10 Gjennomføring av direktivets regler om rettssikkerhetsgarantier – Artikkel 12, 13 og 14
10.1 Direktivet
Vedtakene som fattes i medhold av direktivet skal være skriftlige og begrunnede med informasjon om klagemulighetene. Videre skal hovedbestanddelen i beslutningene være oversatt, dersom utlendingen ber om det.
Vedtakene skal kunne påklages til et uavhengig klageorgan. Klageorganet skal ha kompetanse til å overprøve vedtaket, og det skal ha kompetanse til å utsette iverksettingen av et vedtak.
Det følger av direktivet artikkel 13 (4) at: «Medlemsstatene skal sørge for at det på anmodning gis nødvendig kostnadsfri juridisk bistand og/eller representasjon i samsvar med relevant nasjonal lovgivning eller regler om rettshjelp.» Bestemmelsen innebærer forpliktelser med hensyn til fri rettshjelp ved retur av utlendinger som oppholder seg ulovlig i riket. Ordlyden angir imidlertid ikke konkret hvilke forpliktelser som følger av direktivet.
Artikkel 14 oppstiller enkelte rettigheter under perioden for frivillig retur og under perioden hvor retur utsettes i medhold av artikkel 9.
10.2 Gjeldende rett
Kapittel 11 i utlendingsloven omhandler saksbehandlingsregler for saker som omfattes av loven. Det følger av utlendingsloven § 80 at forvaltningsloven gjelder når ikke annet følger av loven.
Et returvedtak i direktivets forstand vil i norsk utlendingsforvaltning komme til uttrykk gjennom et vedtak om bort- eller utvisning, eller som et rent avslagsvedtak. Vedtak om bortvisning vil kunne påklages til UDI, eventuelt UNE dersom politiet ikke har vedtakskompetanse. Likeledes vil vedtakene være begrunnet, jf. forvaltningsloven §§ 24 og 25, og inneholde opplysninger om muligheten til å klage, jf. § 27 tredje ledd.
Den norske rettshjelpordningen er hjemlet i lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp (rettshjelploven) og i utlendingsloven. Det vises til utlendingsloven § 42 femte ledd første punktum der det fremkommer at utlendingen har rett til fritt rettsråd uten behovsprøving i saker om blant annet bortvisning og utvisning.
Det er gjort unntak fra den ubetingede retten til fritt rettsråd uten behovsprøving der utlendingen er utvist på bakgrunn av at vedkommende er domfelt for en straffbar handling, jf. utlendingsloven § 92 første ledd ledd annet punktum. I disse sakene kan det imidlertid unntaksvis gis rettshjelp etter den generelle regelen i rettshjelploven § 11 tredje ledd om behovsprøvd rettshjelp i uprioriterte saker.
Videre følger det av utlendingsloven en rett til fri sakførsel uten behovsprøving ved blant annet sak om fengsling, meldeplikt eller andre pålegg i forbindelse med iverksetting av vedtak.
10.3 Departementets høringsnotat
Departementet anså at de rettssikkerhetsgarantiene som er nedfelt i direktivet allerede er ivaretatt i norsk rett, og at gjennomføring av direktivet ikke nødvendiggjør endringer i norsk lov på dette området.
10.4 Høringsinstansenes syn
UDI er enig i at det vil være tilstrekkelig å konstatere rettsharmoni mellom direktivet og norsk lov når det gjelder rettsikkerhetskravene. Advokatforeningen støtter også departementets vurderinger, og er enig i at de angitte minstestandarder allerede følger av norsk rett.
På ett punkt er imidlertid Advokatforeningen uenig. De mener ordlyden i artikkel 13 (4) gir en klar forpliktelse til å gi fri rettshjelp. Nasjonal lovgivning er ikke i overensstemmelse med dette, og må derfor endres. Rettshjelploven må derfor endres slik at straffedømte utlendinger som varsles om utvisning også gis fri rettshjelp. Juss-Buss mener også at direktivet må fortolkes slik at utlendinger som utvises på grunn av straffbare handlinger må sikres fri rettshjelp.
UDI presiserer for ordens skyld at det ikke oppstilles noe krav til skriftlig oversettelse av vedtak, jf. artikkel 12 (2). Praksis i dag er muntlig oversettelse ved hjelp av advokat. UDI vurderer det slik at denne formen kan benyttes også etter implementering av direktivet.
10.5 Departementets vurdering
Direktivet oppstiller minstestandarder for rettssikkerhetsgarantier som skal gjelde for tredjelandsborgere i samtlige Schengen-land. Dette vil innebære en betydelig styrking av rettighetene for tredjelandsborgere i mange land.
Departementet mener imidlertid at de rettssikkerhetsgarantiene som er nedfelt i direktivet allerede er ivaretatt i norsk rett, og at gjennomføring av direktivet ikke nødvendiggjør noen endringer i norsk lov på dette punktet, herunder mht. klageadgang. For øvrig vises det til drøftelsen ovenfor om klageadgangen på beslutninger om frivillig retur under kapittel 6.5.
Artikkel 13 (4) regulerer fri rettshjelp ved retur av utlendinger som oppholder seg ulovlig i riket. Ordlyden angir imidlertid ikke konkret hvilke forpliktelser som følger av direktivet.
Departementet mener at den norske rettshjelpordning, slik den følger av lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp (rettshjelploven) og utlendingsloven, er i overensstemmelse med direktivet. Det vises til utlendingsloven § 92 første ledd første punktum der det fremkommer at utlendingen har rett til fritt rettsråd uten behovsprøving i saker om blant annet bortvisning og utvisning.
Det er gjort unntak fra den ubetingede retten til fritt rettsråd uten behovsprøving der utlendingen er utvist på bakgrunn av at vedkommende er domfelt for en straffbar handling, jf. utlendingsloven § 92 første ledd annet punktum. I disse sakene kan det imidlertid unntaksvis gis rettshjelp etter den generelle regelen i rettshjelploven § 11 tredje ledd om behovsprøvd retthjelp i uprioriterte saker.
Videre følger det av utlendingsloven en rett til fri sakførsel uten behovsprøving ved blant annet sak om fengsling, meldeplikt eller andre pålegg i forbindelse med iverksetting av vedtak.
Advokatforeningen og Juss-Buss mener begge direktivet må gi en ubetinget rett til fri rettshjelp ved utvisning på grunn av straffbare handlinger. Til dette vil departementet bemerke at en slik rett ikke kan utledes av direktivet. For det første kommer ikke direktivet til anvendelse for denne persongruppen, jf. unntaksbestemmelsen i artikkel 2 (2) (b), se kapittel 4.2.4. Dersom direktivet hadde kommet til anvendelse i slike tilfeller, ville det uansett ikke gitt en slik rett da direktivet ikke omtaler ileggelse av innreiseforbud på grunn av straff i noen sammenheng.
På bakgrunn av det ovennevnte mener departementet at det ikke vil være nødvendig med materielle lovendringer som følge av returdirektivet artikkel 13(4) om fri rettshjelp.
Utlendingsloven § 92 første ledd innehar imidlertid en henvisning til utvisningsbestemmelsen i § 66. Som følge av at det opprettes et nytt annet ledd i § 66 må også § 92 første ledd endres. I utlendingsloven § 92 første ledd annet punktuminntas «første ledd» etter henvisningen til § 66. Det presiseres dermed at retten til fritt rettsråd ikke gjelder i utvisningssaker i henhold til § 66 første ledd bokstav b og c.
Når det gjelder artikkel 14 og retten til helsehjelp, vises det til den generelle omtalen av retten til helsehjelp i kapittel 4.5.5.