7 Norske domstolers saklige kompetanse etter konkursloven i internasjonale forhold

Konkursloven § 145 regulerer tingrettenes saklige kompetanse i konkurs- og gjeldsforhandlingssaker. Det følger av første ledd at tingretten behandler spørsmål om åpning og innstilling av gjeldsforhandling og andre spørsmål om gjeldsforhandling som loven har lagt til den (første ledd nr. 1), i tillegg til alle spørsmål som gjelder åpning og gjennomføring av akkordforhandling og konkurs (første ledd nr. 2).

Dessuten hører det under samme tingrett å avgjøre nærmere angitte fordringstvister (første ledd nr. 3 og 4). Det ligger altså til den tingretten som har stedlig kompetanse etter konkursloven § 146 å behandle disse spørsmålene. Videre «kan» tingretten etter § 145 annet ledd avgjøre spørsmål om omstøtelse som ikke etter en ufravikelig vernetingsregel hører under annen domstol. Andre tvister mellom boet og tredjeperson må anlegges etter alminnelige prosessregler og de vernetingsreglene som der gjelder.

I Rt. 2004 side 1018 kom Høyesterett til at konkursloven § 145 annet ledd ikke gjelder internasjonal domsmyndighet og derfor ikke ga tingretten kompetanse til å behandle et omstøtelseskrav etter dekningsloven § 5-9 mot en virksomhet med tilhørighet på Cayman Islands. Under vurderingen av om reelle hensyn kunne være tilstrekkelig til å gi tingretten en slik adgang uttalte førstvoterende (avsnitt 45-47):

«Det er åpenbart at det for boet vil være enklere og rimeligere å få behandlet krav om omstøtelse etter dekningsloven § 5-9 ved den norske domstolen som forestår bobehandlingen, og som i kraft av dette gjennomgående vil ha god oversikt over relevante faktiske og økonomiske forhold.

Effektivitets- og hensiktsmessighetsbetraktninger til fordel for saksøker må imidlertid avveies mot hensynet til saksøktes interesser. Og det forhold at det ofte – som i vår sak – ikke vil foreligge avtale mellom Norge og vedkommende stat om gjensidig anerkjennelse av dommer, taler i noen grad mot en ordning med internasjonal kompetanse for norske domstoler.

Spørsmålet om internasjonal kompetanse for norske domstoler forutsetter en avveining av kryssende interesser som naturlig ligger til lovgiver. I en slik avveining vil inngå om Norge bør etablere ensidig kompetanseutvidelse eller bygge på internasjonalt samarbeid.»

Omstøtelsessak mot en utenlandsk begunstiget kan tenkes reist etter tvisteloven § 4-3. Det avgjørende er i så fall om saksforholdet har tilstrekkelig tilknytning til Norge.

Forordning (EU) 2015/848 bestemmer i artikkel 6 at åpningsstatens domstoler «har kompetence til at behandle enhver sag, der følger direkte af insolvensbehandlingen og har tæt tilknytning hertil». Blant annet omfattes omstøtelsessøksmål, jf. EU-domstolens dom 12. februar 2009 (C-339/07 «Seagon» (som gjelder forordning (EF) 1346/2000 artikkel 3 nr. 1).

Norge er part i konvensjon 30. oktober 2007 om domsmyndighet og om anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer i sivile og kommersielle saker (Luganokonvensjonen). Konvensjonen gjelder som norsk lov i henhold til tvisteloven § 4-8. Konvensjonen har blant annet regler om jurisdiksjon i tvistesaker (vernetingsregler). Etter artikkel 1 nr. 1 gjelder konvensjonen i sivile og kommersielle saker uansett hva slags domstol saken bringes inn for.

Luganokonvensjonen oppstiller et såkalt «konkursunntak» i artikkel 1 nr. 2 bokstav b, som korresponderer med forordningen. Det fremgår her at konvensjonen ikke gjelder «konkurs, avvikling av insolvente selskaper, foreninger og stiftelser, offentlige gjeldsforhandlinger (akkord) og liknende ordninger». Det er på det rene at den domstol som kan åpne insolvensbehandling etter forordning (EU) 2015/848 artikkel 3 nr. 1 også kan avgjøre spørsmål som omfattes av konkursunntaket i Luganokonvensjonen. Grensene forordningen setter for den saklige kompetansen til domstolene i konkursstaten korresponderer dermed med konkursunntaket i Luganokonvensjonen.

I Rt. 1996 side 25 uttalte førstvoterende på side 34 (om konkursunntaket i Luganokonvensjonen 16. september 1988):

«Konkursunntaket er begrenset til tvister som reguleres av og skal bedømmes etter insolvensrettslige regler […] Formålet med konkursunntaket er at konkurstypiske spørsmål skal avgjøres i konkurslandet. Domstolene i andre land skal ikke ta stilling til konsekvensene av betalingsinnstilling og konkurs.

Eksempler på konkursrelaterte krav som i litteraturen antas omfattet av konkursunntaket i Brusselkonvensjonen og Luganokonvensjonen, er omstøtelse i konkurs, massekrav, separatistkrav vedrørende løsøre, anerkjennelse av fordringer og heving av avtaler etter konkursrettslige bestemmelser […] Konkursunntaket gjelder imidlertid ikke for konkursboets krav rettet mot tredjemann for betaling av konkursskyldnerens fordring på tredjemann oppstått før konkursen […].»

Et spørsmål er om Luganokonvensjonen pålegger norske domstoler domsmyndighet i slike saker. Konvensjonen gjelder som norsk lov, jf. tvisteloven § 4-8, og går i tilfelle motstrid foran tvistelovens regler, jf. tvisteloven § 1-2.

EU-domstolen uttalte seg i Seagon-dommen direkte om hvorvidt forordning (EF) 1346/2000 artikkel 3 nr. 1 gir konkursåpningsstatens domstoler kompetanse til å avgjøre omstøtelsessøksmål mot en begunstiget med hjemsted i en annen stat. I avsnitt 23 og 24 heter det:

«[…] it is necessary for the proper functioning of the internal market to avoid incentives for the parties to transfer assets or judicial proceedings from one Member State to another, seeking to obtain a more favourable legal position (forum shopping).

The possibility for more than one court to exercise jurisdiction as regards actions to set a transaction aside by virtue of insolvency brought in various Member States would undermine the pursuit of such an objective.»

Dette kan tyde på at konkurslandets domstoler innenfor unionen er tillagt en eksklusiv kompetanse i omstøtelsestvister, men spørsmålet må sies å være uklart. Spørsmålet om eksklusivitet var også uttrykkelig reist i EU-domstolens dom 19. april 2012 (C-213/10 Jadecloud-Vilma), men EU-domstolen fant det ikke nødvendig å uttale seg om spørsmålet.

I Borgarting lagmannsretts kjennelse 3. april 2013, (LB-2013-15546), kom lagmannsretten til at to norske konkursboer kunne reise omstøtelsestvist mot et svensk morselskap og en svensk styreleder for norske domstoler. Søksmålet var reist etter tvisteloven § 4-3 og ikke etter konkursprosessuelle regler. Under henvisning til blant annet Rt. 1996 side 25 la lagmannsretten til grunn at konkursunntaket i Luganokonvensjonen 1988 måtte anses å gi en regel om at konkurstypiske tvister skal behandles av domstolene i konkursstaten. Søksmål om omstøtelse ble ansett som en konkurstypisk tvist. Lagmannsretten kom på denne bakgrunn til at Luganokonvensjonen medførte at omstøtelsestvisten var undergitt norsk eksklusiv domskompetanse. Saken ble anket til Høyesterett, og tillatt fremmet der, men ble senere hevet som forlikt.

Det synes etter dette noe uklart om Luganokonvensjonen artikkel 1 nr. 2 bokstav b gir konkursdomstolen en eksklusiv kompetanse i grenseoverskridende omstøtelsestvister. Hvis så er tilfellet, må norske konkursboer – som følge av Rt. 2004 side 1018 – være henvist til eventuelt å reise alminnelig søksmål etter tvisteloven § 4-3.

I utredningen foreslås ingen endringer i konkursloven § 145. Utrederen bygger på at tingrettens saklige kompetanse etter konkursloven § 145 er forenlig med Luganokonvensjonens konkursunntak og at det ikke er grunn til å utforme særlige regler om tingrettens saklige kompetanse i internasjonale forhold (utredningen side 75). Forholdet til Rt. 2004 side 1018 er ikke kommentert.

Spørsmålene om norske domstolers saklige kompetanse i internasjonale forhold er ikke berørt i høringen.

Som det fremgår av Rt. 2004 side 1018, gir konkursloven § 145 annet ledd ikke tingretten internasjonal domsmyndighet i omstøtelsestvister. Konkursboet kan reise søksmål mot en utenlandsk begunstiget i Norge etter tvisteloven § 4-3, så fremt vilkårene her er oppfylt. Oslo tingrett vil i så fall normalt være rett verneting. For boet kan det imidlertid være ønskelig å reise omstøtelsessøksmål mot en utenlandsk begunstiget for bobehandlingsdomstolen. Søksmålet vil da kunne behandles i konkursprosessuelle former og vil normalt bli behandlet raskere enn om det må reises alminnelig søksmål. Bobehandlingen kan også sies å ha satt en ramme rundt tvisten og skyldnerens disposisjoner som gjør det hensiktsmessig at bobehandlingsdomstolen også behandler omstøtelsessøksmålet. Departementet foreslår derfor at konkursloven § 145 annet ledd endres slik at bestemmelsen også gir tingretten som behandler konkursboet internasjonal domsmyndighet, se lovforslaget § 145 annet ledd nytt annet punktum.

Som det fremgår foran, kan det synes uklart om det såkalte konkursunntaket i Luganokonvensjonen tilsier at tvist om omstøtelseskrav mot en utenlandsk begunstiget må reises for norske domstoler. Strengt tatt hadde det vært ønskelig med en lovregulering av spørsmålet. Rekkevidden av konkursunntaket i Luganokonvensjonen bør imidlertid i første rekke fastlegges av EU-domstolen.

Forordning (EF) 1346/2000 artikkel 25 annet ledd om fullbyrdelse og anerkjennelse av konkursåpningsstatens avgjørelser (forordning (EU) 2015/848 artikkel 32 annet ledd) gjelder ikke for Norge. Som nevnt faller omstøtelsesdommer også utenfor Luganokonvensjonens virkeområde, og kan derfor ikke begjæres fullbyrdet i andre Luganostater. Der den begunstigede har midler i utlandet, bør derfor muligheten for å reise omstøtelsessøksmål for den begunstigedes verneting i utlandet ikke være stengt, men dette er et spørsmål departementet inntil videre må holde åpent.