13 Avbestilling og oppsigelse

13.1 Gjeldende rett

De rettslige begrepene avbestilling, oppsigelse og angrerett har til felles at de innebærer at en part helt eller delvis løser seg fra avtalens forpliktelser ved å frasi seg retten til motpartens ytelse. Avbestilling er aktuelt der leverandørens ytelse ennå ikke er levert. Oppsigelse er relevant bare der ytelsene leveres løpende. Bruk av angreretten kan etter omstendighetene være aktuelt i begge tilfeller. Avbestilling, oppsigelse og angrerett kan ses som unntak fra grunnprinsippet om at avtaler skal holdes. Det ligger forskjellige hensyn til grunn for de ulike opphørstypene, og det er forskjeller i vilkårene som må ses i sammenheng med kontraktssituasjonenes egenart.

For avtaler mellom forbrukere og næringsdrivende oppstilles det i kontraktslovgivningen gjennomgående en avbestillingsrett for forbrukeren, jf. forbrukerkjøpsloven § 41, håndverkertjenesteloven § 39, jf. § 40, og bustadoppføringslova § 52. Hovedvilkårene for avbestillingsretten er at den næringsdrivende ikke har levert, eller har levert bare deler av ytelsen, og at forbrukeren erstatter økonomiske tap som er en følge av avbestillingen. Det er uklart i hvilken grad en tilsvarende avbestillingsrett kan gjøres gjeldende i ulovfestede kontraktsforhold mellom forbrukere og næringsdrivende.

Når det gjelder oppsigelse, antas det å følge av alminnelige kontraktsrettslige regler at en løpende avtale kan sies opp hvis det ikke er holdepunkter for noe annet, jf. dommen i Rt. 1999 side 1672 på side 1680. Oppsigelsen må imidlertid skje med rimelig varsel, jf. Hagstrøm: Obligasjonsrett (2. utgave, 2011) side 242.

Angrerettloven, som gjennomfører direktiv 2011/83/EU (forbrukerrettighetsdirektivet) i norsk rett, regulerer angrerett ved salg av varer og tjenester til forbrukere når den næringsdrivende opptrer i næringsvirksomhet og avtalen inngås ved fjernsalg eller salg utenom faste forretningslokaler, se angrerettloven § 1 første ledd. Loven gjelder også for avtaler om levering av digitale ytelser til forbrukere. Barne- og familiedepartementet sendte 16. november 2020 på høring et forslag om gjennomføring i norsk rett av direktiv (EU) 2019/2161 om endring av direktivet 93/13/EØF og direktiv 98/6/EF, 2005/29/EF og 2011/83/EU om bedre håndheving og modernisering av EU-reglene om forbrukerbeskyttelse (moderniseringsdirektivet), som blant annet innebærer en tilpasning av reglene i angrerettloven til de nye reglene om levering av digitale ytelser i digitalytelsesdirektivet. I EØS-komiteens beslutning nr. 69/2021 av 5. februar 2021 ble moderniseringsdirektivet besluttet innlemmet i EØS-avtalens vedlegg XIX om forbrukervern.

Det følger av artikkel 4 i moderniseringsdirektivet at nasjonal lovgivning som gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet – i norsk rett angrerettloven – også skal gjelde når en leverandør leverer en digital ytelse til en forbruker, og forbrukeren avgir til eller påtar seg å dele personopplysninger med leverandøren. Når disse endringene i angrerettloven trer i kraft, vil forbrukerens angrerett ved kjøp av digitale ytelser etter digitalytelsesloven være den samme uavhengig av om forbrukeren betaler med penger eller et digitalt uttrykk for verdi, eller om forbrukeren deler personopplysninger. Angrerettloven § 22 bokstav n oppstiller et særskilt unntak fra angreretten for visse digitale ytelser.

13.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i lovutkastet kapittel 7 bestemmelser om forbrukerens rett til avbestilling og oppsigelse. Bestemmelsene er utformet etter mønster av forbrukerkjøpsloven kapittel 8 som har overskriften «Avbestilling og retur». Det ble likevel foreslått enkelte tilpasninger som følge av de digitale ytelsenes egenart, blant annet en bestemmelse om oppsigelse, som antas å være særlig praktisk ved levering av digitale ytelser.

Direktivet har ikke bestemmelser om slike spørsmål som er foreslått regulert i lovutkastet kapittel 7, men departementet la til grunn at denne typen regler – som gjelder forskjellige former for opphør av avtaleforhold – faller inn under unntaket for «aspekter i alminnelig avtalerett» i direktivet artikkel 3 nr. 10. Avtalestatene står da i utgangspunktet fritt til å gi lovbestemmelser om spørsmålene.

Departementet foreslo en bestemmelse om avbestilling før levering i lovutkastet § 31, som svarer fullt ut til avbestillingsreglene i forbrukerkjøpsloven § 41 (høringsnotatet punkt 16.2 side 43):

«Det kan spørres om det egentlig er behov for avbestillingsregler ved levering av digitale ytelser, og om avbestillingsreglene i andre forbrukerkontraktslover enn forbrukerkjøpsloven kunne ha vært bedre egnet som modell. Departementet antar imidlertid at avbestilling ikke er helt upraktisk for avtaler om fysiske bærere av digitalt innhold; her er vel behovet omtrent det samme som etter forbrukerkjøpsloven. Ellers kan det særlig tenkes at en avbestillingsrett kan være praktisk for ytelser som skal utvikles etter forbrukerens spesifikasjoner, jf. lovutkastet § 2 første ledd. Lovutkastet § 41 oppstiller etter dette en avbestillingsrett mot erstatningsplikt (første ledd), den regulerer vilkårene for å benytte avbestillingsgebyr (andre ledd), og den fastsetter at erstatningen skal utmåles etter kapittel 11 hvis det ikke er fastsatt noe avbestillingsgebyr.

Når det gjelder omfanget av erstatningen – hva som menes med «tap som er en følge av avbestillingen» i første ledd – nevner departementet at spørsmålet om erstatning for redusert omsetningsvolum («lost volume seller») særlig kan komme på spissen ved avbestilling av ikke-skreddersydd programvare og lignende digitale ytelser. Her kan det hevdes at leverandøren ikke kan foreta noen egentlig dekningstransaksjon ved å levere til en annen kunde, siden ytelsen er av en slik art at leverandøren kan levere til nærmest et uendelig antall forbrukere. Med andre ord: At forbrukeren avbestiller, kan hevdes å påføre leverandøren et fortjenestetap i form av redusert omsetningsvolum – et tap som svarer til nettoverdien av kontrakten for leverandøren (den positive kontraktsinteressen). I Rt. 2003 s. 486 (Block Watne) tilkjente flertallet erstatning for redusert omsetningsvolum etter bustadoppføringslova § 52. Departementet tar ikke stilling til resultatet i dommen, men antar at flertallets tilnærming der vil kunne gjøre avbestillingsretten nærmest illusorisk for enkelte digitale ytelser. Samtidig er det ikke gitt at det er en uønsket løsning alle forhold tatt i betraktning. Departementet tar gjerne imot innspill fra høringsinstansene på hva som vil være en rimelig avveining av partenes interesser her; lovteksten tar foreløpig ikke stilling til spørsmålet. Det kan for øvrig være usikkert hvor praktisk spørsmålet er: Det vil ofte ikke være noen tidsforskjell mellom levering og avtaleinngåelsen når det er tale om levering av digitale ytelser, og i en del av tilfellene der forbrukeren angrer seg, vil forbrukeren i stedet kunne påberope seg angreretten.»

I lovutkastet § 32 foreslo departementet en bestemmelse om retur etter levering, som i praksis svarer til forbrukerkjøpsloven § 42 (høringsnotatet punkt 16.3 side 43–44):

«Departementet har i lovutkastet § 32 inntatt en bestemmelse som i praksis svarer til forbrukerkjøpsloven § 42. Første ledd fastsetter at etter at digitalt innhold er levert, blir forbrukeren ikke fritatt for å betale vederlaget selv om innholdet og en eventuell fysisk bærer leveres tilbake til leverandøren. I andre ledd fremgår det at betalingsplikten likevel bortfaller ved heving (bokstav a), hvis vilkårene for angrerett er oppfylt (bokstav b), eller hvis en rett til tilbakelevering følger av avtalen (bokstav c). Den tilsvarende bestemmelsen i forbrukerkjøpsloven har ingen selvstendig betydning: Den er tatt med av opplysningshensyn og sier bare det som følger av prinsippet om at avtaler skal holdes, og av de nevnte grunnlagene for å si seg løst fra avtalen, jf. Ot.prp. nr. 44 (2001–2002) side 84. Det samme er ment å gjelde for bestemmelsen i lovutkastet.

Departementet har foreløpig valgt å begrense bestemmelsen til digitalt innhold, siden det vel ikke gir mening å snakke om tilbakelevering av en tjeneste. Ved den uttrykkelige henvisningen til en eventuell fysisk bærer er det markert at bestemmelsen først og fremst vil være praktisk for digitalt innhold som leveres på fysiske medier, jf. lovutkastet § 2 andre ledd. Departementet nevner for øvrig at det kan være usikkert om kjøp på prøve er særlig praktisk ved levering av digitalt innhold, slik at det kan spørres om det er grunn til å beholde bestemmelsen i § 32 andre ledd bokstav c.

Når det gjelder angreretten – som det vises til i lovutkastet § 32 andre bokstav b – nevner departementet at angrerettloven § 22 bokstav n har et særskilt unntak for visse digitale ytelser.»

Departementet foreslo en bestemmelse om oppsigelse i løpende avtaleforhold i lovutkastet § 33. Bestemmelsen har blant annet regler om bindingstid, en rett for forbrukeren til å si opp avtalen med det kommunikasjonsmiddelet som ble brukt til å inngå avtalen, og en særregel som gir forbrukeren et visst vern mot å bli fakturert for tjenester forbrukeren ikke bruker lenger (høringsnotatet punkt 16.4 side 44–46):

«Lovutkastet § 33 første ledd innleder med å fastslå utgangspunktet om at løpende avtaler om levering av digitale ytelser kan sies opp med rimelig varsel hvis ikke noe annet er avtalt. I andre punktum er det tatt inn en presisering av hva som er rimelig varsel i en praktisk situasjon, nemlig avtaler med månedlig forskuddsbetaling for løpende ytelser. Her innføres det en klar presumsjon for at forbrukeren kan si opp med virkning for neste betalingsperiode helt frem til forfallstidspunktet for denne perioden. Samtidig gjelder det en sikkerhetsventil for tilfeller der en slik oppsigelsesrett ville virke urimelig overfor leverandøren ut fra avtaleforholdets egenart; i så fall må man falle tilbake på hovedregelen som krever et rimelig varsel (rimelig oppsigelsestid).

I andre ledd er det inntatt en bestemmelse om bindingstid. Etter første punktum kan det som hovedregel ikke gyldig avtales at avtalen skal være uoppsigelig i mer enn seks måneder av gangen. Andre punktum fastsetter et unntak for særlige tilfeller, der det kan det avtales en bindingstid på inntil tolv måneder. Ifølge tredje punktum kan vilkår om bindingstid bare avtales hvis forbrukeren gis en fordel som står i forhold til bindingstidens lengde. Med det siste siktes det for eksempel til at forbrukeren får en redusert månedspris eller utvidet tilgang til tjenesten som følge av bindingstiden.

Formålet med bestemmelsen om bindingstid er å fremme konkurransen og verne forbrukeren mot å bli avskåret fra å nyttiggjøre seg andre, nye og bedre tilbud i markedet. Bestemmelsen er utformet etter mønster av ekomloven § 2-4 fjerde ledd, som riktignok opererer med dobbelt så lange maksimale bindingstider. Departementet ber om høringsinstansenes syn på om de foreslåtte maksimale bindingstidene i lovutkastet er treffende. Videre bes det om høringsinstansenes syn på om det er behov for et unntak som nevnt for «særlige tilfeller», og på om vilkåret for å anvende unntaket bør gjøres mindre skjønnsmessig. I forarbeidene til ekomloven uttales det følgende om den aktuelle unntaksbestemmelsen, se Prop. 69 L (2012–2013) side 98:

«Unntaksbestemmelsen vil kunne anvendes i de situasjoner hvor det åpenbart vil være i sluttbrukers interesse at bindingstid avtales utover 12 måneder. Eksempler på slike situasjoner kan være sluttbrukers mulighet for leveranse av infrastruktur for tjenester hvor utviklings- og produksjonskostnader medfører at lengre bindingstid er en forutsetning for at et kommersielt tilbud er tilgjengelig. Videre vil sluttbrukers interesse av bindingstid utover 12 måneder kunne være relevant ved inngåelse av kollektivavtaler med borettslag, boligsameier og lignende.»

Når det gjelder hva som menes med bindingstid, vurderer departementet det foreløpig slik at dette bør avgrenses til avtaleforhold der man binder seg på forhånd til å betale regelmessig i bindingstiden og ikke si opp avtalen underveis. Dersom forbrukeren derimot eksempelvis kjøper og betaler for et halvt års abonnement på en tjeneste som man vanligvis betaler for månedlig, gjerne til en redusert totalpris, bør dette antakelig ikke likestilles med bindingstid. Forbrukeren har her måttet forholde seg til avtalens økonomiske realitet allerede ved avtaleinngåelsen, ved at hele vederlaget betales på dette tidspunktet, og beskyttelsesbehovet fremstår da normalt som mindre.

I lovutkastet § 33 tredje ledd er det fastsatt at for avtaler om løpende levering der vederlaget utelukkende er at forbrukeren oppgir personopplysninger, kan avtalen sies opp av forbrukeren med umiddelbar virkning med mindre noe annet er uttrykkelig akseptert og særlig begrunnet i avtalens art. Hensynet er at forbrukeren her oppgir personopplysninger og i utgangspunktet ikke bør tvinges til å fortsette med dette. Det ville neppe uansett være praktisk å skulle gjennomtvinge slike avtaler, siden det interessante for leverandøren – personopplysningene – gjerne genereres gjennom forbrukerens fortsatte bruk av tjenesten. Forbrukeren står selvfølgelig fritt til å slutte å bruke tjenesten, men det kan være en fordel at det også er mulig å få formalisert en oppsigelse i denne typen avtaleforhold. Selv om det med en så vid oppsigelsesrett blir begrenset bruk for hevingsbeføyelsen i disse typetilfellene, jf. lovutkastet § 24, vil hevingsretten fremdeles kunne ha selvstendig betydning for unntakstilfellene der det ikke gjelder en fri oppsigelsesadgang. Departementets foreløpige vurdering er at den vide oppsigelsesretten her ikke skaper problemer opp mot direktivets bestemmelser om vilkårene for heving. Det kan imidlertid bli nødvendig å vurdere utformingen av forslaget i lys av utfallet av det nevnte direktivforslaget COM (2018) 185 om angrerett.

Etter lovutkastet § 33 fjerde ledd kan forbrukeren si opp avtalen med det kommunikasjonsmiddelet som ble brukt til å inngå avtalen. Forbrukeren kan også si opp avtalen med et annet passende kommunikasjonsmiddel som leverandøren benytter ellers i sin virksomhet. Formålet med en slik bestemmelse er å ramme avtalevilkår som i praksis innskrenker forbrukerens oppsigelsesrett gjennom å kreve at forbrukeren sier opp avtalen med et bestemt (og gjerne uvanlig) kommunikasjonsmiddel. Når leverandøren ellers benytter seg av e-post, telefon, nettside og lignende i sin virksomhet, bør forbrukeren i utgangspunktet også kunne si opp gjennom disse kanalene. Bestemmelsen inneholder likevel en viss fleksibilitet gjennom forutsetningen om at kommunikasjonsmiddelet må være «passende». Leverandøren kan ha et legitimt behov for ikke å ta imot kundehenvendelser på alle kommunikasjonsplattformer som benyttes i virksomheten. Slik sett kan det være forsvarlig om leverandøren ønsker å begrense seg til å ta imot kundehenvendelser på for eksempel e-post fremfor å ha en bemannet telefon til enhver tid eller å åpne for direkte meldinger på nettsiden sin. Bestemmelsen i første punktum om at forbrukeren kan benytte samme kommunikasjonsmiddel som ved avtaleinngåelsen, bør være tilstrekkelig til å ivareta hensynet til forbrukere med spesielle behov her.

I lovutkastet § 33 femte ledd er det inntatt en særregel som gir forbrukeren et visst vern mot å bli fakturert for tjenester som forbrukeren ikke bruker lenger. Ved levering av løpende digitale tjenester er det en utbredt praksis for å avtale månedlig forskuddsbetaling med automatisk trekk fra forbrukerens bankkonto. Dette må i utgangspunktet anses som en fordelaktig ordning for begge parter som normalt ikke skaper problemer. Hvis forbrukeren har sluttet å bruke en løpende tjeneste og glemmer å si opp, kan det nok være ugunstig for forbrukeren at trekkene fortsetter, men dette er noe forbrukeren generelt sett må ha risikoen for. Er det derimot ikke lenger dekning på kontoen, eller er betalingskortet utløpt, oppstår det etter departementets syn et potensielt vernebehov for forbrukeren. Her kan det i prinsippet tenkes at en mer useriøs leverandør vil fortsette å gi forbrukeren tilgang til ytelsen og samtidig akkumulere et større vederlagskrav mot forbrukeren. Isolert sett har leverandøren lite å tape på dette, siden kostnaden ved å levere en digital ytelse til én ekstra forbruker som regel er ubetydelig. For å forhindre en eventuell slik praksis foreslås det at avtalen skal anses som oppsagt hvis det på forfallsdagen ikke er dekning på kontoen og forbrukeren ikke retter forholdet etter oppfordring fra leverandøren. Det samme gjelder hvis betalingskortet som forbrukeren har registrert, ikke lenger er gyldig. En slik regel synes allerede å praktiseres av flere store leverandører av strømmetjenester. Bestemmelsen gjelder naturlig nok bare hvis det ikke er avtalt noen bindingstid.»

Departementet presiserte at oppsigelsesbestemmelsen i lovutkastet § 33 ikke nødvendigvis er uttømmende, og at det i prinsippet kan tenkes at vilkår om oppsigelse kan tilsidesettes på et annet grunnlag, jf. særlig avtaleloven § 36.

13.3 Høringsinstansenes syn

De høringsinstansene som har uttalt seg om lovutkastet § 31 om avbestilling før levering – Barne- og familiedepartementet, Forbrukerrådet og Forbrukertilsynet – gir uttrykk for at forbrukerens angrerett etter angrerettloven som oftest vil være mer praktisk for digitale ytelser enn en avbestillingsrett. Barne- og familiedepartementet og Forbrukertilsynet tar til orde for at det bør følge av lovteksten i § 31 at forbrukeren i mange tilfeller kan gjøre angreretten gjeldende, i stedet for avbestilling mot eventuell erstatning etter § 31. Barne- og familiedepartementet uttaler:

«I punkt 16.2 og lovforslagets § 31 gis det inntrykk av at forbrukeren må betale erstatning for tap som følge av avbestilling før levering. BFD antar at de aller fleste avtaler om digitale ytelser inngås via fjernkommunikasjonsmidler som nettleser eller mobilapplikasjoner. Ytelsene er som regel heller ikke spesialtilpasset den enkelte forbrukeren. Dette innebærer at forbrukeren som den store hovedregel kan avbestille før levering uten at selger kan kreve erstatning, jf. angrerettloven § 20 og forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 9. Erstatning for redusert omsetningsvolum vil sjelden være aktuelt. BFD mener derfor det tydelig må fremgå av digitalytelsesloven at hovedregelen er at disse ytelsene som hovedregel kan avbestilles før levering uten at forbrukeren må betale erstatning.»

Forbrukertilsynet uttaler at et rimelig og klart formulert avbestillingsgebyr vil ivareta hensynet til begge parter ved avbestilling:

«Når det gjelder erstatning i forbindelse med avbestilling av digitale ytelser, vil leverandøren ikke ha samme typer kostnader forbundet med avbestillingen som for fysiske varer, med mindre det gjelder tilvirkningskjøp etter forbrukeren egne spesifikasjoner. Det er imidlertid naturlig at leverandøren får en form for kompensasjon for at forbrukeren ikke gjennomfører avtalen.

Når det gjelder omfanget av erstatningen oppstår spørsmålet om erstatningen også skal gjelde redusert omsetningsvolum når leverandøren kan levere til nærmest et uendelig antall forbrukere. Ved erstatning for den positive kontraktsinteressen og nettoverdien av avtalen, vil resultatet være at forbrukeren i realiteten ikke har en avbestillingsrett i disse tilfellene, da kostnadene knyttet til tilgjengeliggjøringen overfor forbruker, i de aller fleste tilfeller vil være minimal. Det vil også være mindre praktisk at en digital ytelse er delvis levert eller lignende.

For fysiske varer eller ytelser basert på forbrukerens spesifikasjoner vil det påløpe kostnader knyttet til forberedelser, produksjon og at leverandøren ikke oppnår et dekningssalg. For digitale ytelser, med unntaket for fysisk bærer av digitale ytelser og ytelser laget etter forbrukerens bestemte spesifikasjoner, kan leverandøren nærmest levere ytelsen til et uendelig antall forbrukere. Nettoverdien av avtalen vil dermed være tilnærmet prisen for ytelsen. Forbrukeren stilles dermed tilnærmet økonomisk likt, uavhengig av om ytelsen leveres eller ikke. Etter vårt syn vil ikke erstatning for redusert omsetningsvolum i form av nettoverdien av kontrakten være en rimelig løsning.

I de tilfeller hvor forbrukeren ikke kan gjøre angrerett gjeldende mener vi et rimelig og klart formulert avbestillingsgebyr vil ivareta hensynet til begge parter ved avbestilling.»

Det har ikke kommet innspill i høringen til lovutkastet § 32 om retur etter levering.

Flere høringsinstanser har uttalt seg om den foreslåtte bestemmelsen om oppsigelse i lovutkastet § 33.

Forbrukertilsynet mener at kravet til oppsigelse med «rimelig» varsel fra forbrukeren må være absolutt, og at det må gjelde både oppsigelsesfristen og oppsigelsestidens lengde:

«Vi mener «rimelig varsel» må gjelde i alle tilfeller, og at leverandøren ikke skal ha adgang til å avtale noe annet med forbrukeren, slik det er adgang til etter lovforslaget.

Forbrukertilsynet er av den oppfatning at det i forarbeidene bør presiseres at rimelig varsel både gjelder når forbrukeren skal si opp den digitale ytelsen (oppsigelsesfrist) og hvor lenge forbrukeren er bundet av avtalen (oppsigelsestidens lengde).

Etter vårt syn er det ikke rimelig at leverandøren benytter hverken en lengre oppsigelsesfrist og oppsigelsestid enn strengt nødvendig. Formålet med oppsigelsen er at leverandøren skal kunne avslutte avtaleforholdet på en tilfredsstillende måte. Vi ber derfor om at dette nærmere omtales i lovforarbeidene og at vilkåret om «rimelig varsel» skal tolkes strengt.

Vi kan ikke se at leverandører har behov for lengre oppsigelsestid, da både levering og betaling i størst mulig grad er automatisert og ikke er avhengig av manuell behandling for å effektueres. Det vises i den forbindelse til at levering av digitale ytelser for de fleste tilfeller tilnærmet skjer umiddelbart etter inngått avtale. Eksempelvis har forbrukeren tilgang til en strømmetjeneste umiddelbart eller abonnement på et dataprogram (Software).»

Forbrukertilsynet uttaler videre at regelen om at oppsigelse ved avtalt månedlig forskuddsbetaling får virkning fra neste betalingsperiode, bør være unntaksfri:

«Etter Forbrukertilsynets vurdering mener vi at regelen for avtalt månedlig forskuddsbetaling skal være at oppsigelsen får virkning etter utløpet av inneværende betalingsperiode, slik at forbrukeren er ute av avtalen innen neste betalingsperiode. På bakgrunn av hvilke hensyn som gjør seg gjeldende ved oppsigelse av en digital ytelse, som også redegjort for ovenfor, er det etter vårt syn ikke grunnlag for å oppstille et unntak i loven knyttet til om en slik oppsigelsen er urimelig ut fra avtalens art.»

IKT-Norge er enig i den foreslåtte unntaksadgangen fra forbrukerens rett til oppsigelse med virkning fra neste betalingsperiode, men mener at unntaket bør gjelde for flere tilfeller enn der det er urimelig ut fra avtalens art:

«Departementet foreslår at der det er avtalt månedlig forskuddsbetaling, får oppsigelsen virkning fra den neste betalingsperioden med mindre dette ville virke urimelig ut fra avtalens art. IKT-Norge er enige i at for mange typer avtaler er dette en naturlig løsning, men stiller spørsmål ved om «urimelig ut fra avtalens art» er et passende kriterium for når andre oppsigelsesrutiner kan avtales, i hvert fall om det skal forstås snevert. Mangfoldet av digitale ytelser, og leverandører av slike, tilsier at det bør kunne tas hensyn utover en snever forståelse av «avtalens art». Departementet omtaler i høringsnotatet kriteriet som en sikkerhetsventil for der en slik oppsigelsesrett ville virke urimelig overfor leverandøren ut fra avtaleforholdets egenart. IKT-Norge ser positivt på at departementet ser behovet for dette, men ber om at det sikres at ordlyden reflekterer at leverandører kan ha forskjellige legitime behov for andre oppsigelsesrutiner, f.eks. av hensyn til bemanning eller IT-systemer, og at de i så fall må kunne tillates.»

Amedia er positiv til høringsnotatets forståelse av hva som menes med bindingstid, og viser til at forbrukere som har forhåndsbetalt for en lengre periode, har tatt stilling til den økonomiske realiteten ved avtaleinngåelsen. Amedia uttaler videre:

«Amedia tilbyr i dag forhåndsbetalte løpende abonnementer med forskjellige betalingsintervaller. Kunden kan velge om betaling skal skje månedlig, kvartalsvis, halvårlig eller årlig. Kundene med de lengste betalingsintervallene kan få refundert en forholdsmessig del av sin forhåndsbetaling dersom oppsigelsen skjer underveis i et betalingsintervall. Kundene på de lengste betalingsintervallene vil også motta varsel før nytt betalingsintervall inntrer. De kunder som ikke vil fortsette kan da velge å si opp avtalen. Denne praksisen innebærer ingen innlåsing av kunden.

Amedia har nylig hatt dialog med Forbrukertilsynet om reglene for betaling, avtaleperioder og oppsigelse, og tilsynet har funnet ovennevnte praksis tilfredsstillende. Amedia ser ingen grunn til at denne praksisen ikke bør kunne fortsette.»

Barne- og familiedepartementet, Forbrukertilsynet og RiksTV støtter på den annen side ikke høringsnotatets definisjon av bindingstid og mener at også tilfeller hvor forbrukeren har forskuddsbetalt, bør være omfattet av de foreslåtte begrensningene i adgangen til å avtale bindingstid. RiksTV uttaler:

«På side 45 begrunner departementet hvorfor forskuddsbetalte tjenester ikke skal omfattes av loven. Vi er ikke enige i departementets begrunnelse og konklusjon. Etter vårt syn er det ikke slik at forbrukeren i større grad forstår de økonomiske realiteten ved inngåelse av avtaler om forskuddsbetaling. Tvert imot, uten å ha særlig formening om hva som venter i fremtiden, og uten å kunne sammenlikne et tilbud i dag med et tilbud i morgen, vil han ta valg som binder på akkurat samme måten som bindingstid gjør. Det er ikke primært det å forstå hva den aktuelle tjenesten koster som er problemet, men å sammenlikne denne med andre tilbud nå og i fremtiden. Konkurransemessig gir dette også samme begrensende effekt som departementet selv påpeker ift. ordinær bindingstid. Forskuddsbetaling bør av denne grunn reguleres på samme måten som ordinært betaling.»

Barne- og familiedepartementet og Forbrukertilsynet viser til at høringsnotatets definisjonen av bindingstid kan gi næringsdrivende insentiver til å i større grad operere med lange perioder med forskuddsbetaling. Det pekes i denne sammenhengen på at forbrukeren etter gjeldende praksis skal kunne komme seg ut av en avtale om levering av en digital ytelse ved å betale et rimelig bruddgebyr før bindingstidens utløp eller i tilfeller der forbrukeren har forskuddsbetalt, og mener dette bør fremgå av lovteksten. Forbrukertilsynet gir uttrykk for følgende:

«Foruten endringer i produkter og priser i markedet kan også forbrukerens behov og interesse endre seg. Forbrukere som av økonomiske grunner ønsker å komme seg ut av avtalen, vil dermed ikke ha en reell mulighet til å gjøre dette. Koronasituasjonen og andre tilfeller av inntektsbortfall for en forbruker er eksempel på dette.

Vilkår om forskuddsbetaling for en lengre periode, uten forbrukerens mulighet for refusjon, vil i praksis kunne utgjøre et innelåsende vilkår med den samme konsekvensen for forbrukerne som bruk av bindingstid. Videre er vi av den oppfatning at leverandører kan tilpasse seg med å erstatte bindingstidstilbud med å tilby abonnement med forhåndsbetaling i større utstrekning enn i dag. Dette vil medføre at forbrukerbeskyttelsen i form av tillatt bindingstid blir mindre effektiv.

Etter Forbrukertilsynet og Markedsrådets praksis må en slik innelåsende effekt balanseres ved at forbrukeren gis en mulighet til å komme ut av avtalen mot å betale et gebyr. Gebyret må være proporsjonalt og ved beregningen vil det være relevant å ta hensyn til en eventuell økonomisk fordel som forbrukeren har mottatt i form av rabatter eller lignende.

Det vises her til at Forbrukertilsynet har tatt opp denne problemstillingen i saker overfor aktører i avisbransjen, hvor mange aktører allerede refunderte betaling i tilfeller hvor forbrukeren ønsket å si opp førtidig, i tillegg til at aktørene flest bekreftet at de ville innta dette i vilkårene til tjenesten.

På denne bakgrunn ber vi departementet om å presisere at krav om forskuddsbetaling uten mulighet til å komme ut av avtalen likestilles med bindingstid og videre at det gis adgang til oppsigelse før utløpet av abonnementsperioden med tilhørende rett på en forholdsmessig refusjon. Etter vårt syn bør også forskuddsbetaling for digitale ytelser begrenses til en periode på 6 måneder, slik som for bindingstidsavtaler.

Ved beregning av refusjon kan det eksempelvis beregnes den tid abonnementet har løpt til alminnelig månedspris og refundere det som er betalt utover dette. På denne måten bortfaller også den fordel kunden eventuelt har fått ved å velge et kampanjetilbud eller å betale redusert månedlig kostnad ved å velge en lengre forskuddsbetalt abonnementsperiode.»

RiksTV tar til orde for at det spesifiseres hva som er en «fordel» som gir grunnlag for en avtale med vilkår om bindingstid:

«Til departementets spørsmål om omfanget av skjønn, mener vi unntaket forbudet mot bindingstid bør gjøres så lite skjønnsmessig som mulig. Som minimum må det gis klare eksempler på hva som skal til av økonomiske fordeler (og hva som ikke er ansett tilstrekkelig) slik at regelen kan praktiseres effektivt. I dag er vår oppfatning at det skal så lite til (under ekomregelverket og gjeldende praksis for digitale ytelser) for å anses å ha gitt en fordel at unntaket har blitt hovedregelen.»

Forbrukertilsynets uttalelse går i samme retning, og det gis uttrykk for at det bør presiseres i lovteksten at forbrukeren må gis en reell økonomisk fordel, for eksempel i form av redusert månedspris eller utvidet tilgang til tjenesten.

Schibsted og Mediebedriftenes Landsforening problematiserer særskilt hvorvidt eksempelvis et årsabonnement på en avis vil regnes som en avtale med bindingstid, og oppfatter forslaget slik at også andre fordeler enn økonomiske fordeler er omfattet av bestemmelsen. Schibsted uttaler:

«Årsabonnementer på redaksjonelle produkter er en løsning mange av våre kunder selv velger. I praksis selges det få digitale årsabonnementer, de fleste velger de første gangene å abonnere for kortere perioder, ofte én eller tre måneder. Men etter en tid er det relativt vanlig at kundene selv velger å gå inn på årsabonnementer, trolig mest av praktiske årsaker. Dette er aldri noe krav fra vår side. Slik vi leser departementets forklaring om hva som er ment med bindingstid i §33, 2. ledd, så er vår tolkning at årsabonnementer, ref forklaringen over, ikke kan regnes som bindingstid:

«Når det gjelder hva som menes med bindingstid, vurderer departementet det foreløpig slik at dette bør avgrenses til avtaleforhold der man binder seg på forhånd til å betale regelmessig i bindingstiden og ikke si opp avtalen underveis. Dersom forbrukeren derimot eksempelvis kjøper og betaler for et halvt års abonnement på en tjeneste som man vanligvis betaler for månedlig, gjerne til en redusert totalpris, bør dette antakelig ikke likestilles med bindingstid. Forbrukeren har her måttet forholde seg til avtalens økonomiske realitet allerede ved avtaleinngåelsen, ved at hele vederlaget betales på dette tidspunktet, og beskyttelsesbehovet fremstår da normalt som mindre.»

Skulle bestemmelsen i §33, 2. ledd, til tross for vår redegjørelse over, føre til at et årsabonnement på en digital avis skal være å betrakte som bindingstid, så kommer vi til spørsmålet om det knytter seg fordeler til denne abonnementstypen for kunden som likevel gjør at årsabonnement kan aksepteres. Det står ikke i lovteksten at dette må være en økonomisk fordel, så vi antar at fordeler også i form av enkelhet/bekvemmelighet for den enkelte også vil kunne være et gyldig vilkår for et årsabonnement.

Det er ingen hemmelighet at man kan spare penger på å «hoppe» fra kampanje til kampanje, i stedet for å tegne et lengre abonnement. Når svært få kunder velger å gjøre dette, uten at vi på noen måte legger hindringer i veien for en slik atferd, så legger vi til grunn at dette har med praktiske behov å gjøre.

Oppsummert forstår vi altså §33, 2. ledd slik at et årsabonnement på et redaksjonelt produkt ikke er å regne som bindingstid – subsidiært en form for bindingstid som likevel vil være akseptabel etter bestemmelsen.

Når vi tar opp dette så er det fordi vi likevel er noe usikre på tolkningen, og fordi vi vet at årsabonnement er noe mange av kundene våre ønsker. Det vil også være til vesentlig ulempe for oss, ikke minst administrativt, om vår forståelse av bestemmelsen ikke er riktig.»

RiksTV slutter seg til forslaget om bindingstid på seks måneder, med adgang til å avtale tolv måneders bindingstid i særlige tilfeller. Barne- og familiedepartementet, Forbrukerrådet, Forbrukertilsynet og Amedia er positive til forslaget om bindingstid på seks måneder, men mener det ikke bør åpnes for tolv måneders bindingstid i særlige tilfeller. Barne- og familiedepartementet uttaler:

«Det foreslås at det kan avtales 6 måneders bindingstid, men kun dersom forbrukeren gis en fordel. I særskilte tilfeller kan bindingstiden utvides, men likevel ikke lenger enn 12 måneder. BFD vil presisere at behovet for bindingstid vil variere på ulike markeder. Det er særlig markeder der det er behov for betydelige investeringer at aktørene har et berettiget behov for å operere med bindingstider. Ekommarkedet er et eksempel på marked der det er behov for betydelige investeringer. Etter BFDs syn kan det stilles spørsmål ved om det er tilsvarende behov for investeringer i markedet for digitale ytelser. Dette kan tale for at det ikke åpnes for en 12 måneders bindingstid i særskilte tilfeller i digitalytelsesloven.»

Forbrukertilsynet mener det er fornuftig å halvere bindingstidens lengde sammenlignet med ekomloven:

«Unntaket er utformet på bakgrunn av ekomloven § 2-4, men bindingstidens lengde er halvert. Dette er etter vårt syn fornuftig når det gjelder digitale ytelser. Til forskjell fra ekomsektoren hvor det foretas dyre og helt nødvendige investeringer i infrastruktur for å levere tjenestene, vil dette hensynet i mindre grad gjelde for digitale ytelser, hvor det å tilby ytelser på en enklere og billigere måte kan skaleres fra en mindre brukergruppe til en global brukergruppe. Vi kan derfor ikke se at hverken investeringshensyn eller andre hensyn tilsier at det bør være adgang til å avtale 12 måneders bindingstid for digitale ytelser. Markedet er gjennomgående i rask endring og 12 måneders bindingstid vil etter vårt syn låse forbrukeren til en bestemt leverandør i en for lang tidsperiode, slik at forbrukeren ikke kan nyttiggjøre seg av andre, nye og bedre tilbud i markedet. Etter vår oppfatning vil muligheten for 12 måneders bindingstid heller ikke styrke konkurransen i markedet.»

Altibox, IKT-Norge, Schibsted og Telenor Norge støtter ikke forslaget om en hovedregel om bindingstid på seks måneder. Disse høringsinstansene mener at lengden på tillatt bindingstid bør være den samme som i ekomloven. Schibsted uttaler følgende, som er dekkende også for synspunktene til Altibox, IKT-Norge og Telenor Norge:

«De maksimale bindingstidene i lovutkastet avviker fra de tilsvarende som følger av ekomloven § 2-4 fjerde ledd, og vi kan ikke se gode argumenter for denne forskjellen. All den tid bindingstider også kan være et gode for forbrukeren har vi vanskelig for å se nødvendigheten av å fastsette en kortere maksimal bindingstid enn det som følger av eksempelvis ekomloven. For å opprettholde innovasjonsmulighetene synes det således ikke nødvendig med så korte maksimale bindingstider som de foreslåtte. Hensynet til forbrukeren synes vel ivaretatt gjennom vilkåret om at bindingstid bare kan avtales hvis forbrukeren gis en fordel som står i forhold til bindingstidens lengde.»

IKT-Norge uttaler videre:

«I praksis er det ikke uaktuelt å tilby digitale ytelser til forbrukere i forbindelse med avtaler som reguleres av ekomloven, og det må også påregnes at inntekter fra salg av digitale ytelser er en del av grunnlaget for investeringsbeslutning om utbygging av ekom-infrastruktur. Å fastsette avvikende maksimale bindingstider for digitale ytelser vil etter vår vurdering kunne skape mer usikkert grunnlag for å investere i ny infrastruktur som kommer forbrukerne selv og samfunnet forøvrig til gode, og bør derfor unngås. I tillegg kommer at avvikende makstider kan skape administrative og kommunikasjonsmessige utfordringer i relasjon til forbrukerne.»

Departementet oppfatter at også Samfunnsbedriftene er positiv til bindingstider av en viss lengde.

Forbrukertilsynet mener det bør følge uttrykkelig av lovteksten eller forarbeidene at det ikke er adgang til automatisk fornyelse av bindingstiden, og at fornyelse av bindingstiden må bygge på en uttrykkelig avtale mellom leverandøren og forbrukeren.

I tillegg til en regel om bindingstid foreslår RiksTV at det inntas et forbud mot å knytte bindingstid for digitale ytelser til bindingstid på infrastruktur:

«Etter vårt syn bør det, i tillegg til at bindingstiden begrenses for digitale ytelser, innføres et absolutt forbud mot å knytte bindingstid på innhold mot bindingstid på infrastruktur (bredbånd). Dette vil ikke være å regulere ekomsiden, som vi oppfatter vil betraktes som en kombinert tjeneste når dette tilbys sammen med en digital ytelse, og som vil reguleres av ekomloven, men å sikre at kunder på innhold skal kunne velge fritt innholdsleverandør uavhengig av hvilken fiberleverandør de måtte ha. Det er ingen grunn til at levering av infrastruktur, og ev. rabatt eller finansiering av investering i infrastruktur, skal dekkes inn (krysssubsidieres) av innelåsing på innholdssiden. Dette bidrar bare til vertikal dominans av de få aktørene som kan posisjonerer seg på denne måten, og gjør det svært vanskelig for forbrukere å orientere seg.»

Datatilsynet mener at lovutkastet § 33 tredje ledd om oppsigelse av avtaler om løpende levering av digitale ytelser der forbrukeren utelukkende har delt personopplysninger, er i strid med personvernforordningen:

«Oppsigelsesadgangen i avtaler der forbrukeren ikke betaler med penger, men har påtatt seg å avgi personopplysninger, er særskilt regulert i § 33 tredje ledd. Det følger av forslaget til tredje ledd at forbrukeren i slike tilfeller kan si opp avtalen med umiddelbar virkning «med mindre noe annet er uttrykkelig akseptert og særlig begrunnet i avtalens art». Som nevnt tidligere kan partene ikke avtale seg vekk i fra personvernforordningens regler. Forbrukeren har til enhver tid rett til å trekke tilbake et eventuelt samtykke til behandling av personopplysninger, med den virkning at videre behandling på bakgrunn av samtykket vil være ulovlig. Vi viser her til det vi skriver i punkt 3.2 ovenfor. På denne bakgrunn vil den foreslåtte § 33 tredje ledd være i strid med personvernforordningen. Vi ber dere derfor ta ut unntaket: «med mindre noe annet er uttrykkelig akseptert og særlig begrunnet i avtalens art», fra bestemmelsens ordlyd.»

Forbrukertilsynet uttaler seg i samme retning.

Datatilsynet mener videre at en forbruker som både har betalt et tradisjonelt vederlag i form av penger eller et digitalt uttrykk for verdi og delt personopplysninger, må kunne si opp avtalen med umiddelbar virkning for de delene av avtalen som innebærer behandling av personopplysninger:

«Lovforslaget er taus om forbrukers oppsigelsesrett i løpende avtaleforhold der forbruker både betaler et vederlag og avgir personopplysninger. Datatilsynet antar bestemmelsen må tolkes slik at denne typen avtaler faller inn under hovedregelen om at avtalen kan sies opp med rimelig varsel, og at slike avtaler kan underlegges bindingstid. Vi vil i denne forbindelse understreke at personvernforordningens regler gjelder for all behandling av personopplysninger i avtaleforholdet, og leverandøren kan ikke kreve å fortsette å behandle forbrukerens personopplysninger i strid med personvernforordningens regler. På denne bakgrunn vil det kunne være problematisk dersom en forbruker ikke med umiddelbar virkning kan si opp de deler av avtalen som gjelder behandling av personopplysninger. Dersom det ikke er mulig å skille ut denne delen av avtalen, må etter vårt syn forbruker gis rett til å si opp avtalen i sin helhet med umiddelbar virkning.»

Forbrukertilsynets uttalelse går i samme retning.

Barne- og familiedepartementet og Forbrukertilsynet mener det er viktig, slik det var foreslått i høringsnotatet, med en regel om at forbrukeren skal kunne si opp avtalen om levering av den digitale ytelsen med det kommunikasjonsmiddelet som ble brukt til å inngå avtalen. Barne- og familiedepartementet er positiv til at avtalen også skal kunne sies opp med et annet passende kommunikasjonsmiddel, mens Forbrukertilsynet er av den oppfatning at forbrukeren bør kunne si opp ved hjelp av alle kommunikasjonsmidlene leverandøren benytter i sin virksomhet, og at leverandøren bare helt unntaksvis skal kunne nekte oppsigelse ved bruk av et kommunikasjonsmiddel den ellers bruker. IKT-Norge peker på at leverandører av digitale ytelser kan ha legitime behov for å bestemme at oppsigelser kun skal mottas i bestemte kanaler. Barne- og familiedepartementet, Forbrukerrådet og Forbrukertilsynet tar til orde for at det inntas et krav i loven om at det skal være enkelt for forbrukeren å finne frem til hvordan man sier opp avtalen.

Barne- og familiedepartementet og Forbrukertilsynet slutter seg til forslaget i lovutkastet § 33 femte ledd om en særregel som gir forbrukeren et visst vern mot å bli fakturert for tjenester forbrukeren ikke bruker lenger. Barne- og familiedepartementet mener regelen bør gjelde uavhengig av om den avtalte periodevise betalingen skjer forskuddsvis eller etterskuddsvis, og uttaler:

«BFD støtter for øvrig forslaget om at det anses som en oppsigelse der det i løpende avtaler med automatisk trekk ikke er mulig å få dekning fra forbrukerens konto. Dette er en svært viktig forbrukerrettighet og uten denne regelen kan forbrukerne risikere at det hoper seg opp betydelige betalingskrav for digitale tjenester som ikke benyttes. Regelen bør imidlertid gjelde uavhengig av om den avtalte periodevise betalingen skjer på forskudd eller etterskudd.»

Amedia og IKT-Norge er på den annen side kritiske til bestemmelsen. Amedia uttaler:

«Til tross for at Amedia i hovedsak støtter departementets forslag, så er det ett forhold Amedia vil be departementet revurdere. Det gjelder § 33 (5) som regulerer det særlige tilfellet at forbrukere har inngått en avtale med periodevis forskuddsbetaling uten bindingstid og hvor forbrukeren ikke har dekning på konto eller gyldig betalingskort på forfallsdatoen. Dette skal etter departementets syn være å anse som en oppsigelse hvis ikke forbrukeren retter forholdet etter oppfordring fra leverandøren.

Amedia kan ikke se at det er behov for bestemmelsen inntatt i forslagets § 33 (5) og er bekymret for at en slik bestemmelse kan få uheldige virkninger for både leverandører og forbrukere. Det kan være mange grunner til at en forbruker ikke har dekning på konto akkurat på forfallsdatoen eller at registrert betalingskort ikke lenger er gyldig. Det er ikke nødvendigvis slik at forbrukeren ønsker seg ut av avtaleforholdet.

For forbrukerens del kan det medføre uheldige konsekvenser om avtaleforhold plutselig kan anses oppsagt uten noen aktiv handling. Forbrukeren kan da miste fordeler, som f.eks. kampanjepris eller innhold, som ikke nødvendigvis er tilgjengelig igjen om tjenesten kjøpes på nytt. Det vil også påføre forbrukeren ekstra administrasjonsbyrder å få tilgang til tjenesten igjen.

For leverandøren skaper reguleringen usikkerhet da det ikke er klart når oppsigelsen er ment å inntre eller hvordan oppfordring skal foretas. Amedia frykter også at reguleringen åpner for spekulering ved at forbrukere kan bruke tjenesten og siden nekte å betale under henvisning til at avtalen må anses som oppsagt.

Amedia stiller spørsmålstegn ved hvilken empiri som ligger til grunn for departementets begrunnelse for § 33 (5). Amedia har mange abonnement med periodevis forskuddsbetaling uten bindingstid. I de aller fleste tilfellene der et betalingstrekk feiler løser saken seg enkelt ved at Amedia gjennomfører trekket på et noe senere tidspunkt. Dette er sjeldent et problem i praksis.

Det som etter Amedias syn ivaretar forbrukernes interesser er tydelighet ved avtaleinngåelsen om hvilke beløp som trekkes og tidspunktet for trekk, kombinert med enkle og forståelige mekanismer for å si opp avtaleforholdet. Amedia mener at dette bør være fokuset i det nye lovforslaget, snarere enn å knytte rettsvirkninger til en praktikalitet som manglende dekning på konto eller utløpt betalingskort jo ofte er.

På denne bakgrunn mener Amedia at § 33 (5) bør utgå av lovforslaget i sin helhet. Dersom dette ikke lar seg gjøre bør det i alle fall klargjøres at leverandøren har anledning til å oppfordre forbrukeren til å betale samt forsøke å gjennomføre trekk fra avtalt betalingskort i en bestemt periode før avtalen må anses oppsagt. Det bør også klargjøres at forbrukeren ikke har rett til å bruke tjenesten uten å gjøre opp for seg.»

IKT-Norge tar til orde for at en regel som foreslått i lovutkastet § 33 femte ledd bør være valgfri og fremhever at regelen kan være uheldig for blant annet sikkerhetstjenester:

«I § 33 (femte ledd) er det foreslått en regel om automatisk oppsigelse ved manglende dekning på forbrukers konto eller dersom forbrukerens betalingskort ikke lenger er gyldig og forbrukeren ikke retter opp i dette etter oppfordring fra leverandøren. Departementet viser i høringsnotatet til at tilsvarende ordning synes å praktiseres av flere store leverandører av strømmetjenester allerede. IKT-Norge antar at det for noen ytelser kan være en god løsning, men mener at det bør være frihet til å avtale dette i det enkelte tilfelle. Vi er bekymret for at for noen digitale ytelser vil forslaget kunne slå uheldig ut, for eksempel for sikkerhetstjenester. Det er utfordrende å overskue konsekvensene av forslaget for alle typer ytelser, og vi oppfordrer derfor departementet til å være varsomme med å innføre en slik regel. Til dette kommer at det i praksis synes noe uklart om det stilles nærmere krav til varslingsrutiner før automatisk oppsigelse, og også hvordan forskjellige aktuelle betalingsmetoder utover betalingskort og bankkonto skal håndteres. Forslaget ser ut til å være begrunnet i at departementet ser et potensielt vernebehov for forbrukeren i situasjoner hvor en useriøs aktør akkumulerer vederlagskrav for tilgang til ytelsen over tid. IKT-Norge mener det er grunn til å dokumentere behovet for en slik regel nærmere, da bakgrunnen for den i høringsnotatet virker noe hypotetisk. Dersom det er svindeltilfeller eller liknende man søker å begrense, vil vi anta at en mer treffsikker og mindre inngripende regulering vil være mulig.»

Forbrukertilsynet foreslår at det inntas et krav i loven om varsling ved automatisk fornyelse av abonnementer på digitale ytelser:

«Forbrukertilsynet er også av den oppfatning at det bør stilles som krav i digitalytelsesloven at den næringsdrivende skal varsle forbrukeren før et abonnement automatisk fornyes. Dette spørsmålet er ikke berørt i høringsnotatet.

Ved avtaler som inngås for en periode kan det være vanskelig for forbrukeren å huske at avtalen må sies opp og tidspunktet for når dette må skje. Tilsvarende gjelder for prøveabonnement hvor forbrukeren betaler en lavere sum eller en gratisperiode hvor forbrukeren blir overført til et betalende abonnement. Forbrukeren blir ofte minnet om avtalen først når han eller hun oppdager at beløpet allerede er trukket fra betalingskort eller konto. Ved dette tidspunktet har fristen for oppsigelse allerede utløpt.

Videre er inngåelsen av avtaler om «prøveperioder» på digitale avisabonnement gjennomgående lagt opp for å skje meget raskt. Forbrukerens fokus vil i slike situasjoner i stor grad være rettet mot innholdet og tjenesten som det ønskes tilgang til, og ikke abonnementsvilkårene og når avtalen eventuelt må sies opp. Dette innebærer at forbrukere lett vil kunne oppleve at digitale abonnementer har blitt fornyet mot deres ønske.

Dersom forbrukeren har mottatt et varsel om fornyelse i god tid og således fått mulighet til å vurdere om man ønsker å avslutte avtalen, beskyttes forbrukeren i større grad fra å fornye avtaler uten at forbrukeren er bevisst på det.

Et slikt varsel bør for å være effektivt sendes direkte til forbrukeren, eksempelvis via e-post eller SMS, og ikke utelukkende gis via app, «min side» eller tilsvarende løsninger, med mindre forbrukeren uttrykkelig har bedt om å ikke motta direkte varsel om fornyelse av abonnement.

Videre bør varselet opplyse om når og på hvilke måter forbrukeren kan si opp avtalen, dersom hun eller han ikke ønsker at denne fornyes. Det bør også fremgå hva som skjer dersom forbrukeren ikke sier opp avtalen, herunder når ytterligere trekk fra betalingskort kommer til å skje eller tidspunktet for neste faktura skal betales, samt størrelse på beløpet.

Forbrukertilsynet kan ikke se at det er noen praktiske eller økonomiske hindringer for å sende ut et slikt varsel. Vi viser i denne forbindelse til at eksempelvis både Netflix og Microsoft, sender ut varsel før utløpet av «prøveperioder». Etter dialog med Forbrukertilsynet har flere avisabonnement også valgt å innføre et slikt varsel til forbrukere.

På bakgrunn av det ovennevnte mener vi det bør inntas et krav i digitalytelsesloven til at næringsdrivende varsler forbruker før et abonnement automatisk fornyes for første gang, i tillegg til hver gang abonnementsperioden fornyes med mer enn 1 måned av gangen.»

13.4 Departementets vurdering

Avbestilling

I § 31 i lovforslaget foreslås det en regel om avbestilling før levering. I tråd med høringssvarene fra Barne- og familiedepartementet, Forbrukerrådet og Forbrukertilsynet foreslår departementet å presisere i bestemmelsens første ledd tredje punktum at forbrukeren i tillegg til en avbestillingsrett også kan ha angrerett etter angrerettloven, og at en forbruker som benytter seg av angreretten, er fritatt fra å betale erstatning til leverandøren. Presiseringen har ikke betydning for realiteten i forslaget, men har til hensikt å synliggjøre forbrukerens angrerett.

Når det gjelder spørsmålet om erstatningsutmålingen der forbrukeren avbestiller ytelsen før levering, er departementet i utgangspunktet enig med Forbrukertilsynet i at et rimelig og klart formulert avbestillingsgebyr kan ivareta hensynet til begge parter ved avbestilling. For tilfeller der partene ikke har avtalt en normalerstatning, er det imidlertid behov for regler om erstatning og omfanget av denne.

Departementet problematiserte i høringsnotatet om det bør gis særlige regler om leverandørens adgang til å kreve erstatning for redusert omsetningsvolum ved avbestilling av digitale ytelser. Departementet viste til at spørsmålet særlig kan komme på spissen ved avbestilling av ikke-skreddersydd programvare og lignende digitale ytelser, fordi leverandøren for disse ytelsene i mange tilfeller ikke kan foreta noen egentlig dekningstransaksjon ved å levere til en annen kunde siden ytelsene gjerne er av en slik art at leverandøren kan levere til nærmest et uendelig antall forbrukere. At forbrukeren avbestiller, kan i disse tilfellene påføre leverandøren et fortjenestetap i form av redusert omsetningsvolum – et tap som svarer til nettoverdien av kontrakten for leverandøren (den positive kontraktsinteressen). Departementet påpekte at dette kan gjøre avbestillingsretten tilnærmet illusorisk for enkelte digitale ytelser.

Departementet kan etter nærmere vurderinger ikke se avgjørende grunner til at erstatningsplikten etter digitalytelsesloven bør ha et annet omfang enn etter annet tilgrensende regelverk, jf. her særlig forbrukerkjøpsloven. Lovforslaget i høringsnotatet, med formuleringen «tap som er en følge av avbestillingen» i § 31 første ledd, svarer til forbrukerkjøpsloven § 41 første ledd. I forarbeidene til forbrukerkjøpsloven ble følgende uttalt om spørsmålet om forbrukerens erstatningsplikt skulle omfatte tapt omsetningsvolum også for masseproduserte varer (Ot.prp. nr. 44 (2001–2002) punkt 3.10.4.2 på side 82):

«Departementet er enig med utvalget i at det ikke er grunn til å ha noen særskilt regel som svarer til håndverkertjenesteloven § 40 annet ledd annet punktum og bustadoppføringslova § 52 tredje ledd annet punktum om at erstatningsplikten bare skal omfatte tapt fortjeneste «så langt det godtgjøres at det ikke var mulig å oppnå en tilsvarende fortjeneste ved oppdrag for andre», jf særlig Ot.prp. nr. 29 (1988–89) Om lov om håndverkertjenester mm for forbrukere s. 60–61. Som utvalget påpeker vil det for masseproduserte varer vanligvis være slik at selgeren har ubegrenset tilgang på varen. Selv om selgeren kan selge varen på nytt til samme pris vil han eller hun være påført et erstatningsberettigende fortjenestetap. Når det gjelder individuelt bestemte varer, vil en rimelig løsning følge av selgerens alminnelige tapsbegrensningsplikt.»

Departementet legger til grunn at den samme begrunnelsen gjør seg gjeldende for digitalytelseslovens del, og peker særlig på at grensedragningene mellom digitalytelsesloven og øvrig forbrukerlovgivning som følger av lovforslaget § 2 annet og fjerde ledd, tilsier at reglene i digitalytelsesloven ikke bør avvike fra de andre forbrukerlovene. Hvis erstatningsplikten ved avbestilling etter digitalytelsesloven gis et snevrere omfang enn etter forbrukerkjøpsloven, kan vurderingen etter lovforslaget § 2 fjerde ledd første punktum av om en digital ytelse er sammenknyttet med en ting på en slik måte at ytelsen er nødvendig for tingens funksjoner, få avgjørende betydning for om forbrukeren må erstatte tapt omsetningsvolum. Og ved avbestilling av en kombinert avtale bestående av eksempelvis en digital ytelse og en ting, der avbestillingsspørsmålet etter lovforslaget § 2 fjerde ledd fjerde punktum må løses av henholdsvis digitalytelsesloven for den digitale ytelsen og forbrukerkjøpsloven for tingen, ville det etter departementets syn være lite hensiktsmessig med erstatningsplikt av ulikt omfang. Departementet viser til skepsisen til regulering av kombinerte avtaler som kom til uttrykk i høringsrunden, særlig når det gjelder forholdet mellom digitalytelsesloven og forbrukerkjøpsloven (se punkt 5.3), og antar at blant annet like regler om erstatning ved avbestilling kan avhjelpe noen av disse innvendingene.

Retur

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet til regulering av forbrukerens rett til retur etter levering i lovforslaget § 32.

Oppsigelse

I lovforslaget § 33 foreslås regler om forbrukerens oppsigelse i løpende avtaleforhold.

I bestemmelsens første ledd foreslår departementet, som i forslaget i høringsnotatet, en innledende bestemmelse som fastslår utgangspunktet om at løpende levering av digitale ytelser kan sies opp med rimelig varsel. Når det gjelder kravet til rimelig varsel, vil det sentrale være at avtaleforholdet skal opphøre innenfor en tidshorisont som er rimelig for både forbrukeren og leverandøren, regnet fra det tidspunktet forbrukeren sier opp avtalen.

I lovforslaget i høringsnotatet var det inntatt et forbehold om at noe annet kunne følge av avtalen. Forbrukertilsynet har i sin høringsuttalelse tatt til orde for at regelen om oppsigelse med rimelig varsel bør være absolutt. Departementet er enig i dette i den forstand at det ikke bør være adgang til å avtale at avtalen skal være uoppsigelig (dette følger uansett også av annet ledd), eller at den skal kunne sies opp med et varsel som ikke er rimelig. Bestemmelsen må imidlertid ta høyde for adgangen etter annet ledd til å inngå avtaler med bindingstid. Departementet foreslår på bakgrunn av dette at forbeholdet om at noe annet kan følge av avtalen, endres til en henvisning til avtaler om bindingstid etter annet ledd. Selv om forbeholdet begrenses på denne måten, vil det være adgang til å avtale vilkår om oppsigelse som er til gunst for forbrukeren, jf. lovforslaget § 3 første punktum. Bestemmelsen vil dermed for eksempel ikke være til hinder for et vilkår om at forbrukeren kan si opp avtalen med umiddelbar virkning.

Departementet følger opp forslaget i høringsnotatet om en regel i første ledd annet punktum om at der det er avtalt månedlig forskuddsbetaling, får forbrukerens oppsigelse virkning fra den neste betalingsperioden, med mindre dette ville virke urimelig ut fra avtalens art. Departementet finner ikke grunn til å utvide unntaket til å gjelde urimelighet i andre sammenhenger enn ut fra avtalens art, og vil bemerke at unntak etter bestemmelsen må være begrunnet i forhold ved avtalen som forbrukeren med rimelighet må kunne forventes å ha vært kjent med eller forutse ved avtaleinngåelsen. Unntaket er ment som en sikkerhetsventil. Departementet antar at unntaket for eksempel kan være praktisk ved enkelte tilvirkede ytelser etter lovforslaget § 2 første ledd.

Det har kommet flere innspill til den foreslåtte bestemmelsen om bindingstid i høringen, og synet på denne er delt. Departementet har etter nærmere overveielser valgt å videreføre forslaget i høringsnotatet, men med enkelte endringer. Det vises til § 33 annet ledd i lovforslaget.

Når det gjelder bindingstidens lengde, er departementets vurdering at en hovedregel om maksimal bindingstid på seks måneder, med unntak for tolv måneder i særlige tilfeller, er en hensiktsmessig lengde for avtaler om levering av digitale ytelser. Departementet er enig med de høringsinstansene som viser til at behovet for bindingstid og lengden på denne vil variere med hva slags tjeneste det gjelder, og at behovet for lengre bindingstider er mindre ved levering av digitale ytelser enn ved for eksempel levering av elektroniske kommunikasjonstjenester, der bruken av lange bindingstider blant annet skyldes kostbare koblinger mellom tjeneste og utstyr/infrastruktur. Digitale ytelser har på sin side i utgangspunktet lav egenverdi. I den grad kortere bindingstider for levering av digitale ytelser etter digitalytelsesloven kan motvirke vilkår som knytter levering av digitale ytelser til levering av andre tjenester, som elektroniske kommunikasjonstjenester, vurderer departementet dette som ønskelig og et virkemiddel mot forskjellige innelåsende avtalevilkår. Departementet legger til grunn at der en digital ytelse leveres sammen med en tjeneste som er omfattet av ekomlovens regler om bindingstid, vil man ikke ha å gjøre med et «særlig tilfelle» som etter lovforslaget § 33 annet ledd annet punktum gir grunnlag for å avtale lengre bindingstid enn hovedregelen om seks måneder.

Departementet vil på nåværende tidspunkt ikke foreslå et forbud mot å knytte bindingstid på digitale ytelser til bindingstid på andre tjenester som ikke er omfattet av lovens virkeområde, for eksempel elektroniske kommunikasjonstjenester som reguleres av ekomloven, jf. høringsuttalelsen fra RiksTV. Spørsmålet ble ikke problematisert i høringsnotatet, og det er bare én høringsinstans som har uttalt seg om spørsmålet. Spørsmålet må eventuelt utredes nærmere.

I høringen har det vært tatt til orde for at det i § 33 annet ledd inntas en bestemmelse om bruddgebyr, det vil si at forbrukeren skal kunne si opp avtalen i bindingsperioden mot å betale et gebyr. Departementet er enig i at det bør være en adgang for forbrukeren til å kunne komme seg ut av avtalen selv om det er avtalt bindingstid. En avtale om bindingstid låser forbrukeren til én leverandør slik at han eller hun er avskåret fra å nyttiggjøre seg andre og bedre tilbud i markedet. Både hensynet til forbrukeren og hensynet til konkurransen i markedet mer generelt tilsier etter dette at avtalen bør kunne sies opp også i bindingstiden. På den annen side tilsier hensynet til leverandøren og hensynet til forutsigbarhet i avtaleforholdet at leverandøren gis rett til en kompensasjon hvis forbrukeren velger å gå ut av avtalen i strid med det avtalte vilkåret om bindingstid. Det vises i den forbindelse til at avtalen om bindingstid forutsetter at forbrukeren er gitt en økonomisk fordel som står i forhold til bindingstiden. Departementet foreslår på denne bakgrunn en regel om at forbrukeren kan si opp avtalen selv om det er avtalt bindingstid, men da slik at leverandøren kan kreve erstatning for tap som er en følge av oppsigelsen. Departementet foreslår å bruke ordet «erstatning» fremfor «bruddgebyr» siden det av ordet «erstatning» følger at leverandøren maksimalt kan kreve å få dekket sitt økonomiske tap. En slik begrensning følger ikke av ordet «bruddgebyr». Forslaget går videre ut på at leverandørens rett til erstatning som følge av oppsigelsen forutsetter at det er inntatt vilkår om en normalerstatning i avtalen. Departementet antar at et slikt krav ikke vil være særlig byrdefullt for leverandøren. Hvis det først inntas vilkår om bindingstid i avtalen, vil det ikke være vanskelig å også sørge for vilkår om normalerstatning. Videre foreslås det en begrensning ved at normalerstatningen skal være «rimelig», og at den må stå i forhold til den fordelen forbrukeren fikk ved å inngå en avtale med bindingstid. Størrelsen på normalerstatningen kan etter dette ikke ta hensyn bare til leverandørens økonomiske tap, men må også fastsettes ut fra hensynet til forbrukeren og verdien av den fordelen forbrukeren har oppnådd ved å binde seg. Bestemmelsen innebærer etter dette at gjeldende praksis om at forbrukeren skal kunne komme seg ut av avtalen før bindingstidens utløp mot å betale en rimelig kompensasjon, kan videreføres.

Flere høringsinstanser har vært opptatt av hva som menes med bindingstid. Barne- og familiedepartementet, Forbrukertilsynet og RiksTV tar til orde for at bestemmelsen om bindingstid gis anvendelse også i tilfeller der forbrukeren har forhåndsbetalt for en lengre periode en ytelse som skal leveres løpende. En slik forståelse av hva som menes med bindingstid, vil innebære at forhåndsbetalingen kun kan dekke en så lang periode som § 33 annet ledd åpner for, og at det kun kan avtales forhåndsbetaling hvis forbrukeren gis en fordel som står i forhold til forhåndsbetalingens lengde. Departementet har ikke fulgt opp dette forslaget. Lovforslaget § 33 gjelder oppsigelse i løpende avtaleforhold. Oppsigelse innebærer at avtaleforholdet blir brakt til opphør for fremtiden, og at partenes fremtidige forpliktelser overfor hverandre faller bort. Et tilfelle der forbrukeren har forhåndsbetalt for en lengre periode og ønsker å komme seg ut av avtalen for fremtidige ytelser som det allerede er betalt for, må etter departementets syn vurderes etter reglene om avbestilling i § 31 i lovforslaget. § 31 første ledd gir forbrukeren en avbestillingsrett for digitale ytelser som ikke er levert. Denne bestemmelsen svarer som tidligere nevnt til forbrukerkjøpsloven § 41. Det er i juridisk teori lagt til grunn at forbrukerkjøpsloven § 41 også gjelder der forbrukeren har betalt kjøpesummen før han eller hun skal overta tingen, se Selvig og Lilleholt: Kjøpsrett til studiebruk (6. utg.) side 199. Videre legges det der til grunn at forbrukeren i så fall vil ha rett til å få tilbake det som er betalt, etter fradrag for selgerens krav på avbestillingserstatning.

Den nevnte forståelsen av oppsigelsesreglene og hvilke tilfeller § 33 regulerer, innebærer at bestemmelsens annet ledd om maksimal bindingstid ikke har direkte betydning for adgangen til å avtale forhåndsbetaling av årsabonnementer, jf. høringssvarene fra Schibsted og Mediebedriftenes Landsforening. Forbrukerens adgang til å avslutte et abonnement i en abonnementsperiode som det allerede er betalt for, reguleres av § 31. Videre innebærer den nevnte forståelsen at det kan avtales forhåndsbetaling i slike løpende avtaleforhold uten at forbrukeren må gis en fordel etter § 33 annet ledd tredje punktum. Departementet vil samtidig bemerke at de nærmere rammene for avtaler om forhåndsbetaling er gjenstand for alminnelig tilsyn etter markedsføringsloven og må utvikles i praksis. Det følger av markedsføringsloven § 22 første ledd at vilkår som nyttes eller tilsiktes nyttet i næringsvirksomhet overfor forbrukere, kan forbys «når de finnes urimelige overfor forbrukerne, og det finnes at forbud tilsies av allmenne hensyn». Videre følger det av bestemmelsens annet ledd at det ved rimelighetsvurderingen skal legges vekt på hensynet til balanse mellom partenes rettigheter og plikter og på hensynet til klarhet i kontraktsforhold. Innebærer et vilkår om forhåndsbetaling en ubalanse i avtaleforholdet mellom forbrukeren og leverandøren, vil forbrukermyndighetene med andre ord kunne gripe inn etter reglene i markedsføringsloven.

I høringsnotatet var det som nevnt lagt vekt på at en avtale om forhåndsbetaling skiller seg fra en avtale om bindingstid på den måten at ved forhåndsbetaling vil forbrukeren måtte forholde seg til avtalens økonomiske realiteter allerede ved avtaleinngåelsen, slik at beskyttelsesbehovet fremstår som noe mindre. Departementet legger også vekt på at forbrukeren av praktiske årsaker selv kan ønske en ordning med forhåndsbetaling for en lengre periode enn seks måneder, jf. i den forbindelse høringsuttalelsen fra Schibsted. Innlåsingseffekten og konkurransehensyn gjør seg imidlertid gjeldende også når ytelsen er forhåndsbetalt. Som det fremgår foran, innebærer § 31 at en forbruker som har forhåndsbetalt en løpende ytelse, likevel vil kunne avbestille fremtidige ytelser mot at leverandøren gis rett til erstatning for sitt tap. § 31 innebærer etter departementets vurdering etter dette en rimelig balansering av hensynene både til forbrukeren og til leverandøren.

I høringsnotatet var det i § 33 tredje ledd foreslått en bestemmelse om at avtaler om løpende levering der vederlaget utelukkende går ut på at forbrukeren oppgir personopplysninger, kunne sies opp med umiddelbar virkning. Bestemmelsen er ikke videreført i lovforslaget. I lovforslaget i proposisjonen er det, i motsetning til høringsnotatets lovforslag, inntatt en bestemmelse som generelt slår fast at personopplysningsloven, jf. personvernforordningen, ved motstrid går foran reglene i digitalytelsesloven, se § 1 fjerde ledd tredje punktum og omtalen i punkt 5.4.3. På bakgrunn av denne bestemmelsen ser departementet ikke behov for en særskilt regulering av forholdet til personvernregelverket i § 33.

Når det gjelder bestemmelsen om hvilke kommunikasjonsmidler forbrukeren skal kunne si opp avtalen med, går departementet inn for at forslaget i høringsnotatet i all hovedsak videreføres. Det vises til begrunnelsen for forslaget i punkt 13.2. På bakgrunn av innspillene i høringen foreslår departementet at det føyes til et nytt tredje punktum i tredje ledd der det presiseres at det skal være enkelt for forbrukeren å si opp avtalen. I dette ligger både et krav til at selve oppsigelsen skal være enkel å gjennomføre, og at det skal være enkelt for forbrukeren å finne frem til hvordan avtalen sies opp.

Det har vært delte oppfatninger i høringen om forslaget om en særregel om at avtalen anses oppsagt hvis det på forfallsdagen ikke er dekning på kontoen eller betalingskortet ikke lenger er gyldig, og forholdet ikke rettes. Forslaget støttes av Barne- og familiedepartementet og Forbrukertilsynet, mens Amedia og IKT-Norge har innvendinger. Forbrukertilsynet har dessuten tatt til orde for at det inntas et krav i loven om varsling ved automatisk fornyelse av abonnementer på digitale ytelser.

Etter departementets syn er det behov for regler som gir forbrukeren et vern mot å bli fakturert for tjenester som ikke brukes lenger. Slik departementet ser det, er det behov for et slikt vern av forbrukeren ikke bare i forbindelse med at det ikke er dekning på betalingskontoen, eller at betalingskortet ikke lenger er gyldig. Departementet foreslår derfor en regel i § 33 fjerde ledd som mer generelt pålegger leverandøren en varslingsplikt i løpende avtaleforhold. Et typisk trekk ved abonnementer på digitale ytelser er at de kan være lite synbare for forbrukeren når de ikke brukes. Mister forbrukeren interessen, kan det være lett å glemme abonnementet og at avtalen bør sies opp for å unngå videre fakturering. Abonnementer på digitale ytelser skiller seg på denne måten fra for eksempel et abonnement på en papiravis, der man daglig får en håndfast påminnelse om abonnementets eksistens og at det bør sies opp hvis man ikke lenger ønsker å betale for det. Dette særtrekket ved digitale ytelser gjør at forbrukeren, i hvert fall for avtaler som løper over en lengre periode, kan ha behov for en påminnelse om at avtalen løper, og at man pådras kostnader hvis den ikke sies opp.

Departementet foreslår på denne bakgrunn en bestemmelse om at ved løpende levering av digitale ytelser skal leverandøren minst en gang hver sjette måned varsle forbrukeren om at avtalen løper, og opplyse forbrukeren om adgangen til å si opp avtalen. Bestemmelsen vil være aktuell for avtaler som løper i mer enn seks måneder. Videre foreslås det at dersom leverandøren unnlater å sende varselet, kan forbrukeren kostnadsfritt si opp avtalen med virkning fra det tidspunktet varselet skulle ha vært sendt. I kravet om at oppsigelsen skal være kostnadsfri for forbrukeren, ligger at leverandøren ikke kan ta seg betalt fra virkningstidspunktet for oppsigelsen selv om forbrukeren har benyttet seg av ytelsen etter dette tidspunktet. Departementet antar at en slik regel vil gi leverandøren tilstrekkelige insentiver til å sende varsel i samsvar med de nevnte reglene. Departementet antar videre at en slik regel om varslingsplikt ikke vil være særlig ressurskrevende å følge opp for leverandøren i og med at det må kunne legges opp til automatiserte rutiner for utsendelse av varslene. Etter forslaget vil det dessuten være forbrukeren som har forsendelsesrisikoen. Leverandøren bør etter departementets syn anses å ha oppfylt varslingsplikten så lenge varselet er sendt i samsvar med de kontaktopplysningene forbrukeren har oppgitt. Dersom varselet er sendt, men ikke når frem til forbrukeren, for eksempel fordi kontaktopplysningene ikke stemmer lenger, er dette forbrukerens risiko. Avtalen kan i så fall ikke sies opp etter særreglene i fjerde ledd, men må eventuelt sies opp etter de alminnelige reglene i første ledd.

Den foreslåtte bestemmelsen ivaretar etter departementets vurdering langt på vei de hensynene Forbrukertilsynet viser til i forbindelse med sitt forslag om en varslingsplikt ved automatisk fornyelse av abonnementer på digitale ytelser. Når det spesielt gjelder tilfeller der forbrukeren i en periode har betalt mindre for ytelsen og prisen deretter oppjusteres, eksempelvis etter en prøveperiode, et introduksjonstilbud eller lignende, viser departementet til at forbrukeren også er ivaretatt gjennom lovforslaget § 28 annet ledd om at en adgang til å justere prisen må følge av avtalen, og at forbrukeren må varsles i rimelig tid.

Departementet foreslår i samsvar med høringsnotatet også en regel om at avtalen regnes som oppsagt fra forbrukerens side ved manglende betaling av en løpende ytelse over en periode, jf. femte ledd. Med en slik bestemmelse beskyttes forbrukeren mot å pådra seg større gjeldsforpliktelser som følge av at leverandøren fortsetter å levere den digitale ytelsen selv om det ikke lenger betales for den. Som det fremgår av høringsnotatet, kan det være en viss risiko for dette siden leverandørens kostnad ved å fortsette å levere ytelsen som regel vil være ubetydelig. I og med at forbrukeren uansett har en rett til å si opp avtalen med rimelig varsel etter § 33 første ledd, har dette forslaget først og fremst som formål å beskytte forbrukere med betalingsproblemer som forholder seg passive og ikke selv sørger for å avslutte avtaleforholdet.

I høringen har det som en innvending mot lovforslaget i høringsnotatet vært vist til at det ikke var angitt når oppsigelsen var ment å inntre, og at det var uklart hvordan leverandørens oppfordring om å rette forholdet skulle gjennomføres. Videre har det vært vist til at det ikke nødvendigvis vil være slik at forbrukeren ønsker seg ut av avtaleforholdet, og at det derfor kan være uheldig at avtalen plutselig kan anses oppsagt uten noen aktiv handling. På bakgrunn av disse innvendingene foreslår departementet en noe annen utforming av bestemmelsen enn høringsnotatets lovforslag. Bestemmelsen går ut på at dersom det er avtalt periodevis betaling og forbrukeren ikke betaler ved forfall og heller ikke i løpet av en periode på seks måneder etter dette, anses avtalen som oppsagt fra forbrukerens side. Avtalen vil likevel ikke regnes som oppsagt hvis forbrukeren innen virkningstidspunktet for oppsigelsen melder fra til leverandøren om at den manglende betalingen ikke skal anses som en oppsigelse.

Forbrukeren vil etter dette ha god tid til å områ seg hvis det er slik at han eller hun ønsker å fortsette avtalen. Forholder forbrukeren seg derimot passiv og ikke sørger for betaling i løpet av denne tiden, er det etter departementets syn rimelig å legge til grunn at avtalen skal regnes som oppsagt. Med en slik utforming av bestemmelsen settes det en tidsmessig grense for hvor lenge forbrukeren kan pådra seg videre betalingsforpliktelser ved betalingsmislighold, samtidig som at hensynet til forbrukere som ønsker å fortsette avtaleforholdet, er ivaretatt med en romslig frist til å rette forholdet. Bestemmelsen vil gjelde selv om forbrukeren bruker tjenesten i perioden det ikke betales for den, men hensynet til leverandøren er ivaretatt ved at leverandøren har rett til å stanse leveringen av ytelsen etter § 35 når vederlaget ikke betales i rett tid. Leverandøren kan også heve avtalen etter § 37 når forbrukerens betalingsmislighold er vesentlig.

Det foreslås at bestemmelsen skal gjelde uavhengig av hva som er grunnen til betalingsmisligholdet. Bestemmelsen er dermed ikke begrenset til tilfeller der det ikke er dekning på kontoen eller det registrerte betalingskortet ikke lenger er gyldig, slik forslaget i høringsnotatet gikk ut på.

Departementet foreslår, i motsetning til forslaget i høringsnotatet, heller ikke en regel om en plikt for leverandøren til å oppfordre forbrukeren til å rette forholdet. En slik regel vil være kompliserende fordi det da også bør gis regler blant annet om frister for oppfordringen og hva som skal gjelde hvis leverandøren ikke sender noen oppfordring. Departementet legger til grunn at leverandøren på grunn av sin interesse i å få betaling for ytelsen uansett vil kontakte kunden ved betalingsmislighold. Og dersom dette ikke gjøres, har forbrukeren som nevnt uansett godt med tid til å avklare forholdet.