8 Øvrige endringer i forbrukerrettighetsdirektivet

8.1 Generelt

Direktiv 2011/83/EU om forbrukerrettigheter, heretter kalt forbrukerrettighetsdirektivet, gir regler om næringsdrivendes informasjonsplikt, stiller krav til innholdet i forbrukeravtaler og gir forbrukeren angrerett blant annet ved netthandel, dørsalg og telefonsalg.

Forbrukerrettighetsdirektivets formål er å oppnå et høyt forbrukervern og et velfungerende indre marked gjennom en viss harmonisering av nasjonale regler for forbrukeravtaler, jf. artikkel 1. Som hovedregel kan det ikke gis regler som avviker fra direktivet, jf. artikkel 4. Det er flere unntak fra dette utgangspunktet, for eksempel kan medlemsstatene stille supplerende prekontraktuelle opplysningskrav, jf. artikkel 5 nr. 4.

I norsk rett er direktivets bestemmelser som regulerer salg utenfor butikk, hovedsakelig gjennomført i angrerettloven, mens bestemmelsene som regulerer salg i butikk er gjennomført i avtaleloven § 38 a og § 38 b. I tillegg er enkelte bestemmelser gjennomført i markedsføringsloven, finansavtaleloven, forbrukerkjøpsloven, ehandelsloven og ekomforskriften. Det er Forbrukertilsynet som håndhever reglene, med unntak av ekomforskriften som håndheves av Nasjonal kommunikasjonsmyndighet.

Moderniseringsdirektivet endrer forbrukerrettighetsdirektivet på flere punkter: Det gis enkelte nye definisjoner, direktivets virkeområde justeres, det stilles nye informasjonskrav og krav til avtalene som inngås, i tillegg til at reglene for angrerett endres for visse typer avtaler. Utover det gjøres det noen justeringer i direktivets vedlegg 1 (skjema for opplysninger om angrerett og standardangreskjema).

EU-kommisjonen har i slutten av 2021 lansert en oppdatert veiledning til forbrukerrettighetsdirektivet. Det bemerkes at EU-kommisjonens veiledning ikke er rettslig bindende. Veiledningen selv viser til at «Denne meddelelse er udelukkende tænkt som en vejledning – kun teksten i selve EU-lovgivningen har retskraft.»

8.2 Nye definisjoner

8.2.1 Gjeldende rett

Noen av begrepene som er definert i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 2, er også definert i angrerettloven § 5. Av de definisjonene som moderniseringsdirektivet endrer eller introduserer i forbrukerrettighetsdirektivet, er det kun begrepet «digitalt innhold» som i dag er definert i angrerettloven. I § 5 bokstav i er digitalt innhold definert som: «data som blir fremstilt og levert i digital form».

Øvrige begreper har ingen legaldefinisjon verken i angrerettloven eller avtaleloven, som er de to hovedlovene som gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet. Bakgrunnen for at mange av begrepene i forbrukerrettighetsdirektivet ikke er definert i angrerettloven, skyldes norsk lovgivningstradisjon der tolkningsveiledning gis i forarbeidene til loven.

8.2.2 Moderniseringsdirektivet

8.2.2.1 Innledning

Moderniseringsdirektivet artikkel 4 nr. 1 endrer enkelte av definisjonene i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 2 og legger til flere nye.

8.2.2.2 Vare

Moderniseringsdirektivet artikkel 4 nr. 1 bokstav a endrer definisjonen av «varer» i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 2 nr. 3. I det opprinnelige forbrukerrettighetsdirektivet er en vare definert som:

«enhver løsøregjenstand, med unntak av gjenstander som selges på tvangsauksjon eller på annen måte i henhold til lov; vann, gass og elektrisitet skal anses som varer i henhold til dette direktiv når de tilbys for salg i et begrenset volum eller en fastsatt mengde».

Den nye definisjonen i moderniseringsdirektivet viser til definisjonen av varer i det nye forbrukerkjøpsdirektivet (EU) 2019/771. I det nye forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 2 nr. 5 defineres varer som:

• «a) enhver løsøregenstand; vand, gas og elektricitet skal betragtes som varer i henhold til dette direktiv, når det udbydes til salg i et afgrænset volumen eller en bestemt mængde

• b) enhver løsøregenstand, der integrerer eller er indbyrdes forbundet med digitalt indhold eller en digital tjeneste på en sådan måde, at fraværet af dette digitale indhold eller denne digitale tjeneste ville forhindre varerne i at opfylde deres funktion («varer med digitale elementer»)».

Den nye definisjonen innebærer to endringer: For det første er ikke lenger varer som selges på tvangsauksjon unntatt fra definisjonen. Varer som selges på tvangsauksjon er i stedet tatt med i listen over avtaler som er unntatt forbrukerrettighetsdirektivets virkeområde, jf. punkt 8.3 nedenfor, og justeringen medfører derfor ingen realitetsendringer.

For det andre presiseres det at begrepet «varer» også inkluderer «digitalt innhold» og «digitale tjenester» som er integrert i en vare eller er nødvendig for at en vare skal fungere. Begrepene «digitalt innhold» og «digital tjeneste» er nærmere definert i moderniseringsdirektivets artikkel 4 nr. 1 bokstav d og e, se punkt 8.2.2.5 og 8.2.2.6.

8.2.2.3 Personopplysninger

Moderniseringsdirektivet artikkel 4 nr. 1 bokstav b tilføyer en ny definisjon av begrepet «personopplysninger» i forbrukerrettighetsdirektivet ny artikkel 2 nr. 4a. Definisjonen viser til personvernforordningen (EU) 2016/679 artikkel 4 nr. 1. Der er personopplysninger definert som:

«enhver opplysning om en identifisert eller identifiserbar fysisk person («den registrerte»); en identifiserbar fysisk person er en person som direkte eller indirekte kan identifiseres, særlig ved hjelp av en identifikator, f.eks. et navn, et identifikasjonsnummer, lokaliseringsopplysninger, en nettidentifikator eller ett eller flere elementer som er spesifikke for nevnte fysiske persons fysiske, fysiologiske, genetiske, psykiske, økonomiske, kulturelle eller sosiale identitet».

Tilsvarende definisjon er tatt inn i direktiv (EU) 2019/770 om kjøp av digitalt innhold og digitale tjenester (digitalytelsesdirektivet) artikkel 2 nr. 8. Dette skal sikre at begge direktivene får anvendelse på avtaler om levering av digitalt innhold eller digitale tjenester der forbrukeren gir fra seg eller påtar seg å gi fra seg personopplysninger, jf. moderniseringsdirektivets fortale punkt 32.

8.2.2.4 Salgsavtale og tjenesteavtale

Moderniseringsdirektivet artikkel 4 nr. 1 bokstav c endrer definisjonene av begrepene «salgsavtale» og «tjenesteavtale» i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 2 i henholdsvis nr. 5 og 6. Definisjonene endres ved at tidligere krav om at forbrukeren må betale et beløp for at det skal anses som en salgs- eller tjenesteavtale, er tatt vekk. I tillegg er det i den nye definisjonen av en tjenesteavtale presisert at dette også omfatter digitale tjenester.

8.2.2.5 Digitalt innhold

Moderniseringsdirektivet artikkel 4 nr. 1 bokstav d endrer definisjonen av begrepet «digitalt innhold» i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 2 nr. 11.

Den opprinnelige definisjonen i forbrukerrettighetsdirektivet er: «data som blir framstilt og levert i digital form».

I den nye definisjonen tas det inn en henvisning til direktiv (EU) 2019/770 om kjøp av digitalt innhold og digitale tjenester (digitalytelsesdirektivet) artikkel 2 nr. 1. Der er digitalt innhold definert på samme måte som i forbrukerrettighetsdirektivet, nemlig: «data som blir framstilt og levert i digital form». Med andre ord defineres begrepet likt etter gjeldende forbrukerrettighetsdirektivet og moderniseringsdirektivet, bare at det vises til den samme definisjonen i digitalytelsesdirektivet.

Hva som anses som digitalt innhold er nærmere omtalt i moderniseringsdirektivets fortale punkt 30. Der fremgår det blant annet at definisjonen omfatter en enkelt levering, en rekke enkeltstående leveringer eller kontinuerlig levering over et visst tidsrom. Det presiseres også at det kan være vanskelig å skille mellom visse typer av digitalt innhold og digitale tjenester, ettersom begge kan innebære at den næringsdrivende leverer kontinuerlig i hele avtalens varighet. Som eksempel nevnes spesifikke musikk- eller videofiler, jf. samme sted.

8.2.2.6 Digital tjeneste

Moderniseringsdirektivet artikkel 4 nr. 1 bokstav e tilføyer en ny definisjon av begrepet «digital tjeneste» i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 2 nr. 16. Definisjonen viser til direktiv (EU) 2019/770 om kjøp av digitalt innhold og digitale tjenester (digitalytelsesdirektivet) artikkel 2 nr. 2. Her er en digital tjeneste definert som:

• «a) en tjeneste som gjør at forbrukeren kan skape, behandle, lagre eller få tilgang til data i digital form, eller

• b) en tjeneste som muliggjør deling eller er lastet opp eller opprettet av forbrukeren eller andre brukere av denne tjenesten,»

I moderniseringsdirektivets fortale punkt 30 nevnes en rekke skybaserte tjenester som eksempler på digitale tjenester: video- og lyddelingstjenester og annen fillagring, tekstbehandling eller spill som tilbys i skyen, skylagring, webbasert e-post, sosiale medier og skyapplikasjoner.

8.2.2.7 Nettbasert markedsplass og tilbyder av en nettbasert markedsplass

Moderniseringsdirektivet definerer også begrepene «nettbasert markedsplass» og «tilbyder av en nettbasert markedsplass», jf. artikkel 4 nr. 1 bokstav e. Disse definisjonene tas inn i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 2 i henholdsvis nr. 17 og 18, og er nærmere omtalt i tilknytning til de materielle reglene, se punkt 8.6.

8.2.2.8 Kompatibilitet, funksjonalitet og samvirkningsevne

Moderniseringsdirektivet artikkel 4 nr. 1 bokstav e innfører også definisjoner av begrepene «kompatibilitet», «funksjonalitet» og «samvirkningsevne» i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 2 nr. 19 til 21. Her vises det til definisjonene av samme begreper i direktiv (EU) 2019/770 om kjøp av digitalt innhold og digitale tjenester (digitalytelsesdirektivet) artikkel 2 nr. 10 til 12. Begrepene har betydning for hvilken informasjon næringsdrivende skal gi når de selger varer med digitale elementer, digitalt innhold og digitale tjenester som skal samhandle med andre produkter, jf. punkt 8.4 og 8.5.

Begrepene er nærmere omtalt i moderniseringsdirektivets fortale punkt 36. Her lyder det:

«Begrepet «funksjonalitet» bør forstås som å vise til hvordan digitalt innhold eller en digital tjeneste kan brukes. For eksempel kan fravær eller forekomst av eventuelle tekniske begrensninger, for eksempel beskyttelse i form av digital rettighetsforvaltning eller regionkoding, ha innvirkning på det digitale innholdets eller den digitale tjenestens mulighet til å utføre alle sine funksjoner, idet det tas hensyn til deres formål. Begrepet «samvirkingsevne» omhandler hvorvidt og i hvilken grad digitalt innhold eller en digital tjeneste er i stand til å fungere sammen med annen maskinvare eller programvare enn den som digitalt innhold eller digitale tjenester av samme type vanligvis brukes sammen med. Tilfredsstillende funksjonalitet kan for eksempel omfatte det digitale innholdets eller den digitale tjenestens evne til å utveksle informasjon med slik annen programvare eller maskinvare og til å bruke utvekslet informasjon. Begrepet «kompatibilitet» er definert i direktiv (EU) 2019/770.»

8.2.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet vurderte i høringsnotatet at det ikke er hensiktsmessig å supplere angrerettloven eller avtaleloven med samtlige av de nye definisjonene som moderniseringsdirektivet innfører i forbrukerrettighetsdirektivet. Likevel foreslo departementet i høringsnotatet å definere begrepet «nettbasert markedsplass». Videre foreslo departementet å definere begrepene «digitale tjenester» og «digitalt innhold» i angrerettloven ved å bruke en fellesbetegnelse på disse produktene, nemlig «digitale ytelser».

8.2.4 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen, Forbrukerrådet, Forbrukertilsynet, NorgesBilbransjeforbund (NBF) og Telenor har uttalt seg om dette.

Advokatforeningen, Forbrukertilsynet og Telenor støtter eksplisitt at det i utgangspunktet ikke er hensiktsmessig å supplere angrerettloven eller avtaleloven med de nye definisjonene som moderniseringsdirektivet innfører i forbrukerrettighetsdirektivet. Telenor viser til at dette ikke anses å være nødvendig etter norsk lovgivningstradisjon fordi rettsanvenderen presumptivt får tilstrekkelig tolkningsbistand fra forarbeidene. Advokatforeningen er av den oppfatning at departementets forslag og vurdering knyttet til de nye definisjonene gjennomfører moderniseringsdirektivet på en tilfredsstillende måte. NBF støtter også forslag til nye definisjoner som departementet foreslår å ta inn i angrerettloven.

Advokatforeningen og Forbrukertilsynet mener at det likevel er hensiktsmessig å supplere angrerettloven med definisjonen av «digitale ytelser». Forbrukerrådet tiltrer også departementets vurdering og utkast til definisjonen av begrepet. Advokatforeningen og Telenor støtter uttrykkelig at digitale tjenester og digitalt innhold samles i dette fellesbegrepet (digitale ytelser). Advokatforeningen ønsker samtidig å stille spørsmål ved om ikke «varer med digitale elementer» også burde omfattes av samlebetegnelsen «digitale ytelser», ettersom reglene som skal gjelde slike varer synes å være de samme som skal gjelde for «digitale tjenester» og «digitalt innhold». Advokatforeningen har i tillegg lovtekniske innspill til departementets forslag til lov.

Advokatforeningen støtter samtidig forslaget om å ta inn definisjonen av «nettbasert markedsplass» i angrerettloven § 5 ny bokstav k. NBF har også noen kommentarer knyttet til departementets forslag til definisjon:

«I høringsnotatet skriver departementet at eksempler på slike markedsplasser i Norge er Finn.no, Uber og Airbnb. For at noe skal anses som en nettbasert markedsplass i denne sammenheng, er det en forutsetning at tjenesten «gir forbrukere mulighet til å inngå fjernsalgsavtaler med andre næringsdrivende eller forbrukere». I så måte faller Finn.no sitt marked for salg av bruktbiler fra næringsdrivende til forbruker vanligvis utenfor. Forhandlernes plassering av standard bruktbilannonser er ikke knyttet til noen organisert ordning for inngåelse av fjernsalgsavtaler. Høyesterett fastslår i Rt. 2010 side 1580 at det forhold at en næringsdrivende velger å annonsere biler på Finn.no og avtale innimellom inngås utelukkende ved e-postkorrespondanse ikke utløser angrerett. Saken dommen angikk ble regulert av angrerettloven av 2000, men professor Kai Krüger skriver på Gyldendal Rettsdata at løsningen ville blitt den samme etter dagens angrerettlov, da angrerettloven krever en organisert ordning for fjernsalg, noe Finn.no ikke har i ordinære annonser for forhandleres bruktbilsalg til forbrukerkunder.

Det finnes andre type produkter hos Finn.no som kanskje må regnes som nettbasert markedsplass i henhold til moderniseringsdirektivets definisjon, og i så fall kan departementets valg av Finn.no som eksempel være relevant. Så presiserer da også departementet på side 73 i høringsnotatet at «nettbaserte rubrikkannonser faller […] utenfor» og at tjenester som Finn.no, Uber og Airbnb bare «i utgangspunktet» faller inn under definisjonen av nettbasert markedsplass.»

Forbrukerrådet slutter seg til departementets vurdering av at det ikke er nødvendig å gi en legaldefinisjon av hva som anses som en «tilbyder av en nettbasert markedsplass». Ifølge instansen, kan definisjonen fort bli utilstrekkelig, ettersom samfunnet og informasjonsteknologien utvikler seg.

8.2.5 Departementets vurderinger

8.2.5.1 Overordnete vurderinger

Departementet opprettholder i det vesentlige forslaget i høringsnotatet. Departementet foreslår likevel noen mindre språklige justeringer i lovteksten.

I høringsnotatet ble det foreslått at moderniseringsdirektivets definisjoner av «nettbasert markedsplass», «digitalt innhold» og «digitale tjenester» bør tas inn i angrerettloven. Departementet har i tillegg kommet fram til at det også er hensiktsmessig å ta inn flere av definisjonene. Dette fordi det er noen materielle rettigheter og rettslige forpliktelser (opplysningskrav) knyttet til en del av dem.

EU-regler definerer begreper i større grad enn det som er nødvendig etter norsk lovgivningstradisjon, der rettsanvenderen får tolkningsbistand i forarbeidene. Derfor er det i utgangspunktet ikke hensiktsmessig å supplere angrerettloven eller avtaleloven med alle de nye definisjonene som moderniseringsdirektivet innfører i forbrukerrettighetsdirektivet. Når det gjelder definisjonene av «personopplysninger», «salgsavtale» og «tjenesteavtale», opprettholdes forslaget om at det ikke er nødvendig å definere disse begrepene eksplisitt i angrerettloven. Det anses likevel som hensiktsmessig at definisjonene fremgår av merknadene til bestemmelsene.

8.2.5.2 Nettbasert markedsplass

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om å innta en definisjon av «nettbasert markedsplass» i angrerettloven, med lik ordlyd som i moderniseringsdirektivet. For å klargjøre hvilke næringsdrivende som er pliktsubjekter, tas det inn en tilsvarende definisjon i angrerettloven § 5 bokstav k. Advokatforeningen og NBF støtter i sine høringsuttalelser at en slik definisjon inntas i angrerettloven. Ingen høringsinstanser har stilt seg kritisk til det.

Det vises til departementets vurdering i punkt 7.2.5 knyttet til det nærmere innholdet i begrepet «nettbasert markedsplass». Det vises videre til at tilsvarende definisjon også inntas i direktivet om urimelig handelspraksis, se punkt 7.2. Der finner departementet det imidlertid ikke nødvendig eller hensiktsmessig å definere nettbasert markedsplass i markedsføringsloven. Departementet begrunner dette med norsk lovtradisjon der rettsanvenderen gis tolkningsbistand gjennom spesialmerknadene, og at det er mer hensiktsmessig å omtale disse begrepene i merknadene til de materielle reglene, jf. samme sted.

EU-kommisjonens veiledning til direktivet om urimelig handelspraksis nevner Uber, Airbnb og såkalte «app stores» som eksempler på tjenester som faller inn under definisjonen av «nettbaserte markedsplasser», forutsatt at tjenestene «gir forbrukere mulighet til å inngå fjernsalgsavtaler med andre næringsdrivende eller forbrukere.», jf. veilederens punkt 4.2.2.

Som nevnt ovenfor har også NBF i sin høringsuttalelse kommet med merknader knyttet til kriteriet om at en nettbasert markedsplass etter definisjonen også må gi «mulighet til å inngå avtaler med forbrukeren».

Departementet påpeker i denne sammenheng at det vil være en konkret vurdering om en markedsplass faller innenfor eller utenfor definisjonen av nettbasert markedsplass, avhengig av om den nettbaserte markedsplassen «gir forbrukere mulighet til å inngå fjernsalgsavtaler med andre næringsdrivende eller forbrukere». Etter departementets vurdering innebærer dette, som også NBF påpeker i sitt høringssvar, at for eksempel Finn.no vil kunne falle både innenfor og utenfor definisjonen av «nettbaserte markedsplasser», avhengig av hvordan avtaleinngåelsesmekanismen er lagt opp. Som også nevnt i punkt 7.2.5, krever moderniseringsdirektivet at forbrukere skal kunne inngå avtaler direkte i tjenesten, jf. ordlydene «direkte fra markedspladsens grænseflade» og «direkte indgåelse af forbrugeraftaler med tredjeparter» i EU-kommisjonens veileder til direktivet om urimelig handelspraksis punkt 4.2.2 og 4.2.3.

Se forslag til angrerettloven § 5 ny bokstav k.

8.2.5.3 Tilbyder av en nettbasert markedsplass

Departementet har kommet frem til at det er hensiktsmessig å ta inn en definisjon i angrerettloven av begrepet «tilbyder av en nettbasert markedsplass».

Departementet viser til at tilbyderen av slike nettbaserte markedsplasser pålegges visse opplysningsplikter og dermed blir pliktsubjekt etter bestemmelsene i moderniseringsdirektivet artikkel 4 nr. 5 og forbrukerrettighetsdirektivet ny artikkel 6a, jf. punkt 8.6. Dette taler for at også denne definisjonen bør inntas i angrerettloven. Etter departementets syn gjør derfor de samme argumentene seg gjeldende for å innta en definisjon i angrerettloven som for definisjonen av nettbaserte markedsplasser, jf. omtale i punkt 8.2.5.2. Forbrukerrådet har i sin høringsuttalelse anført at det ikke er nødvendig å gi en legaldefinisjon av «tilbyder av en nettbasert markedsplass» og at en slik definisjon fort kan bli utilstrekkelig ettersom samfunnet og informasjonsteknologien utvikler seg. Etter departementets vurdering vil imidlertid den definisjonen som tas inn i angrerettloven måtte tolkes dynamisk og i tråd med til enhver tid gjeldende EU/EØS-rett. Derfor vil definisjonen og dens tolkning følge relevante avgjørelser fra EU-domstolen og dermed kunne følge utviklingen i samfunnet og informasjonsteknologien. Departementet finner det hensiktsmessig at en legaldefinisjon av hva som anses som en slik tilbyder fremgår av angrerettloven og at definisjonen bruker samme ordlyd som tilsvarende definisjon i forbrukerrettighetsdirektivet.

Se forslag til angrerettloven § 5 ny bokstav l.

8.2.5.4 Digital tjeneste

Departementet opprettholder sitt forslag i høringsnotatet om at definisjonen av begrepet «digital tjeneste» inntas i angrerettloven. Det foretas imidlertid noen tilpasninger sammenliknet med forslaget i høringsnotatet.

Det er flere grunner til å innta definisjonen av begrepet i angrerettloven. For det første er det flere nye regler i forbrukerrettighetsdirektivet som innføres med moderniseringsdirektivet, som avhenger av en tolkning av begrepet. I tillegg er allerede «digitalt innhold» definert i dagens forbrukerrettighetsdirektiv og angrerettlov. Dette tilsier at også begrepet digitale tjenester bør være definert i angrerettloven. Definisjonen som er tatt inn i moderniseringsdirektivet er kun en henvisning til de definisjonene i digitalytelsesdirektivet artikkel 2 nr. 2 der begrepet «digital tjeneste» er legaldefinert. Departementet foreslår derfor at det også i angrerettloven brukes den samme ordlyden som i digitalytelsesloven § 1 annet ledd tredje punktum, der digitalytelsesdirektivet er gjennomført i norsk lov. Dette vil etter departementets vurdering sikre samsvar mellom definisjonene også i nasjonal rett.

Departementet frafaller sitt forslag i høringsnotatet om å slå sammen definisjonene av «digitalt innhold» og «digitale tjenester» til «digitale ytelser».

Moderniseringsdirektivets fortale punkt 30 omhandler digitalt innhold og digitale tjenester. Fortalen går her inn på hva som ligger i begrepene og konkluderer med at det:

«kan derfor være vanskelig å skille mellom visse typer av digitalt innhold og digitale tjenester, ettersom begge kan innebære at den næringsdrivende leverer kontinuerlig i hele avtalens varighet. […]

Dersom det er tvil om hvorvidt avtalen er en tjenesteavtale eller en avtale om levering av digitalt innhold som ikke leveres på et fysisk medium, bør reglene om angrerett for tjenester få anvendelse.»

Forskjellen mellom digitalt innhold og digitale tjenester er nærme utdypet i EU-kommisjonens veiledning til forbrukerrettighetsdirektivet i punkt 1.5:

«Sondringen mellem aftaler om digitalt onlineindhold og aftaler om digitale tjenester er vigtig på grund af de forskellige fortrydelsesordninger. Reglerne om fortrydelsesret i forbindelse med tjenesteydelsesaftaler giver reelt forbrugeren mulighed for at afprøve tjenesteydelsen og inden for perioden på 14 dage fra aftalens indgåelse beslutte, om vedkommende vil beholde den eller ej.

Derimod gælder der i henhold til artikel 16, stk. 1, litra m), ingen fortrydelsesret i tilfælde af levering af digitalt onlineindhold på flere betingelser. I overensstemmelse med de ændringer, der blev indført ved direktiv (EU) 2019/2161, er disse betingelser, at udførelsen er påbegyndt med forbrugerens forudgående udtrykkelige samtykke og anerkendelse af, at forbrugeren derved mister sin fortrydelsesret, og at den erhvervsdrivende har bekræftet den indgåede aftale (se også afsnit 5.7).»

Som EU-kommisjonen påpeker, er det noe forskjellige rettsregler og angrerettsregimer knyttet til begrepene. Etter det departementet kan se får forbrukerrettighetsdirektivets nye artikkel 6a, artikkel 13 nr. 7 og artikkel 16 nr. 1 bokstav m kun anvendelse for digitalt innhold. Etter departementets vurdering er det derfor viktig at begrepene «digitalt innhold» og «digitale tjenester» skilles og at begrepene får sin egen definisjon i angrerettloven. Det er vanskelig å se for seg en konstruksjon med en felles definisjon i digitale ytelser og samtidig få frem de forskjellige reglene som finner anvendelse for digitalt innhold og digitale tjenester. Det er derfor heller ikke aktuelt å omfatte «varer med digitale elementer» i en samlebetegnelse «digitale ytelser» som Advokatforeningen foreslår i sitt høringsinnspill.

Når det gjelder definisjonen av «digitalt innhold» foreslås det å tilpasse ordlyden i digitalytelsesloven § 1 annet ledd annet punktum.

Se forslag til angrerettloven § 5 nye bokstaver i og j.

8.2.5.5 Kompatibilitet, funksjonalitet og samvirkningsevne

Når det gjelder de nye definisjonene av funksjonalitet, kompatibilitet og samvirkningsevne i nye punkter 19 til 21 i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 2, er det hensiktsmessig at disse fremgår av loven direkte. Dette skiller seg fra forslaget i høringsnotatet.

Funksjonalitet, kompatibilitet og samvirkningsevne er omfattet av opplysningspliktene etter forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 5 nr. 1 bokstavene g og h, og artikkel 6 nr. 1 bokstavene r og s. For å sikre at det gis riktig informasjon om dette, er det viktig for pliktsubjektene å vite hva som ligger i disse begrepene. Begrepene er ikke lett tilgjengelige, og en definisjon i loven vil derfor kunne hjelpe rettsanvenderne. Definisjonene som er tatt inn i moderniseringsdirektivet er kun henvisninger til de definisjonene i digitalytelsesdirektivet artikkel 2 nr. 10 til 12 der begrepene er legaldefinert. Begrepene er ikke uttrykkelig definert i digitalytelsesloven som gjennomfører digitalytelsesdirektivet i norsk rett. Departementet foreslår derfor at det også i angrerettloven brukes den samme ordlyden som i digitalytelsesdirektivet.

Se forslag til angrerettloven § 5 nye bokstaver m til o.

8.3 Endringer i virkeområdet

8.3.1 Gjeldende rett

Forbrukerrettighetsdirektivets artikkel 3 (Virkeområde) er gjennomført i angrerettloven § 1 og § 2 og i avtaleloven § 38 a og § 38 b.

Avtaleloven kapittel 4 regulerer avtaler mellom næringsdrivende og forbrukere, og regulerer særlige bestemmelser for forbrukeravtaler. Avtalelovens virkeområde for forbrukeravtaler er regulert i § 38 a. Etter bestemmelsen gjelder reguleringene i kapittel 4 for «avtaler som inngås mellom en næringsdrivende og en forbruker». Det er ikke noe krav om at forbrukerens ytelse skal være av en bestemt art.

Angrerettloven § 1 regulerer lovens virkeområde, mens unntakene fra virkeområdet er regulert i angrerettloven § 2. Angrerettloven § 1 første ledd sier at: «Loven gjelder ved salg av varer og tjenester til forbruker, når den næringsdrivende opptrer i næringsvirksomhet, og avtalen inngås ved fjernsalg eller salg utenom faste forretningslokaler.» Begrepet «salg» forutsetter en gjensidig bebyrdende avtale, men i motsetning til forbrukerrettighetsdirektivet er det ikke presisert at forbrukerens motytelse må være penger.

Forbrukerrettighetsdirektivets fortale punkt 13 presiserer at medlemsstatene står fritt til å anvende direktivets regler også på avtaler som ikke omfattes av direktivet. I nasjonal rett kan medlemsstatene dermed gi forbrukerne de samme rettighetene som følger av forbrukerrettighetsdirektivet, der forbrukerne inngår avtaler som faller utenfor direktivets virkeområde.

Kravet i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 21 om at forbrukeren ikke skal betale mer enn grunntakst for å ringe den næringsdrivende etter avtaleinngåelse, er gjennomført i markedsføringsloven § 11 tredje ledd. Dette innebærer at kravet gjelder alle forbrukerområder, også persontransport.

Verken angrerettloven eller avtaleloven unntar tvangsauksjon/tvangssalg fra sine virkeområder. Etter gjeldende forbrukerrettighetsdirektiv er «vare» definert som «enhver løsøregjenstand, med unntak av gjenstander som selges på tvangsauksjon eller på annen måte i henhold til lov;», jf. artikkel 2 nr. 3. Moderniseringsdirektivet endrer denne definisjonen, se punkt 8.2.2.2. Begrepet «vare» er imidlertid ikke særskilt definert i angrerettloven.

8.3.2 Moderniseringsdirektivet

8.3.2.1 Innledning

Virkeområdet til forbrukerrettighetsdirektivet er regulert i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 3. Hovedregelen om at alle avtaler mellom næringsdrivende og forbrukere er omfattet, følger av artikkel 3 nr. 1. Fra dette utgangspunktet er det flere unntak i nr. 3 bokstavene a til m. Moderniseringsdirektivet artikkel 4 nr. 2 gjør enkelte endringer både i hovedregelen og unntakene.

8.3.2.2 Krav om motytelse

Hovedregelen i gjeldende forbrukerrettighetsdirektiv artikkel 3 nr. 1 er at direktivet får anvendelse på enhver avtale inngått mellom en næringsdrivende og en forbruker, jf. ordlyden «alle avtaler som inngås mellom en næringsdrivende og en forbruker».

Moderniseringsdirektivet artikkel 4 nr. 2 bokstav a endrer forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 3 nr. 1 ved å presisere at forbrukerrettighetsdirektivet i utgangspunktet kun gjelder kontrakter der «forbrukeren betaler eller påtar seg til å betale en pris». Dette utgangspunktet modifiseres av moderniseringsdirektivet artikkel 4 nr. 2 bokstav b ved at det tas inn en ny bestemmelse i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 3 nr. 1a:

«Dette direktivet får også anvendelse dersom den næringsdrivende leverer eller påtar seg å levere digitalt innhold som ikke leveres på et fysisk medium, eller en digital tjeneste til forbrukeren, og forbrukeren gir fra seg eller påtar seg å gi fra seg personopplysninger til den næringsdrivende, med mindre personopplysningene som gis av forbrukeren, utelukkende behandles av den næringsdrivende for å levere det digitale innholdet som ikke leveres på et fysisk medium, eller den digitale tjenesten i samsvar med dette direktivet eller for å gi den næringsdrivende mulighet til å oppfylle de lovfestede kravene som den næringsdrivende er underlagt, og den næringsdrivende ikke behandler disse opplysningene til noe annet formål.»

Disse endringene innebærer at forbrukerrettighetsdirektivet får anvendelse på både digitale tjenester og digitalt innhold som ikke leveres på et fysisk medium, dersom forbrukeren gir fra seg eller påtar seg å gi fra seg personopplysninger. Dette for å sikre samsvar mellom virkeområdene for forbrukerrettighetsdirektivet og direktivet om digitale ytelser (EU) 2019/770 (digitalytelsesdirektivet), jf. moderniseringsdirektivets fortale punkt 32. Endringene er nærmere omtalt i EU-kommisjonens veiledning til forbrukerrettighetsdirektivet punkt 1.6.

Gjeldende forbrukerrettighetsdirektiv derimot, får anvendelse på gratis digitalt innhold, uten krav om motytelse fra forbrukeren. Digitale tjenester er imidlertid kun omfattet av gjeldende direktiv dersom forbrukerens motytelse er penger. Gitt likhetene mellom og utskiftbarheten til betalte digitale tjenester og digitale tjenester som leveres i bytte mot personopplysninger, bør de være omfattet av samme regler i henhold til nevnte direktiv, jf. moderniseringsdirektivets fortale punkt 31. Bakgrunnen for endringen er nærmere omtalt i moderniseringsdirektivets fortale punkt 31 til 33.

Virkeområdet til forbrukerrettighetsdirektivet utvides derfor til å omfatte også avtaler der den næringsdrivende leverer eller påtar seg å levere en digital tjeneste til forbrukeren, og forbrukeren gir fra seg eller påtar seg å gi fra seg personopplysninger, jf. moderniseringsdirektivets fortale punkt 33.

I likhet med digitalytelsesdirektivet får forbrukerrettighetsdirektivet imidlertid ikke anvendelse dersom den næringsdrivende samler inn personopplysninger utelukkende for å oppfylle lovfestede krav som den næringsdrivende er underlagt. Eksempel på dette er tilfeller der det av sikkerhets- og identifikasjonshensyn stilles krav om registrering av forbrukeren i henhold til gjeldende lovgivning, jf. moderniseringsdirektivets fortale punkt 34. Forbrukerrettighetsdirektivet får heller ikke anvendelse der den næringsdrivende kun samler inn metadata, for eksempel opplysninger om forbrukerens utstyr eller nettleserhistorikk, med mindre denne situasjonen anses å være en avtale i henhold til nasjonal rett, jf. moderniseringsdirektivets fortale punkt 35. Direktivet får heller ikke anvendelse på situasjoner der forbrukeren, uten å ha inngått avtale med den næringsdrivende, utsettes for reklame utelukkende for å få tilgang til digitalt innhold eller en digital tjeneste, jf. samme sted.

Moderniseringsdirektivets fortale punkt 35 åpner også opp for at medlemsstatene kan utvide anvendelsen av bestemmelsene i forbrukerrettighetsdirektivet til slike situasjoner, eller på annen måte fastsette regler for slike situasjoner, som er unntatt fra forbrukerrettighetsdirektivets virkeområde.

8.3.2.3 Avtaler som er unntatt fra virkeområdet

Forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 3 nr. 3 bokstavene a til m unntar flere avtaler fra direktivets virkeområde. Visse bestemmelser i forbrukerrettighetsdirektivet får likevel anvendelse på noen av disse avtalene. Moderniseringsdirektivet artikkel 4 nr. 2 bokstav c gjør enkelte justeringer i disse reglene.

For det første gis forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 21 anvendelse på transporttjenester, jf. moderniseringsdirektivet artikkel 4 nr. 2 bokstav c i). Artikkel 21 bestemmer at dersom den næringsdrivende har en telefontjeneste for å kunne kontaktes i forbindelse med en inngått avtale, skal forbrukeren ikke betale mer enn grunntakst for samtalen.

For det andre tilføyes det et nytt unntak fra forbrukerrettighetsdirektivet for avtaler «om varer som selges på tvangsauksjon eller på annen måte tvangsmessig i henhold til lov», jf. moderniseringsdirektivet artikkel 4 nr. 2 bokstav c ii). Dette er en konsekvens av at definisjonen av «vare» endres, jf. ovenfor punkt 8.2.2.2, og innebærer ingen materielle endringer sammenlignet med nåværende forbrukerrettighetsdirektiv.

8.3.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet la i høringsnotatet til grunn at endringene i moderniseringsdirektivet artikkel 4 nr. 2 innebærer at forbrukere skal ha rettigheter etter forbrukerrettighetsdirektivet ved kjøp av digitale tjenester og digitalt innhold om de betaler med penger eller avgir personopplysninger. Departementet foreslo å bruke handlingsrommet i forbrukerrettighetsdirektivets fortale punkt 13 slik at forbrukere skal ha rettigheter etter forbrukerrettighetsdirektivet ved kjøp av alle varer eller tjenester i tilfeller der forbrukeren avgir personopplysninger, og ikke bare ved kjøp av digitale tjenester og digitalt innhold.

Departementet foreslo ingen lovendringer knyttet til kravet om at forbrukeren ikke skal betale mer enn grunntakst for å ringe transportselskaper eller for å unnta tvangsauksjon/tvangssalg fra angrerettlovens eller avtalelovens anvendelsesområde.

8.3.4 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen, Datatilsynet, Forbrukerrådet, NorgesBilbransjeforbund (NBF) og Telenor har uttalt seg om forslaget.

Forbrukerrådet og Telenor stiller seg postitive til forslaget, mens Advokatforeningen ikke har spesielle kommentarer til forslaget.

NBF viser til at forslaget går lenger enn det direktivet krever, ved at forbrukerkunder får angrerett ved kjøp av alle slags produkter, ikke bare digitale tjenester og digitalt innhold, om vederlaget er annet enn penger, herunder avgivelse av personopplysninger. Instansen mener at det ikke er tilstrekkelig utredet hvilke konsekvenser det vil få å la betaling med annet enn penger, herunder avgivelse av personopplysninger som betaling for alle slags produkter, utløse angrerett. Instansen går derfor imot forslaget om å utvide angrerettloven på dette punktet.

Datatilsynet viser til formuleringen i lovforslaget. Etter instansens syn er lovteksten i den foreslåtte bestemmelsen villedende og uheldig, ettersom den omtaler forbrukerens personopplysninger som et vederlag i en avtale. Instansen viser i den forbindelse til at beskyttelse av personopplysninger er en grunnleggende rettighet, og personopplysninger kan derfor ikke anses som en vare. Instansen ber departementet endre lovteksten i forslaget til angrerettloven § 1 for å tydeliggjøre dette.

8.3.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder i det vesentlige forslaget i høringsnotatet, men foretar noen lovtekniske endringer.

Endringene i moderniseringsdirektivet artikkel 4 nr. 2 innebærer at forbrukere skal ha rettigheter etter forbrukerrettighetsdirektivet ved kjøp av digitale tjenester og digitalt innhold om de betaler med penger eller om de gir fra seg eller påtar seg å gi fra seg personopplysninger. For andre produkter krever direktivet bare at forbrukerne har rettigheter etter forbrukerrettighetsdirektivet dersom forbrukerens motytelse er penger, jf. ordlyden «betaler en pris». Det vises til at EU-kommisjonen legger til grunn at dette må tolkes vidt. I EU-kommisjonens veiledning til forbrukerrettighetsdirektivet punkt 1.6.1 lyder det:

««Betaling af en pris» bør forstås bredt og også omfatte instrumenter med en bestemt konvertibel eller monetær værdi (selv om den kan variere i tid), såsom vouchere, gavekort, loyalitetspoint samt digitale udtryk for værdi såsom e-vouchere, e-kuponer og virtuelle valutaer.»

Direktivet får imidlertid ikke anvendelse på gaver og gratis tjenester, jf. samme sted.

Som omtalt ovenfor presiserer forbrukerrettighetsdirektivets fortale punkt 13 at medlemsstatene står fritt til å anvende direktivets regler også på avtaler som ikke omfattes av direktivet. I nasjonal rett kan medlemsstatene dermed gi forbrukerne de samme rettighetene som følger av forbrukerrettighetsdirektivet, der forbrukerne inngår avtaler som faller utenfor direktivets virkeområde.

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om å bruke dette handlingsrommet, slik at forbrukere skal ha rettigheter etter forbrukerrettighetsdirektivet ved kjøp av alle varer og tjenester (og ikke bare ved kjøp av digitale tjenester og digitalt innhold som moderniseringsdirektivet krever) i tilfeller der forbrukerens motytelse er personopplysninger. For mer informasjon om hva som ligger i «gir fra seg eller påtar seg til å gi fra seg personopplysninger» vises det til EU-kommisjonens veiledning til forbrukerrettighetsdirektivet punkt 1.6.2.

Som redegjort for i det ovennevnte, er det verken i angrerettloven eller avtaleloven noe krav om at forbrukerens motytelse må være penger for at vedkommende skal ha rettigheter etter disse lovene. Etter departementets vurdering faller alle forbrukeravtaler inn under virkeområdet til avtalelovens kapittel 4, uavhengig av om forbrukerens motytelse er penger, personopplysninger eller annet. Etter angrerettloven § 1 gjelder loven «salg». Det er ikke nærmere omtalt i forarbeidene om dette innebærer et krav om at forbrukerens motytelse må være i form av penger. Salgsbegrepet brukes også i forbrukerkjøpsloven og der forutsettes det at vederlaget må være penger, jf. presiseringen i § 1 femte ledd om at loven også skal gjelde bytte av ting så langt loven passer. Lignende presisering fremgår også av kjøpsloven § 1 annet ledd.

For å tydeliggjøre at angrerettloven skal finne anvendelse både der forbrukerens motytelse er penger og når de gir fra seg eller påtar seg til å gi fra seg personopplysninger, opprettholder departementet forslaget om at dette skal fremgå eksplisitt av loven, jf. § 1.

Når det gjelder NBFs innspill om at forslaget ikke er tilstrekkelig utredet, viser departementet til at det antakelig ikke er mange typer avtaler det er snakk om som fanges opp av dette, altså avtaler der en forbruker gir fra seg eller påtar seg til å gi fra seg personopplysninger som motytelse for å kjøpe noe annet enn digitalt innhold eller en digital tjeneste. Man kunne for eksempel tenke seg at forbrukeren kjøper en vare eller tjeneste som for eksempel en kaffemaskin eller en kaffeavtale mot at forbrukeren avgir personopplysninger. Etter departementets vurdering er dette også i tråd med det nasjonale handlingsrommet i forbrukerrettighetsdirektivets fortale punkt 13.

Datatilsynet har i sin høringsuttalelse kommentert begrepsbruken i lovforslaget knyttet til personopplysninger som et vederlag. Departementet viser også til tilsvarende drøftelse av om personopplysninger kan anses som «vederlag» i forarbeidene til digitalytelsesloven, jf. Prop. 66 LS (2021–2022) punkt 5.4.2 side 26. Departementet har foretatt noen lovtekniske grep for å gjøre begrepsbruken tydeligere.

Departementet foreslår å legge seg tettere opp mot ordlyden i moderniseringsdirektivet. Moderniseringsdirektivet omfatter avtaler der «forbrukeren gir fra seg eller påtar å gi fra seg personopplysninger til den næringsdrivende». Etter departementets vurdering tilsier dette at angrerettloven vil få anvendelse også før forbrukeren faktisk har avgitt personopplysninger, nemlig allerede på det tidspunktet forbrukeren påtar seg å avgi personopplysninger. Departementet foreslår å synliggjøre dette i lovteksten og i merknadene til bestemmelsen.

Når det gjelder kravet om at forbrukeren ikke skal betale mer enn grunntakst for å ringe transportselskaper, så er det allerede gjeldende rett, jf. markedsføringsloven § 11 tredje ledd, og det er derfor ikke nødvendig med lovendringer. Det vises her til moderniseringsdirektivet artikkel 4 nr. 2 bokstv c i) som endrer forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 3 nr. 3 bokstav k ved å legge til artikkel 21 om grunntakst. For nærmere omtale vises det til EU-kommisjoens veiledning til forbrukerrettighetsdirektivet punkt 1.7.5 om passasjertransport.

Departementet så i høringsnotatet ikke noe behov for å unnta tvangsauksjon/tvangssalg fra angrerettlovens eller avtalelovens virkeområde. Departementet har nå endret syn og kommet fram til at nasjonale regler bør endres tilsvarende kravene i moderniseringsdirektivet og forbrukerrettighetsdirektivet. Det vises her til moderniseringsdirektivet artikkel 4 nr. 2 bokstav c ii) som endrer forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 3 nr. 3 og innfører ny bokstav n, som unntar fra virkeområdet til forbrukerrettighetsdirektivet avtaler «om varer som selges på tvangsauksjon eller på annen måte tvangsmessig i henhold til lov». Forbrukerrettighetsdirektivet i sin opprinnelige form gjorde et unntak for tvangsauksjon i definisjonen av «vare» i artikkel 2 nr. 3, ref. ordlyden «[…] med unntak av gjenstander som selges på tvangsauksjon eller på annen måte i henhold til lov». Som nevnt i punkt 8.2.2.2 endrer moderniseringsdirektivet artikkel 4 nr. 1 bokstav a denne definisjonen, ved at det tas inn en henvisning til definisjonen av «vare» i det nye forbrukerkjøpsdirektivet (EU) 2019/771 artikkel 2 nr. 5. Der er ikke dette unntaket tatt med i definisjonen. I stedet medfører moderniseringsdirektivet at varer som selges på tvangsauksjon tas med i listen over avtaler som er unntatt forbrukerrettighetsdirektivets virkeområde. Justeringen i moderniseringsdirektivet medfører derfor ingen realitetsendringer. Hverken i angrerettloven eller avtaleloven finnes det unntak for varer som selges på tvangsauksjon. Departementet mener derfor at det er nødvendig at dette unntaket fremgår av angrerettloven og avtaleloven og foreslår derfor å tilpasse lovene, slik at disse ikke gjelder for avtaler om varer som selges på tvangsauksjon, i tråd med moderniseringsdirektivet.

Se forslag til endringer i angrerettloven § 1 første ledd og § 2 ny bokstav j og avtaleloven § 38 b annet ledd ny nr. 9.

8.4 Endringer i informasjonskrav ved salg i fysiske butikker

8.4.1 Gjeldende rett

Reglene i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 5 nr. 1 bokstavene e, g og h er gjennomført i avtaleloven § 38 b første ledd nr. 5 og 7. Etter disse bestemmelsene skal den næringsdrivende gi følgende opplysninger på en klar og forståelig måte:

• «5. den rettslige forpliktelsen til å levere en kontraktsmessig vare, eventuell ettersalgsservice og eventuelle kommersielle garantier samt vilkårene for disse,

[…]

• 7. der dette er relevant, funksjonaliteten, herunder tekniske beskyttelsestiltak, for digitalt innhold og det digitale innholdets evne til å virke sammen med maskinvare og programvare så langt den næringsdrivende kjenner til eller med rimelighet kan forventes å kjenne til dette.»

Norge har også valgt visse tilleggskrav, utover de minimumskravene som forbrukerrettighetsdirektivet stiller. I avtaleloven § 38 b første ledd nr. 2 stilles det blant annet krav til at den næringsdrivende oppgir et eventuelt telefaksnummer.

Reglene i avtaleloven gjelder ikke avtaler om fjernsalg eller avtaler inngått utenom faste forretningslokaler. For slike avtaler gjelder angrerettloven, jf. avtaleloven § 38 b tredje ledd.

8.4.2 Moderniseringsdirektivet

Moderniseringsdirektivet gjør enkelte endringer i næringsdrivendes informasjonsplikter ved andre avtaler enn fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler, det vil si salg i fysiske butikker, jf. artikkel 4 nr. 3.

Etter gjeldende forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 5 nr. 1 bokstav e skal den næringsdrivende informere forbrukeren om kravet til kontraktsmessig vare, og eventuell ettersalgsservice og kommersielle garantier samt betingelsene for disse tilleggstjenestene. I den nye formuleringen i moderniseringsdirektivet artikkel 4 nr. 3 bokstav a presiseres det at kravet ikke bare gjelder varer, men også at «digitalt innhold og digitale tjenester skal være kontraktsmessige».

Etter gjeldende forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 5 nr. 1 bokstav g skal den næringsdrivende også informere om funksjonaliteten og tekniske beskyttelsestiltak for digitalt innhold. Den nye formuleringen i moderniseringsdirektivet artikkel 4 nr. 3 bokstav b presiserer at kravet ikke bare gjelder digitalt innhold, men også «varer med digitale elementer» og «digitale tjenester».

Gjeldende forbrukerrettighetsdirektiv artikkel 5 nr. 1 bokstav h forplikter den næringsdrivende til å også informere om det digitale innholds samvirkningsevne med utstyr og programvare som den næringsdrivende med rimelighet burde vite. I moderniseringsdirektivet artikkel 4 nr. 3 bokstav b endres dette til at den næringsdrivende må informere om: «kompatibiliteten og samvirkingsevnen til varer med digitale elementer, digitalt innhold og digitale tjenester som den næringsdrivende kjenner til eller med rimelighet kan forventes å kjenne til».

Gjeldende forbrukerrettighetsdirektiv åpner for at medlemsstatene kan vedta supplerende informasjonskrav for andre avtaler enn fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler, jf. artikkel 5 nr. 4.

8.4.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet å synliggjøre i loven at opplysningsplikten i avtaleloven § 38 b første ledd nr. 5 utvides til å også gjelde ved salg av digitalt innhold og digitale tjenester. Videre foreslo departementet å endre opplysningsplikten i avtaleloven § 38 b første ledd nr. 7 til også å gjelde ved salg av varer med digitale elementer og digitale tjenester.

Departementet foreslo dessuten å ta vekk kravet i avtaleloven om å oppgi faksnummer og at det i stedet foreslås et nytt krav om å informere om nettbaserte kommunikasjonsmetoder som tilbyr forbrukeren å lagre kommunikasjonen, for eksempel nettskjema og chat. Imidlertid foreslo departementet ikke å gi tilsvarende regler som i angrerettloven, jf. punkt 8.5.3, om at næringsdrivende må informere om personaliserte priser som er basert på en automatisert avgjørelsesprosess.

8.4.4 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen, Datatilsynet, Forbrukerrådet og Telenor har uttalt seg om spørsmålet om det bør gis tilsvarende regler i avtaleloven som pålegger næringsdrivende å informere om personaliserte priser i fysiske butikker som er basert på en automatisert avgjørelsesprosess.

Forbrukerrådet er enig i departementets vurdering og forslag til endringer i avtaleloven. Telenor er også enig i departementets vurdering av at det ikke er nødvendig å implementere informasjonskrav om personaliserte priser basert på en automatisert avgjørelsesprosess, det vil si at forbruker får en pris basert på butikkens profilering av forbruker.

Datatilsynet er kritisk til departementets forslag. Instansen skriver:

«For spørsmålet om det bør innføres informasjonskrav knyttet til personalisert prising ved salg i fysiske butikker, viser departementet til at en slik praksis vil være vesentlig vanskeligere å gjennomføre i en fysisk butikk, og etter departementets vurdering er det derfor ikke behov for en slik regel for avtaler inngått i slike butikker. I denne forbindelse viser Datatilsynet til at eksemplene departementet omtaler i punkt 6.5.3 om personalisert prising, hvor aktører innen dagligvarehandelen tilbyr rabatter basert på informasjon om hva kunden har kjøpt tidligere, nettopp gjelder avtaler som inngås i fysiske butikker.»

Advokatforeningen støtter forslaget om å fjerne kravet om at næringsdrivende må oppgi telefaksnummer i avtaleloven og angrerettloven. Forslaget om at næringsdrivende i stedet pålegges å informere om nettbaserte kommunikasjonsmetoder som lar forbrukeren lagre kommunikasjonen, vil etter Advokatforeningens oppfatning være i tråd med den teknologiske utviklingen.

8.4.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder i all hovedsak forslaget i høringsnotatet. Likevel foreslår departementet noen endringer, særlig av lovteknisk karakter.

Endringene i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 5 innebærer at den næringsdrivende pålegges nye opplysningsplikter ved kjøp av varer med digitale elementer, digitalt innhold og digitale tjenester i en fysisk butikk.

Avtaleloven § 38 b første ledd nr. 5 pålegger i dag kun en plikt til å informere om plikten til å levere kontraktsmessig vare, ettersalgsservice og kommersielle garantier ved salg av varer. Digitalt innhold som lastes ned over internett, anses å falle utenfor varebegrepet i avtaleloven, jf. Ot.prp. nr. 44 (2001–2002) punkt 3.8.11. Digitale tjenester faller også utenfor dette varebegrepet. Etter departementets vurdering er det derfor nødvendig å utvide opplysningsplikten i avtaleloven § 38 b første ledd nr. 5 til også å gjelde ved salg av digitalt innhold og digitale tjenester. Dette vil være i tråd med moderniseringsdirektivet artikkel 4 nr. 3 bokstav a.

Avtaleloven § 38 b første ledd nr. 7 pålegger næringsdrivende en plikt til å informere om funksjonaliteten til digitalt innhold og det digitale innholdets evne til å samvirke med maskin- og programvare. For å overholde moderniseringsdirektivets krav i artikkel 4 nr. 3 bokstav b, må denne bestemmelsen endres slik at tilsvarende krav også skal gjelde ved salg av varer med digitale elementer og digitale tjenester. Sammenlignet med utkast til lovforslag i høringsnotatet, har departementet foretatt noen lovtekniske endringer.

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om å fjerne kravet i avtaleloven om å oppgi telefaksnummer. Advokatforeningen støttet departementets vurdering og forslag i høringsnotatet. Et slikt krav om å oppgi telefaksnummer etter avtaleloven § 38 b første ledd nr. 2 kan i utgangspunktet opprettholdes. Dette fordi opplysningskravene etter forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 5 ikke er totalharmonisert. For salg i ordinære fysiske butikker kan Norge derfor stille flere krav enn det som følger av forbrukerrettighetsdirektivet. Etter departementets vurdering bør imidlertid kravene i avtaleloven oppdateres på samme måte som kravene i angrerettloven, jf. punkt 8.5. Der foreslås det å ta vekk kravet om å oppgi telefaksnummer og innføre et nytt krav om å informere om nettbaserte kommunikasjonsmetoder som tilbyr forbrukeren å lagre kommunikasjonen, for eksempel nettskjema og chat.

Etter moderniseringsdirektivet må næringsdrivende ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler informere om personaliserte priser som er basert på en automatisert beslutning, jf. artikkel 4 nr. 4 bokstav a ii) og punkt 8.5.3 nedenfor. Med dette menes at forbrukeren får en særskilt pris basert på den profilen butikken har laget eller innhentet. I og med at opplysningskravene ved salg i fysiske butikker ikke er totalharmonisert, kan det gis tilsvarende regler i avtaleloven. Departementet foreslo i høringsnotatet at det ikke gis slike regler i avtaleloven, og begrunnet dette med at en slik praksis vil være vesentlig vanskeligere å gjennomføre i en fysisk butikk. Departementet så derfor ikke behov for en slik regel for avtaler inngått i slike butikker. Datatilsynet, som eneste instans som var kritisk til departementets vurdering i høringsnotatet, anførte at departementets eksempler for personalisert prising i høringsnotatet, hvor aktører innen dagligvarehandelen tilbyr rabatter basert på informasjon om hva kunden har kjøpt tidligere, nettopp gjelder avtaler som inngås i fysiske butikker.

Departementet har revurdert sitt forslag i høringsnotatet og foreslår nå å ta inn en bestemmelse i avtaleloven som pålegger den næringsdrivende å gi informasjon om at prisen er personalisert basert på automatiserte beslutninger, der dette er relevant. Departementet er enig i Datatilsynets argument om at personalisert prising også kan være en relevant problemstilling ved salg i fysiske butikker. Departementet viser her til kundeklubber og fordelsprogrammer som gir personaliserte priser der forbrukeren handler i en fysisk butikk. Departementet er også kjent med at enkelte aktører innen dagligvarehandelen tilbyr rabatter basert på informasjon om hva kunden har kjøpt tidligere. Etter departementets syn gjør de samme hensynene seg gjeldende her som ved fjernsalg, jf. punkt 8.5.3. Forbrukeren bør derfor også få vite om prisen vedkommende får presentert og tilbudt, er basert på en automatisert beslutning. Dessuten er det en fordel at den samme regelen som i angrerettloven også gjelder ved salg i fysiske butikker. Departementet foreslår derfor å ta inn en tilsvarende bestemmelse i avtaleloven som i angrerettloven § 8 første ledd bokstav q. For en mer detaljert omtale av personaliserte priser og hva som ligger i denne opplysningsplikten vises det til punkt 8.5.3.

Se forslag til endringer i avtaleloven § 38 b første ledd nr. 2, 5, 7 og nye nr. 8 og 9.

8.5 Endringer i informasjonskrav ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler

8.5.1 Innledning

Moderniseringsdirektivet artikkel 4 nr. 4 endrer og legger til nye krav for avtaler inngått via fjernkommunikasjonsmidler eller utenom faste forretningslokaler i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6. I tillegg til netthandel inkluderer dette blant annet telefon-, stands- og dørsalg.

8.5.2 Kontaktinformasjon

8.5.2.1 Gjeldende rett

Etter angrerettloven § 8 første ledd skal den næringsdrivende før avtaleinngåelse oppgi sin kontaktinformasjon på en klar og forståelig måte. Det skal informeres om «den næringsdrivendes identitet, slik som foretaksnavn, geografisk adresse og eventuelt telefonnummer, telefaksnummer og elektronisk postadresse, samt identitet og geografisk adresse til næringsdrivende det opptres på vegne av og som forbrukeren kan rette eventuelle klager til», jf. bokstav d. Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav b, c og d.

8.5.2.2 Moderniseringsdirektivet

Moderniseringsdirektivet artikkel 4 nr. 4 bokstav a i) endrer forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav c som stiller krav til at næringsdrivende må oppgi sin fysiske adresse og kontaktinformasjon.

Gjeldende forbrukerrettighetsdirektiv artikkel 6 nr. 1 bokstav c stiller krav om at den næringsdrivende må informere om:

«den geografiske adressen der den næringsdrivende er etablert, og eventuelt den næringsdrivendes telefonnummer, telefaksnummer og e-postadresse, slik at forbrukeren raskt kan kontakte den næringsdrivende og kommunisere med denne på en effektiv måte, samt, der dette er relevant, den geografiske adressen og identiteten til den næringsdrivende på hvis vegne denne opptrer».

I den nye formuleringen i moderniseringsdirektivet er informasjon om telefaksnummer tatt ut. Det vises i moderniseringsdirektivets fortale punkt 46 til at faks er tatt ut fordi det brukes sjelden og det «Med tanke på den teknologiske utviklingen» er «stort sett […] avleggs».

Samtidig stiller moderniseringsdirektivet et nytt krav til at den næringsdrivende informerer om andre nettbaserte kommunikasjonsmidler, forutsatt at de oppfyller visse vilkår:

«dersom den næringsdrivende stiller til rådighet andre nettbaserte kommunikasjonsmidler som garanterer at forbrukeren kan lagre all skriftlig korrespondanse, herunder dato og tidspunkt for slik korrespondanse, med den næringsdrivende på et varig medium, skal opplysningene også omfatte nærmere opplysninger om disse andre midlene».

Dette kan blant annet inkludere nettskjemaer og chat som mange næringsdrivende benytter. I likhet med de øvrige kommunikasjonsformene, kreves det at forbrukeren må kunne kommunisere raskt og effektivt med den næringsdrivende.

8.5.2.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet å fjerne kravet om å oppgi telefaksnummer i angrerettloven. For å oppfylle moderniseringsdirektivets krav foreslo departementet å innta et krav om å informere om andre nettbaserte kommunikasjonsmidler slik som nettskjema, chat eller app i angrerettloven.

8.5.2.4 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen, Forbrukerrådet og Telenor har uttalt seg om dette.

Instansene er enige i departementets forslag og støtter forslaget om å fjerne kravet om at næringsdrivende må oppgi telefaksnummer. At næringsdrivende i stedet pålegges å informere om nettbaserte kommunikasjonsmetoder som lar forbrukeren lagre kommunikasjonen, vil, etter Advokatforeningens oppfatning, være i tråd med den teknologiske utviklingen.

Telenor har ingen særlige kommentarer til endringen som foreslås i angrerettloven om informasjonskrav om næringsdrivendes kommunikasjonsmidler.

8.5.2.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet. Ingen høringsinstanser har uttalt seg kritisk om departementets vurdering og forslag.

Kravet om å oppgi telefaksnummer ble innført for at reglene skulle være i tråd med forbrukerrettighetsdirektivet, jf. Prop. 64 L (2013–2014) punkt 4.5.5. Når moderniseringsdirektivet nå fjerner dette kravet, foreslår departementet også å fjerne kravet i angrerettloven.

Etter gjeldende rett er det ikke krav om å informere om andre nettbaserte kommunikasjonsmidler, slik som nettskjema, chat eller app. For å oppfylle moderniseringsdirektivet, må det innføres et slikt krav i norsk rett.

Direktivet stiller kun krav til at næringsdrivende skal informere om andre nettbaserte kommunikasjonsmidler, slik som nettskjema, chat eller app, dersom den næringsdrivende faktisk tilbyr nettbaserte kommunikasjonsmidler som oppfyller kravene i direktivet. Disse kravene er at forbrukeren skal kunne lagre all skriftlig korrespondanse, datoen og tidspunktet for slik kommunikasjon på et varig medium. Hva som menes med «varig medium» fremgår av definisjonen i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 2 nr. 10.

I EU-kommisjonens veiledning til forbrukerrettighetsdirektivet punkt 3.2.2.2 lyder det:

«Selv om den erhvervsdrivende inden aftalens indgåelse skal oplyse forbrugeren om de kommunikationsmidler, der er anført, og som opfylder kriterierne i artikel 6, stk. 1, litra c), er den erhvervsdrivende ikke forhindret i også at stille alternative kommunikationsmidler til rådighed. Disse kan f.eks. være automatiske taleassistenter eller midler til skriftlig onlinekommunikation (chatbots), der ikke har de funktioner, der er angivet i artikel 6, stk. 1, litra c). De generelle regler i direktivet om urimelig handelspraksis finder anvendelse på sådanne yderligere midler. Navnlig bør erhvervsdrivende klart og rettidigt oplyse forbrugerne om, hvorvidt disse alternative midler gør det muligt for forbrugerne at holde styr på den skriftlige korrespondance, herunder dato og tidspunkt.»

Etter dette står altså den næringsdrivende fritt til å bruke alternative kommunikasjonsmidler som ikke oppfyller kravene i forbrukerrettighetsdirektivet ny artikkel 6 nr. 1 bokstav c. Som eksempler nevnes her stemmestyrte assistenter og chatbots. Om en næringsdrivende tilbyr nettbaserte kommunikasjonsmidler som ikke tilfredsstiller kravene og ikke opplyser om dette før avtaleinngåelse, vil en slik praksis derfor ikke være forbudt etter forbrukerrettighetsdirektivet. Dette vil imidlertid kunne være en urimelig handelspraksis etter direktivet om urimelig handelspraksis og derfor i strid med markedsføringsloven.

EU-kommisjonens veiledning sier samme sted:

«Den erhvervsdrivende skal også sikre, at alle onlinekommunikationsmidler, som forbrugeren er blevet underrettet om inden aftalens indgåelse (og i bekræftelsen af aftalen) i overensstemmelse med artikel 6, stk. 1, litra c), er let tilgængelige på den erhvervsdrivendes grænseflade. Yderligere kommunikationsmidler bør ikke præsenteres og formidles på en måde, der gør det vanskeligt for forbrugerne at få adgang til og anvende de kommunikationsmidler, der stilles til rådighed i overensstemmelse med artikel 6, stk. 1, litra c).»

Dette tilsier etter departementets vurdering at kommunikasjonsmidler som oppfyller kravene i forbrukerrettighetsdirektivet ny artikkel 6 nr. 1 bokstav c og som dermed er omfattet av den nye opplysningsplikten, skal være lett tilgjengelig på det nettbaserte grensesnittet til den næringsdrivende. Dessuten skal den næringsdrivende, dersom denne gir forbrukeren tilgang til både kommunikasjonsmidler som oppfyller kravene i forbrukerrettighetsdirektivet ny artikkel 6 nr. 1 bokstav c og alternative kommunikasjonsmidler (som ikke oppfyller sistnevnte krav), ikke vanskeliggjøre tilgangen til de kommunikasjonsmidler som oppfyller kravene og som er omfattet av ny artikkel 6 nr. 1 bokstav c.

Se forslag til endringer i angrerettloven § 8 første ledd bokstav d.

8.5.3 Personaliserte priser

8.5.3.1 Gjeldende rett

Angrerettloven inneholder ingen særskilte krav til å opplyse om at prisen er personalisert på grunnlag av automatiserte beslutninger.

8.5.3.2 Moderniseringsdirektivet

Moderniseringsdirektivet stiller krav til at næringsdrivende, der dette er relevant, opplyser om at prisen er personalisert på grunnlag av en automatisert beslutningsprosess, jf. moderniseringsdirektivet artikkel 4 nr. 4 bokstav a ii) som blir ny artikkel 6 nr. 1 bokstav ea) i forbrukerrettighetsdirektivet. Bestemmelsen skal altså gjelde ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler.

Næringsdrivende kan personalisere prisen på sine tilbud til bestemte forbrukere eller bestemte forbrukerkategorier basert på automatiserte beslutninger og profilering av forbrukeratferd, noe som gjør det mulig for næringsdrivende å vurdere forbrukerens kjøpekraft. Dersom denne prisingen er automatisert og basert på profilering av forbrukernes adferd, skal det informeres tydelig om dette, jf. moderniseringsdirektivets fortale punkt 45. Dette opplysningskravet får ikke anvendelse på teknikker som «dynamisk» prising eller prising «i sanntid», som innebærer endring av prisen på en svært fleksibel og rask måte som svar på markedsetterspørsel, når disse teknikkene ikke innebærer personalisering basert på automatiserte beslutninger, jf. samme sted.

8.5.3.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet å ta inn kravet i angrerettloven om at det må informeres om personaliserte priser.

8.5.3.4 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen, Forbrukerrådet og Telenor har uttalt seg om dette.

Forbrukerrådet støtter departementets vurdering og lovforslag.

Advokatforeningen stiller spørsmål ved om det er nødvendig å innføre et krav i angrerettloven om at næringsdrivende informerer om personaliserte priser som er basert på en automatisert avgjørelsesprosess. Instansen etterlyser en nærmere vurdering av forholdet til personvernforordningen (2016/679), da et tilsvarende krav kan sies å følge av forordningens artikkel 15 nr. 1 bokstav h og artikkel 22. Advokatforeningen er opptatt av at reglene som innføres skal være forståelige og enkle å anvende, og mener derfor at det bør unngås å innføre en regel om slik informasjonsplikt i angrerettloven dersom tilsvarende plikt allerede følger av gjeldende rett. Instansen har dessuten flere lovtekniske innspill.

Telenor mener at det prekontraktuelle informasjonskravet om at rabatt som eventuelt gis er basert på hva kunden tidligere har kjøpt, fremstår uhensiktsmessig og unødvendig. At SIFO-undersøkelsen som departementet viser til i høringsnotatet, også viste at dette ikke var et utbredt forbrukerproblem, tilsier, etter instansens vurdering, at et slikt krav ikke bør inntas. Telenor viser videre til at ytterligere informasjonskrav etter en generell betraktning kun bør inntas om det er klare gevinster for forbrukers posisjon, særlig med tanke på potensiell «informasjonsforurensning».

8.5.3.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet.

Kravet om at det må informeres om personaliserte priser er nytt, og det finnes ingen tilsvarende krav i angrerettloven i dag. Telenor har i høringsrunden vært kritisk til at dette prekontraktuelle opplysningskravet tas inn i angrerettloven, da dette, etter instansens syn, fremstår som uhensiktsmessig og unødvendig. Advokatforeningen har også i sitt høringssvar stilt spørsmål ved om det er nødvendig å innføre dette opplysningskravet i angrerettloven da tilsvarende plikt, etter instansens syn, allerede følger av gjeldende rett, nærmere bestemt personvernforordningen (2016/679) artikkel 15 nr. 1 bokstav h og artikkel 22.

Departementet viser i den forbindelse til at moderniseringsdirektivet er et fullharmoniserende direktiv og at det på dette punktet ikke foreligger noe nasjonalt handlingsrom. Departementet kan derfor ikke velge om dette er noe som skal gjelde for Norge eller ikke, og ser det som nødvendig å innføre dette kravet i norsk rett.

Forbruksforskningsinstituttet SIFO gjennomførte i 2019 en empirisk undersøkelse av om forbrukernes digitale spor utnyttes til å personalisere prisen, se SIFO-rapport 7-2019. Som ledd i undersøkelsen ble 13 forbrukere med ulik økonomi og interesser bedt om å søke på ulike produkter og rapportere hvilke pristilbud de fikk. Produktene var flyreiser, hotell, jakke, sekk og mobil. Undersøkelsen fant ingen personlig prising. Samme undersøkelse viser imidlertid at mange forbrukere tror de mottar personlige priser på varer og tjenester på nett. Forbrukere er også svært negative til et hypotetisk fremtidsscenario der nettbutikker priser produktene sine basert på kjennskap til kundens digitale spor. Selv om SIFO-undersøkelsen tyder på at personaliserte priser ikke er et utbredt problem, så er departementet kjent med at enkelte aktører innen dagligvarehandelen tilbyr rabatter basert på informasjon om hva kunden har kjøpt tidligere. Det at forbrukere er negative til personalisert prising, taler uansett for at dette er informasjon forbrukerne bør ha krav på å få. Det er derfor en særlig relevant opplysningsplikt, og som vil være positiv for forbrukerbeskyttelsen. Etter departementets vurdering bør opplysningsplikten løftes fram og lovfestes eksplisitt i angrerettloven på lik linje med de øvrige opplysningspliktene i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstavene a til t. Det at opplysningsplikten eksplisitt lovfestes, vil medføre at forbrukere kan bli mer bevisste på sine rettigheter, og at næringsdrivende blir mer bevisste på sine plikter.

Advokatforeningen har i sitt høringssvar etterlyst en nærmere vurdering av bestemmelsens forhold til personvernforordningen (EU) 2016/679, da et tilsvarende krav kan sies å følge av forordningens artikkel 15 nr. 1 bokstav h og artikkel 22. Departementet påpeker at moderniseringsdirektivet er tydelig på et generelt grunnlag at enhver behandling av personopplysninger bør være i samsvar med personvernforordningen, jf. moderniseringsdirektivets fortale punkt 33. I moderniseringsdirektivets fortale punkt 45 til bestemmelsen fremgår det eksplisitt at opplysningskravet om personaliserte priser ikke berører personvernforordningen, som blant annet fastsetter personers rett til å ikke utsettes for automatiserte individuelle avgjørelser, herunder profilering. Etter departementets vurdering tilsier dette at moderniseringsdirektivets bestemmelse om at det må informeres om personaliserte priser i angrerettloven og personvernforordningens bestemmelser, finner anvendelse ved siden av hverandre. Dette støttes av EU-kommisjonens veiledning til forbrukerrettighetsdirektivetpunkt 3.3.1, der det lyder:

«Kravet i direktivet om forbrugerrettigheder er begrænset til oplysninger om selve personaliseringen. Dette er et yderligere oplysningskrav, som bør overholdes på det tidspunkt, hvor der tilbydes en personaliseret pris. Det berører ikke «forordning (EU) 2016/679, som bl.a. indeholder bestemmelser om personers ret til ikke at blive udsat for automatiseret individuel beslutningstagning, herunder profilering» (betragtning 45 i direktiv (EU) 2019/2161). Personaliseret prisfastsættelse kan falde ind under de specifikke regler om automatiseret beslutningstagning i artikel 22 i den generelle forordning om databeskyttelse. Andre krav i den generelle forordning om databeskyttelse, der er relevante i denne forbindelse, omfatter kravet om et retsgrundlag i henhold til artikel 6 samt oplysningskravene i henhold til artikel 12-14.»

Moderniseringsdirektivet slår fast i fortalepunkt 45 at «dynamisk prising» ikke er omfattet av bestemmelsen. Hva som ligger i «dynamisk prising» og forholdet til «personalisert» prising er nærmere utdypet i EU-kommisjonens veiledning til forbrukerrettighetsdirektivet punkt 3.3.1:

«Dynamisk prisfastsættelse henviser til prisændringer som følge af variabler, der ikke er kunderelaterede, f.eks. tidspunkt på dagen, det tilgængelige udbud og konkurrenternes priser. Når dynamisk prisfastsættelse anvendes uden prispersonalisering, bør forskellige forbrugere eller grupper af forbrugere se samme pris, hvis de køber det samme produkt på samme tid, uanset deres profil og individuelle karakteristika.»

Etter departementets vurdering tilsier denne avgrensningen at personalisert prising i motsetning til dynamisk prising er avhengig av forbrukerens profil og karakteristika («kunderelaterede» og «deres profil og individuelle karakteristika»). Personalisert prising beskrives slik i EU-kommisjonens veiledning samme sted:

«Personaliseret prisfastsættelse handler om tilpasning. Erhvervsdrivende indsamler data om individuelle forbrugere ved hjælp af automatiseret beslutningstagning for at profilere forbrugernes adfærd. Data om søgehistorik eller computerudstyret er nogle elementer, der kan anvendes til at bestemme forbrugerens profil.»

Når det gjelder måten denne informasjonen skal gis på, er det departementets vurdering at dette må skje på en individuell måte, og ikke noe som for eksempel kan gjøres i avtalevilkår eller i en personvernerklæring. Dette fremgår også av EU-kommisjonens veiledning punkt 3.3.1:

«Oplysninger om automatiseret beslutningstagning i den erhvervsdrivendes politik for beskyttelse af privatlivets fred vil ikke være tilstrækkeligt til at opfylde oplysningskravene forud for indgåelsen af aftalen om personalisering af prisen i henhold til direktivet om forbrugerrettigheder. Der bør gives oplysninger om personalisering af prisen før hver transaktion, ikke blot som en del af de generelle oplysninger om den erhvervsdrivendes behandling af personoplysninger.»

Når det gjelder hva slags informasjon som skal gis, viser departementet til EU-kommisjonens veiledning samme sted:

«Kravet i direktivet om forbrugerrettigheder er begrænset til oplysninger om selve personaliseringen.»

Dette tilsier at den næringsdrivende kun trenger å gi informasjon om at prisen forbrukeren får presentert er personalisert, så lenge den faktisk er basert på en automatisert beslutningsprosess. Den næringsdrivende må etter dette ikke gi videre opplysninger etter forbrukerrettighetsdirektivet om hvordan prisen ble personalisert.

Departementet opprettholder derfor forslaget om å ta inn kravet i en egen bokstav i angrerettloven § 8 første ledd, og at ordlyden legges tett opp til det som følger av moderniseringsdirektivet artikkel 4 nr. 4 bokstav a ii).

Se forslag til angrerettloven § 8 første ledd ny bokstav q.

8.5.4 Varer med digitale elementer, digitale tjenester og digitalt innhold

8.5.4.1 Gjeldende rett

Informasjonskravene for avtaler inngått ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 er gjennomført i angrerettloven § 8.

For digitalt innhold skal det, der dette er relevant, informeres om «funksjonaliteten, herunder relevante tekniske beskyttelsestiltak», jf. første ledd bokstav b. Det skal også informeres om «det digitale innholds evne til å virke sammen med maskinvare og programvare som den næringsdrivende kjenner til eller med rimelighet kan forventes å kjenne til», jf. bokstav c.

Etter bokstav l skal det informeres om «den rettslige forpliktelsen til å levere en kontraktsmessig vare, eventuell ettersalgsservice og eventuelle kommersielle garantier, samt vilkårene for disse».

Angrerettloven inneholder ingen særskilte opplysningskrav når det gjelder digitale tjenester.

8.5.4.2 Moderniseringsdirektivet

På samme måte som for avtaler i ordinære fysiske butikker, se punkt 8.4 over, justerer moderniseringsdirektivet opplysningskravene for varer med digitale elementer, digitale tjenester og digitalt innhold også ved salg gjennom andre salgskanaler. Endringene innebærer at det må informeres om lovbestemt garanti for ikke bare varer, men også digitalt innhold og digitale tjenester, jf. moderniseringsdirektivet artikkel 4 nr. 4 bokstav a iii). Dessuten må det informeres om funksjonaliteten, kompatibiliteten og samvirkningsevnen til varer med digitale elementer og digitale tjenester, i tillegg til digitalt innhold som i dag, jf. moderniseringsdirektivet artikkel 4 nr. 4 bokstav a iv).

8.5.4.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet å endre angrerettlovens bestemmelser i § 8 første ledd bokstavene b, c og l, slik at disse kravene til forhåndsopplysninger også skal gjelde for digitalt innhold og digitale tjenester i tråd med moderniseringsdirektivet.

8.5.4.4 Høringsinstansenes syn

Forbrukerrådet og Telenor har uttalt seg om departementets forslag.

Forbrukerrådet tiltrer departementets vurdering. Telenor har ingen innvendinger til departementets forslag.

8.5.4.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet. Likevel foretar departementet noen mindre endringer i forslag til lovtekst sammenlignet med høringsnotatet.

Angrerettloven § 8 første ledd bokstav b og c pålegger næringsdrivende å informere om digitalt innholds funksjonalitet og evne til å virke sammen med maskin- og programvare. Moderniseringsdirektivet krever at det må gis tilsvarende informasjon for digitale tjenester og varer med digitale elementer, jf. artikkel 4 nr. 4 bokstav a iv). Endringene som moderniseringsdirektivet gjør for fysiske butikker i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 5 nr. 1 bokstav g og h, og for fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler i artikkel 6 nr. 1 bokstav r og s, er identiske. Det vises til drøftelsen i punkt 8.4.

Etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav l skal det også informeres om forpliktelsen til å levere kontraktsmessig vare, og eventuell ettersalgsservice og garantier. Moderniseringsdirektivet krever at tilsvarende også skal gjelde for digitalt innhold og digitale tjenester, jf. artikkel 4 nr. 4 bokstav a iii). Både forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstavene l og m er gjennomført i angrerettloven § 8 første ledd bokstav l. Når forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav l blir utvidet til å omfatte digitalt innhold og digitale tjenester, tilsier dette at det er hensiktsmessig å dele opp bestemmelsen i angrerettloven § 8 første ledd bokstav l. Dette vil også være i tråd med strukturen i forbrukerrettighetsdirektivets artikkel 6 nr. 1. Det vises også til tilsvarende bestemmelse i moderniseringsdirektivet artikkel 4 nr. 3 bokstav a for fysiske butikker som er nærmere drøftet i punkt 8.4.

Departementet foreslår å endre angrerettloven § 8 første ledd bokstavene b, c og l i tråd med de endringene som følger av moderniseringsdirektivet.

Se forslag til endringer i angrerettloven § 8 første ledd bokstavene b, c og l.

8.6 Nye informasjonskrav ved avtaler inngått på nettbaserte markedsplasser

8.6.1 Gjeldende rett

Salg som skjer på nettbaserte markedsplasser reguleres i dag blant annet av angrerettloven, ehandelsloven og tjenesteloven. Næringsdrivende som bruker slike markedsplasser til å selge varer og tjenester, må overholde de generelle prekontraktuelle opplysningskravene som gjelder for alle nettkjøp. Det er ingen særskilte opplysningspliktregler for tilbydere av nettbaserte markedsplasser.

I tillegg må tilbyderne, som alle andre næringsdrivende, overholde de generelle kravene i markedsføringsloven. Markedsføringslovens regler kan innebære en plikt for tilbydere av nettbaserte markedsplasser til å gi mange av de samme opplysningene som følger av den nye bestemmelsen i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6a. Etter markedsføringsloven § 7 og § 8 må næringsdrivende ikke gi eller holde tilbake opplysninger som etter en konkret helhetsvurdering kan gjøre at forbrukere blir villedet til å treffe en økonomisk beslutning de ellers ikke ville truffet. Markedsføring skal også utformes og presenteres slik at den tydelig fremstår som markedsføring, jf. markedsføringsloven § 3. Dette innebærer blant annet et krav om å gi opplysninger der selger betaler for å være en del av eller komme høyt i søkeresultatet på nettbaserte markedsplasser.

8.6.2 Moderniseringsdirektivet

Moderniseringsdirektivet pålegger tilbydere av nettbaserte markedsplasser flere nye informasjonsplikter, jf. artikkel 4 nr. 5 som blir ny artikkel 6a i forbrukerrettighetsdirektivet.

Begrepene «nettbasert markedsplass» og «tilbyder av en nettbasert markedsplass» er nærmere definert i moderniseringsdirektivet artikkel 4 nr. 1 bokstav e, som blir ny artikkel 2 nr. 17 og 18 i forbrukerrettighetsdirektivet. Se punkt 8.2 om definisjonene.

Nettbasert markedsplass defineres som:

«enhver tjeneste som bruker programvare, herunder et nettsted, en del av et nettsted eller en applikasjon, som drives av eller på vegne av en næringsdrivende, og som gir forbrukere mulighet til å inngå fjernsalgsavtaler med andre næringsdrivende eller forbrukere».

Samme definisjon innføres i direktivet om urimelig handelspraksis, jf. punkt 7.2 og moderniseringsdirektivet artikkel 3 nr. 1. Definisjonen avviker noe fra andre EU-rettsakter som bruker dette begrepet i og med at definisjonen ikke begrenser seg til nettsteder, men også inkluderer programvare og applikasjoner, jf. moderniseringsdirektivets fortale punkt 25. Dette gjøres for å gjøre definisjonen «mer teknologisk nøytral», jf. samme sted. Eksempler på tjenester som faller inn under definisjonen av nettbaserte markedsplasser er Amazon, Uber og Airbnb.

Tilbyder av en nettbasert markedsplass defineres som: «enhver næringsdrivende som stiller til rådighet en nettbasert markedsplass for forbrukerne». Tilbyderen av en nettbasert markedsplass må gi følgende opplysninger, jf. ny artikkel 6a nr. 1 i forbrukerrettighetsdirektivet:

• a) En beskrivelse av de viktigste kriteriene for rangeringen av de ulike tilbudene i søkeresultatet. Denne informasjonen skal gis i en særskilt del av det nettbaserte grensesnittet som er direkte og lett tilgjengelig fra den siden der tilbudene presenteres.

• b) Om selger er næringsdrivende eller ikke på grunnlag av selgerens erklæring.

• c) At felleseuropeiske forbrukerrettigheter ikke gjelder dersom selger erklærer seg som ikke-næringsdrivende. Det må gis en kort erklæring om dette, men det er ikke nødvendig å oppgi hvilke rettigheter som ikke gjelder, jf. moderniseringsdirektivets fortale punkt 27.

• d) Hvordan forpliktelsene som følger av avtalen er fordelt mellom selger av varen eller tjenesten og tilbyderen av den nettbaserte markedsplassen. Dette er ikke til hinder for at det kun er selger som har forpliktelser etter avtalen, jf. moderniseringsdirektivets fortale punkt 27.

Bakgrunnen for disse kravene er blant annet at det kan være uklart for forbrukerne hvem de inngår avtale med, og hvordan dette påvirker deres rettigheter og plikter, jf. moderniseringsdirektivets fortale punkt 24. Informasjonen skal være klar og forståelig og gis på en måte som egner seg til fjernkommunikasjon. Det er ikke tilstrekkelig å gi denne informasjonen i standardvilkårene eller lignende avtaledokumenter, jf. moderniseringsdirektivets fortale punkt 27.

Opplysningene må videre gis før avtaleinngåelse, og kommer i tillegg til de opplysningene som selger skal gi etter forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6, jf. moderniseringsdirektivets fortale punkt 27. Opplysningskravene kommer også i tillegg til det som måtte følge av direktivet om urimelig handelspraksis (2005/29/EF), jf. henvisningen til dette direktivet i artikkel 6a nr. 1.

Medlemsstatene kan innføre ytterligere opplysningskrav for tilbydere av nettbaserte markedsplasser, jf. forbrukerrettighetsdirektivet ny artikkel 6a nr. 2. Eventuelle tilleggskrav må være i overensstemmelse med ehandelsdirektivet (2000/31/EF), og være forholdsmessige, ikke-diskriminerende og begrunnet i hensynet til forbrukervern.

De nye opplysningskravene er nærmere omtalt i EU-kommisjonens veiledning til forbrukerrettighetsdirektivet punkt 3.4.

8.6.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at de nye kravene etter forbrukerrettighetsdirektivet ny artikkel 6a tas inn i angrerettloven der de øvrige fjernsalgskravene i forbrukerrettighetsdirektivet er tatt inn.

Videre foreslo departementet å gi hjemmel for å innføre supplerende opplysningskrav i forskrift, slik forbrukerrettighetsdirektivet ny artikkel 6a nr. 2 åpner for at medlemsstatene kan innføre.

8.6.4 Høringsinstansenes syn

Kun Forbrukerrådet har uttalt seg om departementets forslag. Advokatforeningen har kommet med lovtekniske innspill.

Forbrukerrådet slutter seg til departementets vurderinger og utkast til lovtekst på dette punktet. Forbrukerrådet er dessuten enig i at det trolig vil oppstå behov for nye lovkrav som vanskelig kan forutses på nåværende tidspunkt, og en løsning med lovhjemmel for å innføre supplerende opplysningskrav i forskrift er derfor en god løsning.

8.6.5 Departementets vurderinger

8.6.5.1 Overordnete vurderinger

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet. Ingen høringsinstanser har i høringen kommet med kritikk av departementets vurdering på dette punktet.

Som nevnt ovenfor kan kravene etter den nye bestemmelsen i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6a til en viss grad utledes av de skjønnsmessige reglene i markedsføringsloven. Artikkel 6a stiller imidlertid mer detaljerte krav til informasjonen som må gis. I tillegg er vilkårene for at de nye informasjonskravene skal få anvendelse langt mer presise enn de skjønnsmessige vurderingene som må gjøres etter markedsføringsloven § 3, § 7 og § 8. Etter departements vurdering bidrar kravene i artikkel 6a til bedre informasjon og mer bevissthet rundt forbrukerrettigheter. Departementet mener derfor det er både nødvendig og hensiktsmessig å gjennomføre de nye kravene i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6a i norsk lov. I og med at kravene kun gjelder for fjernsalg, bør bestemmelsene tas inn i angrerettloven der de øvrige fjernsalgskravene i forbrukerrettighetsdirektivet er tatt inn.

Som det går fram av punktene 8.2.5.2 og 8.2.5.3, er det hensiktsmessig å ta inn en legaldefinisjon av henholdsvis «nettbasert markedsplass» og «tilbyder av en markedsplass» i angrerettloven, se forslag til angrerettloven § 5 nye bokstaver k og l.

8.6.5.2 Kriterier for rangeringen

Etter forbrukerrettighetsdirektivet ny artikkel 6a nr. 1 bokstav a skal tilbyderen av en nettbasert markedsplass gi generelle opplysninger om hovedparametrene som avgjør rangeringen av tilbud som presenteres for forbrukeren som et resultat av søket, og den relative betydningen av disse parametrene i forhold til andre parametrer. Opplysningene skal gjøres tilgjengelig i en særskilt del av det nettbaserte grensesnittet som er direkte og enkelt tilgjengelig fra siden der tilbudene presenteres. Bestemmelsen er nærmere uttalt i EU-kommisjonens veiledning punkt 3.4.1. Hva som menes med «rangering» er nærmere definert i direktivet om urimelig handelspraksis artikkel 2 nr. 1 ny bokstav m, se også punkt 7.2. Den samme definisjonen finner anvendelse også i sammenheng med forbrukerrettighetsdirektivet.

Tilsvarende forpliktelse fremgår av urimelig handelspraksisdirektivet ny artikkel 7 nr. 4a som er tatt inn gjennom moderniseringsdirektivet artikkel 3 nr. 4 bokstav b. Det er også tatt inn en ny forpliktelse knyttet til rangering i svartelisten nytt punkt 11a, jf. moderniseringsdirektivet artikkel 3 nr. 7 bokstav a.

EU-kommisjonens veiledning punkt 3.4.1 utdyper nærmere hvem som må gi slike opplysninger:

«Forpligtelsen i direktivet om forbrugerrettigheder finder anvendelse på onlinemarkedspladser, der muliggør direkte indgåelse af forbrugeraftaler med tredjeparter (både B2C- og C2C-kontrakter). Den finder derimod ikke anvendelse på prissammenligningsværktøjer og onlinesøgemaskiner, når de ikke fungerer som onlinemarkedspladser – disse formidlere er kun underlagt kravene i direktivet om urimelig handelspraksis.»

Som det fremgår av veiledningen til EU-kommisjonen ovenfor, finnes det her forskjeller fra tilsvarende forpliktelse som tas inn i urimelig handelspraksisdirektivet. I motsetning til sistnevnte direktiv omfatter den nye forpliktelsen etter forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6a nr. 1 bokstav a ikke prissammenligningstjenester og søkemotorer, men kun nettbaserte markedsplasser der det er mulighet til å inngå en forbrukeravtale direkte (jf. «direkte indgåelse af forbrugeraftaler med tredjeparter»). En slik forbrukeravtale kan bestå både mellom forbruker og næringsdrivende og forbrukere imellom.

Samme sted i veiledningen gis det mer informasjon om når opplysningene skal gis:

«Forpligtelsen til at oplyse om parametrene for rangordning opstår, når markedspladsen efter en forbrugers søgning leverer søgeresultater, der henviser til produkter, der udbydes af forskellige erhvervsdrivende eller forbrugere på markedet. Den finder derimod ikke anvendelse på standardorganiseringen af den onlinegrænseflade, der vises til forbrugeren, og som ikke er resultatet af en specifik søgning på denne onlinegrænseflade.»

Opplysningene, det vil si kriteriene for rangeringen, skal dermed vises etter et resultat av et konkret søk, og ikke som generell informasjon der forbrukeren ikke har søkt i grensesnittet. Opplysningene skal videre kun gis dersom den nettbaserte markedsplassen viser til varer som tilbys av forskjellige næringsdrivende og forbrukere, jf. ordlyden i veiledningen «forskellige erhvervsdrivende eller forbrugere». Dette tilsier etter departementets vurdering at opplysningsplikten ikke finner anvendelse der en nettbasert markedsplass kun tilbyr varer fra én næringsdrivende eller forbruker.

Når det gjelder spørsmålet om hvilke opplysninger som må gis, sier veiledningen samme sted:

«Hvad angår oplysningernes indhold, skal markedspladsen give «generelle» oplysninger om de vigtigste parametre for rangordningen af produkter og om disse parametres «relative betydning» i forhold til andre parametre.»

Dette tilsier at den nettbaserte markedsplassen må opplyse om «generell» informasjon om parametrene som avgjør rangeringen og den relative betydningen av disse parametrene i forhold til andre parametrer. Departementet viser til at «parametrer som avgjør rangering» er definert som «alle generelle kriterier, prosesser, særlige signaler som innarbeides i algoritmer, eller andre justerings- eller degraderingsmekanismer brukt i forbindelse med rangeringen», jf. moderniseringsdirektivets fortale punkt 22. Hvor detaljert informasjonen skal være er nærmere drøftet i EU-kommisjonens veiledning samme sted:

«Selv om de respektive oplysningskrav er ens, er deres «målgrupper» forskellige. Derfor kræver direktivet om forbrugerrettigheder (og direktivet om urimelig handelspraksis) kun «generelle» oplysninger om de vigtigste rangordningsparametre og deres relative betydning. Denne forskel i forhold til P2B-forordningen afspejler informationsbehovet hos forbrugere, der kræver kortfattede oplysninger, som er lette at forstå. Af samme grund kræver reglerne i direktivet om forbrugerrettigheder (og direktivet om urimelig handelspraksis) heller ikke en redegørelse for «årsagerne» til den relative betydning af de vigtigste rangordningsparametre, der kræves i henhold til P2B-forordningen [forordning (EU) 2019/1150].»

Etter departementets vurdering tilsier dette at det kun er «generell» informasjon om parametrene som avgjør rangeringen og den relative betydningen av disse som må gis, i motsetning til forordning om rimelig forretningspraksis på plattformer (EU) 2019/1150 som krever at det også gis informasjon om grunnene for den relative betydningen av parametrene. Departementet bemerker for ordens skyld at EU-kommisjonen i slutten av 2020 lanserte en ny veiledning til forordning (EU) 2019/1150. Veiledningen er både relevant for forbrukerrettighetsdirektivet og direktivet om urimelig handelspraksis ved at begrepet «rangering» og tilknyttede begreper omtales nærmere der.

For øvrig finner opplysningskravet etter forbrukerrettighetsdirektivet ny artikkel 6a nr. 1 bokstav a også anvendelse der den næringsdrivende gjør det mulig for forbrukeren å søke på grensesnittet via en stemmestyrt assistent eller andre digitale assistenter, og er ikke avhengig av at forbrukeren taster inn søkeordene selv, jf. EU-kommisjonens veiledning punkt 3.4.1.

8.6.5.3 Avtalepartens status

Etter forbrukerrettighetsdirektivet ny artikkel 6a nr. 1 bokstav b skal tilbyderen av den nettbaserte markedsplassen opplyse om hvorvidt tredjeparten som tilbyr varene, tjenestene eller det digitale innholdet, er en næringsdrivende eller ikke. Opplysningen skal gis på grunnlag av tredjepartens erklæring til tilbyderen av den nettbaserte markedsplassen. Bestemmelsen er nærmere omtalt i EU-kommisjonens veiledning punkt 3.4.2. Tilsvarende bestemmelse er tatt inn i direktivet om urimelig handelspraksis artikkel 7 nr. 4 ny bokstav f.

Bakgrunnen for bestemmelsen er omtalt i moderniseringsdirektivets fortale punkt 24. Der fremgår det at forbrukere ikke har en klar forståelse av hvem deres avtalepartner er, og hvordan dette påvirker deres rettigheter og forpliktelser når produkter tilbys til forbrukere på nettbaserte markedsplasser. Formålet med bestemmelsen er omtalt slik i EU-kommisjonens veiledning punkt 3.4.2:

«Formålet med dette oplysningskrav specifikt for onlinemarkedspladser er at sikre, at forbrugerne altid ved, hvem de køber en vare eller en tjenesteydelse på onlinemarkedspladsen af – en erhvervsdrivende eller en anden forbruger. En fejlagtig antagelse om, at tredjepartsleverandøren er en erhvervsdrivende, kan skabe problemer for forbrugeren, hvis noget går galt med onlinekøbet (f.eks. mangler ved varerne), og hvis det derefter viser sig, at forbrugerbeskyttelsesreglerne, såsom fortrydelsesretten inden for 14 dage eller den lovbestemte garanti, rent faktisk ikke finder anvendelse på aftalen.»

Etter dette skal bestemmelsen sikre at forbrukerne får vite om de kjøper fra en næringsdrivende eller en annen forbruker når de kjøper varer eller tjenester på en nettbasert markedsplass. Dette fordi forbrukerrettigheter som angrerett, reklamasjon eller garanti, ikke vil få anvendelse dersom forbrukeren inngår en avtale med en annen forbruker. Dette kan skape problemer dersom forbrukeren ved en feiltakelse har gått ut i fra at vedkommende har inngått en avtale med en næringsdrivende. Departementet viser for øvrig også til at det etter svartelisten punkt 22 er forbudt å feilaktig hevde eller gi inntrykk av den næringsdrivende er forbruker.

8.6.5.4 Opplysninger om at EUs forbrukervernregelverk ikke kommer til anvendelse

Etter forbrukerrettighetsdirektivet ny artikkel 6a nr. 1 bokstav c skal tilbyderen av den nettbaserte markedsplassen gi opplysninger om at forbrukerrettighetene som følger av Unionens forbrukervernlovgivning, ikke kommer til anvendelse på avtalen dersom tredjeparten som tilbyr varene, tjenestene eller det digitale innholdet, ikke er en næringsdrivende. Bestemmelsen er nærmere omtalt i EU-kommisjonens veiledning punkt 3.4.3.

Formålet med denne bestemmelsen er å stimulere næringsdrivende til å erklære sin status som næringsdrivende korrekt («til at angive deres status korrekt»), jf. EU- kommisjonens veiledning punkt 3.4.3. Bestemmelsen krever at tilbyderen av den nettbaserte markedsplassen advarer forbrukere om at deres forbrukerrettigheter ikke kommer til anvendelse dersom tredjeparten har erklært seg som ikke-næringsdrivende, jf. samme sted.

«Artikel 6a, stk. 1, litra c), har til formål at tilskynde erhvervsdrivende til at angive deres status korrekt. Det kræver, at udbyderen af onlinemarkedspladsen advarer forbrugerne om, at de ikke er dækket af forbrugerrettighederne, hvis tredjepartsleverandøren har erklæret, at han ikke er erhvervsdrivende. […] Hovedformålet med denne meddelelse er at advare forbrugerne om, at de ikke kan regne med den retsbeskyttelse, de normalt ville forvente, såsom fortrydelsesret eller lovbestemt garanti, således at de indgår aftalen med fuldt kendskab til disse begrænsninger.»

Etter moderniseringsdirektivets fortale punkt 27 bør tilbydere av nettbaserte markedsplasser ikke pålegges å liste opp spesifikke forbrukerrettigheter når de informerer forbrukere om at disse ikke gjelder.

8.6.5.5 Fordeling av ansvar i forbindelse med avtalen

Etter forbrukerrettighetsdirektivet ny artikkel 6a nr. 1 bokstav d skal tilbyderen av den nettbaserte markedsplassen, der dette er relevant, gi opplysninger om hvordan forpliktelsene knyttet til avtalen deles mellom tredjeparten som tilbyr varene, tjenestene eller det digitale innholdet, og tilbyderen av den nettbaserte markedsplassen. Etter bestemmelsen berører slike opplysninger ikke et eventuelt ansvar som tilbyderen av den nettbaserte markedsplassen eller den næringsdrivende tredjeparten har etter avtalen i henhold til unionsretten eller nasjonal rett. Bestemmelsen er nærmere drøftet i EU-kommisjonens veiledning punkt 3.4.4:

«Disse oplysninger om ansvarsfordelingen mellem udbyderen af onlinemarkedspladsen og tredjepartsleverandøren skal gives «hvis det er relevant». Dette krav gælder nemlig kun, hvis onlinemarkedspladsen og tredjepartsleverandøren deler ansvar over for forbrugerne. F.eks. kan onlinemarkedspladsen påtage sig ansvaret for leveringen af varerne, mens tredjepartsleverandøren fortsat er ansvarlig for varernes overensstemmelse.»

Dette tilsier at denne opplysningsplikten kun skal gjelde der dette er relevant, altså i tilfeller der forpliktelsene knyttet til avtalen med forbrukere faktisk er delt mellom den nettbaserte markedsplassen og tredjeparten. Som eksempel nevnes i EU-kommisjonens veiledning at den nettbaserte markedsplassen kan påta seg forpliktelsen til å levere varene, mens tredjeparten forblir forpliktet til å levere en kontraktsmessig vare. Moderniseringsdirektivets fortale punkt 27 inneholder en illustrasjon av hvordan den nettbaserte markedsplassen kan implementere dette nye opplysningskravet etter artikkel 6a nr. 1 bokstav d:

«Informasjonen som skal gis om ansvaret for å sikre forbrukerrettigheter, avhenger av avtalefestede ordninger mellom tilbyderne av nettbaserte markedsplasser og de berørte tredjepartsnæringsdrivende. Tilbyderen av den nettbaserte markedsplassen kan angi at en tredjepartsnæringsdrivende er eneansvarlig for å sikre forbrukerrettigheter, eller beskrive sine egne særlige ansvarsområder dersom denne tilbyderen påtar seg ansvaret for visse sider ved avtalen, for eksempel levering eller bruken av angreretten.»

8.6.5.6 Felles for opplysningskravene i ny artikkel 6a nr. 1

Moderniseringsdirektivet stiller krav til hvordan opplysningene skal gis. Felles for bestemmelsen i ny artikkel 6a nr. 1 er at opplysningene skal gis på en måte som er klar, forståelig og egnet for fjernkommunikasjonsmidler. Direktivets fortale punkt 27 legger til at informasjonen ikke bare må gis i standardvilkårene eller lignende avtaledokumenter.

Utover dette har artikkel 6a nr. 1 bokstav a en nærmere regulering av hvordan opplysningene skal gis. Etter departementets vurdering gjelder dette kun for opplysningene som skal gis etter bokstav a. Her lyder det at informasjon om kriteriene for rangeringen skal være «tilgjengelig i en særskilt del av det nettbaserte grensesnittet som er direkte og enkelt tilgjengelig fra siden der tilbudene presenteres».

Tilsvarende krav gjelder ikke for de øvrige informasjonsforpliktelsene i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6. For å få frem dette, er det etter departements vurdering viktig at kravet fremgår av lovteksten og ikke bare av merknadene. Det foreslås derfor en ny bestemmelse i angrerettloven § 9 a om opplysningsplikt før avtaleinngåelse på nettbaserte markedsplasser.

I likhet med forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 5 og 6 er ordlyden i ny artikkel 6a utformet slik: «Før forbrukeren er bundet». Det presiseres ikke nærmere i direktivet hvor lang tid forut for bindingstidspunktet den næringsdrivende må gi informasjonen til forbrukeren. Etter departementets vurdering tilsier en naturlig forståelse av ordlyden sammenholdt med de hensyn opplysningsplikten bygger på, at forbrukeren må få mulighet til å sette seg inn i opplysningene før avtalen blir bindende, slik at vedkommende kan foreta en informert beslutning.

Det er i forarbeidene til angrerettloven lagt til grunn at formuleringen «før forbrukeren er bundet» sikter til å regulere tidspunktet for når opplysningene skal gis, og ikke en regulering av om forbrukeren blir avtalerettslig bundet til avtalen. Videre er det lagt til grunn der at spørsmålet om hva som skal til for at avtalerettslig bindende avtale er inngått, må bero på nasjonal rett. At opplysninger ikke er gitt, betyr dermed ikke at gyldig avtale ikke er inngått. Se Prop. 64 L (2013–2014) punkt 3.3.3, punkt 4.2.5 og punkt 4.5.4. Se også spesialmerknaden til § 8 i sistnevnte forarbeider og forbrukerrettighetsdirektivets artikkel 3 nr. 5 som sier at direktivet ikke påvirker nasjonal alminnelig avtalerett.

Forbrukerrettighetsdirektivet ny artikkel 6a nr. 2 åpner for at medlemsstatene kan innføre ytterligere opplysningskrav for tilbydere av nettbaserte markedsplasser. Departementet foreslo i høringsnotatet å bruke dette nasjonale handlingsrommet og å ta inn en hjemmel i angrerettloven for å innføre supplerende opplysningskrav i forskrift, jf. forslag til angrerettloven § 9 a tredje ledd. Departementet opprettholder dette forslaget. Forbrukerrådet, som eneste instans som har uttalt seg om dette, støttet forslaget. Departementet viser også til en analyse foretatt av Vista analyse i 2016 som er gjengitt i delingsøkonomiutvalgets rapport (NOU 2017: 4) s. 37. I analysen anslås det at delingsøkonomien vil øke med 60 prosent årlig og kan bli på totalt 57 mrd. kroner i Norge i 2026. Med delingsøkonomi forstås økonomisk aktivitet som formidles gjennom digitale plattformer, og dette vil være omfattet av det som defineres som nettbaserte markedsplasser i moderniseringsdirektivet. Denne økningen, med stadig nye tjenester og varer som selges via disse markedsplassene samt stadig nye modeller for salg, tilsier at det kan oppstå behov for nye lovkrav som vanskelig kan forutses på det nåværende tidspunktet. Det foreligger imidlertid ikke konkrete planer om å benytte forskriftshjemmelen i nærmeste fremtid.

Se forslag til angrerettloven § 5 nye bokstaver k og l og ny § 9 a.

8.7 Endringer i krav til fjernsalgsavtaler og avtaler inngått utenom faste forretningslokaler

8.7.1 Innledning

Forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 7 og 8 stiller formelle krav til avtaler inngått utenom faste forretningslokaler og fjernsalgsavtaler. Det stilles blant annet krav om at forbrukeren skal få den prekontraktuelle informasjonen og en kopi av avtalen på papir eller et annet varig medium. Dersom det inngås en avtale om levering av tjenester, og leveransen skal starte før angrefristen er utløpt, skal den næringsdrivende kreve at forbrukeren uttrykkelig ber om dette på et varig medium, jf. artikkel 7 nr. 3 og artikkel 8 nr. 8. Moderniseringsdirektivet artikkel 4 nr. 6 og 7 bokstav b gjør enkelte endringer i disse reglene.

Formkravene som forbrukerrettighetsdirektivet stiller til fjernsalgsavtaler og avtaler inngått utenom faste forretningslokaler er gjennomført i angrerettloven.

8.7.2 Tjenestelevering før angrefristen utløper

8.7.2.1 Gjeldende rett

Ønsker forbrukeren umiddelbar levering av tjenesten før utløpet av angrefristen, skal den næringsdrivende kreve at forbrukeren uttrykkelig ber om det, jf. angrerettloven § 12 og § 19. Dette gjelder uavhengig av om det skal betales penger for tjenesten eller ikke. I og med at leveranser av strøm, vann og elektrisitet er omfattet av tjenestebegrepet i angrerettloven, gjelder kavene også for denne typen ytelser, jf. Prop. 64 L (2013–2014) punkt 3.3.2.

8.7.2.2 Moderniseringsdirektivet

Moderniseringsdirektivet artikkel 4 nr. 6 og nr. 7 bokstav b endrer forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 7 nr. 3 og artikkel 8 nr. 8 ved å legge til det som står i fet skrift nedenfor:

«3. Dersom en forbruker ønsker at utføringen av tjenester eller levering av vann, gass eller elektrisitet, når dette ikke tilbys for salg i et begrenset volum eller en fastsatt mengde, eller av fjernvarme, skal påbegynnes før utløpet av angrefristen fastsatt i artikkel 9 nr. 2, og avtalen innebærer en betalingsforpliktelse for forbrukeren, skal den næringsdrivende kreve at forbrukeren framsetter en slik uttrykkelig anmodning på et varig medium, og anmode forbrukeren om å erkjenne at forbrukerens angrerett vil gå tapt når avtalen er oppfylt fullt ut av den næringsdrivende.»

«8. Dersom en forbruker ønsker at utføringen av tjenester eller levering av vann, gass eller elektrisitet, når dette ikke tilbys for salg i et begrenset volum eller en fastsatt mengde, eller av fjernvarme, skal påbegynnes før utløpet av angrefristen fastsatt i artikkel 9 nr. 2, og avtalen innebærer en betalingsforpliktelse for forbrukeren, skal den næringsdrivende kreve at forbrukeren framsetter en uttrykkelig anmodning, og anmode forbrukeren om å erkjenne at forbrukerens angrerett vil gå tapt når avtalen er oppfylt fullt ut av den næringsdrivende.»

Dette innebærer at kravet om uttrykkelig anmodning om at tjenestelevering skal starte før angrefristen er utløpt bare gjelder dersom forbrukeren må betale med penger for tjenesten. Endringen er tatt inn fordi konsekvensen av at den næringsdrivende bryter reglene er at forbrukeren ikke trenger å betale for tjenesten, jf. forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 14 nr. 4 bokstav a ii) og EU-kommisjonens begrunnelse for forslaget til moderniseringsdirektivet side 21.

De endrede artiklene i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 7 nr. 3 og artikkel 8 nr. 8 er nesten identiske, bortsett fra at artikkel 7 nr. 3 krever at den næringsdrivende innhenter forbrukerens anmodning om umiddelbar oppstart på et varig medium.

Endringen innebærer også at den næringsdrivende ikke bare må ha en uttrykkelig anmodning fra forbrukeren om at leveringen skal starte før angrefristen utløper, men også at forbrukeren uttrykkelig må erkjenne at vedkommende ikke har angrerett når avtalen er oppfylt. Denne bestemmelsen er tatt inn for å sikre sammenhengen med forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 16 bokstav a der dette er et vilkår, jf. moderniseringsdirektivets fortale punkt 42.

Bestemmelsene i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 7 nr. 3 og artikkel 8 nr. 8 er nærmere omtalt i EU-kommisjonens veiledning til forbrukerrettighetsdirektivet punkt 5.6.

8.7.2.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet å endre angrerettlovens bestemmelser som regulerer henholdsvis krav til avtaler utenom faste forretningslokaler og fjernsalgsavtaler i tråd med de nye kravene i moderniseringsdirektivet.

8.7.2.4 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen, Forbrukerrådet og Telenor støtter departementets forslag og vurdering. Telenor er enig i at loven må endres for å være i tråd med de nye direktivkravene og anerkjenner derfor at reglene om at samtykke til umiddelbar oppstart av tjenestelevering kun gjelder der forbrukeren skal betale med penger, samt at tilbyder må anmode forbruker om å erkjenne at angreretten går tapt, dersom avtalen er oppfylt før angrefristen utløper.

8.7.2.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet. Alle høringsinstanser som har uttalt seg om dette støttet forslaget.

Forbrukerrettighetsdirektivet er gjennomført i angrerettloven i tråd med den opprinnelige ordlyden, og de relevante bestemmelsene må derfor endres for at loven skal være i tråd med de nye kravene i moderniseringsdirektivet.

Departementet foreslår derfor å presisere at reglene rundt samtykke til umiddelbar oppstart av tjenestelevering, kun gjelder der forbrukeren skal betale med penger. Videre foreslås det å ta inn et krav om at den næringsdrivende må anmode forbrukerne om å erkjenne at angreretten går tapt, dersom avtalen er oppfylt før angrefristen utløper. Disse endringene gjøres både i angrerettloven § 12 og § 19 som regulerer henholdsvis krav til avtaler utenom faste forretningslokaler og fjernsalgsavtaler.

Se forslag til endringer i angrerettloven § 12 og § 19.

8.7.3 Angreskjema ved fjernsalg med begrenset plass

8.7.3.1 Gjeldende rett

Når avtalen inngås gjennom et fjernkommunikasjonsmiddel som har begrenset plass eller tid til å vise opplysninger, kan opplysningene etter angrerettloven § 8 gis på en måte som er tilpasset fjernkommunikasjonsmiddelet, jf. angrerettloven § 15 annet ledd. Dette gjelder imidlertid ikke visse sentrale opplysninger, herunder standard angreskjema, jf. angrerettloven § 15 første ledd, jf. § 8 første ledd bokstav h annet alternativ. Disse opplysningene skal gis før avtale inngås, selv om avtalen inngås gjennom et fjernkommunikasjonsmiddel som har begrenset plass eller tid til å vise opplysninger, jf. angrerettloven § 15 første ledd.

Ved telefonsalg inngås ikke avtale før etter at forbrukeren har akseptert et skriftlig tilbud som den næringsdrivende må sende etter at telefonsamtalen er avsluttet, jf. angrerettloven § 10. Forbrukertilsynet har lagt til grunn i sin veiledning for telefonsalg at det er tilstrekkelig for å oppfylle kravet at den næringsdrivende i tilbudet gir forbrukeren informasjon om angrerett og tilgang til angreskjema, for eksempel via en lenke, jf. veilederens punkt 5.3.1.

8.7.3.2 Moderniseringsdirektivet

Forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 8 nr. 4 stiller krav til hvilken informasjon den næringsdrivende skal gi før det inngås en fjernsalgsavtale der det er begrenset med plass og tid. Moderniseringsdirektivet artikkel 4 nr. 7 bokstav a endrer bestemmelsen ved å legge til det som står i fet skrift nedenfor:

«4. Dersom avtalen inngås ved bruk av et fjernkommunikasjonsmiddel som gir begrenset plass eller tid til å vise opplysningene, skal den næringsdrivende på eller gjennom det aktuelle kommunikasjonsmiddelet, og før en slik avtale inngås, gi minst de opplysningene som kreves før avtalen inngås, om varenes eller tjenestenes viktigste egenskaper, den næringsdrivendes identitet, den samlede prisen, angreretten, avtalens varighet og, dersom dette gjelder en ikke-tidsbegrenset avtale, vilkårene for å gå fra avtalen, som omhandlet i artikkel 6 nr. 1 henholdsvis bokstav a), b), e), h) og o), med unntak av standardangreskjemaet fastsatt i vedlegg I B som nevnt i bokstav h). De andre opplysningene omhandlet i artikkel 6 nr. 1, herunder standardangreskjemaet, skal gis av den næringsdrivende til forbrukeren på en egnet måte i samsvar med nr. 1 i denne artikkelen.»

Endringen innebærer at næringsdrivende ikke er forpliktet til å levere standard angreskjema før avtaleinngåelse der avtalen inngås via et fjernkommunikasjonsmiddel som har begrenset plass eller tid til å vise opplysninger. Det kan i stedet henvises til den næringsdrivendes nettsted, jf. EU-kommisjonens forslag til moderniseringsdirektivet side 21 og 22. Begrunnelsen for endringen er at det ikke er teknisk mulig å levere standard angreskjema på en brukervennlig måte der avtalen inngås muntlig via telefon, stemmestyrt innkjøpsassistent, eller SMS, jf. moderniseringsdirektivets fortale punkt 41.

Bestemmelsene i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 8 nr. 4 er nærmere omtalt i EU-kommisjonens veiledning til forbrukerrettighetsdirektivet punkt 4.2.4. Se også EU-domstolens sak i C-430/17.

8.7.3.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet å endre angrerettloven slik at den er i tråd med de nye kravene som moderniseringsdirektivet stiller.

8.7.3.4 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen, Forbrukerrådet og Telenor støtter departementets forslag og vurdering.

8.7.3.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet. Alle høringsinstanser som har uttalt seg om dette støttet forslaget.

Angrerettloven må endres for å være i tråd med de nye kravene som moderniseringsdirektivet stiller.

Der fjernsalgsavtaler inngås på en måte som medfører informasjonsbegrensninger, foreslår departementet at plikten til å gi angreskjema før avtaleinngåelse kan tilpasses fjernkommunikasjonsmiddelet, jf. angrerettloven § 15. Den næringsdrivende må i slike tilfeller gi angreskjema etter at avtale er inngått, jf. angrerettloven § 18 annet ledd. Departementet foreslår å innføre en egen setning om angreskjema i angrerettloven § 8 første ledd bokstav h nytt annet punktum. Dette for å tydeliggjøre at det er et krav om å gi angreskjema før avtaleinngåelse, men at dette kan tilpasses informasjonsbegrensninger i fjernkommunikasjonsmiddelet.

Se forslag til endringer i angrerettloven § 8 første ledd bokstav h og § 15 første ledd.

8.8 Nye rettigheter der forbrukeren angrer på kjøp av digitalt innhold eller en digital tjeneste

8.8.1 Gjeldende rett

Næringsdrivendes og forbrukerens plikter etter forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 13 og 14 er gjennomført i angrerettloven § 24, § 25 og § 26.

Angrerettloven har ingen særskilte regler om partenes plikter der forbrukeren benytter angreretten etter kjøp av digitalt innhold eller digitale tjenester. Moderniseringsdirektivets presisering av at personopplysninger må behandles i tråd med personvernforordningen, følger allerede av norsk lov, jf. personopplysningsloven § 1.

Selv om ikke forbrukerne i dag har lovfestede rettigheter tilsvarende de som følger av moderniseringsdirektivet artikkel 4 nr. 10 og 11, så vil en avtale eller en handelspraksis der den næringsdrivende for eksempel forbeholder seg retten til å beholde bilder forbrukeren har lastet opp eller har laget, kunne være et urimelig avtalevilkår eller en urimelig handelspraksis og dermed ulovlig etter markedsføringsloven § 6 og § 22. Tilsvarende vil også kunne gjelde der den næringsdrivende gjør det vanskelig for forbrukeren å hente ut brukergenerert innhold fra en digital tjeneste, for eksempel bilder som er lastet opp i en skylagringstjeneste.

Etter gjeldende rett har næringsdrivende rett til å hindre bruk av digitale tjenester eller digitalt innhold der forbrukeren har angret seg og det ikke lenger foreligger en avtale. Forbrukeren vil da heller ikke ha rett til å bruke tjenesten eller innholdet i slike tilfeller.

8.8.2 Moderniseringsdirektivet

Moderniseringsdirektivet gir næringsdrivende og forbrukere en rekke nye plikter og rettigheter dersom forbrukeren gjør angreretten gjeldende etter kjøp av digitalt innhold eller en digital tjeneste, jf. artikkel 4 nr. 10 og 11. Næringsdrivende kan blant annet ikke lenger bruke innhold som er lagret av forbrukeren, og forbrukere har rett til å hente ut dette innholdet gratis, uten hindring fra den næringsdrivende, innen rimelig tid og i et alminnelig format. Begrepene digitalt innhold og digital tjeneste er nærmere definert i moderniseringsdirektivet artikkel 4 nr. 1, som er omtalt ovenfor i punkt 8.2.

Forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 13 regulerer den næringsdrivendes forpliktelser når angreretten brukes. Denne bestemmelsen endres ved at det tas inn fire nye plikter og rettigheter for avtaler om digitalt innhold og digitale tjenester, jf. moderniseringsdirektivet artikkel 4 nr. 10.

Når det gjelder personopplysninger, presiseres det at næringsdrivendes plikter følger av personvernforordningen, jf. moderniseringsdirektivet artikkel 4 nr. 10, jf. forbrukerrettighetsdirektivet ny artikkel 13 nr. 4. Dette innebærer blant annet at når forbrukeren gjør angreretten gjeldende, må den næringsdrivende slette registrerte personopplysninger så fremt grunnlaget for behandlingen er avtalen som ble inngått, jf. personvernforordningen artikkel 17. I tillegg har forbrukeren etter personvernforordningen krav på å få tilbake personopplysningene sine i et alminnelig og maskinlesbart format, jf. artikkel 20.

For annet innhold enn personopplysninger, skal den næringsdrivende avstå fra å bruke noen form for innhold som forbrukeren har oppgitt eller laget ved bruk av det digitale innholdet eller den digitale tjenesten som er levert av den næringsdrivende, jf. moderniseringsdirektivet artikkel 4 nr. 10, jf. forbrukerrettighetsdirektivet ny artikkel 13 nr. 5. Fra dette utgangspunktet er det flere unntak i bestemmelsens bokstaver a til d. Den næringsdrivende kan fortsatt bruke innhold som ikke har noen nytteverdi utenfor rammene (bokstav a), innhold som bare gjelder forbrukerens aktivitet (bokstav b), innhold som er slått sammen med andre data av den næringsdrivende og ikke kan deles opp (bokstav c) og innhold som er generert i fellesskap av forbrukeren og som andre forbrukere fortsatt kan benytte (bokstav d).

Unntatt i situasjonene nevnt i bokstav a til c skal den næringsdrivende på forbrukerens anmodning gjøre tilgjengelig for forbrukeren enhver form for innhold, unntatt personopplysninger, som forbrukeren har oppgitt eller opprettet ved bruk av det digitale innholdet eller den digitale tjenesten som er levert av den næringsdrivende, jf. forbrukerrettighetsdirektivet ny artikkel 13 nr. 6.

Forbrukeren skal ha rett til å hente ut dette digitale innholdet vederlagsfritt, uten hindring fra den næringsdrivende, innen en rimelig frist og i et vanlig brukt og maskinlesbart format, jf. forbrukerrettighetsdirektivet ny artikkel 13 nr. 7.

Bestemmelsen suppleres også med en ny rettighet for den næringsdrivende. Dersom forbrukeren bruker sin angrerett, kan den næringsdrivende hindre ytterligere bruk av det digitale innholdet eller den digitale tjenesten fra forbrukerens side, særlig ved å gjøre det digitale innholdet eller den digitale tjenesten utilgjengelig for forbrukeren eller deaktivere forbrukerens brukerkonto, med forbehold for ny artikkel 13 nr. 6, jf. forbrukerrettighetsdirektivet ny artikkel 13 nr. 8.

Artikkel 14 i forbrukerrettighetsdirektivet regulerer forbrukerens forpliktelser når angreretten brukes. Moderniseringsdirektivet introduserer en ny plikt for forbrukeren til å avstå fra å bruke det digitale innholdet eller den digitale tjenesten og fra å gjøre den tilgjengelig for tredjeparter, etter at angreretten er benyttet, jf. moderniseringsdirektivet artikkel 4 nr. 11 bokstav a.

Bestemmelsene i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 8 nr. 4 er nærmere omtalt i EU-kommisjonens veiledning til forbrukerrettighetsdirektivet punkt 5.4.

8.8.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet ikke å regulere moderniseringsdirektivets krav om å behandle personopplysninger i tråd med personopplysningsforordningen, da dette allerede følger av gjeldende rett. Departementet foreslo å lovfeste de øvrige rettighetene i angrerettloven for å overholde kravene i moderniseringsdirektivet.

8.8.4 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen, Forbrukerrådet og Telenor støtter departementets forslag og vurderinger.

8.8.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet. Alle høringsinstanser som har uttalt seg om dette støttet forslaget. Departementet foretar likevel noen lovtekniske tilpasninger sammenlignet med høringsnotatet.

Moderniseringsdirektivets nye regler i artikkel 4 nr. 10 og nr. 11 kan i utgangspunktet deles inn i to kategorier, nemlig forbrukernes rettigheter (og næringsdrivendes forpliktelser) og forbrukernes forpliktelser (og næringsdrivendes rettigheter) ved bruk av angreretten.

Forbrukerens rettigheter er regulert i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 13 nye nr. 4 til 7. Likelydende bestemmelser finnes i direktiv (EU) 2019/770 om visse aspekter av avtaler om levering av digitalt innhold og digitale tjenester (digitalytelsesdirektivet) artikkel 16 nr. 2 til 4, som er gjennomført i norsk lov i digitalytelsesloven § 45.

Forbrukerens forpliktelser er regulert i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 13 ny nr. 8 og artikkel 14 ny nr. 2a. Likelydende bestemmelser finnes i digitalytelsesdirektivet artikkel 16 nr. 5 og artikkel 17 nr. 1, som er gjennomført i nasjonal rett i henholdsvis digitalytelsesloven § 45 femte ledd og § 46 første ledd.

Kravet om å behandle personopplysninger i tråd med personopplysningsforordningen følger allerede av gjeldende rett, og det er derfor ikke nødvendig med en egen regulering av dette, jf. moderniseringsdirektivet artikkel 4 nr. 10, jf. forbrukerrettighetsdirektivet ny artikkel 13 nr. 4 og personopplysningsloven § 1. Likevel foreslår departementet å innta en generell henvisning til personopplysningsloven i spesialmerknaden til bestemmelsen.

Bestemmelsen i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 13 nr. 5 til 7 omfatter kun data, innhold og opplysninger som forbrukeren har generert, men ikke personopplysninger, jf. ordlyden i direktivets artikkel 13 nr. 5 «unntatt personopplysninger». Det vises også til EU-kommisjonens veileder til forbrukerrettighetsdirektivet punkt 5.4 der det lyder:

«Den generelle forordning om databeskyttelse (den generelle forordning om databeskyttelse) regulerer konsekvenserne af ophævelse af kontrakten for så vidt angår personoplysninger. De nye bestemmelser i artikel 13 i direktivet om forbrugerrettigheder (og artikel 16 i direktivet om digitalt indhold) omhandler de data, som forbrugeren uploadede eller genererede ved brug af den digitale tjeneste, og som ikke er personoplysninger.»

De øvrige rettighetene og pliktene kan også til en viss grad sies å følge av gjeldende rett, men dette krever en konkret helhetsvurdering av den enkelte sak, og resultatet av denne vurderingen vil kunne avvike fra det som følger av de nye reglene i moderniseringsdirektivet. For å overholde kravene i moderniseringsdirektivet er det derfor nødvendig at disse rettighetene lovfestes.

En problemstilling som reiser seg, er at rettighetene som forbrukerne får etter moderniseringsdirektivet begrenser seg til tilfeller der forbrukeren har angreretten i behold. Det vil si at de som hovedregel må gjøres gjeldende innen 14 dager. Etter departementets vurdering vil forbrukerne ha flere av disse rettighetene også etter at angrefristen er utløpt. Dersom næringsdrivende stenger eller gjør det vanskelig for forbrukerne å flytte innhold til andre aktører, vil dette kunne være i strid med markedsføringslovens bestemmelser om urimelige avtalevilkår, jf. markedsføringsloven § 22.

I og med at de nye og mer konkrete rettighetene knytter seg kun til avtaler med angrerett, er det etter departementets vurdering hensiktsmessig at de nye kravene fremgår av angrerettloven.

På bakgrunn av dette foreslås det at tilsvarende regler som i moderniseringsdirektivets artikkel 4 nr. 10 og nr. 11 bokstav a tas inn i tilknytning til angrerettloven § 24 og § 26, som regulerer næringsdrivendes og forbrukernes plikter når angreretten brukes.

Etter departementets vurdering utelukker ikke forslaget at forbrukere kan ha mange av de samme rettighetene også etter at angrefristen er utløpt i medhold av markedsføringsloven § 22.

Se forslag til angrerettloven ny § 24 a og § 26 nye tredje og fjerde ledd.

8.9 Endringer i unntak fra angreretten

8.9.1 Gjeldende rett

Unntakene fra angreretten i artikkel 16 i forbrukerrettighetsdirektivet er gjennomført i angrerettloven § 22.

Etter angrerettloven § 22 bokstav c gjelder angreretten ikke avtaler om tjeneste etter at tjenesten er levert, dersom levering har begynt med forbrukerens uttrykkelige forhåndssamtykke, og forbrukeren har erkjent at angreretten vil gå tapt når den næringsdrivende har oppfylt sine forpliktelser etter avtalen. Disse reglene gjelder også for reparasjonstjenester.

Etter § 22 bokstav n gjelder angreretten heller ikke avtaler om levering av digitalt innhold som ikke leveres på et fysisk medium, dersom leveringen er begynt med forbrukerens uttrykkelige samtykke og forbrukeren erkjenner at angreretten dermed går tapt.

8.9.2 Moderniseringsdirektivet

Moderniseringsdirektivet gjør visse justeringer i to unntak fra forbrukernes angrerett, jf. moderniseringsdirektivet artikkel 4 nr. 12 bokstav a. Forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 16 bestemmer blant annet at forbrukere ikke har angrerett dersom tjenesten er utført fullt ut eller dersom levering av digitalt innhold er påbegynt, forutsatt at visse vilkår er oppfylt, jf. henholdsvis bokstav a og m. Moderniseringsdirektivet artikkel 4 nr. 12 bokstav a endrer disse bestemmelsene ved å legge til det som står i fet skrift nedenfor:

«Medlemsstatene skal ikke fastsette at angreretten kan brukes som fastsatt i artikkel 9-15 når det gjelder fjernsalgsavtaler og avtaler inngått utenom faste forretningslokaler med hensyn til følgende:

• a) tjenesteavtaler etter at tjenesten er utført fullt ut, men, dersom avtalen innebærer en betalingsforpliktelse for forbrukeren, bare dersom utføringen er påbegynt med forbrukerens uttrykkelige forhåndssamtykke og denne har erkjent at angreretten vil gå tapt når avtalen er oppfylt fullt ut av den næringsdrivende,

[…]

• m) avtaler om levering av digitalt innhold som ikke leveres på et fysisk medium, dersom leveringen er påbegynt og, dersom avtalen innebærer en betalingsforpliktelse for forbrukeren,

  • i) forbrukeren har gitt uttrykkelig forhåndssamtykke til at utføringen kan påbegynnes før utløpet av angrefristen,

  • ii) forbrukeren har erkjent at angreretten dermed går tapt, og

  • iii) den næringsdrivende har gitt bekreftelse i samsvar med artikkel 7 nr. 2 eller artikkel 8 nr. 7.»

Dette innebærer at det ikke er noe unntak fra angreretten for avtaler der forbrukeren gir fra seg eller påtar seg å gi fra seg personopplysninger. I tillegg må forbrukeren gi uttrykkelig forhåndssamtykke til at leveringen av digitalt innhold påbegynnes før angrefristen utløper og den næringsdrivende må ha gitt forbrukeren en kopi av avtalen og samtykket på et varig medium.

Presiseringen av at unntakene kun skal gjelde avtaler der forbrukeren har betalt med penger, er begrunnet med at behovet for å gjøre unntak for angreretten og reglene om at den næringsdrivende skal refundere kjøpesummen, kun gjelder disse avtalene, jf. moderniseringsdirektivets fortale punkt 38.

Moderniseringsdirektivet åpner også for at medlemsstatene kan gjøre unntak fra angreretten der forbrukeren uttrykkelig har anmodet om besøk fra en næringsdrivende som skal foreta reparasjoner, jf. moderniseringsdirektivet artikkel 4 nr. 12 bokstav b annet avsnitt. Et slikt unntak gjelder kun i tilfeller som innebærer en betalingsforpliktelse for forbrukeren. Forutsetningen er at tjenesten er fullført og at reparasjonen er påbegynt med forbrukerens uttrykkelige forhåndssamtykke. Unntaket er svært likt unntaket for utførte tjenester i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 16 bokstav a. I reparasjonstilfellene har medlemsstatene imidlertid mulighet til å ikke anvende kravet om å innhente forbrukerens erkjennelse av at angreretten vil gå tapt når utføringen er fullført, på tjenesteavtaler der forbrukeren uttrykkelig har anmodet om et besøk fra den næringsdrivende for å få utført reparasjoner, jf. moderniseringsdirektivets fortale punkt 42.

Bestemmelsene i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 8 nr. 4 er nærmere omtalt i EU-kommisjonens veiledning til forbrukerrettighetsdirektivet punkt 5.6.1 og 5.7.

8.9.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at moderniseringsdirektivets endringer i forbrukerrettighetsdirektivet tas inn tilsvarende i angrerettloven.

Departementet foreslo videre å gjøre unntak fra kravet om å opplyse om at angreretten går tapt der forbrukeren har anmodet om en reparasjonstjeneste.

8.9.4 Høringsinstansenes syn

Forbrukerrådet og Telenor har uttalt seg om forslaget. Forbrukerrådet tiltrer departementets vurdering, mens Telenor ikke har kommentarer til endringene som foreslås.

8.9.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om at moderniseringsdirektivets endringer i forbrukerrettighetsdirektivet tas inn tilsvarende i angrerettloven. Ingen av høringsinstansene har stilt seg kritisk til forslaget.

Endringen i forbrukerrettighetsdirektivet innebærer at unntakene fra angreretten for tjenesteavtaler og avtaler om digitalt innhold kun gjelder om forbrukeren betaler en pris. Det vil si at avtaler om kjøp av digitalt innhold eller digitale tjenester der forbrukeren gir fra seg eller påtar seg å gi fra seg personopplysninger, ikke vil være unntatt angrerett i henhold til reglene i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 16 bokstav a og m. For at angrerettloven skal være i tråd med forbrukerrettighetsdirektivet må dette også fremgå av angrerettloven § 22 bokstav c og n. Videre må visse tilleggsforutsetninger for unntak fra angrerett ved levering av digitalt innhold som tas inn i artikkel 16 bokstav m i) og iii), fremgå av angrerettloven § 22 bokstav n. For det første må det fremgå at forutgående samtykke til levering av digitalt innhold må gis der levering påbegynnes før angrefristen utløper, bokstav m i). For det andre må den næringsdrivende etter bokstav m iii) ha gitt bekreftelse på inngått avtale, jf. angrerettloven § 11 og § 18.

Departementet opprettholder imidlertid ikke forslaget i høringsnotatet om å gjøre unntak fra kravet om å opplyse om at angreretten går tapt der forbrukeren har anmodet om en reparasjonstjeneste. Departementet finner at det ikke er hensiktsmessig med et slikt unntak, og at de samme reglene bør gjelde også for reparasjonstilfellene. Departementet viser til at ingen høringsinstanser har uttalt seg om forslaget. Det vises også til at hensynet til å ha likeartede regler ved å følge moderniseringsdirektivets utgangspunkt taler for å ikke gjøre unntak for reparasjonstilfellene.

Se forslag til endringer i angrerettloven § 22 første ledd bokstav c og n.