1 Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2019/2161 av 27. november 2019 om endring av rådsdirektiv 93/13/EØF og europaparlaments- og rådsdirektiv 98/6/EF, 2005/29/EF og 2011/83/EU med hensyn til bedre håndheving og modernisering av Unionens forbrukervernregler

EUROPAPARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION HAR

under henvisning til traktaten om Den europeiske unions virkemåte, særlig artikkel 114,

under henvisning til forslag fra Europakommisjonen,

etter oversending av utkast til regelverksakt til de nasjonale parlamentene,

under henvisning til uttalelse fra Den europeiske økonomiske og sosiale komité1,

etter den ordinære regelverksprosedyren2 og

ut fra følgende betraktninger:

• 1) I artikkel 169 nr. 1 og artikkel 169 nr. 2 bokstav a) i traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV) slås det fast at Unionen skal bidra til å oppnå et høyt nivå for forbrukervern ved de tiltakene som vedtas etter traktatens artikkel 114. I henhold til artikkel 38 i Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter («pakten») skal Unionens politikk sikre et høyt nivå for forbrukervern.

• 2) Forbrukervernlovgivning bør anvendes effektivt i hele Unionen. Likevel ble det i den omfattende egnethetskontrollen («Fitness Check») av forbruker- og markedsføringsregelverket som ble utført av Kommisjonen i 2016 og 2017 innenfor rammen av programmet for målrettet og effektiv regelverksutforming (REFIT), konkludert med at effektiviteten i Unionens forbrukervernlovgivning skades av manglende bevissthet blant både næringsdrivende og forbrukere, og at eksisterende klageadgang kan utnyttes oftere.

• 3) Unionen har allerede truffet en rekke tiltak for å øke bevisstheten blant forbrukere, næringsdrivende og jurister om forbrukerrettigheter og for å forbedre håndheving av forbrukerrettigheter og forbrukernes kompensasjonsmuligheter. Det er imidlertid fortsatt hull i nasjonal rett med hensyn til virkelig effektive og forholdsmessige sanksjoner for å forhindre og straffe overtredelser innenfor Unionen, utilstrekkelige individuelle avhjelpende tiltak for forbrukere som er skadelidende som følge av overtredelser av nasjonal rett som innarbeider europaparlaments- og rådsdirektiv 2005/29/EF3, og mangler ved prosedyren for nedlegging av forbud som ble innført ved europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/22/EF4. Revisjon av prosedyren for nedlegging av forbud bør behandles av et særskilt instrument som endrer og erstatter direktiv 2009/22/EF.

• 4) Europaparlaments- og rådsdirektiv 98/6/EF5, 2005/29/EF og 2011/83/EU6 omfatter krav til medlemsstatene om å sørge for effektive, forholdsmessige og avskrekkende sanksjoner for å håndtere overtredelser av nasjonale bestemmelser som innarbeider nevnte direktiver. Videre stilles det i artikkel 21 i europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2017/23947 krav til medlemsstatene om å treffe håndhevingstiltak, herunder ilegging av sanksjoner, på en effektiv, formålstjenlig og samordnet måte for å stanse eller forby utbredte overtredelser eller utbredte overtredelser med unionsdimensjon.

• 5) Det er vesentlige forskjeller mellom gjeldende nasjonale regler om sanksjoner i Unionen. Særlig sørger ikke alle medlemsstatene for at effektive, forholdsmessige og avskrekkende bøter kan ilegges næringsdrivende som er ansvarlige for utbredte overtredelser eller utbredte overtredelser med unionsdimensjon. De eksisterende reglene om sanksjoner i direktiv 98/6/EF, 2005/29/EF og 2011/83/EU bør derfor forbedres, og samtidig bør nye regler om sanksjoner innføres i rådsdirektiv 93/13/EØF8.

• 6) Det bør fortsatt være opp til medlemsstatene å velge de typene sanksjoner som skal ilegges, og å fastsette i sin nasjonale rett de relevante prosedyrene for ilegging av sanksjoner ved overtredelser av bestemmelsene i direktiv 93/13/EØF, 98/6/EF, 2005/29/EF og 2011/83/EU, som endret ved dette direktivet.

• 7) For å legge til rette for en mer ensartet anvendelse av sanksjoner, særlig når det gjelder overtredelser innenfor Unionen, omfattende overtredelser og omfattende overtredelser med unionsdimensjon som definert i forordning (EU) 2017/2394, bør felles ikke-uttømmende og veiledende kriterier for anvendelse av sanksjoner innføres i direktiv 93/13/EØF, 98/6/EF, 2005/29/EF og 2011/83/EU. Disse kriteriene bør eksempelvis omfatte overtredelsens art, alvorlighetsgrad, omfang og varighet samt enhver form for kompensasjon som den næringsdrivende gir til forbrukere for skaden som er lidd. Gjentatte overtredelser av samme næringsdrivende viser en tilbøyelighet til å begå slike overtredelser og er derfor en vesentlig indikasjon på atferdens alvorlighetsgrad og følgelig også på behovet for å øke sanksjonsnivået for å oppnå en effektiv avskrekkende virkning. Oppnådde økonomiske fordeler eller unngåtte tap som følge av overtredelsen bør tas i betraktning dersom relevante opplysninger er tilgjengelige. Andre skjerpende eller formildende omstendigheter i saken kan også tas i betraktning.

• 8) Disse felles ikke-uttømmende og veiledende kriteriene for anvendelsen av sanksjoner vil muligens ikke være relevante for fastsettelse av sanksjoner for enhver overtredelse, særlig når det gjelder overtredelser som ikke er alvorlige. Medlemsstatene bør også ta hensyn til andre allmenne rettsprinsipper som gjelder ilegging av sanksjoner, for eksempel ne bis in idem-prinsippet (forbud mot gjentatt straffeforfølgning).

• 9) I henhold til artikkel 21 i forordning (EU) 2017/2394 skal medlemsstatenes vedkommende myndigheter som berøres av det samordnede tiltaket, innenfor sin jurisdiksjon treffe alle nødvendige håndhevingstiltak overfor den næringsdrivende som er ansvarlig for den utbredte overtredelsen eller den utbredte overtredelsen med unionsdimensjon, for å stanse eller forby denne overtredelsen. Dersom det er hensiktsmessig, skal de ilegge den næringsdrivende som er ansvarlig for den utbredte overtredelsen eller den utbredte overtredelsen med unionsdimensjon, sanksjoner, for eksempel bøter eller tvangsmulkter. Håndhevingstiltak skal treffes på en effektiv, formålstjenlig og samordnet måte for å stanse eller forby den utbredte overtredelsen eller den utbredte overtredelsen med unionsdimensjon. Vedkommende myndigheter som berøres av det samordnede tiltaket, skal bestrebe seg på å treffe håndhevingstiltak samtidig i de medlemsstatene som berøres av overtredelsen.

• 10) For å sikre at medlemsstatenes myndigheter kan ilegge effektive, forholdsmessige og avskrekkende sanksjoner ved utbredte overtredelser og utbredte overtredelser med unionsdimensjon som er underlagt samordnede etterforsknings- og håndhevingstiltak i samsvar med forordning (EU) 2017/2394, bør det innføres bøter som del av sanksjonene for slike overtredelser. For å sikre at bøter har en avskrekkende virkning, bør medlemsstater i sin nasjonale rett fastsette maksimumsnivået på bøter for slike overtredelser til minst 4 % av den næringsdrivendes årsomsetning i den eller de berørte medlemsstatene. I visse tilfeller kan en næringsdrivende også være en gruppe foretak.

• 11) Som fastsatt i artikkel 9 og 10 i forordning (EU) 2017/2394 bør det ved ilegging av sanksjoner tas behørig hensyn til overtredelsens art, alvorlighetsgrad og varighet, alt etter hva som er relevant. Ileggingen av sanksjoner bør være forholdsmessig og i samsvar med unionsretten og nasjonal rett, herunder med gjeldende prosessuelle garantier og prinsippene i pakten. Endelig bør de ilagte sanksjonene stå i forhold til arten av og den samlede faktiske eller potensielle skaden som følger av overtredelsen av unionsrett som verner forbrukernes interesser. Myndigheten til å ilegge sanksjoner skal utøves enten direkte av vedkommende myndigheter i henhold til egen myndighet, eller, der det er hensiktsmessig, med bistand fra andre vedkommende myndigheter eller andre offentlige myndigheter, eller ved å instruere utpekte organer, dersom det er relevant, eller ved å henvise saken til en domstol som har myndighet til å treffe den nødvendige beslutningen, eventuelt også ved overprøving dersom begjæringen om å treffe nødvendig beslutning ikke tas til følge.

• 12) Dersom en enkelt vedkommende myndighet i henhold til forordning (EU) 2017/2394 som følge av det samordnede tiltaket fastsatt i nevnte forordning ilegger den næringsdrivende som er ansvarlig for den utbredte overtredelsen eller den utbredte overtredelsen med unionsdimensjon, en bot, bør vedkommende myndighet kunne ilegge en bot på minst 4 % av den næringsdrivendes årsomsetning i alle medlemsstater som berøres av det samordnede håndhevingstiltaket.

• 13) Medlemsstatene bør ikke hindres i å opprettholde eller innføre i sin nasjonale rett høyere omsetningsbaserte maksimumsbeløp for bøter for utbredte overtredelser og utbredte overtredelser med unionsdimensjon. Det bør også være mulig for medlemsstatene å basere slike bøter på den næringsdrivendes omsetning på verdensbasis eller å utvide reglene om bøter til å inkludere andre overtredelser som ikke omfattes av bestemmelsene i dette direktivet, men som er knyttet til artikkel 21 i forordning (EU) 2017/2394. Kravet om at boten skal fastsettes på et nivå på minst 4 % av den næringsdrivendes årsomsetning, bør ikke gjelde for eventuelle ytterligere regler i medlemsstaten om tvangsmulkt, for eksempel en løpende dagmulkt, for manglende overholdelse av beslutninger, pålegg, midlertidige tiltak, forpliktende tilsagn fra næringsdrivende eller andre tiltak med sikte på å stanse overtredelsen.

• 14) Regler om sanksjoner bør innføres i direktiv 93/13/EØF med sikte på å styrke dets avskrekkende virkning. Medlemsstatene står fritt til å bestemme den administrative eller rettslige prosedyren for anvendelse av sanksjoner for overtredelser av nevnte direktiv. Særlig kan forvaltningsmyndigheter eller nasjonale domstoler ilegge sanksjoner når de slår fast at avtalevilkår er urimelige, herunder på grunnlag av rettergang innledet av en forvaltningsmyndighet. Sanksjonene kan også ilegges av forvaltningsmyndigheter eller nasjonale domstoler når selger eller leverandør bruker avtalevilkår som er uttrykkelig definert som urimelige under alle omstendigheter i nasjonal rett, og når selger eller leverandør bruker avtalevilkår som er funnet å være urimelige ved en endelig bindende beslutning. Medlemsstatene kan beslutte at forvaltningsmyndighetene også har rett til å fastslå at avtalevilkår er urimelige. Forvaltningsmyndigheter eller nasjonale domstoler kan også ilegge en sanksjon gjennom den samme beslutningen som fastslår at avtalevilkårene er urimelige. Medlemsstatene kan fastsette egnede samordningsmekanismer for tiltak på nasjonalt plan vedrørende individuell kompensasjon og sanksjoner.

• 15) Når medlemsstatene fordeler inntekter fra bøter, bør de vurdere å øke vernet av forbrukernes allmenne interesser samt andre vernede offentlige interesser.

• 16) Medlemsstatene bør sikre at avhjelpende tiltak er tilgjengelige for forbrukere som har lidd skade som følge av urimelig handelspraksis, for å fjerne alle virkninger av slik urimelig praksis. En tydelig ramme for individuelle avhjelpende tiltak ville gjøre privat håndheving lettere. Forbrukeren bør, på en forholdsmessig og effektiv måte, ha mulighet til erstatning for skade og, der det er relevant, en prisreduksjon eller heving av avtalen. Medlemsstatene bør ikke hindres i å opprettholde eller innføre rettigheter til andre avhjelpende tiltak, som for eksempel reparasjon eller bytting for forbrukere som har lidd skade som følge av urimelig handelspraksis, for å sikre at virkningene av slik praksis fjernes fullt ut. Medlemsstatene bør ikke hindres i å fastsette vilkår for anvendelsen og virkningene av avhjelpende tiltak for forbrukere. Ved anvendelsen av avhjelpende tiltak bør den urimelige handelspraksisens alvorlighetsgrad og art, skaden som forbrukeren har lidd, og andre relevante omstendigheter, for eksempel den næringsdrivendes forsømmelse eller overtredelse av avtalen, kunne tas i betraktning, dersom det er relevant.

• 17) Ved egnethetskontrollen av forbruker- og markedsføringsregelverket og den parallelle evalueringen av direktiv 2011/83/EU ble det også identifisert en rekke områder der Unionens eksisterende forbrukervernregler bør moderniseres. På bakgrunn av den kontinuerlige utviklingen av digitale verktøy er det nødvendig å tilpasse Unionens forbrukervernlovgivning.

• 18) Når tilbydere av nettbasert søkefunksjonalitet rangerer kommersielle tilbud høyere eller gir dem en mer framtredende plassering i søkeresultater, har dette stor innvirkning på forbrukerne.

• 19) Rangering viser til den relative framhevingen av tilbudene fra næringsdrivende eller relevansen som tildeles søkeresultater som blir presentert, organisert eller formidlet av tilbydere av nettbasert søkefunksjonalitet, herunder som følge av bruken av algoritmebasert sekvensering, mekanismer for rangering eller omtaler, visuelle markeringer eller andre framhevingsverktøy eller kombinasjoner av slike.

• 20) I denne forbindelse bør vedlegg I til direktiv 2005/29/EF endres for å klargjøre at former for praksis der en næringsdrivende gir opplysninger til en forbruker i form av søkeresultater som svar på forbrukerens nettbaserte søk uten tydelig å opplyse om enhver form for betalt reklame eller betaling spesifikt for å oppnå høyere rangering av produkter i søkeresultatene, bør forbys. Når en næringsdrivende direkte eller indirekte har betalt tilbyderen av den nettbaserte søkefunksjonaliteten for en høyere rangering av et produkt i søkeresultatene, bør tilbyderen av den nettbaserte søkefunksjonaliteten opplyse forbrukerne om dette på en kortfattet, lett tilgjengelig og forståelig måte. Indirekte betaling kan være i form av en næringsdrivendes akseptering av enhver form for ytterligere forpliktelser overfor tilbyderen av den nettbaserte søkefunksjonaliteten, som har høyere rangering som spesifikk virkning. Den indirekte betalingen kan bestå av økt provisjon per transaksjon samt forskjellige erstatningsordninger som spesifikt fører til høyere rangering. Betaling for generelle tjenester, for eksempel listeoppføringsgebyrer eller medlemskontingenter, som dekker et bredt spekter av funksjonalitet som tilbys den næringsdrivende av tilbyderen av den nettbaserte søkefunksjonaliteten, bør ikke anses som betaling for spesifikt å oppnå høyere rangering av produkter, forutsatt at slik betaling ikke foretas nettopp med henblikk på å oppnå høyere rangering. Nettbasert søkefunksjonalitet kan leveres av ulike typer nettbaserte næringsdrivende, herunder formidlere, for eksempel nettbaserte markedsplasser, søkemotorer og sammenligningsnettsteder.

• 21) Krav om gjennomsiktighet med hensyn til hovedparametrene som bestemmer rangeringen, reguleres også av europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2019/11509. Kravene om gjennomsiktighet i henhold til nevnte forordning omfatter et bredt spekter av nettbaserte formidlere, herunder nettbaserte markedsplasser, men de gjelder bare mellom næringsdrivende og nettbaserte formidlere. Lignende gjennomsiktighetskrav bør derfor innføres i direktiv 2005/29/EF for å sikre tilstrekkelig gjennomsiktighet overfor forbrukerne, unntatt når det gjelder leverandører av nettbaserte søkemotorer, som i henhold til nevnte forordning allerede skal oppgi hovedparametrene som enkeltvis eller samlet har størst betydning for rangeringen, samt disse parametrenes relative betydning, gjennom en lett og offentlig tilgjengelig beskrivelse formulert på et klart og forståelig språk i sine nettbaserte søkemotorer.

• 22) Næringsdrivende som gjør det mulig for forbrukere å søke etter varer og tjenester, f.eks. reiser, innkvartering og fritidsaktiviteter, som tilbys av forskjellige næringsdrivende eller forbrukere, bør informere forbrukerne om de fastsatte hovedparametrene som avgjør rangeringen av tilbudene som presenteres for forbrukeren som et resultat av søket, og deres relative betydning i forhold til andre parametrer. Denne informasjonen bør være kortfattet, enkel å finne, godt synlig og direkte tilgjengelig. Med parametrer som avgjør rangeringen, menes alle generelle kriterier, prosesser, særlige signaler som innarbeides i algoritmer, eller andre justerings- eller degraderingsmekanismer brukt i forbindelse med rangeringen.

• 23) Kravet om informasjon om hovedparametrene som avgjør rangeringen, berører ikke europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2016/94310. Næringsdrivende bør ikke være forpliktet til å offentliggjøre i detalj hvordan deres rangeringsmekanismer, herunder algoritmer, fungerer. Næringsdrivende bør gi en generell beskrivelse av hovedparametrene som avgjør rangeringen, som forklarer de fastsatte hovedparametrene brukt av den næringsdrivende og deres relative betydning i forhold til andre parametrer, men beskrivelsen trenger ikke presenteres på en tilpasset måte for hvert individuelle søk.

• 24) Når produkter tilbys til forbrukere på nettbaserte markedsplasser, er både tilbyderen av den nettbaserte markedsplassen og tredjepartsleverandøren involvert i leveringen av opplysningene som skal gis før avtaleinngåelse i henhold til direktiv 2011/83/EU. Det kan derfor hende at forbrukere som bruker den nettbaserte markedsplassen, ikke har en klar forståelse av hvem deres avtalepartnere er, og hvordan dette påvirker deres rettigheter og forpliktelser.

• 25) Nettbaserte markedsplasser bør med hensyn til direktiv 2005/29/EF og 2011/83/EU defineres på samme måte som i europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 524/201311 og europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2016/114812. Definisjonen av «nettbasert markedsplass» bør imidlertid oppdateres og gjøres mer teknologisk nøytral for å dekke nye teknologier. I stedet for å vise til et «nettsted» er det derfor hensiktsmessig å vise til programvare, herunder et nettsted, en del av et nettsted eller en applikasjon, som drives av eller på vegne av den næringsdrivende, i samsvar med begrepet «nettbasert grensesnitt» som fastsatt i europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2017/2394 og (EU) 2018/30213.

• 26) Det bør derfor fastsettes særlige opplysningskrav for nettbaserte markedsplasser i direktiv 2005/29/EF og 2011/83/EU for å informere forbrukerne som bruker nettbaserte markedsplasser, om hovedparametrene som avgjør rangeringen av tilbud, og hvorvidt de inngår en avtale med en næringsdrivende eller en ikke-næringsdrivende, for eksempel en annen forbruker.

• 27) Tilbydere av nettbaserte markedsplasser bør informere forbrukerne om hvorvidt tredjeparten som tilbyr varer, tjenester eller digitalt innhold, er en næringsdrivende eller en ikke-næringsdrivende, på grunnlag av tredjepartens erklæring til dem. Når tredjeparten som leverer varer, tjenester eller digitalt innhold, erklærer seg som en ikke-næringsdrivende, bør tilbydere av nettbaserte markedsplasser avgi en kort erklæring om at forbrukerrettighetene som følger av Unionens forbrukervernlovgivning, ikke får anvendelse på den inngåtte avtalen. Videre bør forbrukerne informeres om hvordan forpliktelser knyttet til avtalen deles mellom tredjeparter som tilbyr varene, tjenestene eller det digitale innholdet, og tilbydere av nettbaserte markedsplasser. Informasjonen bør gis på en klar og forståelig måte og ikke bare i standardvilkårene eller lignende avtaledokumenter. Opplysningskravene for tilbydere av nettbaserte markedsplasser bør være forholdsmessige. Disse kravene må finne en balanse mellom et høyt nivå for forbrukervern og konkurranseevnen til tilbydere av nettbaserte markedsplasser. Tilbydere av nettbaserte markedsplasser bør ikke pålegges å liste opp spesifikke forbrukerrettigheter når de informerer forbrukere om at disse ikke får anvendelse. Dette berører ikke forbrukeropplysningskravene fastsatt i direktiv 2011/83/EU, særlig i artikkel 6 nr. 1. Informasjonen som skal gis om ansvaret for å sikre forbrukerrettigheter, avhenger av avtalefestede ordninger mellom tilbyderne av nettbaserte markedsplasser og de berørte tredjepartsnæringsdrivende. Tilbyderen av den nettbaserte markedsplassen kan angi at en tredjepartsnæringsdrivende er eneansvarlig for å sikre forbrukerrettigheter, eller beskrive sine egne særlige ansvarsområder dersom denne tilbyderen påtar seg ansvaret for visse sider ved avtalen, for eksempel levering eller bruken av angreretten.

• 28) I samsvar med artikkel 15 nr. 1 i europaparlaments- og rådsdirektiv 2000/31/EF14 bør tilbydere av nettbaserte markedsplasser ikke pålegges å kontrollere den rettslige statusen til tredjepartsleverandører. I stedet bør tilbydere av nettbaserte markedsplasser kreve at tredjepartsleverandører på den nettbaserte markedsplassen angir sin status som næringsdrivende eller ikke-næringsdrivende med hensyn til forbrukervernlovgivningen og formidler denne informasjonen til tilbyderen av den nettbaserte markedsplassen.

• 29) Idet det tas hensyn til den raske teknologiske utviklingen når det gjelder nettbaserte markedsplasser, og behovet for å sikre et høyt nivå for forbrukervern bør medlemsstatene kunne vedta eller opprettholde særlige ytterligere tiltak for dette formålet. Slike bestemmelser bør være forholdsmessige og ikke-diskriminerende uten å berøre direktiv 2000/31/EF.

• 30) Definisjonene av digitalt innhold og digitale tjenester i direktiv 2011/83/EU bør tilpasses definisjonene i europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2019/77015. Digitalt innhold som omfattes av direktiv (EU) 2019/770, omfatter en enkelt levering, en rekke enkeltstående leveringer eller kontinuerlig levering over et visst tidsrom. Kontinuerlig levering bør ikke nødvendigvis kreve levering i lang tid. Tilfeller som for eksempel nettstrømming av videoklipp bør anses som kontinuerlig levering over et visst tidsrom, uavhengig av den faktiske varigheten på den audiovisuelle filen. Det kan derfor være vanskelig å skille mellom visse typer av digitalt innhold og digitale tjenester, ettersom begge kan innebære at den næringsdrivende leverer kontinuerlig i hele avtalens varighet. Eksempler på digitale tjenester er video- og lyddelingstjenester og annen fillagring, tekstbehandling eller spill som tilbys i skyen, skylagring, webbasert e-post, sosiale medier og skyapplikasjoner. Tjenesteyterens kontinuerlige involvering berettiger anvendelsen av reglene om angrerett fastsatt i direktiv 2011/83/EU, som på en effektiv måte gjør det mulig for forbrukere å prøve tjenesten og, i løpet av 14 dager fra inngåelsen av avtalen, bestemme seg for om de vil beholde den eller ikke. Mange avtaler om levering av digitalt innhold som ikke leveres på et fysisk medium, kjennetegnes ved en enkelt levering til forbrukeren av én eller flere deler med digitalt innhold, slik som spesifikke musikk- eller videofiler. Avtaler om levering av digitalt innhold som ikke leveres på et fysisk medium, omfattes fortsatt av unntaket fra angreretten fastsatt i artikkel 16 første ledd bokstav m) i direktiv 2011/83/EU, der det framgår at forbrukerens angrerett går tapt når utføringen av avtalen er påbegynt, for eksempel ved nedlasting eller strømming av innholdet, med forbehold om forbrukerens uttrykkelige forhåndssamtykke til at utføringen kan påbegynnes før utløpet av angrefristen, og om at denne har erkjent at angreretten dermed går tapt. Dersom det er tvil om hvorvidt avtalen er en tjenesteavtale eller en avtale om levering av digitalt innhold som ikke leveres på et fysisk medium, bør reglene om angrerett for tjenester få anvendelse.

• 31) Digitalt innhold og digitale tjenester leveres ofte på nett i henhold til avtaler som innebærer at forbrukeren ikke betaler en pris, men gir fra seg personopplysninger til den næringsdrivende. Direktiv 2011/83/EU får allerede anvendelse på avtaler om levering av digitalt innhold som ikke leveres på et fysisk medium (dvs. levering av nettbasert digitalt innhold), uansett om forbrukeren betaler en pris i penger eller gir fra seg personopplysninger. Nevnte direktiv kommer imidlertid bare til anvendelse på tjenesteavtaler, herunder avtaler om digitale tjenester, som innebærer at forbrukeren betaler eller påtar seg å betale en pris. Nevnte direktiv får følgelig ikke anvendelse på avtaler om digitale tjenester som innebærer at forbrukeren gir fra seg personopplysninger til den næringsdrivende uten å betale en pris. Gitt likhetene mellom og utskiftbarheten til betalte digitale tjenester og digitale tjenester som leveres i bytte mot personopplysninger, bør de være omfattet av samme regler i henhold til nevnte direktiv.

• 32) Det bør sikres samsvar mellom virkeområdet for direktiv 2011/83/EU og direktiv (EU) 2019/770, som får anvendelse på avtaler om levering av digitalt innhold eller digitale tjenester, i henhold til hvilke forbrukeren gir fra seg eller påtar seg å gi fra seg personopplysninger til den næringsdrivende.

• 33) Virkeområdet for direktiv 2011/83/EU bør derfor utvides til å omfatte også avtaler der den næringsdrivende leverer eller påtar seg å levere en digital tjeneste til forbrukeren, og forbrukeren gir fra seg eller påtar seg å gi fra seg personopplysninger. På samme måte som for avtaler om levering av digitalt innhold som ikke leveres på et fysisk medium, bør nevnte direktiv få anvendelse når forbrukeren gir fra seg eller påtar seg å gi fra seg personopplysninger til den næringsdrivende, med mindre personopplysningene som gis av forbrukeren, utelukkende behandles av den næringsdrivende for å levere det digitale innholdet eller den digitale tjenesten, og den næringsdrivende ikke behandler disse opplysningene til noe annet formål. Enhver behandling av personopplysninger bør være i samsvar med europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 2016/67916.

• 34) For å sikre fullstendig samordning med direktiv (EU) 2019/770 dersom digitalt innhold og digitale tjenester ikke leveres i bytte mot en pris, bør direktiv 2011/83/EU heller ikke få anvendelse på situasjoner der den næringsdrivende samler inn personopplysninger utelukkende for å oppfylle lovfestede krav som den næringsdrivende er underlagt. Slike situasjoner kan for eksempel omfatte tilfeller der det av sikkerhets- og identifikasjonshensyn stilles krav om registrering av forbrukeren i henhold til gjeldende lovgivning.

• 35) Direktiv 2011/83/EU bør heller ikke få anvendelse på situasjoner der den næringsdrivende bare samler inn metadata, for eksempel opplysninger om forbrukerens utstyr eller nettleserhistorikk, med mindre denne situasjonen anses å være en avtale i henhold til nasjonal rett. Det bør heller ikke få anvendelse på situasjoner der forbrukeren, uten å ha inngått avtale med den næringsdrivende, utsettes for reklame utelukkende for å få tilgang til digitalt innhold eller en digital tjeneste. Medlemsstatene bør imidlertid stå fritt til å utvide anvendelsen av bestemmelsene i nevnte direktiv til slike situasjoner, eller på annen måte fastsette regler for slike situasjoner, som er unntatt fra nevnte direktivs virkeområde.

• 36) Begrepet «funksjonalitet» bør forstås som å vise til hvordan digitalt innhold eller en digital tjeneste kan brukes. For eksempel kan fravær eller forekomst av eventuelle tekniske begrensninger, for eksempel beskyttelse i form av digital rettighetsforvaltning eller regionkoding, ha innvirkning på det digitale innholdets eller den digitale tjenestens mulighet til å utføre alle sine funksjoner, idet det tas hensyn til deres formål. Begrepet «samvirkingsevne» omhandler hvorvidt og i hvilken grad digitalt innhold eller en digital tjeneste er i stand til å fungere sammen med annen maskinvare eller programvare enn den som digitalt innhold eller digitale tjenester av samme type vanligvis brukes sammen med. Tilfredsstillende funksjonalitet kan for eksempel omfatte det digitale innholdets eller den digitale tjenestens evne til å utveksle informasjon med slik annen programvare eller maskinvare og til å bruke utvekslet informasjon. Begrepet «kompatibilitet» er definert i direktiv (EU) 2019/770.

• 37) Artikkel 7 nr. 3 og artikkel 8 nr. 8 i direktiv 2011/83/EU fastsetter at næringsdrivende, for henholdsvis avtaler inngått utenom faste forretningslokaler og fjernsalgsavtaler, må innhente forbrukerens uttrykkelige forhåndssamtykke til å påbegynne utføringen før utløpet av angrefristen. I artikkel 14 nr. 4 bokstav a) i nevnte direktiv fastsettes en avtalefestet sanksjon dersom dette kravet ikke oppfylles av den næringsdrivende, nemlig at forbrukeren ikke må betale for de leverte tjenestene. Kravet om å innhente forbrukerens uttrykkelige forhåndssamtykke er derfor bare relevant for tjenester, herunder digitale tjenester, som leveres mot betaling av en pris. Det er derfor nødvendig å endre artikkel 7 nr. 3 og artikkel 8 nr. 8 slik at kravet for næringsdrivende om å innhente forbrukerens uttrykkelige forhåndssamtykke bare får anvendelse på tjenesteavtaler som innebærer en betalingsforpliktelse for forbrukeren.

• 38) I artikkel 16 første ledd bokstav m) i direktiv 2011/83/EU er det fastsatt et unntak fra angreretten med hensyn til digitalt innhold som ikke leveres på et fysisk medium, dersom forbrukeren har gitt uttrykkelig forhåndssamtykke til at utføringen kan påbegynnes før utløpet av angrefristen, og har erkjent at angreretten dermed går tapt. I artikkel 14 nr. 4 bokstav b) i nevnte direktiv fastsettes en avtalefestet sanksjon dersom dette kravet ikke oppfylles av den næringsdrivende, nemlig at forbrukeren ikke må betale for det digitale innholdet som er forbrukt. Kravet om å innhente forbrukerens uttrykkelige forhåndssamtykke og erkjennelse er derfor bare relevant for digitalt innhold som leveres mot betaling av en pris. Det er derfor nødvendig å endre artikkel 16 første ledd bokstav m) slik at kravet for næringsdrivende om å innhente forbrukerens uttrykkelige forhåndssamtykke og erkjennelse bare får anvendelse på avtaler som innebærer en betalingsforpliktelse for forbrukeren.

• 39) I artikkel 7 nr. 4 i direktiv 2005/29/EF fastsettes opplysningskravene ved «oppfordring til kjøp» av et produkt til en bestemt pris. Disse opplysningskravene gjelder allerede i markedsføringsfasen, mens direktiv 2011/83/EU pålegger de samme og andre, mer detaljerte opplysningskrav i den senere fasen før avtalen inngås (dvs. umiddelbart før forbrukeren inngår en avtale). Følgelig kan næringsdrivende pålegges å oppgi de samme opplysningene i markedsføringsfasen (f.eks. i en nettbasert annonse på et medienettsted) og før avtalen inngås (f.eks. på sidene i deres nettbutikker).

• 40) Opplysningskravene fastsatt i artikkel 7 nr. 4 i direktiv 2005/29/EF omfatter å opplyse forbrukeren om den næringsdrivendes vilkår for klagebehandling. Resultatene fra forbruker- og markedsføringsregelverkets egnethetskontroll viser at disse opplysningene er mest relevante i fasen før avtalen inngås, som er omfattet av direktiv 2011/83/EU. Kravet om å gi disse opplysningene i oppfordringer til kjøp i markedsføringsfasen i henhold til direktiv 2005/29/EF bør derfor utgå.

• 41) Ved artikkel 6 nr. 1 bokstav h) i direktiv 2011/83/EU pålegges næringsdrivende å gi forbrukere, før avtaleinngåelsen, opplysninger om angreretten, herunder standardangreskjemaet i vedlegg I B til nevnte direktiv. Artikkel 8 nr. 4 i nevnte direktiv fastsetter enklere krav til opplysninger før avtaleinngåelsen dersom avtalen inngås ved bruk av et fjernkommunikasjonsmiddel som gir begrenset plass eller tid til å vise opplysningene, for eksempel over telefon, via talestyrte kjøpsassistenter eller via tekstmelding. De obligatoriske opplysningene som skal gis før avtaleinngåelsen på eller gjennom det aktuelle fjernkommunikasjonsmiddelet, omfatter opplysninger om angrerett som omhandlet i artikkel 6 nr. 1 bokstav h). De omfatter også utlevering av standardangreskjemaet fastsatt i vedlegg I B. Det er imidlertid ikke mulig å utlevere angreskjemaet når avtalen inngås ved bruk av f.eks. telefon eller en talestyrt kjøpsassistent, og det kan være teknisk umulig å utføre på en brukervennlig måte gjennom andre fjernkommunikasjonsmidler som omfattes av artikkel 8 nr. 4. Det er derfor hensiktsmessig å unnta utlevering av standardangreskjema fra de opplysningene som næringsdrivende i alle tilfeller må gi på eller gjennom et slikt særskilt fjernkommunikasjonsmiddel som brukes til inngåelsen av avtalen i henhold til artikkel 8 nr. 4.

• 42) I artikkel 16 første ledd bokstav a) i direktiv 2011/83/EU fastsettes det et unntak fra angreretten med hensyn til tjenesteavtaler som er utført fullt ut, dersom utførelsen er påbegynt med forbrukerens uttrykkelige forhåndssamtykke og denne har erkjent at angreretten vil gå tapt når avtalen er oppfylt fullt ut av den næringsdrivende. Ved artikkel 7 nr. 3 og artikkel 8 nr. 8 i nevnte direktiv, som omhandler den næringsdrivendes forpliktelser i situasjoner der utføringen av avtalen er påbegynt før utløpet av angrefristen, stilles det imidlertid kun krav til næringsdrivende om å innhente forbrukerens uttrykkelige samtykke, men ikke dennes erkjennelse av at angreretten vil gå tapt når utføringen er fullført. For å sikre samsvar mellom disse bestemmelsene er det nødvendig å tilføye en forpliktelse i artikkel 7 nr. 3 og artikkel 8 nr. 8 for den næringsdrivende om også å innhente forbrukerens erkjennelse av at angreretten vil gå tapt når utføringen er fullført, dersom avtalen innebærer en betalingsforpliktelse for forbrukeren. I tillegg bør ordlyden i artikkel 16 første ledd bokstav a) endres for å ta hensyn til endringene i artikkel 7 nr. 3 og artikkel 8 nr. 8, slik at kravet til næringsdrivende om å innhente forbrukerens uttrykkelige forhåndssamtykke og erkjennelse bare får anvendelse på tjenesteavtaler som innebærer en betalingsforpliktelse for forbrukeren. Medlemsstatene bør imidlertid ha mulighet til ikke å anvende kravet om å innhente forbrukerens erkjennelse av at angreretten vil gå tapt når utføringen er fullført, på tjenesteavtaler der forbrukeren uttrykkelig har anmodet om et besøk fra den næringsdrivende for å få utført reparasjoner. Artikkel 16 første ledd bokstav c) i nevnte direktiv fastsetter et unntak fra angreretten i forbindelse med avtaler om levering av varer framstilt etter forbrukerens spesifikasjoner eller som har fått et tydelig personlig preg. Dette unntaket omfatter f.eks., framstilling og montering av tilpassede møbler i forbrukerens hjem når de leveres i henhold til en enkelt salgsavtale.

• 43) Unntaket fra angreretten fastsatt i artikkel 16 første ledd bokstav b) i direktiv 2011/83/EU bør også anses å gjelde for avtaler om enkeltstående leveranser av energi som ikke leveres via energinettet, ettersom prisen på slik energi avhenger av svingninger i råvaremarkedene eller energimarkedene som den næringsdrivende ikke kan kontrollere, og som kan oppstå innen utløpet av angrefristen.

• 44) Artikkel 14 nr. 4 i direktiv 2011/83/EU fastsetter vilkårene for når forbrukeren, hvis denne bruker angreretten, ikke hefter for kostnadene for utførelse av tjenester, levering av vann, gass eller elektrisitet og levering av digitalt innhold som ikke leveres på et fysisk medium. Dersom noen av disse vilkårene er oppfylt, skal forbrukeren ikke betale prisen på tjenesten, leveringen av vann, gass eller elektrisitet eller det digitale innholdet mottatt før bruken av angreretten. Når det gjelder digitalt innhold, er ett av disse ikke-kumulative vilkårene, nærmere bestemt artikkel 14 nr. 4 bokstav b) punkt iii), unnlatelse av å gi bekreftelse på avtalen, som inkluderer bekreftelse av forbrukerens uttrykkelige forhåndssamtykke til å påbegynne utføringen av avtalen før utløpet av angrefristen og dennes erkjennelse av at angreretten går tapt som følge av dette. Dette vilkåret er imidlertid ikke blant vilkårene for tap av angreretten i artikkel 16 første ledd bokstav m) i nevnte direktiv, noe som skaper usikkerhet med hensyn til muligheten for forbrukere til å påberope seg artikkel 14 nr. 4 bokstav b) punkt iii) når de andre to vilkårene fastsatt i artikkel 14 nr. 4 bokstav b) er oppfylt, og angreretten følgelig går tapt i samsvar med artikkel 16 første ledd bokstav m). Vilkåret fastsatt i artikkel 14 nr. 4 bokstav b) punkt iii) bør derfor tilføyes artikkel 16 første ledd bokstav m), slik at forbrukeren kan bruke angreretten når dette vilkåret ikke er oppfylt, og følgelig gjøre krav på rettighetene fastsatt i artikkel 14 nr. 4.

• 45) Næringsdrivende kan personalisere prisen på sine tilbud til bestemte forbrukere eller bestemte forbrukerkategorier basert på automatiserte beslutninger og profilering av forbrukeratferd, noe som gjør det mulig for næringsdrivende å vurdere forbrukerens kjøpekraft. Forbrukerne bør derfor tydelig informeres når prisen som tilbys dem, er personalisert basert på automatiserte beslutninger, slik at de kan ta hensyn til de potensielle risikoene når de tar sin kjøpsbeslutning. Følgelig bør det tilføyes et spesifikt opplysningskrav i direktiv 2011/83/EU om at forbrukeren skal informeres når prisen er personalisert på grunnlag av automatiserte beslutninger. Dette opplysningskravet bør ikke få anvendelse på teknikker som «dynamisk» prising eller prising «i sanntid», som innebærer endring av prisen på en svært fleksibel og rask måte som svar på markedsetterspørsel, når disse teknikkene ikke innebærer personalisering basert på automatiserte beslutninger. Dette opplysningskravet berører ikke forordning (EU) 2016/679, som blant annet fastsetter personers rett til ikke å utsettes for automatiserte individuelle avgjørelser, herunder profilering.

• 46) Med tanke på den teknologiske utviklingen er det nødvendig å fjerne henvisningen til telefaksnummer fra listen over kommunikasjonsmidler i artikkel 6 nr. 1 bokstav c) i direktiv 2011/83/EU, siden telefaks sjelden brukes og stort sett er avleggs.

• 47) Forbrukerne stoler i økende grad på forbrukeromtaler og -anbefalinger når de tar kjøpsbeslutninger. Når næringsdrivende gir tilgang til forbrukeromtaler av produkter, bør de derfor informere forbrukerne om det er innført prosesser eller prosedyrer for å sikre at de publiserte omtalene stammer fra forbrukere som faktisk har brukt eller kjøpt produktene. Dersom slike prosesser eller prosedyrer er innført, bør de næringsdrivende gi informasjon om hvordan kontrollene foretas, og de bør gi tydelig informasjon til forbrukerne om hvordan omtaler behandles, for eksempel hvorvidt alle omtaler, uansett om de er positive eller negative, publiseres, eller hvorvidt disse omtalene er blitt sponset eller påvirket av et avtaleforhold med en næringsdrivende. Videre bør det derfor anses å være urimelig handelspraksis å villede forbrukerne ved å angi at omtaler av et produkt ble sendt inn av forbrukere som faktisk har brukt eller kjøpt produktet, når ingen rimelige og forholdsmessige tiltak er truffet for å sikre at de kommer fra slike forbrukere. Slike tiltak kan omfatte tekniske midler for å kontrollere påliteligheten til personen som skriver en omtale, for eksempel ved å be om informasjon for å kontrollere at forbrukeren faktisk har brukt eller kjøpt produktet.

• 48) Bestemmelsene i dette direktivet vedrørende forbrukeromtaler og -anbefalinger berører ikke vanlig og legitim reklamepraksis der det framsettes overdrevne påstander eller påstander som ikke er ment å oppfattes bokstavelig.

• 49) Det bør også være forbudt for næringsdrivende å sende inn falske forbrukeromtaler og -anbefalinger, for eksempel som «likes» på sosiale medier, eller å få andre til å gjøre dette for å reklamere for deres produkter, samt å manipulere forbrukeromtaler og -anbefalinger, for eksempel ved å publisere kun positive omtaler og slette negative. En slik praksis kan også skje gjennom ekstrapolering av anbefalinger via sosiale medier, der en brukers positive interaksjon med et bestemt innhold på nettet knyttes eller overføres til et annet, men relatert innhold, noe som gir inntrykk av at brukeren også har en positiv innstilling til det relaterte innholdet.

• 50) Det bør være forbudt for næringsdrivende å videreselge til forbrukere billetter til kultur- og idrettsarrangementer som de har ervervet ved bruk av programvare som «bots», som gjør det mulig for dem å kjøpe et antall billetter ut over de tekniske begrensningene fastsatt av den primære billettselgeren eller å omgå andre tekniske midler som den primære selgeren har innført for å sikre at billetter er tilgjengelige for alle. Dette forbudet skal ikke berøre eventuelle andre nasjonale tiltak som medlemsstatene kan treffe for å verne forbrukernes rettmessige interesser og sikre kulturpolitikk og en bred tilgang for alle personer til kultur- og idrettsarrangementer, for eksempel regulering av videresalgsprisen på billetter.

• 51) Artikkel 16 i pakten sikrer friheten til å drive næringsvirksomhet i samsvar med unionsretten og nasjonal rett og praksis. Markedsføring på tvers av medlemsstatene av varer som identiske når varenes sammensetning eller egenskaper i virkeligheten skiller seg vesentlig fra hverandre, kan imidlertid villede forbrukerne og få dem til å treffe en transaksjonsbeslutning som de ellers ikke ville ha truffet.

• 52) En slik praksis kan derfor anses å være i strid med direktiv 2005/29/EF på grunnlag av en vurdering fra tilfelle til tilfelle av relevante elementer. For å lette anvendelsen av gjeldende unionsrett for forbruker- og næringsmiddelmyndigheter i medlemsstatene ble det i kommisjonskunngjøringen av 29. september 2017, «Commisison Notice on the application of EU food and consumer protection law to issued of Dual Quality of Products – The specific case of food», gitt veiledning om anvendelsen av gjeldende unionsrett på situasjoner med næringsmidler med ulik kvalitet. I denne sammenhengen presenterte Kommisjonens Felles forskningssenter 25. april 2018 et dokument med tittelen «Framework for selecting and testing of food products to assess quality related characteristics: EU harmonised testing methodology».

• 53) I mangel av en uttrykkelig bestemmelse har imidlertid erfaringene fra håndhevingen vist at det kan være uklart for forbrukere, næringsdrivende og nasjonale vedkommende myndigheter hvilke former for handelspraksis som kan være i strid med direktiv 2005/29/EF. Nevnte direktiv bør derfor endres for å sikre rettssikkerheten for både næringsdrivende og tilsynsmyndigheter ved uttrykkelig å regulere markedsføringen av en vare som identisk med en vare markedsført i andre medlemsstater, dersom disse varene har en sammensetning eller egenskaper som skiller seg vesentlig fra hverandre. Vedkommende myndigheter bør vurdere og håndtere slike former for praksis fra tilfelle til tilfelle i samsvar med direktiv 2005/29/EF, som endret ved dette direktivet. I sin vurdering bør vedkommende myndighet ta hensyn til hvorvidt en slik differensiering enkelt kan identifiseres av forbrukerne, den næringsdrivendes rett til å tilpasse varer av samme merke til ulike geografiske markeder på grunn av berettigede og objektive faktorer, for eksempel nasjonal rett, råvarers tilgjengelighet eller sesongavhengighet eller frivillige strategier for å forbedre tilgangen til sunne og næringsrike næringsmidler, samt den næringsdrivendes rett til å tilby varer av samme merke i forpakninger med ulik vekt eller volum på forskjellige geografiske markeder. Vedkommende myndigheter bør vurdere hvorvidt en slik differensiering enkelt kan identifiseres av forbrukerne ved å se på tilgjengeligheten og tilstrekkeligheten av informasjon. Det er viktig at forbrukerne blir informert om differensiering av varer på grunn av berettigede og objektive faktorer. De næringsdrivende bør stå fritt til å gi slike opplysninger på ulike måter, som gir forbrukerne mulighet til å få tilgang til nødvendig informasjon. Generelt bør de næringsdrivende velge andre måter enn vareetiketter til formidling av disse opplysningene. Unionens relevante sektorspesifikke regler og regler om fritt varebytte bør respekteres.

• 54) Selv om salg utenom faste forretningslokaler utgjør en legitim og veletablert salgskanal, på samme måte som salg i en næringsdrivendes faste forretningslokaler og fjernsalg, kan noen særlig aggressive eller villedende former for markedsførings- eller salgspraksis i forbindelse med næringsdrivendes besøk i forbrukeres hjem eller ved utflukter som nevnt i artikkel 2 nr. 8 i direktiv 2011/83/EU legge press på forbrukerne til å kjøpe varer eller tjenester som de ellers ikke ville kjøpt, eller til overpris, ofte med umiddelbar betaling. Slike former for praksis er ofte rettet mot eldre eller andre sårbare forbrukere. Visse medlemsstater anser at slike former for praksis er uønskede, og finner det nødvendig å begrense visse former for og aspekter ved salg utenom faste forretningslokaler i henhold til direktiv 2011/83/EU, slik som aggressiv og villedende markedsføring eller salg av et produkt i forbindelse med uanmodede besøk i en forbrukers hjem eller ved utflukter. Dersom slike begrensninger vedtas av andre grunner enn forbrukervern, for eksempel allmennhetens interesse eller respekt for forbrukernes privatliv, som er beskyttet ved artikkel 7 i pakten, faller de utenfor virkeområdet for direktiv 2005/29/EF.

• 55) I samsvar med nærhetsprinsippet og for å lette håndhevingen bør det presiseres at direktiv 2005/29/EF ikke berører medlemsstatenes adgang til å vedta nasjonale bestemmelser for ytterligere å verne forbrukernes rettmessige interesser mot urimelig handelspraksis i forbindelse med uanmodede besøk i deres hjem av en næringsdrivende for å tilby eller selge produkter eller ved utflukter organisert av en næringsdrivende der formålet er å presentere og selge produkter til forbrukere, dersom slike bestemmelser er begrunnet med hensynet til forbrukervern. Slike bestemmelser bør være forholdsmessige og ikke-diskriminerende og bør ikke innebære forbud mot slike salgskanaler som sådan. Nasjonale bestemmelser som vedtas av medlemsstatene, kan for eksempel fastsette hvilken tid på døgnet besøk i forbrukernes hjem uten deres uttrykkelige anmodning ikke er tillatt, eller forby slike besøk når forbrukeren på en synlig måte har tilkjennegitt at slike besøk ikke aksepteres, eller foreskrive betalingsprosedyren. Videre kan slike bestemmelser fastsette mer beskyttende regler på områdene som er harmonisert ved direktiv 2011/83/EU. Direktiv 2011/83/EU bør derfor endres for å tillate medlemsstatene å vedta nasjonale tiltak for å gi en lengre angrefrist og fravike særlige unntak fra angreretten. Medlemsstatene bør være forpliktet til å underrette Kommisjonen om eventuelle nasjonale bestemmelser som vedtas i denne forbindelse, slik at Kommisjonen kan gjøre disse opplysningene tilgjengelige for alle berørte parter og overvåke hvorvidt disse tiltakene er forholdsmessige og lovlige.

• 56) Når det gjelder aggressiv og villedende praksis i forbindelse med arrangementer som holdes andre steder enn i den næringsdrivendes lokaler, berører ikke direktiv 2005/29/EF eventuelle vilkår for etablering eller for godkjenningsordninger som medlemsstatene kan pålegge næringsdrivende. Nevnte direktiv berører heller ikke nasjonal avtalerett, særlig ikke reglene om en avtales gyldighet, inngåelse eller virkning. Aggressiv og villedende praksis i forbindelse med arrangementer som holdes andre steder enn i den næringsdrivendes lokaler, kan forbys på grunnlag av en vurdering fra tilfelle til tilfelle i henhold til artikkel 5–9 i nevnte direktiv. I tillegg inneholder vedlegg I til nevnte direktiv et generelt forbud mot former for praksis der den næringsdrivende gir inntrykk av ikke å opptre for formål som gjelder dens yrkesvirksomhet, og former for praksis som gir inntrykk av at forbrukeren ikke kan forlate lokalet før en avtale er inngått. Kommisjonen bør vurdere hvorvidt de gjeldende reglene gir et tilstrekkelig nivå for forbrukervern og egnede verktøy for medlemsstatene slik at de effektivt kan håndtere slike former for praksis.

• 57) Dette direktivet bør ikke berøre aspekter ved nasjonal avtalerett som ikke reguleres av dette direktivet. Dette direktivet bør derfor ikke berøre nasjonal avtalerett som for eksempel regulerer avtalers inngåelse eller gyldighet, som ved manglende samtykke eller ulovlig kommersiell aktivitet.

• 58) For å sikre at borgerne får tilgang til oppdatert informasjon om deres forbrukerrettigheter og om utenrettslig tvisteløsning, bør det nettbaserte kontaktpunktet som skal utvikles av Kommisjonen, så langt det er mulig være brukervennlig, mobilvennlig, lett tilgjengelig og kunne brukes av alle, herunder personer med funksjonsnedsettelse («utforming for alle»).

• 59) I samsvar med den felles politiske erklæringen fra medlemsstatene og Kommisjonen av 28. september 2011 om forklarende dokumenter17 har medlemsstatene forpliktet seg til at underretningen om innarbeidingstiltakene i berettigede tilfeller skal følges av et eller flere dokumenter som forklarer sammenhengen mellom et direktivs bestanddeler og de tilsvarende delene av de nasjonale innarbeidingsdokumentene. Med hensyn til dette direktivet anser regelgiveren at oversendingen av slike dokumenter er berettiget.

• 60) Ettersom målene for dette direktivet, som er å oppnå bedre håndheving og modernisering av forbrukervernlovgivningen, ikke kan nås i tilstrekkelig grad av medlemsstatene og derfor på grunn av problemets unionsomfattende art bedre kan nås på unionsplan, kan Unionen treffe tiltak i samsvar med nærhetsprinsippet som fastsatt i artikkel 5 i traktaten om Den europeiske union. I samsvar med forholdsmessighetsprinsippet fastsatt i nevnte artikkel går dette direktivet ikke lenger enn det som er nødvendig for å nå disse målene.

VEDTATT DETTE DIREKTIVET:

Artikkel 1

Endring av direktiv 93/13/EØF

I direktiv 93/13/EØF skzal ny artikkel lyde:

«Artikkel 8b

• 1. Medlemsstatene skal fastsette regler om sanksjoner for overtredelse av nasjonale bestemmelser som er vedtatt i henhold til dette direktivet, og skal treffe alle nødvendige tiltak for å sikre at de gjennomføres. Sanksjonene skal være virkningsfulle, stå i forhold til overtredelsen og virke avskrekkende.

• 2. Medlemsstatene kan begrense slike sanksjoner til situasjoner der avtalevilkårene er uttrykkelig definert som urimelige under alle omstendigheter i nasjonal rett, eller der en selger eller leverandør fortsatt anvender avtalevilkår som er funnet å være urimelige i en endelig beslutning truffet i samsvar med artikkel 7 nr. 2.

• 3. Medlemsstatene skal sikre at følgende ikke-uttømmende og veiledende kriterier tas i betraktning ved ilegging av sanksjoner, der det er relevant:

  • a) Overtredelsens art, alvorlighetsgrad, omfang og varighet.

  • b) Eventuelle tiltak truffet av selgeren eller leverandøren for å begrense eller avhjelpe skaden som forbrukerne har lidd.

  • c) Eventuelle tidligere overtredelser begått av selgeren eller leverandøren.

  • d) Den økonomiske fordelen som er oppnådd, eller tapet som er unngått, av selgeren eller leverandøren som følge av overtredelsen, dersom de relevante opplysningene er tilgjengelige.

  • e) Sanksjoner ilagt selgeren eller leverandøren for samme overtredelse i andre medlemsstater i tverrnasjonale saker der informasjon om slike sanksjoner er tilgjengelig gjennom ordningen opprettet ved europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2017/2394(*).

  • f) Eventuelle andre skjerpende eller formildende omstendigheter i saken.

• 4. Uten at det berører nr. 2 i denne artikkelen, skal medlemsstatene sikre at når sanksjoner skal ilegges i samsvar med artikkel 21 i forordning (EU) 2017/2394, omfatter de muligheten til enten å ilegge bøter gjennom administrative prosedyrer eller å innlede rettergang for ilegging av bøter, eller begge, der det høyeste beløpet for slike bøter skal være minst 4 % av selgerens eller leverandørens årsomsetning i den eller de berørte medlemsstatene.

• 5. I tilfeller der bøter skal ilegges i samsvar med nr. 4, men opplysninger om selgerens eller leverandørens årsomsetning ikke foreligger, skal medlemsstatene innføre muligheten til å ilegge bøter med et høyeste beløp på minst 2 millioner euro.

• 6. Medlemsstatene skal innen 28. november 2021 underrette Kommisjonen om reglene og tiltakene nevnt i nr. 1 og umiddelbart underrette den om eventuelle senere endringer som berører dem.

• (*) Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2017/2394 av 12. desember 2017 om samarbeid mellom nasjonale myndigheter med ansvar for håndheving av forbrukervernlovgivning og om oppheving av forordning (EF) nr. 2006/2004 (EUT L 345 av 27.12.2017, s. 1).»

Artikkel 2

Endring av direktiv 98/6/EF

I direktiv 98/6/EF gjøres følgende endringer:

• 1) Ny artikkel skal lyde:

  «Artikkel 6a

  • 1. Alle kunngjeringar av prisreduksjonar skal innehalde den tidlegare prisen som forhandlaren nytta i ein viss tidsperiode før prisreduksjonen vart innført.

  • 2. Den tidlegare prisen tyder den lågaste prisen som forhandlaren har nytta i ein tidsperiode som ikkje er kortare enn 30 dagar før prisreduksjonen vart innført.

  • 3. Medlemsstatane kan fastsetje andre reglar for varer som kan verte dårlege eller gå ut på dato raskt.

  • 4. Dersom produktet har vore på marknaden i mindre enn 30 dagar, kan medlemsstatane òg fastsetje ein kortare tidsperiode enn den som er nemnd i nr. 2.

  • 5. Dersom prisreduksjonen vert auka gradvis, kan medlemsstatane fastsetje at den tidlegare prisen er prisen utan prisreduksjonen før første prisreduksjon.»

• 2) Artikkel 8 skal lyde:

  «Artikkel 8

  • 1. Medlemsstatane skal fastsetje reglar om kva sanksjonar som skal nyttast ved brot på dei nasjonale føresegnene som vert vedtekne i medhald av dette direktivet, og skal gjere alle dei tiltaka som er naudsynte for å sikre at dei vert sette i verk. Sanksjonane skal vere verknadsfulle, svare til brotet og hindre nye brot.

  • 2. Medlemsstatane skal sikre at det vert teke omsyn til følgjande ikkje-uttømmande og rettleiande kriterium ved pålegging av sanksjonar, der det er relevant:

    • a) Typen brot, alvorsgraden, omfanget og kor lenge brotet har vart.

    • b) Eventuelle tiltak som forhandlaren har gjort, for å avgrense eller bøte på den skaden som forbrukarane har lidd.

    • c) Eventuelle tidlegare brot som forhandlaren har gjort.

    • d) Den økonomiske føremonen som forhandlaren har oppnådd, eller det tapet han har unngått, som følgje av brotet, dersom dei relevante opplysningane er tilgjengelege.

    • e) Sanksjonar som forhandlaren er pålagd, for same brot i andre medlemsstatar i tverrnasjonale saker der informasjon om slike sanksjonar er tilgjengeleg gjennom den ordninga som er skipa ved europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2017/2394(*).

    • f) Eventuelle andre skjerpande eller formildande omstende i saka.

  • 3. Medlemsstatane skal innan 28. november 2021 gje Kommisjonen melding om dei reglane og tiltaka som er nemnde i nr. 1, og straks gje han melding om eventuelle seinare endringar som gjeld dei.

  • (*) Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2017/2394 av 12. desember 2017 om samarbeid mellom nasjonale myndigheter med ansvar for håndheving av forbrukervernlovgivning og om oppheving av forordning (EF) nr. 2006/2004 (TEU L 345 av 27.12.2017, s. 1).»

Artikkel 3

Endring av direktiv 2005/29/EF

I direktiv 2005/29/EF gjøres følgende endringer:

• 1) I artikkel 2 første ledd gjøres følgende endringer:

  • a) Bokstav c) skal lyde:

    • «c) «produkt» enhver vare eller tjeneste, herunder fast eiendom, digital tjeneste og digitalt innhold, samt rettigheter og forpliktelser.»

  • b) Nye bokstaver skal lyde:

    • «m) «rangering» den relative framhevingen av produkter som blir presentert, organisert eller formidlet av den næringsdrivende, uavhengig av hvilke teknologiske hjelpemidler som benyttes for slik presentasjon, organisering eller formidling.

    • n) «nettbasert markedsplass» enhver tjeneste som bruker programvare, herunder et nettsted, en del av et nettsted eller en applikasjon, som drives av eller på vegne av en næringsdrivende, og som gir forbrukere mulighet til å inngå fjernsalgsavtaler med andre næringsdrivende eller forbrukere.»

• 2) I artikkel 3 skal nr. 5 og 6 lyde:

  • «5. Dette direktivet hindrer ikke medlemsstatene i å vedta bestemmelser for å verne forbrukernes rettmessige interesser med hensyn til aggressive eller villedende former for markedsførings- eller salgspraksis i forbindelse med uanmodede besøk av en næringsdrivende i en forbrukers hjem eller ved utflukter organisert av en næringsdrivende der formålet er å presentere og selge produkter til forbrukere. Slike bestemmelser skal være forholdsmessige, ikke-diskriminerende og begrunnet med hensynet til forbrukervern.

  • 6. Medlemsstatene skal omgående underrette Kommisjonen om eventuelle nasjonale bestemmelser som vedtas på grunnlag av nr. 5, og om eventuelle senere endringer. Kommisjonen skal gjøre disse opplysningene lett tilgjengelige for forbrukere og næringsdrivende på et dertil egnet nettsted.»

• 3) I artikkel 6 nr. 2 skal ny bokstav lyde:

  • «c) enhver markedsføring av en vare i én medlemsstat som identisk med en vare markedsført i andre medlemsstater, når disse varenes sammensetning eller egenskaper skiller seg vesentlig fra hverandre, med mindre dette er begrunnet ut fra berettigede og objektive faktorer.»

• 4) I artikkel 7 gjøres følgende endringer:

  • a) I nr. 4 gjøres følgende endringer:

    • i) Bokstav d) skal lyde:

      • «d) vilkår for betaling, levering og yting, dersom disse avviker fra kravene til yrkesmessig aktsomhet,»

    • ii) Ny bokstav skal lyde:

      • «f) for produkter som tilbys på nettbaserte markedsplasser, hvorvidt tredjeparten som tilbyr produktene, er en næringsdrivende eller ikke, på grunnlag av tredjepartens erklæring til tilbyderen av den nettbaserte markedsplassen.»

  • b) Nytt nummer skal lyde:

    • «4a. Når forbrukere gis mulighet til å søke etter produkter som tilbys av ulike næringsdrivende eller av forbrukere på grunnlag av et søk i form av et nøkkelord, en setning eller andre data, uavhengig av hvor transaksjonene til slutt gjennomføres, skal generelle opplysninger som gjøres tilgjengelige i en særskilt del av det nettbaserte grensesnittet som er direkte og lett tilgjengelig fra siden der søkeresultatene presenteres, om hovedparametrene som avgjør rangeringen av produktene som presenteres for forbrukeren som et resultat av søket, samt den relative betydningen av disse parametrene i forhold til andre parametrer, anses som vesentlige. Dette nummeret får ikke anvendelse på leverandører av nettbaserte søkemotorer som definert i artikkel 2 nr. 6 i europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 2019/1150(*).

    • (*) Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 2019/1150 av 20. juni 2019 om fremming av rettferdige vilkår og gjennomsiktighet for bedriftsbrukere av nettbaserte formidlingstjenester (EUT L 186 av 11.7.2019, s. 57).»

  • c) Nytt nummer skal lyde:

    • «6. Dersom en næringsdrivende gir tilgang til forbrukeromtaler av produkter, skal opplysninger om hvorvidt og hvordan den næringsdrivende sikrer at de publiserte omtalene stammer fra forbrukere som faktisk har brukt eller kjøpt produktet, anses som vesentlig.»

• 5) Ny artikkel skal lyde:

  «Artikkel 11a

  Erstatning

  • 1. Forbrukere som har lidd skade som følge av urimelig handelspraksis, skal ha tilgang til forholdsmessige og effektive avhjelpende tiltak, herunder erstatning for skade som forbrukeren har lidd, og, der det er relevant, en prisreduksjon eller heving av avtalen. Medlemsstatene kan fastsette vilkårene for anvendelsen og virkningene av disse avhjelpende tiltakene. Medlemsstatene kan ta i betraktning, der det er relevant, den urimelige handelspraksisens alvorlighetsgrad og art, skaden som forbrukeren har lidd, og andre relevante omstendigheter.

  • 2. Disse avhjelpende tiltakene berører ikke anvendelsen av andre avhjelpende tiltak som er tilgjengelige for forbrukere i henhold til unionsretten eller nasjonal rett.»

• 6) Artikkel 13 skal lyde:

  «Artikkel 13

  Sanksjoner

  • 1. Medlemsstatene skal fastsette regler om sanksjoner for overtredelse av nasjonale bestemmelser som er vedtatt i henhold til dette direktivet, og skal treffe alle nødvendige tiltak for å sikre at de gjennomføres. Sanksjonene skal være virkningsfulle, stå i forhold til overtredelsen og virke avskrekkende.

  • 2. Medlemsstatene skal sikre at følgende ikke-uttømmende og veiledende kriterier tas i betraktning ved ilegging av sanksjoner, der det er relevant:

    • a) Overtredelsens art, alvorlighetsgrad, omfang og varighet.

    • b) Eventuelle tiltak truffet av den næringsdrivende for å begrense eller avhjelpe skaden som forbrukerne har lidd.

    • c) Eventuelle tidligere overtredelser begått av den næringsdrivende.

    • d) Den økonomiske fordelen som er oppnådd, eller tapet som er unngått, av den næringsdrivende som følge av overtredelsen, dersom de relevante opplysningene er tilgjengelige.

    • e) Sanksjoner ilagt den næringsdrivende for samme overtredelse i andre medlemsstater i tverrnasjonale saker der informasjon om slike sanksjoner er tilgjengelig gjennom ordningen opprettet ved europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2017/2394(*).

    • f) Eventuelle andre skjerpende eller formildende omstendigheter i saken.

  • 3. Medlemsstatene skal sikre at når sanksjoner skal ilegges i samsvar med artikkel 21 i forordning (EU) 2017/2394, omfatter de muligheten til enten å ilegge bøter gjennom administrative prosedyrer eller å innlede rettergang for ilegging av bøter, eller begge, der det høyeste beløpet for slike bøter skal være minst 4 % av den næringsdrivendes årsomsetning i den eller de berørte medlemsstatene. Uten at nevnte forordning berøres, kan medlemsstatene, av nasjonale forfatningsmessige årsaker, begrense ilegging av bøter til

    • a) overtredelser av artikkel 6, 7, 8 og 9 og av vedlegg I til dette direktivet, og

    • b) en næringsdrivendes fortsatte anvendelse av en handelspraksis som er funnet å være urimelig av vedkommende nasjonale myndighet eller domstol, når nevnte handelspraksis ikke er en overtredelse nevnt i bokstav a).

  • 4. I tilfeller der bøter skal ilegges i samsvar med nr. 3, men opplysninger om den næringsdrivendes årsomsetning ikke foreligger, skal medlemsstatene innføre muligheten til å ilegge bøter med et høyeste beløp på minst 2 millioner euro.

  • 5. Medlemsstatene skal innen 28. november 2021 underrette Kommisjonen om reglene og tiltakene nevnt i nr. 1 og umiddelbart underrette den om eventuelle senere endringer som berører dem.

  • (*) Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2017/2394 av 12. desember 2017 om samarbeid mellom nasjonale myndigheter med ansvar for håndheving av forbrukervernlovgivning og om oppheving av forordning (EF) nr. 2006/2004 (EUT L 345 av 27.12.2017, s. 1).»

• 7) I vedlegg I gjøres følgende endringer:

  • a) Nytt nummer skal lyde:

    • «11a. Å levere søkeresultater som svar på en forbrukers nettbaserte søk uten klart å tilkjennegi eventuell betalt reklame eller betaling spesifikt for å oppnå en høyere rangering av produkter i søkeresultatene.»

  • b) Nye numre skal lyde:

    • «23a. Å videreselge arrangementsbilletter til forbrukere dersom den næringsdrivende har ervervet disse ved hjelp av automatiserte midler for å omgå eventuelle begrensninger i antall billetter en person kan kjøpe, eller eventuelle andre regler som gjelder for billettkjøp.

    • 23b. Å angi at omtaler av et produkt er sendt inn av forbrukere som faktisk har brukt eller kjøpt produktet, uten å treffe rimelige og forholdsmessige tiltak for å sikre at de stammer fra slike forbrukere.

    • 23c. Å sende inn eller gi en annen juridisk eller fysisk person i oppdrag å sende inn falske forbrukeromtaler og -anbefalinger, eller å gi villedende framstilling av forbrukeromtaler eller anbefalinger på sosiale medier for å reklamere for produkter.»

Artikkel 4

Endring av direktiv 2011/83/EU

I direktiv 2011/83/EU gjøres følgende endringer:

• 1) I artikkel 2 første ledd gjøres følgende endringer:

  • a) Nr. 3 skal lyde:

    • «3) «varer» varer som definert i artikkel 2 nr. 5 i europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2019/771(*),

    • (*) Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2019/771 av 20. mai 2019 om visse aspekter ved avtaler om salg av varer, om endring av forordning (EU) 2017/2394 og direktiv 2009/22/EF, og om oppheving av direktiv 1999/44/EF (EUT L 136 av 22.5.2019, s. 28).»

  • b) Nytt nummer skal lyde:

    • «4a) «personopplysninger» personopplysninger som definert i artikkel 4 nr. 1 i europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 2016/679(*),

    • (*) Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2016/679 av 27. april 2016 om vern av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger samt om oppheving av direktiv 95/46/EF (generell personvernforordning) (EUT L 119 av 4.5.2016, s. 1).»

  • c) Nr. 5) og 6) skal lyde:

    • «5) «salgsavtale» enhver avtale der den næringsdrivende overfører eller påtar seg å overføre eiendomsretten til varer til forbrukeren, herunder enhver avtale som omfatter både varer og tjenester,

    • 6) «tjenesteavtale» enhver avtale, bortsett fra en salgsavtale, der den næringsdrivende yter eller påtar seg å yte en tjeneste til forbrukeren, herunder en digital tjeneste,»

  • d) Nr. 11) skal lyde:

    • «11) «digitalt innhold» digitalt innhold som definert i artikkel 2 nr. 1 i europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2019/770(*),

    • (*) Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2019/770 av 20. mai 2019 om visse aspekter ved avtaler om levering av digitalt innhold og digitale tjenester (EUT L 136 av 22.5.2019, s. 1).»

  • e) Nye bokstaver skal lyde:

    • «16) «digital tjeneste» en digital tjeneste som definert i artikkel 2 nr. 2 i direktiv (EU) 2019/770,

    • 17) «nettbasert markedsplass» enhver tjeneste som bruker programvare, herunder et nettsted, en del av et nettsted eller en applikasjon, som drives av eller på vegne av en næringsdrivende, og som gir forbrukere mulighet til å inngå fjernsalgsavtaler med andre næringsdrivende eller forbrukere,

    • 18) «tilbyder av en nettbasert markedsplass» enhver næringsdrivende som stiller til rådighet en nettbasert markedsplass for forbrukerne,

    • 19) «kompatibilitet» kompatibilitet som definert i artikkel 2 nr. 10 i direktiv (EU) 2019/770,

    • 20) «funksjonalitet» funksjonalitet som definert i artikkel 2 nr. 11 i direktiv (EU) 2019/770,

    • 21) «samvirkingsevne» samvirkingsevne som definert i artikkel 2 nr. 12 i direktiv (EU) 2019/770.»

• 2) I artikkel 3 gjøres følgende endringer:

  • a) Nr. 1 skal lyde:

    • «1. Dette direktivet får anvendelse, på de vilkår og i den utstrekning som er fastsatt i direktivets bestemmelser, på alle avtaler som inngås mellom en næringsdrivende og en forbruker, der forbrukeren betaler eller påtar seg til å betale en pris. Direktivet får anvendelse på avtaler om levering av vann, gass, elektrisitet eller fjernvarme, herunder fra offentlige tilbydere, i den utstrekning dette blir levert på grunnlag av avtale.»

  • b) Nytt nummer skal lyde:

    • «1a. Dette direktivet får også anvendelse dersom den næringsdrivende leverer eller påtar seg å levere digitalt innhold som ikke leveres på et fysisk medium, eller en digital tjeneste til forbrukeren, og forbrukeren gir fra seg eller påtar seg å gi fra seg personopplysninger til den næringsdrivende, med mindre personopplysningene som gis av forbrukeren, utelukkende behandles av den næringsdrivende for å levere det digitale innholdet som ikke leveres på et fysisk medium, eller den digitale tjenesten i samsvar med dette direktivet eller for å gi den næringsdrivende mulighet til å oppfylle de lovfestede kravene som den næringsdrivende er underlagt, og den næringsdrivende ikke behandler disse opplysningene til noe annet formål.»

  • c) I nr. 3 gjøres følgende endringer:

    • i) Bokstav k) skal lyde:

    • «k) om persontransporttjenester, med unntak av artikkel 8 nr. 2 og artikkel 19, 21 og 22,»

  • ii) Ny bokstav skal lyde:

    • «n) om varer som selges på tvangsauksjon eller på annen måte tvangsmessig i henhold til lov.»

• 3) I artikkel 5 nr. 1 gjøres følgende endringer:

  • a) Bokstav e) skal lyde:

    • «e) i tillegg til en påminnelse om at det finnes et lovkrav om at varer, digitalt innhold og digitale tjenester skal være kontraktsmessige, eventuelt en påminnelse om at det finnes ettersalgsservice og kommersielle garantier, samt vilkårene for disse,»

  • b) Bokstav g) og h) skal lyde:

    • «g) der dette er relevant, funksjonaliteten, herunder relevante tekniske beskyttelsestiltak, til varer med digitale elementer, digitalt innhold og digitale tjenester,

    • h) der dette er relevant, kompatibiliteten og samvirkingsevnen til varer med digitale elementer, digitalt innhold og digitale tjenester som den næringsdrivende kjenner til eller med rimelighet kan forventes å kjenne til.»

• 4) I artikkel 6 gjøres følgende endringer:

  • a) I nr. 1 gjøres følgende endringer:

    • i) Bokstav c) skal lyde:

      • «c) den geografiske adressen der den næringsdrivende er etablert, samt den næringsdrivendes telefonnummer og e-postadresse; i tillegg, dersom den næringsdrivende stiller til rådighet andre nettbaserte kommunikasjonsmidler som garanterer at forbrukeren kan lagre all skriftlig korrespondanse, herunder dato og tidspunkt for slik korrespondanse, med den næringsdrivende på et varig medium, skal opplysningene også omfatte nærmere opplysninger om disse andre midlene; alle disse kommunikasjonsmidlene som den næringsdrivende stiller til rådighet, skal gjøre det mulig for forbrukeren å kontakte den næringsdrivende raskt og kommunisere effektivt med vedkommende; der dette er relevant, skal den næringsdrivende også oppgi den geografiske adressen og identiteten til den næringsdrivende som vedkommende opptrer på vegne av,»

    • ii) Nytt nummer skal lyde:

      • «ea) der dette er relevant, at prisen er personalisert basert på automatiserte beslutninger,»

    • iii) Bokstav l) skal lyde:

      • «l) en påminnelse om at det finnes et lovkrav om at varer, digitalt innhold og digitale tjenester skal være kontraktsmessige,»

    • iv) Bokstav r) og s) skal lyde:

      • «r) der dette er relevant, funksjonaliteten, herunder relevante tekniske beskyttelsestiltak, til varer med digitale elementer, digitalt innhold og digitale tjenester,

      • s) der dette er relevant, kompatibiliteten og samvirkingsevnen til varer med digitale elementer, digitalt innhold og digitale tjenester som den næringsdrivende kjenner til eller med rimelighet kan forventes å kjenne til.»

  • b) Nr. 4 skal lyde:

    • «4. Opplysningene omhandlet i nr. 1 bokstav h), i) og j) i denne artikkelen kan gis ved hjelp av skjemaet for opplysninger om angrerett i vedlegg I A. Den næringsdrivende skal anses å ha oppfylt opplysningskravene fastsatt i nr. 1 bokstav h), i) og j) i denne artikkelen dersom den næringsdrivende har gitt forbrukeren dette skjemaet utfylt på korrekt måte. Henvisningene til angrefristen på 14 dager i skjemaet for opplysninger om angrerett i vedlegg I A skal erstattes med henvisninger til en angrefrist på 30 dager i tilfeller der medlemsstatene har vedtatt regler i samsvar med artikkel 9 nr. 1a.»

• 5) Ny artikkel skal lyde:

  «Artikkel 6a

  Ytterligere særlige opplysningskrav for avtaler inngått på nettbaserte markedsplasser

  • 1. Før en forbruker blir bundet av en fjernsalgsavtale eller et tilsvarende tilbud på en nettbasert markedsplass, skal tilbyderen av den nettbaserte markedsplassen, uten at det berører direktiv 2005/29/EF, gi forbrukeren følgende opplysninger på en måte som er klar, forståelig og egnet for fjernkommunikasjonsmiddel:

    • a) Generelle opplysninger, gjort tilgjengelige i en særskilt del av det nettbaserte grensesnittet som er direkte og enkelt tilgjengelig fra siden der tilbudene presenteres, om hovedparametrene som avgjør rangeringen, som definert i artikkel 2 nr. 1 bokstav m) i direktiv 2005/29/EF, av tilbud som presenteres for forbrukeren som et resultat av søket, og den relative betydningen av disse parametrene i forhold til andre parametrer.

    • b) Hvorvidt tredjeparten som tilbyr varene, tjenestene eller det digitale innholdet, er en næringsdrivende eller ikke, på grunnlag av tredjepartens erklæring til tilbyderen av den nettbaserte markedsplassen.

    • c) Dersom tredjeparten som tilbyr varene, tjenestene eller det digitale innholdet, ikke er en næringsdrivende, at forbrukerrettighetene som følger av Unionens forbrukervernlovgivning, ikke kommer til anvendelse på avtalen.

    • d) Der dette er relevant, hvordan forpliktelsene knyttet til avtalen deles mellom tredjeparten som tilbyr varene, tjenestene eller det digitale innholdet, og tilbyderen av den nettbaserte markedsplassen; slike opplysninger berører ikke et eventuelt ansvar som tilbyderen av den nettbaserte markedsplassen eller den tredjepartsnæringsdrivende har etter avtalen i henhold til unionsretten eller nasjonal rett.

  • 2. Uten at det berører direktiv 2000/31/EF, er denne artikkelen ikke til hinder for at medlemsstatene kan pålegge tilbydere av nettbaserte markedsplasser ytterligere opplysningskrav. Slike bestemmelser skal være forholdsmessige, ikke-diskriminerende og begrunnet med hensynet til forbrukervern.»

• 6) Artikkel 7 nr. 3 skal lyde:

  • «3. Dersom en forbruker ønsker at utføringen av tjenester eller levering av vann, gass eller elektrisitet, når dette ikke tilbys for salg i et begrenset volum eller en fastsatt mengde, eller av fjernvarme, skal påbegynnes før utløpet av angrefristen fastsatt i artikkel 9 nr. 2, og avtalen innebærer en betalingsforpliktelse for forbrukeren, skal den næringsdrivende kreve at forbrukeren framsetter en slik uttrykkelig anmodning på et varig medium, og anmode forbrukeren om å erkjenne at forbrukerens angrerett vil gå tapt når avtalen er oppfylt fullt ut av den næringsdrivende.»

• 7) I artikkel 8 gjøres følgende endringer:

  • a) Nr. 4 skal lyde:

    • «4. Dersom avtalen inngås ved bruk av et fjernkommunikasjonsmiddel som gir begrenset plass eller tid til å vise opplysningene, skal den næringsdrivende på eller gjennom det aktuelle kommunikasjonsmiddelet, og før en slik avtale inngås, gi minst de opplysningene som kreves før avtalen inngås, om varenes eller tjenestenes viktigste egenskaper, den næringsdrivendes identitet, den samlede prisen, angreretten, avtalens varighet og, dersom dette gjelder en ikke-tidsbegrenset avtale, vilkårene for å gå fra avtalen, som omhandlet i artikkel 6 nr. 1 henholdsvis bokstav a), b), e), h) og o), med unntak av standardangreskjemaet fastsatt i vedlegg I B som nevnt i bokstav h). De andre opplysningene omhandlet i artikkel 6 nr. 1, herunder standardangreskjemaet, skal gis av den næringsdrivende til forbrukeren på en egnet måte i samsvar med nr. 1 i denne artikkelen.»

  • b) Nr. 8 skal lyde:

    • «8. Dersom en forbruker ønsker at utføringen av tjenester eller levering av vann, gass eller elektrisitet, når dette ikke tilbys for salg i et begrenset volum eller en fastsatt mengde, eller av fjernvarme, skal påbegynnes før utløpet av angrefristen fastsatt i artikkel 9 nr. 2, og avtalen innebærer en betalingsforpliktelse for forbrukeren, skal den næringsdrivende kreve at forbrukeren framsetter en uttrykkelig anmodning, og anmode forbrukeren om å erkjenne at forbrukerens angrerett vil gå tapt når avtalen er oppfylt fullt ut av den næringsdrivende.»

• 8) I artikkel 9 gjøres følgende endringer:

  • a) Nytt nummer skal lyde:

    • «1a. For å beskytte forbrukernes rettmessige interesser ved aggressiv eller villedende markedsførings- eller salgspraksis kan medlemsstatene vedta regler om at angrefristen på 14 dager nevnt i nr. 1 forlenges til 30 dager for avtaler inngått i forbindelse med uanmodede besøk av en næringsdrivende i en forbrukers hjem eller ved utflukter organisert av en næringsdrivende der formålet er å presentere og selge produkter til forbrukere. Slike regler skal være forholdsmessige, ikke-diskriminerende og begrunnet med hensynet til forbrukervern.»

  • b) I nr. 2 skal innledningen lyde:

    • «2. Uten at det berører artikkel 10, skal angrefristen omhandlet i nr. 1 i denne artikkelen utløpe etter 14 dager eller, i tilfeller der medlemsstatene har vedtatt regler i samsvar med nr. 1a i denne artikkelen, 30 dager fra»

• 9) Artikkel 10 nr. 2 skal lyde:

  • «2. Dersom den næringsdrivende har gitt forbrukeren opplysningene fastsatt i nr. 1 i denne artikkelen innen 12 måneder etter den dag som er omhandlet i artikkel 9 nr. 2, skal angrefristen utløpe 14 dager eller, i tilfeller der medlemsstatene har vedtatt regler i samsvar med artikkel 9 nr. 1a, 30 dager etter den dag da forbrukeren mottok disse opplysningene.»

• 10) I artikkel 13 skal nye ledd lyde:

  • «4. Når det gjelder forbrukerens personopplysninger, skal den næringsdrivende overholde forpliktelsene som får anvendelse i henhold til forordning (EU) 2016/679.

  • 5. Den næringsdrivende skal avstå fra å bruke noen form for innhold, unntatt personopplysninger, som forbrukeren har oppgitt eller laget ved bruk av det digitale innholdet eller den digitale tjenesten som er levert av den næringsdrivende, unntatt dersom innholdet

    • a) ikke har noen nytteverdi utenfor rammene for det digitale innholdet eller den digitale tjenesten som leveres av den næringsdrivende,

    • b) bare gjelder forbrukerens aktivitet ved bruk av det digitale innholdet eller den digitale tjenesten som leveres av den næringsdrivende,

    • c) er slått sammen med andre data av den næringsdrivende og ikke kan deles opp, eller bare med en uforholdsmessig stor innsats, eller

    • d) er generert i fellesskap av forbrukeren og andre, og andre forbrukere fortsatt kan benytte innholdet.

  • 6. Unntatt i situasjonene nevnt i nr. 5 bokstav a), b) eller c) skal den næringsdrivende på anmodning fra forbrukeren gjøre tilgjengelig for forbrukeren enhver form for innhold, unntatt personopplysninger, som forbrukeren har oppgitt eller opprettet ved bruk av det digitale innholdet eller den digitale tjenesten som er levert av den næringsdrivende.

  • 7. Forbrukeren skal ha rett til å hente ut dette digitale innholdet vederlagsfritt, uten hindring fra den næringsdrivende, innen en rimelig frist og i et vanlig brukt og maskinlesbart format.

  • 8. Dersom angreretten brukes, kan den næringsdrivende hindre ytterligere bruk av det digitale innholdet eller den digitale tjenesten fra forbrukerens side, særlig ved å gjøre det digitale innholdet eller den digitale tjenesten utilgjengelig for forbrukeren eller deaktivere forbrukerens brukerkonto, med forbehold for nr. 6.»

• 11) I artikkel 14 gjøres følgende endringer:

  • a) Nytt nummer skal lyde:

    • «2a. Dersom angreretten brukes, skal forbrukeren avstå fra å bruke det digitale innholdet eller den digitale tjenesten og fra å gjøre den tilgjengelig for tredjeparter.»

  • b) I nr. 4 skal bokstav b) punkt i) lyde:

    • «i) forbrukeren ikke har gitt uttrykkelig forhåndssamtykke til at utføringen kan begynne før utløpet av 14- eller 30-dagersperioden omhandlet i artikkel 9,»

• 12) I artikkel 16 gjøres følgende endringer:

  • a) I første ledd gjøres følgende endringer:

    • i) Bokstav a) skal lyde:

      • «a) tjenesteavtaler etter at tjenesten er utført fullt ut, men, dersom avtalen innebærer en betalingsforpliktelse for forbrukeren, bare dersom utføringen er påbegynt med forbrukerens uttrykkelige forhåndssamtykke og denne har erkjent at angreretten vil gå tapt når avtalen er oppfylt fullt ut av den næringsdrivende,»

    • ii) Bokstav m) skal lyde:

      • «m) avtaler om levering av digitalt innhold som ikke leveres på et fysisk medium, dersom leveringen er påbegynt og, dersom avtalen innebærer en betalingsforpliktelse for forbrukeren,

        • i) forbrukeren har gitt uttrykkelig forhåndssamtykke til at utføringen kan påbegynnes før utløpet av angrefristen,

        • ii) forbrukeren har erkjent at angreretten dermed går tapt, og

        • iii) den næringsdrivende har gitt bekreftelse i samsvar med artikkel 7 nr. 2 eller artikkel 8 nr. 7.»

  • b) Nye ledd skal lyde:

    «For å beskytte forbrukernes rettmessige interesser ved aggressiv eller villedende markedsførings- eller salgspraksis kan medlemsstatene avvike fra unntakene fra angreretten fastsatt i første ledd bokstav a), b), c) og e) for avtaler inngått i forbindelse med uanmodede besøk av en næringsdrivende i en forbrukers hjem eller ved utflukter organisert av en næringsdrivende der formålet er å presentere og selge produkter til forbrukere. Slike bestemmelser skal være forholdsmessige, ikke-diskriminerende og begrunnet med hensynet til forbrukervern.

    Når det gjelder tjenesteavtaler som innebærer en betalingsforpliktelse for forbrukeren, der forbrukeren uttrykkelig har anmodet om et besøk fra den næringsdrivende for å få utført reparasjoner, kan medlemsstatene fastsette at forbrukerens angrerett går tapt etter at tjenesten er utført fullt ut, forutsatt at utføringen er påbegynt med forbrukerens uttrykkelige forhåndssamtykke.»

• 13) Artikkel 24 skal lyde:

  «Artikkel 24

  Sanksjoner

  • 1. Medlemsstatene skal fastsette regler om sanksjoner for overtredelse av nasjonale bestemmelser som er vedtatt i henhold til dette direktivet, og skal treffe alle nødvendige tiltak for å sikre at de gjennomføres. Sanksjonene skal være virkningsfulle, stå i forhold til overtredelsen og virke avskrekkende.

  • 2. Medlemsstatene skal sikre at følgende ikke-uttømmende og veiledende kriterier tas i betraktning ved ilegging av sanksjoner, der det er relevant:

    • a) Overtredelsens art, alvorlighetsgrad, omfang og varighet.

    • b) Eventuelle tiltak truffet av den næringsdrivende for å begrense eller avhjelpe skaden som forbrukerne har lidd.

    • c) Eventuelle tidligere overtredelser begått av den næringsdrivende.

    • d) Den økonomiske fordelen som er oppnådd, eller tapet som er unngått, av den næringsdrivende som følge av overtredelsen, dersom de relevante opplysningene er tilgjengelige.

    • e) Sanksjoner ilagt den næringsdrivende for samme overtredelse i andre medlemsstater i tverrnasjonale saker der informasjon om slike sanksjoner er tilgjengelig gjennom ordningen opprettet ved europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2017/2394(*).

    • f) Eventuelle andre skjerpende eller formildende omstendigheter i saken.

  • 3. Medlemsstatene skal sikre at når sanksjoner skal ilegges i samsvar med artikkel 21 i forordning (EU) 2017/2394, omfatter de muligheten til enten å ilegge bøter gjennom administrative prosedyrer eller å innlede rettergang for ilegging av bøter, eller begge, der det høyeste beløpet for slike bøter skal være minst 4 % av den næringsdrivendes årsomsetning i den eller de berørte medlemsstatene.

  • 4. I tilfeller der bøter skal ilegges i samsvar med nr. 3, men opplysninger om den næringsdrivendes årsomsetning ikke foreligger, skal medlemsstatene innføre muligheten til å ilegge bøter med et høyeste beløp på minst 2 millioner euro.

  • 5. Medlemsstatene skal innen 28. november 2021 underrette Kommisjonen om reglene og tiltakene nevnt i nr. 1 og umiddelbart underrette den om eventuelle senere endringer som berører dem.

  • (*) Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2017/2394 av 12. desember 2017 om samarbeid mellom nasjonale myndigheter med ansvar for håndheving av forbrukervernlovgivning og om oppheving av forordning (EF) nr. 2006/2004 (EUT L 345 av 27.12.2017, s. 1).»

• 14) Artikkel 29 nr. 1 skal lyde:

  • «1. Når en medlemsstat gjør bruk av noen av de lovgivningsmessige valgene som er omhandlet i artikkel 3 nr. 4, artikkel 6 nr. 7, artikkel 6 nr. 8, artikkel 7 nr. 4, artikkel 8 nr. 6, artikkel 9 nr. 1a, artikkel 9 nr. 3 og artikkel 16 andre og tredje ledd, skal medlemsstaten senest 28. november 2021 underrette Kommisjonen om dette samt om eventuelle senere endringer.»

• 15) I vedlegg I gjøres følgende endringer:

  • a) I del A gjøres følgende endringer:

    • i) Tredje avsnitt under «Angrerett» skal lyde:

      «For å kunne bruke angreretten må du underrette oss (2) på en utvetydig måte om din beslutning om å trekke deg fra denne avtalen (f.eks. i et brev sendt med post eller e-post). Du kan benytte det vedlagte standardangreskjemaet, men det er ikke obligatorisk. (3)»

    • ii) Nr. 2 under «Instruksjoner for utfylling av skjemaet» skal lyde:

      • «2. Sett inn ditt navn, geografisk adresse, telefonnummer og e-postadresse.»

  • b) I del B skal første strekpunkt lyde:

    «Til [her skal den næringsdrivende sette inn sitt navn, geografisk adresse og e-postadresse]:»

Artikkel 5

Informasjon om forbrukerrettigheter

Kommisjonen skal sikre at borgere som søker informasjon om sine forbrukerrettigheter eller om utenrettslig tvisteløsning, har tilgang til et nettbasert kontaktpunkt gjennom den felles digitale portalen opprettet ved europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2018/172418, som gjør det mulig for dem å

• a) få tilgang til oppdatert informasjon om sine forbrukerrettigheter i Unionen på en klar, forståelig og lett tilgjengelig måte, og

• b) inngi klage gjennom plattformen for nettbasert tvisteløsning opprettet ved forordning (EU) nr. 524/2013 og til vedkommende senter i Det europeiske nett av forbrukersentre, avhengig av hvilke parter som er berørt.

Artikkel 6

Kommisjonens rapportering og revisjon

Senest 28. mai 2024 skal Kommisjonen framlegge for Europaparlamentet og Rådet en rapport om anvendelsen av dette direktivet. Rapporten skal særlig omfatte en vurdering av bestemmelsene i dette direktivet om

• a) arrangementer holdt andre steder enn i den næringsdrivendes forretningslokaler, og

• b) tilfeller der varer er markedsført som identiske, men har en sammensetning eller egenskaper som skiller seg vesentlig fra hverandre, herunder hvorvidt slike tilfeller bør være underlagt strengere krav, herunder forbudet i vedlegg I til direktiv 2005/29/EF og hvorvidt nærmere bestemmelser om informasjon om differensiering av varer er nødvendig.

Rapporten skal om nødvendig følges av et forslag til regelverk.

Artikkel 7

Innarbeiding i nasjonal rett

• 1. Medlemsstatene skal innen 28. november 2021 vedta og kunngjøre de bestemmelsene som er nødvendige for å etterkomme dette direktivet. De skal umiddelbart underrette Kommisjonen om dette.

  De skal anvende disse bestemmelsene fra 28. mai 2022.

  Når disse bestemmelsene vedtas av medlemsstatene, skal de inneholde en henvisning til dette direktivet, eller det skal vises til direktivet når de kunngjøres. Nærmere regler for henvisningen fastsettes av medlemsstatene.

• 2. Medlemsstatene skal oversende Kommisjonen teksten til de viktigste internrettslige bestemmelsene som de vedtar på området som er omfattet av dette direktivet.

Artikkel 8

Ikrafttredelse

Dette direktivet trer i kraft den 20. dagen etter at det er kunngjort i Den europeiske unions tidende.

Artikkel 9

Adressater

Dette direktivet er rettet til medlemsstatene.

Utferdiget i Strasbourg 27. november 2019.