11 Tilgjengelighet til salgs- og skjenkesteder

11.1 Bakgrunn

Helse- og omsorgsdepartementet viser til at spørsmålet om tilgjengelighet til skjenkesteder for personer med nedsatt funksjonsevne har vært oppe til diskusjon. Det er viktig at personer med nedsatt funksjonsevne sikres tilgang til offentlige steder på lik linje med andre. Departementet har derfor nøye vurdert om det bør tas inn en bestemmelse i alkoholloven om tilgjengelighet til skjenkesteder for personer med nedsatt funksjonsevne.

11.2 Gjeldende rett

Krav om tilgjengelighet til salgs- og skjenkesteder for personer med nedsatt funksjonsevne er per i dag ikke direkte regulert i alkoholloven. Både plan- og bygningsloven og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven inneholder generelle regler om tilgjengelighet. Alkoholloven § 1-8 tredje ledd gjør gjentatte brudd på straffelovens diskrimineringsforbud i § 349a til inndragningsgrunn. Diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne er ikke per i dag omfattet av straffelovens vern. Det er dog vedtatt en ny straffeloven § 186, som, når den trer i kraft, vil erstatte dagens § 349a. Den nye § 186 omfatter diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, dog ikke diskriminering som skyldes manglende fysisk tilrettelegging. Samtidig med at straffeloven § 186 trer i kraft, vil henvisningen til straffeloven i alkoholloven bli endret fra § 349a til § 186. Dette innebærer at gjentatt diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, dog likevel ikke diskriminering som skyldes manglende fysisk tilrettelegging, vil bli inndragningsgrunn for salgs- og skjenkebevillinger fra den dato slik diskriminering blir omfattet av straffeloven.

11.3 Høringsforslaget

På bakgrunn av at det ikke ble ansett som ønskelig å benytte alkoholloven til å fremme andre hensyn enn de hensyn som begrunner alkoholloven, ble det i høringsnotatet konkludert med at det ikke var hensiktsmessig å foreslå å regulere tilgjengelighet til skjenkesteder for personer med nedsatt funksjonsevne direkte i alkoholloven.

11.4 Høringsinstansenes syn

De høringsinstanser som har uttalt seg, Asker kommune, Bergen kommune, Hadsel kommune, Helsedirektoratet, Horten kommune, HSH, Kragerø kommune, Lenvik kommune, Oslo kommune og Skien kommune, er enige med departementet i at det ikke er hensiktsmessig å regulere tilgjengelighet til skjenkesteder for personer med nedsatt funksjonsevne i alkoholloven.

Helsedirektoratet uttaler:

«Helsedirektoratet støtter departementets vurdering om at tilgjengelighet til skjenkesteder ikke bør reguleres i alkoholloven. Tilgjengelighet til skjenkesteder reguleres allerede i plan- og bygningsloven. Regulering av andre formål enn de som hører inn under alkoholloven, er egnet til uthuling av lovverket.»

HSH uttaler i samme retning at alkoholloven ikke bør

«inneholde regulering som ligger på siden av alkohollovens formål, og spørsmålet om tilgjengelighet bør derfor overlates til annen lovgivning».

Kragerø kommune og Skien kommune uttaler seg i samme retning.

Oslo kommune uttaler at kommunen «anser kravet til universell utforming for offentlig og private virksomheter rettet mot allmennheten tilstrekkelig regulert i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og plan- og bygningsloven».

Bergen kommune uttaler følgende:

«Bergen kommune deler bare delvis departementets syn i dette spørsmålet. Vi mener at det bør foretas en endring i straffelovens § 349a slik at også de med nedsatt psykisk funksjonsevne blir omfattet av bestemmelsen, eller at dette blir inntatt direkte i alkoholloven.

Bergen kommune er enig i at forhold knyttet til det som gjelder ren tilgjengelighet og tilrettelegging av lokaler for personer med nedsatt funksjonsevne ikke inntas i alkoholloven, da det finnes andre lovhjemler, bl.a. i plan- og bygningsloven som ivaretar disse hensynene.

Når det gjelder vern for en svak gruppe som psykisk utviklingshemmede m.v. mener vi derimot at det er viktig at disse gruppene sikres adgang til offentlige steder som skjenkesteder.»

Likestillings- og diskrimineringsombudet har ingen merknader til høringen.

11.5 Departementets vurdering

Når endringer i en lov skal vurderes, må man fokusere på lovens formål. Alkohollovens formål er gjennom regulering av innførsel og omsetning av alkoholholdig drikk, i størst mulig grad, å begrense de samfunnsmessige og individuelle skader bruk av alkohol kan innebære. Forslag til bestemmelser som har formål som avviker fra alkohollovens, bør etter departementets syn ikke reguleres i alkoholloven, men ev. vurderes plassert andre steder i lovverket. Dette utgangspunktet for revisjon av alkoholloven, og for så vidt også andre lover, er viktig for å forhindre at loven uthules, blir mindre oversiktlig og mister fokus. Departementet har merket seg at de høringsinstansene som har uttalt seg om saken, i hovedsak støtter dette synet.

Alkoholloven er stadig under press for å regulere formål som ligger utenfor lovens formål, og som heller ikke har en naturlig sammenheng med alkohollovens formål. Lovregulering av tilgjengelighet er slik departementet ser det, ikke et hensyn som faller inn under alkohollovens formål, og det bør av den grunn ikke reguleres i alkohollovgivningen.

Alkoholloven § 1-8 tredje ledd gjør allerede unntak fra ovennevnte prinsipp, ved at gjentatt narkotikaomsetning og gjentatt diskriminering av grunner som nevnt i straffeloven § 349a er gjort til inndragningsgrunn. Departementet viser til de vurderinger som ble foretatt ved innføringen av bestemmelsen knyttet til straffeloven, jf. Ot.prp. nr. 86 (2003-2004). Departementets vurdering er at prinsippet om at lovens formål skal være retningsgivende for hvilke bestemmelser som skal tas inn i loven bør følges i den grad det er mulig, og mener derfor at unntaket ikke bør utvides med flere formål.

Til innspillet fra Bergen kommune om å ta inn diskrimineringsgrunnlaget «nedsatt psykisk funksjonsevne» direkte i alkoholloven § 1-8 tredje ledd, skal bemerkes at det etter departementets mening er hensiktsmessig å opprettholde ordningen hvor det kun er de formål som er omfattet av straffelovens diskrimineringsforbud som også omfattes av alkohollovens inndragningsbestemmelse, jf. kapittel 11.2 om gjeldende rett og allerede vedtatte endringer i straffeloven og alkoholloven. Departementet er av den oppfatning at det at en diskrimineringsgrunn er omfattet av straffelovens vern, i seg selv gir en indikasjon på at formålet er særskilt viktig. En vurdering av hvilke diskrimineringsgrunner som skal omfattes av lovgivers vern bør, etter Helse- og omsorgsdepartementets oppfatning, foretas av myndigheter som har mulighet for å se helhetlig på spørsmålet om hvilke diskrimineringsgrunner og -former som bør vernes. Helse- og omsorgsdepartementets vurdering ville måtte begrense seg til diskrimineringsformer knyttet til salgs- og skjenkesteder, noe som etter departementets syn ville gi en for snever tilnærming til problematikken.

På bakgrunn av dette mener Helse- og omsorgsdepartementet at det ikke er aktuelt å vurdere om andre diskrimineringsgrunner enn de som er nevnt i straffelovens diskrimineringsforbud skal omfattes av alkoholloven § 1-8 tredje ledd. Departementet opprettholder videre at det ikke er hensiktsmessig å foreslå direkte regulering av tilgjengelighet til skjenkesteder for personer med nedsatt funksjonsevne i alkoholloven.