13 Økonomiske og administrative konsekvenser
13.1 Departementets høringsnotat
Departementet la til grunn i høringsnotatet at gjennomføringen av returdirektivet vil medføre en årlig merutgift på 20,5 mill. kroner som følge av en økning i antall uvisningssaker og innføringen av et kontrollsystem.
13.2 Høringsinstansenes syn
PU uttaler:
«Etter utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a siste alternativ kan utlendinger som unndrar seg gjennomføring av vedtak utvises. Vi har merket oss at direktivet legger opp til en strengere utvisningspraksis ved at utlendinger som ikke etterkommer et pålegg om utreise og utlendinger som ikke gis en periode for frivillig retur skal utvises. Som det er tatt høyde for i høringsnotatet vil dette medføre en økt arbeidsmengde for politiet som saksforberedende organ. Selv om denne utvisningspraksisen bare skal gjelde for en begrenset gruppe utlendinger, ser vi at likebehandlingshensyn vil kunne medføre at også andre utlendinger, som i dag bortvises, ved implementeringen av direktivet må vurderes utvist. Om så blir tilfelle, vil politiets arbeidsmengde øke ytterligere.»
UDI og UNE har også påpekt at en skal-bestemmelse i forbindelse med utvisning vil kunne innebære langt flere vedtak om utvisning enn departementets estimat.
UDI uttaler i tillegg:
«Innsendelse av brev fra søkere med billettkopier og annen dokumentasjon vil for øvrig medføre mye ekstra arbeid for utlendingsforvaltningen med oversettelser og videre saksbehandling. Kostnader forbundet med omgjøring av feilaktig ilagte vedtak om utvisning og innreiseforbud er så vidt vi kan se ikke tatt med i høringsforslaget. Det er imidlertid vanskelig å si noe om hvor omfattende dette kan bli.»
13.3 Departementets vurdering
13.3.1 Innledning
Direktivet innebærer at det etableres en felles returpolitikk for Schengen-landene. Dette medfører noen endringer sett opp mot dagens norske returordning. Disse endringene vil medføre administrative og økonomiske konsekvenser for Justis- og politidepartementet med underliggende etater.
Norge har allerede i dag et regelverk med gode rettssikkerhetsgarantier i forbindelse med retur. Det samme gjelder ved frihetsberøvelse, både i forbindelse med adgangen til å fengsle og under selve fengselsoppholdet. Kostnadene med å implementere direktivet vil derfor kunne være lavere for Norge enn for enkelte andre europeiske land.
Det sentrale i vurderingen av økonomiske og administrative konsekvenser er å identifisere bestemmelser i direktivet som endrer rettstilstanden i norsk rett og som samtidig medfører økonomiske konsekvenser. De ulike områdene som medfører økte utgifter vil bli omtalt i det følgende.
13.3.2 Økt bruk av utvisningsinstituttet
13.3.3 Innledning
Direktivet regulerer utvisning av personer som oppholder seg ulovlig i Norge. Som nevnt ovenfor i kapittel 9.5, vil direktivet i enkelte henseender føre til en strengere utvisningspraksis. Dette medfører at det vil bli fattet flere utvisningsvedtak.
Etter dagens praksis skal det vurderes å utvise utlendinger som har oversittet en utreisefrist med mer enn en måned. Som følge av direktivet skal det vurderes utvisning når en utreisefrist ikke er overholdt. I tillegg skal det utvises når utlendingen ikke er gitt en periode for frivillig retur. Det må presiseres at det ikke er tilgjengelig statistikk som med sikkerhet kan fastslå hva økningen i antall utvisningssaker blir som en direkte følge av gjennomføringen av returdirektivet.
Departementet tar utgangspunkt i at det årlig vil måtte fattes om lag 750 flere vedtak om utvisning. Departementet har merket seg at enkelte av høringsinstansene har påpekt at en skal-bestemmelse knyttet til utvisning kan medføre en større økning i antall saker enn hva departementet legger til grunn. Departementet er enig i at tallene vil være beheftet med en viss grad av usikkerhet. Samtidig må det presiseres at det allerede i dag er strenge utvisningsregler knyttet til både politiets plikt til å opprette en utvisningssak og til ileggelse av innreiseforbud for ulovlig opphold og unndratt effektuering. På denne bakgrunn legger departementet allikevel til grunn en økning i antall utvisningssaker på 750, som en direkte konsekvens av direktivet.
13.3.4 Utgifter til UDI, UNE og rettshjelpsområdet
Når det gjelder de konkrete utgiftene som omtales nedenfor, er disse innhentet og utformet i samarbeid med Politidirektoratet, PU og UDI.
Utlendingsdirektoratet fatter vedtak om utvisning i første instans. Med en økt saksmengde på 750 saker, vil merutgiften for UDI være 8,3 mill. kroner.
Statistikk for 2008 viser at rundt 50 % påklager vedtaket om utvisning for brudd på utlendingsloven. Dette innebærer en økt saksmengde for UNE på 375 saker, som vil koste 3,9 mill. kroner. Sakene vil hovedsakelig være kurante i utvisningssammenheng og vil kunne behandles av nemndleder alene.
Innenfor fri rettshjelp og tolking, vil det også følge økte utgifter i denne sammenheng. Utlendinger som utvises på dette grunnlag har krav på fri rettshjelp og utgiftene til dette vil, med en økt saksmengde på 750 saker, øke med 2,8 mill. kroner årlig.
Endelig vil det være tolkeutgifter i forbindelse med fri rettshjelp i UDI og UNE på kr 2 500 pr. sak, til sammen 2,85 mill. kroner pr. år.
Til sammen vil den økte bruken av utvisningsinstituttet medføre årlige merutgifter på 12,2 mill. kroner knyttet til saksbehandling og 5,7 mill. kroner til fri rettshjelp og tolk.
13.3.5 Utgifter til politiet
Politiet vil få økt arbeidsmengde som følge av oppgaven som forberedende organ i utvisningssaker.
Ved en økning i saksmengden på 750 saker, anslår departementet at dette vil innebære en økning på om lag 2,2 mill. kroner i politiets utgifter.
13.4 Kontrollsystem
Artikkel 8 (6) stiller krav om at statene skal ha et effektivt kontrollsystem for tvangsreturer, et såkalt «monitoring system»». Systemet er ikke nærmere beskrevet og landene har ingen felles fortolkning og det er uklart hvilke utgifter det kan dreie seg om, da landene ennå ikke har en felles forståelse av rekkevidden av bestemmelsen.
Det vises til forslaget til en ny bestemmelse i utlendingsloven § 90 åttende ledd for å etablere et nærmere system for kontroll i forbindelse med tvangsreturer. Det nærmere innholdet av et slikt kontrollsystem er ikke fastlagt. Utgiftene anslås til om lag kr 400 000.
13.5 Konklusjon
Basert på de ovennevnte utgiftene vil det måtte påregnes en årlig merutgift på 12,2 mill. kroner til økt saksbehandling for UDI og UNE, 5,7 mill. kroner til fri rettshjelp og tolk, 2,2 mill. kroner til politiet som saksforberedende organ, samt kr 400 000 til et kontrollsystem. Til sammen 20,5 mill. kroner. Alle merutgifter som følger av gjennomføringen av returdirektivet vil bli dekket innenfor Justisdepartementets gjeldende bevilginger.