13 Merknader til lovforslaget

13.1 Merknader til endringer i domstolloven

Til § 46

Første ledd omhandler fremsendelsesmåte for rettsanmodninger fra utenlandske myndigheter til Norge. Med endringen klargjøres at rettsanmodninger til norske myndigheter kan sendes direkte til vedkommende myndighet dersom det følger av overenskomst med fremmed stat. Det vises til nærmere omtale under punkt 6.2.

Fjerde ledd annet punktum om adgangen for Justisdepartement til å beslutte at rettsanmodninger kan oversendes direkte til domstolene, oppheves etter utvidelsen av første ledd ovenfor som overflødig.

Til § 47

I nytt siste ledd gis en henvisning til ny § 23 b i utleveringsloven. Henvisningen er av informativ karakter. Det vises til nærmere omtale under punkt 10.2.

Til § 48

Første ledd annet punktum utvides tilsvarende § 46 første ledd. Dette klargjør at retten kan sende rettsanmodninger direkte til vedkommende utenlandske myndighet dersom det følger av overenskomst med fremmed stat. Det vises til nærmere omtale under punkt 6.2.

Til § 164

Bestemmelsen viderefører gjeldende rett om bruk av telegraf og telefon ved forkynning i en ny og mer moderne språkform. I tillegg åpnes det for elektronisk oversendelse av anmodninger om forkynning. Nærmere regulering av forkynning kan gis i forskrift.

Det vises til nærmere omtale av bestemmelsen under punkt 6.3.

13.2 Merknader til endringer i utleveringsloven

Til ny § 23 a:

Nr. 1 knesetter plikten for norske myndigheter til å etterkomme rettsanmodninger fra utlandet så langt dette er mulig. Det presiseres også at anmodninger skal sendes på den måte som følger av overenskomst med fremmed stat, eller via departementet. Absolutte og fakultative grunner til å avslå rettsanmodninger følger i nr. 2 og nr. 3. Kriteriet ”om mulig” i nr. 1 viser at bestemmelsen inneholder en sikkerhetsventil som åpner for avvisning av en anmodning dersom andre forhold gjør at det ikke er mulig, for eksempel praktiske forhold eller at det ikke er hjemmel i norsk rett for å etterkomme rettsanmodningen. Dette er likevel ikke kurant, jf. hovedregelen om at en anmodning skal etterkommes.

Nr. 2 angir absolutte avslagsgrunner, det vil si tilfeller der en anmodning skal avslås. En anmodning skal ikke etterkommes dersom det vil krenke Norges suverenitet, medføre fare for rikets sikkerhet eller stride mot rettsordenen eller andre vesentlige interesser. Begrepet andre vesentlige interesser referer seg til statens interesser og ikke individets interesser, og kan også omfatte økonomiske interesser.

Nr. 3 angir fakultative avslagsgrunner, altså tilfeller der norske myndigheter etter en vurdering kan velge å avslå en anmodning. Hvor stor den skjønnsmessige friheten til å avslå en anmodning om rettslig bistand vil være under nr. 3, vil bl.a. bero på om det foreligger en folkerettslig forpliktelse til å yte bistand, og en nærmere tolkning av denne. Eksempelvis vil det være snevrere muligheter for å avslå en anmodning i medhold av 1959-konvensjonen eller 2000-konvensjonen enn etter en konvensjon som ikke oppstiller en like sterk plikt til å yte bistand. Foreligger det ingen folkerettslig forpliktelse til bistand, vil den skjønnsmessige friheten være stor, samtidig som Norge i størst mulig grad også i slike tilfeller ønsker å yte bistand for å bidra til en effektiv kriminalitetsbekjempelse på tvers av landegrensene.

I henhold til bokstav a) kan en anmodning nektes etterkommet dersom lovbruddet er politisk motivert og således ikke kan begrunne utlevering etter utleveringsloven § 5. Tilsvarende gjelder dersom utlevering ikke kan skje etter § 4 som gjelder militære lovbrudd.

Bokstav b) regulerer de tilfeller hvor det i Norge eller i en stat tilsluttet Schengen-samarbeidet eller EU, allerede er avsagt dom eller det foreligger annen avgjørelse som avskjærer videre strafforfølgning for det forhold anmodningen gjelder. Dette er gjort til en fakultativ avslagsgrunn da det kan komme i konflikt med prinsippet om forbud mot dobbelt strafforfølgning å yte bistand i et slikt tilfelle. Bestemmelsen gjenspeiler bl.a. det norske forbeholdet til 1959-konvensjonen artikkel 2.

I vurderingen av om anmodningen likevel bør etterkommes kan det blant annet legges vekt på straffens lengde og hvorvidt straffen er fullbyrdet.

Det fremgår av bestemmelsen at den fullbyrdende myndighet kan avslå anmodningen dersom den har kjennskap til at det i Norge foreligger en avgjørelse som avskjærer videre strafforfølgning. Norske avgjørelser som avskjærer videre strafforfølgning framgår av STRASAK (politiets saksregistreringssystem). Den myndighet som har saken til behandling, er ikke forpliktet til å undersøke om det foreligger en dom eller annen avgjørelse i utlandet som avskjærer videre strafforfølgning. Det er bare når påtalemyndigheten eller domstolene har informasjon om at det foreligger en slik dom eller avgjørelse, at spørsmålet om å avslå anmodningen må vurderes nærmere.

Bokstav c) åpner for at en anmodning også kan avslås dersom det foreligger andre tungtveiende grunner som gjør at anmodningen ikke bør etterkommes. Vilkåret om at grunnene skal være ”tungtveiende” indikerer at avslag ikke skal være kurant – det skal sterke hensyn til. Hovedregelen er fortsatt en plikt til å etterkomme anmodninger fra utenlandske myndigheter om rettslig bistand i straffesaker.

Avslag etter bokstav c, kan for eksempel være aktuelt i tilfeller hvor den fullbyrdende myndighet har kjennskap til at det foreligger endelige dommer fra stater som ikke er med i Schengen-samarbeidet eller EU. Ved vurderingen av om anmodningen likevel skal etterkommes, vil momentene nevnt ovenfor under bokstav b) være relevante. Andre eksempler kan være hvis det i Norge er gitt amnesti for det forhold anmodningen gjelder, eller den gjelder strafforfølgning av et forhold begått av en person som på grunn av sin alder ikke kan holdes strafferettslig ansvarlig.

Den rettslige standarden og rettssikkerheten i strafferettspleien i den anmodende stat vil også kunne være et moment i vurderingen av om det foreligger ”tungtveiende grunner” til at anmodningen ikke bør etterkommes. Dette momentet bør imidlertid også sees i sammenheng med det straffbare forholdets art, hva slags straff siktede risikerer og ikke minst hva slags informasjon det er tale om å dele. Selv om det kan stilles spørsmål ved rettssikkerhetsgarantiene i den anmodende stat, kan opplysningene være av en slik karakter at det likevel er ubetenkelig, og i enkelte tilfeller fordelaktig for siktede, at informasjonen deles. Det må med andre ord foretas en bred og konkret helhetsvurdering.

Nr. 4 presiserer at de fakultative avslagsgrunner som følger av bokstav a) ikke skal gjelde for stater tilsluttet Schengen-samarbeidet eller EU, jf. prinsippet i utleveringsloven § 24 nr. 3. Rettsutviklingen innen EU og Norden på utleveringsområdet går i retning av å avskaffe politiske lovbrudd som nektingsgrunn, jf. både nordisk og europeisk arrestordre, jf. lov 20. januar 2012 nr. 4 om pågriping og overlevering til og frå Noreg for straffbare forhold på grunnlag av ein arrestordre (arrestordreloven), som ikke er trådt i kraft. Politiske lovbrudd bør derfor heller ikke gjøres til avslagsgrunn i saker om rettslig bistand i forhold til disse statene.

Nr. 5 slår fast at det i utgangspunktet ikke stilles krav om at den handling anmodningen gjelder, også skal være straffbar etter norsk rett. Det er midlertid et krav om dobbel straffbarhet for anmodninger som involverer bruk av tvangsmidler, jf. utleveringsloven § 24 nr. 3 og 1959-konvensjonen artikkel 5 nr. 1 a.

Det vises til nærmere omtale av bestemmelsen under punkt 10.1.

Til ny § 23 b:

Nr. 1første punktum kodifiserer den lange og faste praksis med at påtalemyndigheten har kompetanse til å utferdige rettsanmodninger. Materielle regler i norsk rett endres ikke. Det betyr for eksempel at det ikke gjøres unntak for den domstolskontroll som ellers følger av de materielle vilkårene for bruk av tvangsmidler. Domstolene vil også fortsatt ha kompetanse til å utferdige rettsanmodninger i straffesaker etter domstolloven § 47.

Det er ingen entydig definisjon av begrepet ”bevisopptak”. I vid betydning omfatter begrepet alle internasjonale anmodninger om bistand i forbindelse med strafforfølgning. I 1959-konvensjonen kapittel II brukes begrepet i forbindelse med anmodninger mellom judisielle myndigheter, som i Norge er definert som domstolene og påtalemyndigheten inklusive politimestrene. I lovforslaget legges en tilsvarende forståelse av begrepet til grunn. Begrepet er ment å favne for eksempel anmodninger om bistand til avhør av vitner eller mistenkte, ransaking, beslag og andre tvangsmidler, sperring av konti eller innhenting av opplysninger om banktransaksjoner, oversendelse av dokumenter, tilbakeføring av gjenstander og anmodninger om forkynning av dokumenter.

Etter annet punktum skalanmodninger sendes via Justisdepartementet. Departementet påser at formalkrav er oppfylt, for eksempel at anmodningen er i original/bekreftet kopi, at det ligger ved beslutning fra retten hvis dette er påkrevet, og at anmodningen er oversatt til rett språk. Rettsanmodningen sendes så videre til kompetent utenlandsk myndighet. Dersom det foreligger en overenskomst med den anmodede staten som åpner for direkte fremsendelse av rettsanmodninger, bør anmodningen som utgangspunkt sendes direkte til kompetent utenlandsk myndighet, og ikke via departementet. Oversikt over hvilke myndigheter som er kompetente til å motta ulike former for rettsanmodninger innen EU finnes på nettstedet http://www.ejn-crimjust.europa.eu.

Nr. 2 åpner for at det i forskrifts form kan fastsettes nærmere regler om rettsanmodninger i straffesaker.

Det vises til nærmere omtale av bestemmelsen under punkt 10.2.

Til § 24

Nr. 1 annet punktum gir en generell hjemmel for å gi bistand til beslag, inndragning og overlevering med sikte på å tilbakelevere ulovlig ervervede gjenstander til rette eier. Dersom det anmodes om slik bistand i forbindelse med en straffesak, faller forholdet inn under første ledd første punktum. Nr. 1 tredje punktum bestemmer at det i ettertid kan gis avkall på gjenstander som allerede er midlertidig overlevert til fremmed stat med det formål å returnere gjenstanden til rettmessig eier. Bestemmelsene gjelder generelt for objekter som kan være underlagt eiendomsrett. Så vel materielle som immaterielle verdier og penger er omfattet.

Nr. 1 inneholder ingen nye forpliktelser til å etterkomme begjæringer om bistand. I samsvar med konvensjonsforpliktelsen kan bestemmelsene bare anvendes i tilfelle hvor det er klart hvem som er tingens rettmessige eier, og hvor tredjemanns rettigheter i gjenstanden ikke berøres. Overlevering forutsetter således at det ikke er tvist om eierforholdet til tingen.

Det vises til nærmere omtale av bestemmelsen under punkt 6.5.

Nr. 3 annet punktum utvider begrensningen i adgangen til å nekte å etterkomme en begjæring om bruk av tvangsmidler, til å gjelde overfor alle stater tilsluttet EU. Alle stater tilsluttet 2000-konvensjonen får dermed behandlet sine rettsanmodninger på like vilkår.

Det vises til nærmere omtale av bestemmelsen under punkt 7.3.

Nr. 4 fjerde punktum endres slik at behandlingen i departementet etter den rettslige behandlingen oppheves. Dersom departementet finner at begjæringen om bruk av tvangsmidler skal oversendes påtalemyndigheten, skal ikke departementet treffe vedtak etter at retten ved kjennelse har fattet beslutning om begjæringen om bruk av tvangsmidler skal etterkommes. Femte punktum oppheves.

Det vises til nærmere omtale av bestemmelsen under punkt 10.3.

Til ny § 24 a:

Nr. 1 første punktum fastslår at anmodning om fjernavhør av vitner eller sakkyndige som befinner seg i Norge, til bruk for straffesak i fremmed stat kan fremsettes av utenlandsk domstol eller annen myndighet som er kompetent etter anmodende stats lovgiving. Slik anmodning skal fremsettes overfor departementet, jf. annet punktum. En annen fremgangsmåte kan imidlertid gjelde i henhold til overenskomst med fremmed stat.

Nr. 2 bestemmer at gjennomføring av slik anmodning skal skje ved norsk domstol og at innkalling av den som skal avhøres skal skje etter norsk rett, jf. første og annet punktum. Straffeprosesslovens regler om vitners og sakkyndiges møteplikt gjelder ikke for telefonavhør, jf. tredje punktum. Dette er fordi denne formen for fjernavhør er betinget av at den som skal avhøres samtykker, jf. nr. 4 siste punktum.

Nr. 3 første punktum fastslår at avhøret skal skje direkte eller under ledelse av den anmodende stats rettshåndhevende myndighet og i samsvar med denne stats internrettslige lovgivning. En forutsetning er imidlertid at slik fremgangsmåte ikke er forbudt etter norsk rett. En norsk dommer skal være til stede under avhøret og føre kontroll med utspørringen, jf. annet punktum.

Nr. 4 første punktum bestemmer at reglene i straffeprosessloven kapittel 10 og 11 om vitner og sakkyndiges adgang og plikt mv. til å forklare seg gjelder tilsvarende så langt de passer. Den som skal avhøres kan påberope seg retten til å nekte å avgi forklaring også etter den anmodende stats lovgivning, jf. annet punktum. Tredje punktum er en særskilt bestemmelse for telefonavhør og presiserer at slike avhør er betinget av at vedkommende som skal avhøres samtykker. Samtykke må foreligge før avhøret begynner og vil kunne trekkes tilbake så lenge avhøret pågår.

Nr. 5 presiserer at de norske reglene om straffansvar for falsk forklaring kommer tilsvarende til anvendelse som om avhøret fant sted i en nasjonal prosess.

Nr. 6 gir hjemmel til å gi nærmere regler om fjernavhør i forskrift.

Det vises til nærmere omtale av bestemmelsen under punkt 6.7.

Til § 25:

Nr. 1 første punktum har fått et utvidet anvendelsesområde. Bestemmelsen omfatter tilfeller der en utenlandsk stat ber om å få en person som er fengslet i Norge overført til seg for at vedkommende skal avhøres som vitne eller fremstilles til konfrontasjon. I tillegg omfatter bestemmelsen midlertidig overføring av frihetsberøvede personer fra Norge i tilfeller der norske myndigheter har anmodet om bistand til etterforskning, til den staten der det begjærte etterforskningsskritt skal foretas. Annet punktum åpner for at slik overføring også kan skje i tilfeller der vedkommende skal bistå ved andre etterforskningsskritt, forutsatt at vedkommende samtykker. Midlertidig overføring kan også skje for fornyet prøving av dom. I slike tilfeller er det imidlertid ikke noe krav om vedkommendes samtykke.

Det vises til nærmere omtale av bestemmelsen under punkt 6.6.1 til punkt 6.6.3.

Innledningsvis er nr. 2 første punktum språklig sett forenklet. Det tilsiktes ingen realitetsendringer.

Innledningsvis er nr. 3 første og annet punktum språklig sett forenklet.

I nr. 4 tredje punktum er henvisningen til § 18 første ledd fjernet. Det innebærer at systemet med både en rettslig og en administrativ prøving av begjæringer om midlertidig overføring oppheves. Fjerde punktum foreskriver at om vedkommende samtykker, er den stedlige statsadvokat kompetent til å avgjøre om overføring skal skje. Samtykket skal avgis skriftlig for å sikre notoritet, og det kan avgis overfor påtalemyndigheten eller kriminalomsorgen ved leder av fengselet.

Det vises til nærmere omtale av bestemmelsen under punkt 6.6.5.

Til ny § 25 a:

Nr. 1 første punktum foreskriver at en person som er frihetsberøvet i utlandet, kan overføres midlertidig til Norge. Dette kan skje i forbindelse med bevisopptak, jf. nærmere omtale under punkt 6.6.1. Slik overføring til Norge kan også skje i forbindelse med etterforskningsskritt, jf. nærmere omtale under punkt 6.6.2. Av annet punktum følger at reglene om midlertidig overføring til Norge, gjelder tilsvarende ved fornyet prøving av dom, jf. nærmere omtale under punkt 6.6.3.

Nr. 2 regulerer fremsendelsesmåte for anmodninger om midlertidig overføring til Norge. Det er påtalemyndigheten som tar stilling til om begjæring om midlertidig overføring skal fremsettes, og utformer denne. I mangel av konvensjonsbestemmelse som angir en annen fremgangsmåte, skal begjæringen sendes via Justisdepartementet, som vil oversende denne til kompetent utenlandsk myndighet.

Av nr. 3 første punktum følger hovedregelen om at den som overføres skal holdes fengslet mens vedkommende befinner seg i Norge. Det gjelder dermed en presumsjon for fengsling ved midlertidig overføring til Norge etter § 25 a. Unntak herfra gjelder dersom myndighetene i den staten vedkommende overføres fra, anmoder om at fengslingen skal opphøre. Det skal med andre ord ikke foretas en vanlig prøving av fengslingsvilkårene etter straffeprosessloven, da utleveringsloven § 25 a nr. 3 er en selvstendig hjemmel for fengsling i disse sakene.

Det følger av annet punktum at et vilkår for fengslig forvaring i Norge er at det godtgjøres at det foreligger en gyldig beslutning om fengsling fra den staten vedkommende overføres fra. Det er tilstrekkelig at det i anmodningen om midlertidig overføring er angitt grunnlaget for at vedkommende holdes fengslet i den fremmede staten, dvs. at det er vist til dom eller pågripelsesbeslutning som gir grunnlag for fengsling. Det kreves ikke at selve dommen eller pågripelsesbeslutningen vedlegges. Tilsvarende vil gjelde etter arrestordreloven § 5 første ledd bokstav c), når denne trer i kraft, for så vidt gjelder overlevering til strafforfølgning eller fullbyrding av dom på bakgrunn av en arrestordre.

Tredje punktum gir arrestordreloven § 13 tredje ledd første og annet punktum tilsvarende anvendelse. Disse bestemmelsene regulerer spørsmålet om fremstilling for retten med begjæring om fengsling, og gir straffeprosessloven § 183 tilsvarende anvendelse.

I forbindelse med spørsmålet om fengsling i Norge etter § 25 a nr. 3, vil vedkommende ha status og samme rettigheter som en siktet. For øvrig vil status til den som overføres midlertidig til Norge følge den status vedkommende har i den aktuelle sak han eller hun skal yte bistand i.

Det vises til nærmere omtale av bestemmelsen under punkt 6.6.4.

Nr. 4 første punktum bestemmer at vedkommende som midlertidig overføres til Norge nyter godt av det såkalte spesialtetsprinsippet. Dette innebærer at vedkommende under oppholdet i Norge, ikke kan strafforfølges, straffes eller utleveres for handling begått før overføringen. Reglene om utlevering skal altså ikke kunne omgås ved bruk av reglene om midlertidig overføring. Annet punktum fastslår at vedkommende skal tilbakeføres til den fremmede staten så snart som mulig eller innen en nærmere fastsatt frist.

13.3 Merknader til endringer i straffeprosessloven

Til § 203

Nytt annet ledd foreskriver at reglene om adgangen til å foreta beslag i elektronisk lagrede data, skal gjelde tilsvarende når fremmed stat anmoder om slik rettslig bistand, jf. straffeprosessloven 216 a fjerde til sjette ledd. Når endringer i straffeprosessloven (gjennomføring av EUs datalagringsdirektiv) trer i kraft vil samtidig den foreslåtte endringen her bli opphevet.

Til § 210

Første ledd nytt tredje punktum foreskriver at adgangen til å gi pålegg om utlevering av elektronisk lagrede data, skal gjelde tilsvarende når fremmed stat anmoder om slik rettslig bistand, jf. straffeprosessloven 216 a fjerde til sjette ledd. Når endringer i straffeprosessloven (gjennomføring av EUs datalagringsdirektiv) trer i kraft vil samtidig den foreslåtte endringen her bli opphevet.

Til § 216 a fjerde ledd:

Nytt tredje punktum presiserer omfanget av plikten tilbydere av telenett og teletjeneste har til å tilrettelegge for kommunikasjonskontroll. Bestemmelsen fastsetter at politiet kan pålegge tilbydere å yte bistand til direkte overføring av telekommunikasjon til fremmed stat. Slik tilrettelegging skal forstås som nødvendig for å foreta avlytting som Norge er folkerettslig forpliktet til å gjennomføre. Bestemmelsen omfatter plikt til å legge til rette for teknisk bistand, det vil si situasjoner hvor den fremmede staten selv gjennomfører kommunikasjonskontroll av personer på statens eget område eller i en tredjestat. Fjerde punktum begrenser plikten til å bistå til å gjelde stater Norge har et nært samarbeid med.

Det vises til nærmere omtale av denne problemstillingen under punkt 7.3.3.

Til § 216 a nytt femte og sjette ledd:

Femte ledd første punktum omhandler påtalemyndighetens kompetanse til å foreta forenklet prøving av anmodninger om teknisk bistand. Et vilkår er at det foreligger en lovlig beslutning fra en annen medlemsstat om å gjennomføre kommunikasjonskontroll. Det skal ikke foretas ny, fullstendig prøving av den utenlandske rettslige beslutningen. Formålet med regelen er å sikre effektiv saksgang. Annet punktum setter som vilkår for slik forenklet fremgangsmåte at personen som skal overvåkes befinner seg utenfor norsk territorium og at kommunikasjonskontrollen kan skje ved umiddelbar overføring. For øvrig gjelder reglene om hvordan kommunikasjonskontrollen kan utføres og at adgangen skal gis uavhengig av eierforholdene til nettet m.v., jf. nytt tredje punktum som gir straffeprosessloven § 216 a tredje og fjerde ledd tilsvarende anvendelse. Fjerde punktum åpner for at nærmere bestemmelser om behandlingen av anmodninger fra fremmed stat kan gis i forskrift.

Det vises til nærmere omtale av denne problemstillingen under punkt 7.3.3.

Sjette ledd inneholder en hjemmel for å gi nærmere regler om varsling om kontroll av kommunikasjon uten teknisk assistanse fra en annen medlemsstat, jf. særlig omtale av denne problemstillingen under punkt 7.5.

Til § 216 b

Annet ledd bokstav d foreslås opphevet som overflødig ved siden av straffeprosessloven §§ 210 b om utlevering av trafikkdata og 210 c om utleverings av basestasjonsdata. Siden bokstav c nå blir siste bokstav, foreslås ”eller” avslutningsvis flyttet opp til bokstav b.

Nytt fjerde ledd gjelder teknisk bistand til fremmed stat til kommunikasjonskontroll etter § 216 b annet ledd bokstav a. Bestemmelsen fastsetter at § 216 a fjerde og femte ledd gjelder tilsvarende. Se merknadene til endringene i § 216 a.

Det vises til nærmere omtale av denne problemstillingen under punkt 7.3.3.

13.4 Merknader til endringer i politiloven

Til § 20 a

Første ledd første punktum åpner for at utenlandsk politi kan delta i felles etterforskningsgrupper eller politioperasjoner, eller annen form for tjenestehandlinger i Norge. Et vilkår er at dette er i samsvar med en overenskomst med fremmed stat. Adgangen etter nåværende § 20 a første ledd for utenlandske polititjenestemenn til å fortsette observasjon og forfølgelse på norsk territorium, videreføres i annet punktum.

Annet ledd foreskriver at politimyndighet kan gis til utenlandsk polititjenestemenn. Mens politiloven § 20 tredje ledd gjelder tildeling av politimyndighet til andre mer generelt, presiseres nå den tilsvarende adgangen for å gi slik myndighet til utenlandsk polititjenestemenn, men etter de samme prinsipper som gjelder etter politiloven § 20 tredje ledd.

Tredje ledd viderefører innholdsmessig nåværende § 20 a annet ledd.

Fjerde ledd åpner for at det kan gis nærmere regler om internasjonalt politisamarbeid, herunder adgangen for utenlandsk politi til å utføre tjenestehandlinger i Norge.

Det vises til nærmere omtale av bestemmelsen under punkt 9.2.

13.5 Merknader til endringer i ekomloven

Til § 2-8 tredje ledd nytt annet punktum

Forskriftshjemmelen åpner for at myndigheten kan gi nærmere regler om tilbyders beregning av kostnader de er påført som følge av å yte konvensjonspliktig bistand til fremmed stat. Slike regler vil bidra til ensartet praksis blant tilbyderne. Det vises til nærmere omtale av bestemmelsen under punkt 12.1.

13.6 Merknader til endringer i straffeprosessloven (gjennomføring av EUs datalagringsdirektiv)

Til nye endringer i §§ 203 og 210:

Endringene i §§ 203 og 210 oppheves som overflødige fra det tidspunkt lov 15. april 2011 nr. 11 om endringer i ekomloven og straffeprosessloven mv. (gjennomføring av EUs datalagringsdirektiv i norsk rett) trer i kraft.

Til endringen av § 210 b nytt sjette ledd:

Lovendringene i straffeprosessloven § 216 a fjerde til sjette ledd gis tilsvarende anvendelse for utlevering av trafikkdata. Se merknadene til lovendringene i straffeprosessloven § 216 a.

Til endringen av § 210 c annet ledd:

Straffeprosessloven § 210 b nytt sjette ledd gis tilsvarende anvendelse for så vidt gjelder uthenting av basestasjonsdata. Se merknadene til § 210 b samt til straffeprosessloven § 216 a.

13.7 Merknader til ikrafttredelsesbestemmelsen

Det er ønskelig at lovforslaget trer i kraft så snart som mulig. Tilknytningsavtalen ble 13. mars 2012 godkjent av Europaparlamentet. Saken blir så sendt Rådet i EU for endelig godtakelse. Endelig godtakelse i EU kan forventes i løpet av våren 2012. Etter dette vil ikrafttredelse av avtalen kun bero på at Norge ratifiserer. Idet det kan oppstå uforutsette problemstillinger som må løses før lovforslaget settes i kraft, foreslås det likevel at det nærmere ikrafttredelsestidspunktet fastsettes av Kongen.

Det foreslås også gitt hjemmel for delt ikraftsettelse. Enkelte av lovendringene knytter seg til lover som er sanksjonert men ikke satt i kraft. Det er derfor behov for å kunne foreta en konkret vurdering av ikrafttredelsestidspunktet for disse.

Ikrafttredelsen kan avdekke behov for nærmere overgangsregler. I nr. 2 åpnes det derfor for at Kongen i forskrift kan gi slike regler.