7 Øvrige endringer i direktivet om urimelig handelspraksis

7.1 Generelt

Direktivet om urimelig handelspraksis (2005/29/EF) forbyr villedende markedsføring, aggressiv handelspraksis og andre former for urimelig handelspraksis. Formålet med direktivet er å bidra til et velfungerende indre marked og et høyt forbrukervern gjennom en harmonisering av medlemsstatenes lover og forskrifter om urimelig handelspraksis, jf. artikkel 1.

Direktivet er gjennom «indre markeds-klausulen» i artikkel 4 utformet som et totalharmoniseringsdirektiv, se også fortale punkt 11, 14 og 15. Dette innebærer at medlemsstatene i utgangspunktet verken kan ha strengere eller lempeligere regler enn det som følger av direktivet. For finansielle tjenester og fast eiendom er imidlertid direktivet bare et minimumsharmoniseringsdirektiv, jf. artikkel 3 nr. 9.

Direktivets virkeområde er omfattende og regulerer enhver praksis «før, under og etter en handelstransaksjon knyttet til et produkt», jf. artikkel 3 nr. 1. Det omfatter enhver «handling, utelatelse, atferd eller framstilling, kommersiell kommunikasjon, herunder reklame og markedsføring, fra en næringsdrivendes side, som er direkte knyttet til å fremme salget av, selge eller levere et produkt til forbrukerne», jf. artikkel 2 første ledd bokstav d.

Direktivet beskytter bare forbrukernes økonomiske interesser. Dette innebærer at direktivet ikke gjelder handelspraksis mellom næringsdrivende eller handelspraksis som bare skader konkurrenters økonomiske interesser. Videre begrenser ikke direktivet medlemsstatenes mulighet til å regulere handelspraksis av ikke-økonomiske hensyn, for eksempel av hensyn til etikk og moral, jf. fortale punkt 7.

Direktivet er i norsk rett gjennomført i markedsføringsloven og forskrift om urimelig handelspraksis. Håndhevingsorganet er Forbrukertilsynet og Markedsrådet. For nærmere omtale av direktivet vises det til Ot.prp. nr. 55 (2007–2008) punkt 2.2.

Moderniseringsdirektivet endrer direktivet om urimelig handelspraksis på flere punkter. Det gis enkelte nye definisjoner, det åpnes for nasjonale begrensninger for dørsalg og salgsutflukter, det gjøres enkelte presiseringer i hva som kan anses som villedende handelspraksis, samt presiseringer i hvilke typer handelspraksis som alltid er urimelig. Forbrukerne gis også privatrettslige rettigheter ved brudd på direktivet.

EU-kommisjonen lanserte i slutten av desember 2021 en ny og oppdatert veiledning til urimelig handelspraksisdirektivet, hvor også endringer i forbindelse med moderniseringsdirektivet er omhandlet. Det bemerkes at EU-kommisjonens veiledning ikke er rettslig bindende. Veiledningen selv viser til at «Denne meddelelse er alene tænkt som et vejledende dokument – kun teksten i selve EU-lovgivningen har retskraft.»

7.2 Nye definisjoner

7.2.1 Gjeldende rett

Direktivet om urimelig handelspraksis er gjennomført i markedsføringsloven. Begrepet «ytelse» er i dag definert i markedsføringsloven § 5 bokstav c som «vare, tjeneste, fast eiendom, rettigheter og forpliktelser» og tilsvarer definisjonen av «produkt» i direktivet om urimelig handelspraksis artikkel 2 første ledd bokstav c. Digitale tjenester og digitalt innhold er ikke uttrykkelig nevnt i dagens definisjon.

Det er ingen definisjoner av begrepene «rangering» eller «nettbasert markedsplass» i markedsføringsloven.

7.2.2 Moderniseringsdirektivet

Det innføres nye definisjoner i moderniseringsdirektivets artikkel 3 nr. 1. Bestemmelsen endrer urimelig handelspraksisdirektivets artikkel 2 første ledd ved at definisjonen av «produkt» i bokstav c endres, og det gis nye definisjoner av «rangering» og «nettbasert markedsplass» i de nye bokstavene m og n som tilføyes.

«Produkt»

Definisjon av begrepet «produkt» endres ved at «digital tjeneste og digitalt innhold» blir en del av definisjonen, jf. direktivet om urimelig handelspraksis artikkel 2 første ledd bokstav c. Dette tydeliggjør at også digitale tjenester og digitalt innhold skal anses som produkter etter urimelig handelspraksisdirektivet. Dette gjøres for å tilpasse begrepsbruken til direktiv (EU) 2019/770 om visse aspekter av avtaler om levering av digitalt innhold og digitale tjenester (digitalytelsesdirektivet), se moderniseringsdirektivets fortale punkt 30. Hva som ligger i «digital tjeneste» og «digitalt innhold» er nærmere omtalt samme sted.

Justeringen i produktdefinisjonen endrer ikke virkeområdet for urimelig handelspraksisdirektivet. Dette fordi digitalt innhold og digitale tjenester allerede er omfattet av gjeldende urimelig handelspraksisdirektiv, jf. ordlyden i artikkel 2 første ledd bokstav c «alle varer eller tjenester».

«Rangering» og «nettbasert markedsplass»

I moderniseringsdirektivet artikkel 3 nr. 1 bokstav b tilføyes nye definisjoner av begrepene «rangering» og «nettbasert markedsplass» i urimelig handelspraksisdirektivet artikkel 2 første ledd nye bokstaver m og n. Dette fordi det er flere bestemmelser i moderniseringsdirektivet som stiller krav til hvilken informasjon som må gis av nettbaserte markedsplasser om tjenester som rangerer ulike produkter. Eksempler på dette er henholdsvis artikkel 3 nr. 4 bokstav a og b, og artikkel 4 nr. 5.

«Rangering» defineres i direktivet om urimelig handelspraksis artikkel 2 første ledd bokstav m som:

«den relative framhevingen av produkter som blir presentert, organisert eller formidlet av den næringsdrivende, uavhengig av hvilke teknologiske hjelpemidler som benyttes for slik presentasjon, organisering eller formidling.»

Med andre ord menes med «rangering» den konkrete plasseringen av et tilbud i søkeresultatet og hvordan dette fremstår for forbrukeren. Begrepet er nærmere omtalt i punkt 19 i fortalen til moderniseringsdirektivet.

«Nettbasert markedsplass» defineres i direktivet om urimelig handelspraksis artikkel 2 første ledd bokstav n som:

«enhver tjeneste som bruker programvare, herunder et nettsted, en del av et nettsted eller en applikasjon, som drives av eller på vegne av en næringsdrivende, og som gir forbrukere mulighet til å inngå fjernsalgsavtaler med andre næringsdrivende eller forbrukere.»

Samme definisjon innføres i forbrukerrettighetsdirektivet, jf. moderniseringsdirektivet artikkel 4 nr. 5 og fortale punkt 25. Se også punkt 8.2. Definisjonen avviker noe fra andre EU-rettsakter som bruker dette begrepet i og med at definisjonen ikke begrenser seg til nettsteder, men også inkluderer programvare og applikasjoner, jf. moderniseringsdirektivets fortale punkt 25.

7.2.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at begrepene «rangering» og «nettbasert markedsplass» ikke defineres i loven, men at det tas inn en omtale av disse begrepene i merknadene til de materielle reglene. Departementet foreslo heller ikke å ta inn begrepene «digitale tjenester» og «digitalt innhold» i definisjonen av «ytelse» i markedsføringsloven.

7.2.4 Høringsinstansenes syn

Det er kun Advokatforeningen, Forbrukerrådet og Forbrukertilsynet som uttaler seg om departementets forslag. Advokatforeningen er av den oppfatning at forslaget på disse punktene gjennomfører moderniseringsdirektivet på en tilfredsstillende måte.

Forbrukerrådet og Forbrukertilsynet støtter at det ikke innføres definisjoner av begrepene «rangering» og «nettbasert markedsplass» i markedsføringsloven, men at det tas inn en omtale av disse begrepene i merknadene til de materielle reglene.

Forbrukertilsynet støtter videre at det ikke gjøres endringer i definisjonen av «ytelse» i markedsføringsloven § 5 bokstav c. Forbrukerrådet er imidlertid av den oppfatning at selv om «ytelser» allerede omfatter digitale tjenester og digitalt innhold, kan dette fortsatt være noe uklart for rettsanvendere. Instansen viser til at det i dag heller ikke fremgår klart av forarbeidene at digitalt innhold og digitale tjenester omfattes av «ytelse»-begrepet. Forbrukerrådet mener at det derfor kan være en fordel å få tydeliggjort at digitalt innhold og digitale tjenester omfattes, for eksempel i forarbeidene til markedsføringsloven.

7.2.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet.

Definisjonen og forståelsen av begrepene «rangering» og «nettbasert markedsplass» har rettslige konsekvenser. Det har betydning for hvilke rettssubjekter som skal ha plikt til å informere om en selger er næringsdrivende eller ikke, jf. moderniseringsdirektivet artikkel 3 nr. 4 bokstav a ii), og det har betydning for vurderingen av om en handelspraksis er urimelig, jf. artikkel 3 nr. 7 bokstav a. Dette drøftes i punkt 7.4 og 7.8.

Eksempler på tjenester som faller inn under definisjonen av «nettbaserte markedsplass» er Uber, Airbnb og såkalte App stores, forutsatt at tjenestene «gir forbrukere mulighet til å inngå fjernsalgsavtaler med andre næringsdrivende eller forbrukere.» EU-kommisjonens veiledning sier om «onlinemarkedsplads», jf. punkt 4.2.2:

«Som følge af ændringerne ved direktiv (EU) 2019/2161 indeholder direktivet om urimelig handelspraksis en specifik definition af «onlinemarkedsplads», som er en onlineplatform, der gør det muligt for kunder at købe produkter, der udbydes af tredjepartsleverandører (erhvervsdrivende eller forbrugere) direkte fra markedspladsens grænseflade. «Onlinemarkedspladsen» er et teknologineutralt koncept, der også omfatter app-butikker, som leverer digitalt indhold og digitale tjenester.»

I veiledningen punkt 4.2.3 lyder det:

«Direktiv (EU) 2019/2161 tilføjede en oplysningspligt svarende til den i forbrugerrettighedsdirektivet, som kun gælder for onlinemarkedspladser, dvs. formidlere, der muliggør direkte indgåelse af forbrugeraftaler med tredjeparter (både B2C- og C2C-aftaler).»

Dette tyder på at moderniseringsdirektivet krever at forbrukere skal kunne inngå avtaler direkte i tjenesten, jf. ordlyden «direkte fra markedspladsens grænseflade» og «direkte indgåelse af forbrugeraftaler med tredjeparter». Dette taler for at dersom en tjeneste kun legger til rette for at forbrukere kan komme i kontakt med enten andre forbrukere eller næringsdrivende, for så å kjøpe eller selge noe (altså kun formidler mellom kjøper og selger), vil dette ikke oppfylle kriteriet.

Så blir spørsmålet om begrepene «rangering» og «nettbasert markedsplass» skal tas inn i markedsføringsloven. I dagens markedsføringslov er det flere begreper som ikke er definert i loven, selv om tilsvarende begreper er definert i direktivet om urimelig handelspraksis. Bakgrunnen for dette er norsk lovgivningstradisjon, der rettsanvenderen gis tolkningsbistand gjennom spesialmerknadene. Etter departementets vurdering er det mer hensiktsmessig å omtale disse begrepene i merknadene til de materielle reglene, jf. punkt 7.4 og 7.8. Forbrukerrådet og Forbrukertilsynet har støttet dette eksplisitt i høringen. Likevel foreslår departementet at det tas inn en definisjon av begrepet «nettbasert markedsplass» i angrerettloven, se begrunnelse for dette i punkt 8.2. Forslaget om at begrepene ikke skal defineres i loven oppretholdes derfor.

Når det gjelder begrepene «digitale tjenester» og «digitalt innhold», fastholder departementet sin vurdering i høringsnotatet om at det ikke er behov for å innta begrepene i definisjonen av «ytelse» i markedsføringsloven § 5 bokstav c eller å gi en legaldefinisjon av begrepene digitale tjenester og digitalt innhold i markedsføringsloven. Det vises også til at moderniseringsdirektivet ikke innfører egne regler i direktivet om urimelig handelspraksis for denne typen ytelser.

Departementet merker seg at Forbrukerrådet i høringsrunden har spilt inn at det ikke fremgår klart av forarbeidene at digitalt innhold og digitale tjenester omfattes av «ytelse»-begrepet, og at det derfor kan være en fordel å få tydeliggjort at digitalt innhold og digitale tjenester omfattes, for eksempel i forarbeidene til markedsføringsloven. Departementet vil her vise til at markedsføringsloven regulerer «ytelser» og dette omfatter ethvert produkt, jf. § 5 bokstav c og Ot.prp. nr. 55 (2007–2008) punkt 4.4.4. Det vises videre til merknadene til gjeldende markedsføringsloven § 5 bokstav c, der det er fremhevet at markedsføringsloven er produktnøytral og gjelder «alle varer, tjenester eller andre ytelser til forbrukere eller andre næringsdrivende». Departementet mener at dette også omfatter begrepene digitalt innhold og digitale tjenester.

7.3 Markedsføring av identiske produkter

7.3.1 Gjeldende rett

EU-kommisjonen har publisert en egen retningslinje for anvendelsen av EU-retten på markedsføring av forskjellige matvarer som like. Der legges det til grunn at denne typen markedsføring kan være villedende og i strid med direktivet om urimelig handelspraksis, jf. punkt 2 i EU-kommisjonens retningslinjer (COM(2017)6532) Meddelelse fra Kommissionen om anvendelse af EU’s fødevare- og forbrugerbeskyttelseslovgivning i spørgsmål om to forskellige kvaliteter af produkter – specifikt i forbindelse med fødevarer.

Direktivet om urimelig handelspraksis er gjennomført i markedsføringsloven, og denne praksisen kan derfor også allerede i dag være i strid med gjeldende norsk rett. Markedsføringsloven § 7 første ledd angir når en handelspraksis er villedende. Etter første ledd første alternativ vil en praksis være villedende dersom den inneholder uriktige opplysninger og dermed er usannferdig. Etter første ledd annet alternativ vil også en praksis som i utgangspunktet inneholder korrekte opplysninger, være villedende dersom den «på annen måte» er egnet til å villede forbrukere i forbindelse med ett eller flere av forholdene som er listet opp i bokstavene a til h. Formuleringen «på annen måte» indikerer at det skal foretas en helhetsvurdering av praksisen og hvilket inntrykk den gir selv om opplysningene i og for seg er korrekte.

Praksisen anses likevel bare som villedende dersom den er egnet til å påvirke forbrukerne til å treffe en økonomisk beslutning som de ellers ikke ville ha truffet, jf. annet ledd.

Det er også villedende dersom markedsføring av en ytelse, herunder sammenlignende reklame, forårsaker forveksling med en konkurrents ytelse eller varemerke, handelsnavn eller andre kjennetegn, jf. tredje ledd. Bestemmelsen gjennomfører direktivet om urimelig handelspraksis artikkel 6 nr. 2 bokstav a.

7.3.2 Moderniseringsdirektivet

Etter moderniseringsdirektivet er «enhver markedsføring av en vare i én medlemsstat som identisk med en vare markedsført i andre medlemsstater, når disse varenes sammensetning eller egenskaper skiller seg vesentlig fra hverandre, med mindre dette er begrunnet ut fra berettigede og objektive faktorer» villedende og dermed forbudt jf. artikkel 3 nr. 3. Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 51 til 53 i fortalen. Begrunnelsen for å innføre en slik regel er at praksisen anses som et problem i Europa og at en bestemmelse som uttrykkelig forbyr dette, vil gjøre det lettere både for forbrukere, næringsdrivende og nasjonale tilsynsmyndigheter å vite hva som er tillatt og hva som er forbudt. Særlig øst-europeiske land har uttrykt bekymring for at de får produkter av dårligere kvalitet, for eksempel at det er mindre fisk i fiskepinnene, selv om innpakningen og navnet på produktet er det samme som i resten av Europa.

I fortalen punkt 52 heter det at en slik praksis kan anses å være i strid med direktivet om urimelig handelspraksis på grunnlag av en vurdering fra tilfelle til tilfelle av relevante elementer. For å lette anvendelsen av gjeldende unionsrett for forbruker- og næringsmiddelmyndigheter i medlemsstatene, ble det i kommisjonskunngjøringen av 29. september 2017, Meddelelse fra Kommissionen om anvendelse af EU’s fødevare- og forbrugerbeskyttelseslovgivning i spørgsmål om to forskellige kvaliteter af produkter – specifikt i forbindelse med fødevarer, gitt veiledning om anvendelsen av gjeldende unionsrett på situasjoner med næringsmidler med ulik kvalitet. I denne sammenhengen presenterte EUs felles forskningssenter 25. april 2018 et dokument med tittelen «Framework for selecting and testing of food products to assess quality related characteristics: EU harmonised testing methodology».

I kommisjonskunngjøringen heter det blant annet (i dansk ordlyd):

«Det kræver en vurdering fra sag til sag for at kunne fastslå, hvorvidt en handelspraksis er i strid med direktivet om urimelig handelspraksis. Markedsføring af varer med samme emballage og mærkning men med forskellig sammensætning og sansemæssige karakteristika kan være i strid med direktivet om ulovlig handelspraksis, hvis det i det enkelte tilfælde kan bevises, at: –forbrugerne har retmæssige forventninger til et produkt sammenlignet med et «referenceprodukt», og det pågældende produkt adskiller sig væsentligt fra disse forventninger–den erhvervsdrivende undlader eller ikke kan formidle tilstrækkelige oplysninger til forbrugerne, og disse ikke kan forstå, at der er forskel mellem produktet og deres forventninger–utilstrækkelige eller mangelfulde oplysninger sandsynligvis vil fordreje gennemsnitsforbrugerens økonomiske adfærd, så vedkommende f.eks. køber et produkt, som han/hun ellers ikke ville have købt. Følgende kriterier kan være nyttige med hensyn til at karakterisere «referenceproduktet»: i) et produkt markedsføres med «samme emballage og mærkning» i flere medlemsstater, ii) det pågældende produkt sælges i disse medlemsstater med en given sammensætning, og iii) forbrugernes opfattelse af produktets primære karakteristika svarer til sammensætningen af dette produkt, som det er markedsført i størstedelen af disse medlemsstater. Det arbejde, som Det Fælles Forskningscenter udfører i øjeblikket, vil give flere indikatorer til forbedring af sammenlignende undersøgelser af fødevarer.»

Det er likevel ikke villedende med identisk markedsføring av varer med betydelige forskjeller dersom det er begrunnet i berettigede og objektive faktorer, jf. artikkel 3 nr. 3. I fortalen er det en ikke uttømmende angivelse av hvilke faktorer som kan anses som legitime og objektive, se fortale punkt 53. Her nevnes nasjonal rett, råvarers tilgjengelighet eller sesongavhengighet eller frivillige strategier for å forbedre tilgangen til sunne og næringsrike næringsmidler, samt den næringsdrivendes rett til å tilby varer av samme merke i forpakninger med ulik vekt eller volum på forskjellige geografiske markeder. Der det foreligger slike faktorer som legitimerer lik markedsføring av ulike varer, må den næringsdrivende likevel informere om forskjellene, jf. samme sted.

Bestemmelsen tas inn som ny bokstav c i urimelig handelspraksisdirektivet artikkel 6 nr. 2. Dette innebærer at de øvrige forutsetningene i artikkel 6 nr. 2 gjelder, slik at markedsføringen også må påvirke eller være egnet til å påvirke gjennomsnittsforbrukeren til å treffe en transaksjonsbeslutning som vedkommende ellers ikke ville ha truffet, for at det skal anses villedende å markedsføre ulike produkter som like.

7.3.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet la i høringsnotatet til grunn at markedsføring av ulike produkter i ulike medlemsstater som like, allerede etter gjedende rett vil kunne falle inn under markedsføringslovens bestemmelser om villedende handelspraksis, dersom den er egnet til å villede forbrukene med hensyn til ytelsens eksistens, art eller hovedegenskaper. Departementet foreslo likevel at ordlyden i moderniseringsdirektivet tas inn i markedsføringsloven med enkelte justeringer. Det ble foreslått at varen må markedsføres i minst to andre EU/EØS-medlemsstater.

7.3.4 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen er den eneste høringsinstansen som uttaler seg om dette. Instansen uttaler:

«Departementet har lagt til grunn at et produkt (referanseproduktet) må selges i minst to andre EU/EØS-medlemsstater for at bestemmelsen skal komme til anvendelse og har spesifisert det i ordlyden i forslag til markedsføringslovens § 7 annet ledd bokstav b. Direktivet selv tallfester ikke dette, men viser kun til «other Member States».

Bestemmelsen i moderniseringsdirektivet art. 3 (3), jf. direktivet om urimelig handelspraksis art. 6 (2) og fortalen til bestemmelsen gir anvisning på en helhetlig vurdering i hvert enkelt tilfelle, og Advokatforeningen forstår det slik at antall land referanseproduktet selges i, vil være ett av flere relevante momenter.

I «Commission Notice on the application of EU food and consumer protection law to issues of Dual Quality of products – The specific case of food (2017/C 327/01)», fremgår:

«The following criteria could be useful to characterise the ‘product of reference’: i. a product is marketed under ‘the same packaging and branding’ in several Member States; ii. that product is sold in the majority of those Member States with a given composition; and iii. consumers’ perception of the main characteristics of the product corresponds to the composition of that product such as advertised in the majority of those Member States» (understreket her).

Bestemmelsen i moderniseringsdirektivet, som endrer direktivet om urimelig handelspraksis har på dette punkt sin bakgrunn blant annet i nevnte Commission Notice. Slik Advokatforeningen ser det, er det riktig at referanseproduktet må selges i flere medlemsstater, jf. «several Member States» i sitatet ovenfor. Advokatforeningens forståelse er imidlertid at det må være snakk om flere enn to, jf. «the majority of those Member States».

Ved å kvantifisere antallet medlemsstater til «minst to» i markedsføringslovens § 7 annet ledd bokstav b, kan det gis inntrykk av at to medlemsstater (alltid) vil være tilstrekkelig. Advokatforeningen stiller spørsmål ved om det er intensjonen bak bestemmelsen i moderniseringsdirektivet artikkel 3 (3). Slik Advokatforeningen ser det, er det neppe formålet. Advokatforeningen ser ikke bort fra at det i enkelte tilfeller kan være tilstrekkelig at referansevaren selges i kun to andre medlemsstater, men mener likevel at forslaget i markedsføringslovens § 7 annet ledd bokstav b gir et annet meningsinnhold enn i moderniseringsdirektivets art 3 (3), jf. direktivet om urimelig handelspraksis art. 6 (2).»

Advokatforeningen har i tillegg noen lovtekniske innspill.

7.3.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder i all hovedsak forslaget i høringsnotatet. Likevel foretas det noen mindre justeringer i lovteksten.

Departementet opprettholder vurderingen i høringsnotatet av at markedsføring av ulike produkter i ulike medlemsstater som like, kan falle inn under markedsføringsloven (mfl.) § 7 første ledd annet alternativ bokstav a eller b som angir at en handelspraksis er villedende dersom den er egnet til å villede forbrukene med hensyn til ytelsens eksistens, art eller hovedegenskaper. Sistnevnte bestemmelser stiller ikke de samme kravene til markedsføring av ulike produkter i ulike medlemsstater som moderniseringsdirektivet artikkel 3 nr. 3 gjør. Både bokstav a og b i mfl. § 7 første ledd krever skjønnsmessige vurderinger, men vurderingstemaene er ulike. Direktivet om urimelig handelspraksis er totalharmonisert og nasjonale regler som avviker fra det som til enhver tid følger av direktivet kan derfor ikke opprettholdes. Ved at bestemmelsen i moderniseringsdirektivet artikkel 3 nr. 3 lovfestes uttrykkelig i markedsføringsloven, minskes risikoen for at de nasjonale reglene ikke praktiseres i tråd med direktivet. Moderniseringsdirektivet er til dels også inn på dette. I fortalen punkt 53 lyder det:

«I mangel av en uttrykkelig bestemmelse har imidlertid erfaringene fra håndhevingen vist at det kan være uklart for forbrukere, næringsdrivende og nasjonale vedkommende myndigheter hvilke former for handelspraksis som kan være i strid med direktiv 2005/29/EF. Nevnte direktiv bør derfor endres for å sikre rettssikkerheten for både næringsdrivende og tilsynsmyndigheter ved uttrykkelig å regulere markedsføringen av en vare som identisk med en vare markedsført i andre medlemsstater, dersom disse varene har en sammensetning eller egenskaper som skiller seg vesentlig fra hverandre.»

Departementet mener at en kodifisering av gjeldende rett som dette er positiv og vil styrke rettsikkerheten og håndhevingen, slik som moderniseringsdirektivet er inne på.

Bestemmelsen i artikkel 3 nr. 3 får kun anvendelse på varer. Tjenester og digitalt innhold faller dermed utenfor. EU-kommisjonens veiledning om urimelig handelspraksisdirektivet punkt 2.8.5 gir mer informasjon om hvilke varer som er omfattet av bestemmelsen:

«Artikel 6, stk. 2, litra c), finder kun anvendelse på «varer», der ikke er defineret i direktivet om urimelig handelspraksis. Direktivet om urimelig handelspraksis finder anvendelse på «produkter», bredt defineret som omfattende varer, tjenester og digitalt indhold. Definitionen af «varer» i direktiv 2019/771 (EU) om salg af varer bør derfor anvendes analogt. Derfor betyder «varer» løsøregenstande samt vand, gas og elektricitet i et afgrænset volumen eller en bestemt mængde. Følgelig finder artikel 6, stk. 2, litra c), ikke anvendelse på tjenester og digitalt indhold, som fortsat er omfattet af de generelle regler om vildledende handlinger eller undladelser i direktivet om urimelig handelspraksis.»

Når det gjelder spørsmålet om i hvor mange medlemsstater varen må ha vært markedsført, fraviker departementet fra sin vurdering i høringsnotatet. I høringsnotatet var det lagt til grunn at varen må markedsføres i minst to andre EU/EØS-medlemsstater. Advokatforeningen har i høringen vært kritisk til dette forslaget og har anført at «referanseproduktet må selges i flere medlemsstater», altså det må «være snakk om flere enn to».

Departementet har, etter en ny vurdering, kommet frem til at det er tilstrekkelig dersom varen også markedsføres i en annen EU/EØS-medlemsstat. Dette støttes dessuten av EU-kommisjonens veiledning punkt 2.8.5 som kom etter høringsnotatet. Der skriver EU-kommisjonen:

«Henvisningen til «andre medlemsstater» skal forstås som omfattende én eller flere medlemsstater ud over den, der udfører håndhævelsen.»

Departementet foreslår derfor å bruke ordlyden «andre medlemstater». Dette er samme ordlyd som moderniseringsdirektivet bruker og det er en fordel at det ved gjennomføringen i norsk lov legges tett opp til ordlyden i direktivet.

Videre må det vurderes hvordan varene er presentert og oppfattet av gjennomsnittsforbrukeren. EU-kommisjonens veiledning punkt 2.8.5 sier:

«Udtrykket «markedsføring som værende identisk» henviser til, hvordan varerne præsenteres og opfattes af en gennemsnitsforbruger. Præsentationen af varen behøver derfor ikke at være fuldstændig identisk i alle henseender for at blive opfattet som værende identisk af en gennemsnitsperson. I henhold til betragtning 53 i direktiv (EU) 2019/2161 bør de kompetente nationale myndigheder vurdere, om en sådan differentiering let kan identificeres af forbrugerne ved at se på tilgængeligheden og tilstrækkeligheden af oplysningerne.

Når erhvervsdrivende præsenterer versioner af en vare med væsentlige forskelle med hensyn til sammensætning eller egenskaber for forbrugere i forskellige medlemsstater, bør de sætte sig i gennemsnitsforbrugerens sted og vurdere, om gennemsnitsforbrugeren kan forventes at opfatte disse forskellige versioner som identiske. På det punkt kan erhvervsdrivende hente inspiration fra den eksisterende gode markedsføringspraksis, hvor virksomheder præsenterer forskellige versioner af deres fødevarer (der er tilgængelige parallelt på hvert af de nationale markeder) på en måde, der gør deres forskelle meget tydelige for forbrugeren, mens der samtidig bevares fælles elementer, der identificerer mærket.»

Når det gjelder spørsmålet om hvilket produkt som må være referanseproduktet og hvilket som må være produktet med mindre kvalitet, sier veiledningen samme sted at det ikke trengs en slik differensering. Veiledningen lyder:

«Da anvendelsen af artikel 6, stk. 2, litra c), udløses af eksistensen af «forskelle», kræver det ikke, at der fastsættes en «referencevare». Det vil sige, at det ikke er nødvendigt at fastslå, hvilken af de identisk markedsførte varer, der er den «originale», og hvilken der er den «differentierede» version. Det afgørende er, om de varer, der markedsføres i forskellige medlemsstater, er væsentligt forskellige i sammensætning eller egenskaber eller ej. Det betyder også, at det er de erhvervsdrivende, der beslutter, hvordan de vil sikre, at forbrugerne klart kan skelne de forskellige versioner af deres varer fra hinanden.»

I tillegg må varen som markedsføres, skille seg «vesentlig» med hensyn til sammensetning og egenskaper sammenlignet med den identiske varen som markedsføres i andre EU/EØS-medlemsstater. Begrepsbruken «vesentlig» viser at det må være en viss terskel, og at for eksempel uvesentlige forskjeller ikke er omfattet av bestemmelsen. Dessuten kan disse betydelige forskjellene være begrunnet i «berettigede og objektive faktorer», slik at markedsføringen likevel ikke skal anses som villedende. Som nevnt omtaler moderniseringsdirektivets fortale punkt 53 en liste over slike faktorer. Listen er ment som en «ikke-udtømmende vejledende liste», ifølge veiledningen til EU-kommisjonen punkt 2.8.5, og er dermed ikke uttømmende.

Dersom et slikt unntak foreligger, og det finnes «berettigede og objektive faktorer» som rettferdiggjør at en vare markedsføres som identisk når varenes sammensetning eller egenskaper skiller seg vesentlig fra hverandre, må forbrukeren gjøres kjent med informasjonen om disse forskjellene. Både moderniseringsdirektivets fortale punkt 53 så vel som EU-kommisjonens veiledning gir mer detaljert informasjon om dette:

«Vedkommende myndigheter bør vurdere hvorvidt en slik differensiering enkelt kan identifiseres av forbrukerne ved å se på tilgjengeligheten og tilstrekkeligheten av informasjon. Det er viktig at forbrukerne blir informert om differensiering av varer på grunn av berettigede og objektive faktorer. De næringsdrivende bør stå fritt til å gi slike opplysninger på ulike måter, som gir forbrukerne mulighet til å få tilgang til nødvendig informasjon. Generelt bør de næringsdrivende velge andre måter enn vareetiketter til formidling av disse opplysningene. Unionens relevante sektorspesifikke regler og regler om fritt varebytte bør respekteres.»

EU-kommisjonens veiledning punkt 2.8.5 sier:

«I betragtning 53 i direktiv (EU) 2019/2161 understreges det, at erhvervsdrivende, der differentierer versionerne af deres varer ud fra legitime og objektive faktorer, stadig bør informere forbrugerne herom. Selv om det overlades til de erhvervsdrivende at give sådanne oplysninger, anføres det i betragtningen, at de erhvervsdrivende generelt bør vælge andre midler end vareetiketten. Sådanne andre midler kan være oplysninger hos detailhandleren/på onlinegrænseflader, produktwebsteder (som bør være let og direkte tilgængelige ved f.eks. scanning af en QR-kode på emballagen) eller produktreklamer. Under alle omstændigheder bør oplysningerne være let og direkte tilgængelige for gennemsnitsforbrugeren, herunder for sårbare forbrugere. Gennem aktiv og gennemsigtig kommunikation om differentiering af varer ved hjælp af disse andre midler vil de erhvervsdrivende ikke blot informere forbrugerne, men også gøre det klart for dem og de nationale håndhævelsesmyndigheder, at de anser den fortsatte markedsføring af de relevante varer for at være identisk, og at den kan begrundes i overensstemmelse med direktivet om urimelig handelspraksis. Desuden bør der også være en kommerciel interesse i en sådan aktiv og gennemsigtig kommunikation, navnlig når differentieringen af vareversionerne reelt gennemføres med henblik på at opfylde nationale lovkrav eller forbedre forbrugernes oplevelse.»

I høringsnotatet foreslo departementet å ta inn unntaket «berettigede og objektive faktorer» samt et tillegg «og det gis informasjon om disse forskjellene». Advokatforeningen har i høringen foreslått at tillegget tas ut, da det ikke finnes i direktivet og legger andre føringer på hva som skal til for at bestemmelsen skal komme til anvendelse enn direktivet foreskriver. Instansen uttalte videre at:

«Det fremgår riktignok av fortalen til direktivet at det er viktig at forbrukerne får tilstrekkelig informasjon, men det er ikke gitt at den informasjonen må «gis» eksplisitt av den næringsdrivende i ethvert tilfelle. Det kan være informasjon forbrukerne allerede har fra andre kilder eller av ulike grunner allerede er kjent med. Dette vil inngå som en del av den totalvurderingen som skal gjøres ved anvendelse av bestemmelsen.»

Departementet er enig med Advokatforeningen i dette. Dette vil også være i tråd med tolkningen i EU-kommisjonens veiledning ovenfor. Advokatforeningen foreslår samtidig en alternativ formulering i lovteksten. Departementet mener imidlertid at det ikke er hensiktsmessig at eventuelle tillegg som sier noe om hva slags informasjon og hvordan informasjon skal gis til forbrukerne, tas med i utformingen av lovteksten. Det vises til at moderniseringsdirektivets ordlyd heller ikke har slike tillegg. Dette taler for at man også ved gjennomføring i norsk rett bør unnlate å lovregulere dette eksplisitt. Derfor anser departementet det som mest hensiktsmessig at dette fremgår av de materielle merknadene til bestemmelsen, og ikke i selve lovteksten. Departementet foreslår heller å benytte moderniseringsdirektivets ordlyd også i den nasjonale gjennomføringen i markedsføringsloven med noen enkelte tilpasninger for å tilpasse ordlyden til språkbruken i loven.

Se forslag til markedsføringsloven § 7 annet ledd ny bokstav b og tredje ledd.

7.4 Informasjon om selger er næringsdrivende mv.

7.4.1 Generelt

Direktivet om urimelig handelspraksis artikkel 7 regulerer hvilken type informasjon som er vesentlig og som næringsdrivende derfor må gi til forbrukerne for at markedsføring ikke skal være villedende. Moderniseringsdirektivet innfører nye informasjonskrav for nettbaserte grensesnitt samtidig som det fjerner utdaterte og unødvendige informasjonskrav, jf. moderniseringsdirektivet artikkel 3 nr. 4 og fortalen punkt 21. I denne delen omtales artikkel 3 nr. 4 bokstav a. Bokstav b og bokstav c omtales i henholdsvis punkt 7.7 og 7.8.

7.4.2 Gjeldende rett

Hva som anses som villedende utelatelser, reguleres i markedsføringsloven (mfl.) § 8 som gjennomfører direktivet om urimelig handelspraksis artikkel 7.

Etter mfl. § 8 er en handelspraksis villedende dersom den, etter en helhetsvurdering, utelater eller skjuler vesentlige opplysninger som forbrukerne trenger for å kunne ta en informert økonomisk beslutning. Praksisen anses likevel bare som villedende dersom den er egnet til å påvirke forbrukerne til å treffe en økonomisk beslutning som de ellers ikke ville ha truffet.

Ifølge bestemmelsens tredje ledd bokstav b anses opplysninger om den næringsdrivendes identitet som vesentlige ved en oppfordring til kjøp. Etter bokstav c må forbrukeren gis opplysninger om klagebehandling, dersom disse avviker fra kravene til god forretningsskikk overfor forbrukere. Hva som ligger i begrepet «oppfordring til kjøp» går fram av bestemmelsens fjerde ledd. Her heter det at med oppfordring til kjøp menes en kommersiell kommunikasjon som angir ytelsens egenskaper og pris på en egnet måte for den anvendte kommersielle kommunikasjonen og dermed setter forbrukerne i stand til å foreta et kjøp. Som eksempel nevner forarbeidene til markedsføringsloven at dersom en kampanje bruker priseksempler på en bestemt vare eller tjeneste, må det antas å være en oppfordring til kjøp, jf. Ot.prp. nr. 55 (2007–2008) side 197.

Etter gjeldende rett og i tråd med direktivet om urimelig handelspraksis er det ikke et eksplisitt krav om at nettbaserte markedsplasser må informere om tredjeparter som selger produkter gjennom markedsplassen er næringsdrivende eller ikke. I en sak mot Airbnb har imidlertid Forbrukertilsynet og tilsynsmyndigheter fra andre EU/EØS-medlemsstater lagt til grunn at denne opplysningsplikten allerede følger av gjeldende rett, jf. direktivet om urimelig handelspraksis artikkel 6 nr. 1 bokstav f og artikkel 7 nr. 1, nr. 2 og nr. 4 bokstav b.

7.4.3 Moderniseringsdirektivet

Moderniseringsdirektivet artikkel 3 nr. 4 bokstav a gjør endringer i direktivet om urimelig handelspraksis artikkel 7 nr. 4 om hvilke opplysninger som skal gis ved en oppfordring til kjøp. Bokstav a i) gjør at det ikke lenger vil være villedende om næringsdrivende utelater informasjon i en kjøpsoppfordring om klagebehandling som avviker fra det som er vanlig. Endringen er begrunnet med at disse opplysningene ikke er så relevante i markedsføringsfasen, jf. moderniseringsdirektivets fortale punkt 40. Dette kravet bør derfor kun stilles i forbrukerrettighetsdirektivet, som regulerer hvilken informasjon som skal gis før avtaleinngåelse. Der fremgår det at den næringsdrivende, før det inngås avtale, skal informere om klagebehandlingen, jf. forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav g.

Moderniseringsdirektivet artikkel 3 nr. 4 bokstav a ii) tydeliggjør at det vil være villedende for nettbaserte markedsplasser ved en kjøpsoppfordring å ikke informere om det er næringsdrivende eller forbrukere som tilbyr produkter gjennom markedsplassen. Denne informasjonen har betydning for hvilke rettigheter og plikter forbrukerkjøperen har og er dermed viktig å få, jf. fortalen punkt 24 og 27. Opplysningene skal gis til forbrukeren på en klar og forståelig måte og ikke bare i standardvilkårene eller lignende avtaledokumenter, jf. fortalen punkt 27. Når tredjeparten som leverer varer, tjenester eller digitalt innhold erklærer seg som en ikke-næringsdrivende, bør tilbydere av nettbaserte markedsplasser avgi en kort erklæring om at forbrukerrettighetene som følger av Unionens forbrukervernlovgivning ikke får anvendelse på den inngåtte avtalen. Videre bør forbrukerne informeres om hvordan forpliktelser knyttet til avtalen deles mellom tredjeparter som tilbyr varene, tjenestene eller det digitale innholdet, og tilbydere av nettbaserte markedsplasser. Samtidig bør tilbydere av nettbaserte markedsplasser ikke pålegges å liste opp spesifikke forbrukerrettigheter når de informerer forbrukere om at disse ikke får anvendelse, jf. samme sted. Dette berører ikke opplysningskravene fastsatt i forbrukerrettighetsdirektivet, særlig i artikkel 6 nr. 1, jf. samme sted. Tilbyderen av den nettbaserte markedsplassen skal imidlertid ikke være forpliktet til å kontrollere tredjepartens rettslige status, jf. moderniseringsdirektivets fortale punkt 28.

7.4.4 Forslaget i høringsnotatet

Når det gjelder endringene i moderniseringsdirektivet artikkel 3 nr. 4 bokstav a i) og ii) foreslo departementet å gjøre tilsvarende endringer i markedsføringsloven.

7.4.5 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen, Forbrukerrådet og Telenor har uttalt seg om dette.

Telenor viser til at kravet om å informere om klageordning allerede i markedsføringen gir liten mening og støtter at kravet fjernes.

Advokatforeningen har ingen særlige merknader til forslaget om informasjon om hvorvidt selger er næringsdrivende, og er av den oppfatning at forslaget på disse punktene gjennomfører moderniseringsdirektivet på en tilfredsstillende måte.

Forbrukerrådet støtter departementets forslag som innebærer at det normalt vil være en villedende utelatelse etter markedsføringsloven § 8 dersom tredjeparten som tilbyr produkter på en nettbasert markedsplass, ikke oppgir om selger er næringsdrivende eller ikke. Det må antas at innvirkningsvilkåret i markedsføringsloven § 8 normalt vil være oppfylt, ettersom informasjonen er av avgjørende betydning for forbrukerens rettigheter, ifølge instansen.

7.4.6 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet. Advokatforeningen, Forbrukerrådet og Telenor støttet departementets vurderinger. Det har videre ikke kommet noen kritiske innspill i høringen.

Moderniseringsdirektivet artikkel 3 nr. 4 bokstav a innfører et nytt opplysningskrav i direktivet om urimelig handelspraksis, og tar vekk et annet. Direktivet om urimelig handelspraksis er fullharmonisert, og disse endringene må derfor gjennomføres i norsk rett.

Når det gjelder justeringen i moderniseringsdirektivet artikkel 3 nr. 4 bokstav a i), som fjerner kravet om informasjon om klagebehandling, må markedsføringslovens regler om «oppfordring til kjøp» i gjeldende § 8 tredje ledd bokstav c endres tilsvarende ved at opplysninger om klagebehandlingen tas ut. Departementet er enig i at dette er informasjon som forbrukerne ofte ikke trenger på markedsføringsstadiet, jf. begrunnelsen i moderniseringsdirektivets fortale punkt 40 og i EU-kommisjonens veiledning til direktivet om urimelig handelspraksis punkt 2.9.4.

Når det gjelder presiseringen av at nettbaserte markedsplasser må gi opplysninger om selgere er næringsdrivende eller ikke, jf. moderniseringsdirektivet artikkel 3 nr. 4 bokstav a ii), så vurderer departementet også dette som en hensiktsmessig justering av direktivet om urimelig handelspraksis. Det er ikke alltid lett å vite om en selger er næringsdrivende eller ikke, og dette har stor betydning for hvilke rettigheter forbrukeren har. At dette er viktig informasjon som forbrukeren bør få allerede på markedsføringsstadiet, er også lagt til grunn i europeiske forbrukermyndigheters sak mot Airbnb. Der ble det lagt til grunn at det allerede er i strid med direktivet om urimelig handelspraksis, og dermed markedsføringsloven, dersom nettbaserte markedsplasser ikke opplyser om selgere er næringsdrivende eller forbrukere, se punkt 7.4.2 over.

EU-kommisjonen skriver i sin veiledning om direktivet om urimelig handelspraksis punkt 4.2.2.:

«Onlinemarkedspladser skal sørge for, at forbrugeren informeres behørigt om den erhvervsdrivendes identitet på grundlag af de oplysninger, som den erhvervsdrivende selv giver. Hvis markedspladsens undladelse af at oplyse om den faktiske erhvervsdrivendes identitet skaber det indtryk, at markedspladsen er den faktiske erhvervsdrivende, kan dette føre til, at markedspladsen bliver ansvarlig for den erhvervsdrivendes forpligtelser. […]

Der blev tilføjet et nyt litra f) til artikel 7, stk. 4, ved direktiv (EU) 2019/2161. Det kræver specifikt, at udbydere af onlinemarkedspladser i enhver købsopfordring oplyser forbrugeren om, hvorvidt den tredjepart, der tilbyder produkterne, er en erhvervsdrivende eller ikke-erhvervsdrivende (såsom en peer-forbruger) på grundlag af den pågældende tredjeparts oplysninger. Direktiv (EU) 2019/2161 tilføjede de samme og yderligere oplysningskrav for onlinemarkedspladser i forbrugerrettighedsdirektivet (artikel 6a).»

Som det fremgår av veiledningen over, vil en nettbasert markedsplass dersom det ikke gis informasjon om selgerens identitet og forbrukeren derfor antar at den nettbaserte markedsplassen faktisk er selgeren, kunne være ansvarlig for selgerens forpliktelser.

Departementet mener at det er nødvendig å gjøre tilsvarende endringer i markedsføringsloven både for å sikre at loven er i tråd med de kravene som moderniseringsdirektivet stiller, men også for å tydeliggjøre overfor næringsdrivende, nettbaserte markedsplasser og forbrukere at det er en lovfestet plikt til å informere om dette. Det foreslås at moderniseringsdirektivets ordlyd tas inn i markedsføringsloven. For øvrig gjøres det mindre justeringer i lovtekst sammenlignet med lovforslaget i høringsnotatet for å tilpasse ordlyden til begrepsbruken i markedsføringsloven («ytelser» istedenfor «produkter»).

Se forslag til endringer i markedsføringsloven § 8 tredje ledd bokstav c og ny bokstav f.

7.5 Avhjelpende tiltak ved urimelig handelspraksis

7.5.1 Gjeldende rett

7.5.1.1 Generelt

Det er i utgangspunktet ingen bestemmelse om kontrakts- eller erstatningsrettslige tiltak i markedsføringsloven. Dette fordi markedsføringsloven i hovedsak er en lov om offentlig kontroll med markedsføring og avtalevilkår. Som det fremgår av forarbeidene til markedsføringsloven (mfl.), beskytter reglene forbrukerkollektivet som sådan og gir i utgangspunktet ikke enkeltforbrukere individuelle rettigheter, jf. Ot.prp. nr. 55 (2007–2008) punkt 17.1. Imidlertid har Forbrukertilsynet hjemmel til å innhente skriftlig bekreftelse på at næringsdrivende skal tilby avhjelpende tiltak til berørte forbrukere, jf. mfl. § 36 annet ledd annet punktum. Videre kan resultatet i saker etter markedsføringsloven være et moment i en konkret tvist etter for eksempel forbrukerkjøpsloven, se eksempelvis forbrukerkjøpsloven § 16 første ledd bokstav c som sier at tingen har en mangel dersom den ikke svarer til opplysninger som selgeren i sin markedsføring eller ellers har gitt om tingen eller dens bruk. Se også tilsvarende regel i kjøpsloven § 18 første ledd og avhendingsloven § 3-8. Resultatet i saker etter markedsføringsloven vil også være et moment i en urimelighetsvurdering etter avtaleloven § 36 og § 37. I tillegg er det bestemmelser i mfl. § 48 a og § 48 b om vederlag og erstatning til næringsdrivende for overtredelse av visse bestemmelser i kapittel 6 (beskyttelse av næringsdrivendes interesser).

I de nevnte forarbeidene til markedsføringsloven punkt 17.2 drøftet departementet spørsmålet om sivilrettslige konsekvenser av villedende markedsføring og om det burde tas inn en generell erstatningsregel i markedsføringsloven. Departementet konkluderte da med at det ikke var behov for å innføre en slik regel:

«Siden det allerede følger av gjeldende rett at en forbruker etter omstendighetene kan få dekket sitt økonomiske tap på grunn av villedende markedsføring, samt at det i regelen vil dreie seg om små beløp, vil en lovfesting neppe få noen praktisk betydning. Departementet kan heller ikke se at det er særlige grunner som tilsier at det skal være en spesiell ulempeerstatning på dette området.»

7.5.1.2 Kontraktsrettslige tiltak

Det finnes en rekke norske særlover som regulerer forbrukerens kontraktsrettslige tiltak ved kjøp av varer, tjenester og eiendom.

Etter forbrukerkjøpsloven har, som nevnt ovenfor, forbrukerkjøperen på visse vilkår en lovfestet rett til erstatning, prisavslag og heving ved kjøp fra en næringsdrivende selger som gir villedende informasjon. Forbrukerens krav som følge av forsinket levering er regulert i kapittel 5, mens krav som følge av mangler ved salgsgjenstanden er regulert i kapittel 6. Blant annet har tingen en mangel dersom den ikke svarer til opplysninger som selgeren i sin markedsføring eller ellers har gitt om tingen eller dens bruk, jf. § 16. Erstatningens omfang skal svare til det økonomiske tapet, herunder utlegg, prisforskjell og tapt fortjeneste, jf. § 52 første ledd første punktum.

Etter håndverkertjenesteloven har forbrukeren tilsvarende rettigheter ved blant annet feilinformasjon etter § 21 og forsinkelse etter § 11. Ifølge § 18 foreligger blant annet en mangel når resultatet ikke svarer til opplysninger av betydning for bedømmelsen av tjenestens egenskaper som er gitt ved markedsføring av tjenesteyteren.

Forbrukeren har tilsvarende rettigheter ved kjøp av fast eiendom etter avhendingsloven og bustadoppføringslova. Bustadoppføringslova finner anvendelse ved kjøp av ny bolig og regulerer forbrukerens krav ved forsinkelse, jf. kapittel 3, og ved mangler, jf. kapittel 4. Avhendingsloven finner anvendelse ved kjøp av brukt bolig. Etter blant annet § 3-8 har eiendommen en mangel dersom omstendighetene ved eiendommen ikke svarer til opplysningene som selgeren har gitt til kjøperen. Det samme gjelder dersom eiendommen ikke svarer til opplysninger som er gitt i annonsen, salgsprospekt eller annen markedsføring på vegne av selgeren. Kjøperens rettigheter ved forsinkelse fremgår av §§ 4-1 til 4-7, mens rettigheter ved mangel er regulert i §§ 4-8 til 4-16.

Det er også annet lovverk som gir forbrukerne tilsvarende rettigheter, jf. eksempelvis finansavtaleloven og pakkereiseloven.

Kjøpers rett til prisavslag, erstatning og heving og de generelle vilkårene for disse tiltakene, er et utslag av alminnelige kontraktsrettslige prinsipper. Disse prinsippene vil også få anvendelse der en kontrakt ikke faller inn under noen av forbrukerkontraktlovene. Er det inngått en kontrakt som fratar forbrukeren disse grunnleggende rettighetene, vil slike vilkår kunne settes til side etter avtaleloven § 36.

7.5.1.3 Avtalerettslig ugyldighet

Etter avtaleloven kan en inngått avtale kjennes ugyldig og settes til side dersom det foreligger såkalte tilblivelsesmangler, det vil si at det er noe i veien med den måten avtalen ble til på. Dette inkluderer blant annet avtaler som er kommet i stand som følge av tvang eller svik, jf. § 29 og § 30. Avtaler kan også settes til side dersom det vil stride mot redelighet eller god tro å gjøre avtalen gjeldende, jf. § 33. Denne bestemmelsen supplerer reglene i § 29 og § 30 ved at handlinger som ikke kan karakteriseres som tvang eller svik, for eksempel at forbrukeren utsettes for press eller får villedende informasjon, vil kunne rammes av § 33.

Ved ugyldighet etter avtaleloven §§ 28 til 33, kan forbrukeren kunne kreve et eventuelt økonomisk tap for den negative kontraktsinteresse erstattet. Vedkommende skal deretter stilles økonomisk som om avtalen aldri ble inngått. Dette forutsetter imidlertid at det foreligger skyld fra den næringsdrivendes side og årsakssammenheng mellom handlingen og det økonomiske tapet.

7.5.1.4 Erstatning utenfor kontrakt

Forbrukeren vil også kunne kreve erstatning etter alminnelig norsk erstatningsrett, selv om det ikke foreligger avtalerettslig ugyldighet, men at avtale ikke kommer i stand av andre grunner. Forutsetningen for et eventuelt erstatningsansvar er at det foreligger ansvarsgrunnlag, økonomisk tap og årsakssammenheng mellom handlingen og det økonomiske tapet. I forarbeidene til markedsføringsloven er det lagt til grunn at et slikt ansvar kan være aktuelt ved brudd på markedsføringsreglene, jf. Ot.prp. nr. 55 (2007–2008) punkt 17.2.4. Dette kan eksempelvis være tilfellet der forbrukeren leser en annonse med ulovlig lokkepris og pådrar seg kostnader for å kjøpe ytelsen. Når det så viser seg at prisen er høyere eller at produktene ikke er tilgjengelige, inngås det ingen avtale. I slike tilfeller vil forbrukeren kunne kreve et eventuelt økonomisk tap dekket av den næringsdrivende.

7.5.1.5 Nordisk rett

Både Sverige og Danmark har lovfestede regler om erstatning for brudd på markedsføringsloven.

Danmark

Den danske markedsføringsloven § 24 annet ledd sier at handlinger i strid med loven gir krav på erstatning basert på alminnelige erstatningsregler og lyder «Handlinger i strid med loven er erstatningsansvarspådragende i overensstemmelse med dansk rets almindelige regler.» Bestemmelsen har fortrinnsvis vært anvendt ved erstatningskrav mellom konkurrerende næringsdrivende, men det antas at bestemmelsen også kan påberopes av forbrukere som har lidt tap som følge av overtredelse av markedsføringsloven, jf. Ot.prp. nr. 55 (2007–2008) punkt 17.2.2. Dette kan for eksempel være tilfelle dersom forbrukeren har pådratt seg reiseutgifter i forbindelse med villedende reklame, jf. samme sted. Den danske markedsføringsloven har ingen regel om ulempeerstatning.

For å gjennomføre moderniseringsdirektivet er det tatt inn et nytt annet punktum i den danske markedsføringsloven § 24 annet ledd: «Bestemmelsen finder både anvendelse på erhvervsdrivende og forbrugere, der har lidt tab som følge af handlinger i strid med loven. Forbrugere vil endvidere, hvor det er relevant, have adgang til de almindelige misligholdelsesbeføjelser, herunder et afslag i købesummen eller ophævelse af aftalen i overensstemmelse med dansk rets regler om forbrugerbeskyttelse.»

Sverige

Etter den svenske bestemmelsen i marknadsföringslagen § 37 kan forbrukere ha krav på erstatning der den næringsdrivende forsettlig eller uaktsomt har overtrådt en rekke forskjellige bestemmelser i loven. Dette inkluderer blant annet brudd på lovens forbud mot villedende og aggressiv handelspraksis samt brudd på vedtak fattet av tilsynsmyndigheten. Den svenske markedsføringsloven inneholder en regel om ulempeerstatning, men kun for næringsdrivende som lider tap, jf. annet ledd.

Det ble ikke foreslått endringer i marknadsföringslagen § 37 i forbindelse med moderniseringsdirektivet, jf. SOU 2021:17 punkt 5.9 og Prop. 2021/22:174 punkt 5.9.

7.5.2 Moderniseringsdirektivet

I moderniseringsdirektivet artikkel 3 nr. 5 er det tatt inn en ny bestemmelse om at forbrukere som har lidd skade som følge av urimelig handelspraksis, skal ha tilgang til forholdsmessige og effektive avhjelpende tiltak, herunder erstatning for skade som forbrukeren har lidd, og, der det er relevant, en prisreduksjon eller heving av avtalen. Medlemsstatene kan fastsette vilkårene for anvendelsen og virkningen av disse avhjelpende tiltakene. Bestemmelsen endrer direktivet om urimelig handelspraksis ved at det settes inn en ny artikkel 11a om erstatning som lyder slik:

• «1. Forbrukere som har lidd skade som følge av urimelig handelspraksis, skal ha tilgang til forholdsmessige og effektive avhjelpende tiltak, herunder erstatning for skade som forbrukeren har lidd, og, der det er relevant, en prisreduksjon eller heving av avtalen. Medlemsstatene kan fastsette vilkårene for anvendelsen og virkningene av disse avhjelpende tiltakene. Medlemsstatene kan ta i betraktning, der det er relevant, den urimelige handelspraksisens alvorlighetsgrad og art, skaden som forbrukeren har lidd, og andre relevante omstendigheter.

• 2. Disse avhjelpende tiltakene berører ikke anvendelsen av andre avhjelpende tiltak som er tilgjengelige for forbrukere i henhold til unionsretten eller nasjonal rett.»

Bestemmelsen er nærmere omtalt i moderniseringsdirektivets fortale punkt 16. Tiltakene skal gjøre det lettere for forbrukere som blir skadelidende som følge av urimelig handelspraksis å få fjernet virkningen av en urimelig handelspraksis. Forbrukeren skal deretter, på en forholdsmessig og effektiv måte, ha mulighet til erstatning for skade og, der det er relevant, en prisreduksjon eller heving av avtalen. Ved anvendelsen av avhjelpende tiltak bør den urimelige handelspraksisens alvorlighetsgrad og art, skaden som forbrukeren har lidd, og andre relevante omstendigheter, for eksempel den næringsdrivendes forsømmelse eller overtredelse av avtalen, kunne tas i betraktning, dersom det er relevant. Det skal være opp til medlemsstatene å opprettholde eller innføre rettigheter til andre avhjelpende tiltak, som for eksempel reparasjon eller bytting for forbrukere som har lidd skade som følge av urimelig handelspraksis, for å sikre at virkningene av slik praksis fjernes fullt ut, jf. samme sted.

Avhjelpende tiltak ved urimelig handelspraksis er dessuten omtalt i EU-kommisjonens veiledning til direktivet om urimelig handelspraksis punkt 1.4.3.

7.5.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet mente departementet at gjeldende praksis i EU-domstolen kan tale for et krav om lovregulering. Departementet foreslo derfor å ta inn en bestemmelse om forbrukernes privatrettslige tiltak i markedsføringsloven. Departementet foreslo at bestemmelsens rekkevidde ikke begrenses til skader som følge av urimelig handelspraksis som moderniseringsdirektivet krever, men til å gjelde for samtlige bestemmelser i markedsføringsloven. Departementet ba særlig om høringsinstansenes syn på forslaget.

Videre foreslo departementet at det ikke innføres kompensasjon for ulempe eller en form for standardkompensasjon eller -erstatning.

7.5.4 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen, FinansNorge, Forbrukerrådet, Forbrukertilsynet, Institutt for privatrett ved det juridiske fakultetet ved Universitetet i Oslo (UiO), NorgesBilbransjeforbund (NBF), Telenor og Telia har uttalt seg om dette.

Advoktatforeningen, Finans Norge, Forbrukertilsynet og NBF støtter eksplisitt departementets forslag om å ta inn en bestemmelse i markedsføringsloven om forbrukernes privatrettslige tiltak som viser til alminnelig kontrakts- og erstatningsrett. Advokatforeningen har heller ingen innvendinger til at henvisningen gjelder for overtredelser utover det direktivet fastsetter ved å understreke slike mulige avhjelpende tiltak for alle bestemmelsene i markedsføringslovens kapittel 1 til 5. Advokatforeningen kommer i tillegg med noen lovtekniske innspill til den foreslåtte bestemmelsen.

Finans Norge og Forbrukertilsynet trekker frem at en slik lovfesting vil gjøre rettsstillingen mer oversiktlig for både forbrukere og næringsdrivende og vil gi større forutberegnelighet for foretakene og styrke forbrukervernet. Forbrukertilsynet uttaler her:

«Som det fremgår i høringsnotatet, bygger forbrukernes rett til misligholdsbeføyelser ved brudd på markedsføringsloven på et temmelig fragmentert rettkildebilde: dels ulike kontraktsrettslige regler, dels avtalerettslige regler og dels ulovfestet erstatningsrett. Det er lite trolig at gjennomsnittsforbrukeren vil kjenne til sine rettigheter her, og sannsynligheten er stor for at mange potensielle krav ikke vil bli forfulgt. Den nye bestemmelsen i mfl. § 48c vil medføre at forbrukernes rettsstilling blir klarere. Det er en stor fordel at forbrukerne har en klar lovbestemmelse å ta utgangspunkt i for å vurdere sitt krav, og slik at forbrukerne blir ledet i riktig retning med tanke på hvilke regelsett som kravet kan bygges på. Dette vil gjøre det lettere og enklere å navigere rettslig.

Vi viser også til EU-kommisjonens konsekvensanalyse, som er omtalt i høringsnotatet kap. 8 om økonomiske og administrative konsekvenser. EU-kommisjonen antok at moderniseringsdirektivet ville ha følgende virkninger:

«For forbrukere vil direktivet medføre at forbrukernes krav om for eksempel erstatning og heving, kan fremmes på en enklere måte og mer effektivt. Dette vil redusere forbrukernes tap, og vil være en fordel særlig for sårbare forbrukere. Kommisjonen antar også at reglene vil ha en preventiv effekt som fører til bedre etterlevelse av regelverket.»

Vi slutter oss til den analysen. Samtidig er reglene i § 48c, som departementet påpeker i høringsnotatet på s. 79, i stor grad en konkretisering og presisering av forbrukerrettigheter som allerede har et vern etter norsk rett, og den nye bestemmelsen i § 48c vil ha få konsekvenser, utover en viss rettsavklarende effekt som kan bidra til en viss reduksjon av juridiske kostnader.

Vi viser også til at Stortinget i desember 2020 har vedtatt ny finansavtalelov, hvor det i § 3-49 lovfestes en rett til erstatning. Justisdepartementet uttalte i proposisjonen at erstatningsregelen vil kunne ha en rettsavklarende funksjon, som vil gi større forutberegnelighet for foretakene og bedre rettsbeskyttelse for forbrukerne. Stortingskomiteen uttalte blant annet (Innst. 104 L (2020–2021) s. 25):

«K o m i t e e n mener at kundene vil få bedre oversikt over sine rettigheter ved at ulovfestede erstatningsregler lovfestes. I dagens situasjon, der mange av erstatningsreglene ikke er lovfestet, vil kunder ha problemer med å håndheve sine rettigheter som er fastsatt i loven.»

«Derfor støtter k o m i t e e n forslaget om å innføre en generell erstatningsbestemmelse, slik at det blir enklere for kunder å vite hvordan de kan gå til sak for å håndheve sine rettigheter som er fastsatt i lovverket.»

Vi mener at det samme resonnementet gjør seg gjeldende også for markedsføringsloven § 48c. Vi viser også til at både Danmark og Sverige har lovfestede regler om erstatning for brudd på markedsføringsloven.»

Når det gjelder departementets forslag om å ikke åpne opp for en ulempeerstatning, det vil si erstatning av ikke-økonomisk tap, er det delte syn blant høringsinstansene.

Forbrukertilsynet, NBF og Telenor støtter departementets forslag om at en eventuell erstatning en forbruker kan kreve, skal baseres på forbrukernes konkrete økonomiske tap, og at det dermed ikke innføres kompensasjonsregler for ulempe eller standarderstatning. Samtidig ser Forbrukertilsynet gode grunner til en standardisert erstatning. Instansen uttaler i denne sammenheng:

«Hva gjelder drøftelsen av vilkåret om økonomisk tap i pkt. 5.5.4.2, så ser vi at det er gode argumenter som taler for at det kan innføres særskilte erstatningsregler som gir forbrukere rett til standardisert erstatningsbeløp slik som ulempeerstatning/normaltapserstatning, eksempelvis noe a la «passende erstatning for hvert tap» i pakkereiseloven § 32 og standardkompensasjon ved forsinket flyreise i forordning (EF) 261/2004. Men vi er enig i at det kan være noe vanskelig å utforme en rettferdig standardkompensasjonsordning for brudd på reglene i markedsføringsloven, i og med at lovbruddene kan være ganske ulike. Vi mener derfor at denne problemstillingen bør tas opp igjen på et senere tidspunkt, når vi har høstet erfaring med den nye bestemmelsen i mfl. § 48 c.»

Forbrukerrådet er kritisk til departementets forslag, og mener at departementet burde se nærmere på mulighetene for å innføre en form for standardisert ulempeerstatning/kompensasjonsordning for forbrukere som utsettes for en urimelig handelspraksis. Forbrukerrådet uttaler videre:

«I mange tilfeller vil forbrukere ikke kjenne til sine rettigheter og også blant de forbrukerne som kjenner sine rettigheter vil mange oppleve det så brysomt og vanskelig å hevde sin rett at de avstår fra å prøve. For de næringsdrivende som står bak en urimelig handelspraksis får det derfor få konsekvenser hvis Forbrukertilsynet ikke prioriterer å forfølge forholdet. Som kjent er Forbrukertilsynet nødt til å foreta strenge prioriteringer og det store flertallet av ulovlige forhold blir ikke forfulgt av tilsynet.

For å avhjelpe denne situasjonen vil en mulighet for forbrukere til å kreve standardkompensasjon gi forbrukerne økt motivasjon til å hevde sin rett, hvilket igjen kan gi de næringsdrivende en sterkere oppfordring om å ikke bryte loven. På den annen side er Forbrukerrådet enig i at det kan være vanskelig å utforme en rettferdig standardkompensasjonsordning for brudd på reglene i markedsføringsloven i og med at lovbruddene kan være nokså ulike.»

Finans Norge påpeker viktigheten av at de offentligrettslige og de privatrettslige reglene holdes adskilt, slik at behandlingen av disse skjer i selvstendige prosesser, slik departementet også påpeker i høringsnotatet. Etter instansens oppfatning skal Forbrukertilsynets håndheving av den offentligrettslige reguleringen beskytte forbrukerfellesskapet kollektivt og ikke det konkrete avtaleforhold til enkeltforbrukere, og det er viktig at gjeldende rettstilstand ikke endres på dette punktet.

UiO viser til at privat håndheving av forbrukervernreglene er lite realistisk, selv om man tar mulighetene for gruppesøksmål i betraktning, på grunn av de store kostnader som er forbundet med en rettssak. Instansen anfører her:

«Dette har også sammenheng med at systemet med forbrukerklagenemnder er uoversiktlig, og at nemndene ikke dekker alle sakstyper. […]

Når departementet selv erkjenner at forbrukerne «sjelden eller aldri» vil få erstatning etter dagens system, er det noe underlig at man nøyer seg med å foreslå en lovregel som henviser til regler som gjelder allerede i dag. Vi vil derfor be departementet vurdere en ordning der tilsynsmyndighetene i tillegg til å pålegge gebyrer til inntekt for statskassen, også kan pålegge de næringsdrivende å betale kompensasjon til de rammede forbrukere. En slik ordning har man i finanslovgivningen i Storbritannia. Etter artikkel 404 i Financial Services and Markets Act fra år 2000 kan tilsynsmyndighetene pålegge selskaper som har begått omfattende brudd på lovgivningen, å etablere et «consumer redress scheme» for utbetaling av kompensasjon til forbrukere som har blitt rammet av den ulovlige praksis, se https://www.legislation.gov.uk/ukpga/2000/8/section/404.

En slik ordning vil gjøre forbrukeres krav på erstatning til en reell sanksjon, og ikke bare en papirbestemmelse. Dette vil også ha positive bieffekter. For det første vil forbrukerne, når de får en økonomisk interesse i tilsynsmyndighetenes innsats mot utilbørlig praksis fra næringsdrivende side, ha et større insentiv til å gjøre myndighetene oppmerksomme på slik praksis. For det andre styrker det forbrukermyndighetenes legitimitet dersom deres gebyrer kan komme de rammede forbrukere direkte til gode, og ikke bare gå inn i statskassen. Forbrukervernlovgivningen får tydeligere karakter av å være for forbrukerne og ikke, som noen kanskje vil hevde, bare et komplisert regelverk mot de næringsdrivende.

Den britiske ordningen gjelder finansielle tjenester, og det er naturlig at dekning av økonomisk tap er den sanksjon tilsynsmyndighetene kan pålegge etter denne ordningen. I forhold til brudd på markedsføringslovens og angrerettlovens regler, som gjelder markedsføring generelt, kan det etter vårt syn være grunn til å se på et videre sanksjonsapparat, for eksempel at et slikt «redress scheme» kan kunne gi pålegg om å tilby næringsdrivende å ta varer solgt ved utilbørlig markedsføring tilbake mot tilbakebetaling av kjøpesummen, også der vilkårene for kontraktsrettslig heving ikke skulle være oppfylt.

En ordning med «redress scheme» vil også avhjelpe de problemer departementet fremhever på s. 49 i høringsnotatet, at det vil «være svært vanskelig å utforme en rettferdig standardkompensasjonsordning for brudd på reglene i markedsføringsloven i og med at lovbruddene kan være svært ulike.» Istedenfor å fastsette en lovbestemt standardkompensasjon kan tilsynsmyndighetene gis kompetanse til å vurdere hva som er en hensiktsmessig kompensasjon til forbrukere i lys av lovbruddets karakter.»

UiO viser videre til departementets forslag om å innføre et objektivt ansvar for foretak for brudd på flere av lovenes regler, når det gjelder plikten til å betale overtredelsesgebyr, se punkt 4.5. I denne sammenheng påpeker instansen at for den privatrettslige erstatning som forbrukere kan kreve, vil det imidlertid i stor grad gjelde et skyldansvar. Instansen viser til finansavtaleloven § 3-49 jf. § 3-50 der det er fastsatt et objektivt ansvar med unntak for force majeure. Instansen ber departementet vurdere om tilsvarende bør innføres for brudd på forbrukervernlovgivningen som høringsnotatet omhandler. Ikke minst ettersom mer og mer av markedsføringen som forbrukerne møter, er frambragt av datamaskinprogrammer, blir et skyldansvar lite effektivt, ifølge UiO. Instansen mener at et objektivt ansvar vil gi de næringsdrivende insentiv til å kvalitetssikre algoritmene de benytter seg av.

7.5.5 Departementets vurderinger

7.5.5.1 Krav om lovregulering

Når det gjelder departementets forslag om å lovfeste en erstatningsregel i markedsføringsloven opprettholder departementet forslaget i høringsnotatet. Høringen har vist at dette støttes av høringsinstansene. Det er ingen høringsinstans som har uttalt seg kritisk på dette punktet.

Moderniseringsdirektivet krever at forbrukere «skal ha tilgang til […] avhjelpende tiltak, herunder erstatning for skade som forbrukeren har lidd, og, der det er relevant, en prisreduksjon eller heving av avtalen», jf. artikkel 3 nr. 5.

Som vist over følger det av gjeldende rett at forbrukerne allerede har krav på erstatning, prisavslag og heving dersom vilkårene for dette er oppfylt. Det rettslige grunnlaget er enten ulike kontraktslover, avtaleloven eller alminnelige rettsprinsipper. Det følger av EU-domstolens praksis at dersom et direktiv inneholder rettigheter eller plikter for forbrukere og næringsdrivende, skal disse rettighetene og pliktene fremgå tilstrekkelig klart og tydelig av den nasjonale lovgivningen som gjennomfører direktivet. EU-domstolen uttaler i sin dom av 10. mai 2001 i sak C-144/99 (i dansk ordlyd):

«14 Kommissionen har anført, at en gennemførelse, som udelukkende støttes på, at der allerede findes bestemmelser i en medlemsstats nationale ret, der er i overensstemmelse med det direktiv, der skal gennemføres, kun kan accepteres inden for meget snævre grænser. Når direktivet, som i det foreliggende tilfælde, har til formål at beskytte forbrugerne ved at tillægge dem ganske bestemte rettigheder, skal gennemførelsen ske i en form, der er klar og utvetydig. […]

17 I denne forbindelse bemærkes, at det følger af fast retspraksis, at selv om der ikke nødvendigvis kræves lovgivning med henblik på gennemførelsen af et direktiv i hver enkelt medlemsstat, skal de pågældende nationale retsforskrifter imidlertid give en sikker hjemmel for, at direktivet efterleves fuldt ud, at retstilstanden med hjemmel i nævnte retsforskrifter er tilstrækkelig bestemt og klar, og at de af direktivet omfattede sættes i stand til at få fuldt kendskab til deres rettigheder og i givet fald kan håndhæve ettighederne ved de nationale domstole (dom af 23.3.1995, sag C-365/93, Kommissionen mod Grækenland, Sml. I, s. 499, præmis 9).»

I og med at direktivet om urimelig handelspraksis hovedsakelig er gjennomført i markedsføringsloven, og forbrukernes privatrettslige rettigheter ved brudd på reglene i direktivet følger av ulike lover og ulovfestet rett, mener departementet det bør gis en bestemmelse om forbrukernes privatrettslige tiltak i markedsføringsloven. En regulering i markedsføringsloven vil også gi større forutberegnelighet for foretakene og styrke forbrukervernet. Det er flere instanser i høringen som også har uttalt seg positivt om dette.

7.5.5.2 Økonomisk tap – vurdering av ulempeerstatning

Departementet opprettholder forslaget om å ikke åpne opp for en ulempeerstatning, det vil si en erstatning for eventuelle ikke-økonomiske tap. Det var i høringsrunden delte syn på dette punktet. Flertallet støttet departementets forslag, mens Forbrukerrådet var kritisk og Forbrukertilsynet var delvis kritisk. Sistnevnte instanser mente departementet bør se nærmere på en form for ulempeerstatning. Samtidig viste Forbrukertilsynet til at dette vil kunne være vanskelig å utforme fordi lovbruddene kan være ganske ulike, og at man derfor bør høste erfaring med den nye bestemmelsen i markedsføringsloven § 48 c først.

Medlemsstatene kan selv fastsette vilkårene for når forbrukeren skal ha krav på avhjelpende tiltak ved urimelig handelspraksis og virkningen av dem, jf. moderniseringsdirektivets artikkel 3 nr. 5 og fortale punkt 16. Departementet mener at dette innebærer at de grunnleggende vilkårene for erstatning i norsk rett kan videreføres. Dette inkluderer vilkåret om økonomisk tap. På samme måte kan en eventuell erstatning utmåles i tråd med gjeldende rett, det vil si at erstatningsbeløpet begrenser seg til det konkrete økonomiske tapet som forbrukeren har lidt.

Det kan imidlertid fastsettes særskilte erstatningsregler, og dette ble diskutert i forarbeidene til markedsføringsloven, under henvisning til en nordisk utredning om reklamens bindende virkning, jf. Ot.prp. nr. 55 (2007–2008) punkt 17.2. I denne utredningen ble det blant annet foreslått at forbrukeren skulle ha krav på godtgjørelse for vesentlig ulempe, i tillegg til erstatning for økonomisk tap. Det daværende Forbrukerombudet og Forbrukerrådet mente at størrelsen på slik erstatning/godtgjørelse burde utformes så standardisert og sjablonmessig som mulig, ut fra en form for normaltapserstatning for den negative kontraktsinteresse og ulempe. Ombudet og rådet trakk i denne sammenheng fram at et eventuelt erstatningsbeløp er så beskjedent at forbrukere sjelden vil forfølge saken. I tillegg bruker forbrukere mye tid på å oppsøke lokketilbud, noe som ikke kompenseres etter gjeldende rett.

Departementet antar også at forbrukere sjelden får erstatning for økonomiske tap ved brudd på reglene om urimelig handelspraksis i tilfeller hvor det ikke inngås avtaler, herunder ved lokketilbud. Både fordi det økonomiske tapet er beskjedent, men også fordi det kan være vanskelig å få gjennomslag for sine rettigheter. Når det ikke inngås en kjøpsavtale er det ingen klagenemnd som behandler saken, og et eventuelt erstatningskrav må derfor fremmes for forliksrådet med de kostnadene det innebærer dersom forbrukeren ikke når frem med sitt krav overfor den næringsdrivende.

Det finnes tilfeller i norsk rett der de alminnelige erstatningsrettslige reglene er fraveket. I pakkereiseloven har den reisende krav på en «passende erstatning for ethvert tap» som følge av mangel ved pakkereisen, jf. § 32. Dette omfatter også ikke-økonomisk tap, og som eksempel er nevnt tapt reise- eller ferieglede, jf. Prop. 54 L (2017–2018) side 121. Etter forordning (EF) 261/2004 må flyselskap, på visse vilkår, gi en standardkompensasjon på 250 til 600 euro ved blant annet nektet ombordstigning, jf. artikkel 4 nr. 3, jf. artikkel 7. Kompensasjon må gis uavhengig av passasjerens økonomiske tap. Forordningen er gjennomført i norsk rett gjennom forskrift om flypassasjerers rettigheter § 1.

Departementet viser videre til at det nå foreligger to konkrete lovreguleringer om ulempeerstatning i norsk rett. Det første lovforslaget gjelder Justis- og beredskapsdepartementets forslag til endringer i forbrukerkjøpsloven, som ble sendt på høring 14. juni 2021. Justis- og beredskapsdepartementet viser her til at § 31 annet ledd i dagens forbrukerkjøpslov – som sier at dersom særlige grunner taler for det, kan prisavslag settes lik mangelens betydning for forbrukeren – ikke kan opprettholdes i lys av det nye forbrukerkjøpsdirektivet. Det innebærer at forbrukeren ikke kan kreve prisavslag dersom mangelen ikke har medført en verdireduksjon. Justis- og beredskapsdepartementet foreslår derfor en ny bestemmelse om ulempeerstatning i forbrukerkjøpsloven § 33 annet ledd som lyder:

«Dersom særlige grunner taler for det, kan forbrukeren kreve erstatning for konkrete og ikke ubetydelig ulemper han eller hun påføres som følge av at tingen har en mangel.»

Formålet med bestemmelsen er å sikre forbrukeren omtrent samme vern som etter gjeldende rett. Vilkårene «særlige grunner» og «konkrete og ikke ubetydelige ulemper» i bestemmelsen er ment å gjenspeile at retten til erstatning for ulemper som følge av en mangel er en nokså snever unntaksregel. Utmålingen av en slik erstatning må nødvendigvis bli nokså skjønnsmessig. Se høringsnotatet punkt 11.5.3 og 11.7 samt spesialmerknadene til § 33 annet ledd. På trykketidspunktet var endringene i forbrukerkjøpsloven som følge av forbrukerkjøpsdirektivet ikke vedtatt av Stortinget.

Den andre lovreguleringen om ulempeerstatning i norsk rett gjelder ny lov om levering av digitale ytelser til forbrukere (digitalytelsesloven). Loven trådte i kraft 1. januar 2023. Lovens § 48 inneholder bestemmelser om erstatningens omfang, og i annet ledd heter det:

«Som tap etter første ledd regnes også at forbrukeren påføres en konkret og ikke ubetydelig ulempe ved kontraktsbruddet. Partene kan avtale normalerstatning for slike tap så langt normalerstatningen er rimelig under hensyn til de mulige tapenes art og omfang.»

Bestemmelsen åpner uttrykkelig for erstatning for enkelte tapsposter som gjerne betegnes som ikke-økonomiske, og som har en usikker stilling i norsk erstatningsrett. Som eksempler på en konkret ulempe nevnes at familiebilder går tapt som følge av mangler ved en skylagringstjeneste. Bestemmelsen har også forsøkt å ta høyde for rettstekniske hensyn gjennom en åpning for å avtale en normalerstatning.

I forarbeidene til digitalytelsesloven, Prop. 66 LS (2021–2022) punkt 17, heter det imidlertid også at en avgrenset rett til ulempeerstatning ikke er fremmed i norsk forbrukerkontraktsrett. Det vises blant annet til at det økonomiske tapsbegrepet ikke har et entydig innhold, og at det i deliktserstatningsretten etter omstendighetene vil kunne anses som et økonomisk tap at skadelidte pådrar seg utgifter for å verne om typiske ideelle eller ikke-økonomiske interesser, jf. blant annet rettspraksis fra Høyesterett.

Det kan være en mulighet å vurdere en lignende bestemmelse i markedsføringsloven § 48. Imidlertid pekes det på at det antakelig er lettere å innføre en bestemmelse om ulempeerstatning i konkrete kjøpslover som forbrukerkjøpsloven og digitalytelsesloven, enn i en generell lov som markedsføringsloven. Det bemerkes også at det både i fortalen punkt 61 til forbrukerkjøpsdirektivet og i fortalen punkt 73 til digitalytelsesdirektivet er erstatning for «ulempe» omtalt eksplisitt, mens moderniseringsdirektivet bruker formuleringen «skade» og omtaler ikke «ulempe». Det vises likevel til at forbrukere som bygger erstatningskrav på forbrukerkjøpsloven (dersom denne blir vedtatt av Stortinget) eller digitalytelsesloven uansett vil ha rett til ulempeerstatning dersom vilkårene for det er oppfylt, ettersom henvisningene til annet regelverk i markedsføringsloven § 48 c er dynamisk. At det ikke tas inn en generell ulempeerstatning i markedsføringsloven, vil ikke være til hinder for at forbrukerne kan ha rett til en slik erstatning etter særlovgivningen. Også EU-kommisjonen viser i sin veiledning til urimelig handelspraksisdirektivet punkt 1.4.3 til de avhjelpende tiltakene i forbrukerkjøps- og digitalytelsesdirektivet:

«Disse retsmidler berører ikke retsmidler, der er tilgængelige i andre EU-retlige instrumenter, såsom retsmidlerne i Europa-Parlamentets og Rådets direktiv (EU) 2019/770 om digitalt indhold og Europa-Parlamentets og Rådets direktiv (EU) 2019/771 om salg af varer. Disse retsmidler kan også være genstand for anlæggelse af gruppesøgsmål i henhold til direktiv (EU) 2020/1828.»

En generell bestemmelse om ulempeerstatning i markedsføringsloven vil uansett kreve en nærmere utredning, og departementet går ikke videre med en slik utredning nå. Det vises til at hovedregelen i norsk rett er at forbrukere kun får erstatning for et konkret økonomisk tap, og at det bør foreligge særskilte grunner for å fravike denne hovedregelen. Forbrukere som bygger erstatningskrav på lover eller ulovfestet rett hvor det er hjemmel til å kreve ulempeerstatning, vil uansett ha rett til slik erstatning etter det regelverket. Som også Forbrukertilsynet er inne på, kan det være vanskelig å utforme en rettferdig standardkompensasjonsordning for brudd på reglene i markedsføringsloven i og med at lovbruddene kan være ulike. Riktignok kan en bestemmelse om ulempeerstatning tenkes utformet etter modell av forbrukerkjøpsloven § 33 annet ledd og digitalytelsesloven § 48 annet ledd hvor erstatningsutmålingen fastsettes etter en konkret skjønnsmessig vurdering, eller ved at det inntas en hjemmel for partene til å avtale normalerstatning. Men en tilsvarende regulering i markedsføringsloven § 48 c vil i så fall kreve en nærmere utredning. På bakgrunn av dette foreslår departementet at det ikke innføres kompensasjon for ulempe eller en form for standarderstatning nå.

7.5.5.3 Rekkevidden

Departementet opprettholder forslaget om at henvisningen i markedsføringsloven til erstatning skal gjelde for alle overtredelser av bestemmelsene i markedsføringsloven og ikke bare de bestemmelsene som gjennomfører urimelig handelspraksisdirektivet. I høringen har kun Advokatforeningen uttalt seg om dette, og instansen har ikke hatt noen innvendinger mot det. Det er synliggjort i lovteksten at erstatningsregelen gjelder for brudd på markedsføringsloven kapittel 1 til 5 samt bestemmelsene i medhold av denne loven, jf. henvisningen til markedsføringsloven § 35. Bestemmelsen som tas inn i markedsføringsloven skal derfor også omfatte annet forbrukervernregelverk (blant annet angrerettloven) og tilhørende forskrifter.

Moderniseringsdirektivet stiller bare krav til avhjelpende tiltak der forbrukerne lider skade som følge av urimelig handelspraksis. Når det gjelder spørsmålet om hvilke erstatningskrav som følge av urimelig handelspraksis som er omfattet av moderniseringsdirektivet, mener departementet at både avtalerettslig erstatning og erstatning utenfor kontrakt er omfattet. Dette støttes av EU-kommisjonens veiledning til direktivet om urimelig handelspraksis punkt 1.4.3, der det lyder:

«Forbrugernes adgang til retsmidler i henhold til direktivet om urimelig handelspraksis omfatter således både kontraktlige og ikke-kontraktlige retsmidler.»

Utover bestemmelser om urimelig handelspraksis inneholder markedsføringsloven også regler om blant annet forbud mot urimelige avtalevilkår i § 22, telefonsalg i strid med reservasjon i § 12, spam i § 15 mm. Selv om moderniseringsdirektivet ikke krever dette, så kan det bestemmes nasjonalt at forbrukerne også i disse tilfellene skal kunne ha krav på en rekke ulike privatrettslige tiltak etter alminnelige kontrakts- og erstatningsrettslige prinsipper, forutsatt at vilkårene for dette foreligger.

Som nevnt over, vil en bestemmelse om dette kun innebære en kodifisering av gjeldende rett. I den grad vilkårene foreligger vil ethvert brudd på markedsføringsloven kunne medføre erstatningsansvar. Departementet ser derfor ingen grunn til å avgrense ordlyden kun til å omfatte brudd på reglene om urimelig handelspraksis. For øvrig kan det nevnes at når det gjelder forbudet mot urimelige avtalevilkår i markedsføringsloven § 22, følger det av direktivet om urimelige avtalevilkår artikkel 6 og avtaleloven § 36 at slike vilkår ikke kan gjøres gjeldende. Ved brudd på forbudet mot å levere ytelser med krav om betaling uten etter avtale, følger det av bestemmelsen at forbrukeren ikke er forpliktet til å betale, jf. § 11 annet ledd, jf. første ledd bokstav b.

7.5.5.4 Departementets forslag

Oppsummert foreslår departementet å innta en bestemmelse i markedsføringsloven som viser til at forbrukerne kan kreve avhjelpende tiltak etter alminnelige kontraktsrettslige, avtalerettslige og erstatningsrettslige regler.

Se forslag til markedsføringsloven ny § 48 c.

7.6 Videresalg av billetter

7.6.1 Gjeldende rett

Vedlegg 1 til direktivet om urimelig handelspraksis, den såkalte svartelisten, består av 31 punkter med handelspraksis som alltid vil anses å være urimelig og dermed forbudt. Denne svartelisten er gjennomført uten materielle endringer i forskrift til markedsføringsloven § 6. De nye punktene som moderniseringsdirektivet innfører i svartelisten, er derfor ikke forbudt etter dagens forskrift.

De nye punktene kan imidlertid være ulovlig etter annet regelverk som Forbrukertilsynet fører tilsyn med.

For videresalg av billetter til arrangementer finnes det særregler i svartebørsloven. Etter § 1 er det forbudt å selge billetter til kultur- og idrettsarrangementer til en høyere pris enn den som er påført billetten fra arrangørens side, eller som billetten første gang ble solgt for, jf. første ledd. Kjøperen kan kreve tilbake fra selgeren den del av en betalt billettpris som overstiger de beløp som følger av § 1, jf. svartebørsloven § 2. Svartebørsloven har ikke en egen bestemmelse om tilsyn, men det er lagt til grunn i forarbeidene til loven at Forbrukertilsynet (daværende Forbrukerombudet) kan forby markedsføring av ulovlig billettsalg med tilhørende tvangsmulkt dersom vedtaket brytes, jf. Ot.prp. nr. 29 (2006–2007) side 6.

7.6.2 Moderniseringsdirektivet

Direktivet om urimelig handelspraksis inneholder et vedlegg, den såkalte svartelisten, som lister opp visse typer handelspraksis som alltid er urimelig og dermed forbudt, jf. direktivet om urimelig handelspraksis artikkel 5 nr. 5, jf. nr. 1. Svartelisten må brukes av alle medlemsstater og kan bare endres gjennom en revisjon av direktivet.

Moderniseringsdirektivet artikkel 3 nr. 7 bokstav a og b endrer svartelisten ved å legge til fire nye konkrete handelspraksiser som er urimelige. De nye bestemmelsene er tatt inn i direktivet om urimelig handelspraksis vedlegg I nr. 11a og 23a til 23c. Ny nr. 11a omtales i punkt 7.7 og nye nr. 23b og 23c behandles i punkt 7.8.

Etter ny nr. 23a er det en urimelig handelspraksis å «videreselge arrangementsbilletter til forbrukere dersom den næringsdrivende har ervervet disse ved hjelp av automatiserte midler for å omgå eventuelle begrensninger i antall billetter en person kan kjøpe, eller eventuelle andre regler som gjelder for billettkjøp.» Ifølge moderniseringsdirektivets fortale punkt 50 omfatter dette billetter til kultur- og idrettsarrangementer som er kjøpt ved hjelp av programvare, såkalte «bots», som gjør det mulig å kjøpe et antall billetter ut over de tekniske begrensningene fastsatt av den primære billettselgeren eller å omgå andre tekniske midler som den primære selgeren har innført for å sikre at billetter er tilgjengelige for alle.

Bestemmelsen er nærmere omtalt i EU-kommisjonens veiledning til direktivet om urimelig handelspraksis punkt 3.5.

7.6.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet å ta moderniseringsdirektivets endringer tilsvarende inn i forskrift om urimelig handelspraksis der de øvrige punktene i svartelisten er tatt inn. Departementet foreslo derfor å justere forskrift om urimelig handelspraksis ved å ta inn et nytt punkt nr. 23a i § 1.

7.6.4 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen og Forbrukerrådet støtter departementets forslag.

7.6.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet. Ingen av høringsinstansene stilte seg kritisk til forslaget.

Direktivet om urimelig handelspraksis er totalharmonisert og dette inkluderer svartelisten i vedlegg 1, jf. direktivet artikkel 5 nr. 5. Moderniseringsdirektivets endringer i denne svartelisten må derfor tas inn i norsk rett. Det er derfor hensiktsmessig å ta disse endringene inn i forskrift om urimelig handelspraksis der de øvrige punktene i svartelisten er tatt inn.

Ifølge EU-kommisjonens veileder til direktivet om urimelig handelspraksis punkt 3.5 skal forbudet også gjelde i tilfeller der det har blitt brukt automatiserte midler, såkalte «bots», til å reservere billetter, men hvor betalingen skjer separat i etterkant. Videre supplerer forbudet i ny nr. 23a de generelle bestemmelsene i urimelig handelspraksisdirektivet, jf. samme sted.

Når det gjelder det nye forbudet mot å bruke «bots» til å kjøpe større antall billetter til kultur- eller idrettsarrangementer, og forbudet i svartebørsloven mot å videreselge slike billetter til mer enn prisen som er påført fra arrangørens side, så er dette to forskjellige forbud. Moderniseringsdirektivets forbud mot «bots» forbyr ikke videresalg av billetter til høyere pris enn pålydende, og svartebørsloven forbyr ikke bruk av «bots». I forarbeidene til svartebørsloven ble det vurdert at et slikt forbud er i tråd med de generelle kravene til fri flyt av varer og tjenester og direktivet om urimelig handelspraksis, jf. Ot.prp. nr. 29 (2006–2007) punkt 4. Dette fordi restriksjonene er begrunnet i hensynet til kulturlivet. Departementet er enig i disse vurderingene, som fortsatt er relevante.

Departementet vil derfor etter Stortingsbehandling av lovproposisjonen fastsette endringer i forskrift om urimelig handelspraksis for å gjennomføre moderniseringsdirektivets krav i artikkel 3 nr. 7 bokstav b. Hjemmelen til forskriftsendringene ligger hos departementet, se markedsføringsloven § 6 femte ledd.

7.7 Produktsøk

7.7.1 Gjeldende rett

Norsk rett har ikke en særskilt bestemmelse om hvilke opplysninger som skal gis etter et produktsøk, men hva som anses som villedende handelspraksis reguleres i markedsføringsloven (mfl.) §§ 6 til 8.

Handelspraksis som villeder forbrukerne ved å utelate eller skjule vesentlige opplysninger er forbudt etter mfl. § 8, forutsatt at handelspraksisen er egnet til å påvirke forbrukerne til å ta en økonomisk beslutning som de ellers ikke ville ha truffet. Vedlegg 1 til urimelig handelspraksisdirektivet, den såkalte svartelisten, inneholder 31 punkter med handelspraksis som alltid skal anses å være urimelig og dermed forbudt, uavhengig av om handelspraksisen er egnet til å påvirke forbrukeren til å ta en økonomisk beslutning. Denne svartelisten er gjennomført uten materielle endringer i forskrift til mfl. § 6. Det nye punktet som moderniseringsdirektivet innfører, er derfor ikke omfattet av dagens forskrift.

Dersom det i et nettsøk ikke gis informasjon om eventuell betalt fremheving av visse ytelser, vil dette kunne være i strid med de generelle kravene i mfl. § 8, som gjennomfører direktivet om urimelig handelspraksis artikkel 7. EU-kommisjonen har utarbeidet en veiledning til direktivet om urimelig handelspraksis, og her er det blant annet lagt til grunn et krav om at søkeresultater skal gi tydelig informasjon om tilbydere som har betalt for høyere eller en på annen måte mer fremtredende plassering i søkeresultatet, jf. veiledningen punkt 4.2.3.

7.7.2 Moderniseringsdirektivet

Direktivet om urimelig handelspraksis artikkel 7 regulerer hvilken type informasjon som er vesentlig og som næringsdrivende må gi til forbrukerne for at markedsføringen ikke skal være villedende. Moderniseringsdirektivet endrer denne bestemmelsen ved å presisere at nettbaserte grensesnitt som gjør det mulig å søke etter bestemte produkter, må informere om hva som ligger til grunn for rangeringen av de ulike produktene i søkeresultatet, jf. artikkel 3 nr. 4 bokstav b. Det skal informeres om hovedparametrene som avgjør rangeringen av produktene som presenteres for forbrukeren og den relative betydningen av disse parametrene i forhold til andre parametre. Informasjonen skal gjøres tilgjengelig i en særskilt del av det nettbaserte grensesnittet som er direkte og lett tilgjengelig fra siden der søkeresultatene presenteres, jf. samme sted. Begrepet «rangering» er definert i moderniseringsdirektivet artikkel 3 nr. 1 bokstav b, se punkt 7.2, og nærmere omtalt i fortale punkt 19.

Informasjonsplikten i artikkel 3 nr. 4 bokstav b har sin bakgrunn i at høyere rangering eller framtredende plassering av kommersielle tilbud i nettbaserte søkeresultater har stor innvirkning på forbrukerne, jf. fortalen punkt 18. Bestemmelsen forplikter ikke næringsdrivende til å offentliggjøre i detalj hvordan deres rangeringsmekanismer, herunder algoritmer, fungerer. Næringsdrivende skal kun være forpliktet til å levere en generell beskrivelse av hovedparametrene som avgjør rangeringen, som forklarer de fastsatte hovedparametrene brukt av den næringsdrivende og deres relative betydning i forhold til andre parametre, men beskrivelsen trenger ikke presenteres på en tilpasset måte for hvert individuelle søk, jf. fortalen punkt 23. Opplysningene som gis, skal være kortfattet, enkel å finne, godt synlig og direkte tilgjengelig, jf. fortalen punkt 22.

Næringsdrivende som omfattes av forordning om rimelig forretningspraksis på plattformer (EU) 2019/1150 artikkel 5 nr. 2, må allerede informere forbrukerne om de parametrene som ligger til grunn for rangeringen av de ulike tilbudene. Det skal også opplyses om forholdet mellom de ulike parametrene. I henhold til forordningens fortale punkt 24 og moderniseringsdirektivets fortale punkt 22 er parametre som avgjør rangeringen «alle generelle kriterier, prosesser, særlige signaler som innarbeides i algoritmer, eller andre justerings- eller degraderings-mekanismer brukt i forbindelse med rangeringen».

Etter moderniseringsdirektivet vil det å levere søkeresultater uten klart å tilkjennegi eventuell betalt reklame eller betaling spesifikt for å oppnå en høyere rangering av produkter i søkeresultatene, alltid være en urimelig handelspraksis. Dette følger av moderniseringsdirektivet artikkel 3 nr. 7 bokstav a, som tar inn denne praksisen som et nytt punkt 11a i vedlegg 1, den såkalte svartelisten, over hva som under enhver omstendighet anses som en urimelig handelspraksis.

Den nye bestemmelsen i svartelisten legger derfor opp til at når en næringsdrivende direkte eller indirekte har betalt tilbyderen av den nettbaserte søkefunksjonaliteten for en høyere rangering av et produkt i søkeresultatene, skal forbrukerne opplyses om dette på en kortfattet, lett tilgjengelig og forståelig måte. Når tilbyder av en prissammenligningstjeneste har fått betalt fra en næringsdrivende for en høyere og dermed bedre rangering av et produkt i søkeresultatene, skal tilbyderen av tjenesten informere forbrukere om dette, jf. fortalen punkt 20. Betalingen kan være direkte eller indirekte. Som eksempel på indirekte betaling nevner fortalen punkt 20 ulike former for betaling som kan føre til en høyere rangering, herunder blant annet provisjon per transaksjon og ulike erstatningsordninger. Betaling for generelle tjenester som for eksempel listeoppføringsgebyrer eller medlemskontingenter, utløser i henhold til fortalen ikke en informasjonsplikt, forutsatt at slik betaling ikke foretas nettopp med henblikk på å oppnå høyere rangering. For mer detaljert informasjon om hva som ligger i indirekte betaling vises det til fortale punkt 20.

Den nettbaserte søkefunksjonen kan «leveres av ulike typer nettbaserte næringsdrivende, herunder formidlere, for eksempel nettbaserte markedsplasser, søkemotorer og sammenligningsnettsteder», jf. fortalen punkt 20. Når det gjelder tilbydere av mer generelle nettbaserte søkemotorer der forbrukerne kan søke etter forskjellig type informasjon på alle nettsteder, såkalte «leverandører av nettbaserte søkemotorer», slik som for eksempel Google og Bing, reguleres informasjonskravene i forordning (EU) 2019/1150 om rimelig forretningspraksis på plattformer. Etter denne forordningens artikkel 5 nr. 2 skal søkemotorer gi informasjon om de viktigste parametrene for rangeringen og den relative betydningen av de ulike parametrene. Denne informasjonen skal være lett tilgjengelig på søkemotoren.

7.7.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at opplysningskrav for nettbaserte produktsøk, tilsvarende det som følger av moderniseringsdirektivet, tas inn i markedsføringsloven § 8 nytt sjette ledd og i forskrift om urimelig handelspraksis § 1 punkt 11a. Departementet foreslo ikke å gjøre unntak fra kravet i markedsføringsloven for generelle søkemotorer.

7.7.4 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen og Telenor har uttalt seg om departementets forslag.

Telenor støtter at det stilles nye informasjonskrav om blant annet rangering ved nettbaserte produktsøk og til generelle søkemotorer. Advokatforeningen er enig med departementet i at nye bestemmelser skal innføres i markedsføringsloven § 8 sjette ledd og forskrift om urimelig handelspraksis § 1 punkt 11a. Instansen har noen lovtekniske innspill.

Advokatforeningen mener videre at moderniseringsdirektivets unntak for generelle søkemotorer, som Google og Bing, bør opprettholdes og inntas også i de norske lovbestemmelsene, ettersom kravet til presentasjon i samme grensesnitt som søkeresultatene ikke synes å gjelde for generelle søkemotorer. Ifølge instansen vil det:

«være problematisk å pålegge disse krav i Norge som går utover de EU-reglene de norske reglene er ment å bygge på. Det vil innebære at disse må presentere informasjonen på en annen måte for norske forbrukere enn for øvrige forbrukere i EU/EØS, hvilket har en rekke implikasjoner faktisk og rettslig. Når disse er unntatt i direktivteksten, bør det også unntas i den norske implementeringen, slik at det ikke er risiko for ulik regulering [av] tjenester som er globale/regionale i EU/EØS.»

7.7.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder i all hovedsak forslaget i høringsnotatet.

Moderniseringsdirektivet stiller nye krav for nettbaserte produktsøk gjennom endringer i direktivet om urimelig handelspraksis, jf. artikkel 3 nr. 4 bokstav b, og vedlegg 1 til handelspraksisdirektivet (svartelisten), jf. artikkel 3 nr. 7 bokstav a. Selv om de alminnelige kravene i markedsføringsloven og direktivet om urimelig handelspraksis stiller visse krav til slike tjenester, følger ikke tilsvarende krav av gjeldende rett i dag. Direktivet om urimelig handelspraksis er totalharmonisert, og dette gjelder også den såkalte svartelisten i vedlegg 1, jf. direktivets artikkel 5 nr. 5.

Departementet opprettholder forslaget om å ta inn opplysningskrav for nettbaserte produktsøk i markedsføringsloven og i forskrift om urimelig handelspraksis, der øvrige bestemmelser i direktivet om urimelig handelspraksis og svartelisten er gjennomført, tilsvarende det som følger av moderniseringsdirektivet. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot dette. Advokatforeningen hadde noen lovtekniske innspill som departementet har tatt til følge.

I likhet med moderniseringsdirektivets krav, foreslås det en klar plikt for nettbaserte grensesnitt som gir forbrukere mulighet til å søke etter produkter som tilbys av ulike næringsdrivende eller forbrukere, til å opplyse om de viktigste kriteriene som ligger til grunn for rangeringen av et produkt som presenteres forbrukeren etter et nettsøk. Etter bestemmelsen anses hovedparametrene som avgjør rangeringen av produktene som presenteres for forbrukeren som et resultat av søket. Det samme gjelder den relative betydningen av disse parametrene i forhold til andre parametre, som vesentlige opplysninger, og må derfor gis til forbrukeren. Dersom denne informasjonen ikke gis, vil markedsføringen være villedende etter markedsføringsloven § 8 første ledd.

Opplysningene som etter moderniseringsdirektivets artikkel 3 nr. 4 bokstav b skal gis til forbrukerne, skal «gjøres tilgjengelige i en særskilt del av det nettbaserte grensesnittet som er direkte og lett tilgjengelig fra siden der søkeresultatene presenteres». Advokatforeningen har i høringsrunden spilt inn at dette bør fremgå av lovteksten. Departementet er enig i dette og har tilpasset lovteksten i tråd med moderniseringsdirektivets ordlyd.

Når det gjelder spørsmålet om man bør gjøre unntak fra opplysningskravene for leverandører av nettbaserte søkemotorer vil departementet foreslå en endring i forhold til høringsnotatet.

I høringsnotatet brukte departementet begrepet «generelle søkemotorer» for det departementet nå omtaler som «leverandører av nettbaserte søkemotorer». Departementet viste i høringsnotatet til at det for disse søkemotorer som for eksempel Google og Bing, gjelder egne regler i forordning (EU) 2019/1150. I høringsnotatet så departementet likevel ingen grunn til å gjøre unntak fra kravet i markedsføringsloven for denne typen tjenester i og med at disse reglene stiller samme krav til åpenhet rundt rangeringen samt tilgang til informasjon.

Advokatforeningen har i sitt høringssvar anført at det bør gjøres unntak for «generelle søkemotorer». Instansen viser til at når disse søkemotorene er unntatt i direktivteksten, bør det også unntas i den norske implementeringen. Departementet er enig i dette og i det at ved at det gjøres unntak for slike søkemotorer vil dette være i tråd med moderniseringsdirektivet artikkel 3 nr. 4 bokstav b og ny artikkel 7 nr. 4a annet punktum i direktivet om urimelig handelspraksis der det gjøres unntak for «leverandører av nettbaserte søkemotorer». Bakgrunnen for dette er nærmere omtalt i moderniseringsdirektivets fortale punkt 21, der det lyder:

«Lignende gjennomsiktighetskrav [som regulert i forordning (EU) 2019/1150] bør derfor innføres i direktiv 2005/29/EF for å sikre tilstrekkelig gjennomsiktighet overfor forbrukerne, unntatt når det gjelder leverandører av nettbaserte søkemotorer, som i henhold til nevnte forordning allerede skal oppgi hovedparametrene som enkeltvis eller samlet har størst betydning for rangeringen, samt disse parametrenes relative betydning, gjennom en lett og offentlig tilgjengelig beskrivelse formulert på et klart og forståelig språk i sine nettbaserte søkemotorer.»

«Leverandører av nettbaserte søkemotorer» er definert i artikkel 2 nr. 6 i forordning (EU) 2019/1150 og omfatter «enhver fysisk eller juridisk person, der leverer, eller tilbyder at levere, onlinesøgemaskiner til forbrugere», jf. dansk ordlyd. Denne forordningen er ikke innlemmet i EØS-avtalen. Kommunal- og distriktsdepartementet som ansvarlig departement vurderer forordningen som EØS-relevant og akseptabelt. EU-kommisjonen har i slutten av 2020 lansert en veiledning om forordningen (EU) 2019/1150. Departementet foreslår derfor at det nye opplysningskravet i moderniseringsdirektivet artikkel 3 nr. 4 bokstav b som tas inn i markedsføringsloven ikke skal gjelde for leverandører av nettbaserte søkemotorer og at dette fremgår uttrykkelig av lovteksten.

Moderniseringsdirektivets nye krav knyttet til produktsøk er nærmere omtalt i EU-kommisjonens veiledning til direktivet om urimelig handelspraksis punkt 4.2.3. Samme sted gir EU-kommisjonen mer tolkning om hvordan informasjonen skal gis:

«Beskrivelsen af parametrene for standardrangordningen kan forblive på et generelt niveau og skal ikke være i et brugertilpasset format for hver enkelt søgning. Oplysningerne skal gives på en klar og forståelig måde og på en måde, der egner sig til fjernkommunikation. Det præciseres endvidere, at den skal vises i et særligt afsnit af onlinegrænsefladen, der er direkte og let tilgængelig fra den side, hvor tilbuddene præsenteres.»

Departementet foreslår videre å endre forskriften om urimelig handelspraksis tilsvarende moderniseringsdirektivets justeringer av vedlegg 1 i direktivet om urimelig handelspraksis (svartelisten) ved at et nytt punkt nr. 11a tilføyes, jf. moderniseringsdirektivets artikkel 3 nr. 7 bokstav a. Endringen klargjør at former for praksis der en næringsdrivende gir opplysninger til en forbruker i form av søkeresultater som svar på forbrukerens nettbaserte søk, uten tydelig å opplyse om enhver form for betalt reklame eller betaling spesifikt for å oppnå høyere rangering av produkter i søkeresultatene, er forbudt, se fortale punkt 20.

EU-kommisjonen sin veiledning punkt 4.2.3 sier følgende om hvordan opplysningene skal gis dersom det ble betalt for en høyere rangering:

«Reklamer inde i søgeresultaterne og søgeresultater, der er genstand for betaling netop for at opnå en højere rangordning, skal klart og tydeligt fremhæves. Oplysninger om reklamer eller betalinger netop for at opnå en højere rangordning skal præsenteres i umiddelbar tilknytning til det relevante søgeresultat på en visuelt fremtrædende måde, der skiller sig ud fra resten af den generelle onlinegrænseflade, og på en sådan måde, at forbrugeren ikke kan undgå at se disse oplysninger, når vedkommende ser søgeresultatet.»

Der det i den norske uoffisielle oversettelsen lyder «uten å klart tilkjennegi», tilsier dette etter departementets vurdering at det må opplyses om på en klar, tydelig og fremtredende måte, jf. ordlyden «skal klart og tydeligt fremhæves», se også moderniseringsdirektivets fortale punkt 20 og ordlyden der «på en kortfattet, lett tilgjengelig og forståelig måte». Opplysningene skal videre gis sammen med og i umiddelbar tilknytning og sammenheng til det søkeresultatet på en visuell fremtredende måte som skiller seg fra annen generell informasjonen på det nettbaserte grensesnittet, og på en måte som gjør at forbrukeren ikke kan unngå å få med seg disse opplysningene når vedkommende blir presentert søkeresultatet, jf. ordlyden i EU-kommisjonens veileder.

Når det gjelder «leverandører av nettbaserte søkemotorer», mener departementet at disse omfattes av moderniseringsdirektivet artikkel 3 nr. 7 bokstav a og nytt punkt 11a i svartelisten. Det vises her til at moderniseringsdirektivet artikkel 3 nr. 7 bokstav a i motsetningen til artikkel 3 nr. 4 bokstav b ikke gjør et eksplisitt unntak for disse søkemotorer. Dette taler for at bestemmelsen i svartelisten også skal gjelde for leverandører av nettbaserte søkemotorer. Dessuten nevner moderniseringsdirektivets fortale punkt 20, som omtaler nytt punkt 11a i svartelisten, «søkemotorer» eksplisitt. Unntaket for disse typer søkemotorer er videre kun nevnt i EU-kommisjonens veiledning under opplysningsplikten etter artikkel 3 nr. 4 bokstav b, men ikke nevnt i avsnittet om artikkel 3 nr. 7 bokstav a. I møter om implementeringen av moderniseringsdirektivet har også EU-kommisjonen gitt uttrykk for at søkemotorer ikke skal være unntatt når det gjelder den nye bestemmelsen i svartelisten punkt 11a. Departementet foreslår å gjennomføre moderniseringsdirektivets bestemmelser tilsvarende ordlyden direktivet bruker. Departementet vil etter Stortingsbehandling av lovproposisjonen fastsette endringer i forskrift om urimelig handelspraksis for å gjennomføre moderniseringsdirektivets krav i artikkel 3 nr. 7 bokstav a. Hjemmelen til forskriftsendringene ligger hos departementet, se markedsføringsloven § 6 femte ledd.

Departementet foreslår å ta inn bestemmelsen i markedsføringsloven som nytt § 8 femte ledd og ikke i et nytt sjette ledd som foreslått i høringsnotatet. Dette for å tilpasse strukturen mer til direktivet om urimelig handelspraksis artikkel 7.

Se forslag til markedsføringsloven § 8 nytt femte ledd.

7.8 Brukeromtaler

7.8.1 Gjeldende rett

Villedende handelspraksis reguleres i markedsføringsloven §§ 6 til 8. Skjult reklame reguleres i § 3 og i forskriften om urimelig handelspraksis (svartelisten) § 1 punkt 22. Forbrukertilsynet har publisert en veiledning om markedsføringslovens krav til brukeromtaler (datert januar 2018). Der legges det blant annet til grunn at brukeromtalene må være reelle, det vil si at den næringsdrivende ikke kan la andre enn reelle forbrukere skrive brukeromtaler. I tillegg må oppfordringen til forbrukere om å gi brukeromtaler være nøytral, det vil si at det ikke må være en mal som styrer innholdet eller at det kun er fornøyde forbrukere som kan gi en omtale. Videre må den næringsdrivende vurdere å ha et system for å verifisere brukere. Veiledningen stiller også krav til at brukeromtalene må gi et reelt bilde av brukernes vurderinger. Dette innebærer blant annet at en næringsdrivende ikke utelukkende kan publisere positive omtaler og at brukeromtalene må presenteres nøytralt og objektivt. Dersom omtalen er skrevet mot belønning eller betaling, må dette fremgå klart og tydelig. Veiledningen stiller ikke krav til at den næringsdrivende skal informere forbrukerne om og i tilfelle hvordan det påses at brukeromtaler er reelle, slik moderniseringsdirektivet krever.

EU-kommisjonen har utarbeidet en veiledning til direktivet om urimelig handelspraksis og her er det også lagt til grunn et krav om at brukeromtalene kommer fra reelle forbrukere og gir et dekkende bilde av brukernes vurderinger, se veiledningen punkt 4.2.4.

7.8.2 Moderniseringsdirektivet

Moderniseringsdirektivet artikkel 3 nr. 4 bokstav c, som inntar et nytt nummer 6 i artikkel 7 i direktivet om urimelig handelspraksis, pålegger næringsdrivende som gir tilgang til forbrukeromtaler av produkter, å gi opplysninger om hvorvidt og hvordan den næringsdrivende sikrer at de publiserte omtalene stammer fra forbrukere som faktisk har brukt eller kjøpt produktet. Å angi at omtaler av et produkt er sendt inn av forbrukere som faktisk har brukt eller kjøpt produktet, uten å treffe rimelige og forholdsmessige tiltak for å sikre at de stammer fra slike forbrukere, vil alltid anses som en urimelig handelspraksis ved at det inntas i vedlegg 1 til direktivet om urimelig handelspraksis, jf. moderniseringsdirektivet artikkel 3 nr. 7 bokstav b som inntar ny nr. 23b i svartelisten. Videre forbyr moderniseringsdirektivet det å sende inn eller gi en annen juridisk eller fysisk person i oppdrag å sende inn falske forbrukeromtaler og -anbefalinger, eller å gi villedende framstilling av forbrukeromtaler eller anbefalinger på sosiale medier for å reklamere for produkter, jf. moderniseringsdirektivet artikkel 3 nr. 7 bokstav b som inntar ny nr. 23c i svartelisten. Dette omfatter også «likes» på sosiale medier, eller å få andre til å gjøre dette for å reklamere for deres produkter, samt å manipulere forbrukeromtaler og anbefalinger slik at kun de positive anmeldelsene offentliggjøres mens de negative slettes, jf. fortalen punkt 49. Fortalen nevner videre at en slik praksis også kan skje gjennom manipulering («ekstrapolering») av anbefalinger via sosiale medier, der en brukers positive interaksjon med et bestemt innhold på nettet knyttes eller overføres til et annet, men relatert innhold, noe som gir inntrykk av at brukeren også har en positiv innstilling til det relaterte innholdet. Bakgrunnen for bestemmelsene fremgår av fortalen punkt 47 til 49.

Bestemmelsene tar utgangspunktet i at forbrukerne i økende grad stoler på omtaler og anbefalinger fra andre forbrukere når de treffer kjøpsbeslutninger, jf. fortalen punkt 47. Næringsdrivende skal derfor ha rutiner for å sikre at omtalen stammer fra forbrukere som faktisk har anvendt eller kjøpt produktene samt gi informasjon om disse rutinene. Fortalen nevner her at det skal gis informasjon om «hvordan kontrollene foretas, og de bør gi tydelig informasjon til forbrukerne om hvordan omtaler behandles, for eksempel hvorvidt alle omtaler, uansett om de er positive eller negative, publiseres, eller hvorvidt disse omtalene er blitt sponset eller påvirket av et avtaleforhold med en næringsdrivende.»

7.8.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet å ta inn moderniseringsdirektivets krav for brukeromtaler, jf. artikkel 3 nr. 4 bokstav c og artikkel 3 nr. 7 bokstav b, i henholdsvis markedsføringsloven nytt § 8 femte ledd og forskrift om urimelig handelspraksis (der svartelisten er gjennomført) § 1 nytt punkt 23b og 23c.

7.8.4 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen, DennorskeForeleggerforening, Forbrukerrådet og Telenor har uttalt seg om departementets forslag.

Advokatforeningen, Forbrukerrådet og Telenor støtter departementets forslag.

Den norske Foreleggerforening opplyser i sitt høringssvar om at bokbransjen bruker leseromtaler ved salg av bokprodukter. Instansen viser til at det blant vil bli sendt ut såkalte «leseeksemplar» til relevante bokhandlere eller personer i presse og media. For slike omtaler vil man kunne legge til grunn av sammenhengen at anmelderen/leseren har «brukt» bokproduktet, i den forstand at hun har lest boken, ifølge instansen. Instansen anser det som unaturlig å merke slike omtaler med at leseren har «brukt» eller lest boken, og ber departementet presisere dette, om ikke annet i forarbeidene.

7.8.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet, men foreslår en mindre teknisk justering i ordlyden for å legge bestemmelsen nærmere ordlyden i moderniseringsdirektivet.

Moderniseringsdirektivet artikkel 3 nr. 4 bokstav c og artikkel 3 nr. 7 bokstav b innfører nye krav for brukeromtaler. Som moderniseringsdirektivet er inne på i fortalen, tar bestemmelsene utgangspunkt i at forbrukerne i økende grad stoler på omtaler og anbefalinger fra andre forbrukere når de treffer kjøpsbeslutninger, jf. punkt 47. Dette blir særlig problematisk når de omtalene forbrukerne stoler på ikke er reelle.

Etter ordlyden i direktivbestemmelsen kan det virke som næringsdrivende kan informere om at de ikke har rutiner og at dette er i tråd med de nye kravene til brukeromtaler, jf. «hvorvidt». Dette er imidlertid ikke tilfellet. Moderniseringsdirektivet artikkel 3 nr. 4 bokstav c sett i sammenheng med artikkel 3 nr. 7 bokstav b (som er gjennomført i forskrift om urimelig handelspraksis (svartelisten) § 1 ny punkt 23 b), innebærer at alle næringsdrivende som benytter brukeromtaler i markedsføringen må ha rutiner for å sikre seg at brukeromtaler er reelle, i tillegg til å gi informasjon om disse rutinene.

Hva som ligger i «forbrukeranbefalinger», jf. «anprisninger» i dansk ordlyd, må etter departementets vurdering tolkes vidt. EU-kommisjonen er inne på dette i veiledningen punkt 4.2.4:

«Begrebet «anprisninger» bør fortolkes bredt, hvor det også omfatter praksis i forbindelse med falske følgere, reaktioner og visninger.»

Departementet vil her også nevne at EU-kommisjonen den 20. januar 2022 la fram resultater fra en samordnet kontroll med brukeromtaler på større nettsteder. Kontrollen undersøkte brukeromtaler på 223 større nettsider som er tilgjengelig i Europa. Et hovedfunn er at det stilles spørsmål ved påliteligheten til brukeromtaler på nesten to tredeler av de undersøkte nettstedene. Dette omfatter nettbutikker, digitale markedsplasser, nettformidlere (bookingsider), søkemotorer og sammenligningstjenester. Konkret var det på 144 av de 223 nettstedene ikke mulig for tilsynsmyndighetene å fastslå om det var systemer på plass for å sikre at brukeromtaler var lagt ut av forbrukere som faktisk hadde benyttet seg av den aktuelle varen eller tjenesten. Tilsynsmyndighetene avdekket også at 104 av de 223 nettstedene ikke informerer forbrukere om hvordan brukeromtaler innhentes og behandles. 118 av nettsidene inneholder dessuten ingen informasjon om hva de ansvarlige gjør for å forebygge uekte brukeromtaler. Disse forholdene gjør det så godt som umulig for forbrukere å vite om de står overfor ekte brukeromtaler eller ei. Samlet sett konkluderte tilsynsmyndighetene med at minst 55% av de undersøkte nettstedene benytter brukeromtaler på måter som kan stride mot felleseuropeiske regler om villedende markedsføring, særlig direktivet om urimelig handelspraksis artikkel 6 og 7 som er gjennomført i markedsføringsloven § 7 og § 8. I tillegg stilte myndighetene spørsmål ved ytterligere 18% av nettstedene. EU-kommisjonen viser til at endringene som gjelder brukeromtaler i moderniseringsdirektivet vil gjøre reglene klarere og vil gjøre håndhevingen enklere.

Som nevnt over, har Forbrukertilsynet lagt til grunn at markedsføringsloven, og dermed direktivet om urimelig handelspraksis, allerede stiller en rekke krav til brukeromtaler. EU-kommisjonen og andre europeiske tilsynsorganer deler denne oppfatningen. Hva slags opplysninger som skal gis av den næringsdrivende som gir tilgang til brukeromtaler er nærmere omtalt i EU-kommisjonens veiledning til direktivet om urimelig handelspraksis punkt 4.2.4.

Moderniseringsdirektivet stiller andre og mindre omfattende krav enn det som følger av Forbrukertilsynets og EU-kommisjonens veiledning til dagens regelverk. Selv om direktivet om urimelig handelspraksis er totalharmonisert, innebærer ikke dette at denne praksisen ikke kan opprettholdes. Kravene er utledet av de generelle forbudene i markedsføringsloven og direktivet om urimelig handelspraksis, og disse reglene er uforandret.

Samtidig må også de konkrete kravene som fremgår av moderniseringsdirektivet legges til grunn, og tilsvarende regler bør derfor tas inn i norsk rett. EU/EØS-medlemsstatene er pålagt å ha en nasjonal liste over de former for handelspraksis som alltid skal betraktes som urimelige (den såkalte svartelisten), og den må holdes oppdatert i tråd med endringer i direktivet om urimelig handelspraksis, jf. direktivets artikkel 5 nr. 5.

Markedsføringsloven § 8 regulerer i dag villedende utelatelser. Der vil det være hensiktsmessig å ta inn kravet om å gi informasjon om tiltak som sikrer at omtalene er reelle. Departementet foreslår en mindre justering av ordlyden sammenlignet med høringsforslaget, ved at den næringsdrivende skal opplyse om «hvorvidt og hvordan» man sikrer at omtalene stammer fra forbrukere. Endringen gjøres for å legge lovens ordlyd nærmere moderniseringsdirektivet.

Den norske Foreleggerforening opplyser i sitt høringssvar at bokbransjen bruker leseromtaler ved salg av bokprodukter. Departementet antar at personer som mottar slike leseeksemplarer ikke er å regne som forbrukere, ettersom det er tale om bokhandlere eller personer i presse og media, og at reglene om forbrukeromtaler derfor ikke får anvendelse. Departementet tenker da typisk på at det på bokens omslag står for eksempel «Utmerket bok – Aftenposten». Dersom personer som mottar leseeksemplarer er å regne som forbrukere, vil reglene om forbrukeromtaler få anvendelse. Det vises til at dersom aktører i bokbransjen i sin markedsføring overfor forbrukere benytter uriktige eller villedende leseromtaler, vil det kunne være i strid med reglene om urimelig handelspraksis etter markedsføringsloven §§ 6 til 8.

Svartelisten er gjennomført i forskrift om urimelig handelspraksis § 1, og endringene i svartelisten foreslås tatt inn der med tilsvarende ordlyd som moderniseringsdirektivet bruker.

Hva som er «rimelige og forholdsmessige tiltak», jf. ny punkt 23 b i svartelisten, er nærmere omtalt i EU-kommisjonens veiledning til direktivet om urimelig handelspraksis punkt 4.2.4. Som eksempel nevnes det at hvert kjøp utløser et bookingnummer som det i så fall må henvises til i anmeldelsen.

Til forbudet mot å forfalske forbrukeromtaler og -anbefalinger eller villedende framstilling av omtaler og anbefalinger i ny punkt 23c i svartelisten, skriver EU-kommisjonen samme sted:

«Det nye punkt 23c omfatter to former for urimelig handelspraksis:

– Det første element i punktet er rettet mod erhvervsdrivende, der indsender eller rekvirerer falske anmeldelser eller anprisninger, inklusive køb af dem fra andre (f.eks. fra virksomheder, der er specialiseret i at skabe engagement på sociale medier, eller fysiske personer). Det omfatter navnlig praksis med at inddrage faktiske forbrugere, der køber produktet og modtager betaling for at offentliggøre positive anmeldelser. Denne del af punkt 23c gælder både for erhvervsdrivende og forbrugere, der er involveret i disse vildledende aktiviteter, når de betegnes som en, «der optræder i den erhvervsdrivendes navn eller på dennes vegne». Det finder imidlertid ikke anvendelse på de erhvervsdrivende, navnlig onlineplatforme, der er vært for og giver adgang til forbrugeranmeldelser uden at være involveret i deres indsendelse (offentliggørelse).

– Det andet element er rettet mod erhvervsdrivende, herunder onlineplatforme, der giver adgang til forbrugeranmeldelser eller sociale anprisninger og fremstiller dem på en vildledende måde, f.eks. ved kun at anmode om og stille positive anmeldelser til rådighed og tilbageholde negative anmeldelser.»

Dette tyder på at bestemmelsen i ny punkt 23c i svartelisten skal dekke to tilfeller av urimelig handelspraksis. For det første tilfeller der den næringsdrivende blant annet betaler for falske forbrukeromtaler. For det andre der den næringsdrivende sletter dårlige forbrukeromtaler eller bare tilgjengeliggjør gode omtaler fra forbrukere.

Departementet vil etter Stortingsbehandling av lovproposisjonen fastsette endringer i forskrift om urimelig handelspraksis for å gjennomføre moderniseringsdirektivets krav i artikkel 3 nr. 7 bokstav b. Hjemmelen til forskriftsendringene ligger hos departementet, se markedsføringsloven § 6 femte ledd.

Departementet foreslår å ta inn bestemmelsen i markedsføringsloven § 8 nytt sjette ledd og ikke i et nytt femte ledd som foreslått i høringsnotatet. Dette for å tilpasse strukturen mer til direktivet om urimelig handelspraksis artikkel 7.

Se forslag til markedsføringsloven § 8 nytt sjette ledd.