre dager lett tilgjengelig via kort. Samtidig har denne studien avdekket at det kan være så som så med den økonomiske læringen i gjeldsordningsperioden. Selv om mange har hatt meget dårlige erfaringer med nettopp forbrukslån, ligger det dessverre ingen automatikk i at personer som kanskje gjennom flere tiår har utviklet uheldige økonomiske vaner skal begynne å gjøre riktige valg i kredittmarkedet bare fordi gjeldsordningen er over. Dertil kommer det at ordningene har foregått under en av de kraftigste vekstperiodene i Norge siden krigen, noe som har skapt en overflod av tilbud på både varer, tjenester og moderne kredittprodukter. Med nye rammebetingelser og et oppdemmet forbruksbehov er det iflg. SIFO «antakeligvis» fort gjort for personer med lav inntekt å havne i en ny, ond sirkel.

Det understrekes i undersøkelsen at «forholdet mellom marginaliseringsprosesser i gjeldsordningsperioden og mangelen på atferdsendring etter fullført løp er en utfordring for velferdsstaten».

SIFO anbefaler følgende tiltak for å hindre at personer som har gjennomført en gjeldsordning så lett skal komme i problemer på ny:

For det første må det etableres rutiner for å følge opp skyldnerne i gjeldsordningsperioden med råd, veiledning og opplæring i økonomisk styring og planlegging slik at ordningen ikke misligholdes. Våre analyser tyder på at altfor få lærer tilstrekkelig om økonomi i løpet av gjeldsordningsperioden. Dette gjelder særlig de med lav utdanning. Så lenge dette er tilfelle er det vanskelig å få til den atferdsendring som er nødvendig for å unngå betalingsvansker i framtiden.

For det andre må marginaliseringsprosessene imøtegås med positive tiltak. En av hovedårsakene til at man utvikler betalingsvansker på nytt er at man ikke klarer å bedre økonomien etter at gjeldsordningen er fullført. De som i løpet av gjeldsordningsperioden gradvis diskvalifiseres for deltakelse i arbeidslivet gjennom ledighet, sykdom og nedsatt arbeidsevne, har dårlige forutsetninger for å få til forbedringer etter fullført løp.

For det tredje bør de som har fullført en gjeldsordning rutinemessig kontaktes minst én gang i året de første to årene etterpå. De bør da få tilbud om en samtale om økonomi og andre forhold av betydning for den økonomiske situasjonen.

2.4 Tidligere endringer i gjeldsordningsloven

Gjeldsordningsloven har vært endret flere ganger tidligere. Ved lov 2. april 1992 nr. 36 ble det foretatt en mindre justering (§ 4-8 h) for å avklare hvordan strafferettslige krav som bøter, erstatninger mv. skulle behandles. Endringen trådte i kraft 1. mars 1993. Ved lovendringen ble det klargjort at bøter og andre strafferettslige krav skulle dekkes fullt ut.

Loven gjennomgikk deretter en større revidering i 2002. Bakgrunnen var blant annet problemer med lang saksbehandlingstid og sprikende rettspraksis på sentrale områder, delvis som følge av ulik tolkning av skjønnsmessige lovbestemmelser, omstendelige prosedyrer for saksbehandling, samt problemer i forhold til offentlige kreditorer. Revideringen førte til gjennomgripende endringer, bl.a. at åpning av gjeldsforhandlinger skulle legges til namsmannen. Det ble også foretatt en omfattende oppmyking av reglene om offentlige kreditorers stilling i en gjeldsordning. Endringene trådte i kraft 1. juli 2003.

En mindre lovendring fant sted i 2004, ved at det offentlige fikk større formell adgang til å avskrive krav. Bakgrunnen var at enkelte offentlige kreditorer og oppkrevere i noen tilfeller ikke kunne akseptere et forslag til frivillig gjeldsordning på grunn av manglende hjemmelsgrunnlag for avskriving av gjeld. Adgangen til slik avskriving er nå nedfelt i lovens § 4-12 tredje ledd.