2 Konvensjon om gjensidig hjelp i straffesaker mellom Den europeiske unions medlemsstater, utarbeidet av Rådet i samsvar med artikkel 34 i traktaten om Den europeiske union

DE HØYE KONTRAHERENDE PARTER i denne konvensjon, Den europeiske unions medlemsstater,

SOM VISER til Rådets rettsakt om å utarbeide en konvensjon om gjensidig hjelp i straffesaker mellom Den europeiske unions medlemsstater,

SOM ØNSKER å forbedre det rettslige samarbeidet i straffesaker mellom Den europeiske unions medlemsstater uten at bestemmelsene om vern av den enkeltes frihet derved berøres,

SOM UNDERSTREKER at det er i medlemsstatenes felles interesse å sikre at gjensidig hjelp mellom medlemsstatene gis på en rask og effektiv måte som er forenlig med de grunnleggende prinsipper i deres internrettslige bestemmelser og i samsvar med den enkeltes rettigheter og prinsippene i den europeiske konvensjon om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter, undertegnet i Roma 4. november 1950,

SOM UTTRYKKER tillit til den måten deres rettssystemer er bygd opp på og virker på, og til samtlige medlemsstaters evne til å sikre en rettferdig rettergang,

SOM ER FAST BESLUTTET PÅ å utfylle den europeiske konvensjon om gjensidig hjelp i straffesaker av 20. april 1959 og andre konvensjoner som gjelder på dette området, med en konvensjon inngått av Den europeiske union,

SOM ERKJENNER at bestemmelsene i de nevnte konvensjoner fortsatt får anvendelse i alle spørsmål som ikke omfattes av denne konvensjon,

SOM TAR I BETRAKTNING at medlemsstatene legger vekt på å styrke det rettslige samarbeidet samtidig som de fortsetter å anvende forholdsmessighetsprinsippet,

SOM MINNER OM at denne konvensjon regulerer gjensidig hjelp i straffesaker på grunnlag av prinsippene i konvensjonen av 20. april 1959,

SOM TAR I BETRAKTNING at artikkel 20 i denne konvensjon omhandler visse særlige situasjoner som vedrører avlytting av telekommunikasjon, uten at dette på noen måte har virkning for andre liknende situasjoner som faller utenfor konvensjonens virkeområde,

SOM TAR I BETRAKTNING at alminnelige folkerettslige prinsipper får anvendelse i situasjoner som ikke omfattes av denne konvensjon,

SOM ERKJENNER at denne konvensjon ikke påvirker medlemsstatenes ansvar for å opprettholde lov og orden og ivareta den indre sikkerhet, og at det er opp til den enkelte medlemsstat å bestemme, i samsvar med artikkel 33 i traktaten om Den europeiske union, hvordan den vil opprettholde lov og orden og ivareta den indre sikkerhet,

ER BLITT ENIGE OM FØLGENDE:

Kapittel I

Alminnelige bestemmelser

Artikkel 1

Forholdet til andre konvensjoner om gjensidig hjelp

• 1. Formålet med denne konvensjon er å utfylle bestemmelsene i og lette anvendelsen i Den europeiske unions medlemsstater av:

  • a. den europeiske konvensjon om gjensidig hjelp i straffesaker av 20. april 1959, heretter kalt «den europeiske konvensjon om gjensidig hjelp i straffesaker»,

  • b. tilleggsprotokollen av 17. mars 1978 til den europeiske konvensjon om gjensidig hjelp i straffesaker,

  • c. de bestemmelser om gjensidig hjelp i straffesaker i konvensjonen av 19. juni 1990 om gjennomføring av Schengen-avtalen av 14. juni 1985 om gradvis avskaffelse av kontrollen på de felles grenser, heretter kalt «gjennomføringskonvensjonen til Schengen-avtalen», som ikke oppheves i henhold til artikkel 2 nr. 2,

  • d. kapittel 2 i traktaten om utlevering og gjensidig hjelp i straffesaker mellom Kongeriket Belgia, Storhertugdømmet Luxembourg og Kongeriket Nederland av 27. juni 1962, endret ved protokoll av 11. mai 1974, heretter kalt «Benelux-traktaten», for så vidt gjelder forholdet mellom medlemsstatene i Den økonomiske union Benelux.

• 2. Denne konvensjon berører ikke anvendelsen av gunstigere bestemmelser i bilaterale eller multilaterale avtaler mellom medlemsstatene og heller ikke, som omhandlet i artikkel 26 nr. 4 i den europeiske konvensjon om gjensidig hjelp i straffesaker, avtaler om gjensidig hjelp i straffesaker inngått på grunnlag av ensartet lovgivning eller en særskilt ordning som fastsetter gjensidig anvendelse av tiltak om gjensidig hjelp på deres respektive territorier.

Artikkel 2

Bestemmelser som berører Schengen-regelverket

• 1. Bestemmelsene i artikkel 3, 5, 6, 7, 12 og 23 og, i den utstrekning de er relevante for artikkel 12, i artikkel 15 og 16 samt, i den utstrekning de er relevante for de nevnte artiklene, i artikkel 1 utgjør tiltak som endrer eller bygger på bestemmelsene nevnt i vedlegg A til avtalen inngått mellom Rådet for Den europeiske union og Republikken Island og Kongeriket Norge om de sistnevnte statenes tilknytning til gjennomføringen, anvendelsen og videreutviklingen av Schengen-regelverket.

• 2. Bestemmelsene i artikkel 49 bokstav a) samt i artikkel 52, 53 og 73 i gjennomføringskonvensjonen til Schengen-avtalen oppheves.

Artikkel 3

Rettslig forfølgning der det også skal gis gjensidig hjelp

• 1. Gjensidig hjelp skal også gis ved rettslig forfølgning av forhold som etter nasjonal rett i den anmodende eller den anmodede medlemsstat eller i begge kan straffes som overtredelser av bestemmelser som kan forfølges rettslig av forvaltningsmyndigheter hvis avgjørelse kan bringes inn for en domstol som har kompetanse i straffesaker.

• 2. Gjensidig hjelp skal også gis i forbindelse med straffesaker og rettslig forfølgning som nevnt i nr. 1 og som gjelder handlinger eller overtredelser som en juridisk person kan stilles til ansvar for i den anmodende medlemsstat.

Artikkel 4

Formkrav og fremgangsmåter ved gjennomføring av anmodninger om gjensidig hjelp

• 1. Når det gis gjensidig hjelp, skal den anmodede medlemsstat iaktta de formkrav og fremgangsmåter som den anmodende medlemsstat uttrykkelig har angitt, med mindre noe annet er bestemt i denne konvensjon, og forutsatt at disse formkravene og fremgangsmåtene ikke strider mot de grunnleggende rettsprinsipper i den anmodede medlemsstat.

• 2. Den anmodede medlemsstat skal gjennomføre anmodningen om hjelp så snart som mulig, idet den i størst mulig omfang skal ta hensyn til de prosessuelle frister og andre frister som den anmodende medlemsstat har angitt. Den anmodende medlemsstat skal begrunne fristene.

• 3. Dersom anmodningen ikke eller bare delvis kan gjennomføres i samsvar med den anmodende medlemsstats krav, skal den anmodede medlemsstats myndigheter omgående underrette den anmodende medlemsstats myndigheter og opplyse på hvilke vilkår anmodningen vil kunne etterkommes. Myndighetene i den anmodende medlemsstat og den anmodede medlemsstat kan deretter bli enige om hvordan anmodningen skal behandles videre, om nødvendig ved å gjøre den videre behandlingen betinget av at de nevnte vilkår oppfylles.

• 4. Dersom det kan forutses at tidsfristen den anmodende medlemsstat har fastsatt for å gjennomføre anmodningen, ikke kan overholdes, og dersom det av begrunnelsen omhandlet i nr. 2 annet punktum tydelig fremgår at enhver forsinkelse i betydelig grad vil vanskeliggjøre forfølgningen som pågår i den anmodende medlemsstat, skal myndighetene i den anmodede medlemsstat omgående opplyse om hvor lang tid som anslås å være nødvendig for å gjennomføre anmodningen. Den anmodende medlemsstats myndigheter skal omgående opplyse om anmodningen likevel opprettholdes. Myndighetene i den anmodende medlemsstat og den anmodede medlemsstat kan deretter bli enige om hvordan anmodningen skal behandles videre.

Artikkel 5

Oversending og forkynning av rettslige dokumenter

• 1. Hver medlemsstat skal sende rettslige dokumenter beregnet på personer som oppholder seg på en annen medlemsstats territorium, direkte til disse per post.

• 2. Rettslige dokumenter kan oversendes gjennom den anmodede medlemsstats kompetente myndigheter bare:

  • a. dersom adressen til personen dokumentet er beregnet på, er ukjent eller uviss, eller

  • b. dersom den anmodende medlemsstats relevante prosessuelle regler krever annet bevis for forkynningen av dokumentet for mottakeren enn det som kan oppnås ved oversending per post, eller

  • c. dersom det ikke har vært mulig å forkynne dokumentet per post, eller

  • d. dersom den anmodende medlemsstat har god grunn til å anse at oversending per post ikke vil gi resultat eller er uhensiktsmessig.

• 3. Når det er grunn til å tro at mottakeren ikke forstår språket i dokumentet, skal dokumentet – eller i det minste de viktige avsnittene i det – oversettes til språket eller språkene i den medlemsstat på hvis territorium mottakeren oppholder seg. Dersom myndigheten som oversender dokumentet, er kjent med at mottakeren bare forstår et annet språk, skal dokumentet – eller i det minste de viktige avsnittene i det – oversettes til dette annet språk.

• 4. Alle rettslige dokumenter skal ledsages av et følgeskriv, med opplysning om at mottakeren kan få opplysninger om sine rettigheter og forpliktelser i forbindelse med dokumentet hos den myndighet dokumentet kommer fra, eller hos andre myndigheter i vedkommende medlemsstat. Nr. 3 får anvendelse også på følgeskrivet.

• 5. Denne artikkel berører ikke anvendelsen av artikkel 8, 9 og 12 i den europeiske konvensjon om gjensidig hjelp i straffesaker og artikkel 32, 34 og 35 i Benelux-traktaten.

Artikkel 6

Oversending av anmodninger om gjensidig hjelp

• 1. Anmodninger om gjensidig hjelp og spontan informasjonsutveksling som nevnt i artikkel 7 skal skje skriftlig eller på annen måte som gjør det mulig å fremskaffe skriftlig dokumentasjon slik at den mottakende medlemsstat kan fastslå ektheten. Slike anmodninger skal oversendes direkte mellom judisielle myndigheter som har stedlig kompetanse til å fremme og gjennomføre dem, og skal tilbakesendes gjennom de samme kanaler med mindre noe annet er bestemt i denne artikkel.

  Alle opplysninger som en medlemsstat gir med sikte på forfølgning for domstolene i en annen medlemsstat som definert i artikkel 21 i den europeiske konvensjon om gjensidig hjelp i straffesaker og artikkel 42 i Benelux-traktaten, kan oversendes direkte mellom vedkommende judisielle myndigheter.

• 2. Nr. 1 er ikke til hinder for at anmodninger i særlige tilfeller kan oversendes eller tilbakesendes:

  • a. mellom en sentral myndighet i en medlemsstat og en sentral myndighet i en annen medlemsstat, eller

  • b. mellom en judisiell myndighet i en medlemsstat og en sentral myndighet i en annen medlemsstat.

• 3. Uten hensyn til nr. 1 kan Det forente kongerike og Irland, når de gir underretningen omhandlet i artikkel 27 nr. 2, erklære at anmodninger og meddelelser til dem må sendes gjennom den sentrale myndighet i de respektive statene, i samsvar med det som er angitt i erklæringen. Disse medlemsstater kan når som helst ved en ny erklæring begrense rekkevidden av en slik erklæring med sikte på å gi nr. 1 mer vidtgående anvendelse. De skal gjøre dette når bestemmelsene om gjensidig hjelp i gjennomføringskonvensjonen til Schengen-avtalen settes i kraft for dem.

  Enhver medlemsstat kan anvende gjensidighetsprinsippet i forbindelse med ovennevnte erklæringer.

• 4. Enhver anmodning om gjensidig hjelp kan, i hastesaker, oversendes gjennom Den internasjonale kriminalpolitiorganisasjon (Interpol) eller ethvert organ som er kompetent i henhold til bestemmelser vedtatt i medhold av traktaten om Den europeiske union.

• 5. Dersom den myndighet som er kompetent til å behandle anmodninger etter artikkel 12, 13 eller 14, i den ene medlemsstaten er en judisiell myndighet eller en sentral myndighet og i den andre medlemsstaten en politi- eller tollmyndighet, kan anmodninger fremmes og besvares direkte mellom disse myndighetene. Nr. 4 får anvendelse på slike kontakter.

• 6. Dersom den myndighet som er kompetent til å behandle anmodninger om gjensidig hjelp i forbindelse med rettslig forfølgning etter artikkel 3 nr. 1, i den ene medlemsstaten er en judisiell myndighet eller en sentral myndighet og i den andre medlemsstaten en forvaltningsmyndighet, kan anmodninger fremmes og besvares direkte mellom disse myndighetene.

• 7. Enhver medlemsstat kan, når den gir underretningen omhandlet i artikkel 27 nr. 2, erklære at den ikke er bundet av nr. 5 første punktum eller av nr. 6 i denne artikkel eller av noen av dem, eller at den vil anvende disse bestemmelsene bare på visse vilkår, som den skal angi. En slik erklæring kan når som helst trekkes tilbake eller endres.

• 8. Følgende anmodninger eller meddelelser skal oversendes gjennom medlemsstatenes sentrale myndigheter:

  • a. anmodninger om midlertidig overføring av eller transitt for fengslede personer som nevnt i artikkel 9 i denne konvensjon, i artikkel 11 i den europeiske konvensjon om gjensidig hjelp i straffesaker og i artikkel 33 i Benelux-traktaten,

  • b. opplysninger fra rettslige registre som nevnt i artikkel 22 i den europeiske konvensjon om gjensidig hjelp i straffesaker og i artikkel 43 i Benelux-traktaten. Anmodninger om kopier av straffedommer og vedtak som nevnt i artikkel 4 i tilleggsprotokollen til den europeiske konvensjon om gjensidig hjelp i straffesaker kan imidlertid fremmes direkte til kompetente myndigheter.

Artikkel 7

Spontan informasjonsutveksling

• 1. Kompetente myndigheter i medlemsstatene kan, innenfor rammen av sin nasjonale rett og uten at det foreligger en anmodning om det, utveksle opplysninger om straffbare handlinger og overtredelser av bestemmelser nevnt i artikkel 3 nr. 1 som den mottakende myndighet har kompetanse til å straffe eller behandle på det tidspunkt opplysningene gis.

• 2. Den myndighet som gir opplysninger, kan i henhold til sin nasjonale rett fastsette vilkår for den mottakende myndighets bruk av opplysningene.

• 3. Den mottakende myndighet skal være bundet av disse vilkårene.

Kapittel II

Anmodninger om særlige former for gjensidig hjelp

Artikkel 8

Tilbakelevering

• 1. På anmodning fra den anmodende medlemsstat og uten at godtroende tredjemanns rettigheter berøres, kan den anmodede medlemsstat stille urettmessig ervervede gjenstander til rådighet for den anmodende medlemsstat med sikte på tilbakelevering til de rettmessige eierne.

• 2. Ved anvendelsen av artikkel 3 og 6 i den europeiske konvensjon om gjensidig hjelp i straffesaker og artikkel 24 nr. 2 og artikkel 29 i Benelux-traktaten kan den anmodede medlemsstat, enten før eller etter at gjenstandene overleveres til den anmodende medlemsstat, gi avkall på tilbakesendelse dersom dette kan fremme tilbakeleveringen av gjenstandene til den rettmessige eieren. Godtroende tredjemanns rettigheter skal ikke berøres.

• 3. Dersom den anmodede medlemsstat gir avkall på tilbakesendelse før gjenstandene overleveres til den anmodende medlemsstat, skal den anmodede medlemsstat ikke påberope seg panterett eller annen regressrett i medhold av sin skatte- eller tollovgivning med hensyn til disse gjenstandene.

  En avståelse som nevnt i nr. 2 skal ikke berøre den anmodede medlemsstats rett til å oppkreve skatter eller avgifter fra den rettmessige eieren.

Artikkel 9

Midlertidig overføring av fengslede personer med sikte på etterforskning

• 1. Dersom det foreligger en avtale mellom de berørte medlemsstaters kompetente myndigheter, kan en medlemsstat som har anmodet om et etterforskningsskritt som krever nærvær av en person som er fengslet på dens eget territorium, midlertidig overføre vedkommende til territoriet til den medlemsstat der etterforskningen skal finne sted.

• 2. Avtalen skal fastsette de nærmere vilkår for den midlertidige overføringen av vedkommende og fristen for å sende ham eller henne tilbake til den anmodende medlemsstats territorium.

• 3. Dersom det kreves at vedkommende samtykker i overføringen, skal en samtykkeerklæring eller en kopi av erklæringen omgående legges fram for den anmodede medlemsstat.

• 4. Det tidsrom vedkommende er undergitt fengsling på den anmodede medlemsstats territorium, skal trekkes fra det tidsrom vedkommende er eller kommer til å være fengslet på den anmodende medlemsstats territorium.

• 5. Bestemmelsene i artikkel 11 nr. 2 og 3 og i artikkel 12 og 20 i den europeiske konvensjon om gjensidig hjelp i straffesaker får tilsvarende anvendelse på denne artikkel.

• 6. Enhver medlemsstat kan, når den gir underretningen omhandlet i artikkel 27 nr. 2, erklære at det forut for inngåelsen av en avtale i henhold til nr. 1 i denne artikkel kreves samtykke i henhold til nr. 3 i denne artikkel, eller at det kreves samtykke på visse vilkår som angis i erklæringen.

Artikkel 10

Avhør ved videokonferanse

• 1. Dersom en person befinner seg på en medlemsstats territorium og skal avhøres som vitne eller sakkyndig av en annen medlemsstats judisielle myndigheter, kan sistnevnte medlemsstat, dersom det ikke er ønskelig eller mulig at den som skal avhøres, møter personlig på dens territorium, anmode om at avhøret foretas ved hjelp av videokonferanse som fastsatt i nr. 2 til 8.

• 2. Den anmodede medlemsstat skal gi tillatelse til avhør ved videokonferanse forutsatt at bruk av videokonferanse ikke er i strid med dens grunnleggende rettsprinsipper, og at den har de tekniske hjelpemidler som er nødvendige for å foreta avhøret. Dersom den anmodede medlemsstat ikke har tilgang til de tekniske hjelpemidlene som er nødvendige for en videokonferanse, kan den anmodende medlemsstat stille dem til rådighet etter avtale mellom statene.

• 3. Anmodninger om avhør ved videokonferanse skal i tillegg til opplysningene nevnt i artikkel 14 i den europeiske konvensjon om gjensidig hjelp i straffesaker og artikkel 37 i Benelux-traktaten angi hvorfor det ikke er ønskelig eller mulig for vitnet eller den sakkyndige å møte personlig, samt navnet til den judisielle myndighet og til de personer som skal foreta avhøret.

• 4. Den anmodede medlemsstats judisielle myndighet innkaller den som skal avhøres, i henhold til de formkrav som er fastsatt i statens lovgivning.

• 5. For avhør ved videokonferanse skal følgende regler gjelde:

  • a. En representant for den anmodede medlemsstats judisielle myndighet, om nødvendig bistått av en tolk, skal være til stede under avhøret og skal også være ansvarlig både for å kontrollere identiteten til den som skal avhøres, og for at den anmodede medlemsstats grunnleggende rettsprinsipper overholdes. Dersom representanten for den anmodede medlemsstats judisielle myndighet er av den oppfatning at den anmodede medlemsstats grunnleggende rettsprinsipper tilsidesettes under avhøret, skal vedkommende omgående treffe de tiltak som er nødvendige for å sikre at avhøret fortsetter i samsvar med de nevnte prinsipper.

  • b. Den anmodende og den anmodede medlemsstats kompetente myndigheter skal om nødvendig avtale tiltak med sikte på å beskytte den som skal avhøres.

  • c. Avhøret skal foretas direkte av eller under ledelse av den anmodende medlemsstats judisielle myndighet i samsvar med denne medlemsstats nasjonale rett.

  • d. På anmodning fra den anmodende medlemsstat eller den som skal avhøres, skal den anmodede medlemsstat sørge for at den som skal avhøres, om nødvendig bistås av en tolk.

  • e. Den som skal avhøres, kan påberope seg den rett til å nekte å avgi forklaring som han eller hun måtte ha i henhold til enten den anmodede eller den anmodende medlemsstats nasjonale rett.

• 6. Med forbehold for eventuelle tiltak som er avtalt med sikte på å beskytte personer, skal den anmodede medlemsstats judisielle myndighet ved avhørets slutt utarbeide et referat med opplysning om tid og sted for avhøret, den avhørte personens identitet, identiteten til alle øvrige personer i den anmodede medlemsstat som har deltatt i avhøret og deres funksjoner, eventuelle edsavleggelser og de tekniske omstendigheter avhøret fant sted under. Dette dokumentet skal oversendes av den kompetente myndighet i den anmodede medlemsstat til den kompetente myndighet i den anmodende medlemsstat.

• 7. Kostnadene for opprettelsen av videoforbindelsen, kostnadene for driften av videoforbindelsen i den anmodede medlemsstat, vederlag til tolker som den anmodede medlemsstat har stilt til rådighet, og godtgjørelse til vitner og sakkyndige og deres reiseutgifter i den anmodede medlemsstat skal av den anmodende medlemsstat refunderes den anmodede medlemsstat, med mindre sistnevnte helt eller delvis avstår fra refusjon av disse utgiftene.

• 8. Hver medlemsstat skal treffe de tiltak som er nødvendige for å sikre at dens nasjonale rett får anvendelse på samme måte som om avhøret hadde funnet sted innenfor rammen av en nasjonal rettslig forfølgning, i de tilfeller der vitner eller sakkyndige avhøres på dens territorium i samsvar med denne artikkel og nekter å avgi forklaring selv om de har plikt til det, eller avgir falsk forklaring.

• 9. Medlemsstatene kan etter eget skjønn, dersom det er hensiktsmessig og med vedkommende judisielle myndigheters samtykke, også anvende bestemmelsene i denne artikkel på avhør av en siktet ved hjelp av videokonferanse. I så fall skal beslutningen om å holde videokonferanse og om hvordan den skal gjennomføres, gjøres til gjenstand for avtale mellom de berørte medlemsstater i samsvar med deres nasjonale rett og med relevante internasjonale instrumenter, herunder den europeiske konvensjon om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter av 1950.

  Enhver medlemsstat kan, når den gir underretningen omhandlet i artikkel 27 nr. 2, erklære at den ikke vil anvende første ledd. En slik erklæring kan når som helst trekkes tilbake.

  Avhør kan foretas bare dersom den siktede samtykker i det. De regler som kan vise seg nødvendige for å beskytte siktedes rettigheter, skal vedtas av Rådet i et rettslig bindende dokument.

Artikkel 11

Avhør av vitner og sakkyndige ved telefonkonferanse

• 1. Dersom en person befinner seg på en medlemsstats territorium og skal avhøres som vitne eller sakkyndig av en annen medlemsstats judisielle myndigheter, kan sistnevnte medlemsstat, dersom dens nasjonale rett gir hjemmel for det, anmode om bistand fra den førstnevnte medlemsstat slik at avhøret kan finne sted ved hjelp av telefonkonferanse som fastsatt i nr. 2 til 5.

• 2. Avhør kan foretas ved hjelp av telefonkonferanse bare dersom vitnet eller den sakkyndige samtykker i at avhøret foregår på den måten.

• 3. Den anmodede medlemsstat skal gi tillatelse til avhør ved telefonkonferanse dersom dette ikke er i strid med dens grunnleggende rettsprinsipper.

• 4. Anmodning om avhør ved telefonkonferanse skal i tillegg til opplysningene omhandlet i artikkel 14 i den europeiske konvensjon om gjensidig hjelp i straffesaker og artikkel 37 i Benelux-traktaten inneholde navnet til den judisielle myndighet og til de personer som skal foreta avhøret, samt opplysning om at vitnet eller den sakkyndige er villig til å delta i et avhør foretatt ved hjelp av telefonkonferanse.

• 5. De praktiske forhold vedrørende avhøret skal fastsettes i fellesskap av de berørte medlemsstater. Ved slik avtale skal den anmodede medlemsstat påta seg:

  • a. å underrette vitnet eller den sakkyndige om tid og sted for avhøret,

  • b. å kontrollere vitnets eller den sakkyndiges identitet,

  • c. å kontrollere at vitnet eller den sakkyndige gir samtykke til avhør ved telefonkonferanse.

  Den anmodede medlemsstat kan som vilkår for sitt samtykke kreve at de relevante bestemmelsene i artikkel 10 nr. 5 og 8 helt eller delvis får anvendelse. Med mindre noe annet er avtalt, får bestemmelsene i artikkel 10 nr. 7 tilsvarende anvendelse.

Artikkel 12

Kontrollerte leveranser

• 1. Hver medlemsstat skal på anmodning fra en annen medlemsstat påta seg å sørge for at kontrollerte leveranser kan tillates på dens territorium innenfor rammen av etterforskning av straffbare handlinger som kan medføre utlevering.

• 2. Beslutninger om å gjennomføre kontrollerte leveranser treffes i hvert enkelt tilfelle av de kompetente myndigheter i den anmodede medlemsstat, idet det skal tas behørig hensyn til denne medlemsstats nasjonale rett.

• 3. Kontrollerte leveranser skal gjennomføres i samsvar med den anmodede medlemsstats prosedyrer. Myndigheten til å handle samt til å lede operasjonene og føre kontroll med dem skal være tillagt de kompetente myndigheter i denne medlemsstat.

Artikkel 13

Felles etterforskningsgrupper

• 1. For bestemte formål og for et begrenset tidsrom, som kan forlenges etter nærmere avtale mellom partene, kan de kompetente myndigheter i to eller flere medlemsstater avtale å opprette en felles etterforskningsgruppe for å etterforske straffesaker i en eller flere av de medlemsstater som oppretter gruppen. Gruppens sammensetning skal fastsettes i avtalen.

  En felles etterforskningsgruppe kan særlig opprettes:

  • a. dersom en medlemsstats etterforskning av straffbare handlinger nødvendiggjør en vanskelig og krevende etterforskning som har forbindelse til andre medlemsstater,

  • b. dersom flere medlemsstater er i ferd med å etterforske straffbare handlinger og sakens omstendigheter krever samordnede, felles tiltak i de berørte medlemsstater.

  Anmodning om å opprette en felles etterforskningsgruppe kan fremmes av en hvilken som helst av de berørte medlemsstater. Gruppen opprettes i en av de medlemsstater der etterforskningen forventes å finne sted.

• 2. I tillegg til opplysningene nevnt i de relevante bestemmelser i artikkel 14 i den europeiske konvensjon om gjensidig hjelp i straffesaker og artikkel 37 i Benelux-traktaten skal anmodninger om å opprette en felles etterforskningsgruppe omfatte forslag til sammensetning av gruppen.

• 3. En felles etterforskningsgruppe skal utføre oppdrag på følgende generelle vilkår på territoriet til de medlemsstater som har opprettet gruppen:

  • a. Gruppens leder skal være en representant for den kompetente myndighet som deltar i etterforskning av straffesaker i den medlemsstat der gruppen utfører oppdrag. Gruppens leder skal handle innenfor rammen av sin kompetanse i henhold til nasjonal rett.

  • b. Gruppen skal utøve sin virksomhet i samsvar med nasjonal rett i den medlemsstat der oppdraget utføres. Gruppens medlemmer skal utføre sine oppgaver under ledelse av personen nevnt i bokstav a), idet det skal tas hensyn til de vilkår som er fastlagt av deres egne myndigheter i avtalen om opprettelse av gruppen.

  • c. Den medlemsstat der gruppen utfører oppdrag, skal treffe de organisatoriske tiltak som er nødvendige for at gruppen skal kunne utøve sin virksomhet.

• 4. Medlemmer av den felles etterforskningsgruppen som kommer fra andre medlemsstater enn den medlemsstat der gruppen utfører oppdrag, betegnes i denne artikkel som «utlånte medlemmer» i gruppen.

• 5. Utlånte medlemmer i den felles etterforskningsgruppen skal ha rett til å være til stede når det foretas etterforskningsskritt i den medlemsstat der gruppen utfører oppdrag. Når særlige grunner tilsier det, kan gruppens leder i samsvar med nasjonal rett i den medlemsstat der oppdraget utføres, likevel beslutte noe annet.

• 6. Utlånte medlemmer i den felles etterforskningsgruppen kan i samsvar med nasjonal rett i den medlemsstat der gruppen utfører oppdrag, av gruppens leder få til oppgave å foreta visse etterforskningsskritt dersom dette er blitt godkjent av de kompetente myndigheter i den medlemsstat der oppdraget utføres, og i den medlemsstat som har lånt ut medlemmet.

• 7. Dersom den felles etterforskningsgruppen har behov for å få foretatt etterforskningsskritt i en av de medlemsstater som har opprettet gruppen, kan medlemmer som er utlånt til gruppen fra vedkommende medlemsstat, anmode de kompetente myndigheter i denne stat om å foreta etterforskningsskrittene. Etterforskningsskrittene skal i vedkommende medlemsstat vurderes i henhold til de vilkår som ville fått anvendelse dersom det ble anmodet om dem i forbindelse med en innenlandsk etterforskning.

• 8. Dersom den felles etterforskningsgruppen har behov for bistand fra en annen medlemsstat enn de medlemsstater som har opprettet gruppen, eller fra en tredjestat, kan anmodning om bistand fremmes av de kompetente myndigheter i den stat der gruppen utfører oppdrag, for de kompetente myndigheter i den annen berørte stat, i samsvar med de relevante instrumenter eller ordninger.

• 9. Et medlem av den felles etterforskningsgruppen kan i samsvar med den nasjonale rett han eller hun er underlagt, og innenfor rammen av sin kompetanse gi gruppen opplysninger som er tilgjengelige i den medlemsstat han eller hun er utlånt fra, med sikte på etterforskningen gruppen foretar.

• 10. Opplysninger som et medlem eller et utlånt medlem rettmessig har fremskaffet i forbindelse med sin deltakelse i en felles etterforskningsgruppe, og som ikke er tilgjengelige på annet vis for de kompetente myndigheter i de berørte medlemsstatene, kan brukes for følgende formål:

  • a. for de formål gruppen er opprettet for,

  • b. med forbehold om forutgående samtykke fra den medlemsstat der opplysningene er blitt tilgjengelige, for å avdekke, etterforske og påtale andre straffbare handlinger. Samtykke som nevnt kan nektes bare dersom slik bruk vil sette etterforskningen av en straffesak i den berørte medlemsstaten i fare, eller dersom medlemsstaten i et slikt tilfelle vil kunne avslå å gi gjensidig hjelp,

  • c. for å forebygge en overhengende og alvorlig trussel mot den offentlige sikkerhet og, uten at anvendelsen av bokstav b) berøres, dersom det innledes etterforskning på et senere tidspunkt,

  • d. for andre formål i den utstrekning dette er avtalt mellom de medlemsstater som har opprettet gruppen.

• 11. Denne artikkel berører ikke andre gjeldende bestemmelser eller ordninger om opprettelsen av felles etterforskningsgrupper eller disses virksomhet.

• 12. I den utstrekning de berørte medlemsstaters nasjonale rett eller bestemmelsene i eventuelle rettslige instrumenter som får anvendelse på forholdet dem imellom, tillater det, kan det avtales at andre enn representanter for de kompetente myndigheter i de medlemsstater som oppretter den felles etterforskningsgruppen, kan delta i gruppens virksomhet. Slike personer kan for eksempel være tjenestemenn i organer som er opprettet i henhold til traktaten om Den europeiske union. De rettigheter som tillegges medlemmene eller de utlånte medlemmene i gruppen etter denne artikkel, får ikke anvendelse på personer som nevnt med mindre noe annet uttrykkelig er avtalt.

Artikkel 14

Hemmelige undersøkelser

• 1. Den anmodende og den anmodede medlemsstat kan avtale å bistå hverandre ved etterforskning av straffbare handlinger foretatt av tjenestemenn som opptrer under hemmelig eller falsk identitet (hemmelige undersøkelser).

• 2. De kompetente myndigheter i den anmodede medlemsstat skal i hvert enkelt tilfelle avgjøre hvordan anmodningen skal besvares, idet det skal tas behørig hensyn til nasjonal rett og nasjonale prosedyrer. Varigheten av den hemmelige undersøkelsen, de nærmere vilkårene for den og de berørte tjenestemennenes rettslige stilling i den forbindelse skal avtales medlemsstatene imellom, idet det skal tas behørig hensyn til nasjonal rett og nasjonale prosedyrer.

• 3. Hemmelige undersøkelser skal gjennomføres i samsvar med nasjonal rett og nasjonale prosedyrer i den medlemsstat på hvis territorium den hemmelige undersøkelsen finner sted. De berørte medlemsstater skal samarbeide for å sikre at den hemmelige undersøkelsen forberedes og overvåkes, og for å treffe tiltak vedrørende sikkerheten til de tjenestemenn som opptrer under hemmelig eller falsk identitet.

• 4. Enhver medlemsstat kan, når den gir underretningen omhandlet i artikkel 27 nr. 2, erklære at den ikke er bundet av denne artikkel. En slik erklæring kan når som helst trekkes tilbake.

Artikkel 15

Tjenestemenns strafferettslige ansvar

Ved oppdrag som nevnt i artikkel 12, 13 og 14 skal tjenestemenn fra en annen medlemsstat enn den medlemsstat der oppdraget utføres, likestilles med tjenestemenn fra sistnevnte medlemsstat med hensyn til straffbare handlinger de utsettes for eller selv begår.

Artikkel 16

Tjenestemenns erstatningsansvar

• 1. Dersom tjenestemenn fra en medlemsstat utfører oppdrag i en annen medlemsstat i samsvar med artikkel 12, 13 og 14, skal den første medlemsstaten være ansvarlig for skader de måtte ha voldt i forbindelse med oppdraget, i samsvar med nasjonal rett i den medlemsstat på hvis territorium tjenestemennene utfører oppdraget.

• 2. Den medlemsstat på hvis territorium skaden omhandlet i nr. 1 ble forårsaket, skal erstatte slike skader på samme måte som skader voldt av dens egne tjenestemenn.

• 3. Den medlemsstat hvis tjenestemenn har påført en person skade på en annen medlemsstats territorium, skal refundere fullt ut ethvert beløp som sistnevnte medlemsstat har utbetalt til de skadelidte eller deres rettsetterfølgere.

• 4. Uten at dens rettigheter i forhold til tredjemann berøres, og med unntak av bestemmelsen i nr. 3, skal hver medlemsstat i tilfellet nevnt i nr. 1 avstå fra å kreve erstatning for skader den er påført av en annen medlemsstat.

Kapittel III

Avlytting av telekommunikasjon

Artikkel 17

Myndigheter med kompetanse til å gi ordre om avlytting av telekommunikasjon

Ved anvendelsen av bestemmelsene i artikkel 18, 19 og 20 menes med «kompetent myndighet» en judisiell myndighet eller, dersom judisielle myndigheter ikke har kompetanse på det området som omfattes av de nevnte bestemmelser, en tilsvarende kompetent myndighet som er utpekt i henhold til artikkel 24 nr. 1 bokstav e), og som handler i forbindelse med etterforskningen av en straffesak.

Artikkel 18

Anmodninger om avlytting av telekommunikasjon

• 1. En kompetent myndighet i den anmodende medlemsstat kan av hensyn til etterforskningen av en straffesak og i samsvar med kravene i sin nasjonale rett fremme anmodning for en kompetent myndighet i den anmodede medlemsstat om:

  • a. avlytting og umiddelbar overføring av telekommunikasjon til den anmodende medlemsstat,

  • b. avlytting, opptak og påfølgende overføring av opptak av telekommunikasjon til den anmodende medlemsstat.

• 2. Anmodninger etter nr. 1 kan fremmes i forbindelse med bruk av telekommunikasjonsmidler foretatt av den som avlyttingen gjelder, dersom han eller hun befinner seg i:

  • a. den anmodende medlemsstat og den anmodende medlemsstat har behov for teknisk assistanse fra den anmodede medlemsstat for å avlytte hans eller hennes kommunikasjon,

  • b. den anmodede medlemsstat og hans eller hennes kommunikasjon kan avlyttes i denne medlemsstat,

  • c. en tredje medlemsstat som er underrettet i henhold til artikkel 20 nr. 2 bokstav a), og dersom den anmodende medlemsstat har behov for teknisk assistanse fra den anmodede medlemsstat for å avlytte hans eller hennes kommunikasjon.

• 3. Som unntak fra artikkel 14 i den europeiske konvensjon om gjensidig hjelp i straffesaker og artikkel 37 i Benelux-traktaten skal anmodninger etter denne artikkel inneholde følgende:

  • a. opplysning om hvilken myndighet som fremmer anmodningen,

  • b. bekreftelse på at det foreligger en lovmessig beslutning om avlytting i forbindelse med etterforskningen av en straffesak,

  • c. opplysninger som gjør det mulig å identifisere den som avlyttingen gjelder,

  • d. angivelse av den straffbare handlingen som er under etterforskning,

  • e. angivelse av den ønskede varigheten av avlyttingen, og

  • f. om mulig, fyllestgjørende tekniske data, særlig det relevante nummeret for tilknytning til nettet, for å sikre at anmodningen kan etterkommes.

• 4. Anmodning fremmet etter nr. 2 bokstav b) skal også omfatte en kortfattet redegjørelse for sakens omstendigheter. Den anmodede medlemsstat kan be om alle ytterligere opplysninger som er nødvendige for at den skal kunne avgjøre om den ville ha foretatt det anmodede etterforskningsskritt i en tilsvarende nasjonal sak.

• 5. Den anmodede medlemsstat forplikter seg til å etterkomme anmodninger fremmet etter nr. 1 bokstav a):

  • a. dersom anmodningen er fremmet etter nr. 2 bokstav a) og c), så snart den har mottatt opplysningene omhandlet i nr. 3. Den anmodede medlemsstat kan tillate avlyttingen uten ytterligere formaliteter,

  • b. dersom anmodningen er fremmet etter nr. 2 bokstav b), så snart den har mottatt opplysningene omhandlet i nr. 3 og 4, forutsatt at den ville ha besluttet å foreta det anmodede etterforskningsskritt i en tilsvarende nasjonal sak. Den anmodede medlemsstat kan stille de samme vilkår for å gi samtykke som den ville ha stilt i en tilsvarende nasjonal sak.

• 6. Dersom umiddelbar overføring ikke er mulig, forplikter den anmodede medlemsstat seg til å etterkomme anmodninger fremmet etter nr. 1 bokstav b) så snart den har mottatt opplysningene omhandlet i nr. 3 og 4, forutsatt at den ville ha besluttet å foreta det anmodede etterforskningsskritt i en tilsvarende nasjonal sak. Den anmodede medlemsstat kan stille de samme vilkår for å gi samtykke som den ville ha stilt i en tilsvarende nasjonal sak.

• 7. Enhver medlemsstat kan, når den gir underretningen omhandlet i artikkel 27 nr. 2, erklære at den er bundet av nr. 6 bare dersom den ikke er i stand til å foreta umiddelbar overføring. I slike tilfeller kan den annen medlemsstat anvende gjensidighetsprinsippet.

• 8. Når den anmodende medlemsstat fremmer anmodning etter nr. 1 bokstav b), kan den, dersom særlige grunner tilsier det, også anmode om en utskrift av opptaket. Den anmodede medlemsstat skal behandle slike anmodninger i samsvar med nasjonal rett og nasjonale prosedyrer.

• 9. Den medlemsstat som mottar opplysninger fremskaffet etter nr. 3 og 4, skal undergi opplysningene fortrolig behandling i samsvar med sin nasjonale rett.

Artikkel 19

Avlytting av telekommunikasjon på eget territorium ved bruk av tjenesteytere

• 1. Medlemsstatene skal påse at systemer for telekommunikasjonstjenester som betjenes via en jordstasjon på deres territorium, og som ikke er direkte tilgjengelige på en annen medlemsstats territorium med henblikk på lovlig avlytting av kommunikasjon fra en person som befinner seg i denne medlemsstaten, kan gjøres direkte tilgjengelige slik at nevnte medlemsstat kan foreta lovlig avlytting gjennom en utpekt tjenesteyter som befinner seg på dens territorium.

• 2. I tilfellet nevnt i nr. 1 skal de kompetente myndigheter i en medlemsstat, av hensyn til etterforskningen av en straffesak og i samsvar med gjeldende nasjonal rett, ha adgang til å foreta avlytting gjennom en utpekt tjenesteyter som befinner seg på dens territorium, uten å involvere den medlemsstat på hvis territorium jordstasjonen er plassert, under forutsetning av at den som avlyttes, befinner seg i vedkommende medlemsstat.

• 3. Nr. 2 får anvendelse også dersom avlyttingen finner sted etter at det er fremmet anmodning etter artikkel 18 nr. 2 bokstav b).

• 4. Ingen bestemmelse i denne artikkel skal være til hinder for at en medlemsstat kan fremme anmodning om lovlig avlytting av telekommunikasjon i samsvar med artikkel 18 for den medlemsstat på hvis territorium jordstasjonen er plassert, særlig dersom det ikke finnes noen tjenesteyter i den anmodende medlemsstat.

Artikkel 20

Avlytting av telekommunikasjon uten teknisk assistanse fra en annen medlemsstat

• 1. Med forbehold for alminnelige folkerettslige prinsipper samt bestemmelsene i artikkel 18 nr. 2 bokstav c) får forpliktelsene omhandlet i denne artikkel anvendelse på avlytting som er beordret eller godkjent av den kompetente myndighet i en medlemsstat som ledd i etterforskning av straffesaker som kjennetegnes ved å være etterforskning foranlediget av en bestemt straffbar handling, herunder forsøk, i den utstrekning forsøk er straffbart etter nasjonal rett, i den hensikt å identifisere og pågripe, sikte, straffeforfølge eller dømme de ansvarlige.

• 2. Dersom den kompetente myndighet i en medlemsstat (den «avlyttende medlemsstat») har gitt tillatelse til avlytting av telekommunikasjon med sikte på å etterforske en straffesak, og den som i henhold til avlyttingsbeslutningen skal avlyttes, har en telekommunikasjonsadresse som brukes på en annen medlemsstats territorium (den «underrettede medlemsstat»), og det ikke er behov for teknisk assistanse fra denne medlemsstat for å foreta avlyttingen, skal den avlyttende medlemsstat gi den underrettede medlemsstat underretning om avlyttingen:

  • a. forut for avlyttingen i tilfeller der den allerede på det tidspunkt beslutningen om avlytting treffes, er kjent med at den som avlyttingen gjelder, befinner seg på den underrettede medlemsstats territorium,

  • b. i andre tilfeller umiddelbart etter at den er blitt kjent med at den som avlyttingen gjelder, befinner seg på den underrettede medlemsstats territorium.

• 3. Den avlyttende medlemsstat skal gi underretning blant annet om følgende:

  • a. opplysning om hvilken myndighet som har gitt ordre til avlyttingen,

  • b. bekreftelse på at det foreligger en lovmessig beslutning om avlytting i forbindelse med etterforskningen av en straffesak,

  • c. opplysninger som gjør det mulig å identifisere den som avlyttingen gjelder,

  • d. angivelse av den straffbare handlingen som er under etterforskning, og

  • e. angivelse av den forventede varigheten av avlyttingen.

• 4. Følgende får anvendelse dersom en medlemsstat blir underrettet i henhold til nr. 2 og 3:

  • a. Når den mottar opplysningene fremskaffet etter nr. 3, skal den kompetente myndighet i den underrettede medlemsstat omgående og senest innen 96 timer ta kontakt med den avlyttende medlemsstat

    • i) for å gi tillatelse til at avlyttingen gjennomføres eller fortsettes. Den underrettede medlemsstat kan stille de samme vilkår for å gi samtykke som den ville ha stilt i en tilsvarende nasjonal sak,

    • ii) for å kreve at avlyttingen ikke gjennomføres, eller at avlyttingen avsluttes dersom den ikke er tillatt i henhold til den underrettede medlemsstats nasjonale rett, eller av de grunner som angis i artikkel 2 i den europeiske konvensjon om gjensidig hjelp i straffesaker. Dersom den underrettede medlemsstat stiller et slikt krav, skal den grunngi sin beslutning skriftlig,

    • iii) for i tilfeller som nevnt i ii) å kreve at alt materiale som allerede er fremkommet under avlyttingen mens den aktuelle personen befant seg på dens territorium, ikke anvendes eller bare anvendes på de vilkår den angir. Den underrettede medlemsstat skal gi den avlyttende medlemsstat en begrunnelse for de nevnte vilkårene,

    • iv) for å kreve at den opprinnelige fristen på 96 timer forlenges med en kort periode på høyst åtte dager som skal godkjennes av den avlyttende medlemsstat, i den hensikt å gjennomføre interne prosedyrer etter nasjonal rett. Den underrettede medlemsstat skal gi den avlyttende medlemsstat skriftlig underretning om de vilkår som i henhold til dens nasjonale rett ligger til grunn for den anmodede forlengelsen av fristen.

  • b. Inntil den underrettede medlemsstat har truffet sin beslutning i henhold til bokstav a) i) eller ii), kan den avlyttende medlemsstat

    • i) fortsette avlyttingen,

    • ii) ikke bruke det materialet som allerede er fremkommet under avlyttingen, unntatt

      • dersom noe annet er avtalt mellom de berørte medlemsstater, eller

      • for å treffe hastetiltak for å hindre en overhengende og alvorlig trussel mot den offentlige sikkerhet. Den underrettede medlemsstat skal underrettes om all bruk som nevnt og om grunnene for den.

  • c. Den underrettede medlemsstat kan anmode om en kortfattet redegjørelse for sakens omstendigheter og om alle ytterligere opplysninger som er nødvendige for at den skal kunne avgjøre om det ville ha blitt gitt tillatelse til avlyttingen i en tilsvarende nasjonal sak. En slik anmodning berører ikke anvendelsen av bokstav b) med mindre noe annet er avtalt mellom den underrettede medlemsstat og den avlyttende medlemsstat.

  • d. Medlemsstatene skal treffe de tiltak som er nødvendige for å sikre at det kan gis et svar innen fristen på 96 timer. For dette formål skal de utpeke kontaktpunkter som skal være i tjeneste døgnet rundt, og angi disse i sine erklæringer etter artikkel 24 nr. 1 bokstav e).

• 5. Den underrettede medlemsstat skal undergi opplysningene fremskaffet etter nr. 3 fortrolig behandling i samsvar med sin nasjonale rett.

• 6. Dersom en avlyttende medlemsstat er av den oppfatning at opplysningene som skal fremskaffes etter nr. 3, er av særlig sensitiv art, kan de overføres til den kompetente myndighet gjennom en særlig myndighet dersom det foreligger en bilateral avtale om dette mellom de berørte medlemsstater.

• 7. Enhver medlemsstat kan, når den gir underretningen omhandlet i artikkel 27 nr. 2 eller på et hvilket som helst senere tidspunkt, erklære at det ikke vil være nødvendig å gi den opplysninger om avlyttinger som fastsatt i denne artikkel.

Artikkel 21

Ansvar for teleoperatørenes kostnader

Kostnader som teleoperatører eller tjenesteytere pådrar seg i forbindelse med gjennomføringen av anmodninger etter artikkel 18, skal bæres av den anmodende medlemsstat.

Artikkel 22

Bilaterale avtaler

Ingen bestemmelse i dette kapittel skal være til hinder for at medlemsstatene kan inngå bilaterale eller multilaterale avtaler seg imellom med sikte på å fremme utnyttelsen av eksisterende eller fremtidige tekniske muligheter for lovlig avlytting av telekommunikasjon.

Kapittel IV

Artikkel 23

Personvern

• 1. Personopplysninger som oversendes i henhold til denne konvensjon, kan av den medlemsstat de er oversendt til, brukes

  • a. i forbindelse med de saker denne konvensjon får anvendelse på,

  • b. i forbindelse med andre rettslige prosedyrer eller forvaltningsprosedyrer som har en direkte sammenheng med sakene nevnt i bokstav a),

  • c. for å avverge en overhengende og alvorlig trussel mot den offentlige sikkerhet,

  • d. for alle andre formål bare med forutgående samtykke fra den medlemsstat som har oversendt opplysningene, med mindre den berørte medlemsstaten har innhentet samtykke fra den registrerte personen.

• 2. Denne artikkel får anvendelse også på personopplysninger som ikke er oversendt, men fremskaffet på annet vis i henhold til denne konvensjon.

• 3. I forbindelse med en bestemt sak kan den medlemsstat som oversender personopplysningene, kreve at den medlemsstat de oversendes til, gir opplysning om hvordan de er brukt.

• 4. Dersom det er stilt vilkår for bruken av personopplysninger i henhold til artikkel 7 nr. 2, artikkel 18 nr. 5 bokstav b), artikkel 18 nr. 6 eller artikkel 20 nr. 4, skal disse vilkårene gå foran bestemmelsene i denne artikkel. Dersom det ikke er stilt vilkår, får denne artikkel anvendelse.

• 5. Bestemmelsene i artikkel 13 nr. 10 går foran bestemmelsene i denne artikkel med hensyn til opplysninger fremskaffet etter artikkel 13.

• 6. Denne artikkel får ikke anvendelse på personopplysninger som er fremskaffet av en medlemsstat i henhold til denne konvensjon, og som skriver seg fra denne medlemsstat.

• 7. Luxembourg kan, når landet undertegner denne konvensjon, erklære at følgende får anvendelse når Luxembourg i henhold til denne konvensjon oversender personopplysninger til en annen medlemsstat:

  Med mindre annet følger av nr. 1 bokstav c), kan Luxembourg i en bestemt sak kreve at med mindre den berørte medlemsstat har innhentet samtykke fra den registrerte personen, kan personopplysninger ikke brukes uten forutgående samtykke fra Luxembourg til de formål som er nevnt i nr. 1 bokstav a) og b), i saker der Luxembourg kunne ha avslått eller begrenset oversendingen eller anvendelsen av personopplysninger i samsvar med bestemmelsene i denne konvensjon eller i instrumentene nevnt i artikkel 1.

  Dersom Luxembourg i en bestemt sak nekter å gi samtykke ved anmodning fremmet av en medlemsstat i henhold til bestemmelsene i nr. 1, må det grunngi sin beslutning skriftlig.

Kapittel V

Sluttbestemmelser

Artikkel 24

Erklæringer

• 1. Hver medlemsstat skal, når den gir underretningen omhandlet i artikkel 27 nr. 2, avgi en erklæring der den oppgir hvilke myndigheter som, i tillegg til dem som allerede er angitt i den europeiske konvensjon om gjensidig hjelp i straffesaker og Benelux-traktaten, er kompetente med hensyn til anvendelsen av denne konvensjon og anvendelsen i forholdet mellom medlemsstatene av bestemmelsene om gjensidig hjelp i straffesaker i instrumentene nevnt i artikkel 1 nr. 1, herunder særlig:

  • a. de forvaltningsmyndigheter som eventuelt er kompetente i henhold til artikkel 3 nr. 1,

  • b. en eller flere sentrale myndigheter med sikte på anvendelsen av artikkel 6, samt de myndigheter som er kompetente til å behandle anmodninger omhandlet i artikkel 6 nr. 8,

  • c. de politi- eller tollmyndigheter som eventuelt er kompetente med sikte på anvendelsen av artikkel 6 nr. 5,

  • d. de forvaltningsmyndigheter som eventuelt er kompetente med sikte på anvendelsen av artikkel 6 nr. 6, og

  • e. den eller de myndigheter som er kompetente med sikte på anvendelsen av artikkel 18 og 19 og artikkel 20 nr. 1 til 5.

• 2. Erklæringer avgitt i samsvar med nr. 1 kan når som helst endres, helt eller delvis, i henhold til samme fremgangsmåte.

Artikkel 25

Forbehold

Det kan ikke tas andre forbehold med hensyn til denne konvensjon enn dem som er uttrykkelig angitt i konvensjonen.

Artikkel 26

Geografisk virkeområde

Denne konvensjons anvendelse på Gibraltar skal tre i kraft når den europeiske konvensjon om gjensidig hjelp i straffesaker er blitt utvidet til å omfatte Gibraltar.

Det forente kongerike skal gi Rådets formann skriftlig underretning om når det ønsker å anvende konvensjonen på Kanaløyene og Isle of Man, etter at den europeiske konvensjon om gjensidig hjelp i straffesaker er blitt utvidet til å omfatte disse territoriene. Rådet skal treffe sin beslutning om denne anmodningen ved enstemmig vedtak blant medlemmene.

Artikkel 27

Ikrafttredelse

• 1. Denne konvensjon skal vedtas av medlemsstatene i samsvar med deres respektive forfatningsregler.

• 2. Medlemsstatene skal underrette generalsekretæren i Rådet for Den europeiske union når de har fullført de prosedyrer som kreves etter deres forfatningsregler for å vedta denne konvensjon.

• 3. Denne konvensjon trer i kraft for de åtte berørte medlemsstater 90 dager etter at den åttende av de stater som var medlem av Den europeiske union på det tidspunkt Rådet vedtok rettsakten om å utarbeide denne konvensjon, har gitt underretning som nevnt i nr. 2.

• 4. En underretning gitt av en medlemsstat etter at den åttende underretningen nevnt i nr. 2 er mottatt, skal medføre at denne konvensjon trer i kraft mellom denne medlemsstat og de medlemsstater konvensjonen allerede er trådt i kraft for, 90 dager etter nevnte underretning.

• 5. Før konvensjonen er trådt i kraft i henhold til nr. 3, kan hver medlemsstat, når den gir underretningen omhandlet i nr. 2 eller på et hvilket som helst senere tidspunkt, erklære at den vil anvende denne konvensjon på sine forbindelser med de medlemsstater som har avgitt samme erklæring. Slike erklæringer får anvendelse 90 dager etter at de er deponert.

• 6. Denne konvensjon får anvendelse på gjensidig hjelp mellom de berørte medlemsstater iverksatt etter det tidspunkt den trer i kraft eller begynner å anvendes i henhold til nr. 5.

Artikkel 28

Nye medlemsstaters tiltredelse

• 1. Denne konvensjon skal være åpen for tiltredelse for enhver stat som blir medlem av Den europeiske union.

• 2. Teksten til konvensjonen på den tiltredende stats språk, slik den er utformet av Rådet for Den europeiske union, skal være gyldig.

• 3. Tiltredelsesdokumentene skal deponeres hos depositaren.

• 4. Denne konvensjon skal for enhver tiltredende stat tre i kraft 90 dager etter at vedkommende stat har deponert sitt tiltredelsesdokument, eller den dag konvensjonen trer i kraft, dersom den ennå ikke er trådt i kraft ved utløpet av nevnte periode på 90 dager.

• 5. Dersom denne konvensjon ennå ikke er trådt i kraft på det tidspunkt en tiltredende medlemsstat deponerer sitt tiltredelsesdokument, skal artikkel 27 nr. 5 få anvendelse for denne medlemsstat.

Artikkel 29

Ikrafttredelse for Island og Norge

• 1. Med forbehold for artikkel 8 i avtalen inngått mellom Rådet for Den europeiske union og Republikken Island og Kongeriket Norge om de sistnevnte statenes tilknytning til gjennomføringen, anvendelsen og videreutviklingen av Schengen-regelverket («samarbeidsavtalen») trer bestemmelsene nevnt i artikkel 2 nr. 1 i kraft for Island og Norge 90 dager etter at Rådet og Kommisjonen i henhold til artikkel 8 nr. 2 i samarbeidsavtalen har mottatt underretning om at Island og Norge har oppfylt de forfatningsmessige krav, i deres gjensidige forbindelser med de medlemsstater som denne konvensjon allerede er trådt i kraft for i henhold til artikkel 27 nr. 3 eller 4.

• 2. Dersom denne konvensjon trer i kraft for en medlemsstat etter at bestemmelsene nevnt i artikkel 2 nr. 1 er trådt i kraft for Island og Norge, får de aktuelle bestemmelsene anvendelse også på de gjensidige forbindelsene mellom denne medlemsstaten og Island og Norge.

• 3. Bestemmelsene i artikkel 2 nr. 1 skal ikke under noen omstendighet være bindende for Island og Norge før den dato som skal fastsettes i henhold til artikkel 15 nr. 4 i samarbeidsavtalen.

• 4. Uten at nr. 1, 2 og 3 berøres, skal bestemmelsene i artikkel 2 nr. 1 tre i kraft for Island og Norge senest den dag denne konvensjon trer i kraft for den femtende stat som var medlem av Den europeiske union på det tidspunkt Rådet vedtok rettsakten om å utarbeide denne konvensjon.

Artikkel 30

Depositar

• 1. Generalsekretæren i Rådet for Den europeiske union skal være depositar for denne konvensjon.

• 2. Depositaren skal i De Europeiske Fellesskaps Tidende offentliggjøre opplysninger om vedtakelser og tiltredelser, erklæringer og forbehold samt alle andre underretninger som vedrører denne konvensjon.

Utferdiget i Brussel 29. mai 2000 i ett originaleksemplar på dansk, engelsk, finsk, fransk, gresk, irsk, italiensk, nederlandsk, portugisisk, spansk, svensk og tysk, med samme gyldighet for alle tekstene, som skal deponeres i arkivene til Den europeiske unions rådssekretariat. Generalsekretæren skal sende en bekreftet kopi til hver medlemsstat.

Erklæringer

Erklæring fra Rådet til artikkel 10 nr. 9

Når Rådet vurderer å vedta et instrument som nevnt i artikkel 10 nr. 9, skal Rådet respektere medlemsstatenes forpliktelser i henhold til den europeiske konvensjon om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter.

Erklæring fra Det forente kongerike til artikkel 20

Denne erklæring skal utgjøre en omforent, integrert del av konvensjonen:

I Det forente kongerike får artikkel 20 anvendelse på avlyttingsordrer utstedt av ministeren til politimyndigheter eller Det forente kongerikes tollmyndigheter ("HM Customs & Excise") i de tilfeller der det angitte formålet i ordren, i samsvar med internrettslige bestemmelser om avlytting av telekommunikasjon, er å avdekke grov kriminalitet. Den får anvendelse også på ordrer utstedt til etterretningstjenesten ("Security Service") i de tilfeller der denne i samsvar med internrettslige bestemmelser bistår i en etterforskning av den art som er beskrevet i artikkel 20 nr. 1.

2 Convention established by the Council in accordance with Article 34 of the Treaty on European Union, on Mutual Assistance in Criminal Matters between the Member States of the European Union

THE HIGH CONTRACTING PARTIES to this Convention, Member States of the European Union,

REFERRING to the Council Act establishing the Convention on Mutual Assistance in Criminal Matters between the Member States of the European Union,

WISHING to improve judicial cooperation in criminal matters between the Member States of the Union, without prejudice to the rules protecting individual freedom,

POINTING OUT the Member States’ common interest in ensuring that mutual assistance between the Member States is provided in a fast and efficient manner compatible with the basic principles of their national law, and in compliance with the individual rights and principles of the European Convention for the Protection of Human Rights and Fundamental Freedoms, signed in Rome on 4 November 1950,

EXPRESSING their confidence in the structure and functioning of their legal systems and in the ability of all Member States to guarantee a fair trial,

RESOLVED to supplement the European Convention on Mutual Assistance in Criminal Matters of 20 April 1959 and other Conventions in force in this area, by a Convention of the European Union,

RECOGNISING that the provisions of those Conventions remain applicable for all matters not covered by this Convention,

CONSIDERING that the Member States attach importance to strengthening judicial cooperation, while continuing to apply the principle of proportionality,

RECALLING that this Convention regulates mutual assistance in criminal matters, based on the principles of the Convention of 20 April 1959,

WHEREAS, however, Article 20 of this Convention covers certain specific situations concerning interception of telecommunications, without having any implications with regard to other such situations outside the scope of the Convention,

WHEREAS the general principles of international law apply in situations which are not covered by this Convention,

RECOGNISING that this Convention does not affect the exercise of the responsibilities incumbent upon Member States with regard to the maintenance of law and order and the safeguarding of internal security, and that it is a matter for each Member State to determine, in accordance with Article 33 of the Treaty on European Union, under which conditions it will maintain law and order and safeguard internal security,

HAVE AGREED ON THE FOLLOWING PROVISIONS:

Title I

General provisions

Article 1

Relationship to other conventions on mutual assistance

• 1. The purpose of this Convention is to supplement the provisions and facilitate the application between the Member States of the European Union, of:

  • a. the European Convention on Mutual Assistance in Criminal Matters of 20 April 1959, hereinafter referred to as the "European Mutual Assistance Convention";

  • b. the Additional Protocol of 17 March 1978 to the European Mutual Assistance Convention;

  • c. the provisions on mutual assistance in criminal matters of the Convention of 19 June 1990 implementing the Schengen Agreement of 14 June 1985 on the gradual abolition of checks at common borders (hereinafter referred to as the "Schengen Implementation Convention") which are not repealed pursuant to Article 2(2);

  • d. Chapter 2 of the Treaty on Extradition and Mutual Assistance in Criminal Matters between the Kingdom of Belgium, the Grand Duchy of Luxembourg and the Kingdom of the Netherlands of 27 June 1962, as amended by the Protocol of 11 May 1974, (hereinafter referred to as the "Benelux Treaty"), in the context of relations between the Member States of the Benelux Economic Union.

• 2. This Convention shall not affect the application of more favourable provisions in bilateral or multilateral agreements between Member States or, as provided for in Article 26(4) of the European Mutual Assistance Convention, arrangements in the field of mutual assistance in criminal matters agreed on the basis of uniform legislation or of a special system providing for the reciprocal application of measures of mutual assistance in their respective territories.

Article 2

Provisions relating to the Schengen acquis

• 1. The provisions of Articles 3, 5, 6, 7, 12 and 23 and, to the extent relevant to Article 12, of Articles 15 and 16, to the extent relevant to the Articles referred to, of Article 1 constitute measures amending or building upon the provisions referred to in Annex A to the Agreement concluded by the Council of the European Union and the Republic of Iceland and the Kingdom of Norway concerning the latters' association with the implementation, application and development of the Schengen acquis.

• 2. The provisions of Articles 49(a), 52, 53 and 73 of the Schengen Implementation Convention are hereby repealed.

Article 3

Proceedings in connection with which mutual assistance is also to be afforded

• 1. Mutual assistance shall also be afforded in proceedings brought by the administrative authorities in respect of acts which are punishable under the national law of the requesting or the requested Member State, or both, by virtue of being infringements of the rules of law, and where the decision may give rise to proceedings before a court having jurisdiction in particular in criminal matters.

• 2. Mutual assistance shall also be afforded in connection with criminal proceedings and proceedings as referred to in paragraph 1 which relate to offences or infringements for which a legal person may be held liable in the requesting Member State.

Article 4

Formalities and procedures in the execution of requests for mutual assistance

• 1. Where mutual assistance is afforded, the requested Member State shall comply with the formalities and procedures expressly indicated by the requesting Member State, unless otherwise provided in this Convention and provided that such formalities and procedures are not contrary to the fundamental principles of law in the requested Member State.

• 2. The requested Member State shall execute the request for assistance as soon as possible, taking as full account as possible of the procedural deadlines and other deadlines indicated by the requesting Member State. The requesting Member State shall explain the reasons for the deadline.

• 3. If the request cannot, or cannot fully, be executed in accordance with the requirements set by the requesting Member State, the authorities of the requested Member State shall promptly inform the authorities of the requesting Member State and indicate the conditions under which it might be possible to execute the request. The authorities of the requesting and the requested Member State may subsequently agree on further action to be taken concerning the request, where necessary by making such action subject to the fulfilment of those conditions.

• 4. If it is foreseeable that the deadline set by the requesting Member State for executing its request cannot be met, and if the reasons referred to in paragraph 2, second sentence, indicate explicitly that any delay will lead to substantial impairment of the proceedings being conducted in the requesting Member State, the authorities of the requested Member State shall promptly indicate the estimated time needed for execution of the request. The authorities of the requesting Member State shall promptly indicate whether the request is to be upheld nonetheless. The authorities of the requesting and requested Member States may subsequently agree on further action to be taken concerning the request.

Article 5

Sending and service of procedural documents

• 1. Each Member State shall send procedural documents intended for persons who are in the territory of another Member State to them directly by post.

• 2. Procedural documents may be sent via the competent authorities of the requested Member State only if:

  • a. the address of the person for whom the document is intended is unknown or uncertain; or

  • b. the relevant procedural law of the requesting Member State requires proof of service of the document on the addressee, other than proof that can be obtained by post; or

  • c. it has not been possible to serve the document by post; or

  • d. the requesting Member State has justified reasons for considering that dispatch by post will be ineffective or is inappropriate.

• 3. Where there is reason to believe that the addressee does not understand the language in which the document is drawn up, the document, or at least the important passages thereof, must be translated into (one of) the language(s) of the Member State in the territory of which the addressee is staying. If the authority by which the procedural document was issued knows that the addressee understands only some other language, the document, or at least the important passages thereof, must be translated into that other language.

• 4. All procedural documents shall be accompanied by a report stating that the addressee may obtain information from the authority by which the document was issued or from other authorities in that Member State regarding his or her rights and obligations concerning the document. Paragraph 3 shall also apply to that report.

• 5. This Article shall not affect the application of Articles 8, 9 and 12 of the European Mutual Assistance Convention and Articles 32, 34 and 35 of the Benelux Treaty.

Article 6

Transmission of requests for mutual assistance

• 1. Requests for mutual assistance and spontaneous exchanges of information referred to in Article 7 shall be made in writing, or by any means capable of producing a written record under conditions allowing the receiving Member State to establish authenticity. Such requests shall be made directly between judicial authorities with territorial competence for initiating and executing them, and shall be returned through the same channels unless otherwise specified in this Article.

  Any information laid by a Member State with a view to proceedings before the courts of another Member State within the meaning of Article 21 of the European Mutual Assistance Convention and Article 42 of the Benelux Treaty may be the subject of direct communications between the competent judicial authorities.

• 2. Paragraph 1 shall not prejudice the possibility of requests being sent or returned in specific cases:

  • a. between a central authority of a Member State and a central authority of another Member State; or

  • b. between a judicial authority of one Member State and a central authority of another Member State.

• 3. Notwithstanding paragraph 1, the United Kingdom and Ireland, respectively, may, when giving the notification provided for in Article 27(2), declare that requests and communications to it, as specified in the declaration, must be sent via its central authority. These Member States may at any time by a further declaration limit the scope of such a declaration for the purpose of giving greater effect to paragraph 1. They shall do so when the provisions on mutual assistance of the Schengen Implementation Convention are put into effect for them.

  Any Member State may apply the principle of reciprocity in relation to the declarations referred to above.

• 4. Any request for mutual assistance may, in case of urgency, be made via the International Criminal Police Organisation (Interpol) or any body competent under provisions adopted pursuant to the Treaty on European Union.

• 5. Where, in respect of requests pursuant to Articles 12, 13 or 14, the competent authority is a judicial authority or a central authority in one Member State and a police or customs authority in the other Member State, requests may be made and answered directly between these authorities. Paragraph 4 shall apply to these contacts.

• 6. Where, in respect of requests for mutual assistance in relation to proceedings as envisaged in Article 3(1), the competent authority is a judicial authority or a central authority in one Member State and an administrative authority in the other Member State, requests may be made and answered directly between these authorities.

• 7. Any Member State may declare, when giving the notification provided for in Article 27(2), that it is not bound by the first sentence of paragraph 5 or by paragraph 6 of this Article, or both or that it will apply those provisions only under certain conditions which it shall specify. Such a declaration may be withdrawn or amended at any time.

• 8. The following requests or communications shall be made through the central authorities of the Member States:

  • a. requests for temporary transfer or transit of persons held in custody as referred to in Article 9 of this Convention, in Article 11 of the European Mutual Assistance Convention and in Article 33 of the Benelux Treaty;

  • b. notices of information from judicial records as referred to in Article 22 of the European Mutual Assistance Convention and Article 43 of the Benelux Treaty. However, requests for copies of convictions and measures as referred to in Article 4 of the Additional Protocol to the European Mutual Assistance Convention may be made directly to the competent authorities.

Article 7

Spontaneous exchange of information

• 1. Within the limits of their national law, the competent authorities of the Member States may exchange information, without a request to that effect, relating to criminal offences and the infringements of rules of law referred to in Article 3(1), the punishment or handling of which falls within the competence of the receiving authority at the time the information is provided.

• 2. The providing authority may, pursuant to its national law, impose conditions on the use of such information by the receiving authority.

• 3. The receiving authority shall be bound by those conditions.

Title II

Requests for certain specific forms of mutual assistance

Article 8

Restitution

• 1. At the request of the requesting Member State and without prejudice to the rights of bona fide third parties, the requested Member State may place articles obtained by criminal means at the disposal of the requesting State with a view to their return to their rightful owners.

• 2. In applying Articles 3 and 6 of the European Mutual Assistance Convention and Articles 24(2) and 29 of the Benelux Treaty, the requested Member State may waive the return of articles either before or after handing them over to the requesting Member State if the restitution of such articles to the rightful owner may be facilitated thereby. The rights of bona fide third parties shall not be affected.

• 3. In the event of a waiver before handing over the articles to the requesting Member State, the requested Member State shall exercise no security right or other right of recourse under tax or customs legislation in respect of these articles.

  A waiver as referred to in paragraph 2 shall be without prejudice to the right of the requested Member State to collect taxes or duties from the rightful owner.

Article 9

Temporary transfer of persons held in custody for purpose of investigation

• 1. Where there is agreement between the competent authorities of the Member States concerned, a Member State which has requested an investigation for which the presence of a person held in custody on its own territory is required may temporarily transfer that person to the territory of the Member State in which the investigation is to take place.

• 2. The agreement shall cover the arrangements for the temporary transfer of the person and the date by which he or she must be returned to the territory of the requesting Member State.

• 3. Where consent to the transfer is required from the person concerned, a statement of consent or a copy thereof shall be provided promptly to the requested Member State.

• 4. The period of custody in the territory of the requested Member State shall be deducted from the period of detention which the person concerned is or will be obliged to undergo in the territory of the requesting Member State.

• 5. The provisions of Articles 11(2) and (3), 12 and 20 of the European Mutual Assistance Convention shall apply mutatis mutandis to this Article.

• 6. When giving the notification provided for in Article 27(2), each Member State may declare that, before an agreement is reached under paragraph 1 of this Article, the consent referred to in paragraph 3 of this Article will be required or will be required under certain conditions indicated in the declaration.

Article 10

Hearing by videoconference

• 1. If a person is in one Member State's territory and has to be heard as a witness or expert by the judicial authorities of another Member State, the latter may, where it is not desirable or possible for the person to be heard to appear in its territory in person, request that the hearing take place by videoconference, as provided for in paragraphs 2 to 8.

• 2. The requested Member State shall agree to the hearing by videoconference provided that the use of the videoconference is not contrary to fundamental principles of its law and on condition that it has the technical means to carry out the hearing. If the requested Member State has no access to the technical means for videoconferencing, such means may be made available to it by the requesting Member State by mutual agreement.

• 3. Requests for a hearing by videoconference shall contain, in addition to the information referred to in Article 14 of the European Mutual Assistance Convention and Article 37 of the Benelux Treaty, the reason why it is not desirable or possible for the witness or expert to attend in person, the name of the judicial authority and of the persons who will be conducting the hearing.

• 4. The judicial authority of the requested Member State shall summon the person concerned to appear in accordance with the forms laid down by its law.

• 5. With reference to hearing by videoconference, the following rules shall apply:

  • a. a judicial authority of the requested Member State shall be present during the hearing, where necessary assisted by an interpreter, and shall also be responsible for ensuring both the identification of the person to be heard and respect for the fundamental principles of the law of the requested Member State. If the judicial authority of the requested Member State is of the view that during the hearing the fundamental principles of the law of the requested Member State are being infringed, it shall immediately take the necessary measures to ensure that the hearing continues in accordance with the said principles;

  • b. measures for the protection of the person to be heard shall be agreed, where necessary, between the competent authorities of the requesting and the requested Member States;

  • c. the hearing shall be conducted directly by, or under the direction of, the judicial authority of the requesting Member State in accordance with its own laws;

  • d. at the request of the requesting Member State or the person to be heard the requested Member State shall ensure that the person to be heard is assisted by an interpreter, if necessary;

  • e. the person to be heard may claim the right not to testify which would accrue to him or her under the law of either the requested or the requesting Member State;

• 6. Without prejudice to any measures agreed for the protection of persons, the judicial authority of the requested Member State shall on the conclusion of the hearing draw up minutes indicating the date and place of the hearing, the identity of the person heard, the identities and functions of all other persons in the requested Member State participating in the hearing, any oaths taken and the technical conditions under which the hearing took place. The document shall be forwarded by the competent authority of the requested Member State to the competent authority of the requesting Member State.

• 7. The cost of establishing the video link, costs related to the servicing of the video link in the requested Member State, the remuneration of interpreters provided by it and allowances to witnesses and experts and their travelling expenses in the requested Member State shall be refunded by the requesting Member State to the requested Member State, unless the latter waives the refunding of all or some of these expenses.

• 8. Each Member State shall take the necessary measures to ensure that, where witnesses or experts are being heard within its territory in accordance with this Article and refuse to testify when under an obligation to testify or do not testify according to the truth, its national law applies in the same way as if the hearing took place in a national procedure.

• 9. Member States may at their discretion also apply the provisions of this Article, where appropriate and with the agreement of their competent judicial authorities, to hearings by videoconference involving an accused person. In this case, the decision to hold the videoconference, and the manner in which the videoconference shall be carried out, shall be subject to agreement between the Member States concerned, in accordance with their national law and relevant international instruments, including the 1950 European Convention for the Protection of Human Rights and Fundamental Freedoms.

  Any Member State may, when giving its notification pursuant to Article 27(2), declare that it will not apply the first subparagraph. Such a declaration may be withdrawn at any time.

  Hearings shall only be carried out with the consent of the accused person. Such rules as may prove to be necessary, with a view to the protection of the rights of accused persons, shall be adopted by the Council in a legally binding instrument.

Article 11

Hearing of witnesses and experts by telephone conference

• 1. If a person is in one Member State's territory and has to be heard as a witness or expert by judicial authorities of another Member State, the latter may, where its national law so provides, request assistance of the former Member State to enable the hearing to take place by telephone conference, as provided for in paragraphs 2 to 5.

• 2. A hearing may be conducted by telephone conference only if the witness or expert agrees that the hearing take place by that method.

• 3. The requested Member State shall agree to the hearing by telephone conference where this is not contrary to fundamental principles of its law.

• 4. A request for a hearing by telephone conference shall contain, in addition to the information referred to in Article 14 of the European Mutual Assistance Convention and Article 37 of the Benelux Treaty, the name of the judicial authority and of the persons who will be conducting the hearing and an indication that the witness or expert is willing to take part in a hearing by telephone conference.

• 5. The practical arrangements regarding the hearing shall be agreed between the Member States concerned. When agreeing such arrangements, the requested Member State shall undertake to:

  • a. notify the witness or expert concerned of the time and the venue of the hearing;

  • b. ensure the identification of the witness or expert;

  • c. verify that the witness or expert agrees to the hearing by telephone conference.

  The requested Member State may make its agreement subject, fully or in part, to the relevant provisions of Article 10(5) and (8). Unless otherwise agreed, the provisions of Article 10(7) shall apply mutatis mutandis.

Article 12

Controlled deliveries

• 1. Each Member State shall undertake to ensure that, at the request of another Member State, controlled deliveries may be permitted on its territory in the framework of criminal investigations into extraditable offences.

• 2. The decision to carry out controlled deliveries shall be taken in each individual case by the competent authorities of the requested Member State, with due regard for the national law of that Member State.

• 3. Controlled deliveries shall take place in accordance with the procedures of the requested Member State. The right to act and to direct and control operations shall lie with the competent authorities of that Member State.

Article 13

Joint investigation teams

• 1. By mutual agreement, the competent authorities of two or more Member States may set up a joint investigation team for a specific purpose and a limited period, which may be extended by mutual consent, to carry out criminal investigations in one or more of the Member States setting up the team. The composition of the team shall be set out in the agreement.

  A joint investigation team may, in particular, be set up where:

  • a. a Member State's investigations into criminal offences require difficult and demanding investigations having links with other Member States;

  • b. a number of Member States are conducting investigations into criminal offences in which the circumstances of the case necessitate coordinated, concerted action in the Member States involved.

  A request for the setting up of a joint investigation team may be made by any of the Member States concerned. The team shall be set up in one of the Member States in which the investigations are expected to be carried out.

• 2. In addition to the information referred to in the relevant provisions of Article 14 of the European Mutual Assistance Convention and Article 37 of the Benelux Treaty, requests for the setting up of a joint investigation team shall include proposals for the composition of the team.

• 3. A joint investigation team shall operate in the territory of the Member States setting up the team under the following general conditions:

  • a. the leader of the team shall be a representative of the competent authority participating in criminal investigations from the Member State in which the team operates. The leader of the team shall act within the limits of his or her competence under national law;

  • b. the team shall carry out its operations in accordance with the law of the Member State in which it operates. The members of the team shall carry out their tasks under the leadership of the person referred to in subparagraph (a), taking into account the conditions set by their own authorities in the agreement on setting up the team;

  • c. the Member State in which the team operates shall make the necessary organisational arrangements for it to do so.

• 4. In this Article, members of the joint investigation team from Member States other than the Member State in which the team operates are referred to as being ‘seconded’ to the team.

• 5. Seconded members of the joint investigation team shall be entitled to be present when investigative measures are taken in the Member State of operation. However, the leader of the team may, for particular reasons, in accordance with the law of the Member State where the team operates, decide otherwise.

• 6. Seconded members of the joint investigation team may, in accordance with the law of the Member State where the team operates, be entrusted by the leader of the team with the task of taking certain investigative measures where this has been approved by the competent authorities of the Member State of operation and the seconding Member State.

• 7. Where the joint investigation team needs investigative measures to be taken in one of the Member States setting up the team, members seconded to the team by that Member State may request their own competent authorities to take those measures. Those measures shall be considered in that Member State under the conditions which would apply if they were requested in a national investigation.

• 8. Where the joint investigation team needs assistance from a Member State other than those which have set up the team, or from a third State, the request for assistance may be made by the competent authorities of the State of operations to the competent authorities of the other State concerned in accordance with the relevant instruments or arrangements.

• 9. A member of the joint investigation team may, in accordance with his or her national law and within the limits of his or her competence, provide the team with information available in the Member State which has seconded him or her for the purpose of the criminal investigations conducted by the team.

• 10. Information lawfully obtained by a member or seconded member while part of a joint investigation team which is not otherwise available to the competent authorities of the Member States concerned may be used for the following purposes:

  • a. for the purposes for which the team has been set up;

  • b. subject to the prior consent of the Member State where the information became available, for detecting, investigation and prosecuting other criminal offences. Such consent may be withheld only in cases where such use would endanger criminal investigations in the Member State concerned or in respect of which that Member State could refuse mutual assistance;

  • c. for preventing an immediate and serious threat to public security, and without prejudice to subparagraph (b) if subsequently a criminal investigation is opened;

  • d. for other purposes to the extent that this is agreed between Member States setting up the team.

• 11. This Article shall be without prejudice to any other existing provisions or arrangements on the setting up or operation of joint investigation teams.

• 12. To the extent that the laws of the Member States concerned or the provisions of any legal instrument applicable between them permit, arrangements may be agreed for persons other than representatives of the competent authorities of the Member States setting up the joint investigation team to take part in the activities of the team. Such persons may, for example, include officials of bodies set up pursuant to the Treaty on European Union. The rights conferred upon the members or seconded members of the team by virtue of this Article shall not apply to these persons unless the agreement expressly states otherwise.

Article 14

Covert investigations

• 1. The requesting and the requested Member State may agree to assist one another in the conduct of investigations into crime by officers acting under covert or false identity (covert investigations).

• 2. The decision on the request is taken in each individual case by the competent authorities of the requested Member State with due regard to its national law and procedures. The duration of the covert investigation, the detailed conditions, and the legal status of the officers concerned during covert investigations shall be agreed between the Member States with due regard to their national law and procedures.

• 3. Covert investigations shall take place in accordance with the national law and procedures of the Member States on the territory of which the covert investigation takes place. The Member States involved shall cooperate to ensure that the covert investigation is prepared and supervised and to make arrangements for the security of the officers acting under covert or false identity.

• 4. When giving the notification provided for in Article 27(2), any Member State may declare that it is not bound by this Article. Such a declaration may be withdrawn at any time.

Article 15

Criminal liability regarding officials

During the operations referred to in Articles 12, 13 and 14, officials from a Member State other than the Member State of operation shall be regarded as officials of the Member State of operation with respect to offences committed against them or by them.

Article 16

Civil liability regarding officials

• 1. Where, in accordance with Articles 12, 13 and 14, officials of a Member State are operating in another Member State, the first Member State shall be liable for any damage caused by them during their operations, in accordance with the law of the Member State in whose territory they are operating.

• 2. The Member State in whose territory the damage referred to in paragraph 1 was caused shall make good such damage under the conditions applicable to damage caused by its own officials.

• 3. The Member State whose officials have caused damage to any person in the territory of another Member State shall reimburse the latter in full any sums it has paid to the victims or persons entitled on their behalf.

• 4. Without prejudice to the exercise of its rights vis-à-vis third parties and with the exception of paragraph 3, each Member State shall refrain in the case provided for in paragraph 1 from requesting reimbursement of damages it has sustained from another Member State.

Title III

Interception of telecommunications

Article 17

Authorities competent to order interception of telecommunications

For the purpose of the application of the provisions of Articles 18, 19 and 20, ‘competent authority’ shall mean a judicial authority, or, where judicial authorities have no competence in the area covered by those provisions, an equivalent competent authority, specified pursuant to Article 24(1)(e) and acting for the purpose of a criminal investigation.

Article 18

Requests for interception of telecommunications

• 1. For the purpose of a criminal investigation, a competent authority in the requesting Member State may, in accordance with the requirements of its national law, make a request to a competent authority in the requested Member State for:

  • a. the interception and immediate transmission to the requesting Member State of telecommunications; or

  • b. the interception, recording and subsequent transmission to the requesting Member State of the recording of telecommunications.

• 2. Requests under paragraph 1 may be made in relation to the use of means of telecommunications by the subject of the interception, if this subject is present in:

  • a. the requesting Member State and the requesting Member State needs the technical assistance of the requested Member State to intercept his or her communications;

  • b. the requested Member State and his or her communications can be intercepted in that Member State;

  • c. a third Member State which has been informed pursuant to Article 20(2)(a) and the requesting Member State needs the technical assistance of the requested Member State to intercept his or her communications.

• 3. By way of derogation from Article 14 of the European Mutual Assistance Convention and Article 37 of the Benelux Treaty, requests under this Article shall include the following:

  • a. an indication of the authority making the request;

  • b. confirmation that a lawful interception order or warrant has been issued in connection with a criminal investigation;

  • c. information for the purpose of identifying the subject of this interception;

  • d. an indication of the criminal conduct under investigation;

  • e. the desired duration of the interception; and

  • f. if possible, the provision of sufficient technical data, in particular the relevant network connection number, to ensure that the request can be met.

• 4. In the case of a request pursuant to paragraph 2(b), a request shall also include a summary of the facts. The requested Member State may require any further information to enable it to decide whether the requested measure would be taken by it in a similar national case.

• 5. The requested Member State shall undertake to comply with requests under paragraph 1(a):

  • a. in the case of a request pursuant to paragraph 2(a) and 2(c), on being provided with the information in paragraph 3. The requested Member State may allow the interception to proceed without further formality;

  • b. in the case of a request pursuant to paragraph 2(b), on being provided with the information in paragraphs 3 and 4 and where the requested measure would be taken by it in a similar national case. The requested Member State may make its consent subject to any conditions which would have to be observed in a similar national case.

• 6. Where immediate transmission is not possible, the requested Member State shall undertake to comply with requests under paragraph 1(b) on being provided with the information in paragraphs 3 and 4 and where the requested measure would be taken by it in a similar national case. The requested Member State may make its consent subject to any condition which would have to be observed in a similar national case.

• 7. When giving the notification provided for in Article 27(2), any Member State may declare that it is bound by paragraph 6 only when it is unable to provide immediate transmission. In this case the other Member States may apply the principle of reciprocity.

• 8. When making a request under paragraph 1(b), the requesting Member State may, where it has a particular reason to do so, also request a transcription of the recording. The requested Member State shall consider such requests in accordance with its national law and procedures.

• 9. The Member State receiving the information provided under paragraphs 3 and 4 shall keep that information confidential in accordance with its national law.

Article 19

Interceptions of telecommunications on national territory by the use of service providers

• 1. Member States shall ensure that systems of telecommunications services operated via a gateway on their territory, which for the lawful interception of the communications of a subject present in another Member State are not directly accessible on the territory of the latter, may be made directly accessible for the lawful interception by that Member State through the intermediary of a designated service provider present on its territory.

• 2. In the case referred to in paragraph 1, the competent authorities of a Member State shall be entitled, for the purposes of a criminal investigation and in accordance with applicable national law and provided that the subject of the interception is present in that Member State, to carry out the interception through the intermediary of a designated service provider present on its territory without involving the Member State on whose territory the gateway is located.

• 3. Paragraph 2 shall also apply where the interception is carried out upon a request made pursuant to Article 18(2)(b).

• 4. Nothing in this Article shall prevent a Member State from making a request to the Member State on whose territory the gateway is located for the lawful interception of telecommunications in accordance with Article 18, in particular where there is no intermediary in the requesting Member State.

Article 20

Interception of telecommunications without the technical assistance of another Member State

• 1. Without prejudice to the general principles of international law as well as to the provisions of Article 18(2)(c), the obligations under this Article shall apply to interception orders made or authorised by the competent authority of one Member State in the course of criminal investigations which present the characteristics of being an investigation following the commission of a specific criminal offence, including attempts in so far as they are criminalised under national law, in order to identify and arrest, charge, prosecute or deliver judgment on those responsible.

• 2. Where for the purpose of a criminal investigation, the interception of telecommunications is authorised by the competent authority of one Member State (the ‘intercepting Member State’), and the telecommunication address of the subject specified in the interception order is being used on the territory of another Member State (the ‘notified Member State’) from which no technical assistance is needed to carry out the interception, the intercepting Member State shall inform the notified Member State of the interception:

  • a. prior to the interception in cases where it knows when ordering the interception that the subject is on the territory of the notified Member State;

  • b. in other cases, immediately after it becomes aware that the subject of the interception is on the territory of the notified Member State.

• 3. The information to be notified by the intercepting Member State shall include:

  • a. an indication of the authority ordering the interception;

  • b. confirmation that a lawful interception order has been issued in connection with a criminal investigation;

  • c. information for the purpose of identifying the subject of the interception;

  • d. an indication of the criminal conduct under investigation; and

  • e. the expected duration of the interception.

• 4. The following shall apply where a Member State is notified pursuant to paragraphs 2 and 3:

  • a. Upon receipt of the information provided under paragraph 3 the competent authority of the notified Member State shall, without delay, and at the latest within 96 hours, reply to the intercepting Member State, with a view to:

    • i) allowing the interception to be carried out or to be continued. The notified Member State may make its consent subject to any conditions which would have to be observed in a similar national case;

    • ii) requiring the interception not to be carried out or to be terminated where the interception would not be permissible pursuant to the national law of the notified Member State, or for the reasons specified in Article 2 of the European Mutual Assistance Convention. Where the notified Member State imposes such a requirement, it shall give reasons for its decision in writing;

    • iii) in cases referred to in point ii), requiring that any material already intercepted while the subject was on its territory may not be used, or may only be used under conditions which it shall specify. The notified Member State shall inform the intercepting Member State of the reasons justifying the said conditions;

    • iv) requiring a short extension, of up to a maximum period of eight days, to the original 96-hour deadline, to be agreed with the intercepting Member State, in order to carry out internal procedures under its national law. The notified Member State shall communicate, in writing, to the intercepting Member State, the conditions which, pursuant to its national law, justify the requested extension of the deadline.

  • b. Until a decision has been taken by the notified Member State pursuant to points i) or ii) of subparagraph a), the intercepting Member State:

    • i) may continue the interception; and

    • ii) may not use the material already intercepted, except:

      • – if otherwise agreed between the Member States concerned; or

      • – for taking urgent measures to prevent an immediate and serious threat to public security. The notified Member State shall be informed of any such use and the reasons justifying it.

  • c. The notified Member State may request a summary of the facts of the case and any further information necessary to enable it to decide whether interception would be authorised in a similar national case. Such a request does not affect the application of subparagraph (b), unless otherwise agreed between the notified Member State and the intercepting Member State.

  • d. The Member States shall take the necessary measures to ensure that a reply can be given within the 96-hour period. To this end they shall designate contact points, on duty twenty-four hours a day, and include them in their statements under Article 24(1)(e).

• 5. The notified Member State shall keep the information provided under paragraph 3 confidential in accordance with its national law.

• 6. Where the intercepting Member State is of the opinion that the information to be provided under paragraph 3 is of a particularly sensitive nature, it may be transmitted to the competent authority through a specific authority where that has been agreed on a bilateral basis between the Member States concerned.

• 7. When giving its notification under Article 27(2), or at any time thereafter, any Member State may declare that it will not be necessary to provide it with information on interceptions as envisaged in this Article.

Article 21

Responsibility for charges made by telecommunications operators

Costs which are incurred by telecommunications operators or service providers in executing requests pursuant to Article 18 shall be borne by the requesting Member State.

Article 22

Bilateral arrangements

Nothing in this Title shall preclude any bilateral or multilateral arrangements between Member States for the purpose of facilitating the exploitation of present and future technical possibilities regarding the lawful interception of telecommunications.

Title IV

Article 23

Personal data protection

• 1. Personal data communicated under this Convention may be used by the Member State to which they have been transferred:

  • a. for the purpose of proceedings to which this Convention applies;

  • b. for other judicial and administrative proceedings directly related to proceedings referred to under point (a);

  • c. for preventing an immediate and serious threat to public security;

  • d. for any other purpose, only with the prior consent of the communicating Member State, unless the Member State concerned has obtained the consent of the data subject.

• 2. This Article shall also apply to personal data not communicated but obtained otherwise under this Convention.

• 3. In the circumstances of the particular case, the communicating Member State may require the Member State to which the personal data have been transferred to give information on the use made of the data.

• 4. Where conditions on the use of personal data have been imposed pursuant to Articles 7(2), 18(5)(b), 18(6) or 20(4), these conditions shall prevail. Where no such conditions have been imposed, this Article shall apply.

• 5. The provisions of Article 13(10) shall take precedence over this Article regarding information obtained under Article 13.

• 6. This Article does not apply to personal data obtained by a Member State under this Convention and originating from that Member State.

• 7. Luxembourg may, when signing the Convention, declare that where personal data are communicated by Luxembourg under this Convention to another Member State, the following applies:

  Luxembourg may, subject to paragraph 1(c), in the circumstances of a particular case require that unless that Member State concerned has obtained the consent of the data subject, the personal data may only be used for the purposes referred to in paragraph 1(a) and (b) with the prior consent of Luxembourg in respect of proceedings for which Luxembourg could have refused or limited the transmission or use of the personal data in accordance with the provisions of this Convention or the instruments referred to in Article 1.

  If, in a particular case, Luxembourg refuses to give its consent to a request from a Member State pursuant to the provisions of paragraph 1, it must give reasons for its decision in writing.

Title V

Final provisions

Article 24

Statements

• 1. When giving the notification referred to in Article 27(2), each Member State shall make a statement naming the authorities which, in addition to those already indicated in the European Mutual Assistance Convention and the Benelux Treaty, are competent for the application of this Convention and the application between the Member States of the provisions on mutual assistance in criminal matters of the instruments referred to in Article 1(1), including in particular:

  • a. the competent administrative authorities within the meaning of Article 3(1), if any;

  • b. one or more central authorities for the purposes of applying Article 6 as well as the authorities competent to deal with the requests referred to in Article 6(8);

  • c. the police or customs authorities competent for the purposes of Article 6(5), if any;

  • d. the administrative authorities competent for the purposes of Article 6(6), if any; and

  • e. the authority or authorities competent for the purposes of the application of Articles 18 and 19 and Article 20(1) to (5).

• 2. Statements made in accordance with paragraph 1 may be amended in whole or in part at any time by the same procedure.

Article 25

Reservations

No reservations may be entered in respect of this Convention, other than those for which it makes express provision.

Article 26

Territorial application

The application of this Convention to Gibraltar will take effect upon extension of the European Mutual Assistance Convention to Gibraltar.

The United Kingdom shall notify in writing the President of the Council when it wishes to apply the Convention to the Channel Islands and the Isle of Man following extension of the European Mutual Assistance Convention to those territories. A decision on this request shall be taken by the Council acting with the unanimity of its members.

Article 27

Entry into force

• 1. This Convention shall be subject to adoption by the Member States in accordance with their respective constitutional requirements.

• 2. Member States shall notify the Secretary-General of the Council of the European Union of the completion of the constitutional procedures for the adoption of this Convention.

• 3. This Convention shall, 90 days after the notification referred to in paragraph 2 by the State, member of the European Union at the time of adoption by the Council of the Act establishing this Convention, which is the eighth to complete this formality, enter into force for the eight Member States concerned.

• 4. Any notification by a Member State subsequent to the receipt of the eighth notification referred to in paragraph 2 shall have the effect that, 90 days after the subsequent notification, this Convention shall enter into force as between this Member State and those Member States for which the Convention has already entered into force.

• 5. Before the Convention has entered into force pursuant to paragraph 3, any Member State may, when giving the notification referred to in paragraph 2 or at any time thereafter, declare that it will apply this Convention in its relations with Member States which have made the same declaration. Such declarations shall take effect 90 days after the date of deposit thereof.

• 6. This Convention shall apply to mutual assistance initiated after the date on which it has entered into force, or is applied pursuant to paragraph 5, between the Member States concerned.

Article 28

Accession of new Member States

• 1. This Convention shall be open to accession by any State which becomes a member of the European Union.

• 2. The text of this Convention in the language of the acceding State, drawn up by the Council of the European Union, shall be authentic.

• 3. The instruments of accession shall be deposited with the depositary.

• 4. This Convention shall enter into force with respect to any State which accedes to it 90 days after the deposit of its instrument of accession or on the date of entry into force of this Convention if it has not already entered into force at the time of expiry of the said period of 90 days.

• 5. Where this Convention is not yet in force at the time of the deposit of their instrument of accession, Article 27(5) shall apply to acceding Member States.

Article 29

Entry into force for Iceland and Norway

• 1. Without prejudice to Article 8 of the Agreement concluded by the Council of the European Union and the Republic of Iceland and the Kingdom of Norway concerning the latters' association with the implementation, application and development of the Schengen acquis (the ‘Association Agreement’), the provisions referred to in Article 2(1) shall enter into force for Iceland and Norway 90 days after the receipt by the Council and the Commission of the information pursuant to Article 8(2) of the Association Agreement upon fulfilment of their constitutional requirements, in their mutual relations with any Member State for which this Convention has already entered into force pursuant to Article 27(3) or (4).

• 2. Any entry into force of this Convention for a Member State after the date of entry into force of the provisions referred to in Article 2(1) for Iceland and Norway, shall render these provisions also applicable in the mutual relations between that Member State and Iceland and Norway.

• 3. The provisions referred to in Article 2(1) shall in any event not become binding on Iceland and Norway before the date to be fixed pursuant to Article 15(4) of the Association Agreement.

• 4. Without prejudice to paragraphs 1, 2 and 3 above, the provisions referred to in Article 2(1) shall enter into force for Iceland and Norway not later than on the date of entry into force of this Convention for the fifteenth State, being a member of the European Union at the time of the adoption by the Council of the Act establishing this Convention.

Article 30

Depositary

• 1. The Secretary-General of the Council of the European Union shall act as depositary of this Convention.

• 2. The depositary shall publish in the Official Journal of the European Communities information on the progress of adoptions and accessions, statements and reservations and also any other notification concerning this Convention.

Done at Brussels on the twenty-ninth day of May in the year two thousand in a single original in the Danish, Dutch, English, Finnish, French, German, Greek, Irish, Italian, Portuguese, Spanish and Swedish languages, all texts being equally authentic, such original being deposited in the archives of the General Secretariat of the Council of the European Union. The Secretary-General shall forward a certified copy thereof to each Member State.

Declarations

Council Declaration on Article 10(9)

When considering the adoption of an instrument as referred to in Article 10(9), the Council shall respect Member States' obligations under the European Convention on Human Rights.

Declaration by the United Kingdom on Article 20

This Declaration shall form an agreed, integral part of the Convention:

In the United Kingdom, Article 20 will apply in respect of interception warrants issued by the Secretary of State to the police service or HM Customs & Excise where, in accordance with national law on the interception of communications, the stated purpose of the warrant is the detection of serious crime. It will also apply to such warrants issued to the Security Service where, in accordance with national law, it is acting in support of an investigation presenting the characteristics described in Article 20(1).