3 Gjennomføringen i norsk rett

3.1 Transformasjon

Som nevnt innledningsvis i punkt 2 gjør moderniseringsdirektivet endringer i direktivet om urimelig handelspraksis, forbrukerrettighetsdirektivet, direktivet om urimelige avtalevilkår og prismerkingsdirektivet.

Moderniseringsdirektivet er bindende for Norge og skal gjøres til del av norsk rett i tråd med EØS-avtalen artikkel 7. Dersom rettsakten er et direktiv, skal gjennomføringen overlates til EØS-landenes myndigheter som dermed kan bestemme formen og midlene, jf. bokstav b.

Både forbrukerrettighetsdirektivet og direktivet om urimelig handelspraksis er som utgangspunkt totalharmonisert, det vil si at det ikke er anledning til å innføre strengere eller lempeligere regler i nasjonal rett ved gjennomføringen, med unntak av der direktivene selv åpner for et nasjonalt handlingsrom. Direktivet om urimelige avtalevilkår og prismerkingsdirektivet er derimot minimumsharmonisert. Dermed kan medlemsstatene gå lenger enn direktivene, likevel slik at det ikke kan fastsettes lempeligere krav til forbrukervernet i nasjonal rett ved gjennomføringen.

Reglene i nasjonal rett må derfor tilpasses i tråd med moderniseringsdirektivet. Dette gjøres ved transformasjon, som innebærer at nasjonale bestemmelser endres i tråd med direktivbestemmelser dersom direktivet og nasjonal rett ikke er i samsvar. Endringer for å tilpasse nasjonal rett til kravene i moderniseringsdirektivet kan enten gjøres ved å tilpasse eller fjerne eksisterende bestemmelser eller ved å innføre nye nasjonale bestemmelser slik at kravene i moderniseringsdirektivet overholdes. Der moderniseringsdirektivet gir medlemsstatene et nasjonalt handlingsrom, kan det fastsettes avvikende nasjonale regler, se punkt 3.2 nedenfor.

3.2 Handlingsrommet ved gjennomføringen av direktivets regler i norsk rett

Reglene i moderniseringsdirektivet er som nevnt over, for det meste fullharmoniserte. Likevel åpner moderniseringsdirektivet for flere nasjonale handlingsrom der medlemsstatene har lovgivningsmessige valg.

Felles for direktivet om urimelige avtalevilkår, direktivet om urimelig handelspraksis og forbrukerrettighetsdirektivet er at moderniseringsdirektivet åpner for at det høyeste beløpet for sanksjoner skal være minst fire prosent av den næringsdrivendes årsomsetning i den eller de berørte medlemsstatene. I tilfeller der opplysninger om den næringsdrivendes årsomsetning ikke foreligger, skal det høyeste beløpet for sanksjoner være på minst 2 millioner euro. Dette er omtalt i punkt 4.4.

Moderniseringsdirektivets fortale punkt 13 og 14 utvider og konkretiserer disse nasjonale handlingsrommene knyttet til sanksjoner. Fortalepunkt 13 tydeliggjør at medlemsstatene ikke bør hindres i å opprettholde eller innføre i sin nasjonale rett høyere omsetningsbaserte maksimumsbeløp for bøter for utbredte overtredelser og utbredte overtredelser med unionsdimensjon. Det bør også være mulig for medlemsstatene å basere slike bøter på den næringsdrivendes omsetning på verdensbasis, eller å utvide reglene om bøter til å inkludere andre overtredelser som ikke omfattes av moderniseringsdirektivet, se omtale i punkt 4.2 og 4.4.6. Moderniseringsdirektivets fortale punkt 14 nevner eksplisitt at medlemsstatene står fritt til å bestemme den administrative eller rettslige prosedyren for anvendelse av sanksjoner for overtredelser av direktivet om urimelige avtalevilkår. Punkt 14 i fortalen er omtalt i punkt 4.2.

Etter moderniseringsdirektivets fortale punkt 6 er det opp til medlemsstatene å velge de typene sanksjoner som skal ilegges, og å fastsette i sin nasjonale rett de relevante prosedyrene for ileggelse av sanksjoner ved overtredelser av bestemmelsene i direktivene som er omfattet og endret ved dette direktivet.

Samtidig som moderniseringsdirektivet åpner opp for strengere sanksjoner, inneholder direktivet også nasjonale handlingsrom til å begrense tilfeller der det kan ilegges sanksjoner. Ifølge direktivet om urimelige avtalevilkår ny artikkel 8b nr. 2 kan medlemsstatene begrense sanksjoner til blant annet situasjoner der avtalevilkårene er uttrykkelig definert som urimelige under alle omstendigheter i nasjonal rett, se omtale i punkt 4.2.5.4.4. Medlemsstatene kan også begrense ileggelse av sanksjoner til visse tilfeller, se ny artikkel 13 nr. 3 annet punktum i direktivet om urimelig handelspraksis, se omtale i punkt 4.2.5.4.2.

Prismerkingsdirektivet har nasjonale handlingsrom i ny artikkel 6a nr. 3 til 5 knyttet til varer med kort holdbarhet, for produkter som har vært på markedet i mindre enn 30 dager, og for tilfeller der prisreduksjonen øker gradvis, se omtale i punkt 6.3.

Det er flere nasjonale handlingsrom knyttet til salgsformene dørsalg og salgsutflukter både i direktivet om urimelig handelspraksis og forbrukerrettighetsdirektivet, se omtale i punkt 5. Urimelig handelspraksisdirektivets nye artikkel 3 nr. 5 åpner for nasjonale bestemmelser for å verne forbrukernes interesser ved dørsalg og salgsutflukter. Ifølge moderniseringsdirektivets fortale punkt 55 kan medlemsstatene for eksempel fastsette hvilken tid på døgnet besøk i forbrukernes hjem uten deres uttrykkelige anmodning ikke er tillatt, eller forby slike besøk når forbrukeren på en synlig måte har tilkjennegitt at slike besøk ikke aksepteres, eller foreskrive betalingsprosedyren, se omtale i punkt 5.2. Nytt nummer 1a i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 9 åpner opp for at medlemsstatene kan utvide angrefristen til 30 dager ved uanmodet dørsalg og salgsutflukter. Etter nytt annet og tredje ledd i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 16 står medlemsstatene fritt til å avvike fra unntakene fra angreretten i visse tilfeller for avtaler inngått i forbindelse med dørsalg og salgsutflukter, se omtale i punkt 5.3 og 8.9. Moderniseringsdirektivets fortale punkt 42 nevner videre at medlemsstatene kan la være å anvende kravet om å innhente forbrukerens erkjennelse av at angreretten vil gå tapt når utføringen er fullført, på tjenesteavtaler der forbrukeren uttrykkelig har anmodet om et besøk fra den næringsdrivende for å få utført reparasjoner, se omtale i punkt 8.7 og 8.9.

Også ved moderniseringsdirektivets regler knyttet til avhjelpende tiltak åpner moderniseringsdirektivet for flere nasjonale handlingsrom. Etter ny artikkel 11a i urimelig handelspraksisdirektivet står medlemsstatene fritt til å fastsette vilkårene for anvendelsen og virkningene av avhjelpende tiltak for forbrukere som har lidd skade som følge av urimelig handelspraksis. Moderniseringsdirektivets fortale punkt 16 åpner videre for å opprettholde eller innføre rettigheter til andre avhjelpende tiltak, som for eksempel reparasjon eller bytting for forbrukere som har lidd skade som følge av urimelig handelspraksis. Se omtale i punkt 7.5.

Medlemsstatene kan dessuten innføre ytterligere opplysningskrav enn det som går fram av de opplysningskravene som gjelder for avtaler inngått på nettbaserte markedsplasser i ny artikkel 6a i forbrukerrettighetsdirektivet, se omtale i punkt 8.6.