3 Innholdet i de ulike avtalene

3.1 Tilknytningsavtalen

Tilknytningsavtalen ble undertegnet 19. desember 2003. Avtalen innebærer at Norge tilsluttes nærmere angitte bestemmelser i 2000-konvensjonen og 2001-protokollen. Hvilke bestemmelser som omfattes er regulert i artikkel 1. Dette er 2000-konvensjonen artikkel 1, 4, 8 til 11, 13 til 22, og 24 til 26 og 2001-protokollen artikkel 1 (nr. 1 til 5), 2 til 7, 9, og 11 til 12. De bestemmelsene som er utelatt fra avtalen er enkelte bestemmelser som er rent EU-interne, samt de bestemmelsene som ble regnet som Schengen-relevante og dermed gjeldende for Norge gjennom samarbeidsavtalen, jf. nedenfor punkt 3.2.

Tilknytningsavtalens øvrige bestemmelser regulerer andre forhold, slik som målsetningen om ensartet fortolkning av bestemmelsene i konvensjonen og protokollen (artikkel 2) og betydningen av Eurojust-samarbeidet (artikkel 3). Avtalen har dessuten regler om tvisteløsning (artikkel 4), evaluering av avtalen (artikkel 5), ikrafttredelse og mulighet for å avgi erklæringer (artikkel 6), forholdet til nye EU-land som tiltrer konvensjonen og protokollen (artikkel 7), oppsigelse og opphør av avtalen (artikkel 8), depositar (artikkel 9) og språkversjoner av avtalen (artikkel 10).

Til avtalen følger videre en felleserklæring som gir hver av partene rett til å be om konsultasjoner. Den inneholder også en erklæring fra Norge og Island om bruk av Det europeiske rettslige nettverk (EJN). Departementet bemerker at Norge i etterkant av signeringen av tilknytningsavtalen deltar i det praktiske samarbeidet i EJN som tredjeland, jf. nærmere punkt 4.2.1.2.

3.2 Schengen-relevante bestemmelser

2000-konvensjonen artikkel 2 definerer enkelte av artiklene i konvensjonen som Schengen-relevante. Schengen-relevante bestemmelser er bestemmelser som vedtas i EU og som er betraktet som en videreutvikling av Schengen-regelverket. Gjennom Norges samarbeidsavtale vil disse bestemmelsene bli gjeldende for Norge, jf. punkt 4.2.1.2. Dette gjelder bestemmelser om konvensjonens anvendelsesområde (artikkel 1 og 3), postforkynning av dokumenter (artikkel 5), fremsendelse av rettsanmodninger (artikkel 6), spontan utveksling av informasjon om straffbare forhold (artikkel 7), kontrollerte leveranser (artikkel 12), tjenestemenns strafferettslige og erstatningsmessige ansvar (artikkel 15 og 16) og beskyttelse av personopplysninger (artikkel 23). Også 2001-protokollen artikkel 8 om protokollens anvendelse på skattemessige lovovertredelser anses som Schengen-relevant, jf. protokollen artikkel 15.

Disse bestemmelsene har allerede trådt i kraft for Norges del, jf. 2000-konvensjonen artikkel 29 og 2001-protokollen artikkel 16 og notifikasjon avgitt i samsvar med Avtale inngått 19. desember 1996 mellom Rådet for Den europeiske union og Republikken Island og Kongeriket Norge om de sistnevnte statenes tilknytning til gjennomføringen, anvendelsen og videreutviklingen av Schengen-regelverket (samarbeidsavtalen) artikkel 8(2). Det ble ikke ansett nødvendig med lovendringer for å gjennomføre disse bestemmelsene.

De Schengen-relevante bestemmelsene behandles i utgangspunktet ikke nærmere i det følgende. På enkelte punkter foreslår departementet likevel enkelte justeringer i lovgivningen for å tydeliggjøre gjennomføringen også av de Schengen-relevante bestemmelsene.

3.3 2000-konvensjonen

Artikkel 1 (Schengen-relevant) regulerer forholdet til andre konvensjoner om gjensidig hjelp i straffesaker, herunder 1959-konvensjonen og første tilleggsprotokoll til denne, samt Schengen-konvensjonen. Bestemmelsen krever ingen lovendringer.

Artikkel 2 definerer hvilke av bestemmelsene i 2000-konvensjonen som skal anses som en videreføring av Schengen-samarbeidet.

Artikkel 3 (Schengen-relevant) presiserer at konvensjonen vil omfatte rettsanmodninger fra administrative myndigheter i forbindelse med straffesaker som forfølges administrativt. Bestemmelsen tilsvarer i all hovedsak Schengen-konvensjonen artikkel 49 bokstav a) og krever ingen lovendringer.

Artikkel 4 har generelle regler om formkrav og fremgangsmåte ved gjennomføringen av rettsanmodninger. Artikkel 4 nr. 1 går lenger enn 1959-konvensjonen i å pålegge den anmodede stat å iaktta de formkrav og fremgangsmåter som er begjært av den anmodende stat. Det er kun dersom den fremgangsmåte som er begjært strider mot grunnleggende rettsprinsipper i den anmodede stat eller dersom noe annet er bestemt i konvensjonen selv, at en begjæring om særlig fremgangsmåte kan nektes etterkommet.

Artikkel 5 (Schengen-relevant) har bestemmelser om oversending og forkynning av rettsdokumenter. Bestemmelsen svarer til Schengen-konvensjonen artikkel 52 og krever ingen lovendringer.

Artikkel 6 (Schengen-relevant) har bestemmelser om oversending av anmodninger om rettslig bistand. Utgangspunktet er at rettsanmodninger skal sendes direkte mellom de rettshåndhevende myndigheter i den anmodende og den anmodede stat. Bestemmelsen går noe lenger enn Schengen-konvensjonen artikkel 53 på dette punkt. I tillegg åpnes det for at anmodninger på nærmere vilkår kan sendes per telefaks eller e-post. Blant annet for å tydeliggjøre gjennomføringen av denne bestemmelsen vil departementet foreslå endringer i domstolloven, jf. nedenfor punkt 6.2 og 6.3.

Artikkel 7 (Schengen-relevant) gjelder spontan utveksling av opplysninger. Etter bestemmelsen kan myndighetene, uten at det foreligger noen anmodning fra en annen stat, utveksle opplysninger om blant annet straffbare handlinger mv. Slik utveksling av opplysninger skjer innen rammene av nasjonal rett. En lignende bestemmelse finnes i Schengen-konvensjonen artikkel 46. Bestemmelsen krever ingen lovendringer.

Artikkel 8 angir regler for tilbakelevering av urettmessig ervervede gjenstander. Gjennomføring av bestemmelsen vil kreve enkelte lovendringer jf. nedenfor punkt 6.5.

Artikkel 9 gjelder midlertidig overføring av frihetsberøvede personer med sikte på etterforskning. Bestemmelsen regulerer tilfeller hvor tilstedeværelse i den anmodede stat av en person som er fengslet i den anmodende stat, er nødvendig for at den etterforskningsbistand det anmodes om skal kunne gjennomføres. Midlertidig overføring av frihetsberøvede personer behandles nedenfor, jf. punkt 6.6.

Artikkel 10 gjelder avhør av vitner og sakkyndige ved grenseoverskridende videokonferanse. Avhøret foretas av den anmodende stat. En anmodning om avhør ved videokonferanse kan bare nektes etterkommet dersom gjennomføringen ville stride mot vedkommende stats grunnleggende rettsprinsipper eller dersom den ikke har de tekniske hjelpemidler som er nødvendige for å foreta avhøret. En representant for den anmodede stats rettshåndhevende myndighet skal overvære avhøret. Bestemmelsen pålegger medlemsstatene å sørge for at nasjonale regler om møte- og vitneplikt samt straffansvar for falsk forklaring kommer tilsvarende til anvendelse. Artikkel 10 nr. 9 åpner også for anvendelse på avhør av en person som er siktet/tiltalt i saken, men dette alternativet er det anledning til å reservere seg mot. Avhør ved videokonferanse behandles nærmere nedenfor i punkt 6.7.

Artikkel 11 gjelder grenseoverskridende telefonavhør av vitner og sakkyndige. Avhør ved telefonkonferanse er betinget av at vitnet eller den sakkyndige samtykker, jf. nærmere punkt 6.7.

Artikkel 12 (Schengen-relevant) regulerer kontrollerte leveranser. Statene forplikter seg til å gjøre det mulig å gjennomføre kontrollerte leveranser som ledd i en etterforskning av et straffbart forhold som kan medføre utlevering. Bestemmelsen behandles nærmere nedenfor, jf. punkt 9.1.

Artikkel 13 har bestemmelser om at statene kan avtale opprettelse av felles etterforskningsgrupper for bestemte formål og for et begrenset tidsrom. Sammensetningen av gruppen bestemmes etter avtale mellom de berørte stater. Bestemmelsen gir i utgangspunktet medlemmer av gruppen rett til å overvære og foreta etterforskningsskritt. Videre regulerer den medlemmenes behandling og utlevering av opplysninger, jf. nærmere punkt 9.2.

Artikkel 14 gjelder hemmelige undersøkelser. Statene kan bistå hverandre ved gjennomføring av straffeprosessuelle undersøkelser der tjenestemenn opptrer under hemmelig eller falsk identitet. Hemmelige undersøkelser skal kun iverksettes etter avtale mellom de berørte stater, og det skal tas hensyn til nasjonal rett og nasjonale prosedyrer. Det er anledning til å ta forbehold mot bestemmelsen. Bestemmelsene om hemmelige undersøkelser behandles nærmere i punkt 9.3.

Artikkel 15 (Schengen-relevant) regulerer tjenestemenns strafferettslige ansvar og vern ved virksomhet som følger av artiklene 12 til 14. Tjenestemenn fra en annen stat skal likestilles med nasjonale tjenestemenn med hensyn til straffbare handlinger de blir utsatt for eller begår selv.

Artikkel 16 (Schengen-relevant) inneholder regler om tjenestemenns erstatningsansvar ved virksomhet som følger av artiklene 12 til 14. Artikkel 15 og 16 behandles nærmere i punkt 9.5.

2000-konvensjonen artikkel 17 til 21 inneholder regler om avlytting av telekommunikasjon som ledd i etterforskning.

Artikkel 17 definerer hvem som skal anses som kompetent myndighet etter bestemmelsene i artikkel 18 til 20.

Artikkel 18 gjelder ulike former for anmodning om rettslig bistand til avlytting av telekommunikasjon. Bestemmelsen pålegger partene å gi rettslig bistand enten den som skal avlyttes befinner seg i den anmodende stat, den anmodede stat eller i tredjestat. Bestemmelsen gir regler om i hvilke tilfeller det kan anmodes om avlytting, hva anmodningen skal inneholde og når statene plikter å etterkomme anmodningen. Etter artikkel 18 skal avlyttingen som utgangspunkt skje gjennom øyeblikkelig overføring, dvs. ved at den kompetente myndigheten i den anmodende staten selv lytter til og eventuelt spiller av kommunikasjon. Øyeblikkelig overføring er nytt i forhold til dagens ordning, hvor rettslig hjelp skjer ved at den anmodede stat foretar avlytting som tas opp, eller det tas utskrift av avlytting som så oversendes til den anmodende staten.

Artikkel 19 pålegger medlemsstaten der en jordstasjon er lokalisert, å gi permanent teknisk bistand for å sikre at en annen stat kan avlytte personer som befinner seg på sistnevnte stats territorium.

Artikkel 20 regulerer tilfeller der stater på egen hånd avlytter personer som befinner seg i en annen medlemsstat. Når slik avlytting skjer uten teknisk bistand fra den andre medlemsstaten, pålegger bestemmelsen en varslingsplikt. Den varslede staten kan stille vilkår for at avlyttingen kan foretas, eventuelt fortsette.

Artikkel 21 fastsetter at kostnader som ekomtilbydere eller tjenesteytere pådrar seg i forbindelse med utføringen av anmodninger etter artikkel 18, skal bæres av den anmodende medlemsstat. Det siktes her til kostnader ekomtilbydere og tjenesteytere pådrar seg ved den enkelte avlytting, ikke kostnader forbundet med å endre systemene for å muliggjøre avlytting som reguleres av konvensjonen.

Artikkel 22 fastslår at artikkel 17 til 22 ikke er til hinder for at medlemsstatene kan inngå bilaterale eller multilaterale avtaler for å fremme utnyttelsen av eksisterende eller fremtidige muligheter med hensyn til lovlig avlytting av telekommunikasjon.

Det foreslås enkelte lovendringer for å oppfylle forpliktelsene i disse bestemmelsene, jf. nedenfor punkt 7.

Artikkel 23 (Schengen-relevant) fastsetter at opplysninger som en medlemsstat mottar bare kan benyttes til nærmere angitte formål. Artikkelen representerer således en beskyttelse av personvernet til den som de aktuelle opplysningene angår. Dette følger også av Annen tilleggsprotokoll artikkel 26.

Bestemmelsene bygger på det samme grunnleggende prinsipp som Europaparlamentet og rådets direktiv 95/46/EF om at personopplysninger kun kan behandles i tråd med det formålet som begrunnet innhentingen av opplysningene. Bestemmelsen krever ingen lovendringer.

De artiklene i kapittel 5 som omfattes av Tilknytningsavtalen, inneholder enkelte avsluttende bestemmelser om erklæringer (artikkel 24), at statene ikke kan ta andre forbehold mot anvendelsen av 2000-konvensjonen enn det som følger særskilt av de enkelte bestemmelser (artikkel 25) og geografisk virkeområde (artikkel 26). Disse bestemmelsene krever ingen lovendringer.

3.4 2001-protokollen

Artikkel 1 regulerer anmodninger om opplysninger om en fysisk eller juridisk person er innehaver av eller kontrollerer en eller flere bankkonti. Den anmodede stat forplikter seg til å skaffe til veie alle opplysninger om de identifiserte konti. Forpliktelsen er begrenset til etterforskning for grove lovbrudd.

Artikkel 2 fastsetter at en stat kan anmode om opplysninger om spesifiserte bankkonti og om banktransaksjoner som er foretatt i et spesifisert tidsrom.

Artikkel 3 gjelder anmodning om overvåking av banktransaksjoner. Statene forpliktes til å sørge for at de er i stand til å overvåke banktransaksjoner som foretas i en bestemt tidsperiode via en eller flere bankkonti, slik at de har mulighet til å yte slik bistand dersom en annen stat anmoder om det. Overvåkningen skal skje i samsvar med nasjonal rett. Det er opp til den kompetente myndighet i den anmodede stat å bestemme om anmodningen skal etterkommes, og på hvilke betingelser. De praktiske detaljene rundt overvåkningen skal avtales mellom den anmodende og den anmodede stat.

Artikkel 4 har regler om taushetsplikt. Bestemmelsen skal sikre at den berørte kontoinnehaver eller andre tredjepersoner ikke blir informert om at det gis eller har blitt gitt bistand til en stat i medhold av artiklene 1-3.

Artikkel 5 forplikter den anmodede stat til å informere den anmodende stat dersom den under utførelsen av en begjæring om gjensidig hjelp finner at det kan være grunnlag for også å foreta andre undersøkelser, enn det den opprinnelige begjæringen omfatter. Forpliktelsen til å informere er generell, og vil også omfatte begjæringer om gjensidig hjelp i medhold av 2000-konvensjonen.

Artikkel 6 tar sikte på å forenkle og effektivisere prosedyrene for utforming og fremsendelse av supplerende anmodninger.

Artikkel 7 slår fast at en stat ikke kan påberope seg bankhemmeligheter som en begrunnelse for å avslå en begjæring om gjensidig hjelp fra en annen stat.

Artikkel 8 (Schengen-relevant) slår fast at en stat ikke kan avslå en anmodning om rettslig bistand med den begrunnelse at anmodningen gjelder en straffbar handling som den anmodede stat anser som et fiskalt lovbrudd. Bestemmelsen tilsvarer første tilleggsprotokoll til 1959-konvensjonen artikkel 1 og 2, som allerede er gjeldende for Norge.

Artikkel 9 bestemmer at den anmodede stat som hovedregel ikke kan avslå en begjæring om gjensidig hjelp med den begrunnelse at det er tale om et lovbrudd som den definerer som et politisk lovbrudd. Den anmodede stat kan imidlertid erklære at den forbeholder seg retten til å anvende bestemmelsen bare i forbindelse med straffbare handlinger som er definert som terrorisme i henhold til Den europeiske konvensjon av 27. januar 1977 om bekjempelse av terrorisme.

Artikkel 10 gir anvisning på at avslag på rettsanmodninger i visse tilfeller kan oversendes Rådet i EU, og at Eurojust kan underrettes ved problemer som oppstår i forbindelse med gjennomføringen av en rettsanmodning. Bestemmelsen er ansett som EU-intern, og gjelder ikke for Norge, jf. Tilknytningsavtalen artikkel 1.

Artikkel 11 bestemmer at en stat ikke kan ta andre forbehold til protokollens bestemmelser enn det som er nevnt i artikkel 9 nr. 2.

Artikkel 12 gjelder forholdet til Gibraltar.

Bestemmelsene i 2001-protokollen krever ingen lovendringer. Departementet har imidlertid foreslått noen forskriftsbestemmelser, se nedenfor punkt 8.

3.5 Annen tilleggsprotokoll

Annen tilleggsprotokoll supplerer 1959-konvensjonen og tilleggsprotokollen til denne. Bakgrunnen er behovet for å forenkle samarbeidsprosedyrene samt å utvide samarbeidsområdet. 2000-konvensjonen var en viktig inspirasjonskilde for protokollen, og mange av bestemmelsene i disse to instrumentene er tilnærmet likelydende.

Annen tilleggsprotokoll er bygd opp slik at kapittel I (artikkel 1 til 6) inneholder bestemmelser som erstatter eller supplerer bestemmelser i 1959-konvensjon, mens kapittel II (artikkel 7 til 29) inneholder bestemmelser som er nye i forhold til 1959-konvensjonen. Kapittel III (artikkel 30 til 35) har avsluttende bestemmelser om ikrafttredelse, forbehold mv.

Artikkel 1 regulerer virkeområdet for konvensjonen. Nr. 1 og 2 tilsvarer i all hovedsak 1959-konvensjonen artikkel 1, mens nr. 3 og 4 utvider konvensjonens anvendelsesområde slik at dette blir sammenfallende med 2000-konvensjonen artikkel 3, jf. også Schengen-konvensjonen artikkel 49 bokstav a). Utvidelsen innebærer at 1959-konvensjonen også vil omfatte rettsanmodninger fra administrative myndigheter i forbindelse med straffesaker som forfølges administrativt. Bestemmelsen antas ikke å kreve lovendringer.

Artikkel 2 regulerer adgangen for representanter fra den anmodende stat til å være til stede under utførelsen av rettsanmodningen i den anmodede stat. Bestemmelsen supplerer 1959-konvensjonen ved at det innsettes et nytt annet ledd i artikkel 4 som bestemmer at en begjæring om tilstedeværelse under gjennomføringen av en rettsanmodning ikke bør avslås, når slik tilstedeværelse trolig vil bidra til at gjennomføringen av anmodningen bedre ivaretar den anmodende parts behov, slik at ytterligere anmodninger om bistand kan unngås. Bestemmelsen antas ikke å kreve lovendringer.

Artikkel 3 gjelder midlertidig overføring av frihetsberøvede personer med henblikk på bevisopptak. De ulike former for midlertidig overføring av frihetsberøvede personer krever enkelte lovendringer og behandles nærmere nedenfor, jf. punkt 6.6.

Artikkel 4 regulerer hvilke kanaler som kan og skal benyttes for fremsendelse av rettsanmodninger mv. Hovedregelen etter bestemmelsen er at rettsanmodninger skal fremsendes og returneres mellom den anmodende og den anmodede stats justisdepartementer. Det er imidlertid også anledning til direkte fremsendelse mellom landenes rettshåndhevende myndigheter. Blant annet for å gjennomføre denne bestemmelsen vil departementet foreslå enkelte endringer i domstolloven, samt at spørsmålet om oversending av rettsanmodninger reguleres i forskrift, jf. nedenfor punkt 6.2.

Etter artikkel 4 nr. 9 kan rettsanmodninger oversendes ved bruk av elektronisk post eller andre former for telekommunikasjon, for eksempel telefaks. Statene kan ved erklæring angi vilkår for å etterkomme rettsanmodninger som er fremsendt ved bruk av slike kommunikasjonsformer. Bestemmelsen antas å kreve enkelte lov- og forskriftsendringer, jf. punkt 6.3.

Artikkel 5 inneholder regler om refusjon av kostnader som påløper ved gjennomføring av rettsanmodninger. Utgangspunktet er at konvensjonspartene ikke skal kreve utgifter refundert, men bestemmelsen oppstiller unntak for bestemte typer kostnader, samt betydelige og ekstraordinære kostnader. Når det gjelder avhør ved video- og telefonkonferanse er utgangspunktet det motsatte: Nærmere bestemte kostnader i forbindelse med dette, herunder godtgjørelse til tolker og vitner, skal refunderes, med mindre det avtales noe annet. Bestemmelsen antas ikke å kreve lovendringer.

Artikkel 6 bestemmer at statene skal avgi erklæring hvor de oppgir hvilke myndigheter som er å anse som rettshåndhevende myndigheter i forbindelse med denne konvensjonen.

Artikkel 7 bestemmer at en stat kan utsette gjennomføringen av en rettsanmodning dersom den bistand det er anmodet om ville kunne skade etterforskningen eller straffeforfølgningen i den anmodede stat. Før gjennomføring av en anmodning utsettes eller avslås, skal den anmodede stat vurdere om anmodningen kan gjennomføres delvis. Den anmodede stat skal under enhver omstendighet begrunne utsettelsen eller avvisningen. Bestemmelsen antas ikke å kreve lovendringer.

Artikkel 8 regulerer gjennomføringen av rettsanmodninger. Den anmodede stat skal iaktta de formkrav og fremgangsmåter som er begjært av den anmodende stat, med mindre dette strider mot grunnleggende rettsprinsipper i den anmodede stat eller dersom noe annet er bestemt i konvensjonen selv. Bestemmelsen har sin parallell i 2000-konvensjonen artikkel 4.

Artikkel 9 og 10 regulerer avhør ved video- og telefonkonferanse. Bestemmelsene er tilnærmet likelydende 2000-konvensjonen artikkel 10 og 11. Det vises til det som er sagt om disse bestemmelsene ovenfor, jf. også nærmere punkt 6.7.

Artikkel 11 regulerer spontan informasjonsutveksling mellom landenes kompetente myndigheter. Bestemmelsen tilsvarer 2000-konvensjonen artikkel 7 (som er Schengen-relevant) og har også en parallell i Schengen-konvensjonen artikkel 46. Bestemmelsen antas ikke å kreve lovendringer.

Artikkel 12 regulerer tilbakelevering av ulovlig ervervede gjenstander til de rettmessige eiere i den anmodende stat. Bestemmelsen omtales nærmere nedenfor, jf. punkt 6.5.

Artikkel 13 og 14 har bestemmelser om midlertidig overføring av frihetsberøvede personer. Artikkel 13 tilsvarer 2000-konvensjonen artikkel 9 og gjelder midlertidig overføring med sikte på etterforskning. Artikkel 14 regulerer overføring av personer med henblikk på fornyet prøving av dom (gjenopptakelse). De ulike bestemmelsene om midlertidig overføring av frihetsberøvede personer behandles nærmere i punkt 6.6.

Artiklene 15 og 16 har bestemmelser om forkynning av dokumenter i utlandet, med regler om krav til oversettelse og adgang til bruk av postforkynning. Artikkel 15 forutsetter enkelte forskriftsendringer. Det er anledning til å ta forbehold mot postforkynning etter artikkel 16, jf. nedenfor punkt 6.4.

Artikkel 17 regulerer observasjon over landegrensene som ledd i etterforskning av en straffesak som kan medføre utlevering. Bestemmelsen går noe lenger enn Schengen-konvensjonen artikkel 40. Det er anledning til å ta forbehold mot bestemmelsen. Bestemmelsen behandles nærmere nedenfor, jf. punkt 9.4.

Artikkel 18 gjelder kontrollerte leveranser. Statene forplikter seg til å gjøre det mulig å bruke denne etterforskningsmetoden som ledd i etterforskningen av et straffbart forhold som kan medføre utlevering. Det er anledning til å ta forbehold mot bestemmelsen. Artikkel 18 behandles nærmere nedenfor, jf. punkt 9.1.

Artikkel 19 gjelder hemmelige undersøkelser. Statene kan bistå hverandre ved gjennomføring av straffeprosessuelle undersøkelser der tjenestemenn opptrer under hemmelig eller falsk identitet. Hemmelige undersøkelser skal kun iverksettes etter avtale mellom de berørte stater, og man skal ta hensyn til nasjonal rett og nasjonale prosedyrer. Det er anledning til å ta forbehold mot bestemmelsen. Bestemmelsen behandles nærmere nedenfor, jf. punkt 9.3.

Artikkel 20 har bestemmelser om at statene kan avtale opprettelse av felles etterforskningsgrupper for bestemte formål og for et begrenset tidsrom. Sammensetningen av gruppen bestemmes etter avtale mellom de berørte stater. Bestemmelsen gir i utgangspunktet medlemmer av gruppen rett til å overvære og foreta etterforskningsskritt. Det er anledning til å ta forbehold mot bestemmelsen. Artikkel 20 behandles nærmere nedenfor, jf. punkt 9.2.

Artikkel21 regulerer tjenestemenns strafferettslige ansvar og vern ved virksomhet som følger av artiklene 17 til 20. Tjenestemenn fra en annen stat skal likestilles med nasjonale tjenestemenn med hensyn til straffbare handlinger de blir utsatt for eller begår selv.

Artikkel22 inneholder regler om tjenestemenns erstatningsansvar ved virksomhet som følger av artiklene 17 til 20. Artikkel 21 og 22 behandles nærmere i punkt 9.5.

Artikkel23 omhandler beskyttelse av vitner i forbindelse med en rettsanmodning fra en annen stat. Partene skal søke å bli enige om eventuelle beskyttelsestiltak som skal gjennomføres i samsvar med nasjonal rett. Bestemmelsen antas ikke å kreve lovendringer.

Artikkel24 gjelder anmodning fra en stat til en annen om å iverksette midlertidige tiltak, for eksempel for å forhindre at bevismateriale går tapt. Eventuelle tiltak gjennomføres i samsvar med nasjonal rett. Noen lovendring antas ikke påkrevd.

Artikkel25 gir den anmodende stat rett til å kreve at innholdet i en rettsanmodning holdes konfidensielt. Bestemmelsen krever ingen lovendringer.

Artikkel26 gjelder beskyttelse av personopplysninger som overføres fra en stat til en annen i forbindelse med en rettsanmodning. Artikkelen begrenser bruken av opplysningene. På visse vilkår gis det adgang til å nekte å overføre opplysninger til en stat som ikke er tilsluttet Den europeiske konvensjon om personvern i forbindelse med elektronisk databehandling av personopplysninger 28. januar 1981. Det er adgang til å avgi en begrenset erklæring til artikkelen.

Artikkel27 angir at statene til enhver tid kan erklære hvilke myndigheter som vil bli ansett som administrative myndigheter i henhold til konvensjonens artikkel 1 nr. 3, jf. Annen tilleggsprotokoll artikkel 1.

Artikkel28 regulerer forholdet til andre overenskomster.

Artikkel29 bestemmer at Den europeiske komité for kriminalitetsspørsmål skal underrettes om anvendelsen av konvensjonen og dens protokoller. Komiteen skal videre legge til rette for at det kan oppnås minnelig løsning ved vanskeligheter som måtte oppstå.

Kapittel III (artikkel 30 til 35) inneholder avsluttende bestemmelser om erklæringer, adgang til å ta forbehold til protokollen samt protokollens ikrafttredelse mv. Artikkel 33 angir at forbehold eller erklæringer som er tatt til en av konvensjonens eller Første tilleggsprotokolls bestemmelser, også kommer til anvendelse for Annen tilleggsprotokoll med mindre noe annet uttrykkelig erklæres. En stat kan videre helt eller delvis ta forbehold mot artiklene 16-20.