5 Dørsalg og salgsutflukter

5.1 Generelt

Moderniseringsdirektivet åpner for at medlemsstatene kan ha egne nasjonale regler for å beskytte forbrukerne mot villedende eller aggressiv handelspraksis der den næringsdrivende oppsøker forbrukerens hjem, såkalt dørsalg, eller der den næringsdrivende organiserer en salgsutflukt. Forutsetningen er at dørsalget er uanmodet og at salgsutfluktens formål eller virkning er å reklamere for eller selge produkter. Det kan fastsettes begrensninger i adgangen til å benytte disse salgsformene og/eller gis en utvidet angrerett. For øvrig må reglene stå i et rimelig forhold til formålet, ikke innebære forskjellsbehandling og være begrunnet i hensynet til forbrukerbeskyttelse, jf. moderniseringsdirektivet artikkel 3 nr. 2 og artikkel 4 nr. 8 og nr. 12 bokstav b første ledd.

I fortalen til moderniseringsdirektivet begrunnes det økte nasjonale handlingsrommet med utfordringene forbrukerne møter ved dørsalg og salgsutflukter. Selv om det er legitime og veletablerte salgskanaler, kan det legges press på forbrukeren til å kjøpe produkter de ellers ikke ville kjøpt, eller til en særlig høy pris. Forbrukeren må i mange tilfeller betale umiddelbart. Slike salgsformer er ofte rettet mot eldre eller andre sårbare forbrukere, jf. fortalen punkt 54.

I Norge er det få nasjonale forbrukerklager på salgsutflukter. Forbruker Europa rapporterer imidlertid om at mange turister opplever å bli lurt på salgsutflukter på ferie i utlandet, blant annet i Tyrkia, Montenegro og Kypros.

Når det gjelder dørsalg er bildet annerledes. Her mottar Forbrukertilsynet og Forbrukerrådet årlig flere hundre klager og andre henvendelser. Henvendelsene går blant annet på salg av internett- og TV-tjenester, alarm- og håndverkertjenester samt matvarer og strøm. Problemene forbrukerne rapporterer om er blant annet dørselgere som ikke presenterer seg som selger og ikke oppgir hvem de representerer, og dørselgere som ikke respekterer en reservasjon mot dørsalg enten direkte hos selskapet eller gjennom et klistremerke på døren. Det er også forbrukere som opplever at tjenesten de har mottatt av dørselgere er av dårlig kvalitet – dette gjelder særlig håndverkertjenester. Når det gjelder denne typen tjenester kan det også være et problem at tjenestene leveres uten at det betales moms.

I det følgende drøftes det hvorvidt Norge bør benytte seg av handlingsrommet til å gi regler som gir mer presise rammer for disse salgsformene, se punkt 5.2, og/eller justere angreretten, se punkt 5.3.

5.2 Begrensninger

5.2.1 Gjeldende rett

I tråd med det opprinnelige direktivet om urimelig handelspraksis, er det ingen særskilt regulering av dørsalg eller salgsutflukter i markedsføringsloven (mfl.). Det bemerkes likevel at det er et forbud mot dørsalg av kreditt i finansavtaleforskriften § 3-2, som er gitt med hjemmel i finansavtaleloven § 3-3 tredje ledd.

I likhet med andre salgsformer må også salgsformene dørsalg og salgsutflukter ikke være i strid med god markedsføringsskikk, jf. mfl. § 2, eller utgjøre en urimelig, villedende eller aggressiv handelspraksis, jf. mfl. §§ 6 til 9. Det må heller ikke kreves betaling uten at dette er avtalt, jf. mfl. § 11. I forskrift om urimelig handelspraksis § 1, den såkalte svartelisten, listes det opp en rekke former for handelspraksis som under enhver omstendighet er sett på som urimelig og dermed forbudt. Her nevnes blant annet to former for aggressiv handelspraksis som kan være særlig relevant for dørsalg og salgsutflukter:

• «24. Å skape inntrykk av at forbrukeren ikke kan forlate lokalet før en avtale er inngått.

• 25. Å personlig oppsøke forbrukerens bolig og overse forbrukerens anmodning om å forlate stedet eller ikke komme tilbake annet enn under omstendigheter og i det omfang som i henhold til nasjonal lovgivning er berettiget for å kreve oppfyllelse av en avtaleforpliktelse.»

På bakgrunn av de generelle reglene har Forbrukertilsynet laget retningslinjer for stands- og dørsalg. Her fremgår det blant annet at dersom forbrukerne gir uttrykk for at de ikke ønsker kontakt med selgere, skal dette respekteres. Dersom en dørselger, til tross for skilt eller tydelig merking, tar kontakt, vil dette kunne være en urimelig handelspraksis og forbudt etter mfl. § 6.

Forbrukertilsynet legger også til grunn at dørsalg før kl. 09 eller etter kl. 21, eller på lørdager og helligdager, ikke bør forekomme, og viser i den forbindelse til telefonsalgsreglene i mfl. § 14. Videre skal dørselgere, etter retningslinjene, presentere seg ved innledningen av salgssamtalen og opplyse om at formålet med samtalen er salg, med mindre dette klart fremgår av situasjonen. Selgeren skal også forsikre seg om at forbrukeren har myndighet til å inngå avtale.

For øvrig viser retningslinjene i stor grad til de detaljerte kravene som følger av angrerettloven.

5.2.2 Moderniseringsdirektivet

Direktivet om urimelig handelspraksis er i utgangspunktet fullharmonisert, jf. punkt 7.1. I direktivets artikkel 3 er det imidlertid presisert at medlemsstatene likevel kan gi nasjonale bestemmelser på nærmere angitte områder. Moderniseringsdirektivets artikkel 3 nr. 2 endrer denne bestemmelsen ved å åpne for nasjonale regler som begrenser salgsformene dørsalg og salgsutflukter. Eventuelle nasjonale regler skal være forholdsmessige, ikke-diskriminerende og begrunnet med hensynet til forbrukervern. Slike nasjonale bestemmelser kan for eksempel «fastsette hvilken tid på døgnet besøk i forbrukernes hjem uten deres uttrykkelige anmodning ikke er tillatt, eller forby slike besøk når forbrukeren på en synlig måte har tilkjennegitt at slike besøk ikke aksepteres, eller foreskrive betalingsprosedyren», jf. moderniseringsdirektivets fortale punkt 55. Et generelt forbud er ikke tillatt, jf. samme punkt.

5.2.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å innføre regler for dørsalg i markedsføringsloven tilsvarende de som gjelder for telefonsalg og uadressert reklame. Det ble foreslått at de nye kravene kun skal gjelde for dørsalg og ikke salgsutflukter.

I denne sammenheng ble det foreslått et forbud mot uanmodet dørsalg før kl. 09 og etter kl. 21, samt lørdager og helligdager. Departementet la i høringsnotatet til grunn at et slikt forbud i utgangspunktet også vil gjelde frivillige organisasjoners salg av kort, blomster, lodd mm., men foreslo at frivillige organisasjoner likevel skal kunne benytte seg av dørsalg på lørdager og helligdager.

Departementet foreslo videre at dørselgere straks skal presentere seg, opplyse om at henvendelsen skjer i markedsføringshensikt og informere om retten til å reservere seg mot dørsalg.

Dessuten ble det foreslått å opprette en lovfestet reservasjonsordning, det vil si at dørsalg ikke kan rettes mot forbrukere som motsetter seg dette. Departementet skisserte to mulige løsninger for dette i høringsnotatet. For det første en ordning der den enkelte forbruker selv kan tydeliggjøre at vedkommende ikke ønsker dørsalg, for eksempel ved et klistremerke, lik den ordningen som i dag gjelder for uadressert reklame. For det andre at Reservasjonsregisteret utvides til også å inkludere dørsalg på samme måte som forbrukere i dag kan reservere seg mot telefonsalg og adressert reklame. Det første alternativet ble ansett som det mest aktuelle, altså en reservasjonsordning der den enkelte forbruker selv må klart tilkjennegi at de ikke ønsker dørsalg, ved for eksempel å ha et klistremerke på inngangsdøren der det står «nei takk til dørsalg». I tillegg foreslo departementet at forbrukeren kan reservere seg direkte hos den næringsdrivende. Det ble lagt til grunn at forbudet, som for de fleste andre bestemmelsene i markedsføringsloven, kun får anvendelse på henvendelser som skjer i næringsvirksomhet eller på vegne av noen som driver næringsvirksomhet, og at for eksempel innsamlingsaksjoner ikke omfattes av forbudet.

Departementet foreslo videre en lovfestet betalingsutsettelse på 14 dager ved uanmodet dørsalg der avtalen overstiger 1 500 kroner, og at dette skal gjelde både tjeneste- og vareavtaler. Departementet ba særskilt om høringsinstansenes syn på forslaget.

5.2.4 Høringsinstansenes syn

5.2.4.1 Reservasjonsordning for dørsalg

5.2.4.1.1 Om det bør det opprettes en reservasjonsordning

Advokatforeningen, Datatilsynet, Forbrukerrådet, Forbrukertilsynet, NæringslivetsHovedorganisasjon Service og Handel (NHO Service og Handel) og Telenor støtter forslaget om at det opprettes en lovfestet reservasjonsordning.

Forbrukertilsynet viser til at ved dørsalg er forbrukerne gjerne uforberedt på salgshenvendelsen, og at dørsalget kan oppleves som en forstyrrelse av privatlivets fred. Også etter Datatilsynets syn er en lovfestet reservasjonsordning mot dørsalg et viktig tiltak for å verne om privatlivet til forbrukere.Ifølge NHO Service og Handel vil en reservasjonsordning føre til at forbrukeren slipper å motta dørselgeren, og for næringsdrivende vil det innebære at de ikke kontakter forbrukere som ikke er interessert, og begge parter unngår i ytterste konsekvens negative opplevelser.

5.2.4.1.2 Om valg av ordningen

NHO Service og Handel og Telia støtter forslaget om at forbrukeren selv kan tydeliggjøre at vedkommende ikke ønsker dørsalg gjennom for eksempel et klistremerke på døra. Telia oppfordrer forbrukermyndighetene til å informere om denne muligheten.

Telia er videre enig i at reservasjon i Reservasjonsregisteret i Brønnøysund vil være ressurskrevende å innføre i dag. Også NHO Service og Handel mener at en innføring av reservasjonslister tilsvarende som for telefonsalg i tillegg vil innebære merkostnader og totalt sett fremstår som en lite praktisk løsning både for forbruker og den næringsdrivende. Forbrukerrådet viser også til at en eventuell utvidelse av Reservasjonsregisteret til å omfatte dørsalg nødvendigvis vil føre til at det må bevilges midler til Brønnøysundregistrene slik at de kan utvide Reservasjonsregisteret som tiltenkt. Forbrukerrådet mener imidlertid at denne økte ressursbruken lar seg forsvare, tatt i betraktning at en slik reservasjonsordning vil være mye enklere å forholde seg til både for forbrukere, næringsdrivende og tilsynsmyndigheten, enn en reservasjonsordning med klistremerke.

NHO Service og Handel mener at det er lite heldig av hensyn til personvernet om det skal utarbeides lister over hvilke forbrukere som har reservert seg mot dørsalg. Datatilsynet trekker også fram personvernet og viser til at dersom reservasjonsordningen innføres som en utvidelse av Reservasjonsregisteret til Brønnøysundregisteret, må det vurderes hvilke konsekvenser en slik ordning får for personvernet. Forbrukerrådet stiller spørsmål ved om en utvidelse av reservasjonsregisteret nødvendigvis må føre til at næringsdrivende må utarbeide lister over personer eller husstander de kan besøke. Instansen anfører videre at dersom reservasjonsregisteret utvides, må ordningen tilpasses, herunder søk i registeret, for å gi den næringsdrivende en såpass avgrenset oversikt i forkant av den planlagte salgsrunden, at det vil være unødvendig å utarbeide egne lister over hvilke personer eller husstander man har lov til å besøke.

Forbrukerrådet og Forbrukertilsynet går imot forslaget i høringsnotatet og foreslår istedenfor å utvide Reservasjonsregisteret til også å inkludere dørsalg. Instansene mener at en reservasjonsordning med registrering i Reservasjonsregisteret vil gjøre det lettere for tilsynsmyndigheten å fastslå om forbudet er overtrådt. En reservasjonsordning i form av klistremerke vil derimot, etter instansenes oppfatning, skape mange uklare situasjoner og vanskelige vurderinger for tilsynsmyndigheten. Disse uklare situasjonene vil, ifølge Forbrukerrådet, føre til at tilsynsmyndighetene må bruke mer tid per klagesak, sammenlignet med kun å sjekke om klageren var reservert i Reservasjonsregisteret på det avgjørende tidspunktet. Også Forbrukertilsynet trekker fram at tilsynet med en klistremerkeordning ved behandling av klager på dørsalg til tross for reservasjon, vil være avhengig av tilstrekkelig bildedokumentasjon fra forbrukerne. Ifølge tilsynet er deres erfaring med klagesaker knyttet til levering av uadressert reklame og gratis aviser at dette vil medføre bevismessige utfordringer, ettersom et innsendt bilde av et klistremerke kan være tatt på en slik måte at det ikke nødvendigvis gir en objektiv fremstilling av de faktiske forhold. Også Forbrukerrådet bemerker at det vil oppstå spørsmål om når klistremerket eller annen form for varsel ble hengt opp, hvor det er plassert, om det på salgstidspunktet var helt eller delvis skjult, med videre.

Forbrukerrådet og Forbrukertilsynet mener også at en reservasjonsordning i Reservasjonsregisteret skaper mer forutberegnelighet for de næringsdrivende, ved at de i forkant kan få klarhet i hvem som kan kontaktes på salgsrunden. Samtidig slipper forbrukerne, ifølge Forbrukerrådet, å forholde seg til situasjoner hvor fremmede kommer helt fram til husveggen/døra for å avklare om de kan ringe på eller ikke, noe som vil kunne skape unødvendige bekymringer for enkelte. Forbrukertilsynet gjør oppmerksom på at med en klistremerkeordning vil selgerne riktignok kunne lage interne lister over hvem som ikke skal kontaktes (basert på hvem som har klistremerke), men selgerne kan likevel ikke vite hvem som eventuelt har satt opp et nytt merke siden sist. Instansene viser dessuten til at forbrukerne helst vil slippe å henge opp et klistremerke på døra, selv om de i utgangspunktet ikke ønsker dørselgere på døra. Forbrukertilsynet viser til at dette er en del av erfaringen de har gjort gjennom saksbehandling knyttet til levering av uadressert reklame og gratis aviser.

5.2.4.1.3 Unntak for frivillige organisasjoner

FrivillighetNorge støtter departementets forslag til unntak fra reservasjonsordningen for frivillige organisasjoner. Instansen viser til at det er lang tradisjon for at frivillige organisasjoner oppsøker mulige støttespillere gjennom å ringe på døren og selge lodd, fastelavnsris, verve medlemmer eller samle inn penger. Det er viktig, ifølge instansen, at organisasjonenes mulighet til å komme i kontakt med folk ikke svekkes. Instansen mener at det er urimelig å sammenlikne lokale frivillige i alle aldre med profesjonelt næringsdrivende med dørsalg som virksomhet.

Instansen støtter at begrensningene som foreslås ikke gjelder innsamling, men kun salg av lodd, blomster o.l. Instansen viser i denne sammenheng til at gaver og innsamlinger utgjør 9 prosent av organisasjonenes inntekter, og det er viktig at frivillige fortsatt kan oppsøke sine naboer på vegne av de lag og foreninger de er engasjert i. Videre mener instansen at departementets lovforslag på dette punktet er noe uklart.

5.2.4.2 Begrensninger og nye krav

5.2.4.2.1 Begrensninger skal kun gjelde for dørsalg

Forbrukerrådet, som eneste instans som uttaler seg om dette, er enig i departementets forslag om at de nye kravene og begrensningene kun skal gjelde for dørsalg og ikke for salgsutflukter.

5.2.4.2.2 Begrensninger tilsvarende reglene knyttet til telefonmarkedsføring

Forbrukerrådet slutter seg også til at det bør innføres regler for dørsalg i markedsføringsloven tilsvarende de som gjelder for telefonsalg og uadressert reklame.

NHO Service og Handel mener at reglene for tidspunkter for telefonsalg ikke automatisk kan overføres til dørsalg, fordi til forskjell fra telefonsalg, er dørselgeren avhengig av at forbrukeren faktisk er hjemme for å kunne tilby sine tjenester. Instansen viser til at mange av dagens forbrukere er borte fra hjemmet på dagtid.

5.2.4.2.3 Tidsmessige begrensninger for dørsalg

Datatilsynet, Forbrukerrådet, Forbrukertilsynet og Telia støtter forslaget om tidsmessige begrensninger for dørsalg. Datatilsynet viser til at forbrukere på slike tidspunkt forventer privatliv, og at de ikke blir kontaktet av næringsdrivende. Det er heller ingen grunn til at det skal gjelde større adgang til dørsalg enn telefonsalg på disse tidspunktene, ifølge instansen.

NHOServiceogHandel er kun delvis enig med forslaget. Instansen er enig i at dørsalg skal begrenses i ukedagene, men sterkt imot et forbud mot dørsalg i helgene og helligdager. Instansen mener at:

«departementets forslag om å forby dørsalg i helger verken står i et rimelig forhold til formålet om et styrket forbrukervern, eller er særlig godt begrunnet i hensynet til økt forbrukerbeskyttelse. Det kan også utgjøre en forskjellsbehandling av næringsdrivende som selger tjenester og produkter til forbrukerne.»

Instansen illustrerer sine poeng med et eksempel fra boligalarmselskapene, der hovedsalgskanaler er telefonsalg og dørsalg. Instansen mener at salgskanalen «dørbank» er begrunnet i behovet for å møte kunden i dennes hjem, og sammen med kunden kartlegge ønsker og evt. behov for en alarmtjeneste, da sikkerhetsvurderingen er individuell og varierer fra husstand til husstand. Instansen bemerker at et helgeforbud vil ramme deler av bransjens salgsapparat hardt. Dette gjelder, ifølge instansen, særlig deltidsansatte som ofte ikke har mulighet til å jobbe dagtid i ukedagene, men jobber kvelder og i helgedager. Instansen foreslår som kompromiss at dørsalg kun kan utføres i tidsrommet fra kl. 10 til kl. 18 på lørdager, og på søndager mellom kl. 11 og kl. 17.

5.2.4.2.4 Unntak for frivillige organisasjoner

Forbrukerrådet og FrivillighetNorge støtter forslaget om at frivillige organisasjoner bør kunne benytte seg av dørsalg på lørdager og helligdager. Ifølge Frivillighet Norge er dette et viktig unntak. Instansen viser til at frivilliges innsats skjer hovedsakelig på fritiden, og dermed vil et forbud mot for eksempel loddsalg på lørdager være svært inngripende for frivillige organisasjoners aktivitet.

5.2.4.2.5 Betalingsutsettelse

Advokatforeningen, Forbrukerrådet og Forbrukertilsynet støtter departementets forslag til en lovfestet betalingsutsettelse på 14 dager ved uanmodet dørsalg der avtalen overstiger 1 500 kroner, og at dette skal gjelde både tjeneste- og vareavtaler. Telia er ikke uenig i forslaget til regulering av tidspunkter for når dørsalg kan finne sted, samt opplysningsplikt for selgeren og andre begrensninger ved dørsalg. Telia antar dette er en bestemmelse som vil ha avskrekkende effekt på de mest useriøse og aggressive delene av dørsalgsvirksomheten. Instansen er imidlertid usikker på om dette vil kunne skjerme forbrukere som blir utsatt for slike metoder.

5.2.4.2.6 Opplysningsplikt for dørselger

Forbrukerrådet, NHO Service og Handel, Telenor og Telia støtter eksplisitt forslaget om at dørselgeren straks skal presentere seg, opplyse om at henvendelsen skjer i markedsføringshensikt og informere om retten til å reservere seg mot dørsalg.

FrivillighetNorge er ikke imot forslaget, men påpeker at:

«for frivillige organisasjoner vil det ikke være profesjonelle selgere som går fra dør til dør og i mange tilfeller vil det også være barn, som loddsalg til skoletur, idrettslaget og liknende. Det må det tas hensyn til i eventuelle forskrifter eller presiseringer av sanksjoner. Det er viktig at informasjonen om, for eksempel retten til å reservere seg mot dørsalg, er lett tilgjengelig.»

5.2.5 Departementets vurderinger

5.2.5.1 Overordnede vurderinger

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet.

Departementet viser til de vurderinger som EU har foretatt og som danner bakgrunnen for moderniseringsdirektivets artikkel 3 nr. 2 som gir medlemsstatene større handlingsrom når det gjelder dørsalg og salgsutflukter. Selv om dette er veletablerte og legitime salgskanaler, så har det erfaringsmessig vært en del utfordringer med disse salgsformene. Forbrukere kan føle seg presset til å kjøpe et produkt de ikke vil ha eller til en pris de ikke egentlig ønsker. Dette gjelder ikke minst sårbare forbrukere som kan ha vanskeligheter med å motstå et eventuelt press fra pågående selgere.

Dørsalg kan også være et irritasjonsmoment i en travel hverdag. Forbrukertilsynet og Forbrukerrådet får årlig flere hundre klager og andre henvendelser på dørsalg. Departementet viser også til beskrivelsen av forbrukerutfordringene i forarbeidene til markedsføringsloven, jf. Ot.prp. nr. 55 (2007–2008) punkt 9.3.5, der det lyder: «Dørsalg er en påtrengende markedsføringsform som trenger inn i privatlivets fred, i visse tilfeller i enda større grad enn telefonsalg. Det er grunn til å anta at dørsalg sjelden er ønsket, hvis man ser bort fra noen frivillige virksomheters salg. Det bør være opp til den enkelte å avgjøre om man ønsker å bli oppsøkt på denne måten.» Etter departementets vurdering gjelder disse betraktningene fortsatt.

Departementets vurdering er derfor at det nasjonale handlingsrommet i moderniseringsdirektivet på dette punktet bør brukes, og at det bør innføres regler og begrensninger for dørsalg tilsvarende de som gjelder for telefonsalg og uadressert reklame. Det bemerkes at Forbrukertilsynet i dag legger til grunn at mange av reglene som foreslås innført for dørsalg her, allerede følger av de generelle kravene i markedsføringsloven. Etter departementets vurdering bør imidlertid dette fremgå uttrykkelig av markedsføringsloven, slik det gjør for telefonsalg og uadressert reklame.

5.2.5.2 Reservasjonsordning for dørsalg

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om at det opprettes en lovfestet reservasjonsordning, det vil si at dørsalg ikke kan rettes mot forbrukere som motsetter seg dette. Høringsinstansene støtter dette. Ingen av instansene har i høringen hatt innvendinger mot en lovfestet reservasjonsordning, men det er ulike oppfatninger om hvordan ordningen bør gjennomføres.

Fordelen med et reservasjonsregister er at forbrukeren slipper å ha et skilt eller klistremerke på døra, noe som kanskje mange ikke ønsker å ha. Forbrukertilsynet har i høringen påpekt at de gjennom saksbehandling knyttet til levering av uadressert reklame og gratis aviser vet at mange forbrukere opplever dette som sjenerende.

I tillegg vil det være enklere for tilsynsmyndigheten å fastslå om forbudet er overtrådt eller ikke. Departementet er enig med høringsinnspillene fra Forbrukerrådet og Forbrukertilsynet om at en klistremerkeordning lik den som gjelder for uadressert reklame i markedsføringsloven § 17 kan være vanskeligere å håndheve enn en reservasjonsregisterordning, blant annet fordi det kan være uklart om forbrukeren har reservert seg på en tilstrekkelig klar måte. Departementet ser også at en slik ordning vil kunne medføre bevismessige utfordringer og uklare situasjoner, noe som også Forbrukertilsynet og Forbrukerrådet er inne på i høringen.

Med et reservasjonsregister vil den næringsdrivende i forkant få klarhet i hvem som kan kontaktes på salgsrunden, mens med en klistremerkeordning vil selgeren først få kunnskap om dette ved forbrukerens dør. Departementet er også enig med Forbrukerrådet og Forbrukertilsynet i at det at den næringsdrivende får klarhet i hvem som kan kontaktes i forkant av salgsrunden, vil skape mer forutberegnelighet for de næringsdrivende.

På den andre siden vil en reservasjonsregisterordning medføre administrative kostnader for de næringsdrivende, som må ha lister over hvilke husstander de kan selge til, og disse listene må «vaskes» opp mot Reservasjonsregisteret. I tillegg vil en slik registerløsning øke de administrative kostnadene for Brønnøysundregistrene som administrerer Reservasjonsregisteret.

Departementet mener at dørsalg har mer til felles med uadressert reklame enn telefonsalg og adressert reklame. Dette fordi både dørsalg og uadressert reklame rettes generelt mot alle forbrukere i et avgrenset geografisk område. Dette i motsetning til telefonsalg og adressert reklame som rettes mot spesifikke personer eller husstander som er på en liste. Ved sistnevnte salgsmetoder er det derfor vesentlig enklere å sjekke om forbrukerne har reservert seg ved å sammenligne listen med Reservasjonsregisteret.

Departementet viser videre til forarbeidene til markedsføringsloven, jf. Ot.prp. nr. 55 (2007–2008), der det ble vurdert om det bør etableres et reservasjonsregister for uadressert reklame og gratis aviser. Der heter det i punkt 9.2.1.4:

«Departementet ser det for øvrig ikke som hensiktsmessig å etablere et sentralt reservasjonsregister for uadressert reklame og gratisaviser, slik enkelte har tatt til orde for. Ikke alle distributører kan nyttiggjøre seg et slikt register og det er uheldig å etablere en reservasjonsordning til fordel for særskilte aktører. Etter departementets syn er en merkeordning en bedre løsning fordi den er enkel, ubyråkratisk og ivaretar forbrukernes behov.»

Disse vurderingene gjør seg også gjeldende for en potensiell utvidelse av reservasjonsregisteret til å omfatte dørsalg. Det vises til at frivillige organisasjoner eksempelvis ville måtte forholde seg til et slikt register dersom dørsalget skjer i næringsvirksomhet, noe som vil kunne være uheldig for dem. Ordningen med å sette opp skilt eller klistremerker med «nei takk» er innarbeidet blant norske forbrukere over lang tid i forbindelse med reservasjon mot uadressert reklame og gratis aviser. Ordningen kan dessuten skje ved hjelp av enkle midler og er en lettvint måte å reservere seg på.

Det vil også kunne være uheldig fra et personvernperspektiv å gi næringsdrivende hjemmel til å lage egne registre over husstander der det kan drives dørsalg. Departementet er derfor enig med Datatilsynet i at det må utredes hvilke konsekvenser en slik ordning får for personvernet, hvis reservasjonsordningen innføres som en utvidelse av Reservasjonsregisteret til Brønnøysundregisteret. Samtidig er departementet også enig med Forbrukerrådet i at dersom man ønsker å utvide reservasjonsregisteret, må det ses nærmere på muligheter for å tilpasse ordningen, herunder søk i registeret. Etter departementets syn hører det at man ser på tekniske muligheter for å minske datauthentingen tett sammen med en konsekvensutredning for personvernet. Alt i alt ser departementet et tydelig utredningsbehov ved denne løsningen.

Departementet opprettholder derfor forslaget i høringsnotatet og foreslår en reservasjonsordning der den enkelte forbruker selv må klart tilkjennegi at de ikke ønsker dørsalg, ved for eksempel å ha et skilt eller klistremerke på inngangsdøren eller annet egnet sted der det står «nei takk til dørsalg». I tillegg til dette kan forbrukeren også reservere seg direkte hos den næringsdrivende. Reservasjonsordningen skal ikke medføre noen spesifikke formkrav til hvordan forbrukere skal tilkjennegi at de reserverer seg mot dørsalg. For at uanmodet dørsalg til forbrukere skal være lovstridig, må forbrukeren klart ha tilkjennegitt at hun ikke ønsker å motta uanmodet besøk. Dette innebærer at meldingen må være gitt på en slik måte at den er konstaterbar for den næringsdrivende eller den som foretar dørsalget.

Telia har i høringen oppfordret forbrukermyndighetene til å informere om reservasjonsmuligheten. Departementet er enig i dette. I og med at dette er en ny ordning som etableres, er det viktig at det gjøres kjent for forbrukerne slik at de kan foreta slik merking for å reservere seg mot dørsalg. Det vises i denne sammenhengen til at dørselgeren får en opplysningsplikt om å opplyse om at det er en reservasjonsmulighet også direkte hos dørselgeren. Har forbrukeren ikke et klistremerke på døren, men reserverer seg direkte hos en dørselger fra et konkret firma, så vil firmaet bryte loven dersom den samme eller en annen dørselger kontakter den samme husstand eller forbruker på døren igjen. Det er derfor viktig at bransjen og aktørene også informerer medlemmer og medarbeidere om denne reservasjonsordningen for dørsalg, og at opplæringen av dørselgerne ivaretar de nye reglene som foreslås her. Hva gjelder et eventuelt behov for å lage et standardisert klistremerke og en eventuell utforming, vil departementet vurdere det på et senere tidspunkt.

Som for de fleste andre bestemmelsene i markedsføringsloven, får forbudet mot uanmodet dørsalg kun anvendelse på henvendelser som skjer i næringsvirksomhet, eller på vegne av noen som driver næringsvirksomhet, jf. ordlyden «utøver næringsvirksomhet» i definisjonen av begrepet næringsdrivende i markedsføringsloven § 5 bokstav b.

Forbrukertilsynet og Markedsrådet har i sin praksis lagt til grunn en vid forståelse av hva som anses som næringsvirksomhet etter markedsføringsloven, jf. Ot.prp. nr. 62 (1999–2000) i merknadene til § 2 c i markedsføringsloven av 1972. Departementet antar at et forbud mot uanmodet dørsalg overfor forbrukere som har reservert seg, også vil kunne ramme privatpersoner som utfører dørsalg på oppdrag fra en næringsdrivende. Disse vil være å anse som medvirkere etter forslaget til markedsføringsloven ny § 17 a første ledd.

Særlig om frivillige organisasjoner

Hvorvidt frivillige organisasjoner er omfattet av forbudet, er dermed avhengig av om dørsalget skjer i «næringsvirksomhet» eller ikke. Dette må vurderes i hvert enkelt tilfelle. Det vises til forarbeidene til markedsføringsloven, jf. Prop. 43 L (2016–2017) punkt 3.5.1. Der fremgår det at der frivillige organisasjoner selger varer eller tjenester til forbrukere, anses de som næringsdrivende, og omfattes derfor av regelverket for telefonmarkedsføring, jf. Ot.prp. nr. 55 (2007–2008) side 190-191 (spesielle merknader til § 5) samt punkt 4.4.2.3. Samme sted følger det at innsamlingsaksjoner vil således også omfattes av regelverket der disse skjer i næringsvirksomhet. Departementet legger derfor til grunn at frivillige organisasjoners innsamlinger som ikke skjer i næringsvirksomhet, ikke vil omfattes av forbudet mot uanmodet dørsalg.

Der frivillige organisasjoners virksomhet ikke skjer i næring, det vil si når de for eksempel driver med innsamling av penger, er regulert i markedsføringsloven (mfl.) § 16 a. Etter bestemmelsens første ledd bokstav a kan fysiske personer reservere seg mot frivillige organisasjoners innsamlinger, jf. første punktum. Reglene for telefonmarkedsføring og markedsføring ved adressert post i mfl. § 12, § 13, § 13 a annet til fjerde ledd, § 14 og § 16 gjelder tilsvarende for frivillige organisasjoners innsamlinger, jf. annet punktum. Spørsmålet blir så først om bestemmelsen omfatter en reservasjonsmulighet også veddørsalg. Etter departementets vurdering gjelder reservasjonsretten i bestemmelsen kun ved telefonmarkedsføring og markedsføring ved adressert post. Det er flere grunner til dette. Bestemmelsen gjelder «der frivillige organisasjoners virksomhet ikke reguleres av lovens alminnelige regler». Bestemmelsen i § 16 a ble tatt inn i markedsføringsloven ved Prop. 43 L (2016–2017) på et tidspunkt da det ikke fantes noen særskilt regulering av dørsalg i markedsføringsloven. For ordens skyld bemerkes det at det heller ikke i dag finnes regler knyttet til dørsalg i markedsføringsloven. Isolert sett kan bestemmelsens første ledd bokstav a første punktum («Fysiske personer kan reservere seg mot frivillige organisasjoners innsamlinger») skape et inntrykk av at dette gjelder absolutt og finner generell anvendelse i markedsføringsloven. Men sett i sammenheng med annet punktum blir det imidlertid tydelig at annet punktum er en konkretisering av første punktum og at oppramsingen i annet punktum er uttømmende. Derfor må bestemmelsens første punktum tolkes i lys av annet ledd og leses slik: «Fysiske personer kan reservere seg mot frivillige organisasjoners innsamlinger ved telefonmarkedsføring og markedsføring ved adressert post». Derfor tolker departementet bestemmelsen i § 16 a slik at den ikke omfatter dørsalg. For å tydeliggjøre dette foreslår departementet å tilpasse lovteksten tilsvarende.

Det neste spørsmålet er om bestemmelsen i mfl. § 16 a første ledd bør gjelde tilsvarende ved dørsalg, altså om forbrukerne bør kunne reservere seg mot frivillige organisasjoners innsamlinger ved dørsalg. Dette var ikke tatt opp eller drøftet i høringsforslaget, og det er heller ingen høringsinstanser som har kommet med innspill om dette. Derfor foreslår ikke departementet nå at reservasjonsmuligheten etter § 16 a første ledd bokstav a skal gjelde tilsvarende ved dørsalg. Konsekvensen av at § 16 a ikke omfatter dørsalg, er at forbrukere kan reservere seg mot frivillige organisasjoners innsamlinger via telefonmarkedsføring og markedsføring ved adressert post, men ikke ved dørsalg. Departementet anerkjenner viktigheten av frivillighetssektoren og betydningen av innsamlinger som viktig inntektskilde for frivillige organisasjoner. Departementet er ikke kjent med at frivillige organisasjoners innsamlinger ved dørsalg er et forbrukerproblem. Departementet fastholder derfor også i lys av dette at § 16 a ikke bør gjelde ved dørsalg.

Dørsalg til inntekt for skoleturer eller idrettslag som ikke skjer på vegne av en næringsdrivende, omfattes heller ikke av reservasjonsordningen. Frivillighet Norge har i denne forbindelse spilt inn at man er enig i at salg til inntekt for organisasjoner ikke bør omfattes, men opplever at dette er en uklar formulering. Instansen ber om at det slås fast at det er unntak for salg der hvor inntekten går til frivillige organisasjoner. Til dette påpeker departementet at ved salg av lodd eller andre produkter, er frivillige organisasjoner omfattet av virkeområdet til markedsføringsloven, og må i hovedsak følge de samme reglene som andre næringsdrivende, herunder forbudet mot uanmodet dørsalg i forslaget til § 17 a. I disse tilfeller har departementet likevel gjort et unntak som gjør at frivillige organisasjoner som driver næringsvirksomhet, kan drive med uanmodet dørsalg mot forbrukere som ikke har reservert seg, på lørdager og helgedager, i motsetning til næringsdrivende, jf. forslag til bestemmelsens annet ledd annet og tredje punktum, se punkt 5.2.5.3.

Se forslag til markedsføringsloven § 16 a første ledd bokstav a første punktum og ny 17 a første og annet ledd.

5.2.5.3 Begrensninger og nye krav

Departementet har i tillegg til forslaget om å opprette en lovfestet reservasjonsordning for dørsalg, foreslått en rekke begrensninger og nye krav for dørsalg.

Departementet opprettholder forslaget om at de nye reglene som foreslås innført, kun skal gjelde for dørsalg og ikke salgsutflukter. Dette skyldes at reglene ikke passer særlig godt til salgsutflukter og fordi det er få klager på denne salgsformen. I tillegg organiseres mange salgsutflukter i utlandet og eventuelle utfordringer kan dermed ikke løses etter norsk lov. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot dette. Forbrukerrådet, som eneste instans som har uttalt seg om dette, er enig i departementets vurdering.

Departementet fastholder videre vurderingen i høringsnotatet om at de nye reglene som foreslås bør være tilsvarende de reglene som gjelder for telefonsalg og uadressert reklame. Det vises til at dette også praktiseres slik i dag. I Forbrukertilsynets retningslinjer for stands- og dørsalg heter det at «Hensynene bak reglene for telefonsalg gjør seg i hovedsak også gjeldende for dørsalg da dette er en minst like påtrengende salgsform», jf. punkt 3. Et konkret eksempel på dette er tidsmessige begrensninger, der tilsynet uttaler: «Ved vurderingen av hvilke tidspunkt man kan drive dørsalg vil reglene som gjelder for telefonsalg gi en viss pekepinn», jf. punkt 3 i veiledningen. Dessuten opprettholder departementet forslaget om å lovfeste et forbud mot uanmodet dørsalg før kl. 09 og etter kl. 21, samt lørdager og helligdager.

Departementet har merket seg innspillene fra NHO Service og Handel hva gjelder forbud mot dørsalg i helgene og på helligdager, men har likevel kommet frem til at det er hensiktsmessig med et forbud. Det vises til at dette kun er en kodifisering av gjeldende rett og krav som allerede følger av de generelle reglene i markedsføringsloven. Etter Forbrukertilsynets retningslinjer gir reglene som gjelder for telefonsalg en viss pekepinn også for vurderingen av hvilke tidspunkt man kan drive dørsalg. I mfl. § 14 er det slått fast at det ikke skal foretas oppringinger før kl. 09 og ikke senere enn kl. 21 på hverdager, og at det er forbudt å rette markedsføring ved telefon til forbrukere på lørdager, helgedager eller dager som i lov er likestilt med helgedager. Etter Forbrukertilsynets vurdering er det naturlig som et minimum å legge til grunn de samme tidene for dørsalg, jf. punkt 3 i veiledningen.

Praksisen som beskrives av NHO Service og Handel i høringsinnspillet kan derfor allerede etter gjeldende rett anses som i strid med markedsføringsloven. Også kompromissforslaget fra instansen om at dørsalg kun kan utføres i visse tidsrom på lørdager og søndager, vil kunne være i strid med gjeldende rett og dermed innebære en svekkelse av forbrukervernet. Departementet kan heller ikke se at forslaget i høringsnotatet vil innebære en forskjellsbehandling mellom næringsdrivende, da dette forbudet vil gjelde generelt og uavhengig av bransje og vare eller tjeneste som tilbys på døren. Det vises videre til at forslaget ikke er til hinder for at forbrukere avtaler en befaring med en næringsdrivende og at denne befaringen tas i helgen. Det påpekes i denne forbindelse at forbudet som foreslås gjelder uanmodet dørsalg, og berører dermed ikke anmodet eller avtalt dørsalg. Departementet kan heller ikke se at et slikt forbud vil være uforholdsmessig.

Departementet opprettholder forslaget om å gjøre et unntak for frivillige organisasjoner, slik at disse skal kunne benytte seg av dørsalg på lørdager og helligdager. I høringen fikk forslaget støtte fra Forbrukerrådet og Frivillighet Norge. Ingen instanser har hatt innvendinger.

Departementet opprettholder videre forslaget om å innføre en lovfestet betalingsutsettelse på 14 dager ved uanmodet dørsalg der avtalen overstiger 1 500 kroner, og at dette skal gjelde både tjeneste- og vareavtaler. Dette er noe som per i dag ikke følger av gjeldende rett og heller ikke noe som fremgår av veilederen til Forbrukertilsynet. Det har i høringsrunden ikke kommet innvendinger mot forslaget.Endringen vil innebære at dersom det er avtalt kontant betaling, vil det ikke kunne kreves kontant betaling før 14 dager etter at tjenesten eller varen er levert. Ved utstedelse av faktura på tidspunktet for salget/leveringen, må det gis minst 14 dagers betalingsfrist.

Departementet mener at dette nye kravet er i tråd med det nasjonale handlingsrommet i moderniseringsdirektivet. Direktivet åpner opp for at det kan innføres nasjonale bestemmelser som foreskriver «betalingsprosedyren», jf. fortalen punkt 55. Som nevnt over opplever noen forbrukere problemer etter uanmodet salg av håndverkertjenester på døren. Kvaliteten på disse tjenestene kan være svært variabel. En utsatt betalingsfrist til 14 dager etter at tjenesten er levert, vil gi forbrukerne mulighet til å vurdere om tjenesten er av tilstrekkelig kvalitet og eventuelt holde tilbake et passende beløp for manglene som avdekkes. En betalingsutsettelse kan også vanskeliggjøre svart arbeid ved at det ved senere betaling i større grad brukes elektroniske betalingsmidler. På den andre siden vil en ordning med utsatt betalingsfrist medføre en økt risiko for at forbrukerne ikke betaler. Det er derfor viktig at ikke reguleringen går lenger enn det behovet tilsier. Utfordringene med salg av håndverkertjenester på døren gjelder først og fremst kontrakter av en viss størrelse. Derfor foreslår departementet å sette terskelen på 1 500 kroner. Betalingsutsettelsen finner anvendelse ved siden av en eventuell angrerett forbrukeren har etter angrerettloven, jf. punkt 5.3.

Håndverkertjenester kan ha både et vare- og et tjenesteelement. I slike tilfeller kan det være vanskelig å vurdere om en avtale anses som en vare eller en tjeneste. Etter forbrukerkjøpsloven vil det bero på om det er tingen eller arbeidet som utgjør den overveiende delen av selgers/tjenesteyters forpliktelser, jf. § 2 annet ledd bokstav d.

Videre opprettholder departementet forslaget om å lovfeste en opplysningsplikt for dørselgeren. Det har heller ikke på dette punktet kommet innvendinger i høringen mot forslaget. Etter departementets vurdering er dette et ytterligere tiltak for å beskytte forbrukere mot påtrengende dørsalg.

Forbrukertilsynet legger allerede etter gjeldende rett til grunn at dørselgeren ved innledningen av samtalen må presentere seg med firmanavn, opplyse om at formålet med samtalen er markedsføring eller salg dersom dette ikke klart og tydelig fremgår av situasjonen, og forsikre seg om at den som henvendelsen retter seg mot har myndighet til å inngå avtale om kjøp av det markedsførte produkt eller tjeneste, jf. punkt 4.1 i veiledningen. Tilsvarende regler gjelder også allerede for telefonsalg, jf. mfl. § 16. Departementet opprettholder forslaget om at dørselgeren skal opplyse om retten til å reservere seg. I tillegg til dette foreslår departementet at dørselgeren også skal opplyse om at forbrukeren kan reservere seg direkte hos dørselgeren. Opplysningsplikten om reservasjonsordningen vil være noe nytt, i og med at ordningen først foreslås lovfestet nå.

5.2.5.4 Overtredelsesgebyr

Departementet foreslår at brudd på den nye bestemmelsen om dørsalg skal kunne sanksjoneres med overtredelsesgebyr, og at bestemmelsen tas inn i mfl. § 42 første ledd første punktum. Dette var ikke omtalt i høringsnotatet eller berørt i høringssvarene, men departementet viser til at det er hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr for de øvrige bestemmelsene i kapittel 3, og at den nye bestemmelsen har mange likhetstrekk med disse bestemmelsene. Det vises også til at flere av kravene i den nye bestemmelsen allerede følger av dagens praksis etter markedsføringsloven, og at Forbrukertilsynet har hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr dersom en dørsalgspraksis utgjør en urimelig handelspraksis i strid med mfl. §§ 6 til 9, jf. § 42 første ledd første punktum. Den nye bestemmelsen (mfl. § 17a) oppfyller kriteriet om at overtredelsesgebyr bør være forbeholdt de av lovens bestemmelser som på en forholdsvis klar måte angir hva som er forbudt, slik at det vil være forutberegnelig for de næringsdrivende at det kan komme en reaksjon (ved grove eller gjentatte overtredelser), jf. Ot.prp. nr. 55 (2007–2008) punkt 15.9.7.1.

Se forslag til ny markedsføringsloven § 17 a og endringer i § 42 første ledd første punktum.

5.3 Angrerett

5.3.1 Gjeldende rett

Det er ingen særlige regler for avtaler inngått ved uanmodet dørsalg eller salgsutflukter utover det som er omtalt i punkt 5.2 ovenfor. De generelle reglene i angrerettloven (angrl.) for salg utenom faste forretningslokaler får imidlertid anvendelse på slike avtaler. Det innebærer at forbrukeren kan gå fra avtalen innen 14 dager uten noen særskilt grunn, med den konsekvens at forbrukerens betalingsforpliktelse som hovedregel bortfaller, jf. angrl. § 20, § 21 og § 23. Dersom den næringsdrivende ikke gir forbrukeren opplysninger om angreretten, utløper angrefristen 14 dager etter den dagen forbrukeren mottok opplysningene, jf. angrl. § 21 fjerde ledd.

Det er flere unntak fra angreretten i § 22, tilsvarende det som følger av forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 16. Dette gjelder blant annet der tjenesteavtalen er fullført, prisen på produktet varierer etter svingninger i finansmarkedet, varen er fremstilt etter forbrukernes spesifikasjoner eller varen er forseglet av hygienehensyn og forseglingen er brutt, jf. angrl. § 22 bokstavene c, d, e og g.

5.3.2 Moderniseringsdirektivet

Forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 9 regulerer retten til å angre samtangrefristens lengde og når fristen starter å løpe. Ifølge nr. 1 kan forbrukeren innen 14 dager gå fra en fjernsalgsavtale, eller en avtale inngått utenom den næringsdrivendes faste forretningslokaler, uten å måtte oppgi noen grunn og som hovedregel uten å pådra seg kostnader. For nærmere informasjon om forbrukerrettighetsdirektivet, se punkt 8.1.

Moderniseringsdirektivet åpner opp for at medlemsstatene kan utvide angrefristen til 30 dager ved uanmodet dørsalg og salgsutflukter, jf. artikkel 4 nr. 8. For nærmere begrunnelse og vilkår, se punkt 5.2. Moderniseringsdirektivet gjør flere konsekvensjusteringer i forbrukerrettighetsdirektivet for de medlemsstatene som velger å utvide angrefristen ved uanmodet dørsalg og salgsutflukter. I så fall må opplysningsskjemaet om angrerett og andre regler i forbrukerrettighetsdirektivet som henviser til 14-dagersfristen endres, jf. moderniseringsdirektivet artikkel 4 nr. 4 bokstav b, nr. 8 bokstav b og nr. 11 bokstav b.

Det er en rekke unntak fra angreretten i særskilte tilfeller, jf. forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 16. Etter denne bestemmelsen er det blant annet ingen angrerett for tjenesteavtaler der tjenesten er levert, dersom leveringen begynte med forbrukerens uttrykkelige forhåndssamtykke, og forbrukeren erkjente at angreretten vil gå tapt når tjenesten er levert, jf. bokstav a. Det er heller ingen angrerett på avtaler der prisen på produktet kan variere med svingninger i finansmarkedet, varen er fremstilt etter forbrukerens spesifikasjoner eller der varen er forseglet av hensyn til hygiene eller helsevern og forseglingen er brutt, jf. bokstavene b, c og e.

Moderniseringsdirektivet åpner for at medlemsstatene også kan gi forbrukerne angrerett i tilfellene nevnt i avsnittet over ved uanmodet dørsalg eller salgsutflukter organisert av selger, jf. artikkel 4 nr. 12 bokstav b.

5.3.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet uttrykte i høringsnotatet tvil om behovet for å forlenge angrefristen fra 14 til 30 dager ved dørsalg og salgsutflukter, og vurderte at 14 dager bør være tilstrekkelig tid for forbrukeren til å vurdere om det faktisk var ønskelig å inngå avtalen. Departementet foreslo derfor ingen utvidet angrefrist for dørsalgstilfellene.

Departementet foreslo at forbrukeren i dørsalgstilfellene skal ha angrerett der tjenesten er levert eller varen er fremstilt etter forbrukernes spesifikasjoner. Dette henger sammen med departementets forslag om å utsette betalingsfristen i disse tilfellene med 14 dager, se punkt 5.2.

Når det gjelder de øvrige unntakene fra angreretten, fant departementet det ikke nødvendig å gjøre justeringer i gjeldende rett.

Departementet foreslo ingen særregler for salgsutflukter i angrerettloven.

5.3.4 Høringsinstansenes syn

Kun Forbrukerrådet og Forbrukertilsynet har uttalt seg om forslaget.

Forbrukerrådet slutter seg i utgangspunktet til departementets vurderinger. Instansen anfører at enkelte tjenester som ofte selges via dørsalg har relativt kompliserte avtaler og prisstrukturer, typisk strøm-, bredbånds- og alarmavtaler. Dette kan, etter instansens syn, tale for at man ved kjøp av slike tjenester har behov for lengre tid til å områ seg. Dersom det skal etableres ulike angrefrister avhengig av salgsform, vil det imidlertid, etter Forbrukerrådets oppfatning, være mer naturlig å se på en utvidelse av angrefristen for alle salgsformer hvor en selger aktivt oppsøker en potensiell kunde med et tilbud. Dette fordi disse salgsformene har til felles at man ender opp med å inngå en kjøpsavtale for en vare eller tjeneste som man ikke har overveid før henvendelsen kommer, ifølge instansen. Samtidig viser instansen til at man er klar over at direktivet ikke åpner for en utvidelse av angrefristen utover salgsformene dørsalg og salgsutflukter.

Forbrukertilsynet støtter at forbrukeren i dørsalgstilfellene skal ha angrerett der tjenesten er levert eller varen er fremstilt etter forbrukerens spesifikasjoner.

5.3.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet.

Departementet merker seg Forbrukerrådets innspill om at man bør vurdere en lengre angrefrist på noen enkelte særlig kompliserte avtaletyper som inngås ved dørsalg. På den andre siden er det, som instansen selv er inne på, mer naturlig å se på en utvidelse av angrefristen for alle salgsformer hvor en selger aktivt oppsøker en potensiell kunde med et tilbud.

Som nevnt i punkt 5.1 er det få klager på salgsutflukter. De klagene som mottas gjelder som regel salgsutflukter som organiseres i utlandet eller er en del av en pakkereise. Departementet opprettholder derfor forslaget om å ikke innføre særregler for salgsutflukter i angrerettloven.

Departementet mener det ikke er behov for forlenget angrefrist i dørsalgstilfellene. Også i disse tilfellene bør 14 dager være tilstrekkelig tid for forbrukeren til å vurdere om det var ønskelig å inngå avtalen som ble inngått. Det foreslås derfor ingen utvidet angrefrist for dørsalgstilfellene.

Departementet mener at det at man legger opp til forskjellige angrerettsfrister på forskjellige typer avtaler vil kunne ha uønskede konsekvenser for forbrukerne. På den ene siden vil dette kunne hjelpe forbrukeren til å ta en grundigere vurdering av den kompliserte avtalen. På den andre siden vil det at man ikke har samme angrefrist på alle typer avtaler imidlertid også kunne virke mot sin hensikt, ved at det kompliserer angrerettloven i uhensiktsmessig stor grad. Følger man dette, vil det i praksis eksempelvis kunne oppstå situasjoner der en forbruker ønsker å angre en avtale og ved en feiltakelse tror at vedkommende har 30 dager angrefrist. Her vil det være mulig at angreretten utløper dersom det viser seg at det «bare» er 14 dager angrefrist i forbindelse med denne avtalen. Samtidig vil dette kunne avhjelpes ved at – dersom man legger opp til et slikt system med flere forskjellige angrefrister – det i opplysninger om angreretten som den næringsdrivende må gi til forbrukeren eksplisitt må nevnes hvor lenge angrefristen på den konkrete avtalen er, jf. angrerettloven § 8 første ledd bokstav h jf. § 20 første og annet ledd.

Moderniseringsdirektivet åpner også for at medlemsstatene gir angrerett i flere tilfeller der varer eller tjenester er solgt gjennom dørsalg eller salgsutflukter. Når det gjelder salgsutflukter, ser ikke departementet noen grunn til å foreslå særregler her. Det vises i den forbindelse til drøftelsen over, jf. punkt 5.2.

Når det gjelder dørsalg, så er det, som nevnt under punkt 5.1 og 5.2.5.3, visse utfordringer knyttet til salg av håndverkertjenester. Det foreslås derfor å utsette betalingsfristen i disse tilfellene med 14 dager, blant annet for at forbrukeren lettere skal kunne angre seg eller gjøre mangelskrav gjeldende der vedkommende har kjøpt en håndverkertjeneste som viser seg å ha dårlig kvalitet. Av samme grunn opprettholder departementet forslaget om at forbrukeren i dørsalgstilfellene skal ha angrerett der tjenesten er levert eller varen er fremstilt etter forbrukernes spesifikasjoner. Selv om forbrukeren gjør angreretten gjeldende, må vedkommende uansett betale for tjenesten dersom den næringsdrivende har gitt den påkrevde informasjonen, jf. angrerettloven § 26.

Når det gjelder de øvrige unntakene fra angreretten, det vil si unntaket for avtaler der prisen på produktet varierer etter svingninger i finansmarkedet eller forseglede hygieneartikler, opprettholder departementet sin vurdering i høringsnotatet om at det ikke er nødvendig å gjøre justeringer i gjeldende rett.

Se forslag til endringer i angrerettloven § 22 annet ledd.