9 Skatte- og avgiftskrav

9.1 Innledning

Etter gjeldsordningsloven skal skatte- og avgiftskrav som hovedregel behandles som uprioriterte fordringer. Loven inneholder imidlertid enkelte særregler om slike krav, bl.a. om utleggstrekk i gjeldsforhandlingsperioden, og for krav oppstått etter åpning av gjeldsforhandling. Reglene på dette området er endret flere ganger siden gjeldsordningsloven trådte i kraft i 1993. Den viktigste endringen skjedde i forbindelse med lovrevisjonen i 2002, da dekningsprivilegiene for slike krav ble fjernet. Endringen skjedde i forbindelse med stortingsbehandlingen, jf. Innst. O. nr. 15 (2002-2003). Samtidig ble også den særskilte forskriften på området opphevet, og alle reglene om behandlingen av skatte- og avgiftskrav står nå i loven.

Departementet foreslår nå enkelte ytterligere endringer i reglene om skatte- og avgiftskrav. Dette gjelder reglene om hvordan utleggstrekk for skatte- og avgiftskrav skal behandles i forhandlingsperioden, behandlingen av skatte- og avgiftskrav oppstått under gjeldsordningen, samt hvordan visse kommunale avgifter skal dekkes i forbindelse med en gjeldsordning. Det foreslås også å rette opp en inkurie når det gjelder utformingen av selve lovteksten.

9.2 Gjeldende rett, bakgrunn og utvikling

Lovutvalget som forberedte gjeldsordningsloven («Graver-utvalget», jf. NOU 1991: 16), gikk inn for at skatte- og avgiftskrav skulle være omfattet av gjeldsordningsloven. Det daværende Barne- og familiedepartementet kom imidlertid til at slike krav ikke burde være omfattet. Under stortingsbehandlingen sluttet flertallet i Finanskomiteen seg til departementets syn, og det ble lagt opp til at skatte- og avgiftskravene skulle holdes helt utenfor en gjeldsordning. En søknad om nedsettelse av slike krav skulle i stedet behandles parallelt med gjeldsordningssaken av skatte- og avgiftsmyndighetene. Reglene om dette ble hovedsakelig gitt i forskrift.

I forskriften la man likevel opp til at skatte- og avgiftskravene i en viss utstrekning skulle omfattes av gjeldsordningsloven. Forskriften etablerte således en ordning hvor det skulle gjøres et skille mellom prioriterte og uprioriterte skatte- og avgiftskrav. De prioriterte kravene skulle ikke være gjenstand for gjeldsforhandlinger, men gis full dekning, samtidig som de uprioriterte skulle gis vanlig dividendedekning. Skillet mellom prioriterte og uprioriterte krav skulle være det samme som i konkurslovgivningen, jf. dekningsloven kapittel 9. Dette medførte blant annet at krav på inntektsskatt som var forfalt mer enn seks måneder før åpning av gjeldsforhandling, skulle anses som uprioritert («seksmånedersregelen»). Forskriften bestemte også at skatte- og avgiftskrav måtte være nedbetalt i løpet av to år.

Reglene viste seg imidlertid å være vanskelige å praktisere. Særlig skapte det problemer at nedbetalingstiden for alle typer skatte- og avgiftskrav var satt til to år, altså vesentlig kortere enn ordningen for øvrig. Man fikk her den såkalte 40 % -regelen, som medførte at de som hadde mer enn 40 % skatte- og avgiftsgjeld ofte ikke fikk noen gjeldsordning. Dette hadde sammenheng med at det er matematisk umulig å utarbeide en gjeldsordning på fem år hvor høyere skatte- og avgiftsgjeldsandel enn 40 % skal nedbetales over to år. Forskriften begunstiget dermed de som hadde mye annen gjeld. Den begunstiget også de som ikke hadde noe overskudd til kreditorene. I de sakene oppstod ikke problemet med 40 % -regelen, og disse kunne dermed oppnå gjeldsordning. Videre la seksmånedersregelen, jf. forrige avsnitt, forholdene til rette for spekulasjon og omgåelser ved at man kunne vente med å søke gjeldsforhandlinger til skatte- og avgiftskravene ble uprioritert.

På denne bakgrunn ble det utarbeidet nye regler om behandlingen av skatte- og avgiftskrav. Den nye forskriften trådte i kraft 1. februar 1997. Man hadde da foretatt en rekke presiseringer for å skape mer klarhet på området, samt fjernet kravet om nedbetaling innen to år. Toårsregelen, som altså i realiteten også var en 40 % -regel, ble erstattet av en 60 % -regel. Skatte- og avgiftskrav som utgjorde mer enn 60 % av totalgjelden skulle etter de nye reglene ikke delta i gjeldsordningen. Skillet mellom prioriterte og uprioriterte krav ble imidlertid beholdt.

Også de nye reglene viste seg å skape problemer. Det ble særlig reist kritikk mot 60 % -regelen. Tidligere næringsdrivende, som ofte hadde større skatte- og avgiftsforpliktelser, kunne fremdeles ofte ikke få noen gjeldsordning med disse kravene. Mange av disse hadde store økonomiske problemer. Da gjeldsordningsloven ble revidert i 2002, ble det derfor gjort ytterligere endringer på dette området ved at både 60 % -regelen og skillet mellom prioriterte og uprioriterte skatte- og avgiftskrav bortfalt. Regelen om utleggstrekk for skatte- og avgiftskrav ble imidlertid ikke endret.

9.3 Utleggstrekk for skatte- og avgiftskrav i gjeldsforhandlingene

9.3.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende rett skal utleggstrekk for skatte- og avgiftskrav bestå under gjeldsforhandlingene, jf. gjeldsordningsloven § 3-4 femte ledd. Regelen foreslås opphevet, slik at disse utleggstrekkene bortfaller på linje med andre typer trekk for uprioriterte krav. Dette vil hindre forfordeling av kreditorer og gi bedre sammenheng innad i loven. Videre inneholder loven en feilhenvisning på dette punkt ved at den viser til skatte- og avgiftskrav som stod i en forskrift som nå er opphevet. Feilen oppstod i forbindelse med lovrevideringen i 2002. Ved at den aktuelle bestemmelsen nå foreslås opphevet, vil feilen korrigeres.

Gjeldsordningsloven § 3-4 gir skyldneren rett til en betalingsutsettelse under gjeldsforhandlingene. Hensikten med betalingsutsettelsen er i hovedsak å gi arbeidsro under forhandlingene og hindre forfordeling og annen ulik behandling av kreditorene i denne perioden. Betalingsutsettelsen gjelder som hovedregel også utleggstrekk etter dekningsloven, men det er i paragrafens femte ledd gjort unntak for trekk som gjelder visse skatte- og avgiftskrav.

Bestemmelsen lyder slik:

Eventuelle lønnstrekk etter lov om fordringshavernes dekningsrett opphører å gjelde. Dette gjelder ikke trekk for skatte- og avgiftskrav og bidragsforpliktelser som nevnt i § 4-8 bokstav c og d, samt for krav som nevnt i § 4-8 bokstav h.

Lovens ordning er dermed at eventuelle utleggstrekk for nærmere bestemte skatte- og avgiftskrav skal fortsette å løpe i gjeldsforhandlingsperioden. Når gjeldsordning er kommet i stand, skal trekket opphøre og erstattes av eventuell dividendebetaling.

9.3.2 Departementets forslag i høringsnotatet

I høringsnotatet fra 2008 foreslo departementet å endre gjeldsordningsloven § 3-4 femte ledd slik at trekk for skatte- og avgiftskav ikke lenger skulle bestå i gjeldsforhandlingsperioden. Det ble også foreslått enkelte språklige justeringer når det gjelder beskrivelsen av de øvrige trekkene (se understrekning). Forslaget lød slik:

«Eventuelle utleggstrekk etter lov om fordringshavernes dekningsrett opphører å gjelde. Dette gjelder ikke trekk for løpende bidragsforpliktelser som nevnt i § 4-8 bokstav d, samt for strafferettslige krav som nevnt i § 4-8 bokstav h.»

9.3.3 Høringsinstansenes syn

Samtlige høringsinstanser som har uttalt seg, støtter forslaget på dette punkt. Dette gjelder: Justisdepartementet, Statens Lånekasse for utdanning, Pensjonskasseforeningene, Finansieringsselskapenes forening, Den Norske Advokatforening, Gjeldsoffer-Alliansen, FNH/Sparebankforeningen, Skattedirektoratet, Norske Inkassobyråers Forening, Husbanken, Vestfold politidistrikt, Sør-Trøndelag politidistrikt, Hordaland politidistrikt, Namsfogden i Oslo, Politidirektoratet, Asker og Bærum politidistrikt – namsfogden, Sogn- og Fjordane politidistrikt, Regionalt kompetansesenter, Nordmøre og Romsdal politidistrikt, Rogaland politidistrikt, Øst-Finnmark politidistrikt, Romerike politidistrikt. Østfold politidistrikt støtter også forslaget, men mener at det er behov for enkelte klargjøringer.

9.3.4 Departementets vurdering

Departementet finner at forslaget om å fjerne prioriteten for utleggstrekk som gjelder skatte- og avgiftskrav i gjeldsforhandlingsperioden bør videreføres. Bestemmelsen hadde sitt utgangspunkt i at slike krav opprinnelig skulle holdes utenfor en gjeldsordning, jf. Ot.prp. nr. 81 (1991-92) side 40, hvor det bl. a. heter:

»... bør behandlingen av skatte- og avgiftskrav holdes innenfor skatte- og avgiftsmyndighetenes system, også når skyldneren søker gjeldsordning med sine øvrige fordringshavere. Det er for skatte- og avgiftskrav etablert et system for å behandle spørsmål om ettergivelse, utsettelse, reduksjon og eventuelt bortfall av skatte- og avgiftskrav…».

Forutsetningen var således at skatte- og avgiftskrav skulle inndrives på ordinær måte uavhengig av en eventuell gjeldsforhandling eller gjeldsordning, og at eventuelle søknader om ettergivelse skulle behandles etter skattebetalingsloven og sedvanerettslige regler. På denne bakgrunn var det naturlig at også utleggstrekk for skatte- og avgiftskrav skulle fortsette å løpe under forhandlingene. Etter at loven ble endret slik at skatte- og avgiftskrav ikke lenger har noen prioritet under selve gjeldsordningen, er det etter departementets vurdering naturlig å fjerne prioriteten for disse kravene også i gjeldsforhandlingsperioden. Dette vil skape større likhet mellom kreditorene under gjeldsforhandlingene. Dersom forhandlingene trekker ut i tid, kan det her bli tale om betydelige beløp. Dessuten vil utformingen av forslaget til gjeldsordning bli enklere ved at det ikke lenger vil være nødvendig å ta hensyn til betalinger i forhandlingsperioden. Endelig vil sammenhengen i loven bli bedre ved at det blir samsvar mellom behandlingen i gjeldsforhandlingsperioden og gjeldsordningsperioden.

Departementet vil også peke på at en endring som foreslått vil passe best med gjeldsordningslovens grunnprinsipp om likebehandling av kreditorene. Likebehandling av skatte- og avgiftkrav med andre krav stemmer også godt med stortingsflertallets ønske, slik dette kom til uttrykk under behandlingen av loven i 2002. Det ble da bl.a. bemerket at «en prioritering av skatte- og avgiftskrav foran andre krav, kan føles urimelig av andre kreditorer (…). Flertallet mener derfor at kravene til skatte- og avgiftsmyndighetene bør sidestilles med kravene til andre kreditorer.» Høringsinstansene er også udelt positive til forslaget. Heller ikke Finansdepartementet har hatt innvendinger mot at loven endres på dette punkt. Departementet foreslår således at gjeldsordningsloven § 3-4 femte ledd endres i samsvar med dette.

Når det gjelder de redaksjonelle endringene som ble foreslått vedrørende beskrivelsen av trekkene som skal bestå (bidragsforpliktelser og strafferettslige krav), jf. punkt 9.3.3. over, har enkelte høringsinstanser påpekt at disse forslagene kan tenkes å lede til misforståelser ved praktiseringen av bestemmelsen, og departementet er kommet til at denne del av forslaget ikke bør videreføres.

9.4 Behandling av krav sikret ved legalpant i bolig

9.4.1 Innledning

I henhold til gjeldsordningsloven § 4-8 første ledd bokstav (a), skal «fordringer sikret ved pant i bolig innenfor boligens omsetningsverdi med tillegg av 10 prosent» gis avtalt rente under gjeldsordningen. Regelen er først og fremst ment å skulle gjelde ordinær boliggjeld, men medfører at alle krav som er pantesikret i boligen vil falle i denne kategorien. Dette vil også gjelde krav sikret ved lovbestemt pant (legalpant), jf. for eksempel lov 29/1975 om eiendomsskatt og lov 6/1981 § 34 om kommunale avfallsgebyr. Eventuelle restanser vedrørende slike krav blir dermed behandlet som boliggjeld og skal dermed rentebetjenes i gjeldsordningsperioden og deretter nedbetales avdragsvis sammen med ordinær boliggjeld. Erfaringene har imidlertid vist at en slik behandlingsmåte kan skape betydelig problemer for skyldneren, samtidig som den er uhensiktsmessig for kreditorene. Departementet vil derfor foreslå en justering av loven på dette punkt, hvoretter visse krav sikret ved legalpant i bolig som skal beholdes, gis full dekning.

9.4.2 Gjeldende rett

Etter gjeldende rett vil restanser på krav som er sikret ved legalpant ikke kunne nedbetales under gjeldsordningen, jf. gjeldsordningsloven § 4-8 første ledd bokstav (a). Samtidig vil panteretten i boligen ikke bli foreldet så lenge gjeldsordningen løper, jf. panteloven § 6-3 tredje ledd, som bestemmer at foreldelse skjer tidligst en måned etter at gjeldsordningen er gjennomført. Dersom det aktuelle kravet er stort, og samtidig forutsettes innbetalt i sin helhet umiddelbart etter gjeldsordningens utløp, vil dette kunne skape betydelige problemer for skyldneren, som normalt ikke har hatt muligheter til å legge seg opp ekstra midler under gjeldsordningen.

Disse vanskelighetene avhjelpes etter det departementet er kjent med i en viss utstrekning i praksis ved at en finner frem til alternative løsninger i den enkelte sak. Som eksempel kan nevnes at det i en frivillig gjeldsordning kan fastsettes andre behandlingsmåter enn rentebetjening som beskrevet i gol. § 4-8 første ledd bokstav (a), dersom kreditorfellesskapet godtar det. En mulighet er å bruke eventuelle midler som er trukket inn under gjeldsforhandlingene til å dekke hele eller deler av kravet umiddelbart ved gjeldsordningens begynnelse. En annen mulighet er å dekke inn kravet før andre krav ved at det gis prioritet i betalingsplanen. Det kan også avtales at kravet skal innfris fullt ut med avdrag gjennom gjeldsordningsperioden med samme beløp som øvrige krav. Også i en tvungen gjeldsordning kan det trolig etter omstendighetene fastsettes at det legalpantesikrede kravet skal betales før andre krav, eventuelt sammen med en forlengelse av gjeldsordningsperioden. Departementet antar at en mulig hjemmel for en slik løsning finnes i gol. § 4-8 første ledd (g), hvoretter krav kan gis bedre dekning dersom det foreligger «sterke grunner». Manglende mulighet til nedbetaling av legalpantesikrede krav i egen bolig, med mulig tvangssalg som resultat, kan tenkes å være en slik grunn. I mange tilfeller vil imidlertid løsninger som nevnt ovenfor ikke bli akseptert verken av kreditorene eller retten. Se for eksempel Hålogaland lagmannsretts avgjørelse LH-1996-652 av 3. oktober 1996, hvor namsretten hadde stadfestet en ordning som gikk ut på full dekning av kommunale avgifter iht. gol. § 4-8 (g). Lagmannsretten kom til at det ikke var hjemmel for dette og fastslo at kravet måtte henføres under gol. § 4-8 (a) og gis rentebetjening.

9.4.3 Departementets forslag i høringsnotatet

Departementets forslag i høringsnotatet lød slik:

«Gjeldsordningsloven § 4-8 første ledd bokstav (a) skal lyde:

Gjeldsordningen skal omfatte alle skyldnerens forpliktelser som ikke er betaling for en fremtidig motytelse som skyldneren har rett til å motta etter §§ 4-3 til 4-5 og skatte- og avgiftskrav som holdes utenfor gjeldsordningen i henhold til bokstav c nedenfor samt forpliktelser som nevnt i tredje ledd. De midler som skal fordeles mellom fordringshaverne fordeles forholdsmessig etter gjeldens størrelse, med følgende unntak:

(a) Fordringer sikret ved pant i bolig

Dersom skyldneren skal beholde eiet bolig, skal fordringer sikret ved pant i boligen innenfor boligens omsetningsverdi med tillegg av 10 prosent, med unntak av fordringer som nevnt i nr 2 i bokstaven her, gis avtalt rente under gjeldsordningen. Det skal ikke betales avdrag i gjeldsordningsperioden, men hovedstolen består. Krav sikret ved lovbestemt pant i boligen i henhold til lover nr. 29/1975 (eiendomsskatt), nr. 6/1981 (avfallsgebyr), nr. 26/1987 (feieavgift) og nr. 17/1974 (vann- og kloakkavgift) skal likevel gis full dekning.

Andre fordringer sikret ved pant i boligen gis dekning på linje med andre ikke pantesikrede krav. Fordringen faller bort når skyldneren har oppfylt forpliktelsene i henhold til gjeldsordningen.»

9.4.4 Høringsinstansenes syn

Samtlige høringsinstanser som har uttalt seg støtter forslaget. Dette gjelder Justisdepartementet, Lånekassen, Advokatforeningen, Gjeldsoffer-Alliansen, FNH/Sparebankforeningen, Skattedirektoratet, Juss-Buss, JURK, Norske Inkassobyråers Forening, Husbanken, Vestfold politidistrikt, Sør-Trøndelag politidistrikt, Hordaland politidistrikt, Nordmøre og Romsdal politidistrikt, Salten politidistrikt, Rogaland politidistrikt, Romerike politidistrikt. Østfold politidistrikt støtter forslaget, men mener at det er behov for enkelte klargjøringer, herunder hvordan legalpantekravet skal forholde seg til 110 % -beregningen i gjeldende lovs § 4-8 første ledd bokstav (a). Av hovedsakelig samme oppfatning er Namsfogden i Oslo, Politidirektoratet, Asker og Bærum politidistrikt – Namsfogden, Sogn- og Fjordane politidistrikt og Regionalt kompetansesenter.

9.4.5 Departementets vurdering

Departementet vil videreføre forslaget slik det ble fremlagt i høringsnotatet. Det legges særlig vekt på at dagens regel kan skape vanskeligheter for skyldneren, som risikerer at boligen blir tvangssolgt etter at gjeldsordningen er over fordi det ikke er mulig å betale legalpantekravet. Samtidig vil det kunne være både omstendelig og kostbart for skattemyndighetene å etablere en langsiktig nedbetalingsavtale, ny sikkerhet mv. for denne type krav. Det er videre i dårlig harmoni med lovgivers ønske om å prioritere de legalpantesikrede krav at skyldnerens midler under gjeldsordningen medgår til å dekke uprioriterte krav, mens legalpantekrav bare gis rentebetjening. Endringen vil bedre både skyldnerens og den aktuelle kreditors stilling, klargjøre rettstilstanden og forenkle arbeidet med gjeldsordninger. Forslaget vil riktignok i en viss utrekning kunne svekke stillingen til de uprioriterte kreditorene. Departementet kan imidlertid ikke se at disse kreditorene rammes på noen urimelig eller utilbørlig måte. Krav sikret ved legalpant i bolig må betraktes som boutgifter, og disse må skyldneren i vid utstrekning ha adgang til å prioritere foran andre fordringer.

9.5 Skatte- og avgiftskrav oppstått etter åpning

9.5.1 Gjeldende rett

9.5.1.1 Skjæringspunkt for innlemmelse av skatte- og avgiftskrav

Gjeldsordningsloven inneholder ikke noen generell regel om skjæringspunkt når det gjelder hvilke krav som kan eller skal medtas i gjeldsordningen og således eventuelt gis redusert dekning. Som hovedregel vil imidlertid åpning av gjeldsforhandling bli brukt som skjæringspunkt. Når det gjelder skatte- og avgiftskrav er det fastsatt et skjæringspunkt i lovens § 4-8 første ledd (c), hvoretter skatte- og avgiftskrav oppstått etter åpning med noen unntak skal gis full dekning («ikke omfattes av gjeldsordningen»). Bestemmelsen lyder slik:

(c) Skatte- og avgiftskrav

Skatte- og avgiftskrav som er oppstått etter åpningstidspunktet omfattes ikke av gjeldsordningen, med mindre kravet er en følge av at skyldneren har hatt et for lavt forskuddstrekk i gjeldsordningsperioden, og dette har medført høyere dividende enn dersom trekket hadde vært riktig. Tilsvarende gjelder for skatte- og avgiftskrav som fastsettes ved vedtak etter åpningstidspunktet.

Bakgrunnen for regelen er at man ønsker å behandle restskatt på en mest mulig rettferdig måte, samt å unngå spekulasjon i form av illojal pådragelse av restskatt i forbindelse med gjeldsordninger. Bestemmelsen har imidlertid vist seg å være uklar og vanskelig å forstå. Den inneholder heller ikke noen bestemmelse om den relativt parallelle situasjonen som oppstår når skyldneren mottar et tilgodebeløp ved skatteavregningen. Departementet vil derfor foreslå en klargjøring av lovteksten på dette punkt. Det foreslås samtidig en regel som på tilsvarende måte vil fange opp tilgodebeløp ved skatteavregningen.

9.5.1.2 Behandling av restskatt oppstått på grunn av feil forskudd

Skyldnere som har fått restskatt under en gjeldsordning har enten betalt inn for lite i forhold til fastsatt forskudd, eller så har forskuddet vært satt for lavt. I det første tilfellet har skyldneren beholdt mer av sine inntekter enn forutsatt etter gjeldsordningen, i det andre tilfellet er det kreditorene som har fått mer enn de skulle. Det er situasjonen hvor kreditorene har fått for mye som reguleres i gol § 4-8 bokstav (c). Meningen har vært at restskattekravet da skal «omfattes» av gjeldsordningen i den forstand at skyldneren, etter å ha fått endret gjeldsordningen, kan bruke av dividendemidlene til å betjene restskattekravet, altså på de andre kreditorenes bekostning.

Skatte- og avgiftskravet skal i denne situasjonen imidlertid ikke reduseres i samsvar med den dividende som gjelder i gjeldsordningen. Dersom regelen skal få den ønskede effekt må kravet betales fullt ut. Dette har sammenheng med at de andre kreditorene har «tjent» på at forskuddet har vært for lavt, og derved rettes det hele opp når deres dividende reduseres tilsvarende det de tidligere har fått for mye. Samtidig benyttes midlene som derved frigjøres til å dekke restskatten i sin helhet. Dividendebetaling ville i dette tilfellet bety en vilkårlig og ubegrunnet overføring av skattemidler fra skattekreditor til de øvrige kreditorene. Det bør derfor presiseres i loven at restskattekravet i slike tilfeller må dekkes fullt ut. Slik loven i dag er formulert, kan den lett tolkes som om kravet skal gis dividende jf. for eksempel Rt. 2005 side 98, hvor det ble resultatet.

Eksempel:

Skyldneren får gjeldsordning i 2000 med en dividende på 5 % til de uprioriterte kreditorene. Dette utgjør en betaling på kr 3 000 pr mnd. Det forutsettes at forskuddstrekket er feil beregnet, slik at det innbetales kr 9 600 for lite i skatt i 2000. Dividenden skulle dermed egentlig ha vært kr 800 mindre pr. mnd, altså kr 2 200. Skyldneren, som av denne grunn har fått en restskatt på kr 9 600 med forfall høsten 2001, har imidlertid betalt det som var forutsatt i forskuddsskatt, og kun beholdt riktig beløp til livsopphold. Dermed er det kreditorene i gjeldsordningen som i 2000 har fått kr 800 mer enn de skulle pr. mnd. Skyldneren må da begjære endring av ordningen, og foreslå at dividende nedsettes til kr 2 200 pr måned. Dermed får skattemyndighetene kr 800 pr mnd. helt til restskatten er betalt, altså i 12 måneder (frem til høsten 2002). Deretter løper gjeldsordningen som før (eventuelt med korrigert forskuddstrekk). Dersom restskatten kun skulle ha blitt betjent med dividende, ville det altså bare blitt ca. kr 480 totalt på skatte- og avgiftskreditor, dvs. 5 % av kr 9 600.

9.5.1.3 Behandling av restskatt ved korrekt forskudd, men for lav innbetaling

Dersom forskuddet er riktig fastsatt, vil restskatt oppstå dersom skyldneren ikke innbetaler tilstrekkelig beløp. Dette kan for eksempel gjelde personlig næringsdrivende. Et slikt mislighold vil naturligvis resultere i at skyldneren beholder mer midler til livsopphold enn ved korrekt betaling i forhold til forskuddet. Denne situasjonen reguleres ikke av § 4-8 første ledd bokstav (c), og skatte- og avgiftskravet skal i et slikt tilfelle ikke omfattes av gjeldsordningen. Skyldneren må da i utgangspunktet betale restskatten uten å endre dividenden. Dette kan for mindre beløp søkes løst ved at skyldneren betaler kravet av livsoppholdsmidlene. Dersom det er tale om større beløp, må gjeldsordningen endres. Restskatten kan da betales ved at dividendebeløpet i en periode brukes til restskatt, mens gjeldsordningsperioden forlenges tilsvarende, slik at de øvrige kreditorene ikke lider tap. På denne måten plasseres ansvaret for at restskatten har oppstått hos skyldneren, der det i denne situasjonen også hører hjemme. Dette resultatet vil følge av direkte av loven, jf. første setning i bokstav (c).

Dersom en skyldner som ikke har noen dividende til kreditorene får restskatt fordi forskuddet har vært beregnet for lavt, vil det selvsagt heller ikke være noen kreditorer som har fått for mye. Skyldneren har også da fått mer penger til livsopphold enn han egentlig skulle hatt, og må betale restskatten med de midler som måtte finnes.

9.5.1.4 Behandling av skattemessig tilgodebeløp oppstått på grunn av feil forskudd

Loven regulerer ikke spørsmålet om hvordan skattemessige tilgodebeløp skal behandles. Departementet ser det imidlertid som naturlig at slike midler behandles etter samme prinsipp som restskatt.

Har skyldneren i løpet av gjeldsordningsperioden betalt inn for mye skatt, slik at dette har gått utover kreditorene, altså på kreditorenes «bekostning», og av den grunn fått utbetalt et tilgodebeløp, bør beløpet fordeles på kreditorene etter den dividendenøkkel som gjelder i gjeldsordningen. Den oppståtte «skjevheten» er da gjenopprettet. Etter gjeldende rett vil skyldneren i mangel av særlig avtale få beholde disse midlene selv med mindre det er et «større beløp», jf. lovens § 6-2 første ledd, noe som ikke er rimelig.

På samme måte bør den som har fått et tilgodebeløp etter å ha betalt inn for mye skatt på egen bekostning under gjeldsordningen få beholde tilgodebeløpet selv. Kreditorene har jo her ikke blitt skadelidende. Dette må gjelde uansett om det er tale om et «større beløp» når det på denne måten er tale om å rette opp en skjevhet. Dersom skyldneren ikke har noen dividende må han i alle tilfelle få beholde et eventuelt tilgodebeløp. Det vil jo da ikke være tale om at den forhøyde skatteinnbetalingen har skjedd på kreditorenes bekostning (med mindre korrekt innbetaling ville ha ført til at dividende ville ha fremkommet).

9.5.2 Departementets forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo følgende lovendringer i høringsnotatet:

Gjeldsordningsloven § 4-8 første ledd (c) skal lyde:

(c) Skatte- og avgiftskrav

Skatte- og avgiftskrav som er oppstått etter åpningstidspunktet omfattes ikke av gjeldsordningen. Dette gjelder også skatte- og avgiftskrav som fastsettes ved vedtak etter åpningstidspunktet.

Har skyldneren hatt for lavt forskudd i gjeldsordningsperioden som har medført høyere dividende enn dersom forskuddet hadde vært riktig, skal derved oppstått skattegjeld dekkes fullt ut ved at dividenden til kreditorene nedsettes tilsvarende inntil skattekravet inklusive evt. renter og omkostninger er innbetalt.

Gjeldsordningsloven § 6-2 første ledd tredje og fjerde punktum skal lyde:

Dersom skyldneren har mottatt et tilgodebeløp ved skatteavregningen som følge av for mye innbetalt forskudd, skal beløpet fordeles på kreditorene dersom disse som følge av feilinnbetalingen har fått for lite dividende. Dersom feilinnbetalingen har ført til at skyldneren har kunnet beholde mindre av sine inntekter enn forutsatt i gjeldsordningen, skal skyldneren beholde tilgodebeløpet. Dette gjelder uansett størrelsen på tilgodebeløpet.

9.5.3 Høringsinstansenes syn

De aller fleste høringsinstanser er enten positive eller har ikke særskilte merknader til forslaget på dette punkt. Dette gjelder Lånekassen, Advokatforeningen, Gjeldsoffer-Alliansen, FNH/Sparebankforeningen, Juss-Buss, JURK, Norske Inkassobyråers Forening, Husbanken, Vestfold politidistrikt, Sør-Trøndelag politidistrikt, Hordaland politidistrikt, Namsfogden i Oslo, Politidirektoratet, Asker og Bærum politidistrikt – Namsfogden, Sogn- og Fjordane politidistrikt, Nordmøre og Romsdal politidistrikt, Rogaland politidistrikt, Romerike politidistrikt. Justisdepartementet har ikke merknader til innholdet i bestemmelsen, men foreslår enkelte ytterligere klargjøringer av hvordan bestemmelsen skal forstås. Østfold politidistrikt støtter forslaget, men mener at det er behov for enkelte klargjøringer. Det samme gjør Regionalt kompetansesenter. Skattedirektoratet støtter forslaget, men peker på at det ikke løser problemstillingen som oppstår når feil forskuddstrekk i gjeldsordningens siste år medfører at restskatt eller tilgodebeløp innkreves/utbetales etter at gjeldsordningen er over.

9.5.4 Departementets vurderinger

Departementet vil videreføre forslaget slik det er fremlagt i høringsnotatet. Slik departementet ser det vil de foreslåtte endringene bidra til å klargjøre behandlingen av skatte- og avgiftskrav som oppstår etter åpning av gjeldsordning og skape bedre forutsigbarhet både for skyldneren og kreditorene. De aller fleste høringsinstansene har også sluttet seg til forslaget. Riktignok vil forslaget, slik Skattedirektoratet påpeker, ikke regulere situasjonen hvor det første skatteoppgjøret etter gjeldsordningen medfører tilgodebeløp eller restskatt som følge av feil trekk i gjeldsordningens siste år. Departementet har vurdert denne problemstillingen, men vil av praktiske grunner ikke gå inn for en regulering av dette spørsmålet. Riktignok kunne man tenke seg en løsning hvoretter skyldneren fordeler et eventuelt tilgodebeløp ved skatteavregningen på kreditorene. Dersom det oppstår restskatt ville man imidlertid ha måttet kreve inn et beløp fra samtlige kreditorer. Selv om dette vil gi det riktigste økonomiske resultatet finner departementet at det er lite ønskelig med et slikt etteroppgjør mellom partene lang tid etter at gjeldsordningen er over.