6 Salgsmarkedsføring

6.1 Gjeldende rett

Etter markedsføringsloven (mfl.) § 6 er urimelig handelspraksis forbudt. Videre er en handelspraksis alltid urimelig om den er villedende etter mfl. § 7 og § 8. En handelspraksis er blant annet villedende dersom den er egnet til å villede forbrukerne med hensyn til «prisen på ytelsen eller hvordan prisen beregnes, eller eksistensen av en prisfordel», jf. mfl. § 7 første ledd bokstav d. Dette forutsetter imidlertid at praksisen er egnet til å påvirke forbrukerne til å treffe en økonomisk beslutning som de ellers ikke ville ha truffet, jf. mfl. § 7 annet ledd. En handelspraksis som utelater eller skjuler pris vil også kunne anses som en villedende utelatelse etter mfl. § 8. Ved oppfordring til kjøp anses opplysninger om prisen inklusive avgifter som vesentlige, jf. mfl. § 8 tredje ledd.

Forskrift om urimelig handelspraksis § 1 punkt 5 til 7 forbyr salgsmarkedsføring som også utgjør et lokketilbud. Salgsmarkedsføring vil være et lokketilbud dersom det er et begrenset antall varer som tilbys til den reduserte prisen, uten at det informeres om dette i markedsføringen.

Basert på markedsføringsloven og direktivet om urimelig handelspraksis, samt rettspraksis og forvaltningspraksis, har Forbrukertilsynet utarbeidet en veiledning om prismarkedsføring. Som markedsføringsloven og direktivet om urimelig handelspraksis, gjelder veiledningen i utgangspunktet for alle salgskanaler og alle typer varer og tjenester.

Ved markedsføring av prisfordeler må det alltid fremgå hva som er grunnlaget for prisfordelen, blant annet om det er egen førpris, en nærmere angitt konkurrentpris eller pris etter kampanje, jf. Forbrukertilsynets veiledning om prismarkedsføring punkt 3.1. Ved markedsføring som er egnet til å gi gjennomsnittsforbrukeren inntrykk av at man oppnår en prisfordel, stilles det krav om at prisfordelen må være reell og at den må kunne dokumenteres/sannsynliggjøres. Med «salgsmarkedsføring» menes markedsføring som gir inntrykk av at prisen på ytelsen er nedsatt sammenlignet med egen førpris i en tidsbegrenset salgsperiode, jf. veiledningen punkt 3.2.

Salgsmarkedsføring reguleres i dag av markedsføringsloven og forskrift om urimelig handelspraksis. Loven og forskriften gjennomfører direktivet om urimelig handelspraksis. Reglene gjelder for alle markedsføringskanaler og alle typer varer og tjenester. Videre vil prisopplysningsforskriften kapittel 2 om krav til hvilke prisopplysninger som skal gis ved salg av varer, kunne være relevant. Sistnevnte forskrift gjennomfører prismerkingsdirektivet.

Veiledningen omtaler salgsmarkedsføring i punkt 3. Innledningsvis listes det opp en rekke ulike utsagn som tilsier at markedsføringen må anses som salgsmarkedsføring. Dette inkluderer blant annet begrepene «salg», «utsalg», «på tilbud», «-40%», «kun kr», «rabatt», mm.

Grunnkravet til all salgsmarkedsføring er at prisene må være nedsatt i forhold til egen reell førpris. Markedsrådet har i MR-2019-832 (Power) punkt 4.2.3 sammenfattet kravet til reell førpris slik:

«Markedsrådet legger til grunn at det i vilkåret om at førprisen skal være reell, både ligger et krav om at det som hovedregel er den laveste førprisen som tilbyderen har brukt i perioden før salget/tilbudet som skal tas i betraktning, og at det også er krav om at varen må ha vært solgt til den oppgitte pris for at den skal være reell.»

I utgangspunktet må den næringsdrivende kunne dokumentere at den samme ytelsen har blitt solgt til førprisen i et visst antall og i en viss periode like før salget. Det er ikke ansett som tilstrekkelig at ytelsen har vært tilbudt til en viss pris, det må dokumenteres et faktisk salg. Hvor mange enheter som må være solgt til førprisen og over hvilken periode, må vurderes konkret og vil variere etter hva slags ytelse det er snakk om. Det vil normalt kreves færre salg av kostbare varer enn masseproduserte varer med høy omsetningshyppighet, for å etablere en reell førpris. I sin tidligere praksis har Forbrukertilsynet lagt til grunn at ved salg av standardvarer må det selges minst tre eksemplarer i en seksukersperiode for å etablere en reell førpris.

I MR-2017-1190 (XXL) understreket imidlertid Markedsrådet at markedsføringen må vurderes konkret og på bakgrunn av vilkårene i direktivet om urimelig handelspraksis. I den konkrete saken kom Markedsrådet til at salg som skjedde fra 6 til 12 uker før salget, også kan bidra til å etablere en reell førpris. Videre la Markedsrådet til grunn at produktet i denne perioden kan selges til en lavere pris, uten at denne prisen må legges til grunn som førpris, dersom bakgrunnen for denne lavere prisen er medlemskap i en kundeklubb eller enkeltstående utslag av individuell kundebehandling. Med «enkeltstående utslag av individuell kundebehandling» menes blant annet reklamasjoner, oppfyllelse av kundeløfter i markedsføringen eller individuelle kvantumsrabatter. Markedsrådet fant at tidligere norsk forvaltningspraksis stod i et «problematisk spenningsforhold» til direktivet, og opphevet Forbrukertilsynets forbudsvedtak.

Det følger også av Forbrukertilsynets veiledning at det må fremgå tydelig hvor stort avslag det er tale om. I salgsmarkedsføring av enkeltytelser må det opplyses om avslagets størrelse i kroner for hver enkelt ytelse. Gjelder imidlertid avslaget generelt for en gruppe ytelser, og det ikke fremheves enkeltytelser, er det tilstrekkelig å angi det prosentvise avslaget.

Ifølge veiledningen innebærer kravet om at en ytelse må ha vært solgt i et visst antall til førprisen, at all salgsmarkedsføring av individuelle ytelser, som for eksempel håndknyttede tepper, brukte biler eller boliger, har blitt ansett som villedende.

6.2 Generelt om prismerkingsdirektivet

Formålet med Europarlaments- og rådsdirektiv 98/6/EF om forbrukervern ved opplysning om priser på forbruksvarer (prismerkingsdirektivet) er å «fastsetje at det skal opplysast om salspris og pris per måleining for varer som vert bodne fram for sal av forhandlarar til forbrukarar, med sikte på å betre forbrukaropplysninga og gjere det enklare å samanlikne prisar», jf. artikkel 1.

Direktivet gjelder kun for «forbruksvarer», og dermed ikke for tjenester. Direktivet er i norsk rett gjennomført i prisopplysningsforskriften kapittel 2. Prisopplysningsforskriften er fastsatt med hjemmel i markedsføringsloven § 10 som gjelder prismerking og informasjonsplikt m.m. Prisopplysningsforskriften inneholder generelle krav til prisopplysning for varer, jf. kapittel 2, og tjenester, jf. kapittel 3, samt utdypende bestemmelser for særforhold i senere kapitler, jf. kapitler 4 til 7B. Forskriften gjelder næringsdrivende som er etablert i Norge og selger varer og tjenester til forbruker, jf. § 1. Formålet med forskriften er å fremme god prisinformasjon for å bedre konkurransen mellom næringsdrivende og gjøre det enklere for forbrukeren å sammenligne priser.

Når det gjelder kravet om å oppgi totalpris ved markedsføring av varer, kan EU-domstolens prejudisielle avgjørelse i sak C-476/14 (Citroën) avsagt 7. juli 2016 nevnes. Avgjørelsen gjaldt markedsføring av en bil fra Citroën uten totalpris (omkostningene til transport av bilen fra produsenten til forhandleren var ikke inkludert i den markedsførte prisen). EU-domstolen anvendte i denne saken prismerkingsdirektivet, og utalte at artikkel 1 og artikkel 2 bokstav a om krav til salgspris for varer som utbys for salg, skal fortolkes slik at transportkostnadene skal være inkludert i salgsprisen. EU-domstolen anvendte imidlertid ikke direktivet om urimelig handelspraksis artikkel 7 nr. 4 bokstav c om krav om totalpris ved kjøpsoppfordring, idet EU-domstolen i dette tilfellet fant at prismerkingsdirektivet hadde forrang som lex specialis, jf. direktivet om urimelig handelspraksis artikkel 3 nr. 4 og fortalen punkt 10.

Før endringen i moderniseringsdirektivet artikkel 2 angående prismerkingsdirektivet var salgsmarkedsføring i hovedsak ikke ansett for å være regulert i prismerkingsdirektivet, men i urimelig handelspraksisdirektivet, særlig i bestemmelsene om urimelig handelspraksis og villedende markedsføring. Bestemmelsen i den nye artikkel 6a i prismerkingsdirektivet kom inn i direktivteksten sent i forbindelse med EU-forhandlingene, og det finnes ingen særskilt omtale eller forklaringer av bestemmelsen i moderniseringsdirektivets fortale. EU-kommisjonen lanserte i desember 2021 en veiledning til prismerkingsdirektivet artikkel 6a: «Vejledning til fortolkning og anvendelse af artikel 6a i Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 98/6/EF […]». Veiledningen omhandler virkeområde til artikkel 6a (kap. 1), kravene til angivelse av førpris (kap. 2), samspillet med urimelig handelspraksisdirektivet (kap. 3), og det nasjonale handlingsrommet for unntak for «letfordærvelige varer», «nyankomne varer» og «progressive prisnedsættelser» (kap. 4). Veiledningen er referert til i den videre drøftelsen.

Formålet med EU-kommisjonens veiledning er å fremme den korrekte anvendelsen av direktivet, jf. veiledningens innledning. Veiledningen inneholder opplysninger om de sentrale begreper og bestemmelser i direktivet. Det bemerkes at EU-kommisjonens veiledning ikke har en formell rettslig status. Veiledningen selv viser til at «Denne meddelelse er alene tænkt som et vejledende dokument – kun teksten i selve EU-lovgivningen har retskraft.» Veiledningen tar hensyn til rettspraksis fra EU-domstolen frem til oktober 2021.

Salgsmarkedsføring av tjenester er fortsatt regulert av direktivet om urimelig handelspraksis. Det er kun salgsmarkedsføring som omfattes av virkeområdet til prismerkingsdirektivet og ordlyden i artikkel 6a som nå vil bli regulert av prismerkingsdirektivet. Andre former på markedsføring vil som tidligere reguleres av direktivet om urimelig handelspraksis. Eksempler på dette er sammenligning med konkurrenters priser og billigstpåstander. Om samspillet mellom prismerkingsdirektivet og direktivet om urimelig handelspraksis, se EU-kommisjonens veileder punkt 3.

6.3 Moderniseringsdirektivet

Moderniseringsdirektivet artikkel 2 endrer prismerkingsdirektivet (98/6/EF) på to måter. For det første endres sanksjonsbestemmelsen i artikkel 8 ved å stille krav til hvilke momenter som bør tas i betraktning ved ileggelse av sanksjoner. Dette behandles i punkt 4.3. For det andre gis det en ny artikkel 6a som regulerer markedsføring der den næringsdrivende gir inntrykk av at prisene er satt ned sammenlignet med egen førpris, det vil si såkalt «salgsmarkedsføring».

Moderniseringsdirektivets artikkel 2 som endrer prismerkingsdirektivet kom sent inn i direktivteksten i forbindelse med EU-forhandlingene og det finnes derfor ingen særskilte forklaringer i moderniseringsdirektivets fortale. I EU-kommisjonens veiledning er formålet med artikkel 6a omtalt slik:

«Den nye artikel 6a i direktivet om angivelse af priser på forbrugsvarer behandler spørgsmålet om gennemsigtigheden af prisnedsættelser ved at indføre specifikke regler, der skal sikre, at de er reelle. Artikel 6a har til formål at forhindre, at erhvervsdrivende kunstigt oppuster referenceprisen og/eller vildleder forbrugerne om størrelsen af prisnedsættelsen. Det øger gennemsigtigheden og sikrer, at forbrugerne rent faktisk betaler mindre for varerne, når der meddeles en prisnedsættelse. Den nye bestemmelse om prisnedsættelser gør det også lettere for håndhævelses- og markedsovervågningsmyndighederne at kontrollere rimeligheden af prisnedsættelser, da den fastsætter klare regler for den «tidligere» pris, der bruges som referencepris, og som den meddelte nedsættelse skal baseres på.»

Før moderniseringsdirektivet vurderte EU-domstolen at salgsmarkedsføring reguleres av direktivet om urimelig handelspraksis (2005/29/EF) og ikke prismerkingsdirektivet, jf. domstolens avgjørelse i sak C-421/12 (EU-kommisjonen mot Belgia). Her slo EU-domstolen fast at EØS/EU-landene ikke kan ha nasjonale regler om prismarkedsføring som avviker fra det som følger av direktivet om urimelig handelspraksis i og med at dette direktivet er totalharmonisert.

Dette endres nå med de nye reglene i prismerkingsdirektivet artikkel 6a. Prismerkingsdirektivet stiller minimumskrav til forbrukerbeskyttelsen. Etter direktivets artikkel 10 kan medlemsstatene ha nasjonale regler som i større grad fremmer forbrukeropplysning og letter prissammenligningen enn det som følger av direktivet. Dette gjelder bare såfremt de nasjonale bestemmelsene ikke er i strid med de generelle reglene i EU-traktaten.

Den nye bestemmelsen om salgsmarkedsføring i prismerkingsdirektivet krever for det første at «Alle kunngjeringar av prisreduksjonar skal innehalde den tidlegare prisen som forhandlaren nytta i ein viss tidsperiode før prisreduksjonen vart innført», jf. artikkel 6a nr. 1. Den tidligere prisen må være den «den lågaste prisen som forhandlaren har nytta i ein tidsperiode som ikkje er kortare enn 30 dagar før prisreduksjonen vart innført», jf. artikkel 6a nr. 2.

Artikkel 6a nr. 3 til 5 stiller opp tre konkrete situasjoner der medlemsstatene kan gi forbrukerne en svakere beskyttelse enn det som følger av nr. 1 og 2. Medlemsstatene kan for det første fastsette andre regler for varer «som kan verte dårlege eller gå ut på dato raskt», jf. nr. 3. Her kan medlemsstatene eksempelvis velge å gjøre unntak fra kravet om å oppgi førpris eller at førprisen ikke trenger å være den laveste de siste 30 dagene.

For det andre kan medlemsstatene bestemme at førprisperioden kan være kortere enn 30 dager dersom produktet har vært på markedet kortere enn 30 dager, jf. nr. 4. Dette skal gjøre det mulig for medlemsstatene å tillate salgsmarkedsføring også for nye varer.

For det tredje kan medlemsstatene bestemme at der prisnedsettelsen øker gradvis («progressivt» i den danske oversettelsen), kan førprisen være prisen før den første prisnedsettelsen, jf. nr. 5. Dette skal gjøre det mulig for næringsdrivende å operere med stadig økende prosentvise prisavslag, der prisavslaget refererer til prisen før kampanjen startet.

6.4 Forslaget i høringsnotatet

6.4.1 Regulering

Departementet foreslo å gjennomføre de nye reglene i prisopplysningsforskriften kapittel 2 i ny § 9a.

6.4.2 Tidsperioden for førpris

Departementet foreslo at perioden som skal legges til grunn skal være lik for alle varer og at den skal være seks uker.

6.4.3 Krav om faktisk salg

Departementet foreslo å videreføre kravet om faktiske salg, det vil si at det skal være et krav om at en vare faktisk må være solgt til førprisen.

6.4.4 Kundeklubber og kampanjepriser

Videre foreslo departementet at kampanjepriser til kundeklubber og lojalitetsprogram skal legges til grunn som reell førpris, men ikke enkeltstående utslag av individuell kundebehandling.

6.4.5 Maksgrense på salgsperiode

Departementet foreslo at lengden på hvor lenge en næringsdrivende lovlig kan markedsføre med salg ikke reguleres konkret, men overlates til de generelle reglene om villedende markedsføring i direktivet om urimelig handelspraksis som er gjennomført i markedsføringsloven §§ 6 til 8. Departementet ba om høringsinstansenes syn på om det er behov for nasjonale regler som stiller krav til hvor lenge en næringsdrivende lovlig kan markedsføre med salg.

6.4.6 Unntak

Departementet vurderte i høringsnotatet at det er behov for å benytte handlingsrommet etter prismerkingsdirektivet artikkel 6a nr. 3 til 5 og foreslo å gjøre unntak fra kravene i flere tilfeller.

For det første foreslo departementet at den reelle førprisen for varer med kortere holdbarhet enn seks uker skal være prisen varen er blitt solgt for umiddelbart før prisen ble nedsatt. For det andre foreslo departementet at det ved salgsmarkedsføring av sesongvarer som har vært på markedet i en periode som er kortere enn seks uker, skal den reelle førprisen være prisen varen er blitt solgt for umiddelbart før prisen ble nedsatt. For det tredje foreslo departementet at den reelle førprisen i tilfeller der prisnedsettelsen øker gradvis skal være prisen før salgskampanjen startet.

For å regulere salgsmarkedsføring i prisopplysningsforskriften foreslo departementet å ta inn en ny forskriftshjemmel i markedsføringsloven.

6.5 Høringsinstansenes syn

6.5.1 Regulering

Advokatforeningen er i all hovedsak enig i departementets vurderinger og forslag til regulering.

Forbrukerrådet og Forbrukertilsynet støtter i all hovedsak forslaget om ny § 9a i prisopplysningsforskriften. Forbrukertilsynet viser til at bestemmelsen langt på vei lovfester langvarig forvaltningspraksis fra Markedsrådet og Forbrukertilsynet.

Forbrukertilsynet og Telia støtter eksplisitt departementets forslag om å plassere de nye reglene i prisopplysningsforskriften kapittel 2 som gjelder varer. Telia er enig med departementet i vurderingen av at det vil være en fordel om de nye reglene er klare og tydelige. Dette gjør regelverket lettere å overholde og enklere å håndheve, ifølge instansen.

Virke mener atman ved implementeringen av moderniseringsdirektivet artikkel 2 bør være spesielt varsom med å innføre nasjonale særregler som ytterligere kan komplisere bildet for aktører som i sin hverdag og virksomhet skal forholde seg til regelen. Om den nye bestemmelsen i prismerkingsdirektivet artikkel 6a nr. 1 og 2 uttaler instansen:

«Bestemmelsen kom inn ved forhandlingene om direktivet og er ikke omtalt i fortalen til moderniseringsdirektivet. Måten lovgiver i EU har innført denne regelen på er etter Virkes oppfatning nokså sterkt problematisk sett ut fra de sentrale hensynene som ligger til grunn for Moderniseringsdirektivet og EUs New Deal for Consumers. I fortalen til Moderniseringsdirektivet, under punkt 2, bruker kommisjonen mye plass på å beskrive hvordan mer harmonisert EU-regelverk på forbrukerrettens område har bidratt til et mer velfungerende indre marked og økt rettslig forutberegnelighet for både forbrukere og næringsdrivende, særlig for de som de som driver med grenseoverskridende handel.

Når lovgiver i EU, ved forhandlingen om direktivet, likevel har valgt å i praksis flytte regelen om salgsmarkedsføring fra det totalharmoniserte direktivet om urimelig handelspraksis til det minimumsharmoniserte prismerkingsdirektivet, er ikke det bare problematisk ut fra de overordnede hensynene bak Moderniseringsdirektivet om et velfungerende indre marked, men også klart egent [sic] til å skape uklarhet om hva som faktisk reguleres av prismerkingsdirektivet og hva som fortsatt reguleres av direktivet om urimelig handelspraksis.»

6.5.2 Tidsperioden for førpris

Forbrukerrådet, Forbrukertilsynet og Telia støtter forslaget om at perioden som skal legges til grunn skal være lik for alle varer og at den skal være seks uker. Forbrukertilsynet viser til at dette har vært praksis i Norge lenge, og regelen er klar, tydelig og velkjent, hvilket gjør regelverket lettere å overholde og enklere å håndheve. Instansen viser videre til at en periode på seks uker vil gjøre det enklere for forbrukeren å ta en veloverveid vurdering av hvor godt tilbudet faktisk er. Forbrukerrådet er enig i departementets begrunnelse om at lengre perioder gir forbrukeren informasjon om prisnivået lengre tilbake i tid og vil gjøre det enklere for forbrukeren å ta en veloverveid vurdering av hvor godt tilbudet faktisk er. Telia trekker også fram at jo lengre tid denne perioden er, jo enklere vil det være for forbrukeren å ta en veloverveid vurdering.

Telenor og Virke er ikke enig i forslaget om å utvide perioden på 30 dager som foreslått i direktivet til en forlenget periode på seks uker. Virke uttaler:

«Virke deler departementets syn på om at det er en fordel at reglene på dette området er så klare og tydelige som mulig. Vi deler også departementets syn på at det derfor vil være hensiktsmessig at tidsperioden som settes bør være lik for alle varer.

Virke er imidlertid sterk kritiske til forslaget om å utvide perioden på 30 dager som foreslått i direktivet til en forlenget periode på seks uker ved vår nasjonale implementering.

Vår generelle oppfatning at man alltid bør være varsom med å innføre nasjonale særregler ved implementering av EU regelverk på forbrukerrettens område, da slike nasjonale særregler normalt vil skape mer kompleksitet for aktørene i markedet, være dyrere og administrere og potensielt derfor også fungere som hindringer for et velfungerende indre marked, og som til syvende og sist også vil kunne ramme tilbudet til norske forbrukere. Som vi tidligere har redegjort for er vår oppfatning også forholdene rundt måten denne regelen kom til på i lovgivningsprosessen taler for å utvise særlig varsomhet med å innføre nasjonale særregler på dette området.

Tradisjonelt legger de fleste medlemsland seg på samme terskel som direktivet i sin implementering av slikt regelverk, noe som taler for at det å legge seg på direktivets periode på 30 dager vil være det som er best egnet til å oppfylle hensynet til klarhet i regelen for alle berørte aktører. Skal man først etablere en nasjonal særregel som utvider perioden fra 30 dager til 6 uker her er må en slik særregel i dette tilfellet være særlig godt utredet, forankret og begrunnet, noe vi ikke kan se at den foreslåtte regelen er.

Det sentrale hensynet om klare og tydelige regler på området oppnås i like stor grad ved å legge seg på den foreslåtte minimumsperioden i direktivet på 30 dager som ved å innføre en norsk særregel som forlenger denne perioden med to uker. Vi kan heller ikke se at det foreligger et reelt behov for hvorfor perioden som satt i direktivet skal forlenges med to ekstra uker her i Norge, eller det at et særlig behov for å regulere inn en slik ekstraperiode nasjonalt er redegjort for og grunngitt i høringsnotatet.

Vår oppfatning er da at man, av hensyn til klarhet i regelverket og i tråd med de overordnede hensynene bak moderniseringsdirektivet og EUs New deal for Consumers om et velfungerende indre marked til fordel for både næringsdrivende og forbrukere, ikke bør innføre en nasjonal særregel der man utvider perioden som foreslått, men legge seg tidsperiode [sic] som definert i prismerkingsdirektivet på 30 dager.»

Telenor er enig i at det bør være en viss lengde på perioden som legges til grunn for beregning av førprisen, men ser ikke at departementet angir tilstrekkelige gode grunner for at en lengre periode enn angitt i direktivet (30 dager) vil gjøre det enklere for forbrukere.

6.5.3 Krav om faktisk salg

Forbrukerrådet, Forbrukertilsynet og Telenor støtter departementets forslag om å videreføre kravet om faktiske salg for å hindre at næringsdrivende i perioder opererer med kunstig høye priser for å gi forbrukerne inntrykk av at et fremtidig salg er spesielt gunstig.

Virke er av den oppfatning at dette er bedre egnet regulert gjennom de alminnelige reglene i markedsføringsloven §§ 6 til 8. Kravet til faktisk salg vil da følge av den konkrete vurderingen om dette vil være en urimelig handelspraksis etter de gjeldende bestemmelsene, ifølge instansen. Virke mener dette er å foretrekke fremfor å innføre dette som et tilleggskrav ved implementeringen av regelen til prisopplysningsforskriften. Videre mener instansen at man som et minimum bør se hen til hvordan de øvrige nordiske landene løser dette ved sin implementering av bestemmelsen, slik at man unngår å skape ulikheter og unødvendige hindringer for handel over landegrensene disse landene imellom.

6.5.4 Kundeklubber og kampanjepriser

Forbrukerrådet, Forbrukertilsynet og Telenor er enig i departementets vurdering og støtter forslaget om at kampanjepriser til kundeklubber og lojalitetsprogram skal legges til grunn som reell førpris, men ikke enkeltstående utslag av individuell kundebehandling. Også etter Forbrukerrådets oppfatning må det være klart at ordlyden i direktivet «den laveste pris som den erhvervsdrivende har anvendt» er oppfylt når prisen er tilbudt til en større gruppe kunder. Om kundeklubbprisene ikke skulle vært hensyntatt ved vurderingen av hvilken førpris som den næringsdrivende har «anvendt», ville formålet med direktivets artikkel 6a raskt kunne bli uthulet, ifølge instansen. Forbrukerrådet har videre et lovteknisk innspill.

6.5.5 Maksgrense på salgsperiode

Advokatforeningen, Forbrukerrådet og Forbrukertilsynet er ikke enig i departementets vurderinger og mener at lengden på salgsperioden bør reguleres konkret.

Advokatforeningen er enig i at prismerkingsdirektivet ikke krever regler som fastsetter en bestemt grense for salgsmarkedsføringsperiodens tillatte varighet, og at det dermed er mulig å videreføre gjeldende praksis, hvor begrensningene utledes av det alminnelige forbudet mot urimelig handelspraksis. På den annen side, påpeker instansen, er prismerkingsdirektivet ikke til hinder for at det fastsettes nasjonale regler om lengste tillatte salgsmarkedsføringsperiode, jf. artikkel 10.

Advokatforeningen peker på at forbrukerbeskyttelsen mot villedende salgsmarkedsføring vil bli mindre effektiv om det ikke fastsettes en grense for salgsmarkedsføringsperiodens tillatte varighet. Forbrukerrådet viser også til at dersom det ikke innføres nasjonale regler om dette, vil problemstillingen reguleres av handelspraksisdirektivet (UCPD) som krever at det gjøres konkrete vurderinger av om den aktuelle kampanjen er villedende. Tilsynet må i så fall, ifølge instansen, vurdere om kampanjen er villedende, herunder vurdere om de markedsførte prisfordelene ikke lenger kan anses å være reelle fordi førprisene er for gamle/utdaterte. Slike vurderinger kan ofte by på utfordringer for tilsynsmyndigheten fordi det er snakk om glidende overganger og det er vanskelig for tilsynet å vite når de kan slå ned på dette, ifølge instansen. Instansen mener videre at det også er vanskelig å påvise konkret hva som begrunner at tilsynet setter en grense akkurat på et gitt tidspunkt i det aktuelle tilfellet, noe som kan føre til at tilsynet derfor trolig kun vil reagere mot meget klare tilfeller der salget i realiteten har vart altfor lenge.

Advokatforeningen anfører at en bestemt grense også kan øke forutberegneligheten for næringsdrivende, ettersom det i så fall trolig bare unntaksvis vil bli snakk om å gripe inn mot varigheten av salgsmarkedsføring som ligger innenfor den fastsatte maksimalgrensen. Forbrukerrådet mener også at det for de næringsdrivende er vanskelig å vurdere hvor lenge de lovlig kan opprettholde en salgskampanje. Instansen viser til at Forbrukertilsynet ikke har noe informasjon om dette i sin veiledning om prismarkedsføring. Både av hensyn til forbrukerne, tilsynets effektivitet og forutberegneligheten til de næringsdrivende, er det, ifølge instansen, behov for nasjonale regler som setter klare rammer for hvor lenge salgsperioder lovlig kan vare.

Forbrukerrådet er av den oppfatning at det bør vurderes å innføre en regel som er enkel å håndheve og innrette seg etter. Forbrukerrådet mener at det er meget uheldig for forbrukere om en aktør for eksempel holder en pris i 30 dager og deretter har salg resten av året. Ved et slikt langvarig salg vil salgsprisene etter hvert måtte anses som det normale prisnivået og ikke en tilbudspris/nedsatt pris, og prisfordelen som markedsføres, vil på et tidspunkt ikke lenger være reell, ifølge instansen. Når det gjelder lengden av tidsperioden der det kan markedsføres med salg, mener Forbrukerrådet at en bestemmelse om at salgsperioder ikke kan vare lenger enn 30 dager (som tilsvarer minste førprisperiode i henhold til direktivet) kan være en fornuftig hovedregel. Det vil, etter instansens syn, sikre at butikker ikke kan kommunisere et prisavslag som tar utgangspunkt i for gamle og utdaterte førpriser. Instansen viser til at dersom kravet om 6 ukers førprisperiode blir vedtatt, vil en slik regel kunne føre til en kampanjesyklus (for samme varer) med førpriser i 6 uker – salgspriser i 4 uker – førpris i 6 uker – salgspriser i 4 uker osv.

Forbrukerrådet er enig med departementet i at det kan argumenteres for at den nye bestemmelsen i prismerkingsdirektivet alene regulerer salgsmarkedsføring som sammenligner med førpris, og at det i lys av at det er et minimumsharmoniseringsdirektiv, åpner for at nasjonale stater kan stille strengere krav, herunder også krav til lengden på slike salgskampanjer.

Etter Forbrukertilsynets oppfatning er det gode argumenter som taler for at lengden på salgsperioden bør reguleres konkret. Imidlertid mener instansen at det nå er mest hensiktsmessig å avvente de nye reglene, og høste erfaring med hvordan disse vil fungere før man tar opp spørsmålet om hvorvidt lengden på salgsperioden bør reguleres konkret.

Telenor, Telia og Virke er enig i departementets forslag og ser heller ikke behov for konkretisering i lov, men mener at det bør overlates til de generelle reglene i markedsføringsloven §§ 6 til 8.

Telenor mener at praksis samt veiledning på området tilfredsstiller behovet for forutsigbarhet for etterlevelse og håndhevelse. Virke mener at lovgiverne i EU har skapt et unødvendig komplekst rettslig bilde ved å flytte deler av den generelle regelen om salgsmarkedsføring fra det fullharmoniserte direktivet om urimelig handelspraksis til det minimumsharmoniserte prismerkingsdirektivet. Hovedfokus ved implementeringen av bestemmelsen nasjonalt bør derfor nettopp være å unngå å komplisere dette bildet ytterligere, ifølge instansen. Etter Virkes oppfatning vil dette best oppnås ved å legge seg så nært opp til direktivteksten som mulig ved implementeringen, slik at man i minst mulig grad skaper nasjonale særregler som ytterligere kompliserer et allerede komplekst rettslig bilde for aktører som i sin hverdag og virksomhet må forholde seg til bestemmelsen. Telia mener at selv om man ikke gir en tydelig angivelse av salgsperioden, vil en individuell og konkret vurdering i hver enkel sak om perioden være best.

6.5.6 Unntak for varer med kort holdbarhet

Forbrukerrådet og Forbrukertilsynet uttaler seg om departementets forslag til at det for varer med kortere holdbarhet enn seks uker, så skal den reelle førprisen være prisen varen er blitt solgt for umiddelbart før prisen ble nedsatt.

Begge instansene mener at det ikke bør gjøres unntak fra kravene for varer med kort holdbarhet. Forbrukerrådet mener at krav om laveste pris prinsipielt sett burde legges til grunn også for varer med kort holdbarhet, men instansen oppfatter at problemene med oppblåste førpriser har vist seg å være noe mindre for denne typen varer. Forbrukertilsynet viser til at så lenge det er snakk om produkter som er fast i sortimentet, vil de samme forbrukerhensynene gjøre seg gjeldende for slike varer, som for varer med lang holdbarhet. Tilsynet nevner som eksempel en blomsterforretning som markedsfører rabatt på rosebuketter. Instansen mener at selv om denne buketten har begrenset holdbarhet, vil det være relevant å sikre at blomsterforretningen ikke opererer med en kunstig høy pris på rosebuketter i perioden før salget starter. Det vil videre være relevant for forbrukeren å kunne foreta en vurdering av hvor godt tilbudet faktisk er, på lik linje som for produkter som ikke har kort holdbarhet, ifølge instansen.

6.5.7 Unntak for sesongvarer

Forbrukerrådet, Forbrukertilsynet og NorgesBilbransjeforbund (NBF) uttaler seg om departementets forslag om at det ved salgsmarkedsføring av sesongvarer som har vært på markedet i en periode som er kortere enn seks uker, så skal den reelle førprisen være prisen varen er blitt solgt for umiddelbart før prisen ble nedsatt.

NBF og Forbrukertilsynet støtter at det gjøres unntak for sesongvarer som har vært i salg i mindre enn seks uker (for eksempel sesongvarer som jule- og påskevarer eller sommermøbler), i den forstand at man da ser bort fra seksukerskravet ved beregning av førprisen. Etter NBFs oppfatning er dette et viktig unntak som både vil gjøre det mulig å ha salg på nye produkter og som vil komme forbrukerne til gode. Forbrukertilsynet mener imidlertid at det også i slike tilfeller bør være slik at det er den laveste prisen som varen blitt solgt i den perioden den har vært tilgjengelig for salg, som skal angis som varens førpris. Dette for å unngå muligheten for at man kan etablere en kunstig høy førpris ved å sette prisen kraftig opp noen få dager eller timer før salget starter, ifølge instansen.

Etter Forbrukerrådets syn er det uheldig at prinsippet om laveste førpris ikke er inntatt i forslaget for sesongvarer. Instansen mener at et slikt unntak for sesongvarer vil være klart uheldig for forbrukerne, ettersom unntaket kan bli omfattende og uthule hovedregelen. Instansen uttaler:

«Svært mange varer vil kunne hevdes å være «sesongvarer», f.eks. vil de fleste varer i en sportsutstyrsforretning kunne hevdes å være sesongvarer, og butikkene vil kunne utnytte dette unntaket slik at varer som har vært på markedet i 3 uker skrus opp i pris i f.eks. 1 dag for deretter å selges på «salg» til en høyere pris enn varen ble omsatt for 2 dager tidligere. Rabatten som kommuniseres vil da være mer villedende enn reell.

For å unngå en slik effekt må det kreves at den reelle førprisen er den laveste prisen som varen har vært omsatt for i tiden varen har vært på markedet (med unntak for priser som er utslag av individuell kundebehandling). Dette er nødvendig for å hindre at butikker spekulerer i å sette kunstig høye priser i korte perioder for å etablere en høy førpris som kan gi grunnlag for kunstig store rabatter.»

6.5.8 Unntak for gradvis prisreduksjon

Forbrukerrådet støtter departementets forslag om å benytte muligheten til å bestemme at den reelle førprisen, i tilfeller der rabatten økes progressivt utover i en sammenhengende kampanje, skal være den laveste prisen varen er solgt for i seks uker før markedsføringen startet. Ingen andre høringsinstanser har uttalt seg om dette.

6.6 Departementets vurderinger

6.6.1 Innledning

Som vist under punkt 6.3, har EU-domstolen tidligere slått fast at salgsmarkedsføring reguleres av direktivet om urimelig handelspraksis. Etter departementets vurdering innebærer ikke den nye bestemmelsen om salgsmarkedsføring i prismerkingsdirektivet artikkel 6a at all salgsmarkedsføring er uttømmende regulert i prismerkingsdirektivet. Det er kun den salgsmarkedsføringen som omfattes av virkeområdet til prismerkingsdirektivet og ordlyden i artikkel 6a som nå vil bli regulert av prismerkingsdirektivet. Andre former for salgsmarkedsføring vil, som tidligere, reguleres av direktivet om urimelig handelspraksis. Dette fremgår tydelig av EU-kommisjonens veiledning til prismerkingsdirektivet punkt 3: «Som nævnt i afsnit 1.2.5 i vejledningen vedrørende direktivet om urimelig handelspraksis finder direktivet og navnlig artikel 6, stk. 1, litra d), om vildledende påstande om eksistensen af en prismæssig fordel fortsat anvendelse på andre aspekter af prisnedsættelser.»

Det er flere forskjeller mellom de to regelsettene. Direktivet om urimelig handelspraksis er totalharmonisert, mens prismerkingsdirektivet stiller minimumskrav til forbrukerbeskyttelsen som medlemsstatene kan fravike. Direktivet om urimelig handelspraksis legger opp til en konkret helhetsvurdering av om salgsmarkedsføringen er villedende i hver enkelt sak. I tillegg må det vurderes om markedsføringen er egnet til å påvirke forbrukerne til å treffe en økonomisk beslutning de ellers ikke ville tatt, jf. direktivet om urimelig handelspraksis artikkel 6. Tilsvarende krav følger ikke av prismerkingsdirektivet. Ordlyden i den nye bestemmelsen om salgsmarkedsføring i artikkel 6a legger ikke opp til en konkret og skjønnsmessig vurdering.

Virke er i sitt høringssvar også inne på dette, og anfører at det at lovgiver i EU har flyttet regelen om salgsmarkedsføring fra det totalharmoniserte direktivet om urimelig handelspraksis til det minimumsharmoniserte prismerkingsdirektivet, er dette klart egnet til å skape uklarhet om hva som faktisk reguleres av prismerkingsdirektivet og hva som fortsatt reguleres av direktivet om urimelig handelspraksis.Departementet er enig i at forskjellene mellom de to regelsettene potensielt kan skape uklarhet. Derfor mener departementet det er desto viktigere at de nasjonale reglene som gjennomfører endringene i prismerkingsdirektivet i norsk rett er klare og tydelige. Om samspillet mellom prismerkingsdirektivet og direktivet om urimelig handelspraksis, se EU-kommisjonens veileder punkt 3.

For at den nasjonale gjennomføringen av disse regelsettene skal være i tråd med ordlyden i direktivene, må det, etter departementets vurdering, også i norsk rett være ulike regler for markedsføring som faller innenfor de ulike direktivene.

6.6.2 Hva omfattes av prismerkingsdirektivet artikkel 6a?

Formålet med prismerkingsdirektivet er å «fastsætte krav om angivelse af salgsprisen og prisen pr. måleenhed for varer, som udbydes af forhandlere til forbrugere, for at forbedre forbrugeroplysningen og lette en prissammenligning». Prismerkingsdirektivet regulerer derfor kun salgsmarkedsføring av varer. Salgsmarkedsføring av tjenester er fortsatt regulert av direktivet om urimelig handelspraksis.

Artikkel 6a regulerer kun salgsmarkedsføring der den næringsdrivende sammenligner tilbudsprisen med egen førpris. Bestemmelsen regulerer derfor ikke prissammenligning med konkurrenter eller veiledende priser, «2 for 1-tilbud», introduksjonstilbud, prisgarantier, mm. Dette må vurderes etter de generelle reglene i direktivet om urimelig handelspraksis.

Et særskilt spørsmål er om salgsmarkedsføring av varer der den næringsdrivende sammenligner tilbudsprisen med egen førpris, uttømmende reguleres av prismerkingsdirektivet, eller om aspekter som ikke dekkes av ordlyden i artikkel 6a, må vurderes etter direktivet om urimelig handelspraksis. Som eksempel kan nevnes lengden på salgsperioden. Ved lange perioder med nedsatte priser, kan det være villedende å markedsføre dette som «salg», i og med at det kan gi forbrukeren inntrykk av at dette er et tidsmessig begrenset tilbud. I møter om implementeringen av moderniseringsdirektivet har EU-kommisjonen gitt uttrykk for at dette må vurderes etter direktivet om urimelig handelspraksis og ikke prismerkingsdirektivet. Etter departementets vurdering kan det imidlertid også argumenteres for at selv om lengden på salgskampanjer ikke er eksplisitt nevnt i artikkel 6a, så regulerer prismerkingsdirektivet salgsmarkedsføring av varer der det sammenlignes med egen førpris. Dette kan tilsi at medlemsstatene kan gi regler som forbedrer forbrukeropplysningen eller letter prissammenligningen for denne typen markedsføring, utover det som uttrykkelig reguleres av artikkel 6a, jf. prismerkingsdirektivet artikkel 10. Departementet kommer tilbake til dette nedenfor i punkt 6.6.5.

For mer informasjon om anvendelsesområdet for artikkel 6a, se EU-kommisjonens veiledning til prismerkingsdirektivet punkt 1.

6.6.3 Plassering av nasjonale regler for salgsmarkedsføring

Departementet opprettholder forslaget om at de nasjonale bestemmelsene som skal gjennomføre moderniseringsdirektivets endringer i prismerkingsdirektivet, plasseres i prisopplysningsforskriften.

For å markere at det gjelder egne regler for salgsmarkedsføring av varer der sammenligningsprisen er egen førpris, og at disse reglene avviker fra de generelle reglene om villedende salgsmarkedsføring i markedsføringsloven §§ 6 til 8, er det hensiktsmessig å gjennomføre de nye reglene i prisopplysningsforskriften kapittel 2. Kapittel 2 gjennomfører også i dag kravene i prismerkingsdirektivet og stiller generelle krav til prisopplysninger for varer. Det skal blant annet tydelig informeres om varens pris og enhetsprisen, det vil si pris per liter eller kilogram. Forbrukertilsynet og Telia støtter eksplisitt forslaget om å plassere de nye reglene i prisopplysningsforskriften kapittel 2. Samtidig er det behov for å gi en ny forskriftshjemmel i markedsføringsloven § 10 for å regulere salgsmarkedsføring i prisopplysningsforskriften, se forslag til ny § 10 tredje ledd annet punktum bokstav c. Departementet opprettholder derfor forslaget i høringsnotatet. Ingen instanser har uttalt seg om dette i høringen.

Se forslag til markedsføringsloven § 10 tredje ledd annet punktum ny bokstav c.

6.6.4 Tidsperioden for førpris

Etter prismerkingsdirektivet artikkel 6a må førprisen det skal opplyses om være den «lågaste prisen som forhandlaren har nytta i ein tidsperiode som ikkje er kortare enn 30 dagar før prisreduksjonen vart innført», jf. ny artikkel 6a nr. 2. Som nevnt over i punkt 6.1, har forvaltningspraksis i Norge tatt utgangspunktet i at tidsperioden skal være seks uker, men likevel slik at perioden kan være lengre og kortere, avhengig av de konkrete forholdene i saken, se blant annet Markedsrådets sak MR-2017-1190 (XXL) og Forbrukertilsynets veiledning om prismarkedsføring punkt 3.2.1.

Prismerkingsdirektivet er tydelig på at perioden må være «ikkje kortare enn» 30 dager, jf. ordlyden. Medlemsstatene kan etter dette gi regler som angir en lengre periode, herunder at lengden varierer avhengig av type vare som selges. Det legges med andre ord opp til et nasjonalt handlingsrom på dette punktet. Dersom dette handlingsrommet brukes, sier veiledningen fra EU-kommisjonen punkt 2.1:

«I modsætning hertil vil en national lovgivning, der kræver en længere periode end 30 dage til at fastsætte den «tidligere» pris, skulle vurderes med hensyn til, om den er i overensstemmelse med EU-retten. I henhold til artikel 10 i direktivet om angivelse af priser på forbrugsvarer skal nationale bestemmelser, der går videre end kravene i dette direktiv, være gunstigere med hensyn til forbrugeroplysning og prissammenligning, uden at dette berører medlemsstaternes forpligtelser i henhold til TEUF».

Eventuelle nasjonale regler som går lengre enn 30 dager (som er utgangspunktet i prismerkingsdirektivet artikkel 6a nr. 2), må altså vurderes opp mot prismerkingsdirektivets artikkel 10 samt øvrige felleseuropeiske rettsakter.

Formålet med denne referanseperioden på 30 dager er å forhindre næringsdrivende i å manipulere priser og tilby falske prisnedsettelser ved for eksempel å heve prisen i en kort periode, for etterpå å senke den, for derved å presentere den som en prisnedsettelse som villeder forbrukerne, jf. EU-kommisjonens veiledning punkt 2.1. Førprisen skal omfatte eventuelle tidligere «nedsatte» priser i den gjeldende perioden. Det vil være i strid med artikkel 6a i prismerkingsdirektivet hvis det ikke tas hensyn til de priser som er anvendt i eventuelle tidligere tilbudsperioder i de 30 dagene før prisnedsettelsen, jf. samme sted.

I høringsnotatet foreslo departementet å bruke det nasjonale handlingsrommet som prismerkingsdirektivet artikkel 6a nr. 2 åpner opp for, ved at perioden som skal legges til grunn, skal være lik for alle varer og at den skal være seks uker. Det har vært delte meninger i høringsrunden om hvor lenge perioden før prisnedsettelsen bør være. Forbrukerrådet, Forbrukertilsynet og Telia har støttet forslaget, mens Telenor og Virke har gått imot forslaget. Telenor og Virke har i høringen anført at departementet ikke angir tilstrekkelige gode grunner for en utvidelse av perioden på 30 dager til en forlenget periode på seks uker.

Departementet har revurdert forslaget i høringsnotatet. Etter en ny vurdering har departementet kommet fram til at handlingsrommet i prismerkingsdirektivet artikkel 6a nr. 2 likevel ikke bør brukes, og at prismerkingsdirektivets hovedregel om en referanseperiode på 30 dager bør følges.

Forbrukertilsynet har anført at seksukersperioden har vært praksis i Norge lenge, og at regelen er klar, tydelig og velkjent, hvilket gjør regelverket lettere å overholde og enklere å håndheve. Også Telia har anført at forutsigbarhet i vurderingen gjør at instansen støttet departementets forslag.

Etter departementets vurdering er seksukersperioden kun et utgangspunkt i norsk rett, og norsk forvaltningspraksis rundt dette varierer en del. Det vises her til Forbrukertilsynets veiledning om prismarkedsføring punkt 3.2.1, der det lyder:

«Etter tidligere praksis la man til grunn seks uker som et utgangspunkt, men Markedsrådet har uttalt seg kritisk om dette og bl.a. understreket at en lengre periode med relativt lav, men jevn omsetning, kan oppfylle kravene.

Forbrukertilsynet legger til grunn at også en kortere periode med høy omsetning, etter en konkret vurdering, kan oppfylle kravet.»

Fordi denne praksisen som nevnt har variert en del, og fordi det med de nye reglene i prismerkingsdirektivet nettopp skal opprettes ny praksis, har departementet lagt mindre vekt på å opprettholde nasjonal praksis knyttet til seksukersperioden. Det vises til at det nå, i forbindelse med moderniseringsdirektivet og dets endringer i prismerkingsdirektivet, innføres klare regler knyttet til salgsmarkedsføring og førprisens referanseperiode.

Lengre perioder gir forbrukeren informasjon om prisnivået lengre tilbake i tid, og dette vil kunne gjøre det enklere for forbrukeren å ta en veloverveid vurdering av hvor godt tilbudet faktisk er. Samtidig har det klare fordeler å legge seg tett opp til moderniseringsdirektivets hovedregel på dette punktet. Gjennom den nye bestemmelsen i prismerkingsdirektivet, lages det et nytt regime og nytt system for salgsmarkedsføring av varer, og det er hensiktsmessig å følge dette systemet.

Dette harmonerer dessuten godt med det man har lagt seg på i Sverige og Danmark, hvor man har valgt å følge prismerkingsdirektivets hovedregel om 30 dager.

Å gå vekk fra seksukersperioden kan potensielt innebære en svekkelse av det nasjonale forbrukervernet, selv om det er en del usikkerhet grunnet varierende praksis rundt dette. En forskriftsfestet 30 dagers referanseperiode vil likevel sikre et fortsatt høyt forbrukerbeskyttelsesnivå i Norge. Samtidig vil det at man innfører nasjonale regler som klart angir lengden på referanseperioden, og at denne skal gjelde for alle varer, være en styrking av forbrukervernet generelt. At det innføres klare og tydelige regler knyttet til salgsmarkedsføring, vil gjøre regelverket lettere å overholde for de næringsdrivende, og enklere å håndheve for forbrukermyndighetene. Forbrukertilsynet vil da slippe å forholde seg til skjønnsmessige vurderinger av hvor lang referanseperioden skal være etter direktivet om urimelig handelspraksis.

6.6.5 Maksgrense på salgsperiode

Hverken gjeldende prismerkingsdirektiv eller den nye bestemmelsen i artikkel 6a som tas inn i direktivet i forbindelse med moderniseringsdirektivet, regulerer hvor lenge en salgsperiode kan vare.

Forbrukertilsynet skriver i sin veileder at med salgsmarkedsføring menes markedsføring som gir inntrykk av at prisen er nedsatt i en «tidsbegrenset salgsperiode», men sier ikke noe om maksgrense på salgsperiode, jf. punkt 3.2. Departementet legger derfor til grunn at det må foretas en konkret vurdering fra sak til sak hvorvidt lengden på en salgsperiode kan være villedende, jf. markedsføringsloven §§ 6 til 8, for eksempel med tanke på eksistensen av en prisfordel, jf. § 7 første ledd bokstav d. Det er opp til forvaltnings- og rettspraksis å fastslå hva som ligger i dette. Konsekvensen av dette er at det for de næringsdrivende er vanskelig å vurdere hvor lenge de lovlig kan opprettholde en salgskampanje.

I høringsnotatet drøftet departementet om man ved gjennomføringen av moderniseringsdirektivet i norsk rett bør innta en regulering av en maksimumsgrense på salgsperioder. Departementet foreslo å følge EU-kommisjonens forståelse slik at lengden på salgsperioden ikke reguleres konkret, men overlates til de generelle reglene om villedende markedsføring i direktivet om urimelig handelspraksis, som er gjennomført i markedsføringsloven §§ 6 til 8. Departementet opprettholder forslaget.

Høringsinstansene har hatt delte meninger om det er behov for nasjonale regler som stiller krav til hvor lenge en næringsdrivende lovlig kan markedsføre med salg. Telenor, Telia og Virke støttet departementets forslag, mens Advokatforeningen, Forbrukerrådet og Forbrukertilsynet gikk imot forslaget.

Departementet vurderte i høringsnotatet at det kan argumenteres for at prismerkingsdirektivet alene regulerer salgsmarkedsføring som sammenligner med førpris, og at det i lys av at det er et minimumsharmoniseringsdirektiv, åpner for at nasjonale stater kan stille strengere krav, herunder også krav til lengden på slike salgskampanjer. Forbrukerrådet støttet denne vurderingen eksplisitt i høringen.

Departementet har revurdert dette og er usikker på om denne argumentasjonen er i tråd med EU-kommisjonens forståelse og formålet med prismerkingsdirektivet. Nærmere bestemt er det uklart om det foreligger et nasjonalt handlingsrom for å innføre regler om en maksgrense på salgsperiode. Det vises til at et slikt handlingsrom ikke er nevnt i ny artikkel 6a i prismerkingsdirektivet. Samtidig åpner artikkel 10 i prismerkingsdirektivet opp for et nasjonalt handlingsrom og dermed nasjonale bestemmelser «som er meir gagnlege når det gjeld forbrukaropplysning og samanlikning av prisar, utan at det rører ved pliktene deira i medhald av traktaten.»

Spørsmålet blir så om en eventuell nasjonal regulering er omfattet av det nasjonale handlingsrommet i prismerkingsdirektivet artikkel 10, eller om en maksgrense på salgsperiode eventuelt må vurderes etter direktivet om urimelig handelspraksis.

Samspillet mellom prismerkingsdirektivet og direktivet om urimelig handelspraksis er nærmere omtalt i EU-kommisjonens veiledning til prismerkingsdirektivet punkt 3. Når det gjelder «definitionen og angivelsen» av førprisen, har prismerkingsdirektivets regler i utgangspunktet forrang fremfor reglene i urimelig handelspraksisdirektivet, ifølge veilederen. Veiledningen sier videre at riktigheten av førprisen er en vurdering som må tas etter de spesifikke kriteriene i artikkel 6a i prismerkingsdirektivet.

I møter om implementeringen av moderniseringsdirektivet har EU-kommisjonen gitt uttrykk for at lengden på salgsperioden må vurderes etter direktivet om urimelig handelspraksis og ikke prismerkingsdirektivet. Det vises også til EU-kommisjonens veiledning til prismerkingsdirektivet punkt 2.1 der det lyder:

«I henhold til artikel 6a i direktivet om angivelse af priser på forbrugsvarer skal de erhvervsdrivende ikke angive, hvor længe de har anvendt den angivne «tidligere» pris. Desuden påvirker den ikke varigheden af prisnedsættelseskampagner. Den kræver blot, at de erhvervsdrivende angiver den «tidligere» pris ved begyndelsen af hver prisnedsættelse, og de kan angive den i hele den periode, hvor prisnedsættelsen er gældende. Erhvervsdrivende kan meddele en prisnedsættelse for varer over en længere periode, herunder i mere end 30 dage. Hvis prisnedsættelsen varer længere end 30 dage uden afbrydelse, er den «tidligere» pris, der skal angives, fortsat den laveste pris, der har været anvendt i mindst 30 dage før prisnedsættelsen.

Rimeligheden af alt for lange perioder med prisnedsættelser i forhold til den periode, hvor varen sælges til den «fulde» pris, er endnu ikke blevet vurderet i henhold til direktivet om urimelig handelspraksis (se også afsnit 3 om samspillet med direktivet om urimelig handelspraksis).»

Tilsvarende går fram av EU-kommisjonens oppdaterte veiledning til urimelig handelspraksisdirektivet punkt 1.2.5:

«Analogt med Domstolens konklusioner i Citroën-sagen bør de specifikke regler om prisnedsættelser i direktivet om angivelse af priser have forrang for direktivet om urimelig handelspraksis, hvad angår de aspekter af prisnedsættelser, der er reguleret af disse specifikke regler, dvs. definitionen og angivelsen af den «tidligere» pris i annonceringen af en prisnedsættelse. Direktivet om urimelig handelspraksis finder dog fortsat anvendelse på andre aspekter af prisnedsættelser, navnlig artikel 6, stk. 1, litra d), om vildledende påstande med hensyn til eksistensen af prisfordele. Det kan f.eks. være forskellige vildledende aspekter af praksis i forbindelse med prisnedsættelser såsom:

– uforholdsmæssigt lange perioder, hvor meddelelser om prisnedsættelser gælder, sammenlignet med den periode, hvor varerne sælges til «fuld» pris […].

Sådan praksis kan anses for at være i strid med direktivet om urimelig handelspraksis (artikel 6, stk. 1, litra d)), med forbehold af en individuel vurdering, uanset om den erhvervsdrivende har overholdt kravene i direktivet om angivelse af priser med hensyn til fastsættelse og angivelse af den «tidligere» pris. Hvis det omvendt konstateres, at en erhvervsdrivende har overtrådt reglerne om prisnedsættelser i direktivet om angivelse af priser, dvs. definition og visning af «den tidligere pris», kan den erhvervsdrivende også blive anset for at overtræde direktivet om urimelig handelspraksis.»

Dette tyder på at rimeligheten av en konkret lengde av en salgskampanje må vurderes etter direktivet om urimelig handelspraksis. Som konsekvens av dette vil det kunne reises spørsmål om en eventuell fastsettelse av konkret tidsperiode der det er lovlig å salgsmarkedsføre, vil være i strid med dette direktivets karakter som totalharmoniserende direktiv. Dette tilsier at det ikke er hensiktsmessig å foreslå å regulere en bestemt lengde i prisopplysningsforskriften nå, men at det heller må gjøres en konkret vurdering etter direktivet om urimelig handelspraksis i tråd med dagens gjeldende praksis. Dette er i tråd med EU-kommisjonens forståelse av endringene i prismerkingsdirektivet.

Departementet er enig i at en utfordring for forbrukervernet ved for lange salgsperioder kan være at prisfordelen som markedsføres ikke lenger vil være reell. Derfor er det viktig at forbrukerne blir beskyttet mot lange salgsperioder hvor førprisen ikke lenger utgjør en reell prisfordel. Samtidig viser departementet til at selv om man ikke velger å regulere en maksimumsperiode på salgsmarkedsføring, betyr ikke dette at næringsdrivende kan ha urimelig lange perioder med salg. Som nevnt ovenfor, sier EU-kommisjonens veiledning til prismerkingsdirektivet eksplisitt at direktivet om urimelig handelspraksis vil få anvendelse på lange salgsperioder. Dermed kan det gripes inn i tilfeller der Forbrukertilsynet vurderer at salgsperioden etter en konkret vurdering utgjør en urimelig handelspraksis.

Departementet er videre enig med Virke i at man bør legge seg så nært opp til direktivteksten som mulig ved implementeringen av prismerkingsdirektivet. Etter det departementet kan se, har heller ikke Sverige og Danmark valgt å regulere noen maksgrenser på hvor lenge man lovlig kan markedsføre med salg. Imidlertid har Forbrugerombudsmanden i Danmark i sine retningslinjer for prismarkedsføring lagt til grunn en maksgrense på ti dager med mulighet for at at denne kan forlenges.

For øvrig tolker departementet EU-kommisjonens nye veiledning til prismerkingsdirektivet slik at det ikke finnes en automatikk i at tilfeller der prisnedsettelsen varer lengre enn 30 dager gjør at den nedsatte prisen blir ny «førpris» som skal legges til grunn for videre prisnedsettelser og salgsmarkedsføring. Det vises her til veiledningen punkt 2.1.

Oppsummert er det departementets syn at spørsmålet om konkret lengde av en salgskampanje ikke er en vurdering som skal tas etter prismerkingsdirektivet, men etter direktivet om urimelig handelspraksis. Hvor lenge en salgsperiode eventuelt kan pågå, må dermed vurderes konkret etter reglene om villedende markedsføring i markedsføringsloven §§ 6 til 8. Departementet opprettholder derfor forslaget i høringsnotatet.

6.6.6 Kundeklubber og kampanjepriser

Departementet opprettholder forslaget om at kampanjepriser til kundeklubber og lojalitetsprogram skal legges til grunn som førpris, men ikke enkeltstående utslag av individuell kundebehandling.

Forslaget har i høringsrunden fått støtte fra Forbrukerrådet, Forbrukertilsynet og Telenor. Ingen andre høringsinstanser har uttalt seg om dette. Forbrukerrådet har i høringsrunden kommet med et lovteknisk innspill til ordlyden i utkast til prisopplysningsforskriften som er hensyntatt i utformingen av forskriftsforslaget.

Som det fremgår av punkt 6.1 over, har Markedsrådet i en tidligere sak (MR-2017-1190 (XXL)) uttalt at kampanjepriser til medlemmer av kundeklubber ikke kan legges til grunn som reell førpris. Tilsvarende gjelder også ved enkeltstående utslag av individuell klagebehandling. Det vil for eksempel være tilfellet der varen er solgt til en lavere pris enn førprisen på grunn av reklamasjoner/retur, oppfyllelse av prisløfte eller individuelle kvantumsrabatter. I Danmark er det også lagt til grunn at kampanjepriser i kundeklubber/lojalitetsprogram ikke legges til grunn som førpris.

Hvorvidt denne praksisen kan videreføres, avhenger av om slike priser må anses å være «den lågaste prisen som forhandlaren har nytta» etter prismerkingsdirektivet artikkel 6a.

I EU-kommisjonens veiledning til prismerkingsdirektivet punkt 2.3 heter det:

«Artikel 6a i direktivet om angivelse af priser på forbrugsvarer finder heller ikke anvendelse på reelt personaliserede prisnedsættelser, som ikke har karakter af, at prisnedsættelsen «meddeles». Et typisk eksempel på sådanne prisnedsættelser er dem, der følger af forbrugerens forudgående køb hos den pågældende sælger, f.eks. når forbrugeren modtager en værdikupon, der giver «20 % rabat» på købet, og som er gyldig til næste køb indtil månedens udgang. Andre eksempler på reelt personaliserede prisnedsættelser, der falder uden for anvendelsesområdet for artikel 6a, er nedsættelser, der indrømmes ved særlige lejligheder for den pågældende forbruger, f.eks. ved tilmelding til loyalitetsprogrammet eller på forbrugerens bryllups- eller fødselsdag, samt nedsættelser, der tildeles på købstidspunktet, og som ikke er blevet «meddelt» på forhånd. Sådanne loyalitetsprogrammer og individualiserede tilbud vurderes fortsat i henhold til direktivet om urimelig handelspraksis (se afsnit 2.8.2 og 4.2.8 i vejledningen om direktivet om urimelig handelspraksis).»

Det samme fremgår også av EU-kommisjonens oppdaterte veiledning til direktivet om urimelig handelspraksis punkt 2.8.2:

«Direktivet om urimelig handelspraksis finder fortsat fuld anvendelse og regulerer andre typer praksis, der fremmer prismæssige fordele, såsom sammenligninger med andre priser, kombinerede eller bundne betingede tilbud og loyalitetsprogrammer.»

Med andre ord er altså individuelle prisnedsettelser som ikke er å anse som «kunngjeringar av prisreduksjonar», ikke omfattet av prismerkingsdirektivet artikkel 6a, og må fortsatt (ref. ordlyden «vurderes fortsat» og «finder fortsat fuld anvendelse» i veilederen) vurderes etter direktivet om urimelig handelspraksis. Etter departementets vurdering er det gode grunner for at priser som gis til enkeltkunder på grunn av de særskilte forholdene ved den enkelte avtalen, ikke skal anses som den laveste prisen den næringsdrivende har «nytta». En slik fortolkning ville vært vanskelig å håndheve, og kunne gitt næringsdrivende incentiver til å være mindre fleksible i kundebehandlingen.

Når det gjelder kampanjepriser til medlemmer av kundeklubber, så vurderer departementet dette annerledes. Disse kampanjene rettes ofte mot store grupper forbrukere, hvor enhver kan delta, forutsatt at man oppgir sin kontaktinformasjon og samtykker til å motta reklame. Terskelen for å motta reduserte priser i slike kampanjer er derfor relativt lav, og mange forbrukere benytter seg av slike tilbud. Det vises til at dette også er i tråd med EU-kommisjonens forståelse i veilederen til prismerkingsdirektivet punkt 2.3:

«Derimod finder artikel 6a i direktivet om angivelse af priser på forbrugsvarer anvendelse på prisnedsættelser, som, selv om de præsenteres som personaliserede, i realiteten tilbydes/meddeles forbrugerne generelt. En sådan situation kan opstå, hvis den erhvervsdrivende potentielt stiller «værdikuponer» eller rabatkoder til rådighed for alle forbrugere, der besøger den fysiske butik eller netbutikken i bestemte perioder. Eksempler herpå kan være kampagner som f.eks.:

• «Få 20 % rabat i dag ved brug af koden XYZ»

• «20 % rabat på alt denne weekend – kun for medlemmer af loyalitetsprogrammet»,

hvis koden/loyalitetsprogrammet er tilgængelig(t) for eller anvendes af mange eller størstedelen af kunderne. I disse tilfælde skal den erhvervsdrivende overholde kravene i artikel 6a, dvs. sikre, at den «tidligere» pris for alle de pågældende varer er den laveste offentligt tilgængelige pris inden for de seneste 30 dage (se afsnit 2.1 om generelle meddelelser om prisnedsættelser).»

EU-kommisjonen gir med dette uttrykk for at prismerkingsdirektivet artikkel 6a får anvendelse i slike tilfeller der prisnedsettelsen fremstår som en individuell og personalisert prisnedsettelse, men i virkeligheten gjelder for forbrukerne generelt.

Etter departementets vurdering vil det derfor kunne anses som villedende om den næringsdrivende ikke opplyser om at varene kunne kjøpes til denne lavere prisen forut for salget. Departementet er enig med Forbrukerrådet i at ordlyden i direktivet «nytta» er oppfylt når prisen er tilbudt en større gruppe kunder, og at formålet med moderniseringsdirektivets artikkel 6a raskt kunne bli «uthulet» om kundeklubbprisene ikke skulle vært hensyntatt ved vurderingen av hvilken førpris som den næringsdrivende har «nytta». Uavhengig av om en slik fortolkning følger av ordlyden i artikkel 6a eller ikke, bidrar kravet til bedre forbrukerinformasjon, og det er derfor anledning til å stille et slikt krav i nasjonal lovgivning, jf. prismerkingsdirektivet artikkel 10.

6.6.7 Krav om faktisk salg

Som det fremgår av punkt 6.1 har Markedsrådet stilt krav om at varen faktisk må være solgt til den prisen som angis som førpris. I høringsnotatet ble det foreslått å videreføre et krav om faktisk salg. Departementet har foretatt en fornyet vurdering av forslaget.

Det er etter departementets vurdering uklart om et krav om faktisk salg kan og bør opprettholdes når endringene i prismerkingsdirektivet skal gjennomføres i norsk rett. Den nye bestemmelsen i prismerkingsdirektivet artikkel 6a krever at den næringsdrivende skal angi den laveste prisen som er «nytta» («tillämpat», «anvendt», «angewandt», «appliqué» eller «applied» etter svensk, dansk, tysk, fransk og engelsk språkversjon). Etter departementets vurdering kan ordlyden isolert sett tolkes slik at det er et krav om faktisk salg. Imidlertid har ikke departementet funnet støtte for en slik tolkning i fortalen eller direktivet. Den mest sannsynlige tolkningen synes derfor å være at ordlyden ikke innebærer et krav om at varen faktisk må være solgt til denne prisen.

Ordet «anvendt» (eller «nytta» i den norske uoffisielle oversettelsen) i artikkel 6a er ikke nærmere definert i direktivet. Men departementet legger til grunn at artikkel 6a må tolkes i lys av de øvrige bestemmelsene i prismerkingsdirektivet. Ifølge artikkel 1 er formålet med direktivet angitt slik: «Formålet med dette direktiv er at fastsætte krav om angivelse af salgsprisen og prisen pr. måleenhed for varer, som udbydes af forhandlere til forbrugere, for at forbedre forbrugeroplysningen og lette en prissammenligning». Prismerkingsdirektivet regulerer således merking av priser for varer som tilbys til forbrukere, uavhengig av om varene faktisk har blitt solgt til de prisene. Etter departementets vurdering er det rimelig å legge til grunn samme tilnærming også for angivelse av førpris etter artikkel 6a.

Et krav om faktisk salg er heller ikke omtalt i EU-kommisjonens veileder til prismerkingsdirektivet. I veilederen til urimelig handelspraksisdirektivet brukes denne formuleringen i engelsk ordlyd «[…] the lowest price charged by that trader […]», jf. punkt 1.2.5 om forholdet til PID artikkel 6a. I den danske oversettelsen heter det «[…] den laveste pris, som den pågældende erhvervsdrivende har forlangt […]». Formuleringene tyder ikke på at det er krav om faktisk salg.

Etter det departementet er kjent med stilles det i Danmark ikke krav til faktiske salg. Det er der tilstrekkelig at den næringsdrivende kan dokumentere at varen har vært tilgjengelig for forbrukeren til førprisen. I Danmark benyttes formuleringen «[…] den laveste pris, som den erhvervsdrivende har anvendt for varen […]», jf. bekendtgørelse nr 2292 af 03/12/2021. Departementet har forstått det slik at uttrykket «anvendt» ikke stiller krav om at varen rent faktisk har vært solgt til den angitte prisen, men kun at varen har vært tilbudt for salg. Med tilbudt for salg menes at varen har vært tilgjengelig for forbrukeren på en sådan måte at forbrukeren har vært i stand til å foreta et kjøp, og til å kunne gjøre seg kjent med prisen.

Etter det departementet er kjent med stilles det heller ikke i Sverige krav om faktisk salg. I den svenske bestemmelsen om ny § 7 a i prisinformationslagen brukes formuleringen «tillämpat», jf. prisinfomationslag (2004:347) og Prop. 2021/22:174.

Basert på disse rettskildene legger departementet til grunn at artikkel 6a ikke stiller krav om faktisk salg.

Etter prismerkingsdirektivet artikkel 10 kan imidlertid medlemsstatene fravike reglene i prismerkingsdirektivet, herunder artikkel 6a, såfremt det forbedrer opplysningene til forbrukerne eller letter prissammenligningen. Begrunnelsen for kravet om faktisk salg i norsk forvaltningspraksis er at den næringsdrivende ikke skal kunne sette en svært høy pris i en periode forut for salget, for deretter å kunne markedsføre lavere priser på et senere tidspunkt. Dersom en næringsdrivende annonserer med urealistiske førpriser som ingen kunder har vært villige til å betale, har dette blitt ansett som villedende. Et krav om faktisk salg kan derfor bidra til en forbedring av opplysningene til forbrukerne.

Imidlertid har departementet etter en fornyet vurdering kommet til at det er noe tvilsomt om et slikt krav kan opprettholdes i medhold av prismerkingsdirektivet artikkel 6a, jf. artikkel 10. Departementet har også lagt vekt på hensynet til direktivnær gjennomføring, og at det er mest mulig like regler som i EU og slik dette er gjennomført i nordiske land, særlig Sverige og Danmark.

Fjerning av kravet om faktisk salg kan på den ene siden tenkes å redusere forbrukerbeskyttelsen i Norge. På den andre siden vil det nye kravet om 30 dagers førpris medføre en klarere regel enn vi har i norsk rett, og støtte opp om formålet med bestemmelsen som er å forhindre næringsdrivende i å manipulere med priser og tilby falske prisnedsettelser.

Videre får urimelig handelspraksisdirektivet som nevnt anvendelse på andre aspekter av prisreduksjoner, og salgmarkedsføring vil etter omstendighetene kunne utgjøre et brudd på markedsføringsloven §§ 6 til 8 dersom markedsføringen etter en konkret vurdering er villedende overfor forbrukerne, for eksempel med hensyn til eksistensen av en prisfordel, jf. § 7 første ledd bokstav d. Det vises her til EU-kommisjonens veileder til urimelig handelspraksisdirektivet punkt 1.2.5, hvor det heter at handelspraksisdirektivet får anvendelse på andre aspekter av prisreduksjoner, eksempelvis lange salgsperioder eller hvis kun noen få varer er omfattet av salget.

Departementet antar således at den nye bestemmelsen i prisopplysningsforskriften § 9a vil gi god forbrukerbeskyttelse, samtidig som markedsføringsloven §§ 6 til 8 vil kunne få anvendelse for andre aspekter av prisreduksjoner dersom det etter en konkret vurdering foreligger villedende salgsmarkedsføring. Det vises til at det vil være naturlig å høste erfaring med hvordan den nye § 9a vil fungere, herunder forholdet til markedsføringsloven §§ 6 til 8, før det vurderes om det eventuelt er behov for et krav om faktisk salg og handlingsrommet for dette.

Departementet opprettholder derfor ikke forslaget om å videreføre kravet om faktisk salg. Det vil være tilstrekkelig at den næringsdrivende har anvendt prisen i minst 30 dager før salget. Med anvendt pris menes at varen har vært tilgjengelig for forbrukerne på en slik måte at forbrukeren har vært i stand til å foreta et kjøp og til å kunne gjøre seg kjent med prisen.

Ved utforming av gjennomføringsbestemmelsen vil departementet bruke begrepet «den næringsdrivende» i forskriftsteksten. Hva som menes med «den næringsdrivende» («erhvervsdrivende» på dansk), omtales i punkt 1.2 og 2.2 i EU-kommisjonens veileder til prismerkingsdirektivet. I punkt 1.2 heter det:

«Den nye artikel 6a finder derfor anvendelse på den erhvervsdrivende, som er den faktiske part i aftalen med forbrugeren, dvs. sælgeren af varerne, herunder sælgere, der anvender formidlere, navnlig onlinemarkedspladser.»

I veilederen punkt 2.2 omhandles salgsmarkedsføring for butikkjeder m.v.:

«Artikel 6a i direktivet om angivelse af priser på forbrugsvarer er ikke til hinder for kollektive reklamer med meddelelser om prisnedsættelser, hvor centrale enheder såsom franchisegivere planlægger og reklamerer for kampagner med prisnedsættelser på vegne af de sælgere (detailhandlere), der distribuerer deres produkter. Hvis en sådan central enhed meddeler prisnedsættelser på vegne af sine medlemmer, skal den sikre sig, at de deltagende detailhandlere er i stand til at overholde kravene vedrørende prisnedsættelser. De skal f.eks. sætte de deltagende detailhandlere i stand til at overholde reglerne om angivelse af den «tidligere» pris. Hver enkelt deltagende detailhandler er fortsat ansvarlig, også i dette tilfælde, for at sikre, at den korrekte «tidligere» pris angives for de relevante varer, som detailhandleren sælger i forbindelse med prisnedsættelseskampagnen.

Som forklaret ovenfor vil det, når den deltagende detailhandler har holdt sine priser stabile i de seneste 30 dage før meddelelsen om prisnedsættelsen, ikke være nødvendigt at justere de individuelle «tidligere» priser, da den tidligere salgspris vil udgøre den «tidligere» pris i henhold til artikel 6a. Hvis det ikke er tilfældet for visse varer, der er omfattet af den generelle kampagne, skal sælgeren justere den «tidligere» pris for de pågældende varer. Dette omfatter tilfælde, hvor prisreduktionskampagner, som den pågældende sælger (detailhandleren) har iværksat for sine egne varer, inden for mindre end 30 dage følges op af kampagner iværksat af den centrale enhed. I sådanne tilfælde skal den pågældende detailhandler ved fastsættelsen af den «tidligere» pris tage hensyn til den nedsatte pris i den eller de foregående kampagner.»

Departementet tolker veilederen slik at reglene gjelder for hver butikk eller hvert selskap som deltar i salget, jf. blant annet formuleringen «Hver enkelt deltagende detailhandler er fortsat ansvarlig».

6.6.8 Unntak for varer med kort holdbarhet

Etter prismerkingsdirektivet artikkel 6a nr. 3 til 5 kan medlemsstatene i visse nærmere angitte tilfeller gjøre unntak fra kravene, selv om disse unntakene ikke nødvendigvis fremmer forbrukeropplysningen eller letter prissammenligningen.

Medlemsstatene kan ha andre regler for salgsmarkedsføring av varer som «kan verte dårlege eller gå ut på dato raskt», jf. nr. 3. Unntaket er omtalt i EU-kommisjonens veiledning til prismerkingsdirektivet punkt 4.1. Som eksempler på slike varer nevner EU-kommisjonens «friske fødevarer og drikkevarer med korte udløbsfrister». Når det gjelder rekkevidden av handlingsrommet ved unntaket, sier veiledningen:

«Valgmuligheden i medfør af artikel 6a, stk. 3, giver medlemsstaterne mulighed for at fastsætte andre regler for varer, som må antages at blive forringet eller forældet hurtigt. Sådanne regler kan endog helt undtage sådanne varer fra anvendelsesområdet for artikel 6a eller give sælgeren mulighed for som «tidligere» pris at angive den seneste pris umiddelbart før prisnedsættelsen.»

Etter dette skal det for den nasjonale lovgiveren i medlemsstatene ikke bare være mulig å fastsette andre regler for varer med kort holdbarhet, men det skal i tillegg etter bestemmelsen være mulig for medlemsstatene å unnta denne varegruppen fullstendig fra anvendelsesområdet til artikkel 6a i prismerkingsdirektivet.

Departementet vurderte i høringsnotatet at det er behov for egne regler for varer med kort holdbarhet, og foreslo at for varer med kortere holdbarhet enn seks uker, skal førprisen være prisen varen er blitt solgt for umiddelbart før prisen ble nedsatt. Både Forbrukerrådet og Forbrukertilsynet gikk imot forslaget. Ingen av høringsinstansene støttet forslaget.

Etter en ny vurdering har departementet kommet fram til at handlingsrommet for å kunne gjøre unntak fra hovedregelen for varer med kort holdbarhet likevel ikke bør brukes.

Samtidig som departementet er enig med Forbrukerrådet i oppfattelsen av at problemene med oppblåste førpriser har vist seg å være noe mindre for denne typen varer, er departementet enig med Forbrukertilsynet i at så lenge det er snakk om produkter som er fast i sortimentet, vil de samme forbrukerhensynene gjøre seg gjeldende for slike varer, som for varer med lang holdbarhet. Departementet er videre enig med Forbrukertilsynet i at det vil være relevant for forbrukeren å kunne foreta en vurdering av hvor godt tilbudet faktisk er, på lik linje som for produkter som ikke har kort holdbarhet.

Etter departementets vurdering tilsier dette at hovedregelen om førpris også bør gjelde for varer med kort holdbarhet. Et potensielt unntak vil kun ha betydning for varer med kort holdbarhet som den næringsdrivende nylig har tatt inn i sortimentet, nærmere bestemt de første 30 dagene etter at varene ble tatt inn. Deretter vil hovedregelen gjelde også for varer med kort holdbarhet. Med andre ord vil det at dette unntaket ikke brukes føre til at dersom man tar inn nye «varer med kort holdbarhet» i sortimentet, vil disse ikke kunne salgsmarkedsføres i de påfølgende 30 dagene. I denne perioden vil varen imidlertid kunne markedsføres på vanlig måte. Etter at slike varer har vært i sortimentet i mer enn 30 dager, følger det av hovedregelen i prismerkingsdirektivet artikkel 6a nr. 1 og 2 at slike varer kan salgsmarkedsføres.

I Sverige ble det i SOU 2021:17 foreslått å bruke handlingsrommet for varer med kort holdbarhet. Forslaget ble vedtatt, og i den nye § 7a i prisinformasjonslagen er det gjort unntak for varer som «snabbt kan försämras eller bli för gamla».

I SOU 2021:17 punkt 6.3.3 anfører utredningen bakgrunnen for å bruke dette handlingsrommet:

«I syfte att underlätta för näringsidkare att snabbt kunna genomföra prissänkningar beträffande dessa varor och därigenom undvika onödig värdeförstöring och matsvinn bedömer utredningen att Sverige bör utnyttja möjligheten till särreglering på så sätt att varorna helt undantas från informationskravet i 7 a §. Utredningen föreslår därför att det i den föreslagna paragrafen om prissänkningar tas in en särskild undantagsbestämmelse om detta.»

Den svenske utredningen trekker særlig fram at det innføres nasjonale regler knyttet til varer med kort holdbarhet for å unngå «värdeförstöring och matsvinn».

Departementet er også kjent med at Danmark allerede har særlige regler i prismærkingsbekendtgørelsens § 10 for «letfordærvelige fødevarer». Bestemmelsen lyder:

«§ 10. Letfordærvelige fødevarer, herunder fersk kød og fisk, frugt og grøntsager, brød og mejeriprodukter, er fritaget for angivelse af ny enhedspris før udløbet af holdbarhedsfristen, når salg sker med rabat på grund af risiko for fordærvelse. Den oprindelige salgspris og enhedspris eller rabatten i procent eller som et beløb skal være angivet.»

Departementet har vurdert om det på bakgrunn av matsvinn- og bærekraftaspekter bør gjøres tilsvarende også i norsk rett. Problemstillingen kommer kun på spissen i de første 30 dagene etter at varene ble tatt inn i sortimentet. Som nevnt over vil den næringsdrivende fortsatt kunne markedsføre og eventuelt salgsmarkedsføre varer med kort holdbarhet. Konkrete varer som snart nærmer seg utløps- eller best-før-dato vil uansett alltid kunne selges til en billigere pris enn resten av den samme varegruppen. Departementet anser derfor at det ikke er behov for et tilsvarende unntak som i Danmark.

Departementet har derfor kommet frem til at det ikke er behov for å benytte dette handlingsrommet.

6.6.9 Unntak for nyankomne varer

Medlemsstatene kan også fastsette en kortere periode for å fastslå førprisen der varen «har vore på marknaden i mindre enn 30 dagar», jf. artikkel 6a nr. 4. Unntaket er for øvrig omtalt i EU-kommisjonens veiledning til prismerkingsdirektivet punkt 4.2. Når det gjelder rekkevidden av handlingsrommet for unntaket sier veiledningen:

«I modsætning til det lovgivningsmæssige valg vedrørende varer, som må antages at blive forringet eller forældet hurtigt, for hvilke medlemsstaterne kan fastsætte «andre regler», herunder undtagelsen af sådanne varer fra anvendelsesområdet for artikel 6a, henviser dette lovgivningsmæssige valg kun til «en kortere periode». Det kan derfor ikke fortolkes således, at det også omfatter muligheden for fuldstændigt at fritage disse varer fra forpligtelsen til at overholde en referenceperiode for fastsættelse af den «tidligere» pris.»

Med andre ord er det – i motsetning til unntaket i prismerkingsdirektivet artikkel 6a nr. 3 – her ikke mulig å unnta alle «nyankomne»-varer fra anvendelsesområde til artikkel 6a i prismerkingsdirektivet.

Departementet viste i høringsnotatet til at Forbrukertilsynet, ved disse typer varer, har akseptert en kortere periode for å fastslå førprisen, og at det er gode grunner for at denne praksisen skal kunne videreføres. Departementet foreslo derfor å bruke unntaket i prismerkingsdirektivet artikkel 6a nr. 4, og at det ved salgsmarkedsføring av sesongvarer som har vært på markedet i en periode som er kortere enn seks uker, skal den reelle førprisen være prisen varen er blitt solgt for umiddelbart før prisen ble nedsatt. Departementet bemerker at dette er en konsekvens av at departementet i høringsnotatet foreslo å utvide 30 dagers referanseperioden i artikkel 6a nr. 2 til seks uker, jf. punkt 6.4.2. Med andre ord foreslo departementet i høringsnotatet å bruke det nasjonale handlingsrommet til å fastsette en kortere referanseperiode for «sesongvarer» i tråd med prismerkingsdirektiv ny artikkel 6a nr. 4.

I høringen gikk Forbrukerrådet imot departementets forslag, mens Norges Bilbransjeforbund var positive til det. Forbrukertilsynet støttet at det gjøres unntak for sesongvarer i den forstand at man ser bort fra seksukerskravet ved beregning av førprisen, men mente at det også i disse tilfeller bør være slik at det er den laveste prisen som varen har blitt solgt for i den perioden den har vært tilgjengelig for salg, som skal angis som varens førpris.

Departementet har sett nærmere på hvilke varer som er omfattet av unntaket, og som dermed er varer som «har vore på marknaden i mindre enn 30 dager». I høringsnotatet la departementet til grunn at dette typisk vil være sesongvarer som for eksempel jule- og påskevarer eller sommermøbler som har en mer begrenset salgsperiode i løpet av året. Nå vurderer departementet det slik at i tillegg til disse varene, omfattes alle nyankomne varer av denne bestemmelsen, jf. ordlyden «nyankomne varer» i EU-kommisjonens veileder. Derfor må det legges til grunn en mer omfattende varegruppe enn det som ble lagt til grunn i vurderingene i høringsnotatet. Som konsekvens av dette følger det at dette unntaket har en større praktisk betydning, og dermed vil kunne uthule hovedregelen i noe større grad.

Hva som ligger i vilkåret «å være på markedet» utdypes slik i EU-kommisjonens veiledning til prismerkingsdirektivet punkt 4.2:

«Begrebet at være på «markedet» skal fortolkes i sammenhæng med den generelle regel i artikel 6a, stk. 1 og 2, som henviser til handlinger foretaget af den pågældende erhvervsdrivende, der annoncerer prisnedsættelsen. Derfor henviser «marked» i denne sammenhæng til den pågældende erhvervsdrivendes salg af varerne som defineret i artikel 2, litra d), i direktivet om angivelse af priser på forbrugsvarer.

Varer skal anses for allerede at have været på «markedet», hvis sælgeren genoptager udbuddet af de samme varer, efter at udbuddet af dem har været afbrudt i en periode, f.eks. efter at varerne midlertidigt har været udsolgt, eller i tilfælde af sæsonvarer såsom vinter- og sommertøj. Da sådanne varer strengt taget ikke ville være nyankomne, ville undtagelsen i artikel 6a, stk. 4, i så fald ikke finde anvendelse.»

Etter dette må det altså ses hen til den konkrete næringsdrivende når det skal vurderes om en vare er på «markedet». Som det også går fram av EU-kommisjonens veileder, vil en vare som den næringsdrivende har solgt, men som tas av markedet i en periode og deretter selges igjen – typisk sesongvare – ikke anses som «nyankomne varer» og dermed ikke omfattet av unntaket i artikkel 6a nr. 4. Som eksempel på slike sesongvarer nevner EU-kommisjonens veileder varer som sommer- og vinterklær.

Dette mener departementet er en viktig vurdering for å hindre at unntaket for nyankomne varer kan misbrukes og uthules slik at en næringsdrivende tar varer «av og på» markedet for å kunne utnytte unntaket i prismerkingsdirektivet artikkel 6a nr. 4. En slik praksis vil kunne kunne føre til villedende og kunstige førpriser.

Departementet har derfor kommet fram til at det nasjonale handlingsrommet på dette punktet ikke bør brukes. Det foreslås derfor ikke å gjøre unntak for varer som har vært på markedet i mindre enn 30 dager. I vurderingen har departementet også lagt vekt på at det i forslaget nå er lagt opp til en 30 dagers referanseperiode, mot seks uker i høringsforslaget. Det er da mindre behov for å benytte det nasjonale handlingsrommet. For å unngå at hovedregelen i det nye systemet rundt salgsmarkedsføring som den nye artikkel 6a i prismerkingsdirektivet etablerer, uthules gjennom omfattende unntak, er det derfor hensiktsmessig at det ikke gjøres unntak for nyankomne varer. Forbrukerrådet er også inne på dette i sitt høringssvar.

Etter departementets vurdering gjør hensynet til å beskytte forbrukere mot kunstige og villedende førpriser for nyankomne varer seg gjeldende i like stor grad som ved varer som har vært på markedet en stund. Departementet ser derfor ikke at det foreligger behov som tilsier at unntaket i prismerkingsdirektivet bør brukes og nasjonale regler innføres.

Nyankomne varer vil etter dette fortsatt kunne markedsføres, men ikke med påstand om prisnedsettelse sammenlignet med egen førpris. Den næringsdrivende vil følgelig ikke kunne salgsmarkedsføre varen de første 30 dagene, men vil likevel kunne markedsføre varen i denne tiden på vanlig måte. Det er også mulighet til å markedsføre med «introduksjonstilbud» eller lignende. Departementet ser dermed ikke behov for et slikt unntak i nasjonal rett. Det bemerkes også at når varen har vært på markedet i 30 dager, vil hovedregelen i prismerkingsdirektivet artikkel 6a nr. 1 og 2 gjelde, og den næringsdrivende vil kunne drive med salgsmarkedsføring.

Etter det departementet er kjent med, er dette også i tråd med løsningen i Sverige og Danmark, der man heller ikke bruker dette handlingsrommet.

6.6.10 Unntak for gradvis prisreduksjon

Medlemsstatene har handlingsrom etter moderniseringsdirektivet artikkel 2 og ny artikkel 6a nr. 5 i prismerkingsdirektivet til å bestemme at førprisen skal være prisen som gjaldt før salgskampanjen startet dersom «prisreduksjonen vert auka gradvis». Dette vil for eksempel si at dersom prisavslaget er 10 prosent i uke 5, 15 prosent i uke 6 og 17,5 prosent i uke 7, så kan medlemsstatene bestemme at førprisen som må oppgis i uke 7 kan være den laveste prisen i uke 1 til 4. Unntaket er omtalt i EU-kommisjonens veiledning til prismerkingsdirektivet punkt 4.3.

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om å benytte muligheten til å bestemme at den reelle førprisen, i tilfeller der rabatten økes gradvis («progressivt» i den danske oversettelsen) utover i en sammenhengende kampanje, skal være den laveste prisen varen er solgt for før første prisnedsettelse.

Forbrukerrådet som er den eneste instansen som har uttalt seg om dette, støtter forslaget.

6.6.11 Endringer i prisopplysningsforskriften

Departementet vil etter Stortingsbehandling av lovproposisjonen fastsette endringer i prisopplysningsforskriften for å gjennomføre moderniseringsdirektivets krav i artikkel 2 vedrørende salgsmarkedsføring. Forskriftshjemmelen til endringene i prisopplysningsforskriften vil – etter at lovproposisjonen er vedtatt av Stortinget og lovendringen er satt i kraft – ligge hos departementet, se forslag til markedsføringsloven § 10 tredje ledd annet punktum ny bokstav c.