12 Tilgang til informasjon og institusjoner mv.

12.1 Høringsforslaget

I høringsnotatet ble det vist til at både Barneombudet, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Pasient- og brukerombudet og Sivilombudsmannen har en lovfestet rett til å få de opplysningene som trengs for å utføre sine verv. Regelverket gir Barneombudet rett til fri adgang til alle institusjoner for barn, og Sivilombudsmannen har rett til tilgang til alle steder der mennesker er, eller kan være, fratatt friheten. Det ble i høringsnotatet pekt på at det også for Eldreombudet vil være nødvendig med tilgang til tilstrekkelige opplysninger slik at det kan utføre sine oppgaver, og ombudsmekanismen kan fungere.

I høringsnotatet ble det foreslått en bestemmelse i lovforslagets § 7 om Eldreombudets adgang til institusjoner og tilgang til opplysninger, samt Eldreombudets mulighet til å sette en frist for å få tilgang til dokumenter. Departementet vurderte at forslaget om Eldreombudets tilgang til informasjon og institusjoner mv. ikke ville være i strid med Grunnloven eller EMK. I samsvar med personopplysningsloven skal Eldreombudet kun ha tilgang til opplysninger i den utstrekning det er relevant for den konkrete saken det gjelder. I høringsnotatet ble det påpekt at det må utarbeides rutiner for korrekt håndtering av personopplysninger for å sikre etterlevelse av grunnleggende personvernprinsipper.

Det ble videre foreslått at Eldreombudet skal ha tilgang til nødvendige personopplysninger uten hinder av taushetsplikt, og at det stilles krav i loven om at Eldreombudet skal informere berørte personer om at personopplysninger er innhentet og på hvilken måte opplysningene behandles. Det ble foreslått at merknaden til bestemmelsen presiserte at det bør innhentes samtykke i den grad det er mulig før personopplysninger innhentes.

I høringsnotatet ble det foreslått at Eldreombudet i likhet med Barneombudet skal ha en begrensning i tilgangen til informasjon. Det ble foreslått at tvistelovens regler om bevisforbud og bevisfritak, med unntak av bestemmelsen om pasientjournaler, har tilsvarende anvendelse for Eldreombudets rett til tilgang til opplysninger.

I høringsnotatet ble det videre foreslått at Eldreombudet ikke skal ha rett til tilgang til private hjem uten at det foreligger samtykke fra den det gjelder eller eventuelt pårørende.

Som del av Eldreombudets tilgang til informasjon ble det i høringsnotatet foreslått at Eldreombudet skal ha taushetsplikt om alle forhold som gjelder enkeltpersoner med mindre det foreligger rettslig grunnlag for noe annet, eksempelvis samtykke fra den det gjelder. Det ble ikke foreslått særskilt regulering på dette punktet, men vurdert at reguleringen av taushetsplikt i forvaltningsloven § 13 er tilstrekkelig.

12.2 Høringen

Høringsinstansene er delt i synet på forslaget om innhenting av informasjon uten hinder av taushetsplikt. Blant de som støtter forslaget er Fylkeseldrerådet i Hordaland og Forskningsgruppen USN EldreForsk. Pensjonistforbundet mener at forslaget utgjør en grunnleggende forutsetning for ombudets arbeid. Seniornett peker på at det mange ganger vil være nyttig for Eldreombudet å kjenne til enkeltsaker for å avdekke om det er systemsvikt som ombudet må ta opp med departementet. Helsedirektoratet anser en slik rett som nødvendig for at Eldreombudet skal ha gjennomslagskraft overfor myndigheter og private. Helsedirektoratet påpeker videre at merknadene til bestemmelsen gir inntrykk av at opplysningsplikten ikke vil inntre uten at samtykke først er forsøkt innhentet og at det er behov for en klargjøring.

Både Oslo kommune og Halden kommune peker på at Eldreombudet i liten grad skal gå inn i enkeltsaker, men prioritere saker som angår eldre på systemnivå og vurderer at det vil være inngripende for den enkelte dersom ombudet krever innsyn i personopplysninger som den enkelte ikke samtykker til og at behovet for å innhente slike opplysninger er begrenset. Barne- ungdoms- og familiedirektoratet mener at sårbare eldres krav på beskyttelse og rett til privatliv sett opp mot hva som kan oppnås på gruppenivå bør vurderes ekstra nøye og stiller spørsmål ved ombudets behov for personopplysninger.

Pasient- og brukerombudene har forståelse for at formålet med å innhente opplysninger er legitimt og viktig, men mener tilgang til opplysninger fra pasientjournaler bare kan gis ved samtykke fra den det gjelder, eventuelt fra nærmeste pårørende eller verge dersom den det gjelder ikke er samtykkekompetent. Formannskapet i Lillehammer er skeptisk til forslaget om tilgang til opplysninger fordi det både i lovteksten og i høringsnotatet fokuseres på at Eldreombudet skal arbeide på systemnivå, og mener det fremstår noe uklart og dårlig begrunnet hvorfor Eldreombudet da skal ha behov for å innhente personopplysninger uten samtykke. Norsk sykepleierforbund mener det er behov for en konkret avklaring rundt helsepersonells taushetsplikt og ombudets rett til opplysninger og at kravet om samtykke bør praktiseres strengt.

Når det gjelder forslaget om adgang til offentlige og private institusjoner støtter Eldres Råd i Inderøy kommune forslaget om at Eldreombudet har fri adgang til alle offentlige og private institusjoner. Rettspolitisk forening mener det er positivt at ombudet får tilgang til alle institusjoner hvor eldre oppholder seg.

Stiftelsen Verdighetsenteret skriver at de eldre har autonomi og påpeker at sykehjem fortsatt er et «hjem», med de rettigheter dette medfører. Stiftelsen finner det interessant at autonomien til pasientene er størst i deres hjem, og betydelig redusert på institusjon. Oslo kommune peker også på at institusjoner er noens hjem, slik at fri tilgang til institusjoner vil innebære fri tilgang til noens hjem. Kommunen mener det bør skilles mellom fri tilgang til fellesområder og administrative områder i institusjoner og tilgang til enkeltbeboeres rom, som også er beboernes hjem.

I høringsnotatet ble det foreslått at Eldreombudet skal informere de berørte personer om at opplysninger er innhentet, og Fylkeseldrerådet i Hordaland mener at det bør komme klart frem av loven at informasjonen som skal gis til den som opplysningene gjelder også bør omfatte på hvilken måte opplysningene behandles. Helsedirektoratet påpeker at det bør fremgå uttrykkelig av bestemmelsen at opplysningene ikke skal lagres lenger enn nødvendig.

Forslaget om at Eldreombudet ikke skal ha rett til tilgang til private hjem uten at det er innhentet samtykke er kommentert av flere høringsinstanser. Sarpsborg kommune, Halden kommune, Eldrerådet i Bamble kommune, Helsedirektoratet og Forskningsgruppen USN EldreForsk støtter forslaget. Pasient- og brukerombudene peker på at dersom Eldreombudet skulle bli orientert om en tilstand i et privat hjem som krever oppfølging, må riktig myndighet og tilsyn orienteres og viser til at tilsynsmyndighetene allerede har innsynshjemler i slike saker. Fylkeseldrerådet i Hordaland peker på at det er «eit viktig prinsipp at eigen heim skal vera eit freda område for offentlegheita».

Rettspolitisk forening mener at det må vurderes nærmere om ombudet skal sikres tilgang til private hjem der det gis hjemmetjenester, selv om det ikke foreligger samtykke. Eldres råd i Inderøy kommune mener at det må hjemles adgang for Eldreombudet eller den de delegerer myndighet til å kunne besøke private hjem, der det gis hjemmetjenester eller der det foreligger varsling om vold mot eldre, eller tilsvarende. Eldrerådet i Kragerø kommune skriver at ved første gangs evaluering bør ombudets rolle i forhold til private hjem vurderes på nytt.

Få av høringsinstansene uttalte seg om Eldreombudets taushetsplikt. ForskningsgruppenUSN Eldreforsk og Klepp kommune støtter forslaget om at Eldreombudet har taushetsplikt etter forvaltningsloven.

12.3 Departementets vurdering

12.3.1 Forholdet til Grunnloven, EMK og personopplysningsloven

Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK), Grunnloven og EØS-forpliktelser gjennom personvernforordningen gir en ramme for om det kan gis tilgang til personopplysninger i norsk regelverk. EMK er gjort gjeldende som norsk lov etter menneskerettighetsloven og personvernforordningen er gjort gjeldende som lov med visse tilpasninger.

Retten til privatliv og familieliv er beskyttet gjennom både Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 8 og av FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (SP) artikkel 17. Det er alminnelig antatt at SP artikkel 17 ikke gir den enkelte en bredere beskyttelse enn EMK artikkel 8.

Retten til privatliv og familieliv ble grunnlovsfestet ved grunnlovsreformen i 2014. Grunnloven § 102 bygger blant annet på EMK artikkel 8 og SP artikkel 17 og bestemmelsens første ledd første punktum lyder «Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon».

I Høyesteretts praksis (Rt. 2015 s. 93) er det understreket at Grunnlovens bestemmelse skal tolkes i lys av EMK artikkel 8, men slik at framtidig praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) ikke skal ha samme prejudikatsvirkning ved grunnlovstolking som ved tolkingen av konvensjonsbestemmelsene.

Retten til privatliv etter Grunnloven § 102 er imidlertid ikke absolutt. I Høyesteretts praksis (Rt. 2014 s. 1105, avsnitt 28) er det lagt til grunn tre vilkår for å gjøre inngrep i Grunnloven § 102. For det første må inngrepet være lovhjemlet. For det andre må inngrepet ivareta et legitimt formål eller være saklig begrunnet. For det tredje må inngrepet være forholdsmessig. Det vil si at inngrepet ikke må gå mer utover hensynene bak retten til privatliv enn hva som er nødvendig for å ivareta det aktuelle og legitime formålet bak inngrepet. Dette er i tråd med EMK artikkel 8 nr. 2.

Personvernforordningen artikkel 6 regulerer i hvilke tilfeller det skal anses lovlig å behandle personopplysninger. Minst ett av vilkårene i denne bestemmelsen må være oppfylt for at behandlingen er tillatt. Personvernforordningen oppstiller i utgangspunktet et forbud mot å behandle særlige kategorier opplysninger, som blant annet helseopplysninger, jf. artikkel 9. Forbudet får likevel ikke anvendelse dersom et av vilkårene som følger av artikkel 9 nr. 2 er oppfylt.

Departementet vurderer at artikkel 9 nr. 2 bokstav g er aktuell for Eldreombudets virksomhet. Bokstav g stiller som vilkår at behandlingen av særlige kategorier av personopplysninger er «nødvendig av hensyn til viktige allmenne interesser, på grunnlag av unionsretten eller medlemsstatenes nasjonale rett som skal stå i et rimelig forhold til det mål som søkes oppnådd, være forenlig med det grunnleggende innholdet i retten til vern av personopplysninger og sikre egnede og særlige tiltak for å verne den registrertes grunnleggende rettigheter og interesser». Unntaket i bokstav g krever at det er åpnet for behandlingen i nasjonal rett, og forslaget til lov om Eldreombudet § 7 vil oppfylle dette kravet.

I Prop. 56 LS (2017 – 2018) om ny lov om behandling av personopplysninger punkt 6.3.2 fremgår det at forordningen må tolkes og anvendes i lys av Grunnloven og EMK. Videre fremgår det i punkt 7.1.3 at formålet med artikkel 9 nr. 1 er å sikre særlige kategorier av personopplysninger et særlig vern. Personopplysningenes sensitivitet vil i denne sammenhengen være et moment i vurderingen av inngrepets art og omfang, som igjen har betydning for hvilke krav som stilles til inngrepshjemmelen.

Forslaget om Eldreombudets tilgang til informasjon og institusjoner innebærer et inngrep i retten til privatliv. Etter departementets vurdering er det klart at behandling av opplysninger til Eldreombudets formål i samsvar med lovforslaget § 7, vil ha behandlingsgrunnlag etter EUs personvernforordning artikkel 6 nr. 1 bokstav e (oppgave i allmennhetens interesse) og unntak etter artikkel 9 nr. 2 bokstav g (viktige allmenne interesser), og oppfylle kravene etter Grunnloven § 102 og EMK.

12.3.2 Overordnet om Eldreombudets behov for tilgang til informasjon og institusjoner mv.

Eldreombudet opprettes med utgangspunkt i Barneombudets modell. I likhet med Barneombudet vil Eldreombudet i liten grad gå inn i enkeltsaker, men heller arbeide på systemnivå og legge større vekt på prinsippsaker. Dermed er det særlig relevant å se hen til Barneombudets arbeidsmåte og hvordan Barneombudets tilgang til opplysninger er regulert. Departementet har lagt Barneombudets behov for informasjon og tilgang til institusjoner til grunn for vurderingen av hva Eldreombudet har behov for.

Barneombudsloven § 4 fastslår at Barneombudet skal ha fri adgang til alle offentlige og private institusjoner for barn, og at Barneombudet skal få de opplysningene som er nødvendig for å kunne utføre sine lovfestede oppgaver. En lovfestet rett til adgang til både opplysninger og institusjoner er nødvendig for at Barneombudet skal ha gjennomslagskraft overfor myndigheter og private. En institusjonsledelse kan for eksempel ikke motsette seg besøk fra Barneombudet. Barneombudet har fått en vid lovfestet adgang til opplysninger og institusjoner fordi opplysningene vil gi Barneombudet den nødvendige oversikten og kunnskapen til å utføre sitt verv forsvarlig. I følge Barneombudet er adgangen til opplysninger og institusjoner sentral for at de skal kunne gå inn på områder som psykisk helsevern eller barnevern.

Retten til opplysninger etter barneombudsloven § 4 gir adgang til dokumenter som også kan danne grunnlag for Barneombudets publikasjoner. Barneombudet erfarer at innsyn i enkeltsaker kan være nyttig for å ta opp mer prinsipielle spørsmål og behov for strukturendringer. For eksempel vil en oppsummering av flere enkeltsaker kunne vise hvor skoen trykker og er dermed egnet til å foreslå endringer. Dette kan igjen være med på å skape tillit og legitimere Barneombudets rolle i samfunnet.

Departementet merker seg at det blant høringsinstansene er noe ulike oppfatninger om Eldreombudets behov for tilgang til opplysninger og institusjoner. Departementet fastholder at Eldreombudet gis tilgang til opplysninger og adgang til institusjoner og mulighet til å sette frist for tilgang til opplysninger, men foreslår noe justering når det gjelder tilgangen til opplysninger i pasientjournaler.

12.3.3 Tilgang til opplysninger

Departementet fastholder at Eldreombudet gis tilgang til opplysninger, men er enig i høringsinnspillene som påpeker at bestemmelsen om Eldreombudets tilgang til opplysninger bør tydeliggjøres på enkelte punkter slik at loven klart oppstiller rammer for behandling av opplysningene.

Departementet mener at Eldreombudet i likhet med Barneombudet vil ha behov for tilgang til opplysninger for å kunne utføre sitt verv. I mange tilfeller vil dette dreie seg om taushetsbelagte opplysninger. Departementet mener at slike opplysninger i utgangspunktet bør innhentes med samtykke. Departementet har vurdert om den personen opplysningene gjelder må gi sitt samtykke for at Eldreombudet får innsyn i dokumenter med personopplysninger, inkludert helseopplysninger. Erfaring fra Barneombudet viser at det er behov for vid tilgang til taushetsbelagte opplysninger i tilfeller der det ikke er mulig å innhente samtykke. Det er derfor nødvendig med lovfesting av at opplysninger kan gis til Eldreombudet uten krav om samtykke. En viktig gruppe for Eldreombudet vil være sårbare og utsatte eldre med ulike former for nedsatt helsetilstand og som for en stor del bor i institusjon. Dersom det stilles krav om samtykke, er det erfaringsmessig særlig sårbare syke og eldre som kan falle utenfor, og føre til mangelfullt kunnskapsgrunnlag. Departementet vurderer derfor at et krav om samtykke kan stå i veien for at det gis tilgang til opplysninger som kan være nødvendig grunnlag for vesentlige deler av Eldreombudets arbeid.

Departementet mener at tvil knyttet til den enkeltes evne til å gi samtykke ikke må komme i veien for at Eldreombudet kan få nødvendige opplysninger. Departementet fastholder derfor forslaget om at Eldreombudet skal ha tilgang til nødvendige personopplysninger uten hinder av taushetsplikt. Departementet har vurdert om Eldreombudet har behov for navn og fødselsnummer i aktuelle dokumenter, og kommet til at dette er en konkret vurdering som må foretas av Eldreombudet i det enkelte tilfelle. Departementet legger til grunn at det ofte vil være tilstrekkelig med dokumenter der navn, fødselsnummer og lignende er fjernet.

Videre foreslår departementet justeringer i forslaget som ble sendt på høring når det gjelder lovbestemmelsens formulering av hvilke typer opplysninger Eldreombudet ikke kan få tilgang til, se nærmere om dette i kapittel 12.3.4 om begrensning i tilgangen til opplysninger.

Departementet vurderer at Eldreombudet bør ha tilgang til de opplysningene som anses nødvendige. I likhet med Barneombudet vil Eldreombudet kunne ha stor nytte av opplysninger fra både offentlige og private for å utføre sine oppgaver på en god og tillitvekkende måte. For å tydeliggjøre at tilgangen til opplysninger ikke er ment å favne uforholdsmessig bredt foreslås det at loven § 7 gir Eldreombudet rett til adgang til de opplysninger som er nødvendige for at Eldreombudet skal kunne utføre sine oppgaver.

Når det gjelder Eldreombudets mulighet til å få opplysninger fra pasientjournaler vurderer departementet at på bakgrunn av at mange eldre bor på institusjon vil det være mer aktuelt og av større betydning for Eldreombudet å ha tilgang til pasientjournaler enn for Barneombudet. Departementet ser likevel at den enkeltes personvern bør vektes noe mer når det gjelder opplysninger i pasientjournaler enn tilgang til øvrige opplysninger.

Det følger av pasientjournalloven § 20 at den dataansvarlige^​ kan gjøre helseopplysninger^​ tilgjengelige for andre formål enn helsehjelp^​ når den enkelte samtykker eller dette er fastsatt i lov eller i medhold av lov. Forslaget til § 7 vil oppfylle dette kravet for å kunne tilgjengeliggjøre helseopplysninger til andre formål enn helsehjelp. Departementet foreslår derfor at opplysninger fra pasientjournaler i utgangspunktet skal innhentes med samtykke fra den det gjelder eller pårørende og foreslår at det fremgår av loven § 7 at opplysninger fra pasientjournaler innhentes med samtykke. Samtykke skal oppfylle kravene etter reglene i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3. Departementet foreslår videre at i tilfeller der det ikke er mulig å innhente samtykke skal Eldreombudet likevel kunne få tilgang til opplysninger fra pasientjournaler, men at loven presiserer at tilgangen vil være begrenset til opplysninger uten navn og fødselsnummer.

Dersom Eldreombudet kommer over forhold som bør meddeles tilsynsmyndigheter eller andre, kan opplysninger uten navn og fødselsnummer også danne grunnlag for at saker tas videre av for eksempel Fylkesmannen eller Statens helsetilsyn. Reguleringen av tilgang til pasientjournaler blir dermed et unntak fra begrensningen som følger av tvisteloven § 22-5, se nærmere om dette nedenfor i 12.3.4.

Dersom det etter en tid viser seg at Eldreombudet ikke får tilgang til nødvendige opplysninger og dermed ikke kan utføre sine oppgaver med et slikt krav til samtykke, kan Eldreombudet ta dette opp med departementet. Basert på Eldreombudets erfaringer kan departementet da vurdere om det er behov for å justere loven.

For å sikre at Eldreombudet får nødvendige opplysninger om eldres situasjon, interesser og forhold som kan ha betydning for denne gruppen, er det etter departementets vurdering nødvendig at Eldreombudet har adgang til å sette en frist for å få tilgang til dokumenter. Departementet fastholder derfor forslaget om at lovbestemmelsen gir Eldreombudet mulighet til å sette en frist for å få tilgang til opplysninger.

12.3.4 Begrensning i tilgangen til opplysninger

Barneombudsloven § 4 siste ledd slår fast at reglene om bevisforbud og bevisfritak i tvisteloven​ §§ 22-1, 22-2, 22-4 til 22-11 gjelder for Barneombudets rett til å kreve opplysninger. Dette innebærer i praksis at Barneombudet blant annet ikke har tilgang til pasientjournaler uten at det foreligger samtykke. Departementet foreslo i høringsnotatet at lovbestemmelsen setter samme begrensning for opplysningsplikten til Eldreombudet med unntak av helseopplysninger.

Departementet har sett på ulike måter å utforme bestemmelsen på for best å angi unntaket fra tilgangen til opplysninger og vurderer at ordlyden av regeltekniske og pedagogiske hensyn bør endres. Departementet vurderer at det vil være vanskelig å gi en fullstendig oppregning av hvilke opplysninger som Eldreombudet kan anse som nødvendig å innhente. Departementet mener derfor at det er hensiktsmessig at bestemmelsen også henviser til tvistelovens bestemmelser om bevisforbud og bevisfritak og foreslår at det inntas en begrensning slik at tilgangen til opplysninger ikke gjelder for opplysninger som nevnt i tvisteloven §§ 22-1, 22-2, 22-4 til 22-11.

Det at Eldreombudets tilgang til opplysninger begrenses av tvisteloven § 22-5 innebærer at opplysninger fra særlige yrkesutøvere som prester, advokater og leger ikke omfattes av Eldreombudets rett til opplysninger. Som omtalt ovenfor i 12.3.3 foreslås det at Eldreombudet likevel bør ha rett til opplysninger fra pasientjournaler. Det gjøres dermed et unntak fra begrensningen for denne typen opplysninger som i utgangspunktet ville vært unntatt opplysningsplikten etter tvisteloven § 22-5.

Lov om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Diskrimineringsnemnda § 3 gir en vid formulering og forutsetter at de aktuelle opplysningene er nødvendige for ombudets virksomhet. Lov om Eldreombudet gjelder et snevrere område og departementet vurderer derfor at det er behov for en ytterligere konkret avgrensning i bestemmelsen. Departementet foreslår derfor at bestemmelsen viser til «opplysninger som er nødvendige» og viser til at bruken av «nødvendige» også er i samsvar med prinsippet om dataminimalitet i personvernforordningen artikkel 5.

Opplysningene Eldreombudet vil ønske tilgang til kan variere på de ulike samfunnsområdene, og departementet antar at opplysningene som vil kunne være mest inngripende for den enkelte vil være helseopplysninger fra pasientjournaler. Departementet påpeker at Eldreombudet må ivareta grunnleggende personvernprinsipper i samsvar med personvernforordningen.

Muligheten for Eldreombudet til å innhente opplysninger vil også ha en saklig begrensning ved at den foreslåtte ordlyden i § 7 forutsetter at opplysningene som innhentes er knyttet til at Eldreombudet utøver sin virksomhet i tråd med lov om Eldreombudet.

12.3.5 Informasjon til den opplysningene gjelder

Plikten til å informere den opplysningene gjelder foreslås å omfatte informasjon om på hvilken måte og hvor lenge opplysningene behandles. Departementet er enig i høringsinstansenes innspill om hva informasjon til den det gjelder skal inneholde, og ser at det kan være hensiktsmessig at dette fremgår direkte av loven. På bakgrunn av innspillene foreslår departementet endringer i § 7 siste ledd. Departementet foreslår at det fremgår direkte av bestemmelsen at informasjonen til den opplysningene gjelder ikke bare skal angi at opplysningene er innhentet, men også på hvilken måte opplysningene behandles og hvor lenge opplysningene skal lagres.

12.3.6 Adgang til institusjoner

Departementet fastholder at Eldreombudet har behov for adgang til institusjoner og foreslår at Eldreombudet gis tilgang til alle offentlige og private institusjoner der Eldreombudet har begrunnet behov for adgang. Dette vil typisk kunne være institusjoner for eldre og som det er nødvendig at Eldreombudet kan ha adgang til for å utføre sine oppgaver på en god måte. Aktuelle offentlige og private institusjoner kan for eksempel være offentlige eller private sykehjem.

Det forutsettes at Eldreombudet utøver et godt skjønn og foretar vurderinger av hvilke arbeidsmetoder som ivaretar eldre på en best mulig måte.

Når det gjelder Eldreombudets adgang til institusjoner, påpeker noen av høringsinstansene at institusjoner i enkelte tilfeller også er personers private hjem. Oslo kommune mener at det bør skilles mellom fri tilgang til fellesområder og administrative områder i institusjoner og tilgang til enkeltbeboeres rom, som også er beboernes hjem. Personer som bor på institusjoner har rett til privatliv i eget hjem, men departementet mener likevel at ansvarsforholdene for institusjoner tilsier at det må vektlegges at Eldreombudet får tilgang til institusjoner i tilfeller ombudet mener det er nødvendig. Ved en institusjon vil det typisk være flere eldre personer som gis omsorg eller andre tjenester og det er derfor vesentlig at Eldreombudet kan undersøke forholdene.

12.3.7 Adgang til private hjem forutsetter samtykke

Som det fremgår ovenfor, vil lovforslaget innebære at Eldreombudet har adgang til alle offentlige og private institusjoner der Eldreombudet vurderer det som nødvendig med slik adgang. Departementet fastholder at Eldreombudet ikke uten samtykke skal ha rett til tilgang til private hjem. Forslaget om at samtykke må foreligge før Eldreombudet kan gis tilgang til private hjem fikk bred støtte i høringen, og blant annet Sarpsborg kommune, Halden kommune, Eldrerådet i Bamble kommune, Helsedirektoratet og Forskningsgruppen USN EldreForsk støtter forslaget.

Derimot mener Eldres råd i Inderøy kommune at Eldreombudet bør ha tilgang til private hjem uavhengig av om samtykke gis og Rettspolitisk forening viser til at eldre som mottar hjemmetjenester i private hjem er en utsatt og ofte isolert gruppe og mener det må vurderes nærmere om ombudet skal sikres tilgang til private hjem der det gis hjemmetjenester, selv om det ikke foreligger samtykke. Departementet ser at det kan være viktig for Eldreombudet å ha tilgang til private hjem for å ivareta denne gruppens interesser. Samtidig mener departementet at det vil være svært inngripende å gå inn i private hjem uten samtykke og at hensynet til retten til privatliv må her veie tyngre enn Eldreombudets behov for kunnskap gjennom opplysninger som kan innhentes uten at samtykke foreligger.

Somdet påpekes av Pasient- og brukerombudene kan ulempen ved at Eldreombudet ikke kan undersøke forhold i private hjem, løses ved at Eldreombudet kan orientere ansvarlig myndighet eller tilsyn som har nødvendige hjemler for å undersøke. Departementet merker seg innspillet om at spørsmålet bør vurderes på nytt ved første gangs evaluering av ordningen.

Etter dette fastholder departementet at det ikke gis noen særlig rettighet for Eldreombudet om tilgang til private hjem. Eldreombudet er likevel ikke avskåret fra å undersøke forholdene i private hjem, men det må da foreligge samtykke fra den enkelte eller pårørende.

12.3.8 Eldreombudets taushetsplikt

Departementet fastholder forslaget om at Eldreombudet bør ha taushetsplikt, men ser at taushetsplikten bør lovfestes slik at det blir tydelig at strengere taushetsplikt som følger av andre lover også gjelder for Eldreombudet. Det foreslås at taushetsplikten reguleres i § 7 femte ledd.

Eldreombudets taushetsplikt vil gjelde med mindre det foreligger rettslig grunnlag for noe annet, for eksempel samtykke fra den det gjelder.

I høringsnotatet ble det foreslått at Eldreombudet skulle ha taushetsplikt om alle forhold som gjelder enkeltpersoner, men departementet mener det er mer presist i denne sammenheng å vise til at taushetsplikten omfatter opplysninger som gjelder enkeltpersoners personlige forhold. Dette er i samsvar med forvaltningslovens regler.

Forslaget ble ikke mye kommentert fra høringsinstansene, men Forskningsgruppen USN Eldreforsk og Klepp kommune støtter forslaget.

Bestemmelsen vil tydeliggjøre at dersom Eldreombudet mottar opplysninger som er underlagt strengere taushetsplikt enn det som følger av forvaltningsloven, vil de strengere reglene gjelde. Bestemmelsen er begrunnet med at Eldreombudet vil kunne ha behov for opplysninger fra tjenester og personell, særlig helsepersonell, med strengere taushetsplikt enn det som følger av forvaltningslovens alminnelige regler.