4 Generelt om gjeldende rett
4.1 Norsk rett
4.1.1 Rettslig samarbeid i straffesaker
Norge har ingen egen lov om gjensidig hjelp i straffesaker. Rettsområdet reguleres av enkelte bestemmelser i lov 15. august 1915 nr. 5 om domstolene (domstolloven), jf. §§ 46-51 og § 180, lov 13. juni 1975 nr. 39 om utlevering av lovbrytere m.v. (utleveringsloven), jf. §§ 24 og 25 og lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven), jf. §§ 225, 231 og 238. I tillegg har forskrift 28. juni 1985 nr. 1679 om ordningen av påtalemyndigheten (påtaleinstruksen) kapittel 6 enkelte bestemmelser om samarbeid i forbindelse med etterforskning over landegrensene.
Domstollovens regler på området gjelder gjensidig bistand både i sivile saker og i straffesaker. Domstolloven § 46 regulerer rettsanmodninger fra utenlandske myndigheter til Norge, herunder blant annet måten rettsanmodningene skal fremsendes på. Anmodninger fra utenlandsk myndighet skal bare etterkommes dersom de er sendt via Justisdepartementet, med mindre annet er bestemt av Kongen. Videre skal anmodningene utføres i samsvar med norsk lov. Dette innebærer at alle de etterforskingsskritt og rettshandlinger som man har adgang til å foreta etter intern norsk rett vil kunne utføres på begjæring av utenlandsk myndighet. Er en særskilt form eller fremgangsmåte begjært av den utenlandske myndighet skal denne fremgangsmåte så vidt mulig etterkommes, så lenge den ikke er forbudt etter norsk lov.
Domstolloven §§ 47 og 48 regulerer rettsanmodninger om bevisopptak fra norske myndigheter til utenlandske myndigheter. Etter domstolloven § 47 er det den rett som har en sak til behandling som kan beslutte at bevisopptak skal søkes foretatt ved utenlandsk myndighet. I praksis er det imidlertid svært sjelden at domstolene i Norge utferdiger rettsanmodninger i straffesaker. Dette gjøres av påtalemyndigheten, jf. nærmere omtale om dette i punkt 10.2. Etter domstolloven § 48 skal retten sende rettsanmodninger via Justisdepartementet dersom ikke annet er bestemt av Kongen. Anmodningen skal inneholde en kort fremstilling av saksforholdet og angi den bistand som søkes. For øvrig iakttas det som er bestemt i overenskomst med fremmed stat eller ved regler som Kongen gir. Det er ikke gitt forskriftsbestemmelser i medhold av domstolloven §§ 47 eller 48.
Domstolloven § 180 regulerer forkynning av dokumenter i utlandet. Etter første og annet ledd kan forkynning skje for norske militære og andre norske offentlige tjenestemenn i utlandet gjennom deres foresatte. Tredje ledd regulerer forkynning for andre personer enn de som er nevnt i første og annet ledd. Forkynning skjer på den måte som er hjemlet i det landet forkynningen skal foretas, eller gjennom den norske utenriksstasjonen i vedkommende land dersom denne er bemyndiget til det. Bestemmelsen må ses i lys av Norges folkerettslige forpliktelser på området, og da særlig 1959-konvensjonen og Schengen-konvensjonen. I henhold til 1959-konvensjonen artikkel 15 nr. 4 kan anmodninger om forkynning sendes direkte mellom statenes rettshåndhevende myndigheter, dvs. at påtalemyndigheten som hovedregel kan sende anmodningen direkte til den kompetente myndighet i utlandet. Schengen-konvensjonen forenkler samarbeidet ytterligere ved å åpne for at forkynning av visse dokumenter kan skje direkte per post til personer i utlandet (postforkynning).
Straffeprosessloven §§ 225, 231 og 238 regulerer henholdsvis etterforskning av handlinger begått på norske skip, utenrettslige forklaringer for norske utenrikstjenestemenn og forklaring ved konsulrett i sjøfartsforhold.
Utleveringsloven kapittel V om annen rettshjelp inneholder to bestemmelser om gjensidig hjelp i straffesaker. Paragraf 24 fastslår at det på begjæring fra fremmed stat på nærmere angitte betingelser kan anvendes tvangsmidler som nevnt i straffeprosessloven kapittel 15, 15 a, 15 b, 16, 16 a, 16 b og 17 på samme måte som det ville vært adgang til i en norsk straffesak. Dette innebærer at det på begjæring fra fremmed stat vil kunne bli iverksatt ransaking, skjult fjernsynsovervåkning og teknisk sporing, båndlegging av formuesgoder, beslag og utleveringspålegg, kommunikasjonskontroll og heftelse, så lenge vilkårene i utleveringsloven § 24 nr. 3 er til stede. Nr. 4 oppstiller nærmere saksbehandlingsregler ved slike anmodninger.
Utleveringsloven § 25 regulerer midlertidig overføring av personer som er frihetsberøvet her i landet til bruk i straffesak i fremmed stat. Midlertidig overføring kan skje for at vedkommende skal avhøres som vitne eller fremstilles til konfrontasjon. Overføring kan også skje for bistand til andre etterforskningsskritt, men da betinget av at vedkommende samtykker i overføringen. Paragraf 25 nr. 3 og 5 inneholder nærmere vilkår for at slik overføring kan skje, og nr. 4 inneholder saksbehandlingsregler.
Påtaleinstruksen § 6-1 har regler om avhør i utlandet ved norsk utenrikstjenestemann, jf. straffeprosessloven § 231. Paragraf 6-3 inneholder bestemmelser om rettsanmodninger fra Norge til utlandet. Annet ledd angir at slike anmodninger fra påtalemyndigheten bør søkes fremmet gjennom norsk domstol, jf. domstolloven §§ 47 flg., og gir nærmere regler om hva en slik anmodning til domstolen skal inneholde. Tredje ledd fastslår at anmodning om bevisopptak ved utenlandsk domstol som er utferdiget av påtalemyndigheten skal sendes til Justisdepartementet, dersom ikke overenskomst med fremmed stat gir adgang til annen fremgangsmåte. Tredje ledd angir videre hva en slik anmodning skal inneholde.
4.1.2 Politisamarbeid
Norge har ingen generell lovregulering av politiets deltakelse i internasjonalt politisamarbeid. Deltakelse i slikt samarbeid har imidlertid lange tradisjoner i vårt land, og har utviklet seg gjennom årene. I dag er det en omfattende virksomhet med stor vekt både på bilateralt og på multilateralt samarbeid.
Norsk politi har vært med i Interpol fra organisasjonen startet sin virksomhet. Deltakelsen pålegger oss ingen folkerettslige forpliktelser, men det forutsettes at politiet i medlemslandene følger opp organisasjonens statutter når det gjelder å yte bidrag og være med i utveksling av relevant informasjon innen de rettslige rammer som nasjonal lovgivning setter. I Norge følger adgangen for politiet til å utveksle informasjon med myndigheter i andre land blant annet av lov 1. juni 1971 nr. 52 om strafferegistrering (strafferegistreringsloven) med tilhørende forskrift 20. desember 1974 nr. 4 om strafferegistrering (strafferegistreringsforskriften). En sentral bestemmelse er strafferegistreringsforskriften § 11 annet ledd hvor det fremgår at det er tillatt å utveksle registrerte opplysninger gjennom en internasjonal organisasjon som Norge er medlem av.
Når lov 28. mai 2010 nr. 16 om behandling av opplysninger i politiet og påtalemyndigheten (politiregisterloven) trer i kraft, vil den erstatte strafferegistreringsloven. Politiregisterloven § 22 vil i fremtiden regulere utlevering av opplysninger til utlandet.
Norge har i løpet av de senere år valgt å inngå flere separate folkerettslige avtaler med EU om tilknytning til internasjonalt politisamarbeid. Av disse er avtalen om deltakelse i Schengen-samarbeidet den mest omfattende. For at politiet skulle kunne anvende hele regelverket om operativt samarbeid ble politiloven endret ved lov 16. juli 1999 nr. 67. § 20 a åpner for at utenlandsk politi kan benytte reglene om grensekryssende observasjon og forfølgelse over landegrensene, jf. Schengen-konvensjonen artikkel 40 og 41. Samme dato ble lov nr. 66 om Schengen informasjonssystem (SIS-loven) vedtatt. Den gir de nødvendige hjemler blant annet for politiets bruk av Schengen informasjonssystem (SIS) i Norge. Siktemålet med SIS, som er et databasert register, er å legge til rette for utveksling av informasjon for å ivareta felles ytre grensekontroll, bekjempe kriminalitet og sikre offentlig orden og sikkerhet.
Avtalene om Norges deltakelse i Europol, Eurojust og Frontex har ikke foranlediget spesielle lovmessige tilpasninger.
4.2 Gjeldende internasjonale forpliktelser
Norge er tilsluttet avtaler om rettslig samarbeid i straffesaker og politisamarbeid gjennom Europarådet, FN og Schengen-samarbeidet. I tillegg er det et utbredt samarbeid på området mellom de nordiske landene.
4.2.1 Rettslig samarbeid i straffesaker
4.2.1.1 Europarådet
Den grunnleggende konvensjonen som regulerer internasjonal rettslig bistand i straffesaker er 1959-konvensjonen. Norge ratifiserte konvensjonen 14. mars 1962 og den trådte i kraft for Norge 16. juni 1962. Norge avga enkelte erklæringer og forbehold i forbindelse med undertegningen. Noen av disse er senere endret. For oversikt over norske erklæringer og forbehold til konvensjonen vises det til Europarådets nettsider http://conventions.coe.int/.
1959-konvensjonen er supplert av en tilleggsprotokoll av 17. mars 1978. Tilleggsprotokollen ble ratifisert av Norge 11. desember 1986 og trådte i kraft 11. mars 1987. Protokollen utvider 1959-konvensjonens anvendelsesområde bl.a. når det gjelder fiskale lovbrudd, og inneholder også bestemmelser om forkynning av dokumenter. Norge har ikke tatt forbehold eller avgitt erklæringer til tilleggsprotokollen.
4.2.1.2 Schengen / EU
Norge er også tilknyttet Schengen-samarbeidet. Schengen-konvensjonen kapittel 2 inneholder regler om gjensidig hjelp i straffesaker. Schengen-konvensjonens regler på dette området supplerer 1959-konvensjonens regler ved å utvide anvendelsesområdet for å yte bistand og begrense mulighetene for å avslå å yte bistand. På de områder som reguleres av Schengen-konvensjonen går Schengen-reglene foran bestemmelsene i 1959-konvensjonen. Gjennom samarbeidsavtalen vil også regler som vedtas innen EU og som er betraktet som en videreutvikling av Schengen-regelverket, bli gjeldende for Norge.
EU har opprettet et nettverk av nasjonale kontaktpunkter som har som formål å lette det rettslige samarbeidet i straffesaker (European Judicial Network – EJN). Som ledd i nettverkssamarbeidet er det utviklet en nettside med omfattende juridisk og praktisk informasjon, standardformularer etc., blant annet til bruk for rettshåndhevende myndigheter i EU-landene som skal anmode om rettslig bistand. Det er også lagt ut informasjon om Norge på nettsiden, og norske myndigheter har anledning til å benytte den i sitt arbeid med rettsanmodninger. Adressen til websiden er http://www.ejn-crimjust.europa.eu.
4.2.1.3 Nordisk samarbeid
De nordiske landene har en egen avtale som regulerer gjensidig hjelp i straffesaker og sivile saker. Overenskomst av 26. april 1974 mellom Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige forenkler det rettslige samarbeidet, bl.a. ved at den i stor grad åpner for direkte forsendelse av rettsanmodninger.
4.2.1.4 Bilaterale avtaler
I tillegg til de multilaterale generelle konvensjonene om rettslig internasjonalt samarbeid i straffesaker har Norge inngått to bilaterale avtaler på området. Det er avtale 16. september 1998 med Canada om gjensidig hjelp i straffesaker, og avtale 20. mai 1999 med Thailand om gjensidig hjelp i straffesaker. Avtalene er inntatt som henholdsvis vedlegg 6 og 7 til Justisdepartementets rundskriv G-19/2001.
4.2.1.5 Kriminalitetsspesifikke konvensjoner som inneholder bestemmelser om internasjonalt rettslig samarbeid i straffesaker
Både innen Europarådet og FN finnes det enkelte kriminalitetsspesifikke konvensjoner som også inneholder forpliktelser til å yte gjensidig hjelp i straffesaker, og som kan brukes som hjemmelsgrunnlag på de områder de gjelder. Eksempler på dette er FN-konvensjonen av 15. november 2000 om grenseoverskridende organisert kriminalitet og FNs narkotikakonvensjon av 30. mars 1961.
4.2.2 Politisamarbeid
4.2.2.1 EU og Schengen
Schengen-regelverket forplikter norske myndigheter når det gjelder rettslig samarbeid i straffesaker med de øvrige deltakende land. Det samme regelverket legger også forpliktelser på norsk politi i internasjonal sammenheng. De viktigste reglene her er bruk av Schengen informasjonssystem (SIS). Dette elektroniske registeret inneholder bl.a. opplysninger om personer som er etterlyst med tanke på pågripelse og utlevering. Slik er SIS et viktig virkemiddel i en internasjonal løsning av straffesaker.
Schengen-regelverket gir også politiet hjemmel til å krysse indre grenser under spaningsoperasjoner og under forfølgelse på fersk gjerning. Reglene gir politiet en mulighet for raskt og effektivt å kunne samarbeide operativt over grensene for å løse straffesaker.
4.2.2.2 Interpol
Interpolsamarbeidet er ikke folkerettslig forpliktende for de land som deltar. Det ligger likevel en forutsetning til grunn om at politiet i alle Interpol-land besvarer og følger opp alle henvendelser, samt bidrar når det kommer bistandsanmodninger fra politiet i et annet medlemsland. Slik sett er dette politisamarbeidet et viktig element i løsningen av grensekryssende kriminalsaker.
4.2.2.3 Nordisk politisamarbeid
Den viktigste generelle avtalen om politisamarbeid i Norden er den nordiske politisamarbeidsavtalen av 2. september 2002. Samarbeidet kjennetegnes ved at det er enklere prosedyrer enn det som ellers praktiseres ved bilateralt samarbeid. Hvert land har et nasjonalt kontaktpunkt, og Kripos er det norske kontaktpunktet. Mye av kontakten i enkeltsaker går mellom politidistriktene/lokal politimyndighet i landene, så som bistand til politiavhør, forkynnelse eller meddelelse av stevninger og anmodning om informasjon til bruk for å forebygge, oppdage eller oppklare straffbare handlinger.
De nordiske rikspolitisjefene har nylig avsluttet arbeidet med en revisjon av den nordiske politisamarbeidsavtalen for å bringe den i samsvar med konvensjonen om nordisk arrestordre og 2000-konvensjonen.
De nordiske landenes politimyndigheter samarbeider videre tett gjennom Nordisk Politi- og tollsamarbeid (PTN) hvor utstasjonerte tjenestemenn fra etatene i de nordiske landene bistår politiet i Norden med å knytte kontakter og formidle relevant informasjon i straffesaker fra landet hvor de tjenestegjør. Dette samarbeidet ble formalisert i 1984.