10 Vedtakelsesregler

10.1 Gjeldende rett

Konkursloven har regler om vedtakelse av forslag om frivillig gjeldsordning i § 25 og om vedtakelse av tvangsakkordforslag i § 43. Utrederen beskriver reglene om vedtakelse av forslag om frivillig gjeldsordning slik på s. 50 i utredningen:

«En frivillig gjeldsordning krever enstemmighet, dvs. at samtlige som blir omfattet av forslaget aksepterer dette, jf. konkursloven § 25 første ledd. Det kreves i utgangspunktet aktiv deltagelse fra samtlige kreditorer som omfattes, men ved manglende respons kan gjeldsnemnden oppfordre de som ikke har svart, til å godta forslaget innen to uker, jf. annet ledd. Dersom ingen stemmer mot og fristen er utløpt, skal likevel forslaget anses vedtatt dersom kreditorer som representer 3/4 – i beløp – av de krav som omfattes har godtatt forslaget.»

På samme side i utredningen er reglene om vedtakelse av tvangsakkordforslaget beskrevet slik:

«Tvangsakkord krever i dag et at kvalifisert flertall av kreditorene stemmer for forslaget, og kravet til flertall er avhengig av dividendens størrelse, jf. konkursloven § 43. Ved en dividende på minst 50 % er det tilstrekkelig med 3/5 flertall (60 %), mens ved dividende på under 50 % kreves det 3/4 flertall (75 %). Det kreves slikt flertall både i beløp av fordringene og av antallet kreditorer. En tvangsakkord forutsetter minst 25 % dividende, dvs. at en lavere dividende bare kan vedtas ved frivillig akkord, som krever enstemmighet. Dette vil si at et mindretall av kreditorene, for eksempel 30 % av kreditorene i antall som har deltatt i avstemningen, som representerer 10 % av fordringene i beløp, kan stanse en akkord (med for eksempel 25 % dividende) som det store flertall av kreditorer ønsker.»

10.2 Forslaget i utredningen

Om frivillig gjeldsordning skriver utrederen på s. 50:

«Utrederen foreslår at kravet om at enstemmighet beholdes ved frivillig akkord, men slik at dette skal praktiseres etter dagens regler i § 25 annet og tredje ledd. Med andre ord dersom ingen av kreditorene som omfattes av forslaget har stemt mot forslaget, og de som har godtatt forslaget representerer 3/4 i beløp av de krav som omfattes av forslaget, er forslaget vedtatt. Dagens regler med å forespørre kreditorene i to runder medfører unødig tidsbruk i en situasjon hvor det normalt er viktig at behandlingen går så raskt som mulig. Det gir riktignok kreditorene en større sikkerhet ved å be om svar i to runder. Utrederen mener likevel at de kreditorer som eventuelt er uenige i forslaget til rekonstruksjon selv har et ansvar for å følge med og gi beskjed dersom man motsetter seg forslaget. Hensynet til en rask gjennomføring av rekonstruksjonsprosessen veier tyngre enn hensynet til de kreditorer som ikke svarer innen fristen. Rekonstruktøren må dog gi melding til kreditorene om at de må fremme innsigelser rekonstruktøren innen fristen på to uker, hvis ikke går retten til å motsette seg forslaget tapt. Dette må også sees i sammenheng med nye reglene om saksbehandling ved bl.a. utsendelse av meldinger elektronisk. De aller fleste kreditorer vil ha tilgang på e-post (og tilsvarende elektroniske løsninger), selv om de ikke er fysisk tilstede på kontoret. Det foreslås en formuleringsendring av § 24.

Reglene om nytt forslag, dersom det første forslaget ikke vedtas, i § 26 beholdes med noen formuleringsendringer. Det samme gjelder reglene i § 27 om meddelelse av en frivillig rekonstruksjon, ugyldig rekonstruksjon i § 28 og misligholdt akkord i § 29.»

Når det gjelder tvangsakkord, viser utrederen til kravet om kvalifisert flertall og uttaler på s. 50 flg.:

«Begrunnelsen for et slikt krav om kvalifisert flertall er at en kreditor ikke skal tåle at kravet blir nedsatt uten at gode grunner for dette. Det er et aktverdig hensyn. I utgangspunktet skal skyldneren betale hele gjelden, og det skal ikke være enkelt å få gjeldsansvaret nedsatt. Poenget i denne sammenheng er imidlertid at alternativet til en rekonstruksjon med tvangsakkord, normalt vil være konkurs. I en slik situasjon blir det relevante å sammenligne med hvilken dekning kreditorene kan få ved en konkurs. Dersom løsningen med en rekonstruksjon med tvangsakkord er bedre for kreditorene enn en konkurs, bør rekonstruksjonen velges. I denne situasjon er det uheldig at et mindretall av kreditorene kan stanse en løsning som flertallet av kreditorene ønsker. I Danmark har man sogar den regel at rekonstruksjonsplanen og akkorden er vedtatt såfremt det ikke et flertall av de kreditorer – i beløp – som deltar i avstemningen, har stemt mot forslaget, se dansk konkurslov § 13 d. Det stilles således ikke krav om at et gitt antall av kreditorene skal stemme for forslaget.

Utrederen er av den oppfatning at det må være tilstrekkelig at det er et flertall på 50 % av kreditorene – regnet i beløp av de krav som er registrert og godkjent i rekonstruksjonsutvalgets fordringshaverliste etter konkursloven § 41 – som har stemt for forslaget. Utrederen mener at det dog bør være et flertall av kreditorene – i beløp – aktivt har stemt for forslaget. Den danske løsning, hvor det bare kreves et aktivt flertall ikke stemmer mot forslaget, synes å gå for langt. Det synes også rimelig at det skal være et flertall av alle kjente krav med stemmerett etter § 41 og § 42 som aktivt stemmer for forslaget. Så lenge flertallet regnes i beløp av kravene og ikke i antall kreditorer, er utrederen av den oppfatning at det skal kreves at flertallet stemmer for. Det har den virkning at en rekonstruksjon i form av tvangsakkord ikke kan vedtas ved passivitet fra flertallet av kreditorene.

I utgangspunktet bør kreditorene selv vurdere hvilken løsning som er best for dem. Ved en tvangsakkord, hvor en eller flere kreditorer som har stemt mot forslaget, har innsigelser til at retten stadfester akkorden, bør retten imidlertid mer aktivt prøve om de kreditorer som fremmer slike innsigelser, vil komme dårligere ut enn ved en konkurs. Det forutsettes kombinert med et «støtende»-kriterium tilsvarende gjeldsordningsloven § 5-4 (1) a, og at rekonstruksjonen skal være rimelig og rettferdig overfor kreditorene (tilsvarende kravet i anglo-amerikansk rett om at rekonstruksjonen skal være «fair and equitable»). Utrederen fremmer forslag om slike regler i § 49 første ledd bokstav a. Det vil gi retten en mulighet til å nekte stadfestelse av en rekonstruksjon der sterke grunner tilsier dette. Retten må også kontrollere at de formelle regler for vedtagelse er overholdt, og nekte stadfestelse dersom feilen kan ha virket inn på resultatet, se § 48 første ledd bokstav a.»

Om stemmereglene skriver utrederen på s. 52:

«Stemmerett bør være forbeholdt de kreditorer som er påvirkes av avgjørelsen. Typisk vil fortrinnsberettigede kreditorer som får full dekning ikke ha skal ha stemmerett (annet enn for sitt uprioriterte krav), jf. prinsippet i konkursloven § 42 og den tilsvarende bestemmelse for konkurs i § 95. Det er dog den forskjell at § 42 omfatter alle kjente fordringer (selv om de ikke er meldt til gjeldsnemndsleder/rekonstruktør), mens § 95 bare omfatter de fordringer som er meldt i boet. Begrunnelsen er at ved gjeldsforhandling og rekonstruksjon vil skyldneren normalt ha oversikt over gjelden, mens ved konkurs vil en bostyrer være avhengig av at kreditorene melder sine krav til bostyrer. De fordringer som akkorden ikke er bindende for, jf. § 55, har dog ikke stemmerett. Disse bestemmelser foreslås ikke endret.»

Utrederen stiller spørsmål om man bør innføre klasser av kreditorer. Om dette fremgår det på s. 52 i utredningen:

«Inndeling av kreditorene i klasser ved avstemningen over forslag til rekonstruksjon, brukes aktivt i USA ved vedtagelse av et rekonstruksjonsforslag etter chapter 11. Det er heller ikke ukjent i blant annet England og Frankrike. I nordisk insolvenslovgivning brukes ikke klasseinndeling, ut over særbehandling av pantesikrede og fortrinnsberettigede fordringer og etterprioriterte. Det kan imidlertid være behov for klasseinndeling hvor det er hensiktsmessig og riktig å forskjellsbehandle av kreditorer med forskjellige interesser. En riktig og rettferdig inndeling av kreditorene vil dog være vanskelig og vil kunne gi opphav til mye diskusjon og tvister. Utrederen foreslår derfor nå ikke en slik klasseinndeling av kreditorene, men det er et forhold som bør vurderes nærmere.»

Utrederen foreslår en viss forenkling av saksbehandlingsreglene ved vedtakelse av tvangsakkord og skriver på s. 52:

«Det foreslås at avstemninger skal foretas skriftlig. Det er ikke noe behov for møte med kreditorene for å gjennomføre avstemningen. Det er viktig at prosessen går raskt og kostnadseffektivt. Det foreslås å legges til rette for bruk av elektronisk kommunikasjon. Hvis nødvendig flertall er oppnådd, sender rekonstruktøren forslaget til retten for stadfestelse. Rettens behandling er i utgangspunktet skriftlig, men retten kan dersom den finner det hensiktsmessig innkalle til rettsmøte.»

10.3 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen støtter forslagene til endringer i vedtakelsesreglene. Advokatforeningen har i høringen gitt uttrykk for at man bør vurdere å bytte ut begrepet «rekonstruksjon med tvangsakkord», som utrederen foreslår, med begrepet «tvungen rekonstruksjon», både for å tydeligere markere skillet mot reglene om frivillig rekonstruksjon og for i større grad å synliggjøre at en rekonstruksjon – enten denne er frivillig eller tvungen – ikke nødvendigvis innebærer gjeldssanering eller akkord. Advokatforeningen har synspunkter på skillet mellom frivillig og tvungen rekonstruksjon også på dette stadiet, og uttaler:

«[D]et [ligger] ingen forutsetning i de nye reglene om at en rekonstruksjonsløsning må inneholde en gjeldssanering/akkord. Tvert imot foreligger en uttalt målsetting om å gjøre reglene mer fleksible i for ulike løsningsmuligheter. For å markere dette noe bedre, burde en derfor muligens i overskriften til kapittel VI og § 30 vurdere å bytte ut begrepet «rekonstruksjon med tvangsakkord» med begrepet «tvungen rekonstruksjon». Dette ville både markert bedre skillet mot reglene om frivillig rekonstruksjon i kapittel V, og i større grad synliggjøre at en rekonstruksjon – enten denne er frivillig eller tvungen – ikke nødvendigvis innebærer gjeldssanering/akkord. Dersom en velger en rekonstruksjon som ikke inneholder akkord, slik eksempelvis § 30, 1. ledd nr. 4 åpner for, vil benevnelsen «rekonstruksjon med tvangsakkord» både i kapitteloverskriften og i § 30, 1. ledd være lite treffende. Det samme vil også gjelde for begrepsbruken i §§ 40, 43, 44, 45 nr. 4 og nr. 5 og § 53. For øvrig kan det være naturlig å nærmere vurdere om det er hensiktsmessig å opprettholde et tosporet system med «frivillig» og «tvungen» rekonstruksjon. Mange skyldnere som innleder gjeldsforhandlinger har en oppfatning om at en frivillig gjeldsordning etter dagens ordning er mindre belastende. Derimot har det vist seg vanskelig å gjennomføre slike frivillige løsninger, hvoretter det ofte under de frivillige prosessene begjæres åpnet forhandlinger om tvangsakkord. Med de endringer som nå foreslås, vil det være mindre behov for et tosporet system. Dessuten vil det, gitt forutsetningen om enstemmighet, også under forhandlinger om tvungen rekonstruksjon (tvangsakkord) alltid kunne gjennomføres alternative løsninger på frivillig basis. Dersom alle kreditorer er enige om skyldnerens forslag, vil denne uansett kunne gjennomføres selv om de eventuelt ikke oppfyller vilkårene for frivillig rekonstruksjon, også under slike forhandlinger.»

Finans Norge støtter utredningens forslag om å forenkle dagens system for vedtakelse av tvangsakkord, men ønsker et annet flertallskrav enn det som er foreslått i utredningen:

«Utredningen foreslår å forenkle dagens system ved at tvangsakkord krever minst 50 prosent av kreditorene, regnet i kapital. Finans Norge støtter en slik forenkling, men foreslår at flertallskravet settes i samsvar med øvrig markedspraksis, for eksempel slik det fremgår av (allmenn)aksjeloven § 5-18 til to tredjedelers flertall. Dette er en velprøvd flertallsregel med langvarig praksis og ivaretar hensynene knyttet til at flertallet bestemmer over et mindretall.»

Skattedirektoratet har merknader blant annet til forslaget om at retten kan nekte å stadfeste et rekonstruksjonsforslag når det vil virke «støtende»:

«All den stund rekonstruksjonsbestemmelsene i liten grad er aktuelle for privatpersoner, er det viktig å merke seg at «støtende-kriteriet» i gjeldsordningsloven er knyttet opp mot privatpersoner. F.eks vil et tilfelle som at skyldneren bevisst har pådratt seg stor forbruksgjeld kunne være støtende etter gjeldsordningsloven, men er ikke relevant etter det herværende forslaget. Vi mener at det hadde vært klargjørende at man i selve lovteksten – f.eks i tilknytning til § 49 – angir hvilke kriterier som vil kunne være relevante i «støtende-vurderingen». Dette vil i så fall være etter mønster fra gjeldsordningsloven hvor man nevner visse kriterier uten at det er noen uttømmende angivelse. Dersom dette ikke angis i lovteksten, bør man få frem i forarbeidene en oppramsing av hvilke tilfeller som skal anses å falle inn under «støtendekriteriet». Den nærmere tolkningen vil måtte skje gjennom rettspraksis.

Som alternativ til «støtende-kriteriet» nevner utredningen uttrykket «ikke er rimelig og rettferdig». Dette uttrykket er hentet fra utenlandsk rett og vil først og fremst gjelde forslag som på urimelig måte diskriminerer eller favoriserer enkelte av kreditorene overfor andre. Andre steder i utredningen heter det at man foreslår økt fleksibilitet, hvor kravet til absolutt likebehandling av kreditorene lempes, slik at det gis mulighet for begrenset rett til forskjellsbehandling av kreditorer/kontraktsparter, dersom dette fremstår som rimelig og rettferdig.

Direktoratet vil få påpeke at vi ser enkelte utfordringer i denne avveiningen av om rekonstruksjonsforslaget fremstår som rimelig og rettferdig overfor kreditorene. Vi stiller spørsmålstegn i hvilken utstrekning det er adgang til å forskjellsbehandle kreditorene.»

Konkursrådet uttaler i sitt brev 30. mars 2020 til departementet:

«I utredningen er det i § 43 foreslått at minst ½ «av det samlede beløp som har stemmerett etter §§ 41 og 42 har stemt for forslaget». Dette et bra tiltak i riktig retning. Det er liten grunn til å beholde en regel der et mindretall av de som stemmer skal kunne blokkere en rekonstruksjon.

Det påpekes at det er en litt uheldig formulering i kkl. § 43 når det står at stemmeflertallet på en halvdel av beløpet, skal regnes av det som «har stemt for forslaget» det bør stå «stemt over forslaget» (våre understrekninger).

Konkursrådet påpeker at det på sikt kan være en idé å åpne for at kreditorene inndeles i klasser, som kan forskjellsbehandles. Dette er også påpekt av Villars-Dahl i pkt 12-4:

«Det kan imidlertid være behov for klasseinndeling hvor det er hensiktsmessig og riktig å forskjellsbehandle av kreditorer med forskjellige interesser. En riktig og rettferdig inndeling av kreditorene vil dog være vanskelig og vil kunne gi opphav til mye diskusjon og tvister. Utrederen foreslår derfor nå ikke en slik klasseinndeling av kreditorene, men det er et forhold som bør vurderes nærmere.»

Et absolutt krav om likebehandling vil kunne vanskeliggjøre en rekonstruksjon. Konkursrådet mener at man – i alle fall på sikt – bør kunne lage klasser av fordringshavere, og at type tilbud/løsning vil variere mellom de ulike klassene. Det er i mange tilfeller god grunn for å forskjellsbehandle kreditortypene. Noen er kritiske leverandører og andre er kunder som man er avhengig av i fremtiden for å overleve. Det at reiselivsbedrifter i en tenkt gjeldsordning vil refundere billetter eller forskuddsbetalinger er kanskje det som skal til for å beholde gode kunder og bevare et godt renomme. Det er allerede i dagens konkurslov § 30 femte ledd lagt til rette for en forskjellsbehandling av kreditorer «opp til en viss sum». Konkursrådet mener at dette unntaket bør utvides, i alle fall med en bestemmelse om at «kritiske leverandører» kan dekkes full ut, også hva gjelder gjeld oppstått før rekonstruksjonsforhandlingene ble åpnet, jf. pkt. 2.5 ovenfor.»

10.4 Departementets vurdering

Det har ikke kommet vesentlige innvendinger i høringen til de foreslåtte endringene i reglene om vedtakelse av frivillig rekonstruksjon og rekonstruksjon med tvangsakkord. Advokatforeningen har uttrykkelig gitt støtte til forslagene. Også Konkursrådet har i sitt etterfølgende innspill støttet forslaget om å justere kravet til vedtakelse av rekonstruksjon med tvangsakkord.

Det er likevel særlig to forslag det har blitt reist spørsmål ved.

Dette gjelder for det første forslaget om vedtakelse av tvangsakkord, jf. konkursloven § 43 (lovforslaget § 42). Forslaget innebærer at det er tilstrekkelig at et flertall av kreditorene, regnet i beløp av de krav som er registrert og godkjent i rekonstruksjonsutvalgets fordringshaverliste etter konkursloven § 41, har stemt for forslaget. Finans Norge tar til orde for at kravet i stedet settes til to tredels flertall.

Til dette bemerker departementet at forslaget om vedtakelse av rekonstruksjon med tvangsakkord krever at over halvparten av de stemmeberettigede fordringene aktivt har stemt for forslaget. Videre viser departementet til at flertallskravet må ses i lys av forslaget om at retten skal ha adgang til å nekte stadfestelse av et rekonstruksjonsforslag etter lovforslaget § 48 nr. 1 (se omtalen av dette forslaget under). På denne bakgrunn vil forslaget etter departementets vurdering også ivareta mindretallets interesser. Departementet viser for øvrig til begrunnelsen i utredningen og går etter en samlet vurdering inn for utredningens forslag om å innføre et krav om flertall for vedtak om tvangsakkord. En ordning med omgjøring av gjeld til egenkapital krever likevel samtykke fra samtlige kreditorer som skal omfattes, se lovforslaget § 34 tredje ledd og punkt 11.

Det andre forslaget det har blitt stilt spørsmål ved i høringen, er forslaget om rettens adgang til å nekte stadfestelse av et rekonstruksjonsforslag, jf. lovforslaget § 48 nr. 1. Etter den foreslåtte bestemmelsen kan retten nekte å stadfeste et rekonstruksjonsforslag med tvangsakkord dersom det vil virke støtende å stadfeste det eller retten finner at forslaget ikke er rimelig og rettferdig overfor kreditorene. Begrepet «støtende» er hentet fra gjeldsordningsloven § 5-4 første ledd bokstav a. Dette er en rettslig standard der flere momenter kan tas i betraktning. Her er det særlig hensynet til allmennheten og den allmenne betalingsmoralen som kan få betydning. Et rekonstruksjonsforslag vil kunne virke støtende overfor allmennheten selv om kreditorene godtar det. Retten må her utøve et konkret skjønn. Når det gjelder alternativet om at forslaget ikke er rimelig og rettferdig overfor kreditorene, vil departementet bemerke at dette gir et visst vern for et mindretall av kreditorene (i beløp). Dette kan hindre maktmisbruk fra flertallets side, for eksempel at disse vedtar løsninger som helt tilsidesetter mindretallets interesser.

Departementet foreslår å gå videre med forslaget i utredningen på dette punktet. Det samme gjelder de øvrige forslagene om endringer i vedtakelsesreglene, herunder forenkling av prosedyren for vedtakelse av frivillig rekonstruksjon, jf. lovforslaget § 29.

Det vises til lovforslaget § 29, § 42 og § 48 nr. 1. Videre vises det til lovforslaget §§ 28, 30, 31, 32 og 33. I de sistnevnte bestemmelsene er det bare foreslått enkelte mindre endringer.