5 Tillatelse til tilvirkning av alkoholholdig drikk gruppe 1 for salg i egen virksomhet

5.1 Bakgrunn

Forslaget om en ny og forenklet ordning for tilvirkning av alkoholholdig drikk som inneholder t.o.m. 4,7 volumprosent alkohol for salg i egen virksomhet har sin bakgrunn i Innst. S. nr. 184 (2006-2007), jf. Dok. 8:37 (2006-2007). I innstillingen ber komiteens flertall, bestående av medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet departementet om «å vurdere endringer i alkoholloven der salg av egenproduserte produkter som inneholder t.o.m. 4,75 volumprosent kan selges i kraft av utvidet detaljomsetningsbevilling i tilknytning til produksjonsstedet på bestemte vilkår, og komme tilbake til Stortinget med eventuelle lovendringsforslag». (I det følgende legges en volumgrense på t.o.m. 4,7 til grunn, jf. at det i alkoholloven fra 1. juli 2005 kun benyttes en desimal.)

Forslagsstillerne til Dok. 8: 37 (2006–2007) framholdt at det de siste årene har vokst fram en bred politisk forståelse for at satsing på lokal produksjon av mat og drikke basert på lokale råvarer vil være en viktig og avgjørende bidragsyter for framtiden for norsk landbruk, reiselivsnæringen og ikke minst for levende og aktive bygdesamfunn i hele landet. Forslagsstillerne framholdt videre at det er store utfordringer for lokale produsenter i å få produktene sine omsatt gjennom de omsetningsledd som alkoholloven i dag åpner for.

Ved behandlingen av forslaget viste komiteen til at

«dagens alkohollov inneholder en regel som åpner for utvidelse av en kommunal skjenkebevilling til også å omfatte tilvirkning av alkoholholdig drikk som ikke er brennevin. Bevillingshaver kan produsere alkoholholdig drikk, men kun for skjenking i egen virksomhet. Regelen ble innført i 2003 for primært å fremme potensialet som ligger i lokale tradisjoner og næringsutvikling generelt og forholdet til lokal mat, drikke og turisme spesielt».

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viste

«til at det følger av alkoholloven at dersom den lokale produsenten ønsker å selge sitt produkt til besøkende turister, kreves for det første alminnelig tilvirkningsbevilling og dernest at produsenten enten selv har detaljsalgsbevilling eller selger produktene til noen som har detaljsalgsbevilling. Dersom produsenten selv skal kunne få detaljsalgsbevilling, må drikken inneholde t.o.m. 4,75 volumprosent alkohol. I tillegg må lokalene der produktet tilvirkes og eventuelt skjenkes fra, være atskilt fra salgslokalet».

Det vises til at Stortinget i november 2010 ikke ga sin tilslutning til et representantforslag om å åpne for salg av lokalprodusert alkoholholdig drikk som inneholder over 4,7 volumprosent alkohol, direkte fra produsent, jf. Innst. 66 S (2010–2011), jf. Dok. 8:123 (2009–2010).

5.2 Gjeldende rett

Produksjon av alkoholholdig drikk

Produksjon av alkoholholdig drikk kan i dag skje på følgende grunnlag:

1. Alminnelig tilvirkningsbevilling, jf. alkoholloven § 6-1

   Tilvirkningsbevilling gis av staten ved Helsedirektoratet. Det stilles vilkår om uklanderlig vandel, tilfredsstillende sikkerhet for oppfyllelse av krav på alkoholavgift, tilfredsstillende sikring av varelager og at bevillingshaver ikke kan drive annen virksomhet som er uforenlig med tilvirkning av alkoholholdig drikk. Bevilling skal gis dersom vilkårene er oppfylt, jf. § 6-2. Bevillingen kan omfatte alkoholholdig drikk som ikke er brennevin, brennevin eller all alkoholholdig drikk. Bevilling gir rett til engrossalg av de produserte varene. Bevilling gis inntil videre.

2. Utvidet skjenkebevilling, jf. alkoholloven § 4-2

   Rett til tilvirkning som utvidelse av skjenkebevilling gis av kommunen. Det stilles ingen ytterligere krav enn de som stilles til skjenkebevillingen (vandel). Det er opp til kommunen å vurdere om det er ønskelig å gi slik bevilling, dersom vilkårene er oppfylt. Bevillingen kan omfatte alkoholholdig drikk som ikke er brennevin. Bevilling gir rett til skjenking i egen virksomhet. Bevilling gis for maksimalt fire år, dvs. at bevillingen løper ut senest 30. juni året etter neste kommunestyrevalg.

Det går fram av ovennevnte at de to grunnlagene for rett til tilvirkning av alkoholholdig drikk er svært ulike. Tabell 5.1 sammenstiller dette.

Salg av alkoholholdig drikk

Alkoholloven definerer «salg» som overdragelse av alkoholholdig drikk til forbruker mot vederlag for drikking utenfor salgsstedet, jf. alkoholloven § 1-4 første ledd. Dette i motsetning til «skjenking» som i annet ledd defineres som salg for drikking på stedet.

Salg av alkoholholdig drikk som inneholder 4,7 volumprosent alkohol eller mindre, kan skje på grunnlag av kommunal salgsbevilling, jf. alkoholloven § 3-1 annet ledd. Salg av alkoholholdig drikk som inneholder over 4,7 volumprosent alkohol, kan foretas av AS Vinmonopolet på grunnlag av kommunal bevilling, jf. alkoholloven § 3-1 første ledd. I tillegg er det særlige bestemmelser for salg av alkoholholdig drikk på flyplasser.

Den som har tilvirket alkoholholdig drikk etter alkoholloven § 6-1 eller § 4-2, jf. ovenfor i kapittel 5.2, kan ikke selv oppnå rett til salg av drikk som inneholder over 4,7 volumprosent alkohol, jf. AS Vinmonopolets enerett.

Den som har tilvirket alkoholholdig drikk, kan selv oppnå rett til salg av drikk som inneholder 4,7 volumprosent alkohol eller mindre, dersom vedkommende søker om og får kommunal salgsbevilling. Vedkommende kan kun selge varer som er levert av en som har tilvirknings- eller salgsbevilling eller som kan drive engrossalg, eller som er innført med hjemmel i tredje ledd eller av AS Vinmonopolet med hjemmel i § 2-1 annet ledd, se alkoholloven § 3-1 sjette ledd. Vedkommende kan ikke selge varer han selv har produsert i kraft av utvidet skjenkebevilling, da slik utvidelse ikke gir rett til engrossalg - kun til skjenking i egen virksomhet.

5.3 Høringsforslaget

I høringsnotatet ble det foreslått en ny og forenklet ordning for tilvirkning av alkoholholdig drikk som inneholder t.o.m. 4,7 volumprosent alkohol for salg i egen virksomhet. Hovedelementene i forslaget er:

• Kommunen kan etter en skjønnsmessig vurdering utvide en salgsbevilling til også å omfatte tilvirkning av drikk som inneholder t.o.m. 4,7 volumprosent alkohol for salg i egen virksomhet.

• Utvidelsen kan skje samtidig med at salgsbevilling gis eller på et senere tidspunkt.

• Det åpnes for samproduksjon der samme bevillinghaver har både salgsbevilling utvidet til å omfatte tilvirkning for salg i egen virksomhet og skjenkebevilling utvidet til å omfatte tilvirkning for skjenking i egen virksomhet.

• Det foreslås ikke særskilt bevillingsgebyr knyttet til ordningen.

• Forslaget representerer et begrenset unntak fra alkoholloven kapittel 6, som bestemmer at all tilvirkning av alkohol, med unntak av tilvirkning av øl og vin til eget bruk, krever statlig tilvirkningsbevilling.

• Forslaget speiler de allerede eksisterende ordningene med utvidet skjenkebevilling med rett til import eller tilvirkning for skjenking i egen virksomhet og utvidet salgsbevilling med rett til import for salg i egen virksomhet, jf. alkoholloven §§ 3-1 tredje ledd og 4-2 tredje ledd, se også Ot.prp. nr. 42 (2001-2002).

5.4 Høringsinstansenes syn

Actis, Bryggeri- og drikkevareforeningen, Hardangerrådet, Haugesund kommune, Helsedirektoratet, Kongsberg kommune, Landbruks- og matdepartementet, Lenvik kommune, Lillehammer kommune, Nord-Fron kommune, Norges Colonialgrossisters forbund, Nærings- og handelsdepartementet, Steinkjer kommune, Surnadal kommune, Tønsberg kommune, Ullensvang herad, Ulvik herad, VBF og Øvre Eiker kommune støtter eksplisitt forslaget om å åpne for salg av egenproduserte varer.

Hardangerrådet, som er et regionråd for kommuner med lokal produksjon av eplesider og øl, uttaler:

«Dette er ei svært etterlengta ordning som våre tradisjonsprodusentar har etterlyst lenge. No når det er fritt for eigenimport av vin frå lokalprodusentar i EU, så er det naturleg at også lokalprodusentar i Noreg får høve til å selja eigne produkt frå eige utsal. Høve til skjenking frå eigen produksjon men ikkje høve til å selja har vore vanskeleg å forstå for dei mange gjestene og turistane som vitjar slike kultur- og tradisjonsberande verksemder i Hardanger.»

Helsedirektoratet uttaler:

«Helsedirektoratets erfaringer tilsier at det er behov for og hensiktsmessig å innføre bestemmelser som gjør det enklere for produsenter av alkoholholdig drikk å foreta direkte salg av sine produkter til forbruker. I og med at kommunene allerede er bevillingsmyndighet for utvidet skjenkebevilling til også å omfatte tilvirkning for skjenking i egen virksomhet, vil kommunene med all sannsynlighet være egnet til å håndtere disse sakene på en god og effektiv måte. Helsedirektoratet støtter for øvrige de enkelte begrensningene som skal ligge i ordningen, i det de er egnet til å ivareta kontrollhensyn.»

Kongsberg kommune uttaler at forslaget er

«i tråd med de holdningene til lokal småskala produksjon og omsetning som har bred politisk støtte og som er et bidrag til nærings- og turistutvikling i hele Norge».

IOGT i Norge og Juvente går mot forslaget. IOGT i Norge framhever at det må foreligge svært tungtveiende grunner for at man skal gi åpning for private næringsinteresser i omsetning av alkohol på nye områder. Juvente skriver at de går mot forslaget

«ikke fordi det i seg selv innebærer store liberaliseringer av alkoholpolitikken, men fordi vi ser at stadige små justeringer i mer liberal retning på sikt vil kunne føre til et høyere totalforbruk».

Hardangerrådet viser til at Hardangercider tradisjonelt inneholder mer alkohol enn 4,7 volumprosent, og ønsker derfor at ordningen skal omfatte produkter som inneholder opp til 22 volumprosent alkohol. Landbruks- og matdepartementet bemerker i samme retning at forslaget

«ikke vil ha betydning for norske siderprodusenter, da sider ligger på ca 6-8 volum % alkohol. Dette er uheldig når man først skal gjøre endringer for å bedre verdiskapningsmulighetene for små produsenter og reiselivsbedrifter, jf franske vinbønders muligheter til å omsette sine produkter».

Også Ullensvang herad og Ulvik herad ønsker en ordning som omfatter produkter som inneholder opp til 22 volumprosent alkohol. Ulvik herad mener at departementets forslag om kun å inkludere drikk som inneholder t.o.m. 4,7 volumprosent alkohol vil «være til liten eller ingen praktisk tyding eller nytte» da «lokal tradisjon i Noreg gjeld tilverking av produkt med alkoholstyrke på meir enn 4,7 volumprosent (øl/heimebrygg og sider)». Det vises til at få bevillingshavere har benyttet seg av adgangen til å få skjenkebevilling utvidet til å omfatte tilvirkning av alkoholholdig drikk for skjenking i egen virksomhet, og påpekes at grunnen kan være at ordningen blir oppfattes som byråkratisk, og at den etter avgifter og investeringer gir liten fortjeneste. Ulvik herad viser videre til at det er åpnet for privatimport av alkoholholdig drikk, og skriver i den sammenheng følgende:

«Dersom ein ikkje skal kunne tinge eller kjøpe samme produkt hjå norsk tilverkar av tilsvarande eller same vare, vil ein favorisere utanlandske produsentar i ein marknad der hovudpoenget nettopp har vore å utnytte det potensialet som ligg i tilverking av tradisjonsprodukt - t.d. sider framfor druebasert vin».

VBF støtter forslaget under forutsetning av at dette harmoniserer med Norges forpliktelser i forhold til EØS-avtalen.

Vinmonopolet uttaler at de

«legger til grunn at forslaget til lovendring opprettholder [...] et tydelig og prinsipielt skille til Vinmonopolets detaljhandelsmonopol for sterkere alkoholdrikker».

Actis mener det er svært viktig at lokalene det skjenkes fra er adskilt fra selve salgslokalet. Også Ullensvang herad mener det er viktig med et tilfredsstillende skille mellom salg og skjenking.

Ingen av de høringsinstanser som har tatt stilling til forslaget, har kommentert departementets forslag om at det ikke skal kreves at en person som innehar både salgs- og skjenkebevilling som begge er utvidet med rett til tilvirkning for omsetning i egen virksomhet, holder tilvirkning for salg og tilvirkning for skjenking adskilt. Departementet la til grunn at de internkontrollkrav som er knyttet til salgs- og skjenkebevillingene vil ivareta kommunens behov for å se hvilket volum som er skjenket og hvilket som er solgt. Departementet ba imidlertid om høringsinstansenes syn på om det bør oppstilles særskilte krav for å ivareta de utfordringer en slik bevillingskombinasjon vil medføre for kontrollmyndigheten. Ingen av høringsinstansene har kommentert dette, men i saksframlegget til Sandefjord kommunes høringsuttalelse (som ikke tar stilling til forslaget om ny ordning for utvidet salgsbevilling) går det imidlertid fram at rådmannen i Sandefjord kommune støtter departementets vurdering av at de internkontrollkrav som er knyttet til salgs- og skjenkebevillingene vil ivareta kommunens behov for å se hvilket volum som er skjenket og hvilket som er solgt.

IOGT i Norge mener at det, dersom ordningen skal innføres, bør stilles krav til at produksjonen foregår med egenproduserte eller i det minste lokalt produserte råvarer, da dette etter IOGT i Norge sin oppfatning utgjør grunnlaget for at ordningen foreslås. Også Juvente mener at det bør stilles krav til lokalt produserte råvarer.

5.5 Departementets vurdering

5.5.1 Ny ordning for salg av produkter som er tilvirket etter utvidet kommunal salgsbevilling

I dag kan lokale varer produseres i kraft av utvidet skjenkebevilling. Utgangspunktet for den som har slik rett til tilvirkning, er at vedkommende har en alminnelig kommunal skjenkebevilling. Denne er utvidet til å gi rett til tilvirkning for skjenking i egen virksomhet. Varer som er tilvirket etter utvidet skjenkebevilling, kan ikke omsettes på annen måte, verken til privatpersoner eller til grossister. Det betyr at det etter dagens regelverk ikke er mulig å selge slike varer.

Departementet mener, på linje med det store flertallet av høringsinstansene, at det vil være hensiktsmessig å legge til rette for at drikk som inneholder t.o.m. 4,7 volumprosent alkohol som er tilvirket i kraft av utvidet skjenkebevilling, også skal kunne selges i egen virksomhet. Det er forståelig at det er ønskelig å kunne tilby kunden å kjøpe med seg varen hjem, ikke kun skjenke varen for konsum på stedet.

En ordning som åpner for slikt salg, må imidlertid ivareta de kontrollhensyn som gjør seg gjeldende ved omsetning av alkoholholdig drikk.

Departementet har vurdert om rett til salg av slike produkter kan gis som nok et tillegg til den kommunale skjenkebevillingen. Det er flere forhold som taler mot en slik ordning.

For det første: Alkoholloven skiller av kontrollhensyn skarpt mellom salg og skjenking, jf. § 1-4. Salgsbevilling gir rett til salg av vare som skal tas med for senere konsum, og bevillingsmyndigheten skal blant annet kontrollere at varen ikke konsumeres på stedet. Skjenkebevilling gir rett til skjenking for konsum på stedet, og bevillingsmyndigheten skal kontrollere at bevillingshaver sørger for at skjenkingen skjer i kontrollerte former og at varen ikke bringes vekk fra skjenkestedet. Det følger derfor av loven at salg og skjenking ikke kan skje i samme lokale, jf. § 3-1 annet ledd fjerde punktum og § 4-1 første ledd første punktum.

Departementet mener at kontrollhensyn tilsier at kravet om fysisk adskilt salg og skjenking må opprettholdes. Departementet mener videre at det ikke er hensiktsmessig å utvide en skjenkebevilling med en rett til salg som skal gjelde for et annet fysisk lokale enn det som skjenkebevillingen gjelder for. Departementet mener at det er grunn til å opprettholde ikke bare et fysisk, men også et juridisk skille mellom salgs- og skjenkebevillinger. Departementet er derfor kommet til at det ikke er hensiktsmessig å foreslå en ordning hvor rett til salg av produkter som er tilvirket i kraft av utvidet skjenkebevilling, kan gis i kraft av nok en utvidelse av den samme skjenkebevillingen.

For det andre: Departementet mener at dersom man først skal tilrettelegge for salg av egenprodusert vare i kraft av en forenklet ordning for tillatelse til tilvirkning, så må denne ordningen gjelde uavhengig av om vedkommende produsent også ønsker rett til å skjenke den egenproduserte varen.

Departementet er av den oppfatning at en ordning hvor lokalprodusert drikk som inneholder t.o.m. 4,7 volumprosent alkohol, kan selges i kraft av utvidet kommunal salgsbevilling, vil være mer hensiktsmessig. Det foreslås en ordning som innebærer at det gis mulighet til å søke om å få salgsbevilling utvidet til også å gjelde tilvirkning av alkoholholdig drikk som inneholder t.o.m. 4,7 volumprosent alkohol for salg i egen virksomhet. Slik søknad vil kunne fremmes enten vedkommende allerede har rett til tilvirkning i henhold til utvidet skjenkebevilling eller ikke.

Ordningen er ment så langt det passer å speile de allerede eksisterende ordningene for tilvirkning og innførsel i kraft av utvidede salgs- og skjenkebevillinger. Tilsvarende foreslås det at bevillinger gitt for en bestemt del av året eller for en enkelt bestemt anledning, jf. § 1-6 annet ledd, ikke skal kunne utvides til å omfatte tillatelse til tilvirkning for salg i egen virksomhet.

Lovens alminnelige bestemmelser i kapittel 1 og de særlige bestemmelsene om kommunale salgsbevillinger i kapittel 3 gis anvendelse så langt de passer. Se nærmere om dette under de spesielle merknadene til § 3-1 inntatt i kapittel 19.1.

5.5.2 Bevillingens omfang

Enkelte høringsinstanser har tatt til orde for at ordningen også burde omfatte drikk som inneholder over 4,7 volumprosent alkohol. Det pekes på at eksisterende lokale produkter i stor utstrekning inneholder over 4,7 volumprosent alkohol, og at formålet med ordningen, jf. Dok. 8: 37 (2006-2007), ikke kan realiseres dersom produkter som inneholder mer enn 4,7 volumprosent alkohol ikke inkluderes i ordningen.

Departementet vil vise til at vi i Norge har detaljsalgsmonopol for alkoholholdige drikker som inneholder mer enn 4,7 volumprosent alkohol. Etter alkoholloven § 3-1 første ledd kan bevilling til salg av slike varer kun gis til AS Vinmonopolet.

AS Vinmonopolet er et viktig alkoholpolitisk instrument som bidrar til å begrense tilgjengeligheten til alkohol og derigjennom de skader alkoholbruk medfører for samfunnet og den enkelte. Vi vet at det er en nær sammenheng mellom totalforbruket av alkohol i befolkningen og omfanget av alkoholrelaterte problemer og skader. Ifølge beregninger fra Verdens helseorganisasjon, WHO, er alkohol nest etter tobakk den påvirkningsfaktoren som medfører størst sykdomsbyrde i høyinntektsland som Norge. Alkoholskader inkluderer både akutte skader som skader knyttet til ulykker og vold, herunder skader som rammer pårørende og andre tilfeldige personer, og mer langsiktige skader, blant annet er alkoholbruk relatert til forekomst av en rekke kreftformer, leversykdommer og fosterskader. Vinmonopolordningen bidrar til begrenset tilgjengelighet til alkohol. Det er forskningsmessig belegg for å si at monopolordning og andre tilgjengelighetsbegrensende tiltak bidrar til å begrense totalkonsumet av alkohol og at dette igjen bidrar til å begrense skadene alkohol medfører.

En rapport fra Statens folkhälsoinstitut i Sverige, Alkoholmonopol och folkhälsa: Vilka skulle effekterna bli om Systembolagets detaljhandelsmonopol avskaffades? (2009), av Harold Holden (red.), har vurdert konsekvensene av å erstatte monopolet med en bevillingsordning eller en ordning der dagligvarehandelen fritt kan selge alkoholholdig drikk. I rapporten konkluderes det med at forsiktige anslag tilsier at en privatisering ville føre til en økning av totalkonsumet av alkoholholdig drikk på om lag 14 eller 29 pst. avhengig av modell. Det konkluderes videre med at en bevillingsordning ville medføre om lag 700 flere alkoholrelaterte dødsfall, 6 700 flere tilfeller av mishandling og 7,3 mill. flere sykefraværsdager. En ordning med fritt salg i alle dagligvarebutikker ville føre til om lag 1 580 flere alkoholrelaterte dødsfall, 14 200 flere tilfeller av mishandling og 16 mill. flere sykefraværsdager. Videre legges til grunn at endringene i skadeomfang ville berøre sårbare grupper som unge og storkonsumenter mer enn andre. Selv om rapporten gjelder Systembolaget og Sverige, og man derfor ikke kan legge til grunn at de samme tallene ville gjelde for Vinmonopolet og Norge, er det så mange likhetstrekk mellom norske og svenske forhold at konklusjonene i rapporten må kunne tas til inntekt for at privatisering av detaljhandelen med alkohol ville føre til betydelig økning i konsum og alkoholskader også i Norge.

På denne bakgrunn er det viktig å sikre at monopolet kan opprettholdes. Det er avklart gjennom EF-domstolens dom i den såkalte Franzén-saken (C-186/95) at detaljmonopol for alkoholholdig drikk i utgangspunktet ikke strider mot EU-/EØS-retten. EU-/EØS-retten stiller likevel strenge krav til monopolet. Herunder er det sentralt at lovgivningen om og rundt monopolet må være slik innrettet at den ikke innbærer forskjellsbehandling av norske og utenlandske produkter. Dersom norske produsenter skulle gis rett til salg av slike varer som monopolet omfatter, ville den norske monopolordningen kunne framstå som lite konsekvent. Dette kunne medføre at monopolets eksistensberettigelse ville bli EØS-rettslig utfordret. Vinmonopolet er som omtalt ovenfor et svært effektivt og viktig alkoholpolitisk virkemiddel. Departementet er av den oppfatning at hensynet til å sikre at monopolordningen ikke utfordres må gå foran norske produsenters ønske om direkte markedsadgang. Flere av høringsinstansene, herunder Vinmonopolet og VBF, uttaler seg i tilsvarende retning.

Departementet er kjent med at spørsmålet om ”gårdssalg” av alkoholholdig drikk i Sverige ble utredet og vurdert i SOU 2009:22. Konklusjonen i denne utredningen var at en slik ordning kunne utfordre monopolet EU-rettslig og ble ikke anbefalt. Den svenske regjeringen utpekte i mars 2010 en ny utreder som fikk i oppdrag å vurdere hvordan såkalt gårdssalg av alkoholdrikker kan skje på en måte som er forenelig med EU-rettens monopolbestemmelser og uten at det får negative konsekvenser for folkehelsen. Fristen for levering av utredningen er forlenget til 1. januar 2011. Helse- og omsorgsdepartementet følger med på den svenske prosessen.

I tillegg til at det må tas hensyn til at EØS-retten krever at utenlandske produsenter ikke diskrimineres i forhold til norske, bør det, slik departementet ser det, også tas hensyn til at alle aktører som ønsker å selge alkoholholdig drikk i Norge bør likebehandles. Departementet ser verdien som ligger i lokale tradisjoner og gårdsturisme, men kan ikke se at dette begrunner en ordning hvor selgere som selv produserer alkoholholdig drikk får utvidet sine salgsrettigheter i forhold til andre selgere.

Departementet skal dessuten bemerke at selv om salg av lokalproduserte varer må antas å ville få relativt liten utbredelse, vil de hensyn som begrunner detaljsalgsmonopolet gjøre seg gjeldende også for slike varer. Monopolet sikrer kontrollert detaljsalg av drikk som inneholder mer enn 4,7 volumprosent alkohol, ved at det skjer i en statlig monopolbedrift som ved fravær av privatøkonomiske interesser kan fokusere på sosial kontroll ved salg av alkoholholdig drikk. Behovet for slik kontrollert omsetning gjør seg gjeldende uavhengig av produktets opprinnelse.

Departementet skal videre bemerke at adgangen til markedet ikke er stengt for noen aktører. Aktører som ønsker å produsere alkoholholdig drikk som inneholder over 4,7 volumprosent alkohol, har mulighet for å få statlig tilvirkningsbevilling, noe som muliggjør engrossalg av varen og innpass i Vinmonopolets bestillingsutvalg – noe som sikrer tilgjengelighet for konsumenter i hele landet.

Vinmonopolet har videre, innenfor de begrensningene EØS-avtalen setter, satt fokus på å legge forholdene til rette for at norske småskalaprodusenter skal få omsatt sine produkter gjennom Vinmonopolet.

Departementet opprettholder på denne bakgrunn forslaget om at den foreslåtte ordningen skal omfatte varer som inneholder t.o.m. 4,7 volumprosent alkohol. Tilsvarende vurderinger og konklusjon er lagt til grunn for den allerede eksisterende ordningen for import for salg i egen virksomhet.

5.5.3 Salgsstedets helhetlige karakter og tilbud

Ingen av høringsinstansene har gått mot departementets forslag om at en utvidelse av bevilling etter § 3-1 tredje ledd bare skal kunne gis dersom tilvirkningen vil skje ved et salgssted og dersom tilvirkningen inngår som en del av dette stedets helhetlige tilbud og karakter.

Departementet skal bemerke at det ikke er departementets mening at enhver som ønsker det, skal omfattes av unntaket fra kravet om statlig tilvirkningsbevilling. Hovedregelen for virksomheter som driver tilvirkning av alkoholholdig drikk er og vil fortsatt være den statlige tilvirkningsbevillingen. Dette gjelder selv om bevillingshaver også driver et salgssted.

Enkelte høringsinstanser har tatt til orde for at den foreslåtte ordningens begrunnelse tilsier at det bør stilles krav om at produksjonen foregår med egenproduserte eller lokalt produserte råvarer. Departementet støtter ikke dette synet. Departementet er av den oppfatning at et mer generelt krav om at tilvirkningen skal inngå som en del av stedets helhetlige tilbud og karakter, på en bedre og mer fleksibel måte vil ivareta det behov for begrensninger som ordningens begrunnelse tilsier.

Den foreslåtte ordningen tilsvarer ordningen for utvidet skjenkebevilling. Departementet opprettholder forslaget, jf. lovforslaget § 1-7a annet ledd nytt annet punktum.

5.5.4 Forholdet til alkohollovens reklamebestemmelser

Flere høringsinstanser uttaler at de er positive til forslaget fordi ordningen antas å kunne ha betydning for markedsføring av turistmål i distriktene. For ordens skyld vil departementet bemerke at det ikke er foreslått noen unntak fra alkohollovens reklameforbud. Reklameforbudet omfatter, i tillegg til et forbud mot å reklamere for alkoholholdige drikkevarer, også et forbud mot å la alkoholholdig drikk inngå i markedsføring av andre produkter, for eksempel turistattraksjoner. Det foreslås ingen endringer i disse bestemmelsene.

5.5.5 Forholdet til tilvirkning etter utvidet skjenkebevilling

Departementet mener at det ikke er nødvendig å kreve at person som innehar både salgs- og skjenkebevilling som begge er utvidet med rett til tilvirkning for omsetning i egen virksomhet, holder tilvirkning for salg og tilvirkning for skjenking adskilt. De høringsinstanser som har tatt stilling til dette, støtter departementets syn. Departementet legger til grunn at de internkontrollkrav som er knyttet til salgs- og skjenkebevillingene vil ivareta kommunens behov for å se hvilket volum som er skjenket og hvilket som er solgt.

I § 4-2 femte ledd er det slått fast at det ikke kan knyttes både statlig tilvirkningsbevilling og kommunal tilvirkningstillatelse til samme produksjonsanlegg. Departementet legger til grunn at denne bestemmelsen ikke hindrer at kommunal tilvirkningstillatelse gitt etter den eksisterende ordningen med tillatelse knyttet til skjenkebevilling og kommunal tilvirkningstillatelse gitt etter den foreslåtte ordningen med tillatelse knyttet til salgsbevilling vil kunne knyttes til samme produksjonsanlegg. Det anses ikke behov for å presisere adgangen til samproduksjon i loven.

5.5.6 Salg av produkter som er tilvirket i henhold til statlig tilvirkningsbevilling

Ingen av høringsinstansene har kommentert at departementet ikke har foreslått endringer med hensyn til statlige tilvirkeres rett til omsetning av den tilvirkede varen.

Lovens system innebærer at enhver tillatelse til salg eller skjenking bør gis av kommunen. Departementet anser det som uaktuelt å gi den statlige bevillingsmyndigheten mulighet til å gi tillatelse til salg av egne produkter til forbruker. Dette ville bryte med hensynet til det lokale selvstyret og dermed med alkohollovens system.

Departementet mener videre at også en ordning hvor den kommunale bevillingsmyndigheten ble gitt myndighet til å gi en salgstillatelse som et tillegg til den statlige tilvirkningsbevillingen ville være uhensiktsmessig. En slik ordning ville føre til en uheldig sammenblanding av statlig og kommunal bevillingsmyndighet og statlig og kommunalt kontrollansvar.

Departementet vil bemerke at produsenter med statlig tilvirkningsbevilling uansett ikke har samme behov for en forenklet ordning som lokale produsenter som ikke har statlig tilvirkningsbevilling. Statlige tilvirkere har rett til engrossalg og har derfor mange muligheter for å sikre omsetning av varen. Dette står i motsetning til den som produserer i kraft av tillegg til skjenkebevilling, som per i dag kun kan omsette varen ved å skjenke den i egen virksomhet.

Departementet opprettholder at det ikke ser grunn til å foreslå endringer med hensyn til statlige tilvirkeres rett til omsetning av den tilvirkede varen.