3 Lovforslagets folkerettslige rammer

3.1 Innledning

Det folkerettslige utgangspunktet er at statene i kraft av sin suverenitet står fritt til å disponere over sitt territorium. Som utvalget skriver i utredningen punkt 3.2, er begrepet suverenitet i folkerettslig forstand knyttet til statens grunnrettigheter – fundamentale rettigheter som er tillagt statene uten særlig hjemmel. Foruten rett til selvstendighet, likeverd og aktelse, innbefatter suverenitet en rett til å utøve offentlig myndighet som lovgivnings-, doms- og håndhevelsesmyndighet på eget territorium. Suverenitetsprinsippet innebærer at staten kan bestemme hvem den vil gi opphold på sitt territorium, og forbeholde naturressursene for egne borgere.

Retten til håndhevelse er eksklusiv på, og i utgangspunktet innskrenket til, eget territorium. Denne håndhevelsesretten hører til kjernen av territorialhøyheten, og omfatter kontrollbeføyelser som grensekontroll. En stat kan gi tillatelse til at andre stater utøver håndhevelsesmyndighet på sitt territorium. Slikt samtykke kan gis i et konkret tilfelle, eller følge av en generell folkerettslig avtale som staten har inngått. En folkerettslig avtale om gjensidig kontrollmyndighet vil vanligvis fastsette kontrollområdets utstrekning, og uttrykkelig angi de kontrollbeføyelser som tillates. Slike ordninger finnes i Schengen-regelverket, og følger også av EØS-avtalens protokoll 11 om tollsamarbeid med EU-landene.

Schengen-samarbeidet bygger ned grensene internt mellom medlemsstatene, særlig hva gjelder personkontroll. Til gjengjeld etableres felles regler for den ytre grensekontrollen mot tredjeland gjennom folkerettslig bindende rettsakter med tilhørende regelverk. Norsk grensekontroll er derfor i dag i stor grad basert på EU-regler. Av den grunn står naturlig nok også regelverket utformet som ledd i Schengen-samarbeidet sentralt ved utformingen av en ny grenselov, men det står ikke alene. Norge har grenserelevante forpliktelser også som følge av folkerettslige avtaler med de enkelte nabostatene, og med andre stater i form av overenskomster, traktater eller konvensjoner.

3.2 Schengen-samarbeidet

Samtlige EU-land, bortsett fra Storbritannia, Irland, Kypros, Bulgaria, Romania og Kroatia deltar fullt ut i Schengen-samarbeidet. Hovedprinsippene i samarbeidet ble opprinnelig nedfelt i Schengen-konvensjonen fra 1990, som etter hvert er supplert med omfattende sekundærlovgivning i form av nye rettsakter, og med praktisk viktige retningslinjer nedfelt i håndbøker og instrukser.

Regelverket oppstiller kompenserende tiltak for å begrense, så langt som mulig, de negative konsekvensene av bortfalt personkontroll ved kryssing av indre grenser. Det første og viktigste kompenserende tiltaket er en harmonisert, ensartet og forsterket personkontroll ved ytre grenser. Schengen-landenes ytre grensekontroll er forankret i Europaparlaments- og Rådsforordning (EU) nr. 2016/399 av 9. mars 2016 om innføring av fellesskapsregler som regulerer bevegelsen av personer over grensen (grenseforordningen). Dette er et felles regelverk med felles standarder for utøvelse av inn- og utreisekontroll og samordnet utvikling av visum- og asylpolitikken. Den gjeldende grenseforordningen erstatter den tidligere grenseforordningen (forordning 562/2006), som ble godtatt ved Stortingets samtykke 14. juni 2006, jf. St.prp. nr. 59 (2005–2006) og Innst. S. nr. 220 (2005–2006). Detaljene i Schengen-samarbeidet og Norges deltakelse er omtalt i en rekke dokumenter, blant annet i Meld. St. 5 (2012–2013) EØS-avtalen og Norges øvrige avtaler med EU og NOU 2012: 2 Utenfor og innenfor – Norges avtaler med EU.

Det enkelte Schengen-land utfører grensekontroll på sin del av yttergrensen på vegne av de øvrige Schengen-landene. Opprettelsen av Den europeiske grense- og kystvakt, som videreutvikler det tidligere Frontex, bidrar til å styrke gjennomføringen av yttergrensekontrollen og avdekke svakheter. Alle Schengen-stater er underlagt en regelmessig evaluering av hvordan staten formelt og reelt har gjennomført sine forpliktelser etter Schengen-regelverket. Evalueringen ledes av Kommisjonen, med bistand fra medlemslandene. Norge deltar således jevnlig i evalueringen av andre medlemsland. Som det fremgår av punkt 2, var Schengen-evalueringen av Norge i 2005–2006 den direkte foranledningen for nedsettelsen av grenselovutvalget. Det ble gjennomført en Schengen-evaluering av Norge i 2011, og Norge vil igjen bli evaluert i 2017.

Som utvalget skriver i utredningen punkt 4.3 om utfordringer ved Schengen, har de nordiske statene lang erfaring med felles passkontrollområde og passfrihet for områdets borgere, samt med fri flyt av arbeidskraft. Benelux-landene har hatt beslektede ordninger;

«Slik sett er det intet nytt ved Schengen-avtalen og ved det felles arbeidsmarked som er etablert gjennom EU og EØS. Schengen-avtalen stiller likevel statene overfor helt andre utfordringer fordi den omfatter en mindre homogen region, med et stort antall stater med tilsvarende stort folketall og landareal, og med til dels meget ulik økonomisk situasjon, historikk, rettslig oppbygning m.m. Hele Schengen-området står overfor et eskalerende innvandringstrykk, samtidig som Schengen-borgernes egen mobilitet og reisevirksomhet, både internt og ut av Schengen-området, er sterkt økende. Bortfallet av inn- og utreisekontrollen mellom medlemsstatene ble derfor kompensert med et tett samarbeid mellom politi- og grensekontrollmyndighetene. Sett med politiøyne, dvs. ut fra hensynet til å kunne forebygge og gripe inn overfor kriminalitet, er dette samarbeidet plussiden ved Schengen-avtalen. Utfordringen er at man står overfor et stort indre område som er uten systematisk kontroll med personferdselen og en ytre grense der kontrollen ennå ikke kan sies å være optimal.»

Utvalget anså etablering av et felles visumsystem (VIS), et system for felles registering av inn- og utreise (Entry/Exit-system), samt et system for felles overvåkning av samtlige ytre grenser (Eurosur), som viktig for å møte denne utfordringen. I tiden etter at utvalget avga sin utredning er VIS og Eurosur kommet på plass, mens inn- og utreisesystemet ennå ikke er vedtatt. Andre tiltak er vedtatt eller under planlegging som følge av utviklingen de siste årene.

Visuminformasjonssystemet VIS ble innført i Schengen den 11. oktober 2011, jf. ikrafttredelsen samme dag av lov 19. juni 2009 nr. 38 om endringer i utlendingsloven 1988 og utlendingsloven 2008 (gjennomføring av forordning nr. 767/2008 og rådsbeslutning nr. 633/2008 vedrørende visuminformasjonssystemet VIS) mv. Av utlendingsloven § 25 b fremgår at VIS er et system for utveksling av visumopplysninger som består av en sentralenhet, Central-VIS (C.VIS), nasjonale enheter for hvert land som deltar i Schengen-samarbeidet, NORVIS for Norges del, og en kommunikasjonsstruktur mellom disse. Visumreglene dreier seg om vilkårene for visumpliktige utlendingers korttidsopphold (maksimum 90 dager i enhver 180-dagersperiode) i riket og resten av Schengen-området, og berøres ikke av forslaget til ny grenselov. Departementet redegjør derfor ikke nærmere for VIS.

Den 9. april 2013 ble andre generasjon av Schengen informasjonssystem SIS (SIS II) satt i operativ bruk, jf. ikrafttredelsen samme dag av lov 27. juni 2008 nr. 66 om endringer i lov 16. juli 1999 nr. 66 om Schengen informasjonssystem (SIS)(SIS-loven). SIS anses som en grunnleggende forutsetning for felles yttergrensekontroll og for å opprettholde den indre sikkerheten i Schengen-området. Det rettslige grunnlaget for SIS II bygger på to forordninger i desember 2006 og en beslutning i juni 2007. Etableringen av SIS II bygger i det alt vesentlige på gjeldende system og regler, og omtales heller ikke nærmere.

Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1052/2013 om etablering av Det europeiske grenseovervåkingssystem (Eurosur) ble vedtatt 22. oktober 2013, og trådte for Norges del i kraft 2. desember 2013. Formålet med forordningen er å styrke informasjonsutveksling og operasjonelt samarbeid mellom nasjonale myndigheter i Schengens medlemsstater og Frontex. Overvåkingssystemet skal samle all informasjon som i dag innhentes fra forskjellige myndigheters overvåkingssystemer gjennom et nasjonalt koordineringssenter (NKS). I Norge er NKS lagt til Kripos. Eurosur omtales nærmere i punkt 8.1 om politiets ansvar for den sivile grenseovervåkingen og i punkt 11 om behandling av opplysninger.

Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 2016/1624 etablerer Den europeiske grense- og kystvakt, som videreutvikler det tidligere grensekontrollbyrået Frontex (the European agency for the management of operational cooperation at the external borders of the member states of the European Union). Det nye byrået viderefører Frontex’ tidligere hovedformål om å koordinere informasjonsstyrte operasjoner på EU-nivå for å styrke sikkerheten på yttergrensene, og er nærmere omtalt i punkt 10.1.

Den 14. april 2016 vedtok EU et nytt Passenger Name Record (PNR)-directive (PNR-direktivet). PNR-data er flyselskapenes kommersielle bookinginformasjon, som for eksempel navn, seteønske, måltidspreferanser, betalingsmetode, reiserute, assistanse og reisefølge. Direktivet er ikke bindende for Norge, da det ikke omfattes av EØS-avtalen og heller ikke er Schengen-relevant. Det kan imidlertid forhandles om en egen norsk tilknytningsavtale til direktivet. Departementet vil komme tilbake til spørsmål om lovmessig forankring for meldeplikt for PNR-data dersom det blir aktuelt å utvikle en nasjonal PNR-ordning, eller å inngå en avtale med EU om norsk tilknytning til direktivet.

Med forventning om en sterk økning av reisende over Schengens yttergrenser i tiden fremover, har EUs institusjoner vært enige om at ny avansert teknologi skal tas i bruk for å sikre raske og effektive grensepasseringer, samtidig som sikkerheten ved grensene styrkes. Det ble imidlertid ikke oppnådd enighet om forslaget til inn- og utreisesystem (Entry/Exit-system – EES) som ble fremlagt av Kommisjonen i 2013. Etter ytterligere utredning ble et nytt forslag fremlagt 6. april 2016, og det pågår nå forhandlinger med Parlamentet.

Norge støtter EUs utvikling av EES for å motvirke ulovlig opphold, og også målet om å få en rask og forenklet grensepassering ved bruk av et automatisert grensekontrollsystem. Gjennom EES skal persondata, biometriske kjennetegn og inn-/utreisetidspunkt for tredjelandsborgere på korttidsopphold i Schengen-området registreres i en sentral database. Dette vil muliggjøre mer automatisert grensekontroll, samt avdekke reisende som ikke forlater territoriet før oppholdstiden utløper. I tillegg vil rettshåndhevende myndigheter få tilgang til søk i systemet i forbindelse med etterforskning av alvorlig kriminalitet og terror. Reguleringsbehovene knyttet til innføring av et inn- og utreisesystem omtales i punkt 9 om grensepassering og inn- og utreisekontroll. Der omtales også Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2017/458 av 15. mars 2017, som endrer grenseforordningen art. 8. Endringen innebærer at EU/EØS borgere skal gjennomgå grundigere personkontroll ved inn- og utreise over ytre Schengen-grense. Endringen er begrunnet i behovet for grundigere kontroll også av EU/EØS-borgere i bekjempelsen av terrorhandlinger, blant annet fordi såkalte fremmedkrigere i den senere tid ofte har vist seg å være statsborgere i EU/EØS-land som reiser mellom Europa og Midtøsten.

3.3 Avtaler og traktater om land- og sjøgrenser mv.

En riksgrense er en avgrensning mellom stater som deler et landområde. Riksgrenser følger vanligvis av folkerettslige avtaler, som Norges landegrenser mot nabolandene Russland, Finland og Sverige. Som utvalget påpeker, bidrar entydige og presise statsgrenser både til lands og til sjøs til stabilitet og lavspenning. Behovet for stabilitet innebærer at grenseavtalene er uoppsigelige, og derfor forutsetningsvis også evigvarende. Avtalene med protokoller angir hvor grensene fysisk går, og gir føringer for forvaltning, kontroll og konfliktløsning. Tilsvarende har man avgrensningslinjer mellom havområder hvor kyststater utøver suverene rettigheter og folkerettslige regler om hvordan havrettsspørsmål skal løses. Ansvaret for inngåelse og tolkning av Norges traktater tilligger Utenriksdepartementet. Justis- og beredskapsdepartementet forvalter det relevante fagansvaret for forpliktelser som følger av traktatene.

Grensen mot Russland følger av konvensjon 14. mai 1826 angående fastleggelsen av grensen mellom Norge og Russland. Denne avtalen har med unntak for årene 1920–1944, da grensen var mellom Norge og Finland («den finske korridor»), alltid vært lagt til grunn for den felles landegrensen mellom statene.

Etter en norsk-russisk erklæring av 1847 skal riksgrensen etterses hvert 25. år for å holde grensemerker og grensegater i stand, samt se til at koordinatene for grenselinjen er korrekte. Ettersyn gjøres ved såkalte grenseoppganger og gjennomføres enten for hele den ca. 200 kilometer lange norsk-russiske riksgrensen under ett, eller for begrensede deler av den. Omlag tre fjerdedeler av riksgrensen går i vassdragene Pasvikelva og Jakobselva, og over tid vil naturlig erosjon kunne føre til at vassdragene endrer sitt løp. Grenseoppgangene benyttes derfor også til å sørge for at grenselinjen korrigeres slik at den følger elveløpets gang og vannets dypeste punkt. Grenseoppgangene gir dermed også mer presis informasjon om riksgrensens gang for publikum som ferdes i området, og for myndighetene som forvalter den.

Siden 2008 har Den norsk-russiske kommisjon for felles oppgang av riksgrensen foretatt en ny fullstendig gjennomgang av grensen. Når denne grenseoppgangen sluttføres i 2018 vil den norsk-russiske riksgrensen beskrives i 396 spesifikke grensemerkeprotokoller og tilhørende 18 grensekart, og i en beskrivelsesprotokoll med tilleggsdokumenter. Den felles norsk-russisk grensekommisjon består av begge lands utenriksdepartement og tekniske eksperter. På norsk side deltar blant andre Kartverket og grensekommissæren, i tillegg til representanter for Utenriksdepartementet.

Ved forrige fullstendige norsk-russiske grenseoppgang i 1947 så partene behov for en nærmere og mer detaljert fastsettelse av det folkerettslige regimet knyttet til riksgrensen. Noen slike regler fulgte allerede av 1826-avtalen, men partene inngikk med dette utgangspunktet overenskomst 29. desember 1949 mellom Norge og daværende Sovjetunionen «om forskjellige forhold ved den norsk-sovjetiske grensen» (her kalt grenseregimeavtalen).

Grenseregimeavtalen regulerer hva som er tillatt og ikke tillatt, hvordan partene skal forholde seg til hendelser på grensen, krav til vedlikehold og inspeksjoner, pliktig møtevirksomhet med mer. Tilleggsoverenskomstene til avtalen omhandler og regulerer reindrift, kraftverk, fiske og miljøvern.

Det følger av grenseregimeavtalen at begge parter skal oppnevne en grensekommissær, og at disse i samarbeid skal utføre alle de plikter som følger av bestemmelsene i overenskomsten. Grensekommissæren har etter grenseregimeavtalen en plikt til å treffe alle nødvendige tiltak for å hindre konflikter og hendinger som kan oppstå på grensen. Det foreligger i den sammenheng også en plikt til å undersøke og eventuelt ordne bilateralt alle konflikter og hendinger på grensen.

Grenseregimeavtalen er gjennomført i norsk rett ved lov 14. juli 1950 om forskjellige tiltak til gjennomføring av oppmerking og overvåking av riksgrensen (riksgrenseloven) med forskrift 7. november 1950 nr. 4 om forskjellige forhold ved riksgrensen (her kalt riksgrenseforskriften). Grenseregimeavtalen og riksgrenseloven er nærmere omtalt i punkt 7.

Norges grense mot Russland er også Schengen yttergrense. Lovgivningen for dette grenseavsnittet må derfor ivareta både de bilaterale forpliktelsene etter avtale med Russland, og forpliktelsene til å utøve yttergrensekontroll etter Schengen-regelverket. Begge sett forpliktelser forutsetter kontroll på og ved grensen. Forpliktelsene etter grenseregimeavtalen er imidlertid i utgangspunktet innrettet mot å unngå urettmessig passering av en grense som lenge var helt lukket, mens Schengen-forpliktelsene er innrettet mot at grensen effektivt skal kunne passeres. Med grunnlag i Schengen-regelverket ble det den 2. november 2011 også inngått en egen avtale mellom Norge og Russland om forenkling av gjensidige reiser for grenseboere i Kongeriket Norge og den Russiske Føderasjon (grenseboeravtalen). De materielle reglene om yttergrensekontrollen behandles i punkt 8 og 9.

Riksgrensen mot Sverige og Finland følger av traktat 2. oktober 1751, kalt Strømstad-traktaten. Traktaten gjelder fortsatt, selv om den ble til i en tid da Norge var i union med Danmark og Finland var en del av Sverige. Finland trådte inn som suksessorstat etter at landet ble selvstendig i 1917.

Strømstad-traktaten består av 8 paragrafer og 2 kodisiller (bilag). Første kodisill, Lappekodisillen, anerkjenner samenes sedvanerett til tradisjonelle bruksområder og utgjør en integrert og likevektig del av traktatverket. Lappekodisillen består av 30 paragrafer og er fremdeles et sentralt dokument i diskusjonen om samenes spesielle rettigheter. Gjennom bestemmelser om statsborgerskap, skattlegging og reindriftssamenes rett til å føre reinsdyr over grensen skulle Lappekodisillen hindre at samene ble negativt berørt av grensetrekkingen. Den grenseoverskridende reindriften har siden vært regulert gjennom ulike konvensjoner, men uten at Lappekodisillens regler er opphevet. Forrige reinbeitekonvensjon av 1972 opphørte å gjelde i 2005. Ny norsk-svensk reinbeitekonvensjon ble undertegnet 7. oktober 2009, men er ikke satt i kraft.

Andre kodisill til Strømstad-traktaten beskriver selve grensen og grensegaten på riksgrensen mot Sverige og Finland. Det finnes også andre konvensjoner mellom Norge, Finland og Sverige angående enkelte særlige forhold i grensetraktene, som regler om transitt-trafikk, om rettsforholdene i felles innsjøer og vassdrag, og om reinbeite i grensedistriktene.

Den nordiske passunionen ble etablert 1. juli 1954, og erstattet protokollen om passfrihet fra 14. juli 1952. Avtalen sikrer at statsborgere i de nordiske landene kan reise over grensene i Norden uten å medbringe pass, og bosette seg i hele Norden uten å måtte søke om oppholdstillatelse.

Unionen omfattet i begynnelsen Sverige, Norge, Finland og Danmark uten Færøyene og Grønland. Island tiltrådte avtalen 1. desember 1955. Færøyene har deltatt siden 1. januar 1966. I 1958 vedtok Danmark, Sverige, Norge og Finland overenskomsten om opphevelse av passkontrollen ved de fellesnordiske grensene. Island har deltatt siden 24. september 1965, og Færøyene siden 1. januar 1966. Avtalen gjelder ikke Svalbard og Jan Mayen.

Passunionen er ikke opphevet, men i praksis erstattet av Schengen-samarbeidets reisefrihetsområde. Den nordiske passkontrolloverenskomsten av 1958 gir i hovedsak samme rettsvirkning for de nordiske landene som Schengen-samarbeidet gir for Schengen-medlemmene, nemlig fravær av inn- og utreisekontroll. Det foretas ingen personkontroll på de fellesnordiske grensene, uavhengig av hvilken nasjonalitet en person som krysser grensene har. Det stilles heller ikke formelle krav til legitimasjon for nordiske borgere. Det anbefales imidlertid å ha med seg valgfrie legitimasjonspapirer også innen Norden for å dokumentere nasjonalitet.

Svalbard-traktaten av 9. februar 1920 anerkjenner norsk suverenitet over Svalbard. Traktaten trådte i kraft 14. august 1925. Samtidig ble Svalbard en del av Kongeriket Norge gjennom lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard (Svalbardloven). Norge har gjennom traktaten påtatt seg en folkerettslig forpliktelse til å likebehandle borgere og selskaper fra traktatlandene innenfor visse områder som er oppregnet i traktaten. Dette gjelder blant annet adgang til øygruppen, jf. traktatens art. 3. Utlendingsloven gjelder derfor ikke for Svalbard. Svalbard-traktaten er ikke til hinder for at det etableres et kontrollregime, herunder grensekontrollregime, for å holde oversikt over reise og opphold på øygruppen. Slike spørsmål reguleres i forskrift 3. februar 1995 nr. 96 om bortvisning og utvisning av personer fra Svalbard, gitt med hjemmel i Svalbardloven § 4.

Øygruppen omfattes ikke av Norges avtale med EU om tilknytning til gjennomføringen, anvendelsen og videreutviklingen av Schengen-regelverket (tilknytningsavtalen), jf. art. 14. Svalbard omfattes dermed ikke av Schengen-samarbeidet, og Norge er forpliktet til å utføre personkontroll med reisende til og fra fastlandet. Gjeldende rett og foreslått virkeområderegulering for Svalbard er nærmere omtalt i punkt 6.2.

FNs havrettskonvensjon av 10. desember 1982 (Havrettskonvensjonen), som ble ratifisert av Norge 24. juni 1996, jf. St.prp. nr. 37 (1995–96) og Innst. S. nr. 227 (1995–96), gir sikre rammer for kyststatenes adgang til å fastsette sitt territorialfarvann, dvs. de indre farvann og sjøterritoriet, og tilstøtende soner. Kyststatene kan i henhold til Havrettskonvensjonen opprette et sjøterritorium som strekker seg inntil 12 nautiske mil ut fra grunnlinjene. Territorialfarvannene innenfor grunnlinjene betegnes som indre farvann.

Norge fastsatte et sjøterritorium på 12 nautiske mil ved territorialfarvannsloven av 27. juni 2003. Loven trådte i kraft 1. januar 2004, men med utsatt ikrafttredelse for Bouvetøya, Peter I Øy og Dronning Maud Land. Fra 1. april 2005 trådte loven også i kraft for Bouvetøya, jf. kgl. res. 25. februar 2005. Inntil loven trer i kraft for norske biland i Antarktis, anses sjøterritoriet utenfor Dronning Maud Land og Peter I Øy å være fire nautiske mil fra grunnlinjene. Dette følger av ordlyden i Cancelli-Promemoria av 1812.

Grensen for sjøterritoriet angir yttergrensen for Norges territorium, og betegnes derfor også som territorialgrensen. Innenfor denne grensen har Norge suverenitet. Utgangspunktet er at kyststaten har samme myndighet i sjøterritoriet som på sitt landterritorium. Nasjonal lovgivning kan dermed gis anvendelse og det kan utøves tvangsmakt. Det viktigste unntaket for sjøterritoriets vedkommende er fremmede fartøyers rett til uskyldig gjennomfart. Retten til uskyldig gjennomfart følger av folkeretten og kommer til uttrykk i Havrettskonvensjonen art. 17.

Havrettskonvensjonen gir adgang til å opprette en tilstøtende sone på ytterligere 12 nautiske mil fra sjøterritoriet. I tilstøtende sone kan kyststaten utøve nødvendig kontroll for å hindre overtredelser på dens territorium eller sjøterritorium av lover og forskrifter om toll, skatt, innvandring eller helse, og for å straffe overtredelser begått på dens territorium eller sjøterritorium av slike bestemmelser. Med hjemmel i territorialfarvannsloven ble det med virkning fra 1. januar 2004 opprettet en tilstøtende sone på 12 nautiske mil utenfor sjøterritoriet rundt Fastlands-Norge, jf. kgl. res. 27. juni 2003.

I den grad stater har sjøterritorium som ligger overfor eller støter mot hverandre, gir Havrettskonvensjonen art. 15 regler om hvordan avgrensning skal foretas. Den konkrete avgrensningen mellom to staters territorium vil vanligvis være fastsatt i folkerettslige avtaler. Norges sjøterritorium grenser opp mot henholdsvis Russland og Sverige. Avgrensningen av Norges sjøterritorium mot Russland følger av overenskomst av 15. februar 1957 mellom Norge og Sovjetunionen og overenskomst av 11. juli 2007 mellom Norge og Russland om den maritime avgrensningen i Varangerfjordområdet. Avgrensningen av Norges sjøterritorium mot Sverige ble først fastlagt gjennom en internasjonal voldgiftsdom («Grisebå»-dommen) av 23. oktober 1909, da både Norge og Sverige hadde territorialfarvann på 4 nautiske mil. Grensen er også lagt til grunn i overenskomst av 5. april 1967 om avgrensningen av Norges og Sveriges fiskeriområder i det nordlige Skagerrak. I en erklæring av samme dato om Norges og Sveriges sjøterritorier i det nordlige Skagerrak, forpliktet de to statene seg til ikke å utvide sine respektive sjøterritorier utover nærmere angitte linjer.

Havrettskonvensjonen art. 76 nr. 1 definerer hva som regnes som en kyststats kontinentalsokkel. Norge mottok i 2009 anbefaling fra Kontinentalsokkelkommisjonen i New York om kontinentalsokkelens utstrekning utenfor 200 nautiske mil i Barentshavet, Norskehavet og Polhavet, i samsvar med prosedyren i art. 76 nr. 4-6. Etter art. 77 nr. 1 utøver kyststaten suverene rettigheter over kontinentalsokkelen for det formål å undersøke og utnytte dens naturforekomster.