11 Konvertering av gjeld til egenkapital mv.

11.1 Gjeldende rett

Når skyldneren er et selskap, kan det være ønskelig at kreditorene i stedet for eller i tillegg til dividende gis rettigheter i selskapet. Det kan for eksempel være aktuelt at gjelden konverteres til egenkapital i selskapet, slik at det gjennomføres en kapitalforhøyelse der de nye aksjene blir tegnet av kreditorene og aksjeinnskuddene gjøres opp ved motregning. Selskapet må i så fall treffe en beslutning om kapitalforhøyelse etter selskapslovgivningens alminnelige regler om dette, jf. aksjeloven og allmennaksjeloven kapittel 10. En beslutning om kapitalforhøyelse ved nytegning av aksjer etter aksjeloven § 10-1 og allmennaksjeloven § 10-1 innebærer endringer av vedtektene og krever dermed tilslutning fra minst to tredeler «så vel av de avgitte stemmer som av den aksjekapitalen som er representert på generalforsamlingen», jf. § 5-18 første ledd i de to lovene. Det samme gjelder nedsettelse av aksjekapitalen etter kapittel 12. Også for generalforsamlingens beslutning om utstedelse av konvertible obligasjoner eller andre finansielle instrumenter etter aksjeloven kapittel 11, kreves det tilslutning fra minst to tredeler av de avgitte stemmene og av aksjekapitalen som er representert på generalforsamlingen.

Konkursloven har ikke særlige regler om konvertering av gjeld til egenkapital i forbindelse med gjeldsforhandling. En slik ordning krever dermed aksept fra alle kreditorene.

11.2 Forslaget i utredningen

I utredningen foreslås det nye regler som legger til rette for at rekonstruksjonen kan gå ut på at gjeld konverteres til egenkapital. Utrederen skriver på s. 52 flg.:

«Utrederen vil peke på at det særlig er to hensyn som tilsier at en konvertering av gjeld til egenkapital kan være et godt alternativ/supplement til utbetaling av dividendeutbetaling i form av kontanter ved en akkord/rekonstruksjon. Det ene er likviditetsmomentet. Som regel har den virksomhet som er under rekonstruksjon lite likvide midler å utbetale dividende med. Selv om det besluttes at hele eller deler av gjelden skal utbetales etter en viss tid, vil det ofte være lite likvider midler til å betale en dividende. De begrensede likvide midler skyldneren har til disposisjon, vil skyldneren ha større behov for å benytte i selve virksomheten enn å utbetale til kreditorene. Det andre hensynet er at verdien av skyldnerens virksomhet ofte er svært usikker. Et forhold er verdien ved umiddelbar avvikling/likvidasjon ved konkurs. Noe annet er mulighetene til at virksomheten gjennom en rekonstruksjon kan bli lønnsom og at aktivaene således kan få en større verdi. Det tilsier at kreditorene bør få rett på en andel av verdistigningen i tiden fremover. Begge disse hensyn taler for at gjelden kan gjøres opp ved konverteres til egenkapital. En konvertering til egenkapital vil også medføre at selskapet blir mer solid og kredittverdig for nye kreditorer og leverandører, samt at det blir mer attraktivt for eierne – nye eller gamle – å skyte inn frisk egenkapital i virksomheten.

[…]

For at en slik konvertering skal være mer attraktiv og et bedre redskap ved rekonstruksjon, bør det vedtas regler som forenkler fremgangsmåten, og som medfører at et mindretall av kreditorer eller aksjonærene ikke kan stanse et vedtak om konvertering av gjeld til aksjekapital. Det er også viktig at en slik konvertering kan gjennomføres ved en relativt rask prosess.»

Videre uttales det på s. 56:

«Utgangspunktet er at dersom skyldneren er insolvent, vil egenkapitalen være tapt. Vanligvis vil skyldneren ved rekonstruksjon være insolvent. Alternativet til en rekonstruksjon er at selskapet går konkurs og blir likvidert. Da blir det bare i unntakstilfeller noe utbetaling til aksjonærene etter at kreditorene har fått sitt. Når egenkapitalen er tapt, veier hensynet til aksjonærene mindre enn hensynet til kreditorene.

Unntak kan tenkes dersom skyldneren bare er illikvid og ikke insuffisient. Dersom det er sannsynlig at et salg av alle selskapets aktiva vil innbringe så meget at alle krav kan dekkes og det blir et overskudd igjen til aksjonærene, må man ta hensyn til dette ved fremsettelse av en rekonstruksjonsplan, slik at også aksjonærenes verdier og interesser gjenspeiles i løsningen. Det kan tenkes situasjoner hvor selskapet er illikvid, og hvor det – for å legge et godt grunnlag for videre drift – foreslås at deler av gjelden omgjøres til aksjekapital. I en slik situasjon må aksjonærene beholde både innflytelse på endringer av selskapskapitalen og få en rimelig og rettferdig andel av den nye samlede aksjekapital.

Det er et økonomisk grunnprinsipp at eiernes kapital skal ta tap før kreditorene. I en slik situasjon er det et spørsmål om aksjonærene skal kunne stanse et godt forslag til rekonstruksjon som også omfatter endringer av selskapskapitalen. Man kan sogar stille spørsmål om aksjonærene skal være med i prosessen når egenkapitalen er tapt.

Utrederen finner ikke å fremme forslag om at aksjonærene skal settes helt på sidelinjen ved rekonstruksjon. Aksjonærene representerer en viktig del av selskapsinteressen. De har som eiere i utgangspunkt styringsretten for virksomheten. Formålet ved rekonstruksjon er at virksomheten i en eller annen form skal drives videre etter rekonstruksjonen. Ved denne prosessen har aksjonærene en rolle å spille. Det er også vesentlig at ikke eierne skal skremmes fra å begjære rekonstruksjon. Utrederen vil i denne sammenheng peke på at et av formålene med å endre reglene om gjeldsforhandling er at flere virksomheter skal velge å begjære rekonstruksjon. Selv om kreditorene gis rett til å fremsette begjæring om rekonstruksjon, legger utrederen til grunn at det store flertall av begjæringer vil bli fremsatt av skyldneren (i praksis av styret i selskapet). Dersom det er en risiko for at eierne vil settes helt på sidelinjen ved rekonstruksjon, er det fare for at en del skyldnere vil unnlate å fremsette begjæring. Da velger de heller en utenrettslig løsning, hvor eierne fremdeles har kontroll over endringer i selskapskapitalen. Utrederen foreslår derfor at eierne skal spille en sentral rolle ved endringer av selskapskapitalen, men vil foreslå noen mindre endringer av reglene.»

Utrederen peker på at et mindretall av aksjeeierne kan stanse nødvendige beslutninger for å få gjennomført en løsning der gjeld konverteres til egenkapital, og foreslår at dagens flertallskrav endres. Det foreslås at generalforsamlingen skal kunne treffe beslutningen om kapitalforhøyelse med simpelt flertall:

«Etter dagens lovgivning er det i aksjeloven/allmennaksjeloven § 5-18 krav om to tredjedels flertall av avgitte stemmer og av den aksjekapital som er representert på generalforsamlingen for å gjennomføre vedtektsendring som medfører endring i selskapskapitalen. Det vil si at et mindretall på 35 % av aksjekapitalen kan stanse kapitalendringene. Utrederen vil peke på at behovet for vern av et mindretall av aksjonærene er begrenset ved en rekonstruksjon. Det er viktigere å ta hensyn til kreditorenes interesser og muligheten for en videreføring av virksomheten etter rekonstruksjon. Et mindretall av aksjonærene bør ikke uten grunn gis rett til å stanse et godt forslag til rekonstruksjon, som også omfatter endring av selskapskapitalen mv. Utrederen vil derfor foreslå at et simpelt flertall (= > 50 %) av aksjonærene – beregnet etter aksjekapital – skal kunne beslutte slike endringer ved en rekonstruksjon. Det foreslås derfor at man endrer aksjelovene slik at kravet til kvalifisert flertall blant aksjonærene fjernes for å få vedtatt endringer selskapskapitalen ved rekonstruksjon.

Det forslås bare å gi bestemmelser om konvertering av gjeld til aksjekapital mv. for selskapsformene aksjeselskap og allmennaksjeselskap. Det er for det første de to vanligste og viktigste selskapsformene. Videre vil konvertering av gjeld til egenkapital ikke passe for ansvarlige selskap og enkeltpersonforetak. Slike regler synes neppe å være særlig aktuelle for foreninger, stiftelser eller samvirkelag mv.»

Utrederen foreslår også bestemmelser som uttrykkelig slår fast at konvertering av gjeld til egenkapital kan være en del av rekonstruksjonsplanen.

Når rekonstruksjonen går ut på å konvertere gjeld til egenkapital, kan det være behov for å nedsette aksjekapitalen. Utrederen foreslår at også beslutningen om kapitalnedsettelse skal kunne treffes med simpelt flertall på generalforsamlingen:

«Utgangspunktet er at aksjekapitalen er tapt når selskapet er insolvent. Det vil i de fleste tilfeller da være naturlig at den gamle aksjekapitalen nedsettes til null, før gjeld konverteres til aksjekapital og/eller ny aksjekapital med friske midler tegnes. Det vil ikke være hensiktsmessig at det blir et lovmessig krav. I tillegg til de tilfeller hvor selskapet ikke er insuffisient, kan det i en del tilfeller være hensiktsmessig at de gamle aksjonærer for beholde en viss del av de gamle aksjenes verdi. Det kan være fordi aksjonærene er nøkkelpersoner som det er viktig å ha med i den videre drift. Det kan også være fordi de gamle aksjonærene vil skyte inn ny frisk aksjekapital. Forholdet til de gamle aksjonærer vil være en del av de samlede forhandlinger som rekonstruktøren må gjennomføre, og hvor loven ikke bør stenge for hensiktsmessige forhandlingsløsninger.

I de fleste tilfeller vil en nedsettelse av aksjekapitalen være en forutsetning både for å få tegnet ny aksjekapital med innskudd av friske midler, og en forutsetning for at kreditorene skal akseptere å konvertere gjelden til aksjekapital.

En nedsettelse av aksjekapitalen vil være et sentralt punkt i rekonstruksjonsplanen. Det vil ikke være riktig at et mindretall av aksjonærene, når aksjenes verdi normalt er tapt, skal kunne motsette seg at aksjekapitalen nedsettes. Dette må kunne vedtas av et simpelt flertall av aksjonærene for så stadfestes av retten.

Det foreslås ny § 12-14 i aksjeloven med hjemmel for at et simpelt flertall av aksjonærene kan vedta kapitalnedsettelse i forbindelse med rekonstruksjon.»

Utrederen mener også at det bør åpnes for at kreditorene kan motta konvertible obligasjoner, jf. aksjeloven og allmennaksjeloven § 11-1, eller at det ytes lån som nevnt i § 11-14 i de to lovene. Dette begrunnes slik:

«Som ovenfor nevnt er det en del kreditorer som av prinsipielle grunner ikke ønsker å gå inn som eiere i selskapet. Det bør åpnes for at det i rekonstruksjonsplanen kan gis mulighet for disse kreditorer i stedet for aksjer, kan motta konvertible obligasjoner, som ved en eventuell senere konkurs er etterprioriterte, og som kan konverteres til aksjekapital, jf. aksjeloven/ allmennaksjeloven § 11-1 flg. og eventuelt lån på særlige vilkår, jf. aksjeloven/ allmennaksjeloven § 11-14.

Det foreslås ny § 11-15 i aksjeloven med hjemmel for at et simpelt flertall av aksjonærene kan vedta utstedelse av konvertible obligasjoner mv. ved motregning av gjeld i forbindelse med rekonstruksjon.»

Utrederen foreslår også regler som legger til rette for at det kan hentes inn friske midler til selskapet ved kapitalforhøyelse:

«Ved rekonstruksjon vil det ofte være nødvendig å hente inn ny frisk egenkapital i selskapet, og det vil være en sentral del av rekonstruksjonsplanen. Rekonstruktøren vil som en del av sitt arbeid forhandle med potensielle investorer om innskudd av ny aksjekapital. På samme måte som for nedsettelse av aksjekapital, se nedenfor, vil en tilførsel av ny aksjekapital være et sentralt punkt i rekonstruksjonsplanen. Dette må kunne vedtas og gjennomføres selv om et mindretall av de gamle aksjonærene – som har tapt sine verdier – motsetter seg en slik emisjon.

Det foreslås ny § 10-14 i aksjeloven med hjemmel for at et simpelt flertall av aksjonærene kan vedta kapitalforhøyelse i forbindelse med rekonstruksjon.»

En beslutning om forhøyelse eller nedsettelse av aksjekapitalen krever vedtektsendringer, jf. aksjeloven og allmennaksjeloven § 5-18 første ledd. Utrederen foreslår at også nødvendige vedtektsendringer i forbindelse med rekonstruksjonen skal kunne gjøres med simpelt flertall.

Videre foreslår utrederen at det er rekonstruktøren som skal melde vedtektsendringene til Foretaksregisteret, og at det er borevisoren som skal gi bekreftelse etter aksjeloven og allmennaksjeloven § 10-9 annet ledd om at aksjeinnskuddene er mottatt:

«Endringer i selskapsforholdene skal meldes til og registreres i Foretaksregisteret. Ved en rekonstruksjon trer de normale selskapsmessige regler ut av funksjon; generalforsamlingen og styret som står bare for en del av vedtakene. Det vil være rettens stadfestelse av rekonstruksjonsplanen som vil være det endelige vedtak også for de selskapsmessige endringer, og det vil være rekonstruktøren som skal iverksette dette. Utrederen foreslår derfor at det skal være rekonstruktøren som skal sende melding til Foretaksregisteret om endringene, og rettens stadfestelseskjennelse kommer i tillegg til generalforsamlingens vedtak. I den grad det er nødvendig med revisorbekreftelse, foreslår utrederen at slik bekreftelse gis av borevisor.»

Utrederen reiser spørsmål om konvertering av gjeld til egenkapital bør være frivillig for kreditorene. Utrederen foreslår under tvil at det bør være en mulighet til å tvinge et mindretall av kreditorene til å konvertere sine krav til aksjekapital:

«Det er et spørsmål om slik konvertering bare skal være et tilbud til de aktuelle kreditorene eller om konvertering av gjeld skal være den obligatorisk for dem. Normalt bør en slik konvertering være frivillig for kreditorene, slik at kreditorene i stedet kan velge en dividendeutbetaling. Dette særlig av hensyn til en del kreditorgrupper som det offentlig i form av skattekreditorer mv., banker/finans-institusjoner som av prinsipielle grunner kan ønske ikke å gå inn som eiere i selskapet. For mange av de mindre kreditorene, særlig slike som vareleverandører, kan det også være mindre interesse i å få aksjekapital. De ønsker ofte heller å få dividende kontant utbetalt. En mulighet er at rekonstruksjonsplanen bestemmer hvilke kreditorer/ kreditorgrupper som skal få sin gjeld konvertert til aksjekapital og hvilke kreditorer som skal få en dividendeutbetaling.

Det må på forhånd – på vanlig måte avklares – hvor store krav og med hvilken prioritet som kreditorene skal få godkjent krav i boet. Det må blant annet avklares hvor meget av panthavernes krav som ikke er dekket av de respektive pants verdi. Før planen skal stadfestes av retten, må det også avklares hvilke kreditorer – og med hvilke beløp – som ønsker å konvertere gjelden, slik at konverteringsbeløpet er klart når retten fatter beslutning om stadfestelse.

[…]

Rekonstruksjonsplanen – hvor konvertering av gjeld til aksjekapital og nedsettelse av aksjekapitalen vil være integrerte deler – skal vedtas av kreditorene. Kreditorene skal ta samlet stilling til rekonstruksjonsplanen, slik at det ikke blir en egen avstemning om disse selskapsrettslige spørsmål. Det er dog et spørsmål om det i rekonstruksjonsplanen bare skal være en mulighet/opsjon for kreditorene for å konvertere gjeld til egenkapital, eller om planen skal være tvingende for alle de kreditorer planen omfatter. Da må det i tilfelle uttrykkelig fremgå av planen hvilke kreditorer/ grupper av kreditorer som skal få sin gjeld konvertert til aksjekapital, og hvem som skal ha rett til dividendeutbetaling. De siste kan da ikke velge å konvertere sitt krav.

Ut fra hensynet til rekonstruksjonen vil det være en fordel om rekonstruksjonsplanen blir bindende for alle kreditorer. Det gir større forutberegnelighet. For eventuelle investorer som skal skyte inn ny frisk aksjekapital vil det kunne være av stor betydning hvor stor del av gjelden som skal konverteres til aksjekapital og hvor meget som skal utbetales i dividende. På den annen side er det et spørsmål om det er ønskelig å tvinge kreditorer til å bli aksjonærer dersom de ikke ønsker det. I praksis vil rekonstruktøren gjennom forhandlingene søke å finne frem til en løsning som kan bli godtatt av de fleste interessenter, blant annet for å få flertall for rekonstruksjonsplanen. Hvis en kreditor blir særlig misfornøyd med et resultat han har stemt mot, vil denne kreditoren kunne bruke dette som argument for at retten ikke skal stadfeste rekonstruksjonsplanen, og man risikerer at denne kreditoren forpurrer hele planen. Med mindre det er avgjørende blant annet av hensyn til investorer som vil skyte inn ny kapital i selskapet, vil rekonstruktøren normalt ikke fremsette forslag om obligatorisk konvertering av gjelden. Utrederen er under tvil kommet til at det beste er at det gis mulighet for at en rekonstruksjonsplan kan tvinge et mindretall av aksjonærene til å konvertere sitt krav til aksjekapital. Det tilsvarende vil også gjelde hvor det i stedet for aksjer utstedes konvertible obligasjoner eller obligasjoner på særlige vilkår etter kapitel 14 i aksjelovene.»

11.3 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen støtter forslaget om en mulighet til å konvertere gjeld til egenkapital som et alternativ til dividendeutbetaling i rekonstruksjonsplanen, og uttaler:

«Dette er positivt både for virksomhetens likviditet i tillegg til at det gir kreditorene mulighet for på sikt å få hentet inn igjen et evt. tap. Videre er en enig i at dette fordrer selskapsrettslige endringer i form av at en ved endringer i aksjekapitalen under rekonstruksjon lemper på kravet om kvalifisert flertall hos aksjonærene og erstatter det med krav om simpelt flertall.

Advokatforeningen ønsker imidlertid å uttrykke skepsis til at en rekonstruksjonsplan som inneholder konvertering av gjeld til egenkapital skal kunne vedtas mot viljen til et mindretall av kreditorene – der også mindretallets fordring konverteres til aksjer, da en ser det slik at dette vil kunne være uheldig for videre drift av virksomheten. Alternativet med konvertering av gjeld til egenkapital bør således etter Advokatforeningens syn forbeholdes kreditorer som ønsker dette, og reglene bør utformes deretter.»

Finans Norge mener at konvertering av gjeld til egenkapital må være basert på avtalefrihet for kreditorene. Finans Norge uttaler:

«Det forhold at kreditorer skal pålegges til å konvertere gjeld til egenkapital er for inngripende. Finansforetaksloven inneholder begrensninger for finansinstitusjoners anledning til å ha eie andre virksomheter, noe som vanskeliggjør en slik ordning.»

Også Skattedirektoratet mener at det bør være avtalefrihet for kreditorene:

«Skatteetaten kan som offentlig kreditor ikke velge det alternativet å gå inn som eiere i selskapet. Da må man velge dividende isteden. For andre kreditorer kan det være aktuelt med en konvertering av gjeld til egenkapital. For disse kan det f.eks være slik at man 1 år etterpå har fått en økt verdi av sine aksjer i selskapet slik at disse kreditorene vil komme bedre ut enn Skatteetaten som fikk en engangsutbetaling i form av dividende. Dette vil kunne innebære en forskjellsbehandling av kreditorene. En slik forskjellsbehandling er det ikke adgang til etter dagens regelverk, men etter utredningen åpner man opp for å kunne forskjellsbehandle på flere punkter. Det vises i den forbindelse til pkt. 2B over. Det samme som er anført her vil også gjelde forslaget på s. 58 om at man istedenfor aksjer kan motta konvertible obligasjoner, som ved en eventuelt senere konkurs er etterprioriterte, og som kan konverteres til aksjekapital og eventuelt lån på særlige vilkår.»

Næringslivets Hovedorganisasjon mener at de selskapsrettslige mekanismene i en del tilfeller vil være så kompliserte at det i realiteten vil være nødvendig med tilslutning fra skyldneren (styret), nesten alle aksjeeierne og størstedelen av kreditorene. Denne høringsinstansen er usikker på om de foreslåtte reglene «utgjør en belastning for lovverket i form av grensetilfeller og tolkningsproblemer, mer enn regler for effektive rekonstruksjoner».

Brønnøysundregistrene har enkelte merknader til utformingen av lovteksten og uttaler dessuten følgende:

«Plikten til å melde endringer til Foretaksregisteret påhviler hvert enkelt styremedlem, jf foretaksregisterloven § 4-2 første ledd nr. 4. Reglene om hvem som skal signere meldinger til Foretaksregisteret er avledet av meldeplikten. Mens papirmeldinger som hovedregel må signeres av samtlige meldepliktige er det tilstrekkelig at elektroniske meldinger er signert av en av de meldepliktige, jf foretaksregisterloven § 4-3 og § 9 første ledd nr. 1 i forskrift om registrering av foretak. l tillegg kan signaturberettiget signere både papirmeldinger og elektroniske meldinger. At det åpnes rekonstruksjonsforhandling innebærer ikke at styret som organ mister sin funksjon. Brønnøysundregistrene mener derfor at det ikke er noe behov for å gi rekonstruktøren meldeplikt overfor Foretaksregisteret ved kapitalendringer og utstedelse av konvertible lån mm slik utrederen foreslår i kapittel 13.13 og som kommer til uttrykk i utkast til ny § 10-14 og annet ledd og § 12-14 tredje ledd i aksjelovene.

Det forhold at endelig vedtak først foreligger når retten har stadfestet rekonstruksjonsplanen ivaretas gjennom at rettens stadfestelseskjennelse må vedlegges sammen med generalforsamlingsprotokoll som dokumentasjon ved melding til Foretaksregisteret. Dokumentasjonskravet bør nedfelles i foretaksregisterloven § 4-4.

l forslaget til ny § 10-14 i aksjelovene foreslås det at borevisor skal avgi bekreftelse på at aksjeinnskuddet er ytet full ut. Dette avviker fra aksjelovene § 10-9 hvor revisor skal bekrefte innskudd, men slik at bekreftelse kan gis av finansforetak dersom innskuddet utelukkende er gjort opp i penger. Forslaget er problematisk både på grunn av at oppnevnelse av borevisor ikke er obligatorisk under rekonstruksjonsforhandlinger og at det etter konkursloven ikke er noe ubetinget krav om at den som oppnevnes skal være godkjent (registrert eller statsautorisert) revisor. Gjeldende regler om bekreftelse av innskudd dekker etter vårt syn også behovet i rekonstruksjonstilfellene. Borevisor vil – forutsatt at vedkommende tilfredsstiller kravene til godkjent revisor – kunne avgi bekreftelse på innbetaling av aksjeinnskudd selv om selskapet står registrert med revisor. Aksjelovene stiller nemlig ikke krav om at det er selskapets valgte revisor som må avgi bekreftelse.»

Konkursrådet uttaler i sitt brev 30. mars 2020:

«Konkursrådet støtter fullt ut at kravet til kvalifisert flertall for å gjennomføre en emisjon under rekonstruksjon ikke bør opprettholdes. Det er ingen grunn til at et mindretall av aksjonærene skal kunne blokkere en emisjon.»

11.4 Departementets vurdering

Konvertering av gjeld til egenkapital er aktuelt i tilfeller der skyldneren er et selskap. I utredningen er det foreslått at reglene skal gjelde når skyldneren er et aksjeselskap eller allmennaksjeselskap. Departementet slutter seg til dette.

For at det skal komme i stand en ordning med kreditorene som går ut på at gjeld konverteres til egenkapital, må det treffes to beslutninger. For det første må selskapet selv treffe en beslutning om at selskapets aksjekapital skal forhøyes ved nytegning av aksjer. Denne beslutningen treffes etter aksjelovens og allmennaksjelovens hovedregel av generalforsamlingen, jf. § 10-1 i de to lovene. Videre må også kreditorene vedta ordningen med det flertallet som loven fastsetter.

Forslaget i utredningen reiser etter dette to hovedspørsmål. For det første reiser det seg et spørsmål om hvilke regler som skal gjelde for selskapets beslutning. Dette er et spørsmål av selskapsrettslig art, der forholdet til mindretallsaksjonærene står sentralt. For det andre reiser det seg et spørsmål om kreditorenes beslutning om slik rekonstruksjon, og da særlig om kreditorer som ønsker dividende, skal kunne påtvinges at fordringen i stedet konverteres til aksjer i selskapet.

Når det gjelder selskapets beslutning, mener departementet at utgangspunktet bør være at aksjelovgivningens alminnelige regler gjelder på vanlig måte. Departementet følger derfor ikke opp forslaget i utredningen om at reglene om redegjørelse om tingsinnskudd ikke skal gjelde, og forslaget om at styret ikke skal utarbeide forslag til generalforsamlingsbeslutningen etter aksjeloven og allmennaksjeloven § 10-3. Etter departementets syn tilsier hensynet til en forsvarlig saksbehandling i generalforsamlingen, behovet for å ansvarliggjøre styret og hensynet til minoritetsaksjonærene at beslutningen treffes på grunnlag av et begrunnet forslag fra styret, herunder en begrunnelse for å fravike aksjeeiernes fortrinnsrett til de nye aksjene.

Departementet følger likevel opp forslaget om at generalforsamlingen skal kunne treffe sin beslutning med simpelt flertall. Departementet viser til begrunnelsen i utredningen om at i en situasjon der alternativet er konkurs, bør ikke et relativt lite mindretall av aksjeeierne kunne blokkere en beslutning som kan legge til rette for videre drift av selskapet. Det kan riktignok ikke utelukkes at aksjeeiere som utgjør flertallet, misbruker sin posisjon og tvinger gjennom en beslutning som innebærer en utvanning av mindretallets rettigheter eller at deres aksjer nulles ut, for eksempel der en hovedaksjonær også er kreditor. Maktmisbruk fra flertallets side kan imidlertid forekomme også når beslutningen om kapitalforhøyelse treffes etter de vanlige reglene med krav om to tredels flertall. Uansett flertallskrav vil generalforsamlingens kompetanse bero på kravene som følger av generalklausulen i aksjeloven og allmennaksjeloven § 5-21. Bestemmelsen setter en grense for hva flertallet kan treffe beslutning om, ved at den slår fast at generalforsamlingen «ikke [kan] treffe noen beslutning som er egnet til å gi visse aksjeeiere eller andre en urimelig fordel på andre aksjeeieres eller selskapets bekostning».

I likhet med forslagene i utredningen foreslår departementet at simpelt flertall skal være tilstrekkelig både for beslutning om kapitalforhøyelse, beslutning om kapitalnedsettelse og beslutning om utstedelse av finansielle instrumenter når beslutningen treffes i forbindelse med rekonstruksjon av selskapet.

De foreslåtte bestemmelsene fremgår av § 35 og § 27 annet ledd i lovforslaget.

Departementet foreslår ikke særlige regler om hvem som skal melde vedtektsendringene til Foretaksregisteret, eller at det er borevisor som skal bekrefte at aksjeinnskuddene er mottatt av selskapet. Det vises her til Brønnøysundregistrenes høringsuttalelse.

Når det gjelder beslutningen på kreditorsiden, foreslår utrederen som nevnt at en kreditor skal kunne tvinges av flertallet til å være med på en ordning med at gjeld konverteres til egenkapital. De av høringsinstansene som har uttalt seg om dette forslaget, har ment at en slik ordning bør være frivillig for kreditorene, og det vises blant annet til at for noen kreditorer vil det være lite forenlig med deres virksomhet å være aksjeeiere i selskapet. Departementet er i utgangspunktet enig i at det kan virke urimelig å påtvinge kreditorer aksjer i stedet for dividende når de ikke ønsker dette. Samtidig kan det være svært uheldig om en enkelt kreditor eller noen få kreditorer kan forhindre rekonstruksjonen når konvertering av gjeld er nødvendig for å få til en god løsning for selskapet og øvrige kreditorer. Det vises til utrederens uttalelser om dette. Departementet foreslår derfor en sikkerhetsventil der retten gis adgang til å beslutte at ordningen med omgjøring av gjeld til egenkapital skal omfatte samtlige kreditorer hvis tungtveiende hensyn taler for det, og de kreditorene som har motsatt seg ordningen, åpenbart ikke har rimelig grunn til dette. Bestemmelsen skal brukes med varsomhet. Departementet legger til grunn at offentlige instanser (stat og kommune mv.) normalt vil ha rimelig grunn for å motsette seg en ordning med konvertering av gjeld. Det samme gjelder tilfeller som nevnt i Finans Norges høringsuttalelse. Om en kreditor har grunn til å nekte, kan også bero på hvor omsettelige selskapets aksjer er. I vurderingen av om det foreligger tungtveiende hensyn, må det ses hen til hvilke muligheter man ellers har til å få på plass en hensiktsmessig løsning for skyldneren og de andre kreditorene. Bestemmelsene om samtykke fra kreditorene er inntatt i § 34 tredje ledd i lovforslaget.

I likhet med forslaget i utredningen foreslås det at alternativet om konvertering av gjeld til egenkapital fremgår uttrykkelig av bestemmelsene i § 27 første ledd nr. 3 og § 34 første ledd nr. 3.