5 Ytringsfridom i kunsten, fagleg autonomi og styresmaktene sitt ansvar på kulturfeltet

5.1 Innleiing

Som nemnt under pkt. 4 har staten i medhald av lova § 3 mellom anna ansvar for rettslege verkemiddel og skal utforme desse «i samsvar med internasjonale rettar og plikter». Når kulturlova skal reviderast, er det derfor naturleg å ta utgangspunkt i dei overordna rettslege rammene for verksemda og ansvaret som styresmaktene har på området, slik dei følgjer både av Grunnlova og internasjonale konvensjonar på området. Det følgjande er ikkje ei uttømmande oversikt over konvensjonsforpliktingar og liknande som kan gjelde kulturfeltet.

5.2 Ytringsfridom

Ytringsfridom er både ein individuell rett og ein føresetnad for eit fungerande demokrati og utøvinga av andre grunnleggjande rettar.

I Grunnlova § 100 blir ytringsfridomen grunngitt i tre prosessar eller prinsipp; sanningsprinsippet, demokratiprinsippet og autonomiprinsippet. Sanningsprinsippet inneber at sanninga best kan nåast gjennom meiningsutveksling der framsette påstandar blir korrigert i konfrontasjon med andre meiningar. I autonomiprinsippet ligg det at det er nødvendig med ein viss kompetanse for å kunne fungere som sjølvstendig individ i eit ope samfunn. Denne kompetansen oppnår den einskilde ved å møte andre, høyre argumenta deira og prøve dei alternative perspektiva deira. Demokratiprinsippet føreset ei open og kritisk politisk meiningsutveksling som kan bidra til betre innsikt og dermed betre avgjerder.

Kunst og kultur bidrar til alle desse prosessane. Kunst- og kulturuttrykk kan spegle røynda på måtar som kan fremje sams forståing for samanhengar og kompleksiteten i ulike problemstillingar og bringe oss nærare sanninga. Å oppleve kunst og kultur kan begeistre, påverke, provosere, underhalde og forme oss som menneske.

Den demokratiske verdien som kunsten og kulturen har, ligg særleg i at dei er kanalar og arenaer for den openheita og kritikken eit demokratisk samfunn er avhengig av. Kunsten og kulturen sin funksjon i samfunnet er mellom anna å reise debatt og kritisere makta.

Ein føresetnad for at kunst- og kulturuttrykk skal kunne bidra til desse prosessane er at dei blir produsert og formidla med nødvendig avstand til og fridom frå dei same maktstrukturane dei skal overvake og kommentere. Ikkje minst føreset det at allmenta kan ha tillit til denne fridomen. Berre da vil kunst- og kulturuttrykk kunne vere grunnlag for fri refleksjon, debatt og meiningsdanning. Det er denne avstanden og fridomen som blir omtala som «armlengdsprinsippet», sjå nærmare nedanfor i pkt. 7.

Ytrings- og informasjonsfridomen er også beskytta i ei rekke konvensjonar, inkludert Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 10, FN-konvensjonen om sivile og politiske rettar (SP) artikkel 19, Barnekonvensjonen artikkel 13 og Konvensjonen om rettane til menneske med nedsett funksjonsevne artikkel 21.

5.3 Infrastrukturkravet

EMK artikkel 10 og SP artikkel 19 krev at det finst eit visst rom for ytring, og vil dermed indirekte påleggje dei statlege styresmaktene ei plikt til å leggje aktivt til rette for ytringsmoglegheiter. Grunnlova § 100 sjette leddet går lenger og inneber ei uttrykkjeleg plikt til å leggje til rette for «eit ope og opplyst offentleg ordskifte». Dette såkalla «infrastrukturkravet» inneber eit ansvar for å sikre ytringsfridom i praksis ved å sørgje for velfungerande kanalar for utveksling av informasjon og meiningsytringar i samfunnet. Kunst- og kulturinstitusjonar er ein sentral del av denne infrastrukturen, jf. St.meld. nr. 26 (2003–2004) Om endring av Grunnlova § 100, pkt. 7.4.1:

Den almendannende skole er som sagt den viktigste offentlige institusjon i utviklingen av det offentlige rom og det myndige menneske. Videre kommer de institusjonelle forutsetninger for vitenskapen og kunsten, mangfold i media osv., det vil si offentlige kulturinstitusjoner som universiteter, biblioteker, museer, kringkasting o.l. foruten hele rekken av private institusjoner regulert og støttet av det offentlige, som medier, forlag, teatre, kinoer eller andre offentlige møteplasser. Det er det offentliges forpliktelser i forhold til hele denne institusjonaliseringen av det offentlige rom som det refereres til som infrastrukturkravet.

I dag kan styresmaktene sitt generelle ansvar på kunst- og kulturfeltet, men òg «armlengdsprinsippet», forankrast i dette «infrastrukturkravet», jf. St.meld. nr. 26 (2003–2004) pkt. 7.6.4:

Kulturpolitikkens betydning for å spre og danne grunnlaget for nye ytringer kan knyttes til infrastrukturkravet i utkastet til ny Grunnlov § 100 sjette ledd.

Det statlige ansvaret innenfor kulturpolitikken er i høy grad knyttet til finansiering av kulturlivet. Et rikt og mangfoldig kulturliv kan ikke være avhengig av markedskrefter alene. Skal kulturlivet i Norge kunne tilby det eksperimentelle og nyskapende, må det foreligge økonomiske virkemidler som gjør kulturlivet i stor grad uavhengig av rent kommersielle krav. De fleste store kulturinstitusjoner mottar størsteparten av sin driftsfinansiering fra staten. Dette er ledd i en bevisst politikk, der staten skal stimulere til kulturaktivitet i hele landet. Et eksempel er ordningene for innkjøp av litteratur. Innkjøpsordningene skal stimulere til at det blir skrevet en rik og variert litteratur på norsk, og at denne litteraturen blir gjort tilgjengelig gjennom folkebibliotekene. Fritak for merverdiavgift på bøker er også eksempel på statlige tiltak som skal fremme vitaliteten og mangfoldet innenfor litteraturfeltet.

Et viktig element i den statlige kulturpolitikken er å gi institusjoner og andre kulturaktører stor frihet og fleksibilitet i sin kulturfaglige aktivitet. Dette gjøres blant annet ved å ha en armlengdes avstand mellom politiske myndigheter og de enkelte institusjonene. Mange av de viktigste kulturinstitusjonene er derfor organisert som aksjeselskaper eller stiftelser for å gi faglig frihet og fleksibilitet, uten at det rokker ved det statlige ansvaret for å legge forholdene til rette for deres aktivitet.

Behovet for sjølvstende og autonomi blir òg understreka for andre delar av infrastrukturen for den offentlege samtala:

Kvalitet i høyere utdanning fremmes best ved å gi handlingsrom og frihet til institusjonene. Den akademiske friheten har lange tradisjoner. Prinsippet er nedfelt i lov 12. mai 1995 nr. 22 om universiteter og høgskoler § 2 nr. 3, som slår fast at institusjonene ikke kan gis pålegg om læreinnholdet i under visningen og innholdet i forskingen eller det kunstneriske og faglige utviklingsarbeid. Universiteter og høyskoler har en fundamental rolle som institusjoner for uavhengig tenkning og lærefrihet, og representerer en plattform for kritisk vurdering av samfunnsutviklingen på grunnlag av uavhengig forskning.

Departementet legg til grunn at tilsvarande omsyn gjer seg gjeldande for til dømes den faglege autonomien til museumssektoren, som er tett kobla mot dei andre delane av kunnskapssektoren, særleg universiteta.

Om det nærmare innhaldet i infrastrukturkravet seier førearbeida, jf. St.meld. nr. 26 (2003–2004) pkt. 9.3.7, mellom anna:

Bestemmelsen innebærer en forpliktelse til å ta infrastrukturkravet i betraktning når myndighetene vurderer lovgivning eller andre tiltak på områder med betydning for ytringsfriheten. Dette kan stille krav til saksbehandlingen og avveiningsprosessen. Tilsvarende vil bestemmelsen innebære en forpliktelse til å vurdere positivt tilretteleggende tiltak dersom det offentlige rom ikke fungerer som forutsatt. Det nærmere innholdet i og omfanget av myndighetenes positive tiltak må avgjøres på grunnlag av politiske og økonomiske prioriteringer innenfor de til enhver tid tilgjengelige ressurser.

Kultur- og likestillingsdepartementet legg derfor til grunn at føresegna mellom anna inneber ei forplikting til å «ta infrastrukturkravet i betraktning» ved ein revisjon av kulturlova.

5.4 Retten til å delta i det kulturelle livet

Retten til å delta i det kulturelle livet er verna av FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettar (ØSK, 1966) artikkel 15:

• 1. Konvensjonspartene anerkjenner retten til for enhver til

  • a) Å delta i det kulturelle liv,

  • b) Å nyte godt av vitenskapens fremskritt og anvendelse av disse,

  • c) Å nyte godt av beskyttelse av de åndelige og materielle interesser som stammer fra ethvert vitenskapelig, litterært eller kunstnerisk verk som han er opphavsmann til.

Retten barn har til å delta i det kulturelle og kunstnarlege livet, blir òg slått fast i FN-konvensjonen om barnet sine rettar (barnekonvensjonen, 1989) artikkel 31:

• 1. Partene anerkjenner barnets rett til hvile og fritid og til å delta i lek og fritidsaktiviteter som passer for barnets alder og til fritt å delta i kulturliv og kunstnerisk virksomhet.

I dette ligg det mellom anna ein rett til å få oppleve kunst og kultur som teater, film, utstillingar og til å lese bøker, men også ein rett til å delta aktivt gjennom skapande og kreativ verksemd. Konvensjonen slår vidare fast at medlemsstatane skal «respektere og fremme barnets rett til fullt ut å delta i det kulturelle og kunstneriske liv og […] oppmuntre tilgangen til egnede og like muligheter for kulturelle, kunstneriske, rekreasjons- og fritidsaktiviteter». Innhaldet i barnehage, SFO, grunnskole og vidaregåande opplæring, kulturskole og Den kulturelle skolesekken reflekterer denne retten ved å gi eit tilbod til alle barn. Det handlar om å oppleve kunst, å lære om kunst og sjølv ta i bruk kunstnarlege og kulturelle uttrykk. Opplæringa skal gi eit kvalifisert grunnlag for eigne val, for vidare fordjuping og studiar.

Barnekomitéen i FN har gitt ut ein generell kommentar om artikkel 31 som retningsline for tolking og bruk av barnekonvensjonen (CRC/C/GC/17). Her heiter det mellom anna at retten til å delta fullt ut i det kulturelle og kunstnarlege livet har tre samanvovne og gjensidig forsterkande dimensjonar:

• i. Tilgang er betinget av at barna gis muligheter til å oppleve kulturelt og kunstnerisk liv, og til å lære om et bredt spekter av uttrykksformer;

• ii. Deltakelse krever at konkrete muligheter er garantert for barna, enkeltvis eller som gruppe, til å uttrykke seg fritt, til å kommunisere, handle og delta aktivt i kreative aktiviteter, med sikte på full utvikling av deres personlighet;

• iii. Bidrag til kulturlivet omfatter barns rett til å bidra til det åndelige, materielle, intellektuelle og følelsesmessige uttrykket for kultur og kunst, og dermed fremme utvikling og transformasjon av samfunnet som han eller hun tilhører.

FN-konvensjonen om rettane til menneske med nedsett funksjonsevne (CRPD, 2006) slår fast at dei alminnelege menneskerettane gjeld fullt ut for menneske med funksjonsnedsettingar, og gjer greie for korleis menneskerettane er å forstå, og korleis dei skal gjennomførast for personar med funksjonsnedsettingar. I Artikkel 30 (Deltakelse i kulturliv, fritidsaktiviteter, fornøyelser og idrett) erkjenner partane at menneske med nedsett funksjonsevne har rett til å delta i kulturlivet på linje med andre, og at dei skal treffe alle hensiktsmessige tiltak for å sikre at menneske med nedsett funksjonsevne

• a) har tilgang til kulturmateriale i tilgjengelige formater,

• b) har tilgang til fjernsynsprogrammer, filmer, teateroppsetninger og andre kulturaktiviteter, i tilgjengelige formater,

• c) har tilgang til steder som tilbyr kulturell framføring eller kulturelle tjenester, slik som teatre, museer, kinoer, biblioteker og reiselivstjenester, og så langt det er mulig har tilgang til minnesmerker og steder av nasjonal kulturell betydning.

Andre relevante konvensjonar er:

• Konvensjonen om vern og fremme av et mangfold av kulturuttrykk (2005) forpliktar partane å leggje til rette for eit mangfald av kulturuttrykk. I konvensjonen blir det understreka at eit kulturelt mangfald som får utfolde seg i et klima med demokrati, toleranse, sosial rettferd og gjensidig respekt mellom folk og kulturar, er nødvendig for fred og tryggleik på lokalt, nasjonalt og internasjonalt plan.

• Faro-konvensjonen (2005) slår fast menneska sin rett til å definere, delta i og dra nytte av sin eigen kulturarv, og framhevar verdien som kulturarven har for menneskerettar og demokrati.

• UNESCO-konvensjonen om vern av den immaterielle kulturarven (2003) definerer immateriell kulturarv som munnlege tradisjonar og uttrykk, inkludert språk som eit uttrykksmiddel for immateriell kultur; utøvande kunst; sosiale skikkar, ritual og høgtidsfestar; kunnskap og praksis som gjeld naturen og universet; og tradisjonelt handverk.

• UNESCOs verdsarvkonvensjon (1972) er eit instrument for utvikling av beste praksis, standardar og regelverk for bevaring av kultur- og naturarv globalt. Konvensjonen forpliktar landa til å identifisere, bevare, formidle og vidareføre den mest unike kultur- og naturarven i verda til framtidige generasjonar.