3 Norsk utenlandsetterretning og sikkerhetspolitiske utviklingstrekk
Norsk utenlandsetterretning er et sikkerhetspolitisk virkemiddel som skal bidra til å beskytte Norges suverenitet, territorielle integritet, demokratiske styreform og andre nasjonale sikkerhetsinteresser gjennom å skaffe norske myndigheter informasjon om utenlandske forhold. Etterretningstjenesten er Norges militære og sivile utenlandsetterretningstjeneste.
Evne til å varsle om utenlandske trusler og innhente og analysere relevant informasjon er en grunnleggende forutsetning for forsvaret av Norge. Med vår geografiske plassering i et strategisk viktig område, må norske myndigheter ha oversikt over politiske og militære forhold som kan føre til spente sikkerhetspolitiske situasjoner og kriser, inkludert militærøvelser og testing av konvensjonelle og kjernefysiske militære systemer i våre nærområder. Vi må ha situasjonsforståelse til lands, over og under havoverflaten, i luften, i rommet og i det digitale domenet.
Behovet for norsk utenlandsetterretning må ses i sammenheng med aktuelle sikkerhetspolitiske utviklingstrekk og utfordringer. Departementet uttaler i Prop. 1 S (2019–2020) punkt 2.2 side 32:
«Verda er i endring på eit anna vis enn kva vi har vore vane med dei siste tiåra. Stormaktsrivalisering kjenneteiknar dei framveksande tilhøva, og rivaliseringa er kvassare og klårare enn tidlegare. Med auka rivalisering blant dei største statane, vert dei små statane meir sårbare. Som utsett småstat har Noreg handtert denne utfordringa gjennom NATO-medlemskap og eit nært tilhøve og stønad til det internasjonale, regelbaserte systemet. No er eit slikt felles system under press. Ei årsak til rivaliseringa er at stormaktene har ulike syn på kva køyrereglar som bør gjelda for internasjonalt samkvem. Eit relatert høve er korleis engasjement gjennom fleirnasjonale kanalar og mekanismar tener deira interesser, og i kva for ein grad. Den auka rivaliseringa uttrykkjer seg på både militært og økonomisk nivå, samt gjennom ein aukande teknologisk kappestrid, særleg mellom USA og Kina.
Denne kappestriden er òg reflektert ved at nye verkemiddel vert tekne i bruk, der militær makt er ein del av eit knippe politiske instrument. Eit hybrid landskap teiknar seg tydelegare. Økonomiske verkemiddel vert nytta saman med militære og paramilitære instrument. Fleire statar, medrekna Kina og Russland, har utvikla evner til å bruka slike hybride strategiar, slik at dei kan fremja interesser og sikra posisjonar utan å utløysa direkte militærkonflikt med USA. Satsinga på å utvikla ny teknologi inneber at cyber-doménet og moderne bruk av verdsrommet har vorte viktigare. Militær makt skal ikkje berre stå til rådvelde for å påverka andre land sine politiske handlingar, men òg for forsvar og avskrekking, både i meir tradisjonelle og i nye, meir ukjende kontekstar.
Den raske internasjonale og teknologiske utviklinga skapar såleis fleire overlappingar og gråsoner mellom statstryggleik og samfunnstryggleik. Å taka vare på begge kan vera meir krevjande og komplisert. Evna til å sikra samfunnstryggleik vert stadig viktigare i eit hybrid landskap. All den tid Noreg i aukande grad kan vera utsett for hybride operasjonar og påverknadsfreistnader, må ein òg på norsk side sjå nærmare på korleis eit moderne norsk forsvar kan medverke til å løysa eit breitt spekter av oppdrag. Autoritære stormaktar har komparative føremoner i bruk av eit breiare knippe verkemiddel, då dei ikkje har opinion eller avgjerande demokratiske val å taka omsyn til. Brei utnytting av ulike verkemiddel gjer at fleire ikkje-militære faktorar kan få innverknad på forsvar og tryggleik. For forsvarssektoren er dette òg ei aukande utfordring.»
Den teknologiske utviklingen, blant annet moderne kommunikasjonsformer, innebærer at mulighetene til å innhente informasjon har blitt bedre. Samtidig har utviklingen gjort oss mer sårbare for angrep, spionasje, sabotasje og manipulasjon i det digitale rom, se for eksempel Prop. 1 S (2019–2020) punkt 2.2 side 36:
«Dei mest alvorlege åtaka i det digitale rommet (cyberdomenet) har potensial til å setje funksjonar som er grunnleggjande for samfunnet og statstryggleiken ut av spel. Trusselen er aukande, og kjem frå primært statlege, men òg ikkje-statlege aktørar. Varslingstida har vorte kortare enn for få år sidan. Det kan ofte vere vanskeleg å slå fast at ein er under åtak, kven angriparen er og kva som er føremålet med åtaket. Ulike aktørar påverkar forståinga av røyndommen gjennom fornekting og desinformasjon i sosiale kanalar og nyhendemedium. Målet er å forme det strategiske handlingsrommet til eigen føremon. Eksempel på alvorlige åtak i cyberrommet er framand etterretningsverksemd og moglege sabotasjehandlingar. Russiske og kinesiske aktørar er framleis dei mest aktive aktørane bak nettverksbaserte etterretningsoperasjonar retta mot Noreg. Nettverksbasert sabotasje utgjer ein alvorleg, men førebels lite spesifikk trussel. Slike sabotasjeoperasjonar vil først og fremst vere aktuelle i ein alvorleg krisesituasjon, og då i kombinasjon med andre verkemiddel. Det er semje i NATO om at cyberåtak kan få like alvorlege konsekvensar som åtak med konvensjonelle våpen og at dei difor er omfatta av artikkel 5 i Atlanterhavspakta om kollektivt forsvar. Cyberdomenet er ein integrert del av militæroperasjonar, og cyberkapabilitetar vil difor vere viktige element for eit forsvar, sjølv om cyberkapabilitetar aleine neppe vil kunne avgjere mellomstatlege konfliktar.»
I Politiets sikkerhetstjenestes nasjonale trusselvurdering for 2020 heter det på side 9:
«Datanettverksoperasjoner utgjør en vedvarende og langsiktig trussel mot Norge. Uavhengig av landegrenser og uten særlig forvarsel kan en trusselaktør påføre norske virksomheter og norsk infrastruktur stor skade. Med stor grad av anonymitet og mulighet for benektelse, kan sensitiv informasjon stjeles eller manipuleres, og kritisk infrastruktur forstyrres eller ødelegges.»
Etterretningstjenesten uttaler seg i samme retning i Fokus 2020 på side 62:
«Det siste tiårets tiltakende rivalisering og konfliktnivå i internasjonal stormaktspolitikk har sammenfalt med en digital revolusjon som har gjort teknologi, informasjon og internettbaserte medier langt mer tilgjengelige, og parallelt ført til en dramatisk økning i antall enheter og systemer koblet til nettet.
Disse trendene har virket sammen og skapt en situasjon der påvirknings- og etterretningsaktivitet nå utgjør sentrale og integrerte virkemidler i Russlands, Kinas og andre staters kamp om status, innflytelse og økonomisk og militær makt. Etterretning brukes aktivt mot Norge og vil fortsette å utgjøre en alvorlig sikkerhetstrussel mot norske interesser framover. Etterretningsaktivitet mot politiske mål kan også være ledd i forberedelser til påvirkningsoperasjoner. Påvirkning har vedvarende stort skadepotensial, særlig i tilspissede politiske situasjoner.»
Sammensatte (hybride) trusler og «gråsoneaktiviteter» svekker tradisjonelle skillelinjer mellom fred, krise og væpnet konflikt, og kan skape usikkerhet som kan redusere Norges motstandsdyktighet og evne til krisehåndtering. God etterretningsevne er sentralt for å møte denne utfordringen.
Internasjonal terrorisme er en vedvarende trussel. Etterretningstjenesten uttaler i Fokus 2020 på side 92:
«De militante islamistiske miljøene i Europa har fått sin egen dynamikk basert på brede internasjonale kontaktnettverk. Disse nettverkene vil sannsynligvis utgjøre den største terrortrusselen fra militante islamister mot Europa i årene som kommer. Samtidig er det en økende oppslutning om høyrepopulistiske partier og en økning i høyreekstrem retorikk og høyreekstrem terrorisme rettet mot muslimske deler av samfunnet. Høyreekstremisme er i økende grad et internasjonalt fenomen, og bidrar til et mer sammensatt og utfordrende trusselbilde i Vesten.»
Den teknologiske utviklingen og en mer spent sikkerhetspolitisk situasjon gjør at det stilles store krav til Etterretningstjenesten. Tjenesten må være i stand til å finne de relevante informasjonsbitene i en stadig økende mengde med informasjon. De må evne å sette sammen og analysere informasjonen, og omgjøre den til etterretningsprodukter som er relevante for norske beslutningstakere. Dette forutsetter kontinuerlig utvikling og modernisering, avanserte tekniske løsninger og ansatte med høy kompetanse.
Utøvelsen av utenlandsetterretning henger nært sammen med en stats suverenitet, og stater er i liten grad villige til å overlate ansvaret for etterretning til andre. Koordinering av etterretningsinformasjon i internasjonale organisasjoner skjer bare unntaksvis. Samtidig har det gjennom flere år vært en økende erkjennelse av behovet for internasjonalt etterretningssamarbeid for å motvirke grenseoverskridende trusler, særlig blant land i det vestlige sikkerhetssamarbeidet. FNs sikkerhetsråd har flere ganger oppfordret til økt etterretningssamarbeid blant annet for å møte trusselen fra internasjonal terrorisme.
Norsk utenlandsetterretning må ses i sammenheng med andre sikkerhetspolitiske virkemidler. Nasjonalt samarbeid og informasjonsutveksling er avgjørende for å avdekke og motvirke grenseoverskridende trusler. Etterretningstjenesten, Politiets sikkerhetstjeneste, Nasjonal sikkerhetsmyndighet og andre relevante aktører må ha et nært samarbeid basert på gjensidig tillit.
Etterretningstjenestens virksomhet er og må være forbundet med utstrakt hemmelighold og skjerming. Samtidig er tjenesten, i et åpent og fritt samfunn som det norske, avhengig av legitimitet og tillit i befolkningen. En forutsetning for å holde hemmelig det som må holdes hemmelig, er å vise åpenhet når det er mulig. Å finne balansen mellom åpenhet og skjerming kan være vanskelig. I de senere årene har Etterretningstjenesten bidratt til mer åpenhet gjennom årlige trussel- og risikovurderinger og deltakelse i den offentlige debatten. Denne proposisjonen og utredningene som ligger til grunn for den, representerer en ytterligere omdreining i retning av åpenhet om norsk utenlandsetterretning.