20 Håndheving

20.1 Direktivet

Direktivet artikkel 21 nr. 1 krever at medlemsstatene sørger for «egnede og effektive midler» for å sikre at direktivet overholdes. Disse midlene skal omfatte en adgang for visse organer eller organisasjoner til å få prøvd anvendelsen av nasjonale bestemmelser som gjennomfører direktivet, jf. artikkel 21 nr. 2. Saker om dette skal kunne bringes inn for en domstol eller en annen kompetent myndighet, og søksmålsadgangen skal tilkomme offentlige organer (bokstav a), forbrukerorganisasjoner (bokstav b), yrkes- og næringsorganisasjoner (bokstav c) eller et organ, en organisasjon eller en sammenslutning som nevnt i personvernforordningen artikkel 80 (direktivet bokstav d). Det synes å være tilstrekkelig at organer eller organisasjoner i én av de nevnte kategoriene har søksmålsadgang, jf. formuleringen «ett eller flere av organene nedenfor».

Artikkel 23 i direktivet innebærer at reglene skal håndheves i samsvar med forordningen om forbrukervernsamarbeid (forordning (EU) 2017/2394) og forbudsdirektivet (direktiv 2009/22/EF).

20.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet viste i høringsnotatet til at det følger av tvisteloven § 1-4 første ledd at foreninger og stiftelser kan reise søksmål om forhold som det ligger innenfor organisasjonens «formål og naturlige virkeområde» å ivareta. Etter bestemmelsens annet ledd kan offentlige organer med oppgave å fremme særskilte interesser reise søksmål for å ivareta disse interessene. Det er understreket i tvistelovens forarbeider at lovfestingen av organisasjoners søksmålsrett ikke skal stenge for en videre utvikling av søksmålsadgangen gjennom rettspraksis, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 156. Departementet la på denne bakgrunn til grunn at tvisteloven § 1-4 er tilstrekkelig fleksibel til å åpne for løsninger som tilfredsstiller kravene i direktivet artikkel 21, og det ble derfor ikke foreslått noen egen bestemmelse om håndheving i lovutkastet.

Når det gjelder kravet om offentligrettslig håndheving som følger av artikkel 23, ble det gitt uttrykk for at det synes nærliggende at ansvaret for håndhevingen legges til Forbrukertilsynet og Markedsrådet

20.3 Høringsinstansenes syn

Barne- og familiedepartementet uttaler følgende om håndheving av digitalytelsesdirektivet og digitalytelsesloven:

«I høringsnotatet vises det til direktivets artikkel 23 som krever offentligrettslig håndheving. JD antyder at dette ansvaret vil kunne legges til Forbrukertilsynet og Markedsrådet. BFD er enig i dette. Det rettslige grunnlaget og rekkevidden for denne håndhevingen må fremgå av proposisjonen. Det kan lages en egen bestemmelse i digitalytelsesloven som viser til markedsføringslovens håndhevingsregler, jf. for eksempel bestemmelsene i angrerettloven §§ 41 og 42 og pakkereiseloven §§ 51 og 52. Alternativt kan Forbrukertilsynets og Markedsrådets tilsynsmyndighet sies å følge av lovstridsprinsippet. Dette prinsippet er utledet av markedsføringslovens forbud mot urimelig handelspraksis og innebærer at brudd på regler som beskytter forbrukerne også kan være i strid med markedsføringsloven § 6. Brudd på § 6 kan medføre reaksjoner og sanksjoner, herunder overtredelsesgebyr, fra Forbrukertilsynet og Markedsrådet, jf. markedsføringsloven kapittel 7. For en nærmere omtale av dette prinsippet, vises det til Ot.prp. nr. 55 (2007–2008) punkt 3.3.

Uansett hvilket alternativ som velges må reglene i digitalytelsesloven som gjennomfører direktivet om digitale ytelser håndheves i samsvar med de kravene som stilles etter forordning om forbrukervernsamarbeid (forordning (EU) 2017/2394), se særlig artikkel 9. Det innebærer at Forbrukertilsynet og Markedsrådet må ha hjemmel til å gjøre relativt omfattende undersøkelser og kunne treffe mange ulike administrative tiltak. Forbrukertilsynet og Markedsrådet vil ha de nødvendige hjemlene dersom det henvises til håndhevingsreglene i markedsføringsloven.»

20.4 Departementets vurdering

Departementet har etter nærmere overveielser valgt å foreslå en bestemmelse om tilsyn og håndheving i lovforslaget § 55, etter modell av bestemmelsene i angrerettloven § 41 og pakkereiseloven § 51. Departementet legger til grunn at direktivets krav til håndheving i artikkel 21 i og for seg er oppfylt gjennom tvisteloven § 1-4. Når Forbrukertilsynets og Markedsrådets tilsynsmyndighet uansett allerede følger av lovstridsprinsippet, og utviklingen på forbrukerrettsområdet går i retning av økt bruk av slike henvisninger til markedsføringsloven, antar departementet at det er hensiktsmessig at dette følges opp også i digitalytelsesloven. Henvisningen til reglene i markedsføringsloven kapittel 7 i lovforslaget § 55 tilfredsstiller samtidig minimumskravene til de nasjonale tilsynsmyndighetenes undersøkelses- og håndhevingsmyndighet som følger av forordning (EU) 2017/2394 om samarbeid mellom nasjonale myndigheter med ansvar for håndheving av forbrukervernlovgivning («CPC-forordningen») artikkel 9, se Prop. 8 LS (2019–2020) side 32–33 om gjennomføringen av CPC-forordningen artikkel 9 i markedsføringsloven kapittel 7. At CPC-forordningen også gjelder for tilsyn med og håndheving av digitalytelsesdirektivet og digitalytelsesloven, følger av henvisningen i direktivet artikkel 23 nr. 1.

I angrerettloven og pakkereiseloven er det også gitt bestemmelser om overtredelsesgebyr ved overtredelse av lovenes bestemmelser, se henholdsvis § 42 og § 52. Spørsmålet om overtredelsesgebyr for brudd på bestemmelser i digitalytelsesloven har ikke vært på høring, og det foreslås ikke egne regler om dette i denne proposisjonen. Departementet viser samtidig til at tilsynsmyndighetene gjennom henvisningen til markedsføringsloven § 41 i lovforslaget § 55 har adgang til å ilegge tvangsmulkt for overtredelse av regler i digitalytelsesloven.

Kravene i CPC-forordningen til at de nasjonale tilsynsmyndighetene skal kunne sanksjonere overtredelser av bestemmelsene i rettsaktene som er nevnt i forordningens vedlegg, jf. forordningen artikkel 9 nr. 4 bokstav h, gjelder ikke for digitalytelsesdirektivet, som ikke har egne bestemmelser om sanksjoner, jf. forordningen artikkel 9 nr. 5 første setning. Avtalestatene står likevel fritt til å vedta egne bestemmelser om slike sanksjoner, jf. forordningen artikkel 9 nr. 5 annen setning. Gjennom henvisningen til markedsføringsloven § 41 om tvangsmulkt i lovforslaget § 55 har digitalytelsesloven en bestemmelse om slike sanksjoner som CPC-forordningen artikkel 9 nr. 4 bokstav h sikter til, jf. også Prop. 8 LS (2019–2020) på side 134.