17 Erstatningsfastsettelsen

17.1 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet bestemmelser om erstatningsfastsettelsen i lovutkastet kapittel 11, utformet etter mønster av forbrukerkjøpsloven kapittel 11. Reglene har ingen motsvar i direktivet, som ikke regulerer erstatning, jf. direktivet artikkel 3 nr. 10. Avtalestatene står dermed fritt til å vedta egne regler om erstatning ved levering av digitale ytelser, herunder om erstatningsfastsettelsen.

I lovutkastet § 48 foreslo departementet bestemmelser om erstatningens omfang. Bestemmelsens første ledd ble beskrevet slik: (høringsnotatet punkt 20 side 54):

«Lovutkastet § 48 inneholder bestemmelser om erstatningens omfang. I første ledd er det fastsatt at erstatning for kontraktsbrudd fra den ene partens side skal svare til tapet, herunder utlegg, prisforskjell og tapt fortjeneste, som den andre parten er påført ved kontraktsbruddet. Dette gjelder likevel bare tap som man med rimelighet kunne ha forutsett som en mulig følge av kontraktsbruddet. Det siste gir anvisning på en alminnelig adekvansvurdering, hvor påregneligheten for og nærheten av tapet inngår. Adekvansvurderingen kommer altså i tillegg til en vurdering av faktisk årsakssammenheng mellom kontraktsbruddet og tapet. Slik bestemmelsen i første ledd er utformet, gjelder den både for forbrukerens og leverandørens kontraktsbrudd (derav kapitteloverskriften «Fellesregler …»). Dette skiller første ledd fra andre ledd. Lovutkastet § 48 første ledd svarer til forbrukerkjøpsloven § 52 første ledd, bortsett fra at formuleringen «det økonomiske [tapet]» er fjernet. Dette er ikke ment å ha noen selvstendig betydning, men har sammenheng med den foreslåtte reguleringen i lovutkastet § 48 andre ledd. Tap etter første ledd vil for eksempel kunne være en eventuell prisforskjell ved dekningstransaksjoner forbrukeren foretar, eller reparasjonsutgifter forbundet med at et virusprogram ikke i tilstrekkelig grad har forhindret virus.»

I § 48 annet ledd foreslo departementet en bestemmelse om ulempeerstatning, som ga rett til erstatning for tap som følge av at forbrukeren var påført en konkret og ikke ubetydelig ulempe ved kontraktsbruddet (høringsnotatet punkt 20 side 54–58):

«I lovutkastet § 48 andre ledd er det utformet en bestemmelse som ikke har noe motsvar i forbrukerkjøpsloven. Andre ledd første punktum fastsetter at tap etter første ledd også inkluderer at forbrukeren påføres en konkret og ikke ubetydelig ulempe ved kontraktsbruddet. Med dette foreslås det å åpne uttrykkelig for erstatning for enkelte tapsposter som gjerne betegnes som ikke-økonomiske, og som har en usikker stilling i norsk erstatningsrett.

Det er ikke uten videre klart hvordan en slik ulempeerstatning forholder seg til gjeldende rett. Ordlyden i forbrukerkjøpsloven § 52 første ledd gjør det riktignok klart at det er det «økonomiske» tapet som skal erstattes, og dette er også betont i bestemmelsens forarbeider, jf. Ot.prp. nr. 44 (2001–2002) side 199. Samme sted i forarbeidene er det dessuten antydet at tap av fritid forbundet med et kontraktsbrudd ikke skal kunne kreves erstattet som et utgangspunkt. Men det økonomiske tapsbegrepet har generelt ikke noe entydig innhold. I deliktserstatningsretten vil det etter omstendighetene kunne anses som et økonomisk tap at skadelidte pådrar seg utgifter for å verne om typiske ideelle eller ikke-økonomiske interesser, jf. blant annet dommene i Rt. 1992 s. 1469, Rt. 2013 s. 116 og Rt. 2015 s. 216. Videre har enkelte argumentert for at krenkelse av den såkalte bruksnytelsen knyttet til ting og andre formuesgoder etter omstendighetene kan utgjøre et økonomisk tap, se blant andre Koch: «Erstatning for bortkastede utgifter» i Tidsskrift for Rettsvitenskap 2012 side 581–636. Et synspunkt kan være at nytten man søker å oppnå gjennom å inngå forbrukeravtaler, i bunn og grunn er det endelige målet for all økonomisk virksomhet. Det kan virke inkonsekvent ikke å åpne for å erstatte tap av denne nytten i seg selv, når man får erstattet midlene til å oppnå nytten (penger). Så lenge det finnes en utbredt betalingsvilje og et objektivt pengemål for nytten, er det umiddelbart vanskelig å se avgjørende argumenter imot en slik erstatningsform.

Som nevnt i høringsnotatet punkt 13.4 har det i Norge vært en utvikling i retning av å kompensere enkelte mer subjektive ulemper (redusert bruksnytelse) gjennom reglene om prisavslag. Men med bakgrunn i formuleringen av prisavslagsbestemmelsen i direktivet har departementet i lovutkastet foreløpig valgt å rendyrke prisavslagsbestemmelsen som en mer tradisjonell økonomisk gjensidighetsbeføyelse. En reell videreføring av gjeldende rett kunne da kanskje tilsi at redusert bruksnytelse i stedet kan kompenseres på visse vilkår gjennom erstatningsreglene. Umiddelbart kunne en slik løsning muligens fremstå som en slags omgåelse av direktivet, men direktivet synes ikke å bygge på noe bevisst standpunkt om at ikke-økonomiske tap ikke skal kompenseres. At prisavslagsreglene er utformet som de er i direktivet, skyldes nok heller at andre land ikke har utviklet en forbrukerkontraktsrettslig ulempekompensasjon innenfor rammene av akkurat prisavslagsinstituttet, slik at man neppe har tenkt på muligheten for dette i direktivet. Inntrykket forsterkes av uttalelsene i direktivets fortale avsnitt 73:

«Princippet om den erhvervsdrivendes ansvar er et væsentligt element i aftaler om levering af digitalt indhold eller digitale tjenester. Forbrugeren bør derfor være berettiget til at kræve erstatning for ulempe som følge af manglende overensstemmelse eller manglende levering af det digitale indhold eller den digitale tjeneste. Erstatningen bør bringe forbrugeren så tæt som muligt på den position, som forbrugeren ville have været i, hvis det digitale indhold eller den digitale tjeneste var blevet behørigt leveret og havde været i overensstemmelse. Da en sådan ret til erstatning allerede findes i alle medlemsstater, bør dette direktiv ikke berøre nationale regler om erstatning til forbrugere for skader som følge af overtrædelse af disse regler.»

Det er uklart hva man nærmere kan legge i disse uttalelsene, men lest bokstavelig kan de forstås slik at direktivet bygger på en forutsetning om at medlemsstatene har erstatningsregler som åpner for ulempeerstatning der dette er nødvendig for å stille forbrukeren som om avtalen var riktig oppfylt. I alle fall bør man kunne si at direktivet ikke bygger på det motsatte synet.

Etter dette antar departementet at både utviklingen av prisavslagsreglene i forbrukerkontraktsretten og forutsetningene i direktivet trekker i retning av å innføre en regel om ulempeerstatning i digitalytelsesloven. Såfremt det settes noen begrensninger for en slik erstatningsadgang, fremstår standpunktet også som opplagt materielt riktig i flere situasjoner. Uten en slik rett til erstatning vil for eksempel forbrukeren stå uten noen sanksjon hvis en skylagringstjeneste som baserer seg på vederlag gjennom personopplysninger, svikter og forbrukeren permanent mister alle bildene som var lagret der. Her har hele formålet med avtalen blitt forfeilet, og det fremstår som viktig av preventive grunner at forbrukeren har en annen sanksjon enn heving.

Det som kan tale imot erstatning for ulempeerstatning, er særlig vanskene med å fastsette erstatningsbeløpet: Rettstekniske hensyn og hensynet til å unngå flere tvister kunne hevdes å gjøre seg gjeldende her. At det må gjøres en skjønnsmessig utmåling, er imidlertid ikke unikt for ulempeerstatning. Det gjelder også for en del tap som utvilsomt er økonomiske, uten at det står i veien for et erstatningskrav, jf. Rt. 1964 side 65 på side 71. Tilsvarende synspunkter har nylig kommet til uttrykk i den nevnte dommen HR-2018-392-A om subjektivt prisavslag etter bustadoppføringslova, se dommens avsnitt 46–49:

«Ankemotparten har gjort gjeldende at en adgang til å vektlegge ulemper for den aktuelle forbruker som ikke slår ut i nedsatt markedsverdi, vil være konfliktskapende og prosessdrivende.

Disse argumentene imøtegås imidlertid på en etter mitt syn treffende måte i departementets kommentar til unntaksregelen i forbrukerkjøpsloven § 31, se Ot.prp. nr. 44 (2001–2002) på side 134 til 135:

‘Etter departementets oppfatning bør det jevnt over legges betydelig vekt på å utforme klare bestemmelser i forbrukerkjøpsloven. Dagens prisavslagsbestemmelse gir tilsynelatende en klar regulering av når det kan tilkjennes prisavslag, og av beregningen av prisavslaget. I praksis vil imidlertid ikke bestemmelsen være så klar som den kan gi inntrykk av. Etter departementets oppfatning er det derfor ikke så betenkelig å utforme et mer skjønnsmessig unntak fra hovedregelen, iallfall så lenge unntaket gis en relativt snever ramme.

Departementet legger ikke avgjørende vekt på at man fjerner seg noe fra det som kan sies å være prisavslagsreglenes sentrale formål: at kjøperen ikke skal betale for en større verdi enn han eller hun mottar, og at et prisavslag gjenoppretter balansen mellom ytelse og motytelse. Det har etter departementets syn større betydning at kjøperen kan ha behov for en rimelig og effektiv sanksjon mot selgerens mislighold. …’

Også bestemmelsen om at prisavslag etter bustadoppføringslova skal svare til verdireduksjonen, vil i praksis være mindre klar enn den kan gi inntrykk av.

[…]

Som det fremgår av det siterte fra NOU 1992: 9, må verdireduksjonen i de fleste tilfeller fastsettes ved et skjønn. Og som påpekt av Simonsen på side 142 og vist til i HR-2017-2102-A avsnitt 47, er det «ikke til å unnslå at prisavslagets størrelse ofte avpasses etter hva domstolene finner er en rimelig kompensasjon for den aktuelle mangelen». Individuelle forhold vil relativt enkelt kunne kamufleres som en bedømmelse av markedsreaksjonen.»

Departementet antar at synspunktene her har overføringsverdi også til digitale ytelser, selv om situasjonen er en noe annen når det dreier seg om mindreverdige ytelser som ikke skulle resultere i fysiske verdier; Lilleholt uttaler at det er «vanskeleg å seie sikkert» hvor langt erstatningplikten går i disse tilfellene, se Lilleholt: Kontraktsrett og obligasjonsrett (2017) side 360. Det kan for øvrig nevnes at den tidligere pakkereiseloven (lov 25. august 1995 nr. 57) § 6-4 tredje ledd fastsatte følgende (jf. den gjeldende pakkereiseloven § 32):

«Kunden kan, selv om han ikke har lidt noe tap, tilkjennes en godtgjørelse såfremt mangelen har voldt kunden vesentlig ulempe.»

En avgrenset rett til ulempeerstatning er altså ikke fremmed i norsk forbrukerkontraktsrett. Når alle forholdene over tas i betraktning, antar departementet foreløpig at det er overvekt av argumenter som taler for en ulempeerstatning som foreslått i lovutkastet § 48 andre ledd. Departementet har der også forsøkt å ta høyde for argumentet om rettstekniske hensyn, gjennom en åpning for å avtale en normalerstatning.

Når det gjelder den nærmere utformingen av ulempeerstatningsbestemmelsen i lovutkastet § 48 andre ledd, nevner departementet for det første at bestemmelsen er begrenset til å gjelde erstatningskrav fra forbrukeren. Siden leverandøren per definisjon er kontraktspart i egenskap av å være næringsdrivende, vil det vanskelig kunne tenkes å oppstå relevante tap for leverandøren som ikke kan omsettes i økonomiske størrelser.

For det andre er det i ordlyden presisert at ulempen må være «konkret» og «ikke ubetydelig». Kravet om at ulempen må være «konkret», er ment å avgrense mot generelle ergrelser knyttet til kontraktsbruddet som sådan. Det er ikke tilstrekkelig at forbrukeren opplever frustrasjon knyttet til at kontrakten brytes og at dette krever en viss oppmerksomhet og oppofrelse av tid. Dette antas å være i samsvar med gjeldende norsk rett, se Lilleholt: Kontraktsrett og obligasjonsrett (2017) side 360. (For mer betydelige tidstap – altså kontraktsbrudd som går vesentlig ut over forbrukerens fritid – kan det muligens stille seg annerledes, se Lilleholt side 360 og den svenske avgjørelsen NJA 1992 s. 213). Et typisk eksempel på en type tap som klart oppfyller «konkret»-kriteriet, er den nevnte ikke-økonomiske skaden ved at familiebilder går tapt fordi en skylagringstjeneste er mangelfull. Et annet eksempel kan være at et antivirusprogram skal beskytte mot spionprogramvare: Her kan det være et relevant tap hvis en mangel ved ytelsen fører til at uvedkommende får tak i forbrukerens personopplysninger eller lignende. Etter omstendighetene vil også mer generell tapt bruksnytelse kunne kreves erstattet dersom tapet er påregnelig og erstatning fremstår som rimelig. Behovet for dette antas likevel å være noe mindre ved levering av digitale ytelser enn ved levering av varige fysiske goder som hus og løsøre, siden det for sistnevnte i større utstrekning vil være spørsmål om kompensasjon for å tåle en ulempe som ikke kan rettes uten videre (huset er feilplassert på tomten for eksempel). I den forbindelse må det også ses hen til forbrukerens tapsbegrensningsplikt gjennom for eksempel dekningstransaksjoner, jf. § 50 første ledd.

Yttergrensene for skadebegrepet vil heller ikke nødvendigvis komme på spissen, fordi det etter ordlyden altså kreves at ulempen ikke er «ubetydelig». Dette er ment som en de minimis-begrensning for å unngå tvist om bagateller. Typiske eksempler kan være kortere avbrudd av underholdningstjenester, som riktignok kan utgjøre mangler, men som ikke rimeligvis bør kunne møtes med noe erstatningskrav. Merk likevel at også mangelsbegrepet kan sette visse skranker her, idet mer bagatellmessige avbrudd ikke nødvendigvis vil utgjøre mangler, se spesialmerknaden til § 10. I slike tilfeller blir det uansett ikke spørsmål om erstatning på grunnlag av kontraktsbrudd.

Som antydet er det i lovutkastet § 48 andre ledd andre punktum utformet en bestemmelse om normalerstatning: Partene kan avtale en normalerstatning for ulemper, så langt normalerstatningen er rimelig under hensyn til de mulige tapenes art og omfang. Med en avtalt normalerstatning oppfordres det i større grad til å tenke gjennom risikoene ved kontraktsbrudd og å minimere disse. Samtidig ivaretas oppgjørstekniske hensyn. Vilkår om normalerstatning kan etter lovteksten underlegges en rimelighetssensur basert på blant annet tapets art og omfang. Det må her særlig ses hen til hvilken betydning mulige ikke-økonomiske tap vil ha for forbrukeren, og om den avtalte normalerstatningen gir en adekvat kompensasjon. I tillegg vil det være et relevant moment om det aktuelle erstatningsbeløpet er høyt nok til å virke preventivt overfor leverandøren. I den sammenhengen må det tas høyde for at et beskjedent beløp overfor én enkelt forbruker kan bli et betydelig beløp hvis den samme mangelen rammer mange forbrukere samtidig.

Etter lovutkastet § 48 tredje ledd rammer erstatningen ikke tap som følge av personskade og tap i forbrukerens næringsvirksomhet. Bestemmelsen svarer fullt ut til forbrukerkjøpsloven § 52 andre ledd. Personskade som følge av mangler ved digitale ytelser må uansett antas å være lite praktisk, men departementet har etter en foreløpig vurdering valgt å beholde dette alternativet.»

I lovutkastet § 49 foreslo departementet en bestemmelse om beregning av prisforskjell ved heving (høringsnotatet punkt 20 side 58):

«I lovutkastet § 49 er det inntatt en bestemmelse om beregning av prisforskjell ved heving. I første ledd er det fastsatt at hvis avtalen heves og forbrukeren foretar dekningskjøp eller leverandøren foretar dekningssalg på forsvarlig måte og innen rimelig tid etter hevingen, legges det avtalte vederlaget og prisen etter dekningstransaksjonen til grunn når prisforskjellen skal regnes ut. Bestemmelsen svarer til forbrukerkjøpsloven § 53 første ledd. Departementet antar at uttrykkene «dekningskjøp» og «dekningssalg» kan være passende her selv om kjøp-terminologien ikke er benyttet ellers i lovutkastet. Det avtalte vederlaget i denne sammenhengen omfatter etter sakens natur ikke personopplysninger.

I § 49 andre ledd er det fastsatt at hvis avtalen er hevet uten at det foretas dekning i samsvar med første ledd, og det er gjengs pris for ytelsen, legges det avtalte vederlaget og gjengs pris på hevingstidspunktet til grunn når prisforskjellen skal regnes ut. Bestemmelsen svarer til forbrukerkjøpsloven § 53 andre ledd. En bestemmelse som svarer til forbrukerkjøpsloven § 53 tredje ledd, synes derimot ikke å være særlig praktisk for digitale ytelser, og departementet har ikke foreslått å ta med noen slik bestemmelse.»

Departementet foreslo i lovutkastet § 50 en bestemmelse om tapsbegrensningsplikt og lemping av erstatningsansvaret for begge parter (høringsnotatet punkt 20 side 58):

«I lovutkastet § 50 er det fastsatt en tradisjonell bestemmelse om tapsbegrensningsplikt og lemping av erstatningsansvaret for begge parter. Bestemmelsen svarer til forbrukerkjøpsloven § 54. Når det gjelder lemping, bør det nevnes at et kjennetegn ved levering av digitale ytelser er at et kontraktsbrudd ofte vil være gjennomgående og vise seg i et stort antall avtaler (for eksempel ved levering av strømmetjenester eller programvare). Samtidig er det ikke gitt at mangelen har så stor økonomisk betydning for den enkelte forbrukeren. Dette vil ikke nødvendigvis være et avgjørende argument i favør av lemping for leverandøren, men det kan være grunn til å vurdere tilpasninger i lempingsreglene for å ta høyde for det nevnte typetilfellet. Departementet ber om høringsinstansenes syn på spørsmålet om behovet for slike tilpasninger og hvordan en eventuell særregel bør utformes.»

17.2 Høringsinstansenes syn

Det har i høringen kommet flere innspill til den foreslåtte bestemmelsen om ulempeerstatning i lovutkastet § 48 annet ledd.

Altibox, Amedia, Bilimportørenes Landsforening og IKT-Norge er kritiske til departementets forslag om en rett for forbrukeren til erstatning for konkrete og ikke ubetydelige ulemper ved kontraktsbrudd. Altibox gir uttrykk for at bestemmelsens rekkevidde er uklar, og at det kan være vanskelig å sette verdi på en ulempe. Videre reises det spørsmål om hvorfor man ved digitale ytelser har behov for ulempeerstatning utover den beskyttelsen man ellers har i forbrukerlovgivningen. Amedia og Bilimportørenes Landsforening mener det er uheldig med erstatningsregler som avviker fra reglene i forbrukerkjøpsloven. Amedia peker særlig på situasjonen ved kombinerte avtaler og uttaler:

«Amedia registrer at departementet foreslår innført rett til erstatning for konkret og ikke ubetydelig ulempe. Etter Amedias syn bør man avstå fra å innføre regler som skiller seg fra reglene i forbrukerkjøpsloven. Amedia kan ikke se at det er behov for en slik regel som i praksis også vil være vanskelig å anvende. For kombinerte avtaler, som for eksempel Amedias abonnementer som gir tilgang til både papiravis og digitalt innhold, vil det også kunne fremstå vilkårlig om det kan kreves erstatning for ulempe bare for den ene delen av leveransen (som i betydelig grad gjelder det samme innholdet formidlet på ulik måte).»

Bilimportørenes Landsforening viser også til at det så vidt foreningen er kjent med, ikke er andre EU- eller EØS-land med tilsvarende regler for erstatning for ikke-økonomisk tap, og finner ikke støtte for en regel om ulempeerstatning i direktivets fortale.

Telenor uttaler:

«Telenor er kritisk til innføring av en slik regel, men tar til etterretning departementets drøftelse og begrunnelse for å innføre erstatningsregel som gir forbruker mulighet til kompensasjon for ikke-økonomisk ulempe. Telenor ser at det ofte ikke vil være lidd økonomisk tap på forbrukers hånd ved mangelfull levering av en digital ytelse, ref de eksemplene som departementet viser til som tap av bilder ved mangelfull skylagringstjeneste eller mangler ved et antivirusprogram. Gitt at en slik erstatningsregel innføres støtter Telenor at visse kriterier må oppfylles, blant annet at ulempen må være konkret og ikke ubetydelig.

Forslag om innføring av denne erstatningsregelen søkes balansert noe ved at det overlates til avtalepartene å avtale en rimelig normalerstatning. Hva som regnes som en mangel setter for øvrig en naturlig skranke for regelen, men Telenor anser at en slik regel vil – uten en normalerstatning – kan være vanskelig å praktisere. Normalerstatning vil, som også departementet fremhever, kunne innebære en høy utbetaling om en feil rammer mange kunder.»

Barne- og familiedepartementet, Forbrukerrådet og Forbrukertilsynet er positive til forslaget om en rett for forbrukeren til ulempeerstatning. Forbrukertilsynet uttaler:

«Etter vårt syn er det fornuftig at forbrukeren skal kunne kreve erstatning for «ikke ubetydelig ulempe», hvor praktiske tilfeller vil være en skylagringstjeneste hvor forbrukeren mister bilder og viktige dokumenter som er lagret i tjenesten. I slike tilfeller vil det være vanskelig å dokumentere et økonomisk tap (direkte tap), samtidig som det ikke-økonomiske tapet (indirekte tapet) og ulempen dette medfører kan være meget stor for den enkelte forbruker.

Forbrukeren vil normalt ikke kunne påvirke nivået på normaltapserstatningen, slik at denne normalt vil fastsettes ensidig av leverandøren gjennom standardvilkår. Når det gjelder normaltapserstatning er det viktig at en slik erstatning settes til et tilstrekkelig høyt nivå, slik at forbrukeren kan sies å få erstattet sitt tap på en tilstrekkelig måte. For digitale ytelser vil det også være en rekke ulike ytelser som også kan tilbys av den enkelte leverandør. En normaltapserstatning må derfor ta høyde for ulike former for tap hos forbrukeren avhengig av ytelsen som leveres.

Det er viktig at vilkår om normalerstatning kan underlegges rimelighetssensur, slik lovutkastet legger opp til, slik at normaltapserstatningen tilstrekkelig tar høyde for tapets art, omfang og betydning for forbrukeren.»

Datatilsynet, Forbrukertilsynet og Amedia mener at forholdet til erstatningsreglene i personvernregelverket bør komme tydeligere frem i digitalytelsesloven. Amedia skriver:

«Under enhver omstendighet må det også være klart at reglene om erstatning i den foreslåtte digitalytelsesloven, ikke griper inn i eller overlapper med reglene om erstatning etter personvernregelverket. Amedia har notert seg at departementet skriver på side 57:

«Et typisk eksempel på en type tap som klart oppfyller «konkret»-kriteriet, er den nevnte ikke-økonomiske skaden ved at familiebilder går tapt fordi en skylagringstjeneste er mangelfull. Et annet eksempel kan være at et antivirusprogram skal beskytte mot spionprogramvare: Her kan det være et relevant tap hvis en mangel ved ytelsen fører til at uvedkommende får tak i forbrukerens personopplysninger eller lignende.»

Henvisningen til personopplysninger kan virke noe misvisende. Eksemplene som departementet viser til vil måtte vurderes ut fra kontraktsbruddet som foreligger. Krenkelse av personvernet og eventuell erstatning for dette vil måtte bero på personopplysningslovens regler. Det vises til det som er sagt over i punkt 2 om forholdet mellom virkeområdet til personvernregelverket og det foreliggende lovutkastet.»

17.3 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslagene i høringsnotatet om regulering av erstatningens omfang i lovforslaget § 48, beregning av prisforskjell ved heving i § 49 og tapsbegrensningsplikt og lemping i § 50.

Departementet følger etter dette også opp forslaget i høringsnotatet om en bestemmelse om ulempeerstatning, jf. § 48 annet ledd i lovforslaget. Bestemmelsen innebærer at forbrukeren kan kreve erstatning også for ikke-økonomisk tap dersom han eller hun er påført «en konkret og ikke ubetydelig ulempe ved kontraktsbruddet». Som det fremgår av høringsnotatet, har det i Norge vært en utvikling i retning av å kompensere enkelte mer subjektive ulemper gjennom reglene om prisavslag. Som følge av direktivet foreslås det imidlertid at reglene om prisavslag rendyrkes som en økonomisk kompensasjon, se punkt 10. Dette kan tilsi at ulempen eller den reduserte bruksnytelsen i stedet kompenseres gjennom erstatningsreglene. Forbrukeren bør etter omstendighetene kunne gjøre gjeldende sanksjoner overfor leverandøren også i tilfeller der forbrukeren ikke er påført et økonomisk tap. I høringsnotatet var det vist til et eksempel der familiebildene har gått tapt fordi skylagringstjenesten har vært mangelfull. Etter departementets vurdering vil det ikke være godt i samsvar med den alminnelige rettsfølelsen om forbrukeren i et slikt tilfelle ikke skulle kunne gjøre gjeldende noe krav mot leverandøren. Tapet eller ulempen forbrukeren er utsatt for, kan være betydelig nok selv om dette ikke kan måles i kroner og øre. Norsk rett bygger allerede på en erkjennelse av at det kan være et visst behov for å kompensere også forbrukerens ikke-økonomiske tap. Når dette på grunn av direktivet ikke kan gjøres gjennom reglene om prisavslag, taler mye for at forbrukeren i stedet gis en adgang til å oppnå det samme gjennom erstatningsreglene.

Departementet vil samtidig understreke at en regel om erstatning for ikke-økonomisk tap bør forbeholdes tilfeller der ulempen forbrukeren er påført, er av en mer betydningsfull og særlig karakter. Den foreslått bestemmelsen åpner ikke for erstatning for generelle ergrelser og plunder og heft som følge av kontraktsbruddet. Dette følger av kravet om at ulempen må være konkret. Videre følger det en begrensning av at forbrukeren må være påført en «ikke ubetydelig» ulempe. I dette ligger det både et krav til at de negative følgene må være over et visst nivå, og at dette må være tilfellet for nettopp denne forbrukeren. Vurderingen av om ulempen er av en slik karakter at den gir forbrukeren rett til erstatning, har dermed et subjektivt element. Forbrukerens egen oppfatning av betydningen av den ulempen han eller hun er påført, kan imidlertid ikke være avgjørende. De negative følgene av kontraktsbruddet må også etter en mer objektiv vurdering kunne regnes som en ulempe av en viss betydning. En spesielt nærtagende eller kravstor forbruker kan ikke gis et bedre erstatningsrettslig vern enn den mer robuste.

Departementet viser videre til begrensningen som følger av første ledd annet punktum i bestemmelsen om at forbrukeren kun kan kreve erstatning for tap som «en med rimelighet kunne ha forutsett som en mulig følge av kontraktsbruddet», og lempingsregelen i § 50 annet ledd om at erstatningen kan settes ned «hvis den vil virke urimelig for den ansvarlige parten ut fra tapets størrelse i forhold til det tapet som vanligvis oppstår i lignende tilfeller, og forholdene ellers».

I høringen har det vært anført at bestemmelsen om ulempeerstatning kan være vanskelig å praktisere. Departementet har forståelse for denne innvendingen, men mener likevel at den ikke kan være avgjørende. Departementet legger først og fremst vekt på at man med en bestemmelse om ulempeerstatning legger til rette for at man kan komme frem til det som i den konkrete saken fremstår som et godt resultat alle hensyn tatt i betraktning. Og med den foreslåtte avgrensningen av erstatningspliktens omfang og en forutsetning om at bestemmelsen vil bli praktisert med fornuft og en viss varsomhet, legger departementet til grunn at den vil være praktisk håndterbar. Som det fremgår av høringsnotatet, er det for øvrig ikke unikt for ulempeerstatningen at utmålingen må baseres på et skjønn. En fordel med den foreslåtte bestemmelsen er også at den til en viss grad kan virke rettsavklarende.

I samsvar med forslaget i høringsnotatet foreslås det dessuten en regel om at partene kan avtale en normalerstatning. Hvis leverandørene tar inn regler om dette i standardvilkårene, faller argumentet om usikkerhet om erstatningsutmålingen i det vesentlige bort. Erstatningen må settes til et rimelig nivå, men det ligger i normalerstatningens natur at satsene vil være standardiserte. Som Forbrukertilsynet peker på, kan det ut fra hvilke ytelser leverandøren leverer, være behov for en differensiering mellom ulike typer kontraktsbrudd, men en slik regulering vil likevel være langt enklere å praktisere enn regelen om at forbrukeren skal ha erstatning for den ulempen vedkommende er påført som følge av kontraktsbruddet.

Enkelte høringsinstanser gir uttrykk for at det vil være uheldig med erstatningsregler som avviker fra reglene i forbrukerkjøpsloven. Etter at høringen av forslaget til den nye digitalytelsesloven var avsluttet, sendte Justis- og beredskapsdepartementet på høring et forslag til endringer i forbrukerkjøpsloven der det foreslås at det inntas en bestemmelse om ulempeerstatning også i forbrukerkjøpsloven (se punkt 11.7 i høringsnotat 14. juni 2021). Begrunnelsen for forslaget er i det vesentlige den samme som for forslaget i digitalytelsesloven: Hvis prisavslagsbestemmelsen i forbrukerkjøpsloven § 31 annet ledd ikke kan videreføres som følge av det nye forbrukerkjøpsdirektivet (direktiv (EU) 2019/771), kan det være behov for en bestemmelse som åpner for at forbrukeren kan gis en kompensasjon også der det foreligger en mangel som ikke innebærer et økonomisk tap. Departementet vil komme tilbake til spørsmålet om en regel om ulempeerstatning i forbrukerkjøpsloven i proposisjonen som følger opp det nevnte høringsnotatet om endringer i forbrukerkjøpsloven.

I høringen er det også tatt til orde for at forholdet til erstatningsreglene i personvernregelverket tydeliggjøres i digitalytelsesloven. Departementet foreslår ikke en egen regel om forholdet til personvernregelverket i § 48 om erstatning. Det følger av § 1 fjerde ledd tredje punktum i lovforslaget at personopplysningsloven, jf. personvernforordningen, ved motstrid går foran reglene i digitalytelsesloven. Retten til erstatning etter personvernforordningen artikkel 82 gir dermed et eget grunnlag for erstatning uavhengig av reglene i digitalytelsesloven.