14 Avsluttende bestemmelser

14.1 Forholdet til annen lovgivning

14.1.1 Forvaltningsloven

14.1.1.1 Gjeldende rett

Forvaltningsloven gjelder for «virksomhet som drives av forvaltningsorganer», jf. forvaltningsloven § 1 første punktum. Med «forvaltningsorgan» menes «ethvert organ for stat eller kommune», jf. andre punktum.

Etterretningstjenesten er organisatorisk en del av Forsvaret, og følgelig et organ for staten. Dette innebærer at forvaltningsloven i utgangspunktet kommer til anvendelse for Etterretningstjenestens virksomhet, med mindre annet følger av lov, jf. forvaltningsloven § 1 første punktum.

Etterretningstjenesten treffer i sin informasjonsinnhentingsvirksomhet ikke avgjørelser som er bestemmende for noens rettigheter eller plikter. Dette innebærer at forvaltningsloven i liten grad får anvendelse når Etterretningstjenesten løser sine oppgaver etter etterretningstjenesteloven § 3. De mest relevante bestemmelsene i forvaltningsloven er reglene om taushetsplikt i §§ 13 til 13 f. Disse bestemmelsene får anvendelse ved enhver form for behandling av opplysninger hos Etterretningstjenesten, med mindre taushetsplikten er særregulert i annen lov eller i medhold av annen lov.

I den daglige virksomheten driver Etterretningstjenesten også alminnelig forvaltningsvirksomhet som reguleres av forvaltningsloven.

14.1.1.2 Forslaget i høringsnotatet

Det pekes i høringsnotatet punkt 14.2 på at forvaltningsloven i liten grad er relevant for Etterretningstjenestens oppgaveløsning etter lovforslaget. Det foreslås derfor å slå uttrykkelig fast i § 11-7 at forvaltningsloven ikke får anvendelse på saksbehandling som knytter seg til utførelsen av Etterretningstjenestens oppgaver etter loven. Til sammenligning vises det til at det gjelder egne bestemmelser om forvaltningslovens anvendelse for PSTs saksbehandling tilknyttet tvangsmidler i forebyggende øyemed, jf. politiloven § 17 e tredje ledd.

Det vurderes i høringsnotatet at forvaltningslovens regler om taushetsplikt i §§ 13 til 13 f fortsatt bør gjelde for Etterretningstjenesten, da disse vil utfylle den særlige taushetspliktbestemmelsen som foreslås i lov om Etterretningstjenesten § 11-2, og at dette bør fremgå av loven.

Det presiseres at bestemmelsen ikke regulerer den øvrige forvaltningsmessige virksomheten til Etterretningstjenesten, som fortsatt vil reguleres av forvaltningsloven.

14.1.1.3 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om forslaget.

14.1.1.4 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet. Bestemmelsen om forholdet til forvaltningsloven inntas i lovforslaget § 11-1.

14.1.2 Offentleglova

14.1.2.1 Gjeldende rett

Offentleglova gjelder for statlige organer, jf. § 2 første ledd bokstav a. Hovedregelen er innsyn, jf. § 3, men det er adgang til å gjøre unntak fra innsynsretten etter reglene i kapittel 3.

Taushetsbelagte, herunder sikkerhetsgraderte, opplysninger er unntatt fra innsyn etter offentleglova § 13 første ledd og sikkerhetsloven §§ 5-3 og 5-4. Det fremgår motsetningsvis av offentleglova § 11 at meroffentlighet ikke skal vurderes når opplysningene er underlagt taushetsplikt. Ved krav om innsyn i graderte dokumenter må utsteder på nærmere vilkår vurdere avgradering etter offentlegforskrifta § 10 og virksomhetsikkerhetsforskriften § 33.

Opplysninger som Etterretningstjenesten besitter som ikke er underlagt taushetsplikt, vil i mange tilfeller være unntatt offentlighet etter offentleglova § 20 første ledd bokstav b og § 21 av hensyn til utenrikspolitiske interesser eller av hensyn til nasjonal sikkerhet eller forsvaret av landet. Offentlegforskrifta § 9 tredje ledd gir adgang til å gjøre unntak fra innsyn i Etterretningstjenestens journaler og saksdokumenter.

14.1.2.2 Forslaget i høringsnotatet

Det foreslås i høringsnotatet punkt 14.8 å innta en bestemmelse i § 11-6 som gjør unntak fra offentleglovas regler om innsyn for opplysninger som behandles av Etterretningstjenesten etter loven.

Det presiseres i forslag til § 11-6 andre ledd at den enkelte av sikkerhetsmessige grunner hverken har rett til innsyn i etterretningsinformasjon som Etterretningstjenesten behandler eller har behandlet om vedkommende, eller i om Etterretningstjenesten behandler eller har behandlet etterretningsinformasjon om vedkommende. Det foreslås i andre ledd at begjæringer om slikt innsyn skal kunne avvises uten realitetsbehandling. Forslaget innebærer at det gjøres unntak fra meroffentlighetsprinsippet. Det slås i forslaget tredje ledd siste punktum fast at enhver som mener at Etterretningstjenesten har begått urett mot seg, kan klage til EOS-utvalget i tråd med EOS-kontrollovens bestemmelser.

Forslaget om å gjøre unntak fra offentleglova begrunnes med at informasjonen Etterretningstjenesten behandler, som hovedregel er sikkerhetsgradert etter sikkerhetsloven og dermed unntatt innsyn etter offentleglova § 13. Øvrig informasjon vil svært ofte unntas offentlighet etter samme lov §§ 20 første ledd bokstav b og 21. Det påpekes at en innsynsordning dermed fremstår som lite reell. Videre uttrykkes bekymring for at dersom det i enkeltsaker unntaksvis skulle gis innsyn, vil sammenholdte opplysninger fra flere saker kunne røpe sikkerhetsgradert informasjon.

Det vises til at tilsvarende vurdering er gjort for Politiets sikkerhetstjeneste (PST). PSTs arkiver og registre er unntatt fra innsyn og informasjonsplikt etter offentleglova, jf. politiregisterloven § 66. Det understrekes at begrunnelsen for en slik unntaksbestemmelse også gjør seg gjeldende for Etterretningstjenesten.

14.1.2.3 Høringsinstansenes syn

Norsk Journalistlag og Norsk Presseforbund er kritiske til forslaget om å unnta Etterretningstjenesten fra offentleglovas regler om innsyn. Journalistlaget uttaler:

«For å skape legitimitet og tillit hos befolkningen, må tjenesten vise åpenhet rundt det som er mulig å være åpen om. Hemmelighold svekker forutsetningene for en kunnskapsbasert offentlig debatt om hvilke handlingsrom tjenesten bør ha. Dette demokratiske underskuddet må kompenseres med større åpenhet om de sidene ved tjenestens virksomhet som det kan snakkes om.

Vi mener forslaget fra departementet om unntak fra offentlighet og innsyn, går utover de reelle grunnene som taler for dette, og vil ikke skape den tilliten som Etterretningstjenesten er avhengig av fra samfunnet. Departementet foreslår at offentlighetsloven ikke skal gjelde. Å begrunne en slik begrensning med «regelharmonisering og kostnadseffektivitet», som departementet gjør på s. 363, viser en misforstått hemmelighold og manglende forståelse for offentlighetsprinsippet. Skal hemmeligholdet kunne forsvares, må det være av hensyn til å trygge Norges suverenitet, territorielle integritet og andre nasjonale sikkerhetsinteresser.»

Journalistlaget tilføyer at lovforslaget ikke gjelder for all virksomhet som Etterretningstjenesten bedriver. Dette tilsier etter journalistlagets vurdering at offentleglova fortsatt vil gjelde for administrativ, forvaltningsmessig eller annen virksomhet som utøves av Etterretningstjenesten, og at meroffentlighet her må vurderes på vanlig måte. Det etterspørres en nærmere presisering av dette i forarbeidene. Journalistlaget oppsummerer sitt syn slik:

«Generelt bør det i større grad enn i dag, være bedre balanse mellom det nasjonale behovet for hemmelighold, og samfunnets behov for informasjon. Sikkerhet og trygghet er selvfølgelig helt avgjørende for den grunnleggende samfunnsfriheten vår. Men lukkethetskulturen må utfordres. Som Godahl-utredningen understreket i 2016: «Åpenhet er viktig, også om mindre heldige forhold, for å sikre en informert offentlig debatt og en politisk forankring av engasjementene.»»

Også Norsk Presseforbund er kritiske til forslaget, og uttaler:

«Vi støtter ikke forslaget om at offentlighetsloven ikke skal gjelde, og mener dette er et område der det er særdeles viktig at man tilstreber [så] mye åpenhet som mulig. Dette for å kompensere for en prosess som er helt lukket fram til EOS-kontrollen, også i domstolen.»

Presseforbundet uttaler videre at det ikke kan være noen tvil om at «opplysninger om overvåking av det norske folk» er av betydelig allmenn interesse, og at dette ligger innenfor kjerneområdet av hva mediene skal kontrollere. Presseforbundet mener at tilbakeholdelse av informasjon må vurderes etter EMK artikkel 10. Når Etterretningstjenesten får et innsynskrav, må det gjøres en konkret vurdering i det enkelte tilfellet av om innsyn skal gis, eller om det foreligger sterke hensyn som berettiger hemmelighold.

14.1.2.4 Departementets vurdering

Departementet har i lys av høringen vurdert hvorvidt forslaget om å gjøre unntak fra offentleglova bør videreføres. Hensynet til en åpen og offentlig forvaltning tilsier som utgangspunkt at offentleglova bør gjelde. Det skal tungtveiende grunner til for å gjøre unntak fra innsynsretten, jf. offentlighetsprinsippet i Grunnloven § 100 femte ledd. Retten til innsyn i statens dokumenter er begrunnet i rettssikkerhetshensyn og i hensynet til å sikre befolkningens tillit til forvaltningen. Departementet er enig med Norsk Journalistlag i at hensyn til regelharmonisering og kostnadseffektivitet ikke er tilstrekkelig til å gjøre unntak fra innsynsretten.

På den andre siden er det av hensyn til nasjonale sikkerhetsinteresser et legitimt behov for å skjerme informasjon om etterretningsmål, metoder, personell, kilder og internasjonale samarbeidspartnere. Departementet viser i denne sammenhengen til politiregisterloven § 66, som gjør unntak fra offentleglovas regler om innsyn for Politiets sikkerhetstjeneste (PST). Unntaket er begrunnet med de skadevirkningene en innsynsrett ville ha for PSTs arbeid, se Ot.prp. nr. 108 (2008–2009) punkt 17.4.3 side 278 og NOU 2003: 21 punkt 23.6.2.2 side 337 følgende. Innsynsretten ville dessuten ikke være reell, idet unntakene fra innsyn på grunn av hensynet til blant annet rikets sikkerhet, kildevern og metodebruk ville komme til anvendelse i nærmest samtlige tilfeller. Departementet finner det ikke tvilsomt at de samme hensyn gjør seg gjeldende når det gjelder spørsmålet om innsyn i saker hos Etterretningstjenesten.

Departementet understreker i lys av høringen at Etterretningstjenestens adgang til å samle inn informasjon om personer i Norge, er begrenset etter lovforslaget kapittel 4. Informasjon som tjenesten besitter om norske rettssubjekter, er dessuten et viktig område for EOS-utvalgets kontroll. Departementet anerkjenner pressens kontrollfunksjon i samfunnet. På grunn av de legitime skjermingsbehovene på utenlandsetterretningens område, vil offentlighetens ønske om informasjon likevel ikke kunne tilfredsstilles fullt ut. Det var denne erkjennelsen som lå bak opprettelsen av EOS-utvalget, se rapporten til Stortinget fra Evalueringsutvalget for EOS-utvalget (Dokument 16 (2015–2016)) side 165.

Etter dette har departementet kommet til at forslaget i høringsnotatet opprettholdes. Det foreslås enkelte justeringer. Lovutkastet § 11-6 andre ledd fremstår som overflødig ved siden av regelen i første ledd. Departementet foreslår videre å plassere unntaket i offentleglova selv, heller enn i etterretningstjenesteloven. Det vises til forslaget til nytt fjerde punktum i offentleglova § 2 fjerde ledd. Bestemmelsen som viser til klageretten til EOS-utvalget foreslås plassert i § 11-7 første ledd.

Departementet presiserer at unntaket fra offentleglova ikke gjelder for virksomhet som ligger utenfor lovforslaget, som påpekt av Norsk Journalistlag. Unntaket innebærer heller ikke et forbud mot å gi innsyn i informasjon hos Etterretningstjenesten, så fremt ikke regler om taushetsplikt eller andre regler er til hinder for dette. Departementet legger til grunn at tjenesten utviser åpenhet i den utstrekning det er forsvarlig.

14.2 Særregulering av taushetsplikten

14.2.1 Gjeldende rett

Etterretningstjenesteloven har ingen bestemmelse om taushetsplikt. Etterretningstjenestens personell er underlagt taushetsplikt etter annet lovverk, blant annet forvaltningsloven §§ 13 til 13 f. Videre er enhver som får tilgang til sikkerhetsgradert informasjon som ledd i sitt arbeide eller tjeneste for en virksomhet som faller inn under sikkerhetslovens virkeområde, underlagt livsvarig taushetsplikt etter sikkerhetsloven § 5-4. Etterretningstjenesten faller klart innenfor sikkerhetslovens virkeområde. Formuleringen «arbeidet eller tjenesten» skal forstås vidt, og omfatter både oppdrag, verv eller aktivitet for, og andre formaliserte relasjoner til, virksomheten, se Prop. 153 L (2016–2017) side 177.

14.2.2 Forslaget i høringsnotatet

Det foreslås i høringsnotatet punkt 14.3 at reglene om taushetsplikt etter forvaltningsloven og sikkerhetsloven suppleres av en egen bestemmelse i etterretningstjenesteloven § 11-1.

Etter forslaget pålegges enhver som gjør arbeid eller tjeneste for Etterretningstjenesten plikt til å bevare livsvarig taushet om skjermingsverdig informasjon som de blir kjent med gjennom arbeidet eller tjenesten. Det samme foreslås å gjelde for kilder og oppdragstakere som har signert taushetserklæring.

«Skjermingsverdig informasjon» defineres i høringsnotatet som «informasjon som kan skade nasjonale sikkerhetsinteresser dersom informasjonen blir kjent for uvedkommende, går tapt, blir endret eller blir utilgjengelig». Definisjonen reflekterer ordlyden i sikkerhetsloven § 5-1, og det fremgår av høringsnotatet at begrepet er ment å forstås på samme måte.

Videre foreslås det lovfestet at skjermingsverdig informasjon som en person som gjør arbeid eller tjeneste for Etterretningstjenesten får kjennskap til, ikke kan utnyttes i virksomhet utenfor tjenesten. Formålet med bestemmelsen er å gjøre det klart at kunnskap som stammer fra informasjon som vedkommende har fått i forbindelse med arbeidet eller tjenesten, ikke kan benyttes i kommersiell eller annen virksomhet uten at dette er klarert med Etterretningstjenesten.

Det presiseres at taushetsplikten ikke vil være til hinder for at opplysningene kan utleveres i medhold av lov, som for eksempel ved utlevering til de myndigheter som har som oppgave å kontrollere eller føre tilsyn med Etterretningstjenesten. Taushetsplikten vil heller ikke være til hinder for at opplysningene gjøres kjent for andre i Etterretningstjenesten, i samsvar med reglene om autorisasjon og tjenstlig behov.

14.2.3 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om forslaget til en særbestemmelse om taushetsplikt i lovforslaget. Enkelte har imidlertid stilt seg kritiske til behovet for en egen bestemmelse om straff for brudd på denne taushetsplikten, se nedenfor i punkt 14.8.

14.2.4 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om en egen taushetspliktbestemmelse for personer som gjør arbeid eller tjeneste for Etterretningstjenesten. Det foreslås enkelte endringer og lovtekniske justeringer. Bestemmelsen foreslås i tråd med omstruktureringen av kapittel 11 plassert i § 11-2.

Departementet foreslår at formuleringen «arbeid eller tjeneste for» skal forstås på samme måte som etter sikkerhetsloven. Dermed vil også personer med en løsere tilknytning til Etterretningstjenesten enn formelt ansatte og tjenestegjørende, for eksempel kilder og oppdragstakere, omfattes. En slik forståelse av begrepet «arbeidet eller tjenesten for» gjør at behovet for særskilte taushetserklæringer for nevnte grupper faller bort. Forslaget til § 11-1 første ledd andre punktum er dermed overflødig og videreføres ikke.

Forslaget i høringsnotatet bruker begrepet «skjermingsverdig informasjon». Begrepet omfatter informasjon som er sikkerhetsgradert etter en ren konfidensialitetsvurdering og informasjon som må beskyttes av integritets- og tilgjengelighetshensyn. Departementet viderefører etter en nærmere vurdering ikke begrepet «skjermingsverdig informasjon» i bestemmelsen om taushetsplikt. Begrunnelsen er at taushetsplikt er forbundet med opplysningers konfidensielle karakter, enten på grunn av opplysningenes innhold eller av hensyn til hvem som har avgitt eller mottatt dem. Det gir etter departementets syn mindre mening å pålegge noen taushetsplikt begrunnet i behovet for integritet eller tilgjengelighet. Departementet foreslår på denne bakgrunn at taushetsplikten knyttes til brudd på konfidensialiteten der dette kan skade «nasjonale sikkerhetsinteresser». Begrepet «nasjonale sikkerhetsinteresser» reflekterer legaldefinisjonen i sikkerhetsloven § 1-5 nr. 1.

Informasjon som kan skade nasjonale sikkerhetsinteresser dersom den blir kjent for uvedkommende, skal etter sikkerhetsloven § 5-3 sikkerhetsgraderes og merkes med riktig graderingsnivå. Det kan tenkes tilfeller hvor merking ikke er påført eller der graderingsnivået er feil. Departementet vil understreke at taushetsplikten etter lovforslaget i alle tilfeller må vurderes på et selvstendig grunnlag, og at manglende eller feilaktig merking ikke fritar den enkelte for taushetsplikt, dersom man burde forstå at informasjonen kan skade nasjonale sikkerhetsinteresser hvis den blir kjent for uvedkommende.

Departementet viderefører forslaget om at informasjon som nevnt i første ledd ikke kan utnyttes i virksomhet utenfor Etterretningstjenesten. Departementet viderefører også forslaget om å presisere i femte ledd at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysninger utleveres der det er fastsatt i loven eller etter regler i annen lov, eller at de gjøres kjent for andre i Etterretningstjenesten i samsvar med gjeldende autorisasjonsregler og prinsippet om tjenstlig behov, med enkelte språklige endringer.

14.3 Informasjons- og personellsikkerhet

14.3.1 Gjeldende rett

Virksomheter som tilvirker informasjon, skal sikkerhetsgradere og merke denne dersom det kan skade nasjonale sikkerhetsinteresser om den blir kjent for uvedkommende, jf. sikkerhetsloven § 5-3. De fire graderingsnivåene etter loven er «BEGRENSET», «KONFIDENSIELT», «HEMMELIG» og «STRENGT HEMMELIG». Graderingsnivået avhenger av i hvilken grad det kan oppstå skadefølger dersom uvedkommende får kjennskap til informasjonen, og hvor alvorlige disse skadefølgene kan bli.

Personer som skal ha tilgang til informasjon gradert «KONFIDENSIELT» eller høyere, må sikkerhetsklareres, jf. sikkerhetsloven § 8-2 første ledd. Det samme gjelder som hovedregel personer som gjennom arbeidet sitt vil kunne få tilgang til slik informasjon, med mindre risikoen for tilgang kan fjernes gjennom andre og enklere tiltak, jf. sikkerhetsloven § 8-2 andre ledd.

Instruks om Etterretningstjenesten (e-instruksen) § 4 andre ledd fastsetter at Etterretningstjenestens personell som hovedregel skal være sikkerhetsklarert for «STRENGT HEMMELIG», men at sjefen for Etterretningstjenesten kan bestemme at personell i stillinger med lavere klareringsbehov heller skal klareres for «HEMMELIG».

14.3.2 Forslaget i høringsnotatet

Det foreslås i høringsnotatet punkt 14.5 at bestemmelsen om sikkerhetsklarering i e-instruksen § 4 andre ledd lovfestes i utkast til § 11-2. I tillegg foreslås lovfestet at enhver som gjør arbeid eller tjeneste i Etterretningstjenesten skal være norsk statsborger. Dersom en person har dobbelt statsborgerskap, må spørsmålet om ansettelse i Etterretningstjenesten tas opp til særskilt vurdering. Kretsen av personer som «gjør arbeid eller tjeneste i» Etterretningstjenesten, omfatter etter forslaget ikke oppdragstakere og kilder.

Kravet om statsborgerskap begrunnes av hensyn til Etterretningstjenestens hovedoppgave, som er å innhente informasjon om forhold i utlandet, herunder informasjon som direkte angår andre lands anliggender. Videre behandler Etterretningstjenesten høyt gradert informasjon i et stort omfang. Det vises til at informasjonens art og karakter, sammenholdt med sensitiviteten og skadepotensialet ved spredning til uvedkommende, gjør at Etterretningstjenesten er avhengig av personell som utviser full lojalitet til tjenestens samfunnsoppdrag.

Det heter i høringsnotatet at dobbelt statsborgerskap som den klare hovedregel vil utelukke ansettelse i Etterretningstjenesten. Likevel åpner forslaget for at ansettelse av personer med dobbelt statsborgerskap kan aksepteres i spesielle unntakssituasjoner, etter en særskilt vurdering og forutsatt at kravet om sikkerhetsklarering og øvrige vilkår er oppfylt.

14.3.3 Høringsinstansenes syn

Abelia påpeker at ny lov om Etterretningstjenesten, i kombinasjon med ny sikkerhetslov og annet arbeid, vil utvide behovet for sikkerhetsklarert personell i både sivil og militær sektor. Abelia oppfordrer til forutsigbarhet, økt transparens i vurderingskriteriene og betydelig kortere saksbehandlingstider, og mener at personell- og systemkapasiteten til behandling av sikkerhetsklareringer bør utbedres umiddelbart.

STAFO Etatsforeningen anbefaler å ikke lovfeste et krav om sikkerhetsklarering for «STRENGT HEMMELIG», fordi det som følge av globaliseringen blir stadig mer utfordrende å foreta personkontroll av personellets ektefelle, partner eller samboer. Foreningen mener at reguleringen som følger av sikkerhetsloven, er tilstrekkelig.

14.3.4 Departementets vurdering

Departementet opprettholder i hovedsak forslaget i høringsnotatet, men med enkelte språklige endringer. Det følger av drøftelsen i punkt 14.2.4 over at begrepet «arbeid eller tjeneste for» bør forstås på samme måte som i sikkerhetsloven, slik at også kilder og oppdragstakere omfattes. Kravet om statsborgerskap og sikkerhetsklarering bør imidlertid etter departementets syn bare gjelde for personer som er ansatt i eller tjenestegjør i Etterretningstjenesten, og ikke omfatte kilder, oppdragstakere og andre med en løsere tilknytning til tjenesten. Departementet foreslår derfor å sløyfe formuleringen «arbeid eller tjeneste for», og heller presisere i bestemmelsen at plikten gjelder «militært personell og sivilt ansatte».

Departementet har merket seg at STAFO Etatsforeningen stiller seg kritiske til å lovfeste et krav om sikkerhetsklarering for «STRENGT HEMMELIG», men har kommet til at forslaget i høringsnotatet bør videreføres. Departementet har forståelse for at kravet kan oppfattes som strengt, men mener at det er nødvendig av hensyn til nasjonal sikkerhet. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett, jf. e-instruksen § 4 andre ledd. Sjefen for Etterretningstjenesten kan for særskilte stillinger med lavere klareringsbehov bestemme at personellet skal være sikkerhetsklarert for «HEMMELIG». Også dette er en videreføring av e-instruksen § 4 andre ledd.

14.4 Beredskap

14.4.1 Gjeldende rett

Forsvaret har egne beredskapsplaner som skal ivareta installasjoner, personell og evne til oppgaveløsning i alvorlige krisesituasjoner eller under væpnet konflikt. Beredskapsplanene er basert på Nasjonalt beredskapssystem og Forsvarets operative planverk.

E-instruksen § 6 fastsetter særlige krav til tjenestens beredskap. Generelt gjelder at tjenesten skal utarbeide og vedlikeholde sine beredskapsplaner basert på Forsvarets beredskapsplanverk, jf. første ledd. Videre skal tjenesten være i stand til å opprettholde de spesielle krav til sikkerhet og konfidensialitet som er en forutsetning for at den skal kunne ivareta sine oppgaver, jf. e-instruksen § 6 andre ledd. Kravene til sikkerhet og konfidensialitet etter instruksen oppfylles gjennom implementeringen av særskilte sikkerhetstiltak.

14.4.2 Forslaget i høringsnotatet

Det foreslås i høringsnotatet punkt 14.6 å lovfeste i § 11-3 kravet om at Etterretningstjenesten skal ivareta egen beredskap, og at lovteksten synliggjør krav om informasjons- og systemsikkerhetstiltak som er egnet til å forhindre at uvedkommende får kontroll over Etterretningstjenestens informasjon og systemer. Beredskapsplanene skal baseres på Nasjonalt beredskapssystem og Forsvarets operative planverk.

14.4.3 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om forslaget.

14.4.4 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet. Etter oppdateringen av kapittelet fremgår bestemmelsen av lovforslaget § 11-6.

14.5 Arkiver, informasjonssystemer og etterretningsregistre

14.5.1 Gjeldende rett

Sikkerhetsloven oppstiller krav til informasjonssikkerhet i kapittel 5 og informasjonssystemsikkerhet i kapittel 6. For å oppfylle lovens krav må Etterretningstjenesten sørge for et forsvarlig sikkerhetsnivå, slik at skjermingsverdig informasjon, herunder sikkerhetsgradert informasjon, ikke blir kjent for uvedkommende, ikke går tapt eller blir endret, er tilgjengelig for personer med tjenstlig behov, samt at informasjonssystemene fungerer slik de skal, jf. sikkerhetsloven §§ 5-2 og 6-2.

Personopplysningsloven 2000 § 13 og personopplysningsforskriften 2000 kapittel 2 gir regler om informasjonssikkerhet ved behandling av personopplysninger. Personopplysningsloven 2000 med tilhørende forskrifter gjelder i en overgangsperiode for Etterretningstjenestens virksomhet frem til særregler om tjenestens behandling av personopplysninger trer i kraft, se nærmere om dette i kapittel 12.3.

Arkivlova fastsetter hovedregelen om at statlige arkiver skal avleveres til Arkivverket, jf. § 10 første ledd. Imidlertid kan Riksarkivaren gi samtykke til at statlige arkiv oppbevares av det arkivskapende organet, jf. andre ledd. Det følger av etterretningstjenesteloven § 5 første ledd at Etterretningstjenesten systematisk skal ordne informasjon som innhentes eller utarbeides i arkiv som er betryggende sikret og utilgjengelig for andre enn tjenestens eget personell og personer som fører kontroll eller tilsyn med Etterretningstjenestens virksomhet. På denne bakgrunn bortsettes ikke Etterretningstjenestens arkivalier til Arkivverket, men oppbevares i tjenestens egne lokaler som er sikret i tråd med sikkerhetslovens krav om informasjons- og informasjonssystemsikkerhet.

14.5.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet punkt 14.7 foreslås lovfestet i § 11-4 krav om at Etterretningstjenestens arkiver, informasjonssystemer og etterretningsregistre skal være betryggende sikret og utilgjengelig for andre enn eget autorisert personell med tjenstlig behov og personer som er satt til å føre kontroll og tilsyn med Etterretningstjenesten. Forslaget viderefører gjeldende regler etter etterretningstjenesteloven § 5 første ledd.

14.5.3 Høringsinstansenes syn

Kripos ber departementet vurdere om det er hensiktsmessig å definere begrepet «tjenstlig behov».

Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) støtter tilnærmingen i høringsforslaget, og legger til grunn at NSM også under ny lov vil samarbeide med Etterretningstjenesten for å sikre et høyt nivå av informasjonssikkerhet i tjenesten, herunder at den etablerte ordningen for overordnet tilsyn med forebyggende sikkerhet i tjenesten videreføres.

14.5.4 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet, som i det oppdaterte lovforslaget er plassert i § 11-5. Det vises til merknaden til bestemmelsen for en nærmere omtale av begrepet «tjenstlig behov». Samarbeidet mellom NSM og Etterretningstjenesten omtales i punkt 13 om nasjonalt samarbeid.

14.6 Krav til underretning

14.6.1 Gjeldende rett

Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 13 om retten til et effektivt rettsmiddel lyder i norsk oversettelse:

«Enhver hvis rettigheter og friheter fastlagt i denne konvensjon blir krenket, skal ha en effektiv prøvningsrett ved en nasjonal myndighet uansett om krenkelsen er begått av personer som handler i offisiell egenskap.»

Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har lagt til grunn at den nasjonale lovgivningen må være tilstrekkelig klar til å gi borgerne en adekvat indikasjon på under hvilke omstendigheter myndighetene kan anvende hemmelige overvåkningstiltak, men at det ikke kan kreves at den enkelte skal varsles eller på annen måte kunne forutse når overvåkingen vil bli gjennomført (Roman Zakharov mot Russland 4. desember 2015, avsnitt 229). EMD har lagt til grunn at hvis, og så snart, det kan skje uten å undergrave formålet med overvåkingstiltaket eller den overvåkende tjenestens virksomhet, bør i utgangspunktet den overvåkede personen underrettes om overvåkningen i etterkant. Fordi overvåkning normalt skjer i skjul, vil en underrettelse bidra til å gi den enkelte en reell klageadgang (Roman Zakharov mot Russland avsnitt 287). I denne saken kom EMD til at klager ikke hadde tilgang til et effektivt rettsmiddel fordi rettsmidlene bare var tilgjengelige for personer som kunne dokumentere at deres kommunikasjon var blitt overvåket. I en slik situasjon mente EMD at det forelå en plikt til å etterhåndsunderrette om overvåkningen for å oppfylle kravene til et effektivt rettsmiddel (avsnitt 298). Slik underretning er imidlertid ikke et absolutt krav dersom det foreligger en generell klageadgang etter nasjonal rett, altså et klagesystem som ikke beror på at klager er gjort kjent med overvåkningen eller av at klager kan godtgjøre at overvåkning har funnet sted (Roman Zakharov mot Russland avsnitt 234 og 288 med henvisning til Kennedy mot Storbritannia 18. mai 2010, avsnitt 167).

14.6.2 Forslaget i høringsnotatet

Spørsmålet om informasjonsplikt og underretning drøftes i høringsnotatet punkt 14.9. Det understrekes at det ligger i sakens natur at Etterretningstjenesten ikke kan informere etterretningsmål eller andre om at informasjonsinnhenting skal finne eller finner sted. Også etterhåndsunderretning er problematisk, fordi dette som den store hovedregel vil bidra til å avsløre Etterretningstjenestens innhentingsaktivitet, metodebruk og kapasiteter. Det finnes ingen bestemmelse i gjeldende etterretningstjenestelov som direkte regulerer spørsmålet, men adgang til å unnlate underretning er hjemlet i personopplysningsloven 2000 § 23. I tillegg vises det til at Etterretningstjenestens ansatte er bundet av taushetsplikt, og en underrettelse vil innebære brudd på denne. I høringsnotatet anbefales at det bør fremgå klart av loven at den som har vært gjenstand for informasjonsinnhenting som kan innebære inngrep i dennes menneskerettigheter, ikke har krav på underretning om inngrepet. Bestemmelsen foreslås inntatt i § 11-8.

Kravet til effektivt rettsmiddel drøftes i høringsnotatet punkt 4.3. Det vises til at det ikke gjelder noe absolutt krav om underretning etter menneskerettighetene.

14.6.3 Høringsinstansenes syn

Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) uttaler at det prinsipielt sett blir feil å oppstille en kategorisk regel om at den som har blitt overvåket, ikke skal notifiseres. NIM peker på at hovedregelen er at den som har vært gjenstand for informasjonsinnhenting, har krav på notifikasjon, men at det fra denne hovedregelen er adgang til å fastsette til dels omfattende unntak som ivaretar behovet for hemmelighold. NIM understreker at forutsetningen for en regel om at det ikke skal gis underretning, må være at den enkelte har tilgang på et effektivt rettsmiddel uten at det er nødvendig å påvise at man har blitt utsatt for overvåking.

Norsk Journalistlag, Norsk Presseforbund og Datatilsynet mener at det bør innføres en plikt til å underrette registrerte som har vært gjenstand for informasjonsinnhenting i strid med loven, men med nødvendige unntak.

14.6.4 Departementets vurdering

Det kan ikke oppstilles noe krav om at underretning skal skje i forkant av eller mens fordekt informasjonsinnhenting finner sted. Dette ville vesentlig forfeile formålet med innhentingen. Spørsmålet er om det skal oppstilles en plikt til underretning etter at informasjonsinnhentingen er avsluttet.

Justis- og beredskapsdepartementet vurderte spørsmålet i forbindelse med PSTs bruk av skjulte tvangsmidler i forebyggende øyemed i Prop. 68 L (2015–2016) punkt 13.5.8 side 222 til 223. Justis- og beredskapsdepartementet kom til at særtrekkene ved PSTs forebyggende virksomhet som regel ville gjøre det nødvendig å holde opplysninger om bruken av tvangsmiddelet og opplysningene som bruken resulterte i hemmelig for den som ble utsatt for inngrepet. Det ble vektlagt at det var snakk om handlinger som truer sikkerheten i samfunnet, og som ofte blir begått av lukkede og profesjonelle miljøer, og at det å oppdage og avverge slike mulige trusler tidligst mulig utgjør kjernevirksomheten til sikkerhetstjenestene. På denne bakgrunn ble det i politiloven § 17 e lovfestet at den som inngrepet retter seg mot, ikke har krav på underretning etter at bruken av tvangsmidlet har opphørt, eller rett til innsyn i opplysningene som har blitt innhentet ved bruk av tvangsmidlene.

Departementet finner det klart at en tilsvarende regel bør oppstilles i forbindelse med Etterretningstjenestens informasjonsinnhenting. Departementet kan vanskelig se hvordan underretning kan finne sted uten å røpe skjermingsverdig informasjon om prioriteringer, metoder og kapasiteter. Det ville være misvisende å lovfeste underretning som hovedregel når dette av legitime grunner i praksis ikke lar seg gjennomføre. På denne bakgrunn mener departementet at det bør lovfestes at den som har vært gjenstand for inngrepet, ikke har krav på underretning.

Departementet understreker at Etterretningstjenesten innhenter informasjon om utenlandske forhold. Tjenesten kan etter hovedregelen i lovforslaget § 4-1 ikke bruke metoder som utgjør et menneskerettslig inngrep overfor personer i Norge. Unntak gjelder i hovedsak for utenlandske statsborgere som opptrer på vegne av fremmed stat, jf. lovforslaget § 4-2. Disse har, på samme måte som etterretningsmål i utlandet, ingen berettiget forventning om underretning fra norske myndigheter om innhentingen.

Kravet til effektive rettsmidler etter EMK artikkel 13 oppfylles etter departementets syn av klageadgangen til EOS-utvalget. Utvalget kan behandle alle klager som faller inn under kontrollområdet, jf. EOS-kontrolloven § 5 andre ledd, og det oppstilles ikke noe krav til dokumentasjon. Enhver kan dessuten anlegge søksmål mot staten ved domstolene. Det vises til drøftelsen i punkt 4.4.

På denne bakgrunn opprettholder departementet forslaget i høringsnotatet. Bestemmelsen inntas i lovforslaget § 11-7 andre punktum. Departementet presiserer at bestemmelsen ikke innebærer noe forbud mot underretning. Underretning kan derfor etter forholdene finne sted dersom lovbestemt taushetsplikt eller andre regler ikke er til hinder for det, og underretning er sikkerhetsmessig forsvarlig.

14.7 Skjerming av etterretningsoperasjoner mv.

14.7.1 Gjeldende rett

Virksomheter som er underlagt sikkerhetsloven, skal gjennomføre de forebyggende sikkerhetstiltak som må til for å gi et forsvarlig sikkerhetsnivå og redusere risikoen knyttet til sikkerhetstruende virksomhet som kan skade nasjonale sikkerhetsinteresser, jf. sikkerhetsloven § 4-3. Sikkerhetstiltakene skal både omfatte tiltak som reduserer risikoen for at slik virksomhet inntreffer, og tiltak som reduserer konsekvensene av slik virksomhet ved å redusere skadeomfanget, jf. Prop. 153 L (2016–2017) side 173. For Etterretningstjenestens del vil effektive forebyggende sikkerhetstiltak blant annet innebære skjerming av ansatte, kilder, oppdragstakere, kapasiteter, metoder og operasjoner mot offentlig eksponering og kompromittering.

14.7.2 Forslag i høringsnotatet

I høringsnotatet punkt 14.10 understrekes det at skjerming mot eksponering av Etterretningstjenestens innhentingsvirksomhet er en avgjørende forutsetning for å kunne drive etterretning. Det vises til at dette i praksis skjer ved at man søker å unngå å vise tilknytningen til Etterretningstjenesten, norske myndigheter og Norge.

Skjerming kan skje ved bruk av dekkstrukturer og uriktige, falske eller villedende identiteter, dokumenter og opplysninger, samt ved at tjenesten tar kontroll over, modifiserer eller utplasserer elektronisk utstyr, for å hemmeligholde og gjennomføre sine operasjoner. Det foreslås at en slik adgang lovfestes i lovutkastet § 11-5. Det understrekes at bestemmelsen ikke er en innhentingshjemmel.

Det foreslås i lovutkastet § 11-5 tredje ledd at rapporteringsplikter i annen lov ikke gjelder for vederlag som Etterretningstjenesten yter til kilder og oppdragstakere som ikke er ansatt i Etterretningstjenesten. Slike vederlag og betalinger skal etter forslaget heller ikke regnes som skattepliktig inntekt eller inngå i grunnlag for beregning eller avkortning av sosiale ytelser eller lignende. Fritaket fra rapporteringsplikter er begrunnet i at offentlige rapporteringsplikter kan si noe om hvor Etterretningstjenesten utøver sine aktiviteter, samt om tjenestens kapasiteter og ressurser. Det understrekes i høringsnotatet at Etterretningstjenesten må forholde seg til gjeldende regler om skatt av lønn til ansatte og andre offentligrettslige krav.

Det vises i høringsnotatet til at behovet for skjerming også utfordres av en rekke andre rapporteringsplikter. Det foreslås derfor at Kongen i statsråd skal kunne gi bestemmelser som fraviker bestemmelser i annen lov, herunder krav om rapportering av informasjon til offentlige registre, i den utstrekning det er strengt nødvendig for å skjerme Etterretningstjenestens ansatte, kilder, kapasiteter, metoder og operasjoner mot risiko for offentlig eksponering eller kompromittering overfor annen stat. Forslaget begrunnes i behovet for særlige regler som unntar tjenesten fra ulike rapporteringsplikter og behovet for fleksibilitet til å følge fremtidige teknologiske og samfunnsmessige utviklingstrekk. Det presiseres at kompetansen ikke kan delegeres videre.

14.7.3 Høringsinstansenes syn

Befalets Fellesorganisasjon er positive til forslaget om å lovfeste egne regler om skjerming av Etterretningstjenestens personell mot offentlig eksponering. Det påpekes at det for personellet er en belastning å utføre oppdrag som innebærer personlig risiko, og at forslaget om bedre skjerming gir ekstra trygghet. BFO vektlegger videre at eksponering av Etterretningstjenestens ansatte i mediene vil virke hemmende for rekruttering.

Skattedirektoratet viser til forslaget i høringsnotatet om unntak fra skatte- og rapporteringsplikt for vederlag til kilder og oppdragstakere som ikke er ansatt i Etterretningstjenesten. Direktoratet mener det bør vurderes om det bør inntas korresponderende endringer i skattelovgivningen for å tydeliggjøre unntaket fra skatte- og rapporteringsplikt. Direktoratet opplyser at en eventuell endring antas å ikke medføre praktiske konsekvenser for Skatteetaten.

14.7.4 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet med enkelte lovtekniske justeringer. I tråd med omstruktureringen av bestemmelsene i lovforslaget kapittel 11 etter høringen foreslås bestemmelsen inntatt i § 11-4. Departementet har vurdert innspillet fra Skattedirektoratet om å innta korresponderende endringer i skattelovgivningen, men ser ikke dette som nødvendig.

14.8 Straff for brudd på taushetsplikt mv.

14.8.1 Gjeldende rett

Brudd på taushetsplikten kan etter gjeldende rett straffes etter ulike bestemmelser. Etter straffeloven § 209 straffes den som røper opplysning som han har taushetsplikt om i henhold til lovbestemmelse eller forskrift, eller utnytter en slik opplysning med forsett​ om å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning, med bot eller fengsel inntil 1 år. Samme straffansvar gjelder etter andre ledd ved brudd på taushetsplikt som følger av gyldig instruks for tjeneste eller arbeid for statlig eller kommunalt organ, jf. andre ledd. Etter tredje ledd gjelder straffansvaret også brudd på taushetsplikt etter at tjenesten eller arbeidet er avsluttet. Det følger av fjerde ledd at grovt uaktsom​ overtredelse straffes på samme måte. Medvirkning er ikke straffbar, jf. femte ledd.

Grovt brudd på taushetsplikt straffes med fengsel inntil 3 år, jf. straffeloven § 210. Ved avgjørelsen av om taushetsbruddet er grovt, skal det særlig legges vekt på om gjerningspersonen har hatt forsett om uberettiget vinning og om handlingen har ført til tap eller fare for tap for noen.

Dersom brudd på taushetsplikt innebærer avsløring av statshemmeligheter, rammes det av straffeloven § 123. Bestemmelsen setter straff for den som uten aktverdig grunn offentliggjør, overleverer eller på annen måte avslører en hemmelig opplysning som kan skade grunnleggende nasjonale interesser som nevnt i § 121. Den som avslører en slik opplysning til en fremmed stat eller terrororganisasjon, anses ikke for å ha en aktverdig grunn. Strafferammen er fengsel inntil 3 år. Grov avsløring av en statshemmelighet straffes med fengsel inntil 15 år, jf. § 124. Ved avgjørelsen av om avsløringen er grov, skal det blant annet særlig legges vekt på om hemmeligheten er betrodd gjerningspersonen i tjeneste eller arbeid, om hemmeligheten er avslørt til en fremmed stat eller en terrororganisasjon og om betydelig skade er voldt. ​

Uaktsom avsløring av statshemmeligheter straffes etter straffeloven § 125 med fengsel inntil 2 år.

Militær straffelov § 69 første ledd setter straff for den som «uden skjellig Grund aabenbarer, hvad der i den militære Tjenestes Medfør er blevet ham betroet eller ved Lov eller anden gyldig Bestemmelse er betegnet som Tjenestehemmelighed». Etter andre ledd gjelder straffansvaret også etter fratrådt tjeneste. Overtredelser kan straffes med fengsel inntil 6 år. Militær straffelov gjelder etter § 9 nr. 1 for «alle ved rikets vebnede makt ansatte eller dertil hørende personer». Etterretningstjenesten er en del av Forsvaret, og ansatte i tjenesten omfattes dermed av virkeområdet til militær straffelov.

Etter sikkerhetsloven § 11-4 andre ledd straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt bryter taushetsplikt etter § 5-4 andre ledd med bot eller fengsel inntil 1 år eller begge deler, hvis ikke forholdet går inn under en strengere straffebestemmelse. Det følger av § 5-4 andre ledd at alle som får tilgang til sikkerhetsgradert informasjon som ledd i arbeidet eller tjenesten for en virksomhet som omfattes av loven, har taushetsplikt om innholdet. Taushetsplikten gjelder også etter at arbeidet eller tjenesten er avsluttet.

14.8.2 Forslaget i høringsnotatet

Det foreslås i høringsnotatet punkt 15.1 å sette straff for brudd på taushetsplikten og ødeleggelse eller manipulasjon av aktivitetslogger. Straffeprosessloven foreslås endret for å åpne for bruk av skjulte tvangsmidler i etterforskningen av saker om grove brudd på taushetsplikten. Det foreslås også straff for brudd på plikten til å tilrettelegge for innhenting av grenseoverskridende elektronisk kommunikasjon samt brudd på taushetsplikten i forbindelse med tilretteleggingen. I høringsnotatet er forslaget til straffebestemmelse inntatt i lovutkastet § 12-1. Forslag til endringer i straffeprosessloven er inntatt i lovutkastet § 13-3 nr. 1.

14.8.3 Høringsinstansenes syn

Kripos kan ikke se at forslaget til straffebestemmelse er nødvendig, idet forholdene allerede er belagt med straff. Riksadvokaten gir uttrykk for lignende synspunkter. Generaladvokaten peker på at Etterretningstjenesten er en del av Forsvaret, og at militær straffelov § 69 derfor vil være anvendelig i en rekke tilfeller. Riksadvokaten og Politiets sikkerhetstjeneste (PST) støtter ikke endringene i straffeprosessloven. International Business Machines AS (IBM) har forståelse for behovet for skjerming i forbindelse med tilretteleggingsplikten etter lovutkastet § 7-2, men fremholder at det kan synes strengt å oppstille en relativt tungt straffeklausulert taushetsplikt.

14.8.4 Departementets vurdering

Departementet har etter høringen kommet til at straffansvaret for brudd på taushetsplikten er tilfredsstillende regulert i straffeloven og militær straffelov. Det vises til redegjørelsen for gjeldende rett i punkt 14.8.1. Det er etter departementets syn heller ikke nødvendig å oppstille et særskilt straffebud om ødeleggelse og manipulasjon av aktivitetslogger, da dette kan straffes etter alminnelige straffebestemmelser om tjenestefeil mv. På denne bakgrunn videreføres ikke forslaget til straffebestemmelse i lovutkastet § 12-1 første til tredje ledd. Som en konsekvens av dette videreføres heller ikke forslaget til endringer i straffeprosessloven. Departementet viderefører med enkelte justeringer forslaget i lovutkastet § 12-1 fjerde ledd om straff for brudd på tilretteleggingsplikten og taushetsplikten knyttet til denne. Straffebestemmelsen plasseres i lovforslaget § 11-8. Det understrekes at brudd på taushetsplikten etter omstendighetene kan rammes av strengere straffebestemmelser i straffeloven kapittel 17.

14.9 Straffrihet for lovlige tjeneste- og oppdragshandlinger

14.9.1 Gjeldende rett

Ansatte i og kilder eller oppdragstakere for Etterretningstjenesten må fra tid til annen handle i strid med den objektive gjerningsbeskrivelsen i straffebestemmelser som ledd i lovlig tjeneste- eller oppdragsutførelse. Slike lovlige tjenestehandlinger kan ikke straffes etter norsk rett. Dette antas etter gjeldende rett å følge av innhentingshjemmelen i etterretningstjenesteloven § 3. Straffrihet kan også følge av den alminnelige rettsstridsreservasjonen, som innebærer at alle straffebud må leses med forbehold for situasjoner som det ikke har vært meningen å ramme med straff. Loven tolkes i slike tilfeller innskrenkende, det vil si at den forstås snevrere enn det en naturlig språklig forståelse av lovteksten (ordlyden) tilsier (Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 14.3.5.3 side 214).

14.9.2 Forslaget i høringsnotatet

Det drøftes i høringsnotatet punkt 15.2 hvorvidt det bør lovfestes at ansatte i og kilder eller oppdragstakere for Etterretningstjenesten ikke kan straffes for lovlige tjeneste- eller oppdragshandlinger. Det vises til at pedagogiske grunner kan tilsi en slik lovfesting, som blant annet kan antas å virke positivt for Etterretningstjenestens evne til å rekruttere ansatte, kilder og oppdragstakere. På den andre siden vises det til at bestemmelsen vanskelig vil kunne gi noe svar på hva som er en lovlig tjeneste- eller oppdragshandling. Straffriheten vil derfor avhenge av en nærmere vurdering av handlingens lovlighet med grunnlag i normer utenfor bestemmelsen selv, på samme måte som etter gjeldende rett. Formålet med bestemmelsen må derfor være å minne rettsanvenderen om at straffebud tidvis må tolkes innskrenkende. Det bes i høringsnotatet særskilt om høringsinstansenes syn på hvorvidt en bestemmelse om straffrihet bør tas inn i loven. I høringsnotatet er et forslag til bestemmelse inntatt i lovutkastet § 12-2.

14.9.3 Høringsinstansenes syn

Befalets Fellesorganisasjon (BFO) støtter forslaget i høringsnotatet, som de mener vil gi en ekstra trygghet for personell som blir pålagt å utføre denne typen arbeidsoppgaver.

Justis- og beredskapsdepartementet mener at det ikke bør inntas en bestemmelse om straffrihet for lovlige tjeneste- og oppdragshandlinger. De viser til at det følger av alminnelig juridisk metodelære at straffebestemmelser må tolkes i lys av andre lovbestemmelser, og uttaler:

«Det vil etter vårt syn være en uheldig utvikling om det inntas bestemmelser i lovgivningen som skal minne rettsanvenderen om å benytte grunnleggende tolkningsprinsipper. I alle tilfelle kan vi ikke se at en bestemmelse som kun gir uttrykk for at handlinger ikke er straffbare når de er «lovlige», vil ha noen pedagogisk betydning i denne forbindelse. Tvert imot vil det være en risiko for at bestemmelsen feiloppfattes, slik at det gis inntrykk av at handlefriheten er større enn det som er ment.»

Riksadvokaten og Kripos gir uttrykk for lignende synspunkter.

14.9.4 Departementets vurdering

Departementet har på bakgrunn av høringen kommet til at forslaget i høringsnotatet ikke bør videreføres. Departementet legger til grunn at de spørsmål som måtte oppstå i praksis, må løses med utgangspunkt i en tolkning av den enkelte straffebestemmelse. Det vises i den sammenheng særlig til den alminnelige rettsstridsreservasjonen. Det vises til redegjørelsen under punkt 14.9.1.