1 Hovedinnholdet i proposisjonen

Justis- og beredskapsdepartementet legger i proposisjonen her frem forslag til endringer i konkursloven og enkelte andre lover. Det foreslås en ny fjerde del i konkursloven om grenseoverskridende insolvensbehandlinger. Denne delen av lovforslaget har bakgrunn i professor Mads Henry Andenæs’ utredning «Norsk internasjonal insolvensrett» fra 2010.

Lov 8. juni 1984 nr. 58 om gjeldsforhandling og konkurs (konkursloven) har i dag ingen regler om virkningene av konkurs og gjeldsforhandlinger i utlandet, eller om utenlandske insolvensbehandlingers virkninger i Norge. Heller ikke lovvalgsspørsmålene på området er lovregulert. Konkursloven § 161 angir hvilke virkninger folkerettslige avtaler på området kan ha i Norge. Per i dag er det bare inngått én slik folkerettslig avtale – den nordiske konkurskonvensjonen (Konvensjon 7 nov 1933 mellem Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige om konkurs). Andre staters insolvensbehandlinger har som utgangspunkt ikke virkning i Norge. Samtidig er næringslivet blitt stadig mer internasjonalisert ved at mange driver forretningsvirksomhet i flere stater. Det vil kunne oppstå flere utfordringer ved insolvensbehandling i en slik virksomhet. Av den grunn har insolvensretten i mange stater blitt mer internasjonalt rettet. Mellom EUs stater, unntatt Danmark, gjelder Rådets forordning (EF) nr. 1346/2000 om konkurs (forordning (EF) 1346/2000). En ny forordning – Europaparlamentets og Rådets forordning (EU) nr. 2015/848 om insolvensbehandling (forordning (EU) 2015/848) er vedtatt 20. mai 2015, og vil fra 26. juni 2017 erstatte dagens forordning. Insolvensforordningene omfattes ikke av EØS-avtalen. Videre har flere stater – herunder EU-stater – gitt nasjonale regler om grenseoverskridende insolvensbehandling etter mønster av UNCITRALs modellov om grenseoverskridende insolvens (Model Law on Cross-Border Insolvency) fra 1997. Departementet foreslår at det gis regler i konkursloven om hvilke virkninger det skal ha i Norge at insolvensbehandling er åpnet i andre stater. Reglene har først og fremst som formål å legge til rette for velfungerende avvikling av insolvensbehandlinger hvor skyldneren har eiendeler i flere stater.

Reglene som foreslås, forutsetter at den stat der insolvensbehandling er åpnet, har tilsvarende regler om anerkjennelse av norsk konkurs.

I Andenæs’ utredning foreslås det at norske myndigheter søker å inngå en avtale med EU. Departementet ser det som hensiktsmessig å avvente å forsøke å få til en eventuell avtale med EU, se nærmere nedenfor under punkt 5.3. En rekke stater har gitt ensidige regler om anerkjennelse. At det blir vedtatt norske regler om internasjonal insolvensrett vil kunne medføre en mer velvillig holdning til norske insolvensbehandlinger i utlandet.

Departementet foreslår lovendringer som vil medføre at norske vernetingsregler i større grad enn i dag stemmer overens med vernetingsreglene i EUs insolvensforordninger og UNCITRALs modellov, se nedenfor under punkt 6.6. Departementet foreslår at konkursloven § 146 endres slik at denne bare regulerer norske domstolers interne stedlige kompetanse i Norge, mens det i ny § 161 foreslås en egen bestemmelse som regulerer når norske domstoler har stedlig kompetanse til å åpne insolvensbehandling hvor skyldneren har formuesgoder i flere stater. I begge bestemmelser foreslås at det avgjørende skal være hvor skyldneren har sine hovedinteresser.

Som en nyvinning i norsk rett foreslås det også å åpne for at norske domstoler på nærmere bestemte vilkår kan åpne en norsk «særkonkurs», som bare omfatter skyldnerens eiendeler i Norge, se nærmere nedenfor under punkt 6.6 og forslaget til ny § 161 annet og tredje ledd i konkursloven. Det vil bare komme på tale å åpne slik særkonkurs hvor skyldnerens «hovedinteresser» er i en annen stat og skyldneren har forretningssted og et registrert utenlandsk foretak i Norge. Er skyldnerens «hovedinteresser» i Norge, vil det eneste aktuelle være å åpne en alminnelig norsk konkurs eller gjeldsforhandling (såkalt «hovedinsolvensbehandling»). Etter forslaget skal det kunne åpnes særkonkurs i Norge både i tilfeller der det ikke er innledet insolvensbehandling mot skyldnerens samlede formue i en annen stat (lovforslaget § 161 annet ledd), og hvor slik utenlandsk insolvensbehandling er åpnet (§ 161 tredje ledd). En ordning med særkonkurser vil kunne medføre at det åpnes insolvensbehandling i skyldnerens bo i flere stater. Dette kan medføre utfordringer knyttet til å koordinere bobehandlingene. Departementet mener likevel at en slik ordning er hensiktsmessig for å kunne ivareta norske interesser der hvor skyldneren har sine «hovedinteresser» i en annen stat. For å avdempe eventuelle uheldige virkninger av at det åpnes flere insolvensbehandlinger, foreslås det regler om samordning mellom boene, se lovforslaget §§ 173 og 174. Samtidig foreslås begrensninger med hensyn til hvem som kan begjære slik konkurs.

Departementet foreslår også en endring i konkursloven § 145 som gir norsk bobehandlingsdomstol myndighet til å behandle krav om omstøtelse mot en person eller virksomhet som har alminnelig verneting i utlandet, se nærmere nedenfor under punkt 7.

Departementet går inn for at utenlandske insolvensbehandlinger – forutsatt at de oppfyller visse kriterier – umiddelbart og automatisk skal anerkjennes her i landet, se nedenfor under punkt 8.6 og lovforslaget §§ 163, 164 (om utenlandsk hovedinsolvensbehandling) og 168 (om utenlandsk særinsolvensbehandling). I dette ligger det i det vesentlige at skyldneren taper rådigheten over sine eiendeler i Norge, og at enkeltforfølgende fordringshavere må respektere den utenlandske insolvensbehandlingen. Blir utenlandske insolvensbehandlinger anerkjent i Norge, krever det at rettsstillingen til norske aktører blir iakttatt annerledes enn ved norske konkurser. Dette har sammenheng med at norske aktører ikke får samme kjennskap til utenlandske insolvensbehandlinger som de får til norske insolvensbehandlinger. Departementet går inn for at det utenlandske boet bare kan få stilling overfor skyldnerens enkeltforfølgende fordringshavere og medkontrahenter tilsvarende et norsk bo dersom den utenlandske insolvensforvalteren kunngjør insolvensbehandlingen i Norge. Hjemler for kunngjøring og registrering av den utenlandske bobehandlingen i norske registre foreslås i lovforslaget § 172.

Departementet foreslår at boets beslagsrett og skyldnerens rådighet under insolvensbehandlingen skal reguleres av åpningsstatens rett, se nedenfor under punkt 8.6 og lovforslaget § 164. Når det gjelder hvilke øvrige virkninger den utenlandske insolvensåpningen skal ha for skyldnerens eiendeler, går departementet inn for at dette reguleres av norsk rett, med enkelte særlige tilpasninger. Dette skyldes særlig hensynet til forutberegnelighet for skyldnerens enkeltforfølgende fordringshavere og medkontrahenter her til lands. Modellen for lovvalgsreguleringen er nærmere omtalt nedenfor under punkt 8.6 og 9.

Også enkelte andre insolvensrettslige avgjørelser enn åpning av insolvensbehandling foreslås å ha visse virkninger i Norge og skal kunne tvangsfullbyrdes her, se lovforslaget § 167. Departementet foreslår videre lovregler om utenlandsk insolvensbehandlings betydning for verserende rettssaker i Norge, betydningen for uberettiget oppfyllelse til skyldneren av fordringer som tilkommer et utenlandsk bo, og betydningen for arbeidsforhold, se lovforslaget §§ 165, 166 og 169.

Reglene om anerkjennelse av utenlandske insolvensbehandlinger nødvendiggjør dessuten en nærmere regulering av den utenlandske insolvensforvalterens rettsstilling, se lovforslaget § 171.

Som en sikkerhetsventil foreslår departementet at utenlandske insolvensbehandlinger ikke skal ha virkninger i Norge der dette vil stride mot grunnleggende prinsipper i norsk rett, se nedenfor under punkt 8.6 og lovforslaget § 170.

Departementet foreslår at tvisteloven § 4-4 endres slik at alminnelig verneting for uregistrerte virksomheter og sammenslutninger skal være der hvor styrets sete er. For det tilfellet at dette ikke kan påvises, foreslår departementet at slike virksomheter skal ha verneting samme sted som den person stevningen skal forkynnes for. Boer foreslås å ha verneting i den rettskrets hvor de behandles, se nærmere nedenfor under punkt 10.