18 Forskjellige bestemmelser

Departementet foreslo i høringsnotatet et oppsamlingskapittel med forskjellige bestemmelser som ikke har noe motsvar i direktivet, utformet etter mønster av bestemmelsene i det tilsvarende kapittel 12 i forbrukerkjøpsloven.

I lovutkastet § 51 foreslo departementet en bestemmelse om forventet kontraktsbrudd (høringsnotatet punkt 21 side 59):

«I lovutkastet § 51 er det inntatt en bestemmelse om forventet kontraktsbrudd. Denne uttrykker at for forventet kontraktsbrudd gjelder reglene i kjøpsloven §§ 61 og 62. Bestemmelsen samsvarer med forbrukerkjøpsloven § 55, bortsett fra at det er tilføyd at de aktuelle bestemmelsene i kjøpsloven gjelder «tilsvarende så langt de passer». Dette gir rom for å anvende kjøpslovens bestemmelser i tråd med direktivet og de digitale ytelsenes egenart.

Det er noe uklart hvordan bestemmelser om forventet kontraktsbrudd (også kalt «antesipert mislighold») forholder seg til direktivet, særlig direktivet artikkel 13 nr. 2 bokstav a, som gir en slags forventet-kontraktsbrudd-bestemmelse ved forsinkelse. Direktivet har ikke noen andre bestemmelser om situasjonen ved forventet kontraktsbrudd; artikkel 14 nr. 4 bokstav e gjelder riktignok en lignende situasjon, men forutsetter vel at det allerede har oppstått en (aktuell) mangel. Bestemmelser om forventet kontraktsbrudd kan ses slik at de utvider adgangen til blant annet heving, og de kan dermed kanskje hevdes å stå i et problematisk forhold til direktivets bestemmelser om vilkårene for heving. Samtidig kan det hevdes at direktivet ikke fullt ut tar stilling til situasjonen, og at man da må kunne vedta nasjonale regler om dette. Departementet tilføyer at regler om forventet kontraktsbrudd fremstår som «intuitive» og har en forholdsvis lang tradisjon i skandinavisk kontraktsrett. Da fremstår det som lite nærliggende å anta at direktivet sperrer for slike regler med mindre man har klare holdepunkter for dette.

Når det er sagt, er det ikke gitt at bestemmelser om forventet kontraktsbrudd vil være så praktiske ved levering av digitale ytelser. Noe tilsvarende var bakgrunnen for at man i forbrukerkjøpsloven nøyde seg med en henvisning til kjøpslovens regler, jf. Ot.prp. nr. 44 (2001–2002) s. 30. Dette kan tale for å utelate slike regler fra lovutkastet og i stedet la spørsmålet reguleres av ulovfestet rett hvis det skulle komme på spissen. Etter en foreløpig vurdering er det imidlertid etter departementets syn mest nærliggende å ha med en henvisningsbestemmelse som skissert over. Departementet ber likevel om høringsinstansenes syn på spørsmålet.»

I lovutkastet § 52 foreslo departementet en bestemmelse som fastsetter at dersom en av partene kommer under insolvensbehandling, gjelder bestemmelsene i dekningsloven kapittel 7. Departementet presiserte at § 52 er en ren pedagogisk henvisningsbestemmelse, som svarer til forbrukerkjøpsloven § 56.

Departementet foreslo i lovutkastet § 53 en bestemmelse om kontraktsbrudd ved deler av ytelsen (høringsnotatet punkt 21 side 59–60):

«Lovutkastet § 53 inneholder regler om kontraktsbrudd ved deler av ytelsen. Første ledd gir uttrykk for at hvis leverandørens kontraktsbrudd omfatter bare en del av det som skal leveres etter avtalen, gjelder reglene om forsinkelse og mangler i kapittel 4 og 5 i loven for denne delen, så langt ikke noe annet følger av § 2 fjerde ledd. Forbrukeren kan heve avtalen i sin helhet når kontraktsbruddet er vesentlig for avtalen, herunder i kombinerte avtaleforhold etter § 2 fjerde ledd. Bestemmelsen tilsvarer forbrukerkjøpsloven § 57 første ledd. Direktivet artikkel 3 nr. 6 tredje ledd åpner uttrykkelig for en nasjonal regulering av disse spørsmålene. Departementet antar da at det også må godtas at man innleder med den refererte bestemmelsen i første punktum for sammenhengens skyld. For øvrig bør det nevnes at direktivet artikkel 3 nr. 6 tredje ledd fastsetter at nasjonal regulering om heving for en del av en kombinert avtale ikke skal berøre direktiv 2018/1972 artikkel 107 andre ledd (et direktiv om elektronisk kommunikasjon). Dette bør antakelig reflekteres i ordlyden når det sistnevnte direktivet gjennomføres i norsk rett.

Lovutkastet § 53 andre ledd fastsetter at hvis leverandøren etter forholdene må antas å ha avsluttet sin levering enda ikke alt er levert, gjelder reglene om mangler. Bestemmelsen tilsvarer forbrukerkjøpsloven § 57 andre ledd og antas å være uproblematisk opp mot direktivet.»

Departementet foreslo også en bestemmelse om leverandørens hevingsrett når det skal leveres etter hvert i lovutkastet § 54. Bestemmelsen svarer fullt ut til forbrukerkjøpsloven § 59.

Departementet foreslo derimot ikke en bestemmelse svarende til forbrukerkjøpsloven § 58 om forbrukerens hevingsrett når det skal leveres etter hvert, fordi en slik bestemmelse ikke nødvendigvis passer så godt for digitale ytelser under hensyn til direktivets regulering, jf. særlig artikkel 14.

Departementet foreslo heller ikke en bestemmelse svarende til forbrukerkjøpsloven § 60 om omsorg for tingen, siden en slik bestemmelse uansett bør ha marginal praktisk betydning ved levering av digitale ytelser.

Ingen av høringsinstansene har hatt synspunkter på de foreslåtte bestemmelsene i det nevnte oppsamlingskapitlet.

Departementet opprettholder forslagene i høringsnotatet om regulering av forventet kontraktsbrudd i lovforslaget § 51, insolvensbehandling i § 52, kontraktsbrudd ved del av ytelsen i § 53 og leverandørens hevingsrett når det skal leveres etter hvert i § 54.

Når det gjelder forholdet mellom lovforslaget §§ 51 til 54 og direktivet, vurderer departementet det slik at direktivet ikke regulerer de spørsmålene de foreslåtte bestemmelsene gjelder, og at de derfor ikke bør være problematiske opp mot direktivet.