7 Informasjon om elektronisk kommunikasjon

7.1 Gjeldende rett

Norsk påtalemyndighet har kompetanse til å sende og motta rettsanmodninger om kommunikasjonskontroll samt data om elektronisk kommunikasjon til og fra fremmede stater. Dette gjelder både kontroll av innholdet i kommunikasjonen og kontroll av data.

Norge har avgitt erklæring etter 1959-konvensjonen artikkel 24 nr. 1 om at domstolene, statsadvokatene og politimestrene anses som judisielle myndigheter. Disse myndighetene er således rett avsender og adressat for anmodninger om kommunikasjonskontroll til og fra Norge i dag.

Norske anmodninger om slik informasjon forutsetter at det er hjemmel for å benytte tvangsmiddelet i Norge. Kommunikasjonskontroll er regulert i straffeprosessloven kapittel 16 a og omfatter både avlytting og annen kontroll, for eksempel å avbryte overføring av samtaler. Innhenting av trafikkdata, lokaliseringsdata samt basestasjonsdata er regulert i straffeprosessloven §§ 203 og 210, som på dette punktet etter hvert avløses av §§ 210 b og 210 c.

Spørsmål om å anvende tvangsmidlene avgjøres av retten ved kjennelse. Dersom det foreligger en slik beslutning, har påtalemyndigheten adgang til å be om at tvangsmiddelet gjennomføres i utlandet. Bistand til kommunikasjonskontroll samt innhenting av data om elektronisk kommunikasjon er ikke direkte regulert i 1959-konvensjonen eller Schengen-konvensjonen. I dag beror derfor spørsmålet om den norske anmodningen etterkommes i stor grad på vedkommende stats nasjonale lovgivning og velvilje.

Utleveringsloven § 24 nr. 1 gir en generell hjemmel for å etterkomme anmodninger fra fremmed stat om bistand til bruk av tvangsmidler i straffesaker der. Både innhenting av data etter straffeprosessloven §§ 203 og 210 (senere §§ 210 b og 210 c) samt kommunikasjonskontroll etter straffeprosessloven kapittel 16 a, er omfattet av bestemmelsen. Ved slik bistand gjennomføres innhentingen av norske myndigheter i Norge, på samme måte som i en nasjonal sak. Materialet lagres og sendes den anmodende staten. Etter gjeldende rett har tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett som anvendes til offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste og tilbyder av slik tjeneste, plikt til å tilrettelegge for kommunikasjonskontroll som gjennomføres av politiet, jf. lov 4. juli 2003 nr. 83 om elektronisk kommunikasjon (ekomloven) § 2-8 første ledd.

For at en begjæring om bistand fra fremmed stat skal kunne etterkommes må betingelsene for å anvende tvangsmidlet etter norsk straffeprosesslov være oppfylt, jf. utleveringsloven § 24 nr. 1. Utleveringsloven § 24 nr. 2 tredje punktum bestemmer også at begjæringen bare kan etterkommes dersom det godtgjøres at tvangsmidlet er besluttet i samsvar med den anmodende statens lovgivning. Endelig oppstiller utleveringsloven § 24 nr. 3 første forutsetning et krav om dobbel straffbarhet. Dette innebærer at handlingen forfølgningen gjelder, eller en tilsvarende handling, må være straffbar i Norge. Begjæringen skal dessuten avslås dersom handlingen ikke kan begrunne utlevering etter utleveringsloven §§ 4 til 6, jf. utleveringsloven § 24 nr. 3 annen forutsetning. For stater tilsluttet Schengen-samarbeidet gjelder likevel bare kravet om dobbelt straffbarhet, jf. utleveringsloven § 24 nr. 3 annet punktum.

Prosessuelle regler for behandlingen av begjæringer fra fremmed stat følger av utleveringsloven § 24 nr. 2 første og annet punktum og nr. 4. Som hovedregel skal det foretas både en rettslig og en administrativ prøving.

7.2 Generelt om konvensjonsforpliktelsene

2000-konvensjonen artikkel 17-21 regulerer rettslig bistand til å innhente data om elektronisk kommunikasjon samt til å foreta kommunikasjonskontroll som ledd i etterforskning. Tradisjonelt har rettshjelpsituasjonen vært begrenset til tilfeller hvor den som skal kontrolleres befinner seg på den anmodede stats territorium. Utviklingen innenfor elektronisk kommunikasjon har imidlertid ført til et økt antall situasjoner hvor det kan være behov for å yte slik bistand til fremmed stat. For å møte denne utviklingen har 2000-konvensjonen artikkel 17-21 et videre anvendelsesområde. Konvensjonen åpner blant annet for umiddelbar overføring av kommunikasjon. Det gis også særskilte bestemmelser som gjør det mulig for stater uten jordstasjoner å selv foreta kontroll av satellittbasert kommunikasjon på eget territorium uten rettslig eller teknisk bistand.

Den norske oversettelsen av 2000-konvensjonen har ”avlytting av telekommunikasjon” som overskrift på dette kapitlet. I norsk terminologi omfatter kommunikasjonskontroll både kontroll av innholdet i kommunikasjonen og kontroll av data.

En slik vid forståelse av begrepet “avlytting” er i samsvar med de forklarende merknadene til konvensjonen på dette punktet (2000/C 379/02) hvor den engelske versjonen heter (i kommentaren til artikkel 18 side 22):

“The Council, after examining the matter, considered that it was not necessary to define the term ‘telecommunications’, which is not limited to telephone conversations, but rather should be understood in the widest sense of the word. Moreover, it is necessary that, as far as possible, the requested Member State also transmits technical data concerning each telecommunication, for example, the number called, the time and duration of the telecommunication, and, if known, the place from which the telecommunication was made or received. Due to this lack of a definition, it is self-evident that the provisions on the interception of telecommunications may apply to all forms of communication made possible by current and future technologies. However, when negotiating the Convention, it was absolutely impossible to foresee every conceivable hypothetical case given the speed of technological development in this area.”

I dag snakker man om elektronisk kommunikasjon, jf. for eksempel datalagringsdirektivet (2006/24/EF). Både 2000-konvensjonen og datalagringsdirektivet handler om å gi justismyndighetene et effektivt verktøy i forbindelse med etterforskningen. Ved gjennomføringen av datalagringsdirektivet ble følgende forståelse av elektronisk kommunikasjon lagt til grunn (Prop. 49 L (2010-2011) punkt 1.2 side 9):

“Departementets forslag til lovendring vil medføre innføring av lagringsplikt for trafikkdata, lokaliseringsdata og abonnements/brukerdata som fremkommer ved bruk av elektronisk kommunikasjon som fasttelefoni, mobiltelefoni, internettaksess, e-post og bredbåndstelefoni.”

Dette er presisert i lagringspliktsbestemmelsen i lov 4. juli 2003 nr. 83 om elektronisk kommunikasjon (ekomloven) ny § 2-7 a første ledd:

“Tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett som anvendes til offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste og tilbyder av slik tjeneste skal lagre trafikkdata, lokaliseringsdata og data nødvendig for å identifisere abonnenten eller brukeren i 6 måneder til bruk for etterforskning, oppklaring og straffeforfølgning av alvorlige straffbare forhold. Plikten etter første punktum gjelder data som genereres eller behandles i tilbyders elektroniske kommunikasjonsnett ved bruk av fasttelefon, mobiltelefon, internettelefoni, internettaksess og e-post.”

Lagringsplikten korresponderer med utleveringsbestemmelsene i straffeprosessloven ny § 210 b som gjelder utlevering av trafikkdata og lokaliseringsdata og ny § 210 c som gjelder basestasjonsdata. I dag utleveres data med hjemmel i straffeprosessloven §§ 203 og 210, men hjemlene blir på dette punktet erstattet fra det tidspunktet ny §§ 210 b og 210 c trer i kraft.

7.3 Rettslig hjelp til kommunikasjonskontroll

7.3.1 Konvensjonsforpliktelsen

2000-konvensjonen artikkel 18 regulerer rettslig samarbeid om kommunikasjonskontroll samt innhenting av data om elektronisk kommunikasjon i forbindelse med etterforskningen.

Artikkel 18 nr. 1 bokstav a innfører en ny form for rettslig hjelp til kommunikasjonskontroll m.m. Det åpnes for kontroll gjennom umiddelbar overføring. Bestemmelsen er utformet for å fange opp den tekniske utviklingen på området. Det fremgår av de forklarende merknadene til konvensjonen at umiddelbar overføring fra nå av skal være hovedregelen.

Ved umiddelbar overføring er den anmodede stat ikke involvert i den praktiske eller tekniske gjennomføringen av kommunikasjonskontrollen. De kompetente myndighetene i anmodende stat foretar selv avlytting og opptak. Det er imidlertid den anmodede stat som avgjør om det i det enkelte tilfellet skal gis bistand til kommunikasjonskontroll. Dersom anmodningen etterkommes, formidler myndighetene sin beslutning til den aktuelle eieren eller tilbyderen av kommunikasjonsnett eller tjeneste i anmodede stat. Eier eller tjenestetilbyder har så ansvaret for å tilrettelegge for umiddelbar overføring.

Artikkel 18 nr. 1 bokstav b gjelder opptak og påfølgende overføring av opptak av meddelelser til den anmodende medlemsstat. Dette alternativet tilsvarer tradisjonell rettslig bistand og er således omfattet av den ordning som praktiseres mellom statene i dag.

Artikkel 18 nr. 2 skisserer tre ulike situasjoner hvor kommunikasjonskontroll kan foretas. Reglene er ulike, avhengig av hvor personen som skal kontrolleres befinner seg. Nærmere regler for situasjonene følger av artikkel 18 nr. 4-8.

Dersom personen som skal kontrolleres befinner seg i den anmodende stat eller i en tredjestat, jf. artikkel 18 nr. 2 bokstav a og c, skal anmodningen behandles etter en forenklet prosedyre. Denne formen for kontroll kalles teknisk bistand. Artikkel 18 nr. 5 bestemmer at den anmodede staten i slike tilfeller er forpliktet til å etterkomme en begjæring så snart staten har mottatt opplysningene som fremgår av nr. 3. Begjæringen skal ikke undergis ytterligere formell behandling. Kontrollen gjennomføres på bakgrunn av en beslutning fra den anmodende staten og med hjemmel i dennes rettsregler. Gjelder kontrollen en person som befinner seg i en tredje medlemsstat, må anmodende stat ha underrettet den berørte staten i tråd med artikkel 20, jf. artikkel 18 nr. 2 bokstav c.

Den forenklede prosedyren som foreskrives i nr. 5 pålegger statene å tillate at kontroll kan skje ved umiddelbar overføring. I motsatt fall skal anmodede stat yte tradisjonell bistand i form av opptak og påfølgende meddelelse, jf. nr. 6 med videre henvisning til nr. 1 bokstav b. Tradisjonell bistand krever innsats fra den anmodede stat og denne kan derfor stille de samme vilkår for å etterkomme begjæringen som ved en tilsvarende nasjonal sak.

Artikkel 18 nr. 7 bestemmer at en stat kan erklære at den bare er bundet av nr. 6 når den som den anmodede staten ikke er i stand til å foreta umiddelbar overføring. Det følger av de forklarende merknadene til konvensjonen at dette innebærer at staten kan erklære at den ikke vil foreta mellomlagring når dette skyldes forhold på den anmodende statens side. Et eksempel er tilfeller hvor den anmodende staten ikke har teknisk utstyr til å motta informasjonen. Dersom staten avgir slik erklæring som anmodet stat vil prinsippet virke gjensidig.

Dersom personen som skal kontrolleres befinner seg i den anmodede staten kan staten stille de samme vilkår for å etterkomme begjæringen som for tilsvarende nasjonale saker, jf. artikkel 18 nr. 5 bokstav b. Kontrollen berører den anmodede staten og personer på denne statens område. Regelen gjelder derfor både der kontrollen skjer etter hovedregelen om umiddelbar overføring og hvor kontrollen gjennomføres ved opptak og påfølgende meddelelse.

Etter artikkel 18 nr. 8 er en medlemsstat unntaksvis forpliktet til å etterkomme en begjæring om å besørge avskrift av opptaket. Slik anmodning kan fremsettes dersom særlige grunner tilsier det. Begjæringen skal vurderes i tråd med den anmodede statens nasjonale rett.

Artikkel 18 nr. 3 og 4 oppstiller bestemmelser om hva en anmodning om rettslig bistand til kommunikasjonskontroll eller innhenting av data om elektronisk kommunikasjon skal inneholde. Etter nr. 9 skal medlemsstater som mottar informasjon som nevnt i nr. 3 og 4 behandle opplysningene fortrolig i samsvar med sin nasjonale rett.

Artikkel 17 definerer hvilke myndigheter som har kompetanse til å sende og motta anmodninger om kommunikasjonskontroll etter artikkel 18-20. Herav følger at dersom myndigheten som har slik kompetanse ikke er en ”judisiell myndighet”, er det anledning til å utpeke en eller flere myndigheter til dette formålet etter artikkel 24 nr. 1 bokstav e.

Artikkel 21 regulerer ansvaret for tjenesteyternes eller tjenestetilbydernes kostnader som følge av bistand etter artikkel 18. Bestemmelsen foreskriver at kostnadene skal bæres av den anmodende staten. Det vises til nærmere omtale av denne problemstillingen i punkt 12.1.

7.3.2 Høringsnotatet og høringsinstansenes syn

I høringsnotatet forutsatte departementet at direkte overføring måtte anses å ligge innenfor rammene i utleveringsloven, og at det ikke ville være nødvendig å endre utleveringsloven § 24 nr. 1 for å bringe norsk rett i samsvar med konvensjonen. Riktignok avviker konvensjonens hovedregel om kommunikasjonskontroll ved umiddelbar overføring fra den måten bistand gjennomføres på i dag, men dette er heller ikke nærmere regulert i utleveringsloven § 24.

Utleveringsloven § 24 nr. 2 og 3oppstiller begrensninger for når en begjæring om bruk av tvangsmidler kan etterkommes. Vilkårene i utleveringsloven § 24 nr. 3 ble omtalt slik (punkt 11.4.3 side 52):

”[D]et [følger] av nr. 3 at en begjæring ikke kan etterkommes dersom den handlingen forfølgningen gjelder, eller en tilsvarende handling, ikke er straffbar etter norsk lov, eller den etter bestemmelsene i §§ 4 til 6 ikke kan begrunne utlevering. Sistnevnte begrensning er ikke forenelig med artikkel 18. Ettersom det allerede er gjort unntak fra begrensningen for stater som er tilsluttet Schengen-samarbeidet, krever en gjennomføring av forpliktelsene etter artikkel 18 at unntaket også gjøres gjeldende for de stater som er tilsluttet 2000-konvensjonen, men som ikke er tilsluttet Schengen-samarbeidet. Dette gjelder kun Storbritannia og Irland, som begge er tilsluttet EU.”

Departementet foreslo i tråd med dette å utvide unntaket i utleveringsloven § 24 nr. 3 til å omfatte stater tilsluttet EU. Følgende formulering ble foreslått i § 24 nr. 3 annet punktum:

”Første punktum andre alternativ gjelder ikke for stater tilsluttet Schengensamarbeidet eller EU”.

Når teknisk bistand skal ytes til kommunikasjonskontroll av personer som befinner seg i den anmodende staten eller i en tredjestat, er det den anmodende statens rettsregler og ikke norske rettsregler som er avgjørende for om det er adgang til å gjennomføre kommunikasjonskontroll. Ulike regler om tilgang til det samme materialet ble omtalt slik (punkt 11.4.3.2 side 54):

”Departementet mener at det ikke er betenkelig at en person kan bli utsatt for etterforskningsmetoder som samsvarer med de lover som gjelder i det land vedkommende oppholder seg, selv om forpliktelsen innebærer at norske myndigheter vil kunne måtte bistå også i tilfeller hvor kontrollen er mer inngripende enn det norsk rett gir anledning til i en tilsvarende straffesak i Norge. Den som kontrolleres har ingen berettiget forventning om å bli beskyttet av norske regler på området ettersom vedkommende ikke befinner seg i Norge.”

Umiddelbar overføring innebærer at kommunikasjonen skal sendes direkte til den anmodende staten. Etter straffeprosessloven §§ 203 og 210 (straffeprosessloven §§ 210 b og 210 c når de trer i kraft) samt § 216 a fjerde ledd og § 216 b tredje ledd kan politiet pålegge eier eller tilbyder av nett eller tjeneste å yte den bistand som er nødvendig ved gjennomføring av avlytting. Politiets kompetanse til å pålegge umiddelbar overføring ble vurdert slik (punkt 11.4.3.1 side 51):

”Politiets kompetanse favner vidt og omfatter ‘bistand som er nødvendig ved gjennomføring av avlyttingen’. Bistand til umiddelbar overføring vil måtte anses nødvendig for å oppfylle Norges folkerettslige forpliktelser. Umiddelbar overføring var imidlertid ikke en form for bistand som var i bruk da bestemmelsen ble vedtatt, og bestemmelsen var således ikke tiltenkt å omfatte den form for bistand. Etter departementets syn er det viktig at det foreligger klar lovhjemmel for at politiet har adgang til å pålegge teletilbyder å yte bistand til direkte overføring. […]

Dette kan sikres ved å presisere i straffeprosessloven § 216 a fjerde ledd at politiet har adgang til å pålegge eier eller tilbyder av nett eller tjeneste å yte bistand til umiddelbar overføring til fremmed stat.”

Departementet ga videre uttrykk for at adgangen til å gi slikt pålegg burde være begrenset. Det ble foreslått å begrense anvendelsesområdet til stater som Norge er folkerettslig forpliktet til å bistå med kontroll ved direkte overføring. Departementet foreslo å lovfeste konvensjonsforpliktelsen ved å føye til følgende nytt tredje og fjerde punktum i straffeprosessloven § 216 a fjerde ledd:

”Dersom kommunikasjonsavlytting er besluttet som ledd i rettslig bistand til fremmed stat, jf. utleveringsloven § 24, kan politiet pålegge eier eller tilbyder av nett eller tjeneste å bistå slik at kontrollen kan skje ved umiddelbar overføring til den fremmede staten. Tredje punktum gjelder likevel bare i den utstrekning slik bistand er nødvendig for å oppfylle forpliktelser i henhold til overenskomst med fremmed stat som Norge er part i.”

Gjeldende rett har ikke bestemmelser om den forenklede prosedyren for overføring som følger av 2000-konvensjonen artikkel 18 nr. 5. Slik bistand forekommer heller ikke i Norge i dag. I høringsnotatet ga departementet derfor uttrykk for at det er behov for lovendring for å bringe norsk rett i samsvar med konvensjonsforpliktelsen på dette punktet. Gjennomføringen ble drøftet slik (punkt 11.4.3.2 side 54):

”Gjennomføring av plikten til å yte teknisk bistand reiser for det første spørsmål om hvem som skal treffe beslutning om at anmodning om slik kommunikasjonskontroll kan etterkommes. Etter straffeprosessloven § 216 a og b treffes beslutning om kommunikasjonsavlytting og andre former for kontroll av kommunikasjonsanlegg av retten. Dette gjelder også der kommunikasjonskontrollen besluttes som ledd i rettslig bistand til fremmed stat, jf. utleveringsloven § 24.

Det bør vurderes om den forenklede prøvingen som skal skje ved ren teknisk bistand heller bør legges til påtalemyndigheten. Etter departementets syn tilsier de særlige hensyn som gjør seg gjeldende ved anmodning om teknisk bistand at det er mest nærliggende å velge en slik løsning. For det første foreligger det allerede en lovlig beslutning om kommunikasjonskontroll fra en rettslig myndighet i den anmodende stat. For det andre er noe av formålet med en slik forenklet prøving å sikre en mer effektiv saksgang [...]. Etter departementets syn vil det være hensiktsmessig å regulere dette i straffeprosessloven 216 a gjennom et nytt femte ledd og i straffeprosessloven § 216 b gjennom et nytt fjerde ledd.”

Utfyllende bestemmelser om umiddelbar overføring, hva en anmodning skal inneholde og behandlingen av slike anmodninger, ble foreslått nedfelt i forskrift.

Det ble foreslått at Norge avgir erklæring etter artikkel 18 nr. 7 om at det ikke vil bli foretatt mellomlagring når grunnen til at umiddelbar overføring ikke er mulig skyldes forhold på den anmodende statens side. I høringsnotatet punkt 11.4.2 side 50 het det:

”Å bistå andre stater med kommunikasjonskontroll, især avlytting og opptak er svært ressurskrevende. Slik departementet ser det, bør forholdene legges til rette for at bistand i størst mulig grad kan skje ved umiddelbar overføring, slik at den anmodende staten selv gjennomfører kommunikasjonskontrollen. Artikkel 18 nr. 7 åpner for at en statspart kan erklære at den ikke vil foreta mellomlagring når grunnen til at umiddelbar overføring ikke er mulig, skyldes forhold på den anmodende statens side. Etter departementets vurdering bør Norge avgi en slik erklæring. Dette vil innebære at tilsvarende begrensninger kan gjøres gjeldende overfor Norge. Det understrekes at det rent teknisk er mulig å gjennomføre kommunikasjonskontrollen ved umiddelbar overføring.”

Plikten i artikkel 18 nr. 8 til å besørge avskrift av opptak ble foreslått regulert i forskrift.

Når kontroll skjer ved umiddelbar overføring, er det et spørsmål om tilretteleggingsplikten i gjeldende rett omfatter dette. Problemstillingen oppstår både som ledd i tradisjonelt rettslig samarbeid og ved teknisk bistand. Om dette uttalte departementet (punkt 11.4.3.4 side 56-57):

”Omfanget av tilretteleggingsplikten fremgår ikke av ekomloven § 2-8 direkte. I bestemmelsen er det vist til at tilretteleggingsplikten omfatter ’lovbestemt tilgang til informasjon’. Omfanget av tilretteleggingsplikten vil således avhenge av om tilgangen til informasjon er lovbestemt. [...].

[...] Gjennom de endringer som er foreslått i straffeprosessloven § 216 a og b […] vil kommunikasjonskontroll som skjer ved umiddelbar overføring, måtte anses som ‘lovbestemt tilgang til informasjon om sluttbruker og elektronisk kommunikasjon’, jf. ekomloven § 2-8 første ledd og således være omfattet av tilretteleggingsplikten. Det er etter departementets syn ikke nødvendig å foreta endringer i ekomloven § 2-8 for å sikre at tilretteleggingsplikten også omfatter umiddelbar overføring til fremmed stat.”

Fornyings- administrasjons og kirkedepartementet, Politidirektoratet, Kripos og Advokatforeningen har kommentert departementets forslag om å lovfeste adgangen til umiddelbar overføring av informasjon. Fornyings- administrasjons og kirkedepartementet har følgende synspunkt:

”Trafikkdata og innholdsdata fra elektronisk kommunikasjon og transaksjonsdata fra bank er informasjon som kan fortelle svært meget om de registrerte personene. Vi har derfor streng regulering av politiets tilgang til slike data i vår nasjonale lovgivning, særlig straffeprosessloven. Og vi har omfattende debatt når det er aktuelt å endre reglene, som nå senest i forbindelse med spørsmålet om mulig implementering av EUs datalagringsdirektiv. Når andre lands myndigheter skal gis tilgang til data om elektronisk kommunikasjon og økonomiske transaksjoner, er det derfor viktig at denne tilgangen, så langt råd er, gis på de vilkår våre egne rettshåndhevende myndigheter ville fått tilgang til data. Vi registrerer at dette langt på vei er tilfellet for så vidt gjelder data fra elektronisk kommunikasjon, jf. høringsnotatet kapittel 11.”

Kripos støtter departementets forslag:

”Kripos støtter departementets syn om at dagens regelverk antas å gi tilstrekkelig hjemmel for direkte overføring av kommunikasjonskontrollen, jf utleveringsloven § 24. Det blir da viktig at politiet kan pålegge tilbyderne om å yte bistand til slik direkte overføring til et annet land. Vi støtter forslaget om at det fremgår uttrykkelig av straffeprosessloven § 216 a at man får slik adgang til å pålegge de å yte bistand til direkte overføring.”

Advokatforeningen er skeptisk til endringene som åpner for umiddelbar overføring og viser til at kontrollen innebærer en uthuling av rettssikkerhetsgarantiene i straffeprosessloven kapittel 16 a. Hensynet til rettssikkerhet gjør seg imidlertid gjeldende med ulik styrke:

”Advokatforeningen er i prinsippet enig i at hensynet til rettssikkerhet slik dette er søkt ivaretatt i straffeprosessloven ikke slår til i samme grad der kontrollen gjelder en person som oppholder seg i den anmodende stat eller en tredjestat, og at det kan være gode grunner for en forenklet prosedyre der det utelukkende er tale om teknisk bistand. I slike tilfeller er også umiddelbar overføring mindre betenkelig.”

Ingen av høringsinstansene har hatt særskilte merknader til forslaget om å utvide unntaket i utleveringsloven § 24 nr. 3 til å omfatte stater tilsluttet EU, eller til forslaget om utfyllende bestemmelser i forskrift.

Kripos og Advokatforeningen sluttet seg til departementets forslag om at påtalemyndigheten treffer beslutning om anmodninger om teknisk bistand.

Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til forslaget om å avgi erklæring etter artikkel 18 nr. 7 eller om å regulere plikten til å besørge avskrift av opptak etter artikkel 18 nr. 8. Spørsmålet om å endre ekomloven § 2-8 om tilbyderes tilretteleggingsplikt er heller kommentert av noen av høringsinstansene.

Departementet har også avholdt et eget høringsmøte med ekomsektoren. Telenor og Tele2 gav uttrykk for et behov for nærmere regler for den praktiske håndteringen av anmodninger om kommunikasjonskontroll fra fremmede stater.

7.3.3 Departementets vurdering

Departementet går inn for å endre straffeprosessloven §§ 203 og 210 (§§ 210 b og 210 c med virkning fra det tidspunktet disse trer i kraft) samt §§ 216 a og 216 b, samt utleveringsloven § 24 nr. 3 slik at det tilrettelegges for at kravene i 2000-konvensjonen artikkel 18 om kommunikasjonskontroll samt innhenting av data om elektronisk kommunikasjon, kan imøtekommes. Det er i dag teknisk mulig å gjennomføre direkte overføring av kommunikasjon samt innhenting av data om elektronisk kommunikasjon til fremmed stat. Metoden benyttes imidlertid ikke innenfor det rettslige samarbeidet. Konvensjonsforpliktelsen og forslagene imøtekommer således den teknologiske utviklingen på området. Ved å legge til rette for umiddelbar overføring vil kontroll kunne skje mer effektivt, i det den anmodede staten ikke involveres i den praktiske og tekniske gjennomføringen. Forslaget vil således også virke ressursbesparende.

Spørsmålet om i hvilken grad en skal tillate kommunikasjonskontroll samt innhenting av data om elektronisk kommunikasjon, må avveies mot hensynet til personvern og rettssikkerheten til personene som skal kontrolleres. Samtidig er det klart at kommunikasjonskontroll samt innhenting av data om elektronisk kommunikasjon, er svært viktig for etterforskningen og bekjempelsen av alvorlig kriminalitet. Departementet viser til at plikten til å legge til rette for direkte overføring ikke innebærer at fremmede stater kan iverksette kommunikasjonskontroll i Norge uten at norske myndigheter er involvert. Når personen som skal kontrolleres befinner seg i Norge skal avgjørelsen om å iverksette kontroll treffes i samsvar med norsk rett. Dersom vedkommende befinner seg i den anmodende stat eller en tredjestat vil ikke kontrollen være myntet på personer i Norge, hvilket gjør denne formen for kontroll mindre betenkelig. I disse tilfellene vil kontrollen bli iverksatt basert på beslutning fra den fremmede staten, med hjemmel i vedkommende stats materielle og prosessuelle vilkår. Det er imidlertid norske myndigheter som pålegger tjenesteytere og tjenestetilbydere å legge til rette for kontrollen. Den anmodede staten må i disse tilfellene godtgjøre at det foreligger en lovlig beslutning om kontroll. I Norge legges det opp til at denne kontrollen foretas av påtalemyndigheten.

Departementet mener at forslaget om å åpne for umiddelbar overføring er i tråd med 2000-konvensjonens målsetning om å styrke og effektivisere det rettslige samarbeidet, slik dette fremkommer av konvensjonens fortale, basert på prinsippet om gjensidig anerkjennelse av rettslige beslutninger. Når bistand skjer ved umiddelbar overføring har imidlertid ikke norske myndigheter kontroll over selve overvåkningen. Departementet mener derfor at muligheten til direkte overføring bør begrenses til stater som Norge har et nært samarbeide med.

Departementet fastholder at endringene i straffeprosessloven §§ 203 og 210 (§§ 210 b og 210 c med virkning fra det tidspunktet disse trer i kraft) samt §§ 216 a og 216 b medfører at det ikke er behov for å gi særskilte regler om tilretteleggingsplikten i ekomloven. Forslagene til endringer i straffeprosessloven utvider omfanget av hva som skal anses som ”lovbestemt tilgang til informasjon” og således omfanget av tilbydernes tilretteleggingsplikt.

Departementet viderefører standpunktet i høringsnotatet om at Norge bør avgi erklæring etter artikkel 18 nr. 7. Norske myndigheter kan allerede i dag sende og motta direkte overføring av kommunikasjon. Løsningen er ressursbesparende og det vil styrke samarbeidet om flest mulig av medlemsstatene åpner for metoden. Av ressursmessige grunner bør Norge ikke være forpliktet til å etterkomme anmodninger om avlytting og opptak i tilfelle hvor den anmodende staten ikke har lagt til rette for umiddelbar overføring.

Departementet tar sikte på å gi utfyllende regler om hva en anmodning skal inneholde og plikten til å besørge avskrift av opptak, i forskrift, jf. forslag til ny forskriftshjemmel i straffeprosessloven nytt femte ledd fjerde punktum.

Departementet har stor forståelse for innspillet fra ekomsektoren. Det tas sikte på å legge til rette slik at bistanden til fremmede stater kan skje på en enkel og praktikabel måte som samtidig ivaretar datasikkerheten og personvernet best mulig.

7.4 Kommunikasjonskontroll av telekommunikasjon på en stats eget område gjennom tjenestetilbydere

7.4.1 Konvensjonsforpliktelsen

2000-konvensjonen artikkel 19 regulerer kontroll av kommunikasjon på en stats eget territorium som vedkommende stat ikke selv er i teknisk stand til å fange opp.

Bestemmelsen er en nyhet, foranlediget av den teknologiske utviklingen. I dag vil bestemmelsen i hovedsak regulere kommunikasjon via satellittsystemer. Artikkel 19 er imidlertid teknologinøytral og vil etter hvert også kunne få anvendelse på annen teknikk.

Dersom en person som skal kontrolleres benytter satellittbasert kommunikasjon, må staten skaffe tilgang til materialet via en jordstasjon. Stater som har jordstasjoner kan fange opp telekommunikasjon innenfor et stort geografisk område. Stater som ikke har slik jordstasjon, men som befinner seg innenfor en satellitts dekningsområde, vil imidlertid ikke være teknisk utstyrt til selv å kontrollere kommunikasjon som sendes og mottas på eget territorium.

I slike situasjoner kan kommunikasjonskontroll gjennomføres ved at staten for hvert tilfelle anmoder en stat som har jordstasjon om bistand etter artikkel 18. Artikkel 19 åpner imidlertid for en mer permanent løsning. Bestemmelsen pålegger stater som har jordstasjoner å gjøre tjenestene direkte tilgjengelige for andre medlemsstater via fjerntilkopling. Kompetent myndighet er regulert i artikkel 17, og skal forstås på samme måte som i artikkel 18.

Etter artikkel 19 nr. 2 skal kontrollen kunne gjennomføres via fjernutstyr, uten å anmode om rettslig eller teknisk bistand fra staten hvor jordstasjonen er lokalisert. Når en stat kan gjennomføre lovlig kontroll ved slik fjernbetjening, er det i praksis ikke tale om rettslig hjelp. Det er et vilkår at kontrollen er besluttet som ledd i etterforskningen av en straffesak, i samsvar med gjeldende rettsregler i staten som skal benytte seg av fjernutstyret. Kommunikasjon som sendes eller mottas på området til staten hvor jordstasjonen er lokalisert eller tredjestat, reguleres av artikkel 18.

Etter artikkel 19 nr. 3 kan en medlemsstat benytte fjernbetjeningen til å foreta kontroll av kommunikasjon som sendes eller mottas på statens eget område som ledd i rettslig bistand til en annen stat etter artikkel 18.

Installering av fjernutstyr er ikke ment å være til hinder for å anmode om kommunikasjonskontroll etter artikkel 18, jf. artikkel 19 nr. 4. Artikkel 18 nr. 2 bokstav a gjelder situasjoner hvor anmodende stat ”har behov for teknisk assistanse”. Med fjerntilgang har staten rent faktisk ikke dette behovet. Artikkel 19 nr. 4 er ment å sikre at staten likevel ikke fratas muligheten til å anmode om bistand etter artikkel 18 der dette fremstår som den mest praktiske og enkle løsning. De forklarende merknadene til konvensjonen viser til situasjoner der den aktuelle personen forflytter seg mellom flere stater, inkludert staten som skal gjennomføre kontrollen.

Gjennomføringen av artikkel 19 reiser praktiske og tekniske spørsmål som ikke er endelig avklart. Om dette uttalte departementet følgende i høringsnotatet (punkt 11.5.1 side 59):

”For å skape best mulige betingelser for å gjennomføre artikkel 19, ga Rådet i forbindelse med vedtakelse av konvensjonen en erklæring hvor det blant annet uttrykkes at medlemsstatene skal konsultere hverandre innenfor Rådets rammer om alle praktiske og tekniske aspekter vedrørende gjennomføringen av artikkel 19. Det ble også understreket at det skal tas hensyn til forpliktelsene i artikkel 4 og 5 i Europa-parlamentets og Rådets direktiv 97/66/EF av 15. desember 1997 om behandling av personopplysninger og beskyttelse av privatlivets fred innenfor telesektoren.”

7.4.2 Gjeldende rett, høringsnotatet og høringsinstansenes syn

Gjeldende rett regulerer ikke den form for bistand som artikkel 19 åpner for. Det finnes i dag flere jordstasjoner i Norge. Den viktigste i forbindelse med kommunikasjonskontroll er plassert på Eik i Rogaland. Jordstasjoner er også lokalisert bl.a. i Nittedal og på Svalbard. Eierne av disse jordstasjonene har i dag ikke plikt til å legge til rette for fjernbetjening for fremmede stater.

I høringsnotatet drøftet departementet behovet for ny lovgivning slik (punkt 11.5.2 side 59):

”Etter departementets syn vil lovregulering være nødvendig for å sikre gjennomføring av forpliktelsen etter artikkel 19.

Hvordan dette skal reguleres, avhenger imidlertid noe av de tekniske og praktiske løsningene som blir valgt. Det er som nevnt forutsatt av rådet at medlemsstatene skal kommer frem til praktiske og tekniske løsninger som ivaretar nettets integritet. Så lenge disse spørsmålene ikke er løst, vil det ikke være mulig å vedta den nødvendige reguleringen for å gjennomføre den løsning søm følger av artikkel 19. Dette er etter departementets syn heller ikke nødvendig for å kunne ratifisere konvensjonen. Konvensjonen pålegger statene en plikt til å tillate at en medlemsstat installerer utstyr for fjernbetjening. En forutsetning for at medlemsstatene skal være forpliktet til å tillate dette, må etter departementets syn være at statene er enig om de praktiske og tekniske løsningene.

Inntil disse spørsmålene er løst, er det etter departementets syn tilstrekkelig å vedta en lovbestemmelse som gir hjemmel for Kongen til å treffe de nødvendige reguleringer for å gjennomføre forpliktelsene etter artikkel 19 i forskrift så snart de praktiske og tekniske løsningene er på plass. Det kan i en slik bestemmelse presiseres at en slik forskrift må ivareta nettets integritet i tilstrekkelig grad.

[…].

Ettersom det finnes en jordstasjon på Svalbard bør det etter departementets syn vurderes å gjøres unntak for denne for å sikre at opplysninger ikke kan bli brukt i krigsøyemed i strid med Svalbardtraktaten artikkel 9. Selv om jordstasjonen på Svalbard pr. i dag i første rekke benyttes til nedlesning av værdata og andre måledata fra ulike observasjonssatellitter, kan jordstasjonen på Svalbard i prinsippet benyttes til å kommunisere med kommunikasjonssatellitter.”

Departementet drøftet også om det var andre, mer prinsipielle hensyn som talte mot at Norge forpliktet seg til å åpne for at en annen stat kan foreta kommunikasjonskontroll eller innhente data om elektronisk kommunikasjon fra en jordstasjon her (høringsnotatet punkt 11.5.2 side 60):

”Så lenge de nevnte hensyn ivaretas, foreligger det etter departementets syn ingen prinsipielle innvendinger mot å slutte seg til en bestemmelse som gir en stat anledning til å foreta kommunikasjonskontroll som avsendes fra eller mottas på eget territorium uten å måtte be om rettslig eller teknisk bistand i det enkelte tilfelle, slik artikkel 19 legger opp til. For det første er bruk av myndighet på eget området innenfor kjernen av den enkelte stats suverenitet. Det vil derfor ikke være et anliggende for andre stater å overprøve deres beslutninger slik ordningen med tradisjonell rettslig bistand gjør, med mindre det strider mot folkerettslige forpliktelser som den aktuelle staten er bundet av. Det kan i den sammenheng legges til at samtlige medlemsstater er part i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, og er stater som Norge har et nært samarbeid med.”

Bare Forsvarsdepartementet og Advokatforeningen berører departementets forslag særskilt. Forsvarsdepartementet uttaler:

”Forsvarsdepartementet forutsetter […] at en eventuell bruk av jordstasjonen på Svalbard gjøres i overensstemmelse med Svalbardtraktatens bestemmelser. Den nærmere vurdering av forholdet til Svalbardtraktaten formodes å bli ivaretatt av Utenriksdepartementet. For øvrrig forutsetter Forsvarsdepartementet at de foreslåtte lov- og forskriftsendringer ikke legger begrensninger på Etterretningstjenestens innhenting av informasjon hjemlet i eget rettsgrunnlag.”

Advokatforeningen har uttalt at foreningen ikke har merknader til departementets forslag om kontroll av kommunikasjon på en stats eget område gjennom tjenestetilbydere.

Denne problemstillingen var også et tema under høringsmøtet med ekomsektoren, jf. punkt 7.3.2. Ingen hadde merknader til dette.

7.4.3 Departementets vurdering

Departementet opprettholder standpunktet i høringsnotatet om at det bør legges til rette for at medlemsstatene kan kontrollere personer på sitt eget område via fjerntilkopling til jordstasjoner. 2000-konvensjonen artikkel 19 introduserer en ny metode for å iverksette fremmede staters beslutninger om kommunikasjonskontroll. I disse tilfellene vil ikke kontrollen berøre personer i Norge. Det vil heller ikke bli spørsmål om å anmode om rettslig bistand fra Norge. Det vil således ikke bli nødvendig å gjøre særskilte endringer i de tradisjonelle rettshjelpsreglene.

Det ligger innenfor statenes suverene myndighet å treffe beslutning om kommunikasjonskontroll på eget territorium. Hensikten bak 2000-konvensjonen artikkel 19 er å supplere eksisterende regler om tradisjonell bistand og rettslig hjelp ved umiddelbar overføring etter artikkel 18. Muligheten for fjernbetjening følger således opp den teknologiske utviklingen ved å tilrettelegge for kontroll med kommunikasjon til eller fra eget territorium. Departementet mener at metoden vil være en effektiv og ressursbesparende løsning. Forslaget vil oppfylle konvensjonens målsetning om å styrke samarbeidet mellom medlemsstatene, basert på gjensidig anerkjennelse av rettslige beslutninger.

Departementet anser at det er behov for klare regler for gjennomføringen av kontroll ved fjernbetjening. Det gjenstår imidlertid å avklare en rekke praktiske og tekniske spørsmål i forbindelse med slik kontroll. Hvordan dette skal skje i praksis, for eksempel hvem som skal bære kostnadene for tekniske tilpasninger som kan vise seg å være påkrevd eller hvilke tekniske sikkerhetstiltak som bør iverksettes for å ivareta nettets integritet, er ikke behandlet i konvensjonen. Artikkel 19 om fremmede staters tilgang til jordstasjoner, anses ikke å være til hinder for at den staten der jordstasjonen settes opp, innenfor konvensjonens rammer stiller vilkår for tilgangen, for eksempel om at vedkommende stat skal dekke kostnadene.

Departementet mener at den nærmere reguleringen bør utstå til de praktiske og tekniske spørsmålene er løst. I dag foretar Norge ikke kontroll via fjerntilkopling. Det er heller ingen utenlandske stater som har direkte tilgang til norske jordstasjoner. Departementet er ikke kjent med at det vil bli lagt til rette for fjernbetjening i nær fremtid. Det er derfor ikke er et umiddelbart behov for lovendringer. Etter departementets syn fremstår heller ikke særskilte lovendringer på dette området som nødvendig for å kunne ratifisere konvensjonen. Sverige har inntatt samme standpunkt ved implementeringen av konvensjonen, se DS 2004:50 Internationell rättslig hjälp i brottmål side 147-148.

7.5 Varsel ved kontroll av telekommunikasjon uten teknisk assistanse fra en annen medlemsstat

Straffeprosessloven kapittel 16 a gir norske myndigheter hjemmel for å iverksette kommunikasjonskontroll. Adgangen til å innhente data om elektronisk kommunikasjon følger av straffeprosessloven §§ 203 og 210 (avløses på dette punkt av §§ 210 b og 210 c når disse trer i kraft). Reglene gjelder uavhengig av hvor den som skal kontrolleres befinner seg. Det er lokalisert flere jordstasjoner som gir tilgang til satellittbasert kommunikasjon i Norge. Norske myndigheter kan således avlytte personer utenfor norsk territorium via jordstasjonene. Videre kan det iverksettes kontroll av personer som befinner seg nær grensen til Norge og som benytter mobiltelefonnett her.

Norge gjennomfører i dag kommunikasjonskontroll uavhengig av hvor den som skal kontrolleres befinner seg. Dette skjer uten rettslig eller teknisk bistand. Det er ingen regler om plikt til å varsle berørte stater, og i praksis gis det heller ikke slik underretning. Tilsvarende mottar ikke norske myndigheter varsel om at fremmede stater gjennomfører slik kontroll med kommunikasjon som knytter seg til norsk territorium.

2000-konvensjonen artikkel 20 regulerer situasjoner hvor en stat selv gjennomfører kommunikasjonskontroll av personer som befinner seg på en annen medlemsstats territorium. Regelen forutsetter at kontrollen skjer uten teknisk assistanse. Denne formen for kontroll er mulig dersom kommunikasjonen skjer via tradisjonelle nettverk for mobiltelefoni eller dersom staten kontrollerer satellittbasert kommunikasjon via jordstasjon på sitt eget territorium. Formålet med artikkel 20 er å oppstille en plikt til å varsle fremmed stat om kontrollen. Nærmere regler for varslingen følger av nr. 2-6. Etter artikkel 20 nr. 7 kan statene avgi erklæring om at varsel ikke er nødvendig.

En annen stat kan foreta kommunikasjonskontroll av person i Norge dersom denne kontrollen skjer som ledd i etterforskningen av en straffbar handling, og er satt i verk med det formål å identifisere, pågripe, sikte, iretteføre eller dømme gjerningspersonen, jf. artikkel 20 nr. 1. Varsel skal gis før kommunikasjonskontrollen dersom vedkommende stat da er kjent med at den kontrollen gjelder, befinner seg på en annen stats territorium. For øvrig skal varsel fremsettes så snart staten blir kjent med at den kontrollen gjelder, befinner seg på territoriet til en annen stat, jf. artikkel 20 nr. 2.

Den varslede stat skal svare omgående og senest innen 96 timer etter at den mottok varselet, jf. artikkel 20 nr. 4. Av hensyn til behov for mer tid for å fullføre nasjonale prosedyrer kan den opprinnelige fristen forlenges med en periode på maksimalt åtte dager. Dersom kommunikasjonskontrollen aksepteres, kan det samtidig stilles vilkår om at norsk rett skal følges. Alternativt kan den varslede staten kreve at kommunikasjonskontrollen ikke gjennomføres eller stanses dersom kontrollen ikke er tillatt i henhold til statens nasjonale rett eller i strid med 1959-konvensjonen artikkel 2 (bl.a. politiske lovbrudd, ordre public-forhold). Inntil den varslede staten har truffet beslutning om hvorvidt kommunikasjonskontrollen skal tillates, kan den avlyttede medlemsstat fortsette avlyttingen. Materialet som har fremkommet ved avlyttingen kan i så fall ikke brukes med mindre noe annet er avtalt mellom de berørte medlemsstatene, eller det er påkrevd for å treffe hastetiltak for å hindre en overhengende og alvorlig trussel mot offentlig sikkerhet. Den enkelte stat må treffe de nødvendige tiltak for å sikre at det kan gis et svar innen 96 timer. Blant annet skal det utpekes kontaktpunkter som skal være i tjeneste døgnet rundt.

I høringsnotatet drøftet departementet spørsmålet om det bør avgis erklæring etter artikkel 20 nr. 7 om at varsel ikke er nødvendig (punkt 11.6.2 side 63):

”En ordning med varsling vil kunne tenkes å skape betydelig merarbeid. Både varsling til andre stater og behandling av varsel som mottas vil kreve en del ressurser. Samtidig vil det blant annet ved kontroll av kommunikasjon via mobiltelefon være praktisk vanskelig å holde oversikt over om en person befinner seg innenfor eller utenfor norsk territorium. Dette gjelder særlig ved kortvarige forflytninger i grenseområdene, men også i tilfeller hvor den personen som skal avlyttes har en elektronisk kommunikasjonsadresse i Norge men oppholder seg i et annet land. Fra et praktisk ståsted vil det således kunne være ønskelig å unngå varslingsplikt.

Konsekvensene av å erklære at varsel ikke er nødvendig vil være at personer som befinner seg på norsk territorium vil kunne bli utsatt for kommunikasjonskontroll i større utstrekning enn det som følger av norsk rett. Men heller ikke dette innebærer noen endring fra det som er realiteten i dag.”

Departementet foreslo også enkelte mer begrensede former for varslingsplikt (høringsnotatet punkt 11.6.2 side 63):

”Det bør vurderes om unntak fra varslingsplikten bare skal gjelde overfor stater som har avgitt tilsvarende erklæring. En slik erklæring kan eventuelt nyanseres ved at varsel bare er nødvendig ved langvarig kommunikasjonskontroll og ikke ved korte grensepasseringer.”

Dersom erklæring etter artikkel 20 nr. 7 ikke avgis eller avgis delvis, ble det foreslått at plikten til å varsle og nærmere regler for gjennomføring av varslingen inntas i forskrift. Departementet foreslo å opprette et kontaktpunkt som kan være tilgjengelig for å motta varsel hele døgnet.

Av høringsinstansene er det kun Politidirektoratet, Kripos og Advokatforeningen som har hatt merknader til departementets forslag om å avgi erklæring etter artikkel 20 nr. 7. Kripos, som får støtte av Politidirektoratet, uttaler:

”I utgangspunktet synes varsling som best i samsvar med de alminnelige prinsipper for jurisdiksjonsutøvelse og den norske stats suverene rett til å anvende tvangsmidler på norsk jord. På den annen side medfører den teknologiske utvikling at det stadig oftere blir en aktuell problemstilling at den som f eks avlyttes befinner seg på annet territorium, kanskje endog uten at man vet det. Bestemmelsene omfatter alle former for elektronisk kommunikasjon uavhengig av hvilken teknologi som benyttes, og det er nok grunn til å anta at den teknologiske utvikling vil forsterke problemstillingens aktualitet.

Selv om Norge ikke har avgitt noen erklæring om at varsel ikke er nødvendig, er nok dagens praksis gjennomgående at norske myndigheter verken avgir eller mottar slike varsel.

Departementet uttaler at en ordning med varsling vil kunne tenkes å skape et betydelig merarbeid. Vi vil også påpeke at et varslingsregime må følges opp med et internt regelverk som angir hvorledes de opplysninger som varslet inneholder skal behandles, herunder ikke helt ukompliserte spørsmål som f eks underretning til de som rammes av kontrollen.

Kripos har ikke noen oversikt over hva andre land har gjort, men antar at varsling i praksis ikke er vanlig. Det formelle regelverk bør best mulig samsvare med den reelle situasjon og Kripos vil derfor tilråde at det avgis en erklæring etter artikkel 20 nr 7 om at varsling ikke er nødvendig.”

Til spørsmålet om erklæringen eventuelt kunne nyanseres, er Kripos skeptisk:

”Et skille mellom kort og langvarig kontroll vil bli skjønnsmessig og være vanskelig å praktisere noenlunde entydig. Etter vår oppfatning vil også intensiteten være av større betydning enn lengden på kontrollen. Et unntak som bare gjelder mellom land som avgir tilsvarende erklæringer kan virke besnærende. I utgangspunktet synes gjensidighet å være rimelig. Her må man imidlertid ta i betraktning at det dreier seg om en ordning som i realiteten ikke praktiseres. De motforestillinger mot varsling, som gjelder merarbeidet det vil medføre å utarbeide og administrere en ordning for behandling av slike varsler, blir ikke vesentlig mindre av at det bare gjelder noen land.

Kripos legger til grunn at en slik erklæring eventuelt må kunne trekkes tilbake dersom man på et senere tidspunkt ønsker varsling.

Dersom slik erklæring ikke blir avgitt vil det være nødvendig å oppgi et kontaktpunkt som skal være tilgjengelig hele døgnet […]. Etter vår oppfatning vil det eventuelt være naturlig å legge dette til Kripos.”

I motsatt retning uttaler Advokatforeningen:

”Advokatforeningen kan ikke slutte seg til forslaget om å avgi erklæring om at norske myndigheter ikke trenger å motta varsel om kommunikasjonskontroll av personer som befinner seg på norsk territorium. Man får da ingen kontroll med om slik kontroll skjer i samsvar med norsk rett. Hensynet til rettssikkerhet virker videre enn bare en anvisning av prosessuelle bestemmelser som norske myndigheter skal følge. Kommunikasjonskontroll er et inngrep som krever hjemmel, og da bør norske myndigheter ha et ansvar for at et slikt inngrep er i samsvar med norsk rett.”

Departementet legger avgjørende vekt på betydningen av at Norge kan føre kontroll med kommunikasjonskontroll som foregår på norsk territorium også der det ikke kreves teknisk bistand fra norske myndigheter. Det foreslås derfor ikke at Norge avgir erklæring etter artikkel 20 nr. 7 om at varsel ikke er nødvendig. Det er heller ingen andre stater som har avgitt erklæring om at slikt varsel ikke er nødvendig.

Riktignok skjer den form for kommunikasjonskontroll som artikkel 20 retter seg mot, uten varsel i dag. Departementet er ikke kjent med at denne ordningen uten underretning har voldt problemer. Samtidig kan det være grunn til å etablere nærmere regler for slik virksomhet. Forventning om at teknisk utstyr vil øke omfanget av slik kontroll, jf. uttalelse fra KRIPOS ovenfor, er nok en faktor som taler for at norske myndigheter i større grad bør ha en oversikt over situasjonen, og kunne stanse dette der det ikke skjer i henhold til norsk rett.

Innføring av krav om varsling fra utenlandske myndigheter, krever nærmere regler om behandlingen av slike varsler, herunder et nasjonalt kontaktpunkt. Departementet tar sikte på å gi nærmere regler, eventuelt i forskrifts form, jf. forslag til forskriftshjemmel i straffeprosessloven § 216 a nytt sjette ledd og merknader til denne bestemmelsen.