4 Ordningen i andre Schengen-land

I utredningen punkt 3.6 har utvalget vist til at ordningene i Norge, Danmark, Sverige og Finland avspeiler to prinsipielt forskjellige organisatoriske løsninger. Finland representer den ene hovedløsningen, med en særskilt sivilt organisert grensemyndighet med en militær struktur. Danmark, Norge og Sverige representerer den andre løsningen, med politiet som hovedansvarlig for grenseovervåking og kontroll av persontrafikken. Ingen av landene har toll- og varekontroll integrert, men forskjellige grader av samarbeid og stedfortredertjeneste. Et fellestrekk er at politiet ikke har forutsetninger for å overvåke og kontrollere alle deler av grensene.

Danmark har ikke ytre Schengen landegrense. Inn- og utreisekontrollen foregår derfor i sjø- og lufthavnene, og grenseovervåkingen gjelder bare disse overgangsstedene og sjøgrensen. Den andre forskjellen er at Danmark ikke har en egen kystvakt. Derfor bistår Forsvaret politiet med overvåkingen av ferdselen i sjøområdene. Forsvaret rapporterer til politiet når det gjøres observasjoner som er politirelevante. Oppstår det behov for politiinnsats i sjøen, tjener Forsvarets sjø- og luftfartøyer som plattform for politiets operasjon. Forsvaret utfører ikke politigjøremål av eget tiltak, unntatt i nødstilfeller. Politiassistanse utøves under politiets ledelse, men slik at de militære styrkene forblir under militær kommando.

Heller ikke Sverige har ytre Schengen landegrense. Ansvaret for de grenserelevante oppgavene ligger for Sveriges del til politiet, Migrasjonsverket og Kustbevakningen, som alle hører under Justitiedepartementet, og til Tullverket, som hører under Finansdepartementet. Kustbevakningens organisatoriske forankring atskiller seg fra den norske kystvaktens ved at den er en sivil organisasjon. Den er altså ikke en del av forsvarsmakten i fredstid, og styres ikke av de militære kommandosentrene. Reglene om grensekontrollen følger av den svenske utlänningslagen (2005:716) av 29. september 2005.

Finland har ytre Schengen landegrense mot Russland. De finske ordningene og rettsreglene for grensevakten er etter reformer på 1990-tallet vel tilpasset Schengen-regelverket, men de organisatoriske løsningene er til dels av eldre dato. Grensebevoktningen hadde opprinnelig militært utspring. Tjenestene ble etter hvert samlet under Inrikesministeriet, men beholdt sin militære organisasjon. Gränsbevakningsväsendet (GBV) bevokter sjøterritoriet og en landegrense på knapt 260 mil, hvorav en halvpart er Schengen yttergrense mot Russland. Etatens organisasjon og drift er regulert i lov 577/2005 om gränsbevakningsväsendets förvaltning. Reglene om kontroll og overvåking, fremgangsmåter og tvangsmidler er gitt i en egen lov; gränsbevakningslag 578/2005. Det er dessuten en egen lov om behandling av personopplysninger i grensevesenet, nr. 579/2005.

De finske militære styrkene står ikke på grensene. En suverenitetskrenkelse vil derfor initialt bli møtt av GBV. Mannskapet har uniformer med et sivilt preg og patruljerer grensene med våpen. Grensene overvåkes med diverse tekniske hjelpemidler som sensorer og video. Videre kontrollerer GBV trafikken over grenseovergangsstedene, og leder og samordner virksomheten til alle tjenester som utfører inn- og utreisekontroll. Til slike andre tjenester hører politiet, som også står for inn- og utreisekontrollen på noen mindre flyplasser, og den finske Tolletaten, som har varekontrollen men bistås av GBV i tollovervåkingen.

Finlands grenseavtale med Russland ligner på den Norge har, blant annet gjennom ordningen med grensekommissærer. Grensekommissærfunksjonen tilligger de regionale sjefer i GBV som har ansvar for landegrensen. Gränsbevakningslagens kap. 7 hjemler opprettelse av en grensesone på inntil 4 km i sjøen og 3 km på ytre Schengen landegrense mot Russland. Sonen er begrunnet med overvåkingsbehovet. Man må ha tillatelse for å oppholde seg i den, og det er begrensninger på ferdsel. Ferdsel om natten er ikke tillatt i grensevassdrag og det kreves tillatelse på dagtid. Våpenbesittelse krever tillatelse. Bygninger kan ikke oppføres nærmere grensen enn 50 m uten tillatelse, og alle konstruksjoner som kan hindre grenseovervåkingen er forbudt. Innen en avstand på 20 meter er det forbudt å fjerne masser uten tillatelse. Det finnes også et system for meldeplikt for visse virksomheter, blant annet fiske i grensevassdrag.

Ordningene i de andre europeiske landene varierer like mye som i Norden, og bestemmes av nasjonale tradisjoner og geografiske og politiske forhold. Organisatoriske variasjoner til tross gir både de internasjonale forpliktelsene som følger særlig av Schengen-samarbeidet og internrettslige interesser i å bekjempe ulovlig innvandring og grensekryssende kriminalitet nasjonale reguleringsbehov knyttet til utøvelse av grensekontroll.