8 Politikeres overgang til stilling mv. utenfor statsforvaltningen

8.1 Karanteneutvalget

8.1.1 Karanteneutvalgets myndighet, oppnevning og sammensetning

Karanteneutvalget ble opprettet i forbindelse med at det daværende Moderniseringsdepartementet i 2005 fastsatte retningslinjer om informasjonsplikt, karantene og saksforbud for politikere. Begrunnelsen for opprettelsen av et uavhengig organ var å sikre integritet og nøytralitet ved avgjørelser om karantene og saksforbud for politikere. I St.meld. nr. 23 (2004–2005) Om bruk av karantene for politisk leiing i departementa ved overgang til stilling utanfor staten ble det vist til at det særlig ved regjeringsskifter med ny politisk ledelse er behov for at avgjørelsene er uavhengig av departementene. Det ble stilt krav om at organet skulle sammensettes av personer med høy integritet og troverdighet og ledes av en med dommerkompetanse. Erfaring fra både offentlig og privat sektor ville være en fordel. Moderniseringsdepartementet skulle ha ansvaret for sekretariatsfunksjonen.

Karanteneutvalget ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 7. oktober 2005. Det besto av fire medlemmer, hvorav tre medlemmer var jurister og ett medlem var statsviter. Alle medlemmene hadde tidligere vært statssekretærer i ulike departement og hadde politisk erfaring fra forskjellig partier. Karanteneutvalget ble supplert med et femte medlem i 2009 for å sikre at Karanteneutvalget var beslutningsdyktig i saker der det kunne foreligge inhabilitet. Dette medlemmet er statsviter og har ikke politisk bakgrunn. Det er fastsatt retningslinjer for saksbehandlingen i Karanteneutvalget og sekretariatet. Karanteneutvalgets avgjørelser legges fortløpende ut på departementets nettsider og Karanteneutvalget avgir årsmeldinger, som også legges ut på regjeringen.no.

8.1.2 Evalueringsutvalgets forslag

Evalueringsutvalget foreslår å videreføre ordningen med at avgjørelsen som gjelder politikere skal treffes av et uavhengig organ. Evalueringsutvalget foreslår at det skal gis uttrykkelige regler om organiseringen av det uavhengige organet. Videre foreslås det at organet kalles Ventetidsutvalget og at det oppnevnes av Kongen i statsråd. Evalueringsutvalget viser til at organets oppgaver har tilknytning til regjeringens arbeidsvilkår, og at det ikke er hensiktsmessig at det blir oppnevnt av Stortinget, eller at oppnevningen forelegges for Stortinget. De peker på at det må sikres at dette utvalget får en tilstrekkelig politisk bredde, som gjør at det kan fungere godt for politikere med ulik partitilhørighet. Evalueringsutvalget viser til at det i andre land er en annen oppnevningsmåte, for eksempel at det i Storbritannia er slik at oppnevningen skjer av et uavhengig organ basert på søknad etter offentlig kunngjøring av ledige plasser. Evalueringsutvalget anbefaler ikke en slik løsning da den avviker fra oppnevningsmåten til kollegiale organer i norsk forvaltning.

Evalueringsutvalget foreslår at Karanteneutvalget – som nå – skal bestå av fem medlemmer med erfaring fra politiske stillinger og medlemmer uten slik erfaring. De peker på at det har verdi at noen av medlemmene har førstehånds kjennskap til politisk arbeid i regjeringsapparatet, og det bør være en mulighet for å sikre en viss partipolitisk bredde. Samtidig er det viktig at noen medlemmer ikke har slik bakgrunn, for å kunne gi helt uavhengige innspill til Karanteneutvalgets vurderinger.

Evalueringsutvalget foreslår å regelfeste at to eller tre av medlemmene skal ha innehatt et embete som statsråd eller statssekretær, eller stilling som politisk rådgiver, men ikke i de siste to år før oppnevningen. De foreslår at to eller tre medlemmer ikke skal ha erfaring fra en politisk stilling, og at to eller tre medlemmer bør være jurister. Evalueringsutvalget foreslår at oppnevningen normalt bør gjelde for fire år, med mulighet for gjenoppnevning i én periode, til sammen åtte år. Dersom et medlem trer ut av utvalget før funksjonstiden er ute, foreslår de en ekstraordinær oppnevning av et nytt medlem for resten av funksjonstiden.

Sekretariatsfunksjonen ivaretas i dag av ansatte i Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Evalueringsutvalget viser til at sekretariatet ikke kan underlegges instruksjon fra departementet i sitt arbeid for Karanteneutvalget. Evalueringsutvalget viser videre til at det er fordeler knyttet til at sekretariatsfunksjonen ivaretas av ansatte i departementet som har sin hovedstilling der. Evalueringsutvalget mener sekretariatsfunksjonen ikke bør etableres som et utavhengig organ, fordi arbeidsmengden er variabel og ikke tilstrekkelig til å organisere dette som et eget forvaltningsorgan.

8.1.3 Departementets høringsforslag

Departementet går inn for at avgjørelser om karantene, saksforbud og overtredelsesgebyr for politikere også i fortsettelsen skal avgjøres av et uavhengig utvalg. Departementet foreslår at Karanteneutvalgets oppgaver og status fastsettes i selve loven, og at de nåværende krav til sammensetning og kompetanse mv. videreføres, jf. lovutkastet § 4. Departementet foreslår at de nærmere regler om oppnevning, sammensetning og saksbehandling reguleres i forskrift. Slik forskrift bør kunne gis av departementet etter fullmakt.

8.1.4 Høringsinstansenes syn

Departementet har ikke mottatt innsigelser til lovutkastet om å videreføre ordningen med et uavhengig organ. Akademikerne uttaler i sitt høringssvar til NOU 2012: 12 Ventetid – et spørsmål om tillit:

«Av hensyn til tilliten til systemet, er det viktig at organet er uavhengig, dvs. at organet ikke kan instrueres i den enkelte sak. Et system hvor den enkelte politiker selv skal kunne treffe beslutningen, vil ikke i tilstrekkelig grad sikre tilliten til det politiske systemet.

Videre er Akademikerne enige i, at Karanteneutvalget kan bestå av fem medlemmer som oppnevnes av Kongen i statsråd, og at dette er medlemmer både med og uten erfaring fra politiske stillinger. Akademikerne har imidlertid vanskelig for å se hva som er begrunnelsen for at maksimalt tre av medlemmene bør være jurister.»

Akademikerne støtter departementets forslag om at Karanteneutvalgets oppgaver og status fastsettes i selve loven. Akademikerne støtter også at de nærmere regler om oppnevning, sammensetning og saksbehandling reguleres i forskrift, og at departementet etter fullmakt kan gi disse forskriftene.

8.1.5 Departementets vurderinger og forslag

Departementet viser til at det i statsforvaltningen er etablert mange ulike former for kollegiale organer som skal sikre at avgjørelser blir truffet av flere i fellesskap og ikke av enkeltpersoner. Kollegiale organer styrker rettsikkerheten og bidrar til at beslutningene blir underlagt grundige og allsidige vurderinger, og det er svært viktig å sikre integritet og nøytralitet ved avgjørelser om karantene og saksforbud for politikere. Hensynet til tilliten til forvaltningen og det politiske systemet er sentralt i disse sakene, og det gjelder også for spørsmålet om hvem som skal ha myndighet til å avgjøre slike saker. Departementet ønsker å videreføre dagens ordning med et uavhengig organ som avgjør spørsmål om karantene, saksforbud og eventuelle sanksjoner for politikere som går ut av statsforvaltningen. Departementet er enig med Evalueringsutvalget i at det skal være et uavhengig organ som oppnevnes av Kongen i statsråd.

Departementet foreslår en navneendring fra utvalg til nemnd og viser til at begrepet utvalg ofte blir brukt på midlertidig oppnevnte utredningsutvalg som ikke er forvaltningsorgan. Ettersom departementet foreslår at dette skal være et permanent organ med forvaltningsmyndighet, bør organet kalles Karantenenemnda. For oversiktens og sammenhengens skyld vil departementet fortsatt bruke betegnelsen Karanteneutvalget i proposisjonen, med unntak av kapittel 14 -– Merknader til de enkelte lovbestemmelser og i forslaget til lovtekst.

Karanteneutvalget skal som før ikke kunne instrueres i sine enkeltavgjørelser og det foreslås å gjøre unntak fra forvaltningsloven § 28 om klage. Det er etter departementets vurdering likevel nødvendig at det gis en mulighet til å få en ny vurdering. Dersom politikeren ikke ber om ny vurdering innen en fastsatt frist, blir vedtaket endelig, se § 4 og § 9 i lovforslaget og proposisjonen kapittel 8.5 og kapittel 11.

Oppnevningsperioden for medlemmene er, etter dagens retningslinjer, fire år med mulighet for gjenoppnevning én gang. Dette mener departementet er hensiktsmessig med tanke på både å sikre den kontinuitet og kompetanse som er nødvendig, samtidig som det skjer en nødvendig utskifting i nemnda. Nåværende medlemmer bør etter departementets vurdering sitte i utvalget i den fastsatte oppnevningsperioden. Dette er viktig for at man skal sikre videreføring av kompetansen, og oppnevningen må innrettes slik at ikke alle medlemmene skiftes ut samtidig. Departementet foreslår at bestemmelser om Karanteneutvalgets sammensetning, funksjonstid og saksbehandling skal gis av Kongen i forskrift, jf. forslag til § 4 andre ledd.

Departementet er enige i Evalueringsutvalgets forslag om at Karanteneutvalget skal bestå av fem medlemmer. Utvalget skal som nå være sammensatt av personer med høy integritet og høy offentlig troverdighet. Departementet mener at Karanteneutvalget må ha medlemmer med erfaring fra både offentlig og privat sektor, og ledes av en med dommerkompetanse.

Departementet er enige med Evalueringsutvalget i at det må sikres at Karanteneutvalget får en tilstrekkelig politisk bredde, og som gjør at det kan fungere godt i forhold til politikere med ulik partitilhørighet. Departementet er enige med Evalueringsutvalget i at to eller tre av medlemmene skal ha innehatt et politisk embete som statsråd eller statssekretær eller stilling som politisk rådgiver i et departement, men at det bør ha gått minst to år etter fratreden før vedkommende blir oppnevnt. Evalueringsutvalget mener at to, men ikke flere enn tre bør være jurister og at det er naturlig å utnevne medlemmer med statsvitenskapelig eller tilsvarende bakgrunn. Det må ikke stilles et absolutt krav om at alle medlemmer skal ha høyere, akademisk utdanning. Videre må sammensetningen av Karanteneutvalget ivareta hensynene til en jevn kjønnsfordeling. Karanteneutvalget skal som nå ikke ha varamedlemmer. Departementet er enig i utvalgets vurderinger.

Departementet er enige i Evalueringsutvalgets vurdering om at Karanteneutvalget som tidligere skal få bistand til saksforberedelse og administrasjon av et sekretariat i departementet. Med bakgrunn i en noe variabel sakstilgang er det ikke hensiktsmessig å etablere et sekretariat utenfor departementet, se kapittel 13 om økonomiske og administrative konsekvenser.

Det vises til lovforslaget § 4 og merknaden til denne bestemmelsen.

8.2 Informasjonsplikt

8.2.1 Gjeldende rett

Politikeren skal uoppfordret informere Karanteneutvalget om ny stilling eller verv utenfor statsforvaltningen, eller om oppstart av egen næringsvirksomhet, jf. retningslinjene punkt 2. Med politikere menes statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere. Disse vervene er unntatt fra arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven og politikerne har dermed ikke vanlige arbeidskontrakter. Informasjonsplikten følger av den kongelige resolusjonen, der det ved utnevning av statsråder og statssekretærer og i tilsettingsbrevet til politiske rådgivere, er tatt inn en hjemmel for å ilegge karantene, saksforbud og konvensjonalbot. Informasjonsplikten gjelder overganger som skjer innen ett år etter fratreden fra vervet som politiker. Opplysningene skal gis senest tre uker før eventuell tiltredelse.

Med statsforvaltningen menes de ordinære forvaltningsorganene, forvaltningsbedrifter og forvaltningsorganer med særskilte fullmakter. For denne type overgang gjelder ikke informasjonsplikt. Politikeren har heller ikke plikt til å informere om overgang til partipolitisk arbeid eller politiske verv i Stortinget, kommuner og fylkeskommuner.

Overganger til statsforetak, særlovsselskaper, statsaksjeselskap og stiftelser er omfattet av informasjonsplikten, i likhet med overgang til privat og kommunal virksomhet. Politikeren har også informasjonsplikt ved overgang til utenlandske og mellomstatlige virksomheter.

Informasjonsplikten gjelder heller ikke dersom det er åpenbart at karantene og saksforbud ikke vil være aktuelt. Dette unntaket omfatter overganger som er så uproblematiske at det ikke kan stilles noen spørsmål ved om en direkte overgang kan svekke tilliten til forvaltningen. Sekretariatet har veiledningsplikt om forståelsen av retningslinjene.

Informasjonsplikten oppfylles i dag ved at politikeren fyller ut et standardskjema med tilhørende veiledning. Skjemaet er godkjent av Karanteneutvalget. I skjemaet gir politikeren opplysninger om blant annet hvilke arbeids- og ansvarsområder vedkommende hadde som politiker, opplysninger om ny arbeidsgiver og hvilke oppgaver og hvilket ansvar som ligger til den nye stillingen, vervet eller næringsvirksomhet. Karanteneutvalgets sekretariat innhenter eventuelle tilleggsopplysninger fra politikeren, departementet og den nye virksomheten der det anses nødvendig for at saken skal bli tilstrekkelig opplyst. Det er politikeren selv som har ansvaret for å vurdere om informasjonsplikten inntrer etter retningslinjene. Politikeren bærer dermed også risikoen for at informasjonsplikten brytes dersom han eller hun unnlater å informere om en overgang. Brudd på informasjonsplikten kan medføre ileggelse av konvensjonalbot.

8.2.2 Evalueringsutvalgets forslag

Evalueringsutvalget foreslår at politikere som fratrer sin politiske stilling bør gi varsel til Karanteneutvalget om alle overganger til stillinger eller verv utenfor statsforvaltningen og oppstart av næringsvirksomhet som faller inn under reglene. Evalueringsutvalget mener dette vil sikre at Karanteneutvalget blir gjort kjent med alle saker hvor det kan bli aktuelt å ilegge karantene og saksforbud. Evalueringsutvalget peker videre på at spørsmålet om hvor lenge varslingsplikten skal stå ved lag må ses i sammenheng med hvor lang tid etter fratreden en avgjørelse om karantene og saksforbud kan gjelde for. Evalueringsutvalget foreslår derfor at varslingsplikten skal gjelde for tiltredelser innen ett år etter fratreden fra den politiske stillingen, som er den maksimale tiden for et saksforbud etter gjeldende retningslinjer. For at varselet om overgang til ny stilling skal bli gitt tidsnok til at Karanteneutvalget skal kunne behandle saken før tiltredelse, foreslår Evalueringsutvalget en varslingsfrist på en måned før politikeren skal tiltre eller starte næringsvirksomhet.

8.2.3 Departementets høringsforslag

Departementet foreslår her at fristen forlenges til én måned, i tråd med forslaget i NOU 2012: 12 Ventetid – et spørsmål om tillit. Departementet foreslår at det skal være informasjonsplikt for overgang til alle stillinger, verv og oppstart av næringsvirksomhet, jf. lovutkastet § 4. For å effektivisere informasjonstilgangen vil departementet utarbeide nytt meldingsskjema for politikere.

Politikeren må legge frem arbeidsavtale med den nye arbeidsgiveren, med en tiltredelsesdato som ligger innenfor en periode på 18 måneder regnet fra vedkommendes fratredelse. Dersom politikeren ønsker å starte næringsvirksomhet, enkeltmannsforetak eller lignende, må han eller hun som et minimumsvilkår ha registrert foretaket i Brønnøysundregistrene og fått et eget foretaksnummer. Dersom politikeren ønsker å påta seg oppdrag, men uten å registrere selskap eller lignende, må Karanteneutvalget ta konkret standpunkt til hvilken dokumentasjon og øvrig informasjon som er nødvendig.

Informasjonsplikten skal som tidligere bestå i hele den perioden vedkommende kan pålegges karantene og saksforbud etter fratreden fra vervet som politiker, etter forslaget inntil 18 måneder. Politikere har plikt til å informere selv om de ikke har en direkte overgang til ny stilling, verv eller egen næringsvirksomhet. Vedkommende kan ikke tiltre eller starte opp næringsvirksomhet eller annen tjenesteytelse før Karanteneutvalget har truffet endelig avgjørelse i saken.

8.2.4 Høringsinstansenes syn

Akademikerne mener at Evalueringsutvalgets forslag om en varselfrist på en måned før påtenkt tiltredelse synes rimelig. Det har ikke kommet inn andre uttalelser til Evalueringsutvalgets forslag.

Akademikerne støtter departementets forslag om å innføre informasjonsplikt om overgang til alle stillinger, verv og oppstart av næringsvirksomhet.

Karanteneutvalget støtter forslaget om at politikeren skal legge frem dokumentasjon for at firma er etablert, men er i tvil om det er behov for å stille krav om å legge frem arbeidsavtale i de tilfellene vedkommende blir tilsatt. Dette har ikke vært noe problem i praksis og et slikt krav vil kunne forsinke saksbehandlingstiden. Karanteneutvalget tilrår departementet å vurdere om en utførlig stillingsbeskrivelse vil kunne være tilstrekkelig. Karanteneutvalget har ikke vesentlige innsigelser til forslaget om informasjonsplikt for alle overganger, og mener man må finne praktiske løsninger mellom sekretariatet og Karanteneutvalget i kurante saker.

8.2.5 Departementets vurderinger og forslag

Informasjonsplikt i slike saker handler både om at informasjon skal gis innenfor en fastsatt tidsramme og at den inneholder det som er nødvendig for å ivareta formålet med karanteneregelverket. Politikeren er den som har størst interesse i at saken er tilstrekkelig opplyst slik at den kan gis en god og forsvarlig behandling. Departementet viser videre til at dagens regler legger opp til at politikeren selv skal vurdere om den enkelte overgang til stilling utenfor statsforvaltningen kan være problematisk og dermed medføre meldeplikt til Karanteneutvalget. Dette kan føre til at det skjer overganger det skulle vært informert om og som Karanteneutvalget ikke får vurdert i forhold til karanteneregelverket. Gjeldende regler om at politikeren selv skal vurdere sin informasjonsplikt innebærer dermed en risiko for at vedkommende kan bryte informasjonsplikten. Dette kan i ytterste konsekvens føre til at politikeren ilegges en reaksjon dersom vedkommende lar være å informere om en overgang vedkommende selv mener er uproblematisk, men hvor Karanteneutvalget er av en annen oppfatning.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at alle overganger til stillinger eller verv mv. utenfor statsforvaltningen eller drift av næringsvirksomhet, skal meldes til Karanteneutvalget. Dette er en utvidelse i forhold til gjeldende rett. Når alle overganger skal meldes, sikrer man at alle overganger som kan være problematiske i forhold til regelverket blir vurdert av Karanteneutvalget. Man unngår samtidig at det ikke informeres om overganger på grunn av feiltolkninger eller misforståelse av informasjonsplikten.

Informasjonsplikten gjelder alle overganger som skjer innen ett år etter fratreden fra den politiske stillingen, da det er i dette tidsrommet Karanteneutvalget kan ilegge karantene og saksforbud. Informasjonsplikten gjelder også i de tilfeller hvor politikeren ikke går direkte over i ny stilling utenfor statsforvaltningen, men har hatt andre stillinger eller verv etter fratreden fra politisk ledelse i departementet. Informasjonsplikten gjelder ikke overgang til partipolitisk arbeid eller politiske verv i Stortinget, kommuner og fylkeskommuner. Slike overganger faller utenfor lovens virkeområde, og omfattes dermed ikke av informasjonsplikten, se kapittel 7 om lovens virkeområde.

Departementet mener det er viktig at Karanteneutvalget får opplysninger om overgang til nye stillinger eller oppstart av virksomhet så raskt som mulig, slik at saken kan gis en god og forsvarlig behandling. Samtidig er det viktig at saksbehandlingen ikke fører til unødige forsinkelser for den som skal tiltre ny stilling eller starte virksomhet. Departementet foreslår at loven viderefører gjeldende regler, om at politikeren skal gi Karanteneutvalget alle nødvendige opplysninger senest tre uker før tiltredelse eller oppstart av egen virksomhet. Etter departementets vurdering innebærer denne fristen en rimelig avveining mellom de to ovennevnte hensynene.

Innholdet i informasjonsplikten omfatter blant annet opplysninger om den nye arbeidsgiveren og opplysninger om virksomheten, som for eksempel hvilke sektorer den opererer innenfor og hvilke produkter eller tjenester den leverer. Ved overgang til interesseorganisasjoner vil det være relevant å gi opplysninger om hvilke bransjer og hvilke interesser organisasjonene arbeider for. Politikeren må også gi opplysninger om ansvars- og arbeidsområder i den nye stillingen, hvilke ansvars- og arbeidsområder som lå til den tidligere politiske stillingen eller embetet og hvilke saker som ble behandlet i departementet i politikerens funksjonstid. Statsråder, som er ansvarlig for alle sakene i et departement, må også gi informasjon om konkrete saker som er viktig for spørsmålet om ileggelse av karantene og saksforbud.

Når det gjelder taushetsbelagt informasjon viser departementet til at Karanteneutvalget er å anse som et forvaltningsorgan som driver virksomhet for staten, og Karanteneutvalget og sekretariatet er bundet av forvaltningslovens bestemmelser i saksbehandlingen, jf. forvaltningsloven § 1 jf. § 11 c. Det er to områder som er særlig relevante her; personlige forhold og næringsforhold, jf. forvaltningsloven § 13. Som personlige forhold regnes blant annet opplysninger om fysisk og psykisk helse, karakter og følelsesliv, samt opplysning som røper klientforhold. Næringsopplysninger er «tekniske innretninger og fremgangsmåter samt drifts- og forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde av hensyn til den som opplysningen angår».

Formålet med bestemmelsen om næringsopplysninger er å hindre spredning av opplysninger som kan føre til økonomisk tap for et foretak, enten direkte eller ved at konkurrenter får tilgang til opplysningene. Dels er formålet å opprettholde et tillitsforhold mellom det offentlige og foretaket. «Opplysningen må ikke være allment kjent eller alminnelig tilgjengelig andre steder. Opplysningen må videre være av en viss betydning, den må være av en slik art at det er naturlig å regne med at man i vedkommende virksomhet anser den som en hemmelighet. På denne bakgrunn må det være klart at mindre sensitive næringsopplysninger også etter lovendringen vil kunne frigis, fordi de ikke er taushetsbelagte, for eksempel i medhold av offentlighetsloven.» Geir Woxholth: «Forvaltningsloven med kommentarer», Gyldendal 2011.

Departementet viser til at det i den grad det kan være gitt taushetsbelagt informasjon i forbindelse med saksbehandlingen vil sekretariatet og Karanteneutvalget ha taushetsplikt. Slik praksis har vært vil det ikke være særlig aktuelt at politikeren gir taushetsbelagt informasjon. Et eksempel som har vært aktualisert er om politikeren skal oppgi kundelistene dersom vedkommende går til rådgivningsfirma. Departementet viser til at Karanteneutvalget har løst disse sakene slik at det der hvor det fremstår som sannsynlig at det dreier seg om rådgivning på vegne av ukjente kunder, vil slike overganger ofte fanges opp av bestemmelsen om at karantene er nødvendig for å ivareta tilliten til forvaltningen. Departementet ser derfor ikke behov for at politikeren skal gi informasjon om kundelister for at Karanteneutvalget skal kunne behandle sakene, jf. Karanteneutvalgets årsmelding for 2013. Departementet vil, i samråd med Karanteneutvalget, utarbeide et detaljert meldeskjema som vil bidra til å sikre bedre informasjon og redusere saksbehandlingstiden.

I tilfeller der det er aktuelt at den tidligere politikeren skal etablere næringsvirksomhet mener departementet at vedkommende må dokumentere at virksomheten faktisk er etablert. Dersom politikeren ønsker å starte egen næringsvirksomhet, enkeltmannsforetak eller lignende, må han eller hun som et minimumsvilkår ha registrert foretaket i Brønnøysundregisteret og fått eget foretaksnummer på det tidspunkt vedkommende informerer om overgangen. Også i slike tilfeller må det regnes en tre ukers frist slik at vedkommende i den perioden er forhindret fra å drive firmaet. Dersom politikeren ønsker å påta seg oppdrag, men uten å registrere et foretak, må Karanteneutvalget ta konkret standpunkt til hvilke dokumentasjon og øvrig informasjon som er nødvendig. Nærmere bestemmelser om informasjonspliktens innhold foreslås fastsatt i forskrift.

Det vises til lovforslaget § 5 og merknaden til denne bestemmelsen.

8.3 Karantene

8.3.1 Gjeldende rett

Karantene innebærer at politikeren må vente med å tiltre sin nye stilling, sitt nye verv eller oppstart av egen virksomhet i den perioden karantenen gjelder for. Politikeren kan heller ikke ha kontakt med sin nye arbeidsgiver, sine nye kolleger eller sine nye kunder. Ilagt karantene innebærer dermed også et kontaktforbud. Det innebærer at det bare er aktuelt å ha dialog om praktiske forhold knyttet til tiltredelsen. Det er dermed ikke anledning for den tidligere politikeren til å delta på kurs eller konferanser som er betalt av eller holdes av den nye arbeidsgiveren eller delta i debatter eller på annen måte opptre på vegne av den nye arbeidsgiveren i karanteneperioden.

Vilkårene for å ilegge karantene følger av retningslinjene punkt 1. Karanteneutvalget kan i særlige tilfeller bestemme at en politiker i inntil seks måneder etter fratreden ikke kan tiltre stilling i, ha verv i, eller yte tjenester til, virksomhet utenfor statsforvaltningen. Karantene vil bare bli ilagt der det foreligger en helt konkret forbindelse mellom politikerens tidligere ansvarsområder eller arbeidsoppgaver og den aktuelle virksomhetens interesser.

Karantene kan videre ilegges dersom det foreligger særegne forhold i tilknytning til vedkommendes tidligere ansvar og arbeidsoppgaver som har gitt eller kan gi virksomheten særlige fordeler, eller kan være egnet til å svekke tilliten til forvaltningen generelt.

Karantene skal kun benyttes i unntakstilfeller og etter en streng nødvendighetsvurdering i det enkelte tilfelle. Et vilkår for ileggelse av karantene er at det må foreligge en helt konkret forbindelse mellom politikerens tidligere ansvarsområder og arbeidsoppgaver og den aktuelle virksomhetens interesser. Et slikt tilfelle kan være at politikeren gjennom sitt ansvar og arbeid har hatt kontinuerlig eller gjentatt kontakt med ny arbeidsgiver eller oppdragsgiver. Et annet eksempel er at politikeren i løpet av det siste året har gitt råd eller tatt avgjørelser til fordel for den nye arbeidsgiveren. Andre eksempler som retningslinjene viser til er at den nye arbeidsgiveren står i bestemt forhold til regjeringen, vedkommende departement eller dets underliggende virksomheter som forhandlingsmotpart, blir direkte regulert av, eller mottar subsidier, lån, garantier eller annen finansiell assistanse.

Et annet vilkår for karantene er dersom det foreligger særegne forhold i tilknytning til vedkommendes tidligere ansvar og arbeidsoppgaver som har gitt eller kan gi virksomheten særlige fordeler. Et nærliggende eksempel er at politikeren har sensitiv informasjon om konkurrenter, forretningshemmeligheter og kundelister mv. som vil være av verdi for en ny arbeids- eller oppdragsgiver. Det kan også være annen spesiell kunnskap av strategisk betydning for en ny arbeids- eller oppdragsgiver å få informasjon om på et forberedende stadium.

Karantene kan også ilegges dersom det er en sammenheng mellom vedkommendes tidligere ansvar og arbeidsoppgaver og den nye virksomhetens interesser som kan være egnet til å svekke tilliten til forvaltningen generelt. Retningslinjene viser til at det kan være tilfelle dersom politikeren har hatt ansvaret for eller har kjennskap til politikk- og regelutforming, og av den grunn har spesiell kunnskap som vil være av verdi for den aktuelle arbeidsgiveren å få kjennskap til på et tidlig eller forberedende stadium. Utarbeidelse av nytt regelverk som ikke er offentlig kjent kan være et eksempel som kan ha interesse for den nye arbeidsgiveren, eller økonomiske incentiver som vurderes iverksatt for å stimulere en bestemt aktivitet. Karantenen inntrer i slike tilfeller som en ekstra beskyttelse for at politikerens spesielle kunnskap ikke skal bli et konkurransefortrinn for virksomheten. Karantene og saksforbud skal blant annet forhindre mistanke om at en politikers råd og avgjørelser kan ha vært påvirket av forventningene om en fremtidig ansettelse hos et bestemt firma eller organisasjon, eller mistanke om at en stilling kan være belønning for tidligere tjenester. Den generelle kunnskapen som politikeren har skal imidlertid ikke kunne begrunne karantene.

Retningslinjene viser til at bruk av karantene ikke innebærer at man finner det aktuelle ansettelsesforholdet upassende, men det indikerer at en umiddelbar overgang fra det offentlige til ny arbeidsgiver kan være svært uheldig eller kritikkverdig.

Statsforvaltningen har mange funksjoner og oppgaver, både i form av kontroll og regulering av aktivitet. De fleste næringer er i dag underlagt ulike former for regulering og det blir ført tilsyn fra det offentlige. Forvaltningen avgjør også spørsmål om fordeling av ytelser og gir økonomisk støtte. I dette ligger det muligheter for å øve påvirkning, enten det er fra frivillig sektor, fra interessegrupper og organisasjoner eller fra ulike konsulent- eller rådgivningsfirma som representerer ulike interesser. Karantene og saksforbud skal brukes i unntakstilfeller og etter en streng nødvendighetsvurdering, og skal bidra til å styrke tilliten til forvaltningen.

8.3.2 Evalueringsutvalgets forslag

Evalueringsutvalget mener at betegnelsen karantene ikke er helt treffende, fordi den kan gi inntrykk av at politikeren isoleres og er avskåret fra generelt å engasjere seg og ta ny stilling. Evalueringsutvalget foreslår derfor å bruke et annet uttrykk, ventetid.

Evalueringsutvalgets flertall mener at dagens maksimale rammer for karantene på seks måneder bør videreføres. Etter flertallets vurdering foreligger det ikke erfaringer etter ikrafttredelse av gjeldende regelverk i 2005 som tilsier at maksimal karantenetid på seks måneder er utilstrekkelig. Flertallet viser også til at Norge har meget strenge regler knyttet til overgang fra politiske stillinger i regjeringsapparatet, sett i nordisk sammenheng. Flertallet understreker både behovet for å rekruttere til politiske stillinger fra ulike deler av norsk arbeidsliv, og at det er ønskelig med kontinuerlig fornyelse blant de personer som har politikk som heltidserverv. Disse hensyn taler mot å etablere regler som for mange kan heve terskelen til både å tiltre og fratre ledende politiske stillinger i departementene. Målt opp mot de ulemper en utvidelse av maksimal karantenetid vil innebære, kan flertallet vanskelig se at karantene på mer enn seks måneder vil kunne ha nevneverdig betydning med hensyn til å fremme allmennhetens tillit til politikere og forvaltningen.

Evalueringsutvalgets mindretall foreslår at det både for karantene (ventetid) og saksforbud skal gjelde en lengstetid på ett år. Dette vil være mer i samsvar med løsningen i andre land med lignende regelverk. Mindretallet regner likevel med at det sjelden vil være aktuelt med så lang karantene dersom forslaget om overgang til lobbyvirksomhet blir fulgt opp, se kapittel 2.2.3. Eksempler på at det kunne være aktuelt å benytte en utvidet karantenetid er, etter Evalueringsutvalgets mening, ved tilfeller av «sidebytte». Det kan være aktuelt der den nye arbeidsgiveren er part i en stor konsesjonssak som er til behandling i departementet, eller ved overgang til ledelsen i en sentral interesseorganisasjon på departementets arbeidsfelt.

Evalueringsutvalget mener gjeldende retningslinjer oppstiller noen meget skjønnsmessige vilkår for når karantene og saksforbud kan ilegges, og at det ikke er gitt noen kriterier for skjønnsutøvelsen. De mener derfor at retningslinjene gir liten veiledning for bedømmelsen. Slik praksis har utviklet seg, blir det ilagt karantene og saksforbud i så mange tilfeller at det er lite treffende å tale om «særlige tilfeller», «særegne forhold» eller «særegne behov», slik retningslinjene foreskriver. Evalueringsutvalget peker imidlertid på at det byr på vanskeligheter å formulere rimelig presise minstevilkår. Det er enklere å angi momenter av betydning for skjønnsutøvelsen.

8.3.3 Departementets høringsforslag

Karantene innebærer som nevnt at en politiker må vente med å tiltre den nye stillingen eller vervet mv. Departementet er enig med Evalueringsutvalget i at det er vanskelig å formulere presise minstevilkår for karantene og saksforbud, og at det kan være enklere å angi visse momenter for skjønnsutøvelsen og eksempler på situasjoner som indikerer at slike begrensninger bør vurderes.

Departementet vil beholde det innarbeidede begrepet karantene og følger ikke opp forslaget i NOU 2012: 12 Ventetid – et spørsmål om tillit om å erstatte dette med ventetid. Departementet vil heller ikke følge mindretallet i Evalueringsutvalget om en maksimal grense for karantene på ett år. Praksis fra Karanteneutvalgets arbeid har vist at seks måneders karantene, eventuelt i kombinasjon med inntil seks måneders saksforbud i de fleste tilfeller er tilstrekkelig til å ivareta de hensyn som ligger bak regelverket. Ordlyden i dagens retningslinjer er tung og repeterende og departementet foreslår derfor en omredigering, men uten at man gjør vesentlige endringer i vilkårene for bruk av karantene. I NOU 2012: 12 Ventetid – et spørsmål om tillit ble det foreslått både annen ordlyd og andre kriterier for bruk av karantene og saksforbud. Karanteneutvalget uttalte at de oppfattet de foreslåtte kriteriene som upresise og at de kunne snevre inn Karanteneutvalgets muligheter til å treffe passende begrensninger for de aktuelle overgangene. Departementet er enig med Evalueringsutvalget og foreslår i all hovedsak å beholde dagens formuleringer, men med en mindre utvidelse. I utkastet til § 5 a) foreslås det, i tillegg til dagens regel, å utvide grunnlaget for en karantene og saksforbud til også å omfatte «bestemte saker som var til behandling i departementet i politikerens funksjonstid». Forslaget har bakgrunn i problemene med å fastsette et passende saksforbud, spesielt for tidligere politiske rådgivere. De politiske rådgiverne har som regel ikke ansvar for bestemte saker eller saksområder, men vil som regel ha bred – av og til inngående – kunnskap om bestemte saker som har vært til behandling i departementet i deres funksjonstid. De kan dermed sitte inne med informasjon og kunnskap som ikke bør kunne utnyttes av den nye arbeids- eller oppdragsgiveren, se også drøftelsen nedenfor. Forslaget omtales både under dette kapitlet og det neste, fordi det er felles regler for karantene og saksforbud, jf. lovutkastet §§ 5 og 6.

8.3.4 Høringsinstansenes syn

8.3.4.1 Høringsinstansenes syn på Evalueringsutvalgets forslag

KOMM peker på betydningen av et regelverk som gir forutsigbarhet for alle involverte. De peker på de øvrige reglene man har for taushetsplikt og habilitet, og mener at det bør legges større vekt på den enkeltes integritet. KOMM er videre opptatt av at dagens regler allerede er sterkt inngripende når det gjelder den enkeltes frihet til å velge arbeid, og at usikkerhet rundt tiden etter en slik oppgave vil kunne være en betydelig barriere for den enkelte til å takke ja til en slik jobb. KOMM foreslår en regel om at alle som har vært statsråd, statssekretær eller politisk rådgiver i ett år eller mer, kan også være kortere tid, vil bli ilagt seks måneders ventetid og at de vil opprettholde lønnen i stillingen.

NHO oppfatter i all hovedsak dagens regime for karantene og saksforbud som tilfredsstillende, og kan ikke se at det er godtgjort noe behov for å lovfeste reglene.

Spekter merker seg at de foreslåtte lovbestemmelsene ensidig regulerer eller begrenser adgangen til å ha kontakt med ny arbeidsgiver. Spekter peker på at tett kontakt med politisk miljø umiddelbart eller i nærmeste tid etter en ansettelse i en annen stilling, også vil være av betydning, og uttrykker at det ikke er vanskelig å se situasjoner der en slik kontakt kan tjene ny arbeidsgiver, og at en slik kontakt også kan være uheldig ut fra et tillitsperspektiv overfor forvaltningen.

Akademikerne mener loven bør sette opp vilkår for å kunne ilegge ventetid. Den foreslåtte formuleringen gir inntrykk av at ventetid er hovedregelen. Ventetid bør imidlertid ikke være en automatisk følge av at personen fratrer den politiske stillingen, men bare kunne ilegges etter en konkret vurdering. Akademikerne støtter Evalueringsutvalgets flertall i at varigheten på ventetid videreføres. Akademikerne kan ikke se at det er påvist noen tilfeller hvor det har vært behov for lenger ventetid. Ventetid er et inngrep i den enkeltes adgang til fritt å velge yrke, og bør ikke ilegges i større utstrekning enn nødvendig.

8.3.4.2 Høringsinstansenes syn på departementets forslag

Akademikerne viser til sin tidligere høringsuttalelse og støtter forslaget om å beholde begrepet karantene fremfor ventetid. Begrepet karantene gir et mer presist uttrykk for hva saken dreier seg om. Akademikerne er også enige i Departementets forslag om å opprettholde maksimal karantene til seks måneder, og mener Karanteneutvalgets erfaringer om at seks måneder karantene, eventuelt i kombinasjon med inntil seks måneders saksforbud i de fleste tilfeller er tilstrekkelig til å ivareta lovens hensikt.

8.3.5 Departementets vurderinger og forslag

Departementet mener at begrepet karantene etter hvert har blitt et innarbeidet begrep. Begrepet ventetid, som foreslått av Evalueringsutvalget, er et ukjent begrep som ikke gir mer veiledning eller er mer treffende enn begrepet karantene. Departementet foreslår derfor å videreføre begrepet karantene.

Karantene innebærer først og fremst et forbud mot å tiltre den nye stillingen mv. innen en bestemt dato. Det vil også være et forbud mot å opptre på vegne av den nye virksomheten i denne perioden. Fra praksis har man spesifisert karantenen til å være et kontaktforbud og at man f.eks. ikke kan besøke selskapets kontorer eller installasjoner, eller å delta på studiereiser eller seminarer arrangert av selskapet eller av noen som opptrer på vegne av selskapet. Etter departementets vurdering viser Karanteneutvalgets praksis at gjeldende maksimumsgrenser for karantene på seks måneder etter fratreden er tilstrekkelig for å ivareta hensynet til tilliten til forvaltningen og det politiske systemet. Det er ikke påvist at det er behov for å utvide den maksimale tiden for karantene etter at regelverket trådte i kraft i 2005. Departementet mener at overganger til andre sektorer av arbeidslivet ikke skal hindres unødig, og foreslår derfor å videreføre den gjeldende maksimale grensen for karantenetid på inntil seks måneder etter fratreden fra den politiske stillingen.

Departementet understreker at overganger mellom politiske stillinger og det private næringsliv ikke utgjør noe generelt problem. Tvert i mot er slike overganger i de fleste tilfeller ønskelig og bidrar til verdifull kompetanseoverføring mellom ulike sektorer. Ved enkelte overganger kan det likevel være behov for at en person som har sittet i den politiske ledelsen i et departement ikke skal gå direkte over til en ny stilling. Det avgjørende er den faktiske kunnskap, innsikt og nettverk vedkommende politiker har, vurdert i forhold til den stilling eller virksomhet mv. han eller hun går til. Selv om det ikke er noen grunn til å tro at det vil skje et misbruk av opplysninger, kan muligheten for et slikt misbruk og begrensede muligheter for kontroll gi grobunn for mistanker som kan svekke tilliten til offentlig forvaltning og styresett. Det er ikke nok at man handler rett, det må også synes og kunne kontrolleres at man handler rett. Dermed blir en åpen og transparent forvaltningspraksis viktig også i denne sammenheng. Vi viser for øvrig til kapittel 5 om det prinsipielle grunnlaget for lovforslaget.

Når det gjelder vilkårene for å ilegge karantene er departementet av den oppfatning at gjeldende retningslinjer har vært dekkende for å ivareta behovet og hensynene bak regelverket. Departementet foreslår derfor at gjeldende vilkår i all hovedsak videreføres, men at de omredigeres noe da ordlyden i dagens retningslinjer fremstår som tung og repeterende. Departementet foreslår derfor at karantene skal kunne ilegges i særlige tilfeller når det foreligger en konkret forbindelse mellom politikerens tidligere ansvarsområder eller arbeidsoppgaver i den politiske stillingen, eller bestemte saker som var til behandling i departementet i politikerens funksjonstid, og den aktuelle virksomhetens interesser. Alternativet «bestemte saker som var til behandling i departementet i politikerens funksjonstid» representerer en utvidelse i forhold til gjeldende retningslinjer. Forslaget har bakgrunn i problemene med å fastsette et passende saksforbud, spesielt for tidligere politiske rådgivere. De politiske rådgiverne har som regel ikke ansvar for bestemte saker eller saksområder, men vil som regel ha bred – av og til inngående – kunnskap om bestemte saker som har vært til behandling i departementet i deres funksjonstid. De kan dermed sitte inne med informasjon og kunnskap som ikke bør kunne utnyttes av den nye arbeids- eller oppdragsgiveren.

Videre kan karantene ilegges når politikerens tidligere ansvar og arbeidsoppgaver har gitt eller kan gi virksomheten særlige fordeler, eller når det er en sammenheng mellom vedkommendes tidligere ansvar og arbeidsoppgaver og den nye virksomheten, som kan være egnet til å svekke tilliten til forvaltningen generelt.

Eksempler på overganger som kan innebære karantene er overganger fra embete som statsråd i et fagdepartement til stillinger eller styreverv i virksomheter som får tilskudd av, eller kan søke om økonomisk støtte fra, departementet. Eksempler fra praksis er overganger innenfor kultursektoren eller frivillig sektor. Der hvor politikeren har hatt ansvaret for eller arbeidet med samme saksfelt, og det vil knytte seg fordeler til å ansette politikeren i en bestemt stilling eller få vedkommende til å påta seg styreverv, kan karantene være aktuelt. Andre tilfeller kan være overganger til interesseorganisasjoner eller fagorganisasjoner som departementet samhandler med eller legger rammebetingelser for i form av regelverk mv., og som disse organisasjonene arbeider innenfor. Eksempler her kan være overganger fra Finansdepartementet til finans- og forsikringsvirksomhet, eller fra Arbeids- og sosialdepartementet til fagorganisasjoner som øver betydelig påvirkning i arbeidslivsspørsmål.

Andre typer overganger kan være etablering av egen næringsvirksomhet i form av rådgivningsselskap, konsulentselskap eller stilling i slike firma og hvor det ikke er avklart hvem som er kundene eller oppdragsgiverne. I slike tilfeller vil det ikke nødvendigvis foreligge en konkret forbindelse mellom det politiske embetet eller stillingen og oppgavene i arbeidet, men en direkte overgang vil kunne bidra til å svekke tilliten til forvaltningen. Noen av stillingene vil også ha så generelle oppgaver at det ikke kan påvises en konkret forbindelse. Stillinger som kommunikasjonsdirektører vil være eksempel på dette.

Karanteneutvalgets praksis viser at det er en stor bredde i sakene og at det omhandler overganger til advokatfirma, arbeidsgiver- arbeidstakerorganisasjoner, bank- og forsikring, forsikringsinstitusjoner, ideelle organisasjoner, interesseorganisasjoner, kommunal sektor, kommunikasjons- og rådgivningsbransjen, meglerfirma og statlige foretak.

For en mer utfyllende beskrivelse av praksis fra Karanteneutvalget vises det til kapittel 5.3.

Det vises for øvrig til lovforslaget § 6 og merknaden til denne bestemmelsen.

8.4 Saksforbud

8.4.1 Gjeldende rett

Saksforbud innebærer et forbud mot at politikeren involverer seg i bestemte saker eller saksfelt. Vilkårene for å ilegge saksforbud følger av retningslinjene punkt 2. Karanteneutvalget kan i stedet for karantene ilegge saksforbud i inntil ett år dersom dette i tilstrekkelig grad ivaretar de hensyn man vil beskytte. Retningslinjene viser til at også saksforbud er et sterkt inngrep og at saksforbudet ved siden av karantene kan beskytte statens strategiske interesser. Der det er særlig behov kan saksforbud i inntil ett år ilegges i tillegg til karantene. Saksforbud og karantene kan ikke ilegges for mer enn ett år til sammen, regnet fra politikerens fratreden fra det politiske vervet, se punkt 8.2.5 om informasjonsplikten. Ved vurderingen av om politikeren skal ilegges saksforbud gjelder de samme momentene som ved vurderingen av om politikeren skal ilegges karantene. Det gjelder en like høy terskel for å ilegge saksforbud som for å ilegge karantene. Det vises her til proposisjonens punkt 8.3. Saksforbud skal bare gjøres gjeldende for saker og på saksfelter politikeren var direkte og vesentlig involvert i. Saksforbud kan benyttes som et alternativ til karantene, men bare dersom det er hensiktsmessig og tilstrekkelig for å ivareta de hensynene og interessene man vil beskytte når politikeren går over til stilling eller verv utenfor statsforvaltningen. Et saksforbud må være mulig for politikeren å etterleve i praksis. Det kan ikke ilegges saksforbud dersom dette vil innebære at politikeren blir utestengt fra arbeidsoppgaver som er en sentral del av den nye stillingen. I slike tilfeller vil det måtte ilegges karantene.

Karanteneutvalgets praksis viser at i nesten alle saker hvor det har vært ilagt saksforbud, har dette vært avgrenset til det departement politikeren har arbeidet eller vært knyttet til bestemte saker som departementet arbeider med. Saksforbudet har vært definert som et forbud mot å ta kontakt med departementet og de underliggende etatene. Det er også eksempler på at avgrensningene mer spesifikt har vært rettet mot bestemte saker eller saksfelt i departementet. Utformingen av disse spesifikke saksforbudene har vært nødvendige for at virksomheten ikke skulle få konkurransefortrinn i et marked, eller fordi det generelt ville svekke tilliten til forvaltningen dersom den tidligere politikeren kunne arbeide med de spesifikke sakene i sin nye stilling eller i næringsvirksomheten. I enkelttilfeller har det også vært ilagt forbud mot å holde foredrag i karanteneperioden. Når det gjelder overgang til styreverv har det vært flere saker hvor saksforbud har vært ilagt. Dette har ofte vært formulert som forbud mot å ta del i behandlingen av saker hvor det aktuelle departementet har vært involvert for å hindre at tilliten til forvaltningen blir svekket.

8.4.2 Evalueringsutvalgets forslag

Evalueringsutvalget foreslår at adgangen til å ilegge saksforbud blir opprettholdt. Evalueringsutvalget peker på at etter gjeldende retningslinjer kan saksforbud bare gjelde saker eller saksområder som vedkommende har vært direkte involvert gjennom politikervervet. Evalueringsutvalget foreslår en utvidelse slik at det blir adgang til å ilegge saksforbud for en hvilken som helst del av ansvarsområdet til politikerens departement i løpet av hans eller hennes funksjonstid. Alternativet «direkte involvert» bør likevel beholdes for å fange opp saker der vedkommende har vært engasjert på tvers av departementsgrensene. Dette kan tenkes både ved deltakelse i statssekretærutvalg og for statsråder som har vært tungt inne i en regjeringssak på et annet departements område.

Et samlet Evalueringsutvalg foreslår å videreføre den maksimale tidsrammen på saksforbud på inntil ett år fra fratreden.

Evalueringsutvalget mener gjeldende retningslinjer oppstiller meget skjønnsmessige vilkår for når karantene og saksforbud kan ilegges. Det vises til punkt 8.3.2.

8.4.3 Departementets høringsforslag

Etter dagens retningslinjer gjelder de samme kriterier for bruk av karantene og saksforbud og departementet foreslår bare noen mindre justeringer i disse kriteriene, jf. det som er sagt ovenfor. Som nevnt i foregående punkt vil departementet gå inn for en litt endret ordlyd, men uten vesentlige materielle endringer, jf. lovutkastet §§ 5 og 6. Karanteneutvalget har ved flere anledninger pekt på at det kan være vanskelig å utforme saksforbudet, spesielt når det gjelder omfanget av saker og saksområder. Departementet viser til Karanteneutvalgets årsmelding for 2013. Saksforbud er en skjønnsmessig norm og krever en «før – etter vurdering». En vurdering av ansvar knyttet til bestemte saker eller saksområder har ført til at man ikke har kunnet ilegge politiske rådgivere saksforbud, fordi de vanligvis ikke har ansvar for konkrete saker eller saksområder. Karanteneutvalget har erfaringer fra saker med politiske rådgivere i næringsdepartementer med inngående kjennskap til viktige næringspolitiske saker, men som ikke har hatt konkret ansvar og heller ikke har vært direkte involvert i sakene. I slike tilfeller har man etter dagens regler ikke kunnet ilegge saksforbud. Tillit til forvaltningen og det politiske systemet kan begrunne saksforbud også for politiske rådgivere, og det er derfor viktig at man har regler som fanger opp slike tilfeller som beskrevet ovenfor. På denne bakgrunn presiserer departementet derfor området for karantene og saksforbud til å omfatte spørsmål som hørte til politikerens ansvarsområde i den politiske stillingen og bestemte saker som var til behandling i departementet i politikerens funksjonstid, jf. lovutkastets §§ 6 og 7.

Stort sett har man også vurdert det slik at 12 måneder saksforbud vil være tilstrekkelig til å beskytte de interesser som skal vernes. I noen tilfeller har man likevel sett at det kan være et behov for en avskjerming for enkelte saker eller saksområder i et noe lengre tidsrom. Etter departementets syn bør det derfor være en mulighet til å utvide tidsrommet for saksforbud når særlig tungtveiende hensyn tilsier det. Departementet foreslår at saksforbudet i slike tilfeller kan utvides til inntil 12 måneder i tillegg til en eventuell karantene, jf. lovutkastet § 6 andre ledd.

Etter dagens retningslinjer skal det sterke grunner til å ilegge karantene og saksforbud og hovedregelen bør fremdeles være en samlet begrensning på 12 måneder når saksforbud gis i tillegg til karantene. En aktuell situasjon kan være når departementet har vært involvert i anbud eller forhandlinger om store innkjøp, for tiden har til behandling store konsesjonstildelinger eller andre omfattende avtaler, tillatelser eller løyver. Dersom en slik prosess strekker seg langt fremover i tid etter politikerens avgang, vil det kunne være behov for et lengre saksforbud enn det dagens regelverk gir mulighet til. Erfaringene fra Karanteneutvalgets arbeid så langt tilsier at det sjelden vil være behov for et så langt saksforbud, og forutsetningen må derfor være at en slik utvidet hjemmel bare skal benyttes i unntakstilfeller.

8.4.4 Høringsinstansenes syn

8.4.4.1 Høringsinstansenes syn på Evalueringsutvalgets forslag

KOMM mener at saksforbud bør begrenses til å gjelde mer spesifikke saker, anskaffelser og lignende. KOMM peker på at det er regler om taushetsplikt og habilitet for aktørene på begge sider. Det er ikke dokumentert at disse reglene ikke virker etter sin hensikt. Slik reglene om saksforbud er foreslått av Evalueringsutvalget vil de kunne virke kunstige, vanskelig å kontrollere, og kanskje også i noen tilfeller mot sin hensikt.

NHO oppfatter i all hovedsak dagens regime for karantene og saksforbud som tilfredsstillende, og kan ikke se at det er godtgjort noe behov for å lovfeste reglene.

Akademikerne støtter Evalueringsutvalgets flertall i at varigheten på saksforbud videreføres.

8.4.4.2 Høringsinstansenes syn på departementets forslag

Karanteneutvalget er uenige i forslaget om å gi mulighet for å ilegge saksforbud i inntil 12 måneder etter utløpet av karanteneperioden. I praksis er det utfordrende å utforme et presist saksforbud. Det blir ikke lettere ved en utvidelse av det tidsrommet den tidligere politikeren er forhindret fra å utføre bestemte arbeidsoppgaver. Karanteneutvalget viser til at 18 måneder er lang tid og at kunnskapen om saker svekkes ettersom tiden går. De tilrår derfor en videreføring av dagens retningslinjer. Dersom man likevel fastholder behovet for utvidelse må det kun gjelde for helt spesielle tilfeller.

Akademikerne mener saksforbud i enkelte tilfeller kan bli så omfattende at det i realiteten innebærer karantene, og i slike tilfeller bør karantene ilegges. Dette bør også framgå av loven.

8.4.5 Departementets vurderinger og forslag

Etter dagens retningslinjer gjelder de samme vilkårene for bruk av karantene og saksforbud. Dette foreslås videreført. Saksforbud kan benyttes som et alternativ til karantene dersom det er hensiktsmessig og nødvendig. Departementet foreslår at saksforbud skal kunne ilegges også i forhold til «bestemte saker som var til behandling i departementet i politikerens funksjonstid», jf. det som et sagt ovenfor under kapittel 8.3.5. Alternativet er en utvidelse i forhold til gjeldende retningslinjer.

Karanteneutvalgets praktisering av regelverket har vist at det har vært problemer med å fastsette et passende saksforbud, spesielt for tidligere politiske rådgivere. Selv om politiske rådgivere normalt ikke skal ha ansvar for bestemte saker eller saksområder, har enkelttilfeller fra Karanteneutvalgets praksis vist at politiske rådgivere har vært involvert i de politiske prosessene på en slik måte at det er nødvendig å ilegge en form for reaksjon, særlig der det er tale om overgang til rådgivningsfirma hvor kundene ikke er kjent. Det er ikke uvanlig at de politiske rådgiverne har bred – og av og til inngående – kunnskap om bestemte saker som har vært til behandling i departementet i deres funksjonstid. De kan dermed sitte med informasjon og kunnskap som ikke bør kunne utnyttes av den nye arbeids- eller oppdragsgiveren.

Når det gjelder saksforbudets lengde har man også vurdert det slik at 12 måneder saksforbud vil være tilstrekkelig til å beskytte de interesser som skal vernes. Dette vil også fremdeles være hovedregelen etter departementets forslag.

I noen tilfeller har man likevel sett at det kan være et behov for en avskjerming for enkelte saker eller saksområder i et noe lengre tidsrom. Etter departementets syn bør det derfor være en mulighet til å utvide tidsrommet for saksforbud, når særlig tungtveiende grunner tilsier det. Departementet foreslår at saksforbudet i slike tilfeller kan utvides til inntil 12 måneder i tillegg til en eventuell karantene. Karantene og saksforbud vil etter dette kunne ilegges for et tidsrom på inntil 18 måneder. Dersom det kun ilegges saksforbud skal det, som i dag, være en begrensning på 12 måneder.

En aktuell situasjon hvor det kan være aktuelt å vurdere karantene og saksforbud ut over 12 måneder kan være når departementet har vært involvert i anbud eller forhandlinger om store innkjøp, for tiden har til behandling store konsesjonssaker eller andre omfattende avtaler, tillatelser eller løyver. Dersom en slik prosess strekker seg langt fremover i tid, etter politikerens avgang, vil det kunne være behov for å begrense politikerens tilgang til prosessen i lengre tid enn det dagens regelverk gir mulighet til. Erfaringene fra Karanteneutvalgets arbeid så langt tilsier at det sjelden vil være behov for en så omfattende begrensning, og forutsetningen for en slik utvidelse må derfor være at hjemmelen bare skal benyttes i unntakstilfeller.

Forslaget innebærer dermed at tidsperioden politikeren kan måtte tåle innskrenkninger utvides fra 12 måneder til 18 måneder, men bare dersom det først ilegges karantene. Fordi dette er en lang periode uten noen form for kompensasjon ut over karanteneperioden, mener departementet at det skal være en høy terskel og en god begrunnelse for å benytte denne hjemmelen. Departementet viser til at det er av stor betydning at saksforbudet blir utformet så konkret at både politikeren, departementet og ny arbeidsgiver kan forstå rekkevidden av saksforbudet.

For en mer utfyllende beskrivelse av Karanteneutvalgets praksis vises det til kap 5.3.

Det vises for øvrig til lovforslaget § 7 og merknaden til denne bestemmelsen.

8.5 Godtgjørelse

8.5.1 Gjeldende rett

Dersom Karanteneutvalget beslutter å ilegge karantene, skal politikeren motta en godtgjørelse i karantenetiden tilsvarende den lønn vedkommende hadde ved fratreden, pluss feriepenger. Staten dekker pensjonskostnadene i karantenetiden. Medlemmer av regjeringen er dekket av stortings- og regjeringspensjonsloven, som dekker alderspensjon, uførepensjon, etterlattepensjon og barnepensjon. Statssekretærer og politiske rådgivere faller inn under lov om Statens pensjonskasse, som dekker de samme pensjonsområdene som stortings- og regjeringspensjonsloven. Politikeren er også omfattet av gruppelivsforsikring tilsvarende ordningen i Statens pensjonskasse. Dette følger av retningslinjene punkt 5. Det tilstås ikke godtgjørelse ved ileggelse av saksforbud. I praksis er det heller ikke gitt godtgjørelse for karantene ved enkeltstående verv, som for eksempel styreverv.

Godtgjørelsen er en kompensasjon for inntektstapet karantenetiden medfører. Det er et vilkår for å få godtgjørelse at politikeren har fått et forpliktende tilbud om jobb og akter å tiltre stillingen. Godtgjørelsen består av en fratredelsesytelse som er vedtatt av Stortinget og som ble revidert senest 8. desember 2011. Utbetalingen administreres av Statsministerens kontor og er nærmere omtalt i punkt 16 i «Håndbok for politisk ledelse», som utgis av Statsministerens kontor. Fratredelsesytelsen utbetales i den perioden politikeren er avskåret fra å tiltre den nye stillingen på grunn av karantene. Annen inntekt vil komme til fradrag i godtgjørelsen i henhold til de til enhver tid gjeldende retningslinjer for fratredelsesytelse.

8.5.2 Evalueringsutvalgets forslag

Evalueringsutvalget foreslår at ilagt karantene skal gi rett til kompensasjon som svarer til lønnen i den politiske stillingen, i tråd med gjeldende ordning. Lønn og godtgjøring som politikeren mottar i ventetiden fra annen stilling, verv eller virksomhet, går til fradrag i kompensasjonen. Evalueringsutvalget sa seg enig i Karanteneutvalgets praksis med ikke å gi kompensasjon for karantene ved enkeltstående verv som for eksempel styreverv.

8.5.3 Departementets høringsforslag

For den perioden Karanteneutvalget ilegger en karantene skal politikeren motta en godtgjørelse for sitt inntektstap som tilsvarer den nettolønn vedkommende mottok i sitt verv, tillagt feriepenger, i tråd med gjeldende retningslinjer.

Politikerens krav på godtgjørelse etter lovutkastet må sees i sammenheng med reglene om fratredelsesytelse for statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere.

8.5.4 Høringsinstansenes syn

Akademikerne støtter forslaget om at en avgjørelse om ventetid gir rett til kompensasjon. De er enige i forslaget om at kompensasjonen skal svare til lønnen i den politiske stillingen i tråd med gjeldende ordning. Akademikerne støtter ikke forslaget om at det skal gjøres fradrag for lønn og godtgjøring som politikeren mottar i ventetiden fra annen stilling, verv eller næringsvirksomhet. Politikere må, på samme måte som statstjenestemenn og embetsmenn, få kompensert ulempen det er å måtte utsette tiltredelse i annen stilling.

8.5.5 Departementets vurderinger og forslag

For den perioden Karanteneutvalget ilegger karantene foreslår departementet at politikeren mottar en godtgjørelse. Politikeres krav på godtgjørelse under karantene er i dag regulert i Stortingsvedtak 8. desember 2011 om fratredelsesytelse. Myndigheten til å tilstå fratredelsesytelse til regjeringsmedlemmer, statssekretærer og politiske rådgivere er delegert til statsministeren ved kongelig resolusjon 16. oktober 1996.

Etter lovforslaget har politikeren rett til godtgjørelse som tilsvarer lønnen politikeren mottok i sitt verv, med tillegg av feriepenger. Det tilsvarer retten til fratredelsesytelse etter gjeldende Stortingsvedtak. Forslaget innebærer dermed at retten til godtgjørelse for politikere i karantenetiden, som i dag er regulert i et stortingsvedtak, lovfestes.

Etter departementets forslag skal godtgjørelsen administreres av Statsministerens kontor, som i dag. Lønn eller vederlag for annet arbeid, verv eller oppdrag som politikeren måtte motta eller opptjene i karantenetiden, går til fradrag i godtgjørelsen. Det kan gis nærmere retningslinjer om avkorting av godtgjørelse. Et eventuelt trekk i godtgjørelse foretas av Statsministerens kontor på bakgrunn av politikerens opplysninger.

Regjeringsmedlemmer som ilegges karantene ved overgang til ny stilling mv. opprettholder medlemskap i pensjonsordningen for stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer til karantenen utløper, jf. stortings- og regjeringspensjonsloven § 1-2 tredje ledd. Statssekretærer og politiske rådgivere opprettholder medlemskap i Statens pensjonskasse, jf. lov om Statens pensjonskasse § 20 første ledd bokstav h. I denne perioden vil den tidligere politikeren være omfattet av gruppelivsordningen som følger av hovedtariffavtalen i staten.

Det vises for øvrig til lovforslaget § 8 og merknaden til denne bestemmelsen.

8.6 Saksbehandlingsregler

8.6.1 Gjeldende rett

Det er fastsatt særskilte saksbehandlingsregler for Karanteneutvalget med virkning fra 19. oktober 2005. Saksbehandlingsreglene er justert av med virkning fra 28. april 2009, og er tatt inn som vedlegg til de årlige årsmeldingene fra Karanteneutvalget.

Det er sekretariatet som på vegne av Karanteneutvalget mottar og registrerer innkomne saker. Begjæringer om innsyn behandles etter offentleglovas regler. Politikerne kan benytte et standardskjema. Riktig utfylt vil dette være tilstrekkelig for å oppfylle informasjonsplikten. Dette skjemaet med veiledning er lagt ut på regjeringen.no både på bokmål og nynorsk. Karanteneutvalget har inntil to uker på å behandle saken, inkludert et møte med politikeren dersom vedkommende ønsker det. Etter at avgjørelsen er fattet, kan vedkommende politiker i løpet av de neste fire dagene gi en uttalelse til saken. Skjer dette, skal Karanteneutvalget i løpet av de neste fem dagene avgjøre saken endelig. Politikeren kan be om et møte med Karanteneutvalget. Hensikten med et slikt møte er å klarlegge og samle inn bakgrunnsmateriale for saksbehandlingen. Møtet holdes med hele eller deler av Karanteneutvalget (minimum ett medlem). Dersom ett eller flere medlemmer av Karanteneutvalget har møter med politikerne, skal sekretariatet være til stede. Det kan også holdes møte etter anmodning fra Karanteneutvalgets sekretariatet.

Utvalgslederen, eller den han bemyndiger, kan uttale seg til pressen om arbeidet i Karanteneutvalget. Sekretariatet kan uttale seg om faktiske forhold og gi orienteringer om regelverket.

Politikerne har også anledning til å be om forhåndsuttalelser. Slike saker vil bli behandlet av sekretariatet, og de vil ikke binde Karanteneutvalget i fremtidige avgjørelser. Det understrekes at sekretariatet har en utstrakt veiledningsplikt.

Karanteneutvalget avgjør saker ved alminnelig flertall. For å være beslutningsdyktig, må minst tre medlemmer delta i saksbehandlingen. Lederen har dobbeltstemme ved stemmelikhet. Elektronisk saksbehandling kan benyttes, og da må e-post eller telefaks benyttes. Telefonmøter kan også benyttes. Sekretariatet legger fram forslag til beslutning i saker som skal avgjøres av Karanteneutvalget. Sekretariatet har ansvar for at alle beslutninger i Karanteneutvalget blir dokumentert og protokollført.

Sekretariatet handler på fullmakt av Karanteneutvalget i faglige spørsmål og har fullmakt til å behandle følgende saker:

1. avvise og returnere saker som ikke omfattes av regelverket, for eksempel overgang til stillinger innenfor statsforvaltningen

2. avgjøre kurante saker, for eksempel overgang til stillinger og verv, eller oppstart av næringsvirksomhet, som er åpenbart uproblematiske i forhold til vervet som politiker

Sekretariatet skal rapportere til Karanteneutvalget om saker som er avgjort av etter fullmakt. Dette skal skje på førstkommende møte etter at avgjørelsen er tatt. Tilbakemelding til politikerne skjer skriftlig med kopi til Statsministerens kontor.

Tilbakemeldingen skal inneholde relevante faktiske opplysninger som er vektlagt i saken, en gjengivelse av Karanteneutvalgets beslutning i saken samt en begrunnelse.

Sekretariatet underskriver og paraferer brevene på vegne av Karanteneutvalget.

8.6.2 Evalueringsutvalgets forslag

Grunnlaget for saksbehandlingen i det uavhengige organet er først og fremst de opplysninger som vedkommende politiker gir. Evalueringsutvalget ser det hensiktsmessig for dette formålet å ha et slikt standardskjema som Karanteneutvalget har utarbeidet.

Det tilsvarende skjemaet etter den britiske ordningen er vesentlig mer omfattende. Evalueringsutvalget vil ikke tilrå et så omfattende skjema, men foreslår at det gjeldende meldeskjemaet blir vurdert på ny med sikte på at det i liten grad skal bli nødvendig å innhente ekstra opplysninger fra politikeren for å ta stilling til eventuell karantene (ventetid) og saksforbud. Det kan likevel bli nødvendig for det uavhengige organet å innhente nærmere opplysninger om politikerens arbeidsområde fra vedkommende departement, og særlig om innholdet i den nye stillingen fra vedkommende arbeidsgiver.

Etter gjeldende retningslinjer har det vært forutsatt at Karanteneutvalgets avgjørelser ikke er å regne som enkeltvedtak, slik at forvaltningslovens saksbehandlingsregler for enkeltvedtak ikke gjelder. Dette standpunktet kan være diskutabelt, særlig hvis det gjelder avgjørelser etter at politikeren har fratrådt, og enda mer hvis avgjørelsen treffes etter at politikeren har tiltrådt en stilling utenfor statsforvaltningen. Den praksis som Karanteneutvalget følger, synes imidlertid i store trekk å oppfylle de krav til saksbehandlingen som forvaltningsloven setter for enkeltvedtak, med unntak for klageretten og partens rett til å uttale seg om nye opplysninger.

Etter gjeldende ordning blir det ikke praktisert noen rett for politikeren til å bli gjort kjent med opplysninger som Karanteneutvalget innhenter fra annet hold. Dette avviker fra forvaltningsloven og må ses i sammenheng med ønsket om en meget rask saksbehandling og politikerens rett til å kreve en ny vurdering. Evalueringsutvalget konstaterer imidlertid at det i praksis ofte er kontakt per e-post eller telefon mellom politikeren og Karanteneutvalgets leder eller sekretariat. Evalueringsutvalget mener derfor at det praktisk bør være gjennomførbart å gjøre politikeren kjent med vesentlige nye opplysninger som Karanteneutvalget har innhentet før avgjørelsen blir truffet.

Evalueringsutvalget mener at det – som nå – bør være en adgang for politikeren til å be om et møte med et medlem av det uavhengige organet før det avgjør saken, men ikke til å kreve møte med flere eller samtlige medlemmer. I praksis har det vist seg at behovet for et slikt møte ofte kan bli dekket ved telefonkontakt. Evalueringsutvalget er også enig i den praksis som har vært fulgt med at politikeren ikke får dekket eventuelle reise- og oppholdsutgifter ved et slikt møte med Karanteneutvalget.

I størstedelen av sakene oppfyller Karanteneutvalget de frister for saksbehandlingen som gjeldende retningslinjer setter. Etter Evalueringsutvalgets mening henger dette sammen med at Karanteneutvalget også kan behandle og avgjøre saken elektronisk og uten at det skjer i møte. Det er avhengig av et effektivt sekretariat, og at saken ikke trenger å bli forelagt for politikeren på ny. I saker hvor fristene ikke blir overholdt, skyldes det stort sett ferieavvikling eller et stort antall saker etter regjeringsskifte.

Av hensyn til politikeren som søker arbeid er det ønskelig at det uavhengige organet treffer sin avgjørelse raskt. Politikeren har fått et konkret tilbud som hun eller han forelegger for Karanteneutvalget, og avgjørelsen blir bestemmende for om politikeren kan tiltre stillingen eller vervet og når det kan skje. Evalueringsutvalget ser det imidlertid ikke som realistisk å sette en kortere frist enn to uker for saksbehandlingen. Som praksis har vist, kan toukersfristen være vanskelig å overholde i enkelte tilfelle, særlig når det er mange overganger etter et regjeringsskifte og i ferietid. Fristen kan også bli kort der Karanteneutvalget må innhente flere opplysninger som, etter Evalueringsutvalgets forslag, deretter må forelegges for politikeren. Et mer fullstendig skjema, slik Evalueringsutvalget foreslår, kan bidra til at man unngår dette. Evalueringsutvalget foreslår etter dette å opprettholde den gjeldende saksbehandlingsfristen i den form at Karanteneutvalget skal om mulig treffe avgjørelsen i løpet av to uker.

Evalueringsutvalget er enig i at det ikke bør være noen klagerett til overordnet instans over det uavhengige organets avgjørelse, men at politikeren som nå bør ha rett til å kreve at dette organet foretar en ny vurdering. Gjeldende retningslinjer gir politikeren en frist på fire dager til å kreve ny vurdering, og deretter har Karanteneutvalget en frist på fem dager til å vurdere saken på nytt. Femdagersfristen for revurdering kan være kort hvis det unntaksvis er behov for å innhente nye opplysninger, og begge fristene er uklare ved at det kan stilles spørsmål om bare virkedager teller med. Evalueringsutvalget foreslår på den bakgrunn at begge fristene settes til en uke.

8.6.3 Departementets høringsforslag

I høringbrevet foreslår departementet en mindre utvidelse av saksbehandlingsfristene. Bakgrunnen var at erfaringene har vist at fristene kan være i korteste laget. Departementet foreslår at Karanteneutvalget får en frist på tre uker til å treffe beslutning om karantene og saksforbud etter at vedkommende har gitt de nødvendige opplysninger om arbeidsforholdet. Det er en utvidelse med én uke i forhold til dagens retningslinjer.

Dagens retningslinjer om karantene og saksforbud karakteriseres som administrative instrukser uten spesifikk forankring i lov. Når departementet foreslår å lovfeste reglene om karantene og saksforbud mv., må blant annet forholdet til forvaltningsloven avklares. Departementet vil skissere noen av de viktigste problemstillingene som oppstår og de løsninger som departementet går inn for. Lovutkastet vil etter sin utforming reise noen spesifikke problemstillinger knyttet til hver av gruppene som loven skal gjelde for.

Det vil være forskjellig grunnlag for karantene og saksforbud for hver av gruppene og delvis også innenfor hver gruppe. Avgjørelser om karantene og saksforbud vil i noen tilfeller regnes som vedtak etter forvaltningsloven, mens andre avgjørelser bygger på et arbeidsrettslig kontraktsforhold. Spørsmål om hvilke saksbehandlingsregler som skal gjelde og om avgjørelsene skal være gjenstand for klage og omgjøring står sentralt.

Politikere som går over til stilling mv. utenfor statsforvaltningen vil etter lovutkastet kunne ilegges karantene og saksforbud direkte med hjemmel i lov, uten at en slik forutsetning er tatt inn som et avtalevilkår i utnevningsvedtak eller tilsettingsbrev.

Det er Karanteneutvalget som treffer avgjørelse om karantene og saksforbud for denne gruppen. Karanteneutvalget skal etter lovutkastet oppnevnes av Kongen og får sin myndighet, sammensetning og saksbehandlingsregler mv. fastsatt i lov og forskrift. Karanteneutvalget utøver offentlig myndighet direkte med hjemmel i lov. Karanteneutvalget skal være uavhengig av den til enhver sittende regjering i den enkelte avgjørelse, men skal kunne instrueres på et generelt grunnlag innenfor lovens ramme.

Et sentralt spørsmål er om Karanteneutvalget treffer vedtak i forvaltningslovens forstand, jf. forvaltningsloven § 2. Karanteneutvalget vil kunne treffe avgjørelse om å ilegge karantene, saksforbud og sanksjoner ved overtredelse av karantenereglene. Den tidligere politikeren får tilsetting i ny stilling utenfor forvaltningen, men får ikke lov å tiltre stillingen eller ha annen kontakt med den nye arbeidsgiveren i karanteneperioden. En slik avgjørelse er en vesentlig rådighetsbegrensning, og departementet antar at kravet til «avgjørelse som treffes under utøving av offentlig myndighet og som generelt eller konkret er bestemmende for rettigheter eller plikter til private personer.» er oppfylt, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a). Avgjørelsen vil være et enkeltvedtak, i og med at det får virkning for bestemte personer. Tilsvarende betraktninger må kunne legges til grunn for avgjørelser om saksforbud og overtredelsesgebyr. Utgangspunket vil etter dette være at forvaltningslovens regler vil gjelde fullt ut.

Dersom man skulle velge å følge forvaltningslovens klageregler i disse sakene måtte klagen avgjøres enten av et departement eller av Kongen i statsråd. Beslutningen vil dermed bli fattet av en statsråd eller av regjeringen på et saksområde der det har vært en forutsetning at avgjørelsene skulle treffes av et uavhengig organ. Karanteneutvalgets avgjørelser er utpreget skjønnsmessige og en ankeavgjørelse i forvaltningen vil kunne hevdes å være politisk motivert. Etter departementets oppfatning har Karanteneutvalget tillit både i politiske kretser, i media og i allmennheten, deres avgjørelser blir respektert og sjelden kritisert. Av denne grunn antar departementet at Karanteneutvalgets avgjørelser ikke bør kunne påklages etter forvaltningslovens regler, men undergis ny og endelig behandling i Karanteneutvalget. Departementet foreslår å videreføre dagens ordning der politikeren kan be om ny vurdering innen fem virkedager. Det skal fortsatt være politikeren selv som kan be om ny vurdering, ikke departementet eller den nye arbeids- eller oppdragsgiveren.

Saksbehandlingsreglene i forbindelse med annen gangs behandling i Karanteneutvalget bør imidlertid legges så tett opp til forvaltningslovens klageregler som praktisk mulig. Etter lovforslaget skal forvaltningsloven gjelde så langt det passer og med mulighet til å gi egne saksbehandlingsregler ved forskrift om nødvendig.

Når det gjelder de alminnelige saksbehandlingsreglene for Karanteneutvalget, legger departementet til grunn at habilitetsreglene og de alminnelige saksbehandlingsreglene gjelder og at de særskilte saksbehandlingsreglene for enkeltvedtak følges så langt det passer.

8.6.4 Høringsinstansenes syn

Karanteneutvalget tilrår ikke generell klagemulighet for Karanteneutvalgets avgjørelser, men støtter at ordningen med en ny vurdering videreføres. Karanteneutvalget oppfordrer departementet til å utrede spørsmålet om en begrenset klagemulighet for avgjørelser om konvensjonalbot. Karanteneutvalget mener at man ikke bør utvide fristen for saksbehandling fra to til tre uker, fordi det av hensyn til den tidligere politikeren og ny arbeidsgiver er viktig å få avgjort saken relativt raskt. Karanteneutvalget peker også på at det i praksis ikke har vært store problemer knyttet til fristen.

Justis- og beredskapsdepartementet har i sin høringsuttalelse gitt tilbakemelding om at utgangspunktet bør være at forvaltningsloven gjelder med de unntakene loven selv stiller opp. Justis- og beredskapsdepartementet skriver:

«Ut fra utkastet er det bare klagereglene som ikke skal gjelde i saker for Karanteneutvalget, og dette kan sies tydelig i loven her, sammen med reglene som gir anledning til å be om en ny vurdering fra Karanteneutvalget. Dersom det er andre regler i forvaltningsloven det er aktuelt å fravike i noen sammenheng, bør dette fastsettes i loven og ikke i forskrift.»

Akademikerne mener at Karanteneutvalget bør ha en absolutt frist på to uker for å treffe beslutning om karantene og saksforbud etter at politikeren har gitt de nødvendige opplysninger om arbeidsforholdet, og stiller seg derfor negative til departementets forslag om tre uker. Akademikernes begrunnelse er at det er behov for rask avklaring i slike spørsmål. Akademikerne støtter utvidelse av politikerens frist til fem virkedager for å uttale seg etter at han eller hun har fått Karanteneutvalgets avgjørelse, og at Karanteneutvalgets frist til å vurdere saken på nytt presiseres til fem virkedager.

8.6.5 Departementets vurderinger og forslag

Departementet legger til grunn at forvaltningsloven gjelder med de særskilte bestemmelser som gis i loven. I tråd med Justis- og beredskapsdepartementets tilråding vil de særskilte bestemmelsene som fraviker forvaltningsloven, fremgå av loven. Karanteneutvalget har en alminnelig veiledningsplikt etter forvaltningsloven § 11. Departementet foreslår derfor at ordningen med forhåndsuttalelse faller bort.

Når det gjelder saksbehandlingsfristen viderefører departementet fristen på to uker. I tråd med Evalueringsutvalget mener departementet at det av hensyn til politikeren som søker arbeid, er ønskelig at det uavhengige organet treffer sin avgjørelse raskt. Politikeren har fått et konkret tilbud som hun eller han forelegger for Karanteneutvalget, og avgjørelsen blir bestemmende for om politikeren kan tiltre stillingen eller vervet og når det kan skje. Det er derfor behov for en rask saksgang.

Departementet vil peke på betydningen av at politikeren i avgjørelsen må få en begrunnelse for det som er lagt vekt på ved avgjørelsen. Det må fremstå så klart som mulig for politikeren, ny arbeidsgiver og tidligere departement hvorfor karantene og saksforbud er ilagt. Når det gjelder utformingen av saksforbudet mener departementet at det er svært viktig at de som blir berørt av Karanteneutvalgets beslutning, det vil si politikeren og ny arbeidsgiver, kan forholde seg og etterleve saksforbudet

Når det gjelder generelle saksbehandlingsregler samt spørsmålet om ny vurdering vises det til kapittel 11 om saksbehandlingsregler.

For øvrig vises det til lovforslaget § 9 og merknaden til denne bestemmelsen.