4 Internasjonalt regelverk

4.1 Den nordiske konkurs- konvensjonen

Den nordiske konkurskonvensjonen ble inngått med hjemmel i konkursloven 1863 § 137 (tilsvarende konkursloven 1984 § 161). Konvensjonen ble revidert ved endringsoverenskomst 11. oktober 1982. Norge ratifiserte endringsoverenskomsten ved kongelig resolusjon 10. januar 1986. Endringsoverenskomsten er også ratifisert av Danmark, Finland og Sverige, men ikke av Island.

Konvensjonen omfatter bare konkurs og forhandling om tvangsakkord. Forhandling om frivillig gjeldsforhandling etter konkursloven og gjeldsforhandlinger etter gjeldsordningsloven er ikke omfattet. Ved forhandlinger om frivillig gjeldsordning vil imidlertid utenlandske fordringshavere kunne bli bundet av gjeldsordningen på avtalegrunnlag. Konkurskonvensjonen gjelder også ved insolvensbehandling av banker etter reglene i lov 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker kapittel 4 (offentlig administrasjon), jf. konvensjonen artikkel 12.

Konvensjonen innebærer at konkurs som åpnes i en nordisk stat også omfatter skyldnerens formue i de andre nordiske statene, jf. artikkel 1 første ledd. Konvensjonen søker så langt som mulig å tillegge den utenlandske konkursen samme virkning som en innenlandsk konkurs.

Konvensjonen gir ikke jurisdiksjonsregler, men anvendelsesområdet er begrenset til tilfeller der skyldneren har sitt domisil i konkursåpningsstaten, jf. artikkel 13.

Hovedregelen om lovvalget ved internordisk konkurs er at konkursåpningsstatens konkursregler skal anvendes, jf. artikkel 1 annet ledd. Konkursåpningsstatens lov regulerer skyldnerens rådighet under konkursen, hva som hører til boets masse, hva som kan omstøtes, skyldnerens rettigheter og plikter under konkursen, bobehandlingen, fordringshavernes dekningsrett og avslutningen av konkursen. Det er oppstilt en rekke unntak fra hovedregelen om lovvalget, som ikke kommenteres nærmere her.

Konvensjonen forutsetter videre at avgjørelsen om å åpne konkurs i domisilstaten er bindende i de øvrige statene med øyeblikkelig og automatisk virkning. Det kreves altså ingen beslutning om anerkjennelse i de øvrige statene. På samme måte som en innenlandsk konkurs, er en konkurs i et annet nordisk land til hinder for at formue som skyldneren har i andre nordiske stater enn åpningsstaten unndras fra boet gjennom enkeltforfølgning eller disposisjoner fra skyldnerens side.

Konvensjonen gir også regler om at konkurser som omfatter formue i andre nordiske stater bør kunngjøres og registreres i de aktuelle statene, jf. artikkel 2.

Etter artikkel 3 første ledd kan en bostyrer fremsette begjæring om at domstoler i en annen nordisk stat skal sørge for registrering av formuesgjenstander som befinner seg der og som inngår i boet. Bostyreren kan også fremsette begjæring om at en domstol i en annen nordisk stat midlertidig skal sørge for at gjenstandene bevares og eventuelt selges.

For en fyldigere omtale av konvensjonen vises det til Andenæs’ utredning side 20–29.

4.2 EUs insolvensforordninger

Rådets forordning (EF) nr. 1346/2000 av 29. mai 2000 om konkurs trådte i kraft 31. mai 2002. En ny forordning – Europaparlamentets og Rådets forordning (EU) nr. 2015/848 – er vedtatt 20. mai 2015. Denne vil etter hvert erstatte dagens forordning, i det den vil få anvendelse på insolvensbehandlinger som åpnes etter 26. juni 2017. Departementet forholder seg i denne proposisjonen i hovedsak til den nye forordningen.

Forordning (EU) 2015/848 er bindende for alle EUs stater, men Danmark har tatt forbehold til Maastricht-traktaten for justis- og innenrikssamarbeidet, og er derfor ikke bundet av forordningen, se fortalens punkt 88. Ettersom insolvensretten faller utenfor EØS-avtalens virkeområde, gjelder ikke forordningen for Norge.

Forordningen regulerer i hovedsak jurisdiksjonsspørsmål, spørsmål om anerkjennelse av andre staters insolvensbehandlinger, spørsmål om lovvalg og samarbeid mellom insolvensbehandlinger. Den kommer blant annet til anvendelse for konkursbehandlinger, restruktureringer, gjeldsforhandlinger og gjeldsordninger for privatpersoner.

Forordningen skiller mellom hovedinsolvensbehandlinger og territorielle insolvensbehandlinger. Hovedinsolvensbehandling skal åpnes i den medlemsstaten hvor skyldneren har «center of main interests», jf. artikkel 3. Slike insolvensbehandlinger anerkjennes i de andre medlemsstatene, i den forstand at bobeslaget omfatter eiendeler som befinner seg i andre medlemsstater. Det kreves ikke at det treffes beslutning om anerkjennelse i de andre statene, jf. artikkel 19 og 20.

Territorielle insolvensbehandlinger kan åpnes i alle stater hvor skyldneren har en virksomhet, jf. artikkel 3 nr. 2. Slike insolvensbehandlinger får bare virkning for eiendeler som befinner seg i den staten hvor den territorielle insolvensbehandlingen åpnes, jf. artikkel 3 nr. 2 og 34. Dersom det allerede er åpnet en hovedinsolvensbehandling i en stat når territoriell insolvensbehandling åpnes i en annen stat, kalles sistnevnte behandling sekundær, jf. forordningen artikkel 3 nr. 3 og 4 og kapittel III. Forordningen gir nærmere regler om koordinering og samarbeid mellom hovedinsolvensbehandlingen og sekundære insolvensbehandlinger i artikkel 41 flg.

I tillegg har forordningen lovvalgsregler i artikkel 7 flg. Hovedregelen er at insolvensreglene i medlemsstaten der insolvensbehandlingen er åpnet regulerer virkningen av insolvensbehandlingen. Dette gjelder både for hovedinsolvensbehandling og sekundær insolvensbehandling. Det er oppstilt en rekke unntak fra denne hovedregelen, se merknadene til lovforslaget §§ 164, 165 og 169.

Forordning (EU) 2015/848 er langt mer omfattende og detaljert enn forordning (EF) 1346/2000, selv om grunnprinsippene er videreført. Den er betydelig farget av finanskrisen i Europa, og har derfor – i større grad enn dagens forordning – som mål å sikre at bedrifter lever videre fremfor å opphøre etter en likvidasjon. Derfor har den et videre anvendelsesområde enn dagens forordning. Den omfatter også gjeldsordninger for privatpersoner. Videre er jurisdiksjonsreglene klargjort, ettersom regelen om «center of main interests» i enkelte henseender har vist seg å være upresis. Den nye forordningen innebærer også enkelte endringer i reglene om sekundære insolvensbehandlinger. Den någjeldende forordningens regler om sekundær insolvensbehandling omfatter bare konkurser, mens sekundære insolvensbehandlinger etter den nye forordningen også kan være gjeldsforhandlinger. Den nye forordningen innebærer også at det skal være en forbindelse mellom insolvensregistrene i de ulike statene. Det er dessuten gitt regler om insolvensbehandling av konsern mv.

Forordningens regler er nærmere omtalt nedenfor under punkt 6.2 flg.

4.3 UNCITRALs modellov

UNCITRALs modellov om grenseoverskridende insolvens (Model Law on Cross-Border Insolvency) ble vedtatt av United Nations Commission on International Trade Law (UNCITRAL) 30. mai 1997, og anbefalt av FNs Hovedforsamling 15. desember samme år.

Modelloven forplikter ikke statene til å innlemme modellovens bestemmelser i sin nasjonale lovgivning, men kan danne mønster for deres nasjonale lovgivning. Modelloven bidrar dermed til å supplere eller endre statenes nasjonale regelverk ved å tilby et sett med regler som er blitt til i internasjonalt samarbeid og som tar hensyn til ulikheter i forskjellige rettskulturer. Per november 2015 har 41 stater, blant andre Australia, Canada, Chile, Colombia, Filippinene, Hellas, Japan, Kenya, Mexico, Montenegro, New Zealand, Polen, Romania, Serbia, Slovenia, Storbritannia, Sør-Afrika, Sør-Korea, Uganda og USA gitt regler etter mønster av modelloven. Som det fremgår, er en del av statene også medlemmer av EU, slik at disse statene har ett regelsett som gjelder overfor EU-stater og ett regelsett som gjelder overfor andre stater.

Modelloven regulerer ikke direkte spørsmålet om jurisdiksjon, og begrenser derfor ikke adgangen til å åpne nasjonal insolvensbehandling, se nærmere nedenfor under punkt 6.3. Til forskjell fra EUs insolvensforordninger og den nordiske konkurskonvensjonen, gir modellovens bestemmelser anvisning på at anerkjennelse forutsetter en begjæring og rettslig beslutning om anerkjennelse. Fremmede insolvensbehandlinger får derfor ikke automatisk virkning i de statene som har implementert modelloven. Modelloven har detaljerte regler om anerkjennelsesprosedyren i artikkel 15 flg., se nærmere nedenfor under punkt 8.3. Virkningene av anerkjennelse er i hovedsak at enkeltforfølgning mot skyldneren i anerkjennelsesstaten avskjæres og at skyldnerens rådighet over eiendelene bortfaller, jf. artikkel 20 nr. 1. De nærmere virkningene avgjøres av lovgivningen eller domstolene i anerkjennelsesstaten. Modelloven skiller seg også på dette punktet fra EUs insolvensforordninger og den nordiske konkurskonvensjonen, som lar åpningslandets lovgivning komme til anvendelse som hovedregel.

Også modelloven åpner for en ordning med territorielle insolvensbehandlinger i stater hvor skyldneren har midler, jf. artikkel 28. Av den grunn er det også gitt regler om koordinering mellom lokal og fremmed insolvensbehandling, jf. artikkel 29.

For en nærmere omtale av modellovens regler vises det til Andenæs’ utredning side 59-66 og punkt 6.3 og 8.3 nedenfor.