9 Dekning til kreditorene/minimumsdividende
9.1 Gjeldende rett
Konkursloven har i § 23 regler om innholdet i en frivillig gjeldsordning og i § 30 regler om hva en tvangsakkord kan gå ut på. I § 30 om tvangsakkord stilles det blant annet krav til minimumsdividende.
9.2 Forslaget i utredningen
Om frivillig gjeldsordning skriver utrederen på s. 47 flg.:
«En frivillig gjeldsordning forutsetter enighet mellom kreditorene og at ingen av kreditorene som omfattes av gjeldsordningen ikke motsetter seg ordningen.
Etter konkursloven § 23 første ledd kan en frivillig gjeldsordning gå ut på betalingsutsettelse, prosentvis nedsettelse av gjelden, avvikling eller salg av skyldnerens eiendeler og virksomhet, samt en kombinasjon av disse tiltak.
I utgangspunktet skal alle fordringer fra tiden før gjeldsforhandlingen likestilles, jf. § 23 annet ledd. Men fordringer som har fortrinnsrett etter dekningsloven kapitel 9, og pantesikrede fordringer kan holdes utenfor og dekkes fullt ut, så langt som fortrinnsretten og pantesikkerheten rekker, jf. tredje ledd nr. 1 og 2. Videre kan man foreta motregning med de begrensninger som dekningsloven kapitel 8 setter jf. tredje ledd nr. 3. I tillegg kan «småkrav» dekkes fullt ut, jf. tredje ledd nr. 4. Etter § 23 fjerde ledd kan man dog stille kreditorer som aksepterer, dårligere.
Utrederen foreslår ikke å endre disse bestemmelser, bortsett fra at det i lovteksten klarere bør fremgå at salg av hele eller deler av virksomheten kan være en viktig del av en rekonstruksjon.
Det bør også fremgå at man kan forskjellsbehandle kreditorer eller grupper av kreditorer enten ved å behandle disse dårligere eller bedre enn andre, når ingen kreditorer motsetter seg det. En frivillig akkord forutsetter jo at ingen av kreditorene motsetter seg det. Bestemmelsen i § 23 annet, tredje og fjerde ledd om krav til likebehandling av kreditorene foreslås strøket. Ved en frivillig rekonstruksjon er det nettopp vesentlig å beholde fleksibiliteten i hva en løsning kan gå ut på. Det kan være særlige grupper av kreditorer, hvor skyldneren gjerne har en kontraktsmessig forpliktelse, slik som leieavtale, leasing mv., hvor det kan være grunn til at disse behandles annerledes enn de øvrige kreditorer. Et typisk eksempel kan være at leie-/ leasing-avtalen fortsetter men på andre vilkår. Så lenge det er krav om at ingen kreditor har motsatt seg rekonstruksjonsforslaget, vil en slik regel ikke være urimelig overfor kreditorene. Det må også være klart at det ikke er noe til hinder for at kreditorene – alle eller enkelte av dem – kan konvertere gjeld til egenkapital.»
Om tvangsakkord skriver utrederen på s. 48 flg.:
«Ved en tvangsakkord kan et flertall av kreditorene binde alle berørte kreditorer til en betalingsutsettelse, prosentvis nedsettelse av gjelden, avvikling eller salg av skyldnerens eiendeler og virksomhet, samt en kombinasjon av disse tiltak, jf. konkursloven § 30 første ledd.
Det er krav om at de uprioriterte kravene får en dividende på minst 25 %, jf. § 30 annet og tredje ledd. Etter fjerde ledd gjelder ikke kravet om minimumsdividende hvis skyldnerens insolvens skyldes uhell som ikke kan tilregnes ham. Dette er i praksis en lite brukt bestemmelse som er reservert for de spesielle tilfellene. I forarbeidene, NOU 1972: 20 side 95, er det angitt at kravet for å benytte dette unntaket skal håndheves strengt. Mer praktisk er regelen i femte ledd om at alle krav opp til et minstebeløp kan får full dekning, slik at akkorden bare gjelder de større kreditorer.
Begrunnelsen for kravet om minimumsdividende synes å være at det av hensyn til den alminnelige betalingsmoral er viktig at kreditorene i alle fall sikres betaling av en «rimelig» andel av kravet. Etter utrederens oppfatning er det ingen logisk grense for et bestemt krav til minimumsdividende. Bestemmelsen om minst 25 % dividende ved en tvangsakkord synes skjønnsmessig fastsatt, ut fra et syn om at kreditorene bør beholde en «rimelig» andel av kravet sitt. Det avgjørende bør etter utrederens syn være om en akkord medfører en bedre løsning for kreditorene enn en konkurs. Konkurs er det realistiske alternativ dersom en akkord ikke blir vedtatt. Dersom rekonstruksjonen med en tvangsakkord gir et bedre resultat for kreditorene – og et flertall av kreditorene ønsker en slik løsning – er det ingen grunn til at loven skal sette krav om en bestemt minimumsdividende. Et krav om minimumsdividende vil stenge for gode løsninger som er ønsket av kreditorene. Det vil også stenge for en videreføring av virksomheten ved rekonstruksjon. I gjeldsordningsloven av 1993 (for privatpersoner) er til sammenligning ikke fastsatt noe krav til minimumsbetaling, jf. Denne lov § 5-2. Ved mange slike gjeldsordninger betaler skyldneren intet eller svært lite til kreditorene.
Utrederen vil også peke på at et krav om minimumsdividende vil også kunne skape problemer ved en konvertering av gjeld til aksjekapital, se kapitel 13 nedenfor.
Det er dessuten i dagens konkurslov ingen uttrykkelig bestemmelse om når en dividende skal utbetales. Det er dog i § 50 første ledd nr. 2 bokstav c) en regel om at retten etter begjæring kan nekte stadfestelse når utsettelsen av betalingen går lenger enn rimelig. En akkord kan således bl.a. gå ut på at dividenden først skal utbetales langt frem i tid. Utrederen mener at kravet til minimumsdividende gir liten mening.
I Danmark er det intet krav om minimumsdividende ved tvangsakkord under rekonstruksjon, dansk konkurslov § 10a stk. 1. Retten skal ved stadfestelsen av rekonstruksjonsforslaget prøve om det står i misforhold til skyldnerens økonomiske stilling. I praksis vil det si om forslaget gir en bedre løsning for kreditorene enn en konkurs. I Sverige er det i utgangspunktet krav om en dividende på minst 25 %, men det kan gjøres unntak i særlige tilfeller om «det fins särskilde skäl för lägre prosent». Dette er en videre unntaksregel enn den norske i konkursloven § 30 fjerde ledd. I den svenske utredningen «Ett samlat insolvensförfarande» i SOU 2010:2 foreslås det at kravet om minimumsdividende ved tvangsakkord blir avskaffet i Sverige. Det er heller ikke i USA, England, Tyskland eller Frankrike krav om en bestemt minimumsdividende.
Utrederen konkluderer med at det avgjørende bør således være om en akkord vil være en bedre løsning for kreditorene enn en konkurs. Kravet om en minimumsdividende bør avskaffes. I utgangspunktet vil kreditorene (og et flertall av disse) være nærmest til å vurdere hva som vil være den beste løsningen for dem. Retten bør være tilbakeholden med å overprøve denne vurderingen. Men i stedet foreslås det legge inn et «støtende»-kriterium tilsvarende gjeldsordningsloven § 5-4 (1) a, og krav om at akkorden skal være rimelig og rettferdig for kreditoren, hvilket kan gi retten en mulighet til å nekte stadfestelse av en akkord der sterke grunner tilsier dette, se § 49 nr. 1.
På samme måte som for frivillig akkord, bør det også ved tvangsakkord i lovteksten klarere bør fremgå at salg av hele eller deler av virksomheten kan være en viktig del av en rekonstruksjon. Det bør også fremgå klarere at man kan behandle kreditorer eller grupper av kreditorer dårligere enn andre, hvis de som behandles dårligere ikke motsetter seg det ved at § 48 nr. 3 foreslås strøket.»
9.3 Høringsinstansenes syn
Advokatforeningen støtter forslaget om å fjerne kravet om likebehandling av alle kreditorer ved frivillig rekonstruksjon og forslaget om å fjerne kravet om minimumsdividende ved tvangsakkord. I den forbindelse uttaler Advokatforeningen:
«Begge tiltakene gir en økt fleksibilitet under rekonstruksjonsforhandlingene, noe som øker muligheten for å komme i mål med en rekonstruksjon. Dette er normalt å foretrekke fremfor konkurs – som ofte ender uten dividende for de uprioriterte kreditorene, selv om dividenden i forslaget ikke overstiger 25 %.»
Finans Norge er skeptisk til denne delen av forslaget:
«Dagens system skaper en forutberegnelighet for kreditorene og bør etter Finans Norges vurdering videreføres, det er imidlertid gode argumenter for å justere kravet til minimumsdividende noe ned.
For en bedre sammenheng mellom konkurs og rekonstruksjon er det etter vår vurdering hensiktsmessig at det også i fremtiden oppstilles et krav til minimumsdividende, men at denne kan justeres noe ned. Etter vår vurdering bør minimumsdividenden fastsettes i intervallet 15–20 prosent.»
Skattedirektoratet har også innvendinger mot forslaget:
«Vi mener at hensynet til betalingsmoralen taler for at det skal være en viss minstedekning. I f.t. en eventuell konkurs er tvangsakkorden en fordelaktig løsning for skyldneren. Vedkommende får ettergitt en del av sin gjeld og i mange tilfeller også fortsette sin forretningsdrift. Det kan derfor hevdes at tvangsakkord bør forbeholdes de skyldnere som ikke lar det hele drive så lenge at det ikke finnes midler igjen i boet til en minstedekning av en viss størrelse.
I den forbindelse vil vi også særlig fremheve hensynet til de kreditorer som har stemt mot skyldnerens akkordforslag og det forhold at en virksomhet som ikke en gang kan tilby 25 prosent dividende, regelmessig kan sies å mangle nødvendige ressurser for videre drift. Når det i utredningen argumenteres for å fjerne minimumsdividenden, da det til sammenligning ikke er noe slikt krav til minimumsbetaling etter gjeldsordningsloven, synes vi ikke det er et særlig relevant argument. Dette fordi gjeldsordningsloven omfatter privatpersoner, mens gjeldsforhandling etter konkursloven hovedsakelig vil gjelde de næringsdrivende.
Vi mener også at det kan oppstå en konkurransevridning ved det fremsatte forslaget. Det kan være en fare for at foretak får sanert gjeld i for stor utstrekning. Disse kan da fortsette virksomhet i konkurranse med foretak som ikke har fått sanert gjeld og som i stedet f.eks. har drevet mer effektivt.
På flere punkter i utredningen sammenligner man gjeldsforhandlinger etter konkursloven med gjeldsordning etter gjeldsordningsloven. Mens hovedregelen etter gjeldsordningsloven § 1-4 tredje ledd er at skyldneren bare kan oppnå gjeldordning en gang, vil en virksomhet etter forslaget kunne oppnå rekonstruksjon flere ganger.
I utredningen så ønsker man generelt å lempe på kravene for å oppnå rekonstruksjon. Målet er da å få flere til å oppnå rekonstruksjon. På bakgrunn av dette og det vi har anført over om konkurransevridningen, mener vi at det blir uheldig at man kan oppnå rekonstruksjon flere ganger.»
Konkursrådet gir i sitt brev 30. mars 2020 uttrykk for følgende når det gjelder forslaget om å fjerne kravet til minimumsdividende ved tvangsakkord:
«Konkursrådet støtter utrederens forslag om å oppheve kravet til minstedividende på 25 % i en tvangsakkord. Det er liten grunn til å hindre en nødvendig rekonstruksjon fordi man ikke klarer minstebeløpet. Det er allerede i dag en unntaksbestemmelse i kkl. § 30 fjerde ledd der skyldneren ikke kan bebreides, noe som vil slå inn når problemene skyldes omsetningstap som følge av Covid-19, men etter denne bestemmelsen krever unntaket enstemmighet. Det er uheldig at enkeltkreditorer i et slikt tilfelle skal ha rett til å velte et ellers fornuftig og godt forslag som forutsetningsvis vil være bedre for kreditorene enn konkursalternativet.»
9.4 Departementets vurdering
Departementet foreslår å følge opp forslagene som gjelder frivillig gjeldsordning (rekonstruksjon), jf. § 27 i lovforslaget. I hovedsak innebærer dette at kravene om likebehandling av kreditorer fjernes. En slik regelendring vil gi større fleksibilitet. Som det er pekt på i utredningen, må forslaget ses i sammenheng med at et forslag til frivillig gjeldsordning (rekonstruksjon) ikke vil bli vedtatt hvis en av kreditorene som omfattes av det, ikke godtar forslaget, jf. lovforslaget § 29. Det er da vanskelig å se noen god grunn til at loven ut over dette bør begrense løsningsmulighetene.
Det har i høringen vært noe mer delte meninger om forslaget om å oppheve kravet til minimumsdividende ved tvangsakkord i konkursloven § 30 (lovforslaget § 34). Departementet har forståelse for motforestillingene som har kommet til uttrykk, men foreslår likevel å følge opp forslaget i utredningen. Etter departementets syn er det i utredningen pekt på gode argumenter til støtte for forslaget om å fjerne kravet til minimumsdividende ved tvangsakkord. Hensynene som taler for forslaget (blant annet at man ikke bør stenge for løsninger som er ønsket av kreditorene når alternativet ofte er konkurs), veier etter departementets syn tyngre enn mothensynene. Ikke minst gjelder dette i den foreliggende situasjonen, der det er et særlig behov for regler som kan muliggjøre fleksible løsninger og hindre konkurser der dette er hensiktsmessig. Departementet viser også til opplysningene i utredningen om at lovgivningen i flere andre land ikke stiller noe krav om minimumsdividende ved tvangsakkord.
Når det gjelder likebehandling av kreditorene ved tvangsakkord, vises det til spesialmerknaden til § 47.
Det vises ellers til lovforslaget §§ 27 og 34.