6 Norske domstolers stedlige kompetanse i saker etter konkursloven

6.1 Gjeldende rett

Reglene om tingrettens stedlige kompetanse i saker om konkurs eller gjeldsforhandling etter konkursloven fremgår av konkursloven § 146.

Som utgangspunkt kan konkurs eller gjeldsforhandling etter konkursloven bare åpnes i Norge dersom skyldnerens hovedforretningssted befinner seg her. Dette kan utledes av konkursloven § 146 første ledd første og annet punktum som lyder:

«Er skyldnerens virksomhet registrert i Foretaksregisteret, hører behandlingen under tingretten i den rettskrets hvor skyldneren har sitt hovedforretningssted. I andre tilfeller hører behandlingen under tingretten i den rettskrets hvor skyldneren har sitt alminnelige verneting.»

Med «hovedforretningssted» forstås det stedet hvor virksomheten faktisk drives, jf. Rt. 1993 side 218. I NOU 1972: 20 side 227 heter det:

«Hva som i det enkelte tilfelle er skyldnerens hovedforretningssted, må bestemmes etter de reelle forhold; virksomhetens art og omfang, plasseringen av administrasjon og produksjon m.v. Registreringen vil her være en faktor av stor betydning […].»

På side 12 i Andenæs’ utredning er følgende presisert:

«I meldingen til Foretaksregisteret skal skyldneren angi en forretningskommune. Denne angivelsen kan være et moment ved den helhetsvurdering som må foretas ved bestemmelsen av hvor hovedforretningsstedet befinner seg. Forretningskommunen i foretaksregisterlovens forstand er imidlertid et juridisk begrep, og atskiller seg fra det faktiske begrep hovedforretningsstedet i konkursloven § 146 første ledd første punktum. Angivelsen av forretningskommunen sier ikke nødvendigvis noe om hvor virksomheten faktisk skal drives. I tillegg kommer at en eventuell angivelse i Foretaksregisteret om hvor virksomheten skal drives, ikke er avgjørende i forhold til konkurslovens kriterium hvis den ikke stemmer med de faktiske forhold.»

Konkursloven § 146 regulerer ikke bare den interne stedlige kompetansen tingrettene imellom, men også tingrettenes internasjonale kompetanse. Også dersom et foretak er registrert i et utenlandsk register tilsvarende Foretaksregisteret og har hovedforretningssted i Norge, kan konkurs i foretaket åpnes her, jf. NOU 1972: 20 s. 228.

For skyldnere som ikke driver virksomhet som er registrert i Foretaksregisteret eller tilsvarende utenlandsk register, kan konkurs eller gjeldsforhandling etter konkursloven åpnes i Norge dersom skyldnerens bopel er i Norge, jf. konkursloven § 146 første ledd annet punktum sammenholdt med tvisteloven § 4-4 annet ledd.

Etter tvisteloven § 4-4 tredje ledd annet punktum har utenlandske næringsvirksomheter med filial, agentur eller lignende forretningssted i Norge alminnelig verneting på dette forretningsstedet dersom søksmålet gjelder virksomheten der. Kjennelsen i Rt. 2014 side 716 gjaldt forholdet mellom denne bestemmelsen og konkursloven § 146 første ledd. Staten hadde under henvisning til tvisteloven § 4-4 tredje ledd annet punktum gjort gjeldende at konkurs kunne åpnes i Norge i en norsk filial av et polsk foretak som hadde hovedforretningssted i Polen (NUF). Staten hadde et utestående krav på merverdiavgift mot selskapet. Høyesteretts ankeutvalg uttalte at konkursloven § 146 er ment å gi en uttømmende regulering av norske domstolers internasjonale kompetanse, slik at konkurs bare kan åpnes i Norge når hovedforretningsstedet ligger her. Som spesialregel går konkursloven § 146 foran tvisteloven § 4-4 tredje ledd.

Det er ingen automatikk i at et utenlandskregistrert foretak har hovedforretningssted i utlandet. Det kan ikke åpnes konkurs i en norsk avdeling av et utenlandsk foretak (NUF) som sådant, fordi filialen ikke er et eget rettssubjekt. Hvis hovedforretningsstedet til det utenlandske foretaket anses å være ved den norske filialen, kan det åpnes konkurs eller gjeldsforhandling i det utenlandske foretaket i Norge.

Dersom en virksomhet eller sammenslutning ikke har noe alminnelig verneting etter reglene i § 4-4 tredje og fjerde ledd, er etter § 4-4 femte ledd det alminnelige vernetinget på samme sted som den personen stevningen skal forkynnes for. Eksempler på sammenslutninger som omfattes av femte ledd er foreninger som ikke driver næringsvirksomhet og eierseksjonssameier. Det synes noe uklart om boers verneting er hjemlet i denne bestemmelsen, se nedenfor under punkt 10.

Det kan synes noe uklart hva som gjelder der det ikke kan påvises noen bopel hos skyldneren. Av tvistemålsloven § 19 første ledd fulgte det at hjemtinget i så fall var i den rettskrets hvor vedkommende oppholdt seg når stevningen skulle forkynnes. Bestemmelsen kom også til anvendelse i konkurssaker gjennom henvisningen til skyldnerens hjemting i konkursloven § 146 første ledd annet punktum. Tvistemålsloven § 19 er ikke videreført i tvisteloven, men tvisteloven § 4-3 annet ledd bestemmer følgende:

«Dersom verneting ikke kan påvises etter §§ 4-4 og 4-5, men saken likevel er undergitt norsk domsmyndighet, kan søksmål anlegges ved Oslo tingrett. Hvis saksøkte har en formuesgjenstand i riket som kan tjene til dekning av saksøkerens krav, kan søksmål i stedet anlegges der formuesgjenstanden befinner seg.»

Paragraf 4-3 er i loven ikke benevnt som et «alminnelig verneting», men det må antas at bestemmelsen likevel kommer til anvendelse i saker etter konkursloven der det ikke kan påvises noen bopel for skyldneren. I så fall tilsier dagens arbeidsfordeling mellom domstolene i Oslo at begjæring om konkurs i medhold av konkursloven § 146 første ledd annet punktum hvor det ikke kan påvises noen bopel for skyldneren, skal fremsettes for Oslo byfogdembete.

I den grad norske domstoler har jurisdiksjon etter konkursloven § 146, kan konkurs eller gjeldsforhandling åpnes i Norge, selv om insolvensbehandling i skyldnerens bo også er åpnet i utlandet. Det kan dermed bli to parallelle insolvensbehandlinger. Dette kan forekomme der utenlandske jurisdiksjonsregler er annerledes enn de norske eller dersom skyldneren har flyttet etter at den første insolvensbehandlingen ble åpnet. Også i et slikt tilfelle vil den norske konkursen (eller gjeldsforhandlingen) ha «universelle ambisjoner», dvs. at den etter norsk rett omfatter også skyldnerens eiendeler i utlandet.

Avgjørende for norske domstolers stedlige kompetanse er de faktiske forholdene på tidspunktet for åpningen av insolvensbehandling, se nærmere utredningen side 14-15.

Der norske domstoler mangler jurisdiksjon etter konkursloven § 146, vil de ikke kunne åpne konkurs eller gjeldsforhandling. Et spørsmål som har vært diskutert i norsk juridisk teori er om det kan åpnes en «underkonkurs», også kalt «hjelpekonkurs» av den utenlandske konkursen, dvs. en konkurs som omfatter de aktiva skyldneren har i Norge, og hvor overskuddet av den norske bobehandlingen, etter at det er utbetalt dekning til norske prioriterte fordringshavere, overføres til det utenlandske boet. Det har ikke vært åpnet slike underkonkurser i Norge siden 1800-tallet, og konkursloven gir ikke regler om underkonkurs.

6.2 EUs insolvensforordning (2015/848)

6.2.1 Hovedinsolvensbehandling

Etter forordning (EU) 2015/848 artikkel 3 kan det åpnes hovedinsolvensbehandling i den staten der «the debtor’s center of main interests» befinner seg. Begrepet «center of main interests» skal forstås ensartet i alle medlemsstatene. Medlemsstatene har således ikke adgang til å gi begrepet et eget innhold.

Ettersom skyldneren bare kan ha «center of main interests» ett sted, har åpningen av hovedinsolvensbehandling litispendensvirkninger, slik at hovedinsolvensbehandling ikke deretter kan åpnes i andre stater. Hovedinsolvensbehandlingen omfatter alle skyldnerens aktiva, og reglene om anerkjennelse sikrer at beslagsretten er reell. Artikkel 3 nr. 1 annet ledd oppstiller en presumsjon for at foretak og andre juridiske personer har «center of main interests» i den stat hvor de er registrert, med mindre annet godtgjøres. Presumsjonen gjelder imidlertid ikke hvor det registrerte hjemstedet er flyttet til en annen medlemsstat senere enn tre måneder før begjæringen om åpning av insolvensbehandling. Forordningen sier ikke noe om hva som skal til for at presumsjonen kan fravikes, men medfører at tvilsrisikoen ligger hos den som hevder at skyldnerens «center of main interests» befinner seg i en annen stat. Fordringshaverne må dermed eventuelt undersøke hvor skyldneren faktisk har sine «main interests». Se nærmere om begrepet «center of main interests» for juridiske personer nedenfor under punkt 6.6.

For fysiske personer som ikke driver selvstendig næringsvirksomhet, presumeres «center of main interests» å være «the place of the individual’s habitual residence», dvs. bostedet. Hvis en fysisk person driver næringsvirksomhet, presumeres «center of main interests» å være «that individual’s principal place of business», det vil si hovedforretningsstedet. Presumsjonene er tidsmessig avgrenset.

6.2.2 Territoriell insolvensbehandling

Etter forordningen artikkel 3 nr. 2 er det mulig å åpne territorielle insolvensbehandlinger i medlemsstater der skyldneren har et forretningssted («establishment»), såfremt senteret for skyldnerens hovedinteresser befinner seg i en annen medlemsstat. Tilsvarende «center of main interests» må begrepet «establishment» tolkes ensartet innen unionen.

En territoriell insolvensbehandling omfatter bare de av skyldnerens aktiva som befinner seg i vedkommende stat, jf. artikkel 3 nr. 2 og 34. Alle fordringshavere har lik rett til å melde krav i boet, jf. artikkel 45 nr. 1.

Utrederen redegjør slik for bakgrunnen for ordningen med territorielle insolvensbehandlinger (etter forordning (EF) 1346/2000) i utredningen side 32–33:

«Det er flere hensyn som begrunner at det er mulighet for å åpne territorielle insolvensbehandlinger. For det første kan det være et behov for kreditorer å kunne åpne en insolvensbehandling lokalt slik at behandlingen skjer etter kjente regler, og de dermed unngår usikkerheten ved at et annet lands insolvensrettslige regler styrer insolvensbehandlingen. Dette hensynet kalles «beskyttelse av lokale interesser» i Virgos/Schmit-rapportens avsnitt 32. At det er mulig å åpne territorielle insolvensbehandlinger medfører at skyldnere med COMI (center of main interests) i utlandet, kan bli underlagt en insolvensbehandling i samme former som nasjonale skyldnere.

Reglene om fri flyt av varer og tjenester innenfor EU medfører at mange virksomheter nå drives på tvers av landegrenser, og uten mulighet for territorielle insolvensbehandlinger ville dette kunne medføre at kreditorer i stor grad ville måtte forholde seg til ukjente insolvensrettslige regler. Når det er mulighet for territorielle insolvensbehandlinger behøver ikke lokale kreditorer være bekymret for at insolvensbehandlingen åpnes i et annet land, slik at det blir vanskelig, særlig for svakere kreditorer, å få gjort kravet sitt gjeldende.

Utgangspunktet i forordningen er at alle statene må anerkjenne en insolvensbehandling åpnet ved skyldnerens COMI, og uten en mulighet for territorielle insolvensbehandlinger ville det kunne skje et betydelig innhugg i de rettighetene kreditorer og skyldnere hadde innrettet seg etter. For mange medlemsstater var det å minimere risikoen for slike innhugg et sentralt moment ved utarbeidelsen av forordningen, og det var muligheten for territorielle insolvensbehandlinger som førte til enighet mellom statene.

For det andre har territorielle insolvensbehandlinger den funksjon at de kan lette hovedinsolvensbehandlingen. Hvis skyldneren driver en omfattende virksomhet med forretningssteder i flere land, kan det undertiden være til hjelp for insolvensforvalteren i hovedinsolvensbehandlingen at det åpnes territorielle insolvensbehandlinger. Dette gjør seg særlig gjeldende hvor skyldnerens bo er for komplekst til å behandle[s] som en enhet, og hvor ulikhetene i de berørte rettssystemene er så store at insolvensforvalteren ser seg best tjent med å la en lokal insolvensforvalter forestå fordelingen av aktiva.

Prosessøkonomiske hensyn kan også ha betydning. Når et stort antall kreditorer befinner seg i et land hvor skyldneren har forretningssted, kan en lokal insolvensbehandling være mer praktisk enn bare én sentralisert insolvensbehandling i staten hvor skyldneren har COMI. I de tilfeller hvor skyldneren har forretningssted i flere stater har han desentralisert virksomheten på en måte som innebærer at flere parallelle insolvensbehandlinger kan være rettferdiggjort. Enkelte lokale kreditorer kan også bruke muligheten for å åpne territorielle insolvensbehandlinger som et argument i forbindelse med forhandlinger med insolvensforvalteren i hovedinsolvensbehandlingen hvis denne forsøker å restrukturere virksomheten.

Videre er åpning av en territoriell insolvensbehandling ofte den eneste måten tredjemenns «tinglige rettigheder» og eiendomsforbehold tatt av selgeren av et aktivum kan berøres av en insolvensbehandling. […]

Det er også ulemper ved forordningens adgang til å åpne territorielle insolvensbehandlinger. Hvis det er en for vid adgang til å åpne slike insolvensbehandlinger kan dette undergrave hovedinsolvensbehandlingens universelle karakter, ved at de aktiva som inngår i de territorielle insolvensbehandlingene ikke blir gjort til en del av hovedinsolvensbehandlingen. Dette avhjelpes ved forordningens regler om samarbeid mellom insolvensbehandlingene, men situasjonen kan likevel bli uoversiktlig ved for mange parallelle insolvensbehandlinger.

Videre medfører muligheten for territorielle insolvensbehandlinger en risiko for at skyldneren i samråd med anselige kreditorer flytter aktiva til en stat hvis rettssystem begunstiger disse kreditorene, eller legger ned forretningssted i stater som har ufordelaktige insolvensrettslige regler for å hindre at staten har insolvensjurisdiksjon.

De negative sidene ved territorielle insolvensbehandlinger har ført til at det i forordningen er nøye regulert med hensyn til på hvilke vilkår slike insolvensbehandlinger kan åpnes og hvordan de skal håndteres. For eksempel kan territorielle insolvensbehandlinger bare åpnes i stater der skyldneren har forretningssted, alle kreditorer kan melde krav i en territoriell insolvensbehandling, og slike insolvensbehandlinger er til en viss grad underordnet hovedinsolvensbehandlingen.»

Forordning (EU) 2015/848 opererer med to varianter av territorielle insolvensbehandlinger: uavhengige territorielle insolvensbehandlinger og sekundære (territorielle) insolvensbehandlinger. En territoriell insolvensbehandling som åpnes før det er åpnet hovedinsolvensbehandling, er en uavhengig territoriell insolvensbehandling. Slik insolvensbehandling kan åpnes der de insolvensrettslige reglene i den staten der «center of main interests» befinner seg, ikke tillater åpning av insolvensbehandling. Insolvensbehandlingen må begjæres av en fordringshaver hvis krav springer ut fra eller er forbundet med den lokale virksomheten eller av offentlig myndighet som etter nasjonal lovgivning har rett til å begjære slik åpning, jf. artikkel 3 nr. 4. Skyldneren må være insolvent. For det tilfellet at det åpnes hovedinsolvensbehandling etter at det er åpnet en uavhengig territoriell insolvensbehandling, blir den uavhengige insolvensbehandlingen en sekundær insolvensbehandling, jf. artikkel 3 nr. 4 i.f.

I artikkel 41 flg. er det gitt regler om samarbeid og samordning mellom boene og domstolene i statene hvor det er åpnet insolvensbehandling hos skyldneren.

Territorielle insolvensbehandlinger som åpnes etter hovedinsolvensbehandlingen kalles sekundære insolvensbehandlinger, jf. artikkel 3 nr. 3 og kapittel III. Ved åpning av en sekundær insolvensbehandling skal det ikke vurderes hvorvidt skyldneren er insolvent, såfremt dette allerede er vurdert i forbindelse med åpningen av hovedinsolvensbehandlingen, jf. artikkel 34 annet punktum. I artikkel 36, jf. artikkel 37 nr. 2, er det gitt regler om at insolvensforvalteren i hovedinsolvensbehandlingen kan avverge sekundær insolvensbehandling gjennom et tilsagn om behandling av lokale fordringshavere som om sekundær insolvensbehandling ble åpnet.

6.3 UNCITRALs modellov

Modelloven har ingen direkte regler om jurisdiksjon. Den begrenser derfor ikke adgangen til å åpne nasjonal insolvensbehandling. Reglene om anerkjennelse fordrer imidlertid at det må vurderes om en annen stats insolvensbehandling er en «main proceeding» eller «non-main proceeding». Etter artikkel 2 bokstav b er «foreign main proceeding» definert som insolvensbehandling åpnet i den stat der skyldneren har senteret for sine hovedinteresser. Dette er tilsvarende begrep som i forordning (EU) 2015/848.

Etter artikkel 2 bokstav c og f er «foreign non-main proceeding» en insolvensbehandling åpnet i en stat der skyldneren har et «establishment» – et driftssted – der skyldneren driver en ikke forbigående økonomisk virksomhet. Denne definisjonen svarer langt på vei til forordning (EU) 2015/848 artikkel 2 nr. 10. Selv om det i en fremmed stat er åpnet en hovedinsolvensbehandling som er anerkjent, er dette altså ikke til hinder for at den anerkjennende staten selv åpner en lokal insolvensbehandling. En lokal insolvensbehandling kan imidlertid bare åpnes hvis skyldneren har midler i anerkjennelsesstaten. Den lokale insolvensbehandlingen omfatter bare midlene i denne staten, jf. artikkel 28. Modelloven artikkel 29 og 30 gir regler om koordinering mellom flere insolvensbehandlinger mot samme skyldner.

Etter modelloven artikkel 31 medfører anerkjennelse av en utenlandsk hovedinsolvensbehandling at skyldneren presumeres å være insolvent ved vurderingen av om lokal insolvensbehandling kan åpnes.

6.4 Forslaget i utredningen

Utrederen er av den oppfatning at det er behov for en klargjøring av de norske reglene om internasjonal insolvensjurisdiksjon, se utredningen side 73. Han peker på at det i de senere år er oppnådd stor grad av internasjonal enighet om hvilke kriterier som bør være avgjørende for den internasjonale insolvensjurisdiksjonen, og viser til EUs insolvensforordning (1346/2000) og UNCITRALs modellov.

Utrederen foreslår at de norske jurisdiksjonsreglene skal ta utgangspunkt i reguleringen etter forordningen og modelloven. Utredningen legger opp til at domstolenes interne og internasjonale jurisdiksjon skjæres over samme lest, men skilles ut i to ulike bestemmelser, slik at konkursloven § 146 begrenses til å gjelde den interne norske kompetansen, mens ny § 163 i konkursloven skal gjelde norske domstolers internasjonale jurisdiksjon. Utrederen fremhever at den internasjonale insolvensjurisdiksjonen bør knyttes til et kriterium som innebærer at bare én stat har jurisdiksjon over skyldnerens samlede formue, slik som etter forordning (EF) 1346/2000.

Utredningens forslag til endringer i konkursloven § 146 og ny § 163 opprettholder ikke dagens skille mellom fysiske og juridiske personer. I begge bestemmelser foreslås det at det skal være avgjørende for domstolenes jurisdiksjon hvor «senteret for skyldnerens hovedinteresser» befinner seg. Hvis skyldneren er en fysisk person, legger utrederen til grunn at skyldnerens forretningssted anses som senteret for skyldnerens hovedinteresser, såfremt skyldneren driver selvstendig næringsvirksomhet og insolvensen har sammenheng med denne. Hvis skyldneren ikke driver næringsvirksomhet, eller hvis skyldnerens insolvens ikke har sammenheng med denne, legger utrederen til grunn at skyldnerens bopel anses som senteret for skyldnerens hovedinteresser, se utredningen side 74. For selskaper og andre upersonlige rettssubjekter foreslår utrederen å lovfeste en presumsjon for at senteret for skyldnerens hovedinteresser for internasjonale forhold er det vedtektsbestemte eller registrerte hjemstedet. Dette tilsvarer forordning (EU) 2015/848 artikkel 3 nr. 1 annet ledd. Bakgrunnen for at utredningens forslag til bestemmelse om internasjonal jurisdiksjon likestiller det vedtektsbestemte og registrerte hjemsted er at ikke alle stater er kjent med begge begreper. Det heter i utredningen side 74:

«EUs konkursforordning bruker således i den engelskspråklige versjon bare uttrykket «registered office» fordi UK og Irland ikke kjenner begrepet vedtektsmessig hjemsted, og i andre språklige versjoner bare uttrykket «vedtektsmessig hjemsted». I relasjon til EUs konkursforordning er det derfor klart at vedtektsbestemt og registrert hjemsted må likestilles. Det samme bør gjelde utenfor forordningens område, jf. her også Luganokonvensjonen art. 60.»

Utrederen foreslår at norske domstoler skal kunne åpne særlig norsk insolvensbehandling som omfatter skyldnerens formue i Norge dersom senteret for skyldnerens hovedinteresser befinner seg i utlandet og skyldneren har forretningssted eller eiendeler i Norge (utredningen side 94 og lovforslaget § 182). Han foreslår at slik særlig insolvensbehandling både skal kunne åpnes uten at det er åpnet hovedinsolvensbehandling («uavhengig norsk særinsolvensbehandling») og etter at det er åpnet hovedinsolvensbehandling («sekundær norsk særinsolvensbehandling»). Se nærmere om utredningens forslag til vilkår for å åpne særinsolvensbehandling nedenfor under punkt 6.6 og i merknadene til departementets lovforslag § 161.

Utrederen begrunner forslaget om adgang til å åpne uavhengig norsk særinsolvensbehandling slik (utredningen side 93):

«Først nevnes hensynet til kreditorer som har fortrinnsrett til dekning i en norsk insolvensbehandling, men ikke i en fremmed insolvensbehandling. Fortrinnsretten gir uttrykk for den norske lovgivers prioritering av visse fordringer, og slik sett er det vilkårlig å begrense fortrinnsretten til situasjoner der senteret for skyldnerens hovedinteresser befinner seg i Norge. En adgang til å åpne selvstendig norsk insolvensbehandling selv om senteret for skyldnerens hovedinteresser ikke befinner seg i Norge, kan således ses som en naturlig videreføring av den norske lovgivers prioriteringer.

Dernest nevnes hensynet til norske kreditorer generelt. For de norske kreditorer kan det generelt være en fordel med en norsk insolvensbehandling fremfor en utenlandsk. I en utenlandsk insolvensbehandling i en kanskje fjerntliggende stat kan allerede de praktiske vanskeligheter med å holde seg orientert om og delta i behandlingen være betydelige. Det kan også tenkes at rettsreglene om den utenlandske insolvensbehandling begunstiger denne stats kreditorer på bekostning av andre staters kreditorer. Og selv om innenlandske og utenlandske kreditorer rettslig sett har krav på lik behandling, kan det tenkes at det rent faktisk finner sted en forskjellsbehandling.

Hvis skyldneren har pantbeheftede formuesgoder i Norge, vil panthaverens stilling i norsk særinsolvensbehandling bero på norske insolvensregler. Det innebærer at et norsk bo kan gjøre gjeldende rettigheter overfor panthaveren som et utenlandsk bo ikke kan gjøre gjeldende etter utkastet § 165. Dette vil være til fordel for samtlige fordringshavere i det norske boet.»

Utrederen peker på at de samme hensynene taler for å innføre en adgang til å åpne sekundær norsk særinsolvensbehandling. I tillegg viser han til at der det er åpnet hovedinsolvensbehandling i den staten hvor senteret for skyldnerens hovedinteresser befinner seg, kan en sekundær særinsolvensbehandling bidra til å effektivisere og forenkle hovedinsolvensbehandlingen, og dermed utgjøre en hjelpefunksjon overfor hovedinsolvensbehandlingen.

Utrederen legger videre opp til at norsk særinsolvensbehandling, hva enten den er uavhengig eller sekundær, må være en konkursbehandling, jf. utredningens lovforslag §§ 184 og 185. Forslaget avviker på dette punktet fra forordningen. Hva gjelder uavhengig norsk særinsolvensbehandling, begrunner utrederen sitt standpunkt med at gjeldsforhandling etter norsk rett bare kan begjæres av skyldneren. Videre peker utrederen på at gjeldsforhandling bygger på en vurdering av skyldnerens samlede økonomiske stilling, og at dette tilsier at gjeldsforhandling bør behandles i den stat der senteret for skyldnerens hovedinteresser befinner seg. Han uttaler at «[t]anken om en territorielt begrenset gjeldsforhandling synes vanskelig å gjennomføre på en fornuftig måte.»

Når det gjelder sekundære territorielle insolvensbehandlinger, peker utrederen på at sekundær gjeldsforhandling bare ville omfatte skyldnerens lokale midler, og at disse fortsatt vil være dekningsobjekt overfor de av skyldnerens fordringshavere som ikke er bundet av den sekundære gjeldsforhandlingen (utredningen side 98).

Utrederen foreslår nærmere regler om koordinering av insolvensbehandlinger åpnet i forskjellige stater, se lovforslaget §§ 186–190.

6.5 Høringsinstansenes syn

Konkursrådet støtter forslaget om at det skal være adgang til å åpne norsk særinsolvensbehandling.

Næringslivets Hovedorganisasjon slutter seg generelt til høringsuttalelsen fra Konkursrådet.

Den Norske Advokatforening påpeker at norske regler om jurisdiksjon bør være på linje med EU-retten.

6.6 Departementets vurdering

Departementet ser det som ønskelig at reglene om norske domstolers stedlige kompetanse i internasjonale saker om konkurs og gjeldsforhandling – så langt det lar seg gjøre – stemmer overens med tilsvarende regulering i andre stater. Både forordning (EU) 2015/848 og UNCITRALs modellov bygger på at skyldnerens «center of main interests» er avgjørende for hvilken stat som kan åpne insolvensbehandling som omfatter alle skyldnerens aktiva – såkalt «hovedinsolvensbehandling». Dette er den eneste typen insolvensbehandling som i dag er hjemlet i konkursloven.

Et hensyn bak insolvensforordningens regler er at konkurrerende jurisdiksjon skal unngås, slik at hovedinsolvensbehandling bare kan åpnes i én stat. Dette bør også tas i betraktning ved en ny regulering av norsk internasjonal insolvensjurisdiksjon.

Departementet foreslår derfor at det avgjørende for norske domstolers stedlige kompetanse i grenseoverskridende insolvenssaker, i samsvar med kriteriet etter forordning (EU) 2015/848 artikkel 3, skal være i hvilken stat skyldneren har sine «hovedinteresser», se lovforslaget § 161 første ledd med merknader.

Rettskildene om begrepet «center of main interest» i de to konkursforordningenes artikkel 3 nr. 1 gir begrenset veiledning om hva som er det avgjørende ved fastleggelsen av jurisdiksjon når skyldneren er en juridisk person. I fortalen til forordning (EF) 1346/2000, punkt 13, vises det til det stedet hvor skyldneren normalt forvalter sine interesser, og som sådant er identifiserbart for tredjepart. Herunder legges det vekt på hvor forvaltningen av interessene ledes. I fortalen punkt 29 nevnes som et eksempel (på hvor presumsjonen om registreringsstaten kan fravikes) at det faktiske senteret for selskapets ledelse og tilsyn og forvaltning med selskapets interesser er et annet sted enn registreringsstaten. I Virgos/Schmit-rapporten s. 51 heter det:

«The concept «centre of main interests» must be interpreted as the place where the debtor conducts the administration of his interests on a regular basis and is therefore ascertainable by third parties.»

Videre fremheves det i denne rapporten at det er viktig at potensielle kreditorer kan forutse hvor konkurs hos vedkommende skyldner kan bli åpnet.

De nevnte kildene taler mest for at det avgjørende er hvor selskapet blir ledet fra, ikke hvor selskapet har eiendeler eller faktisk utøver produksjon eller handel, dersom dette er et annet sted enn der ledelsen har sitt sete. Innen EU-retten må det nærmere innholdet av begrepet fastlegges ved EU-domstolens praksis. Det må sies at kjernen i begrepet «center of main interests» i liten grad er avklart. Således uttaler Mikael Mellqvist i boken «EU: s insolvensförordning m.m.» (2002) side 106:

«Uttrycket «huvudsakliga» sägs i den förklarande rapporten tjäna som urvalskriterium när intressena omfattar verksamhet som drivs från olika platser. De kompletteringar i förtydligande syfte som görs i den förklarande rapporten gör det inte särskilt mycket lättare att kunna ringa in vilken plats som avses och därmed vilket lands rättsordning som är tillämplig.»

For praktiske formål vil presumsjonsreglene i forordningene artikkel 3 ofte bli avgjørende for fastleggelsen av jurisdiksjonen. I forordning (EU) 2015/848 artikkel 3 nr. 1 annet ledd heter det at for juridiske personers vedkommende anses det registrerte hjemstedet for å være senteret for skyldnerens hovedinteresser, med mindre annet godtgjøres. Et eksempel på hvor annet kan godtgjøres er dersom selskapet kun har en «postboksadresse» i den registrerte hjemstaten. Etter tredje punktum gjøres det unntak fra presumsjonen dersom det registrerte hjemstedet er flyttet til en annen medlemsstat innen tre måneder før begjæringen om åpning av insolvensbehandling. Presumsjonsregelen i artikkel 3 nr. 1 annet punktum, i forordning (EF) 1346/2000 fastsetter at det er det vedtektsmessige hjemstedet som er avgjørende, med mindre annet godtgjøres.

Til tross for at det kan være noe uklart hva som er kjernen i begrepet «center of main interests», bør den internasjonale jurisdiksjonsregelen i konkursloven fjerde del etter departementets syn utformes etter mønster av EU-forordningene. Det vil være en fordel om den internasjonale jurisdiksjonen fastlegges etter samme hovedregel i Norge og i EU-statene. Over tid vil praksis fra EU-domstolen kunne gi nærmere veiledning ved fastleggelsen av begrepet.

Departementet foreslår derfor at det fastsettes i konkursloven § 161 at gjeldsforhandling eller konkurs som omfatter skyldnerens samlede formue bare kan åpnes i Norge hvis skyldneren «har sine hovedinteresser her». Språklig gir dette begrepet liten veiledning på norsk. Departementet velger likevel å bruke dette uttrykket for å henvise til den EU-rettslige hovedregelen. Begrepet er brukt i dansk og svensk terminologi, hhv. «centret for skyldnerens hovedinteresser» og «platsen där gäldenärens huvudsakliga intressen finns».

Departementet er enig med utrederen i at norske domstolers jurisdiksjon ved grenseoverskridende insolvenser og norske domstolers jurisdiksjon innad i Norge bør reguleres i egne bestemmelser, se lovforslaget §§ 146 og 161. Det er ønskelig at disse reglene tilpasses hverandre, slik at en ikke kommer i den situasjonen at reglene om internasjonal kompetanse tilsier at norske domstoler er stedlig kompetente til å åpne gjeldsforhandling eller konkurs, mens reglene om lokal stedlig kompetanse ikke peker ut noe norsk verneting. Departementet foreslår derfor enkelte endringer i konkursloven § 146.

Departementet foreslår videre å innføre en ordning med konkurser som er territorielt begrenset til å omfatte skyldnerens formue i Norge, der skyldneren har forretningssted i Norge og har registrert sitt utenlandske foretak her, se lovforslaget § 161 annet og tredje ledd. Dette er en vesentlig nydannelse i norsk rett. Etter gjeldende rett omfatter en norsk konkurs alltid hele skyldnerens formue, uten hensyn til om eiendeler også befinner seg i utlandet. Har skyldneren hovedforretningssted i utlandet, er norske domstoler avskåret fra å åpne norsk gjeldsforhandling eller konkurs. Departementet mener at en ordning med territorielt avgrensede insolvensbehandlinger er viktig for å beskytte fordringshavere med tilknytning til Norge. En slik ordning er også hjemlet i toneangivende internasjonale instrumenter – EUs insolvensforordning og UNCITRALS modellov. Norske fordringshavere bør ikke komme dårligere ut ved en utenlandsk hovedinsolvensbehandling enn utenlandske fordringshavere gjør ved en norsk konkurs. Departementet viser for øvrig til de øvrige hensyn som taler for en adgang til å åpne slike særinsolvensbehandlinger, omtalt foran under punkt 6.2.2 og 6.4.

Det kan knyttes visse ulemper til særinsolvensbehandlinger. Disse kan undergrave og vanskeliggjøre en hovedinsolvensbehandling, og medføre utfordringer knyttet til koordinering mellom boene. I tillegg medfører slike ordninger en viss risiko for at skyldneren, eventuelt i samråd med enkelte fordringshavere, flytter deler av sin virksomhet til en stat hvis rettssystem begunstiger disse fordringshaverne. På samme måte som etter forordning (EU) 2015/848, bør derfor norsk lovgivning legge opp til at hovedinsolvensbehandling er den primære formen for insolvensbehandling.

Departementet er enig med utrederen i at territorielt begrensede gjeldsforhandlinger synes vanskelig å gjennomføre på en hensiktsmessig måte. Departementet foreslår derfor ikke adgang til å åpne gjeldsforhandling som bare omfatter en del av skyldnerens formue. Særkonkurser bør imidlertid kunne avsluttes med tvangsakkord, såfremt dette begjæres av den utenlandske insolvensforvalteren, se lovforslaget § 162 annet ledd. I slike tilfeller vil presumtivt hovedkonkursen og særkonkursen avsluttes på samme måte.

En begrensning ligger det også i at særkonkurs bare bør kunne åpnes der skyldneren har forretningssted og et registrert utenlandsk foretak i Norge. Nettopp for å søke å avgrense antallet norske særkonkurser, går departementet ikke inn for å følge opp utrederens forslag om at det skal kunne åpnes norsk særkonkurs der skyldneren bare har eiendeler i Norge. I slike tilfeller har skyldneren en så begrenset tilknytning til riket at muligheten for enkeltforfølgning bør være tilstrekkelig, se nærmere lovforslaget § 161 annet ledd med merknader.

Dernest foreslår departementet at særkonkurs som åpnes før det er åpnet hovedkonkurs (uavhengig norsk særkonkurs) bare skal være tillatt der lovgivningen i den staten hvor skyldneren har sine hovedinteresser ikke tillater at det åpnes hovedinsolvensbehandling. Dette samsvarer med forordning (EU) 2015/848 artikkel 3 nr. 4 bokstav a. Er utenlandske regler til hinder for utenlandsk hovedinsolvensbehandling, bør ikke dette stenge for norsk særkonkurs. Dernest foreslår departementet at uavhengig norsk særkonkurs bare skal kunne åpnes der det begjæres av en fordringshaver med en nærmere bestemt tilknytning til Norge, se lovforslaget § 161 annet ledd med merknader. Dette er også et vilkår etter forordning (EU) 2015/848, se artikkel 3 nr. 4 bokstav b i).

Også særkonkurs åpnet etter at det er åpnet hovedinsolvensbehandling i en annen stat (sekundær norsk særkonkurs) bør bare komme på tale der det begjæres av en fordringshaver med en viss tilknytning til Norge. Departementet ser ikke behov for at enhver fordringshaver skal kunne begjære norsk sekundær særkonkurs, slik forordningen artikkel 37 første ledd bokstav b åpner for og som utrederen går inn for. Samtidig ser departementet det ikke som hensiktsmessig å begrense forekomsten av sekundære særkonkurser gjennom regler om avvergende tilsagn fra den utenlandske insolvensbehandleren. Reglene om dette i insolvensforordningen er detaljerte og mindre egnet i et norsk regelverk. En passende løsning synes å være at den samme gruppen fordringshavere som kan begjære uavhengig norsk særkonkurs også skal kunne begjære sekundær norsk særkonkurs, se lovforslaget § 161 tredje ledd med merknader.

I tråd med forordning (EU) 2015/848 artikkel 37 første ledd bokstav a går departementet også inn for at insolvensforvalteren i hovedinsolvensbehandlingen kan begjære åpnet sekundær norsk særkonkurs, se lovforslaget § 161 tredje ledd. Dette kan tenkes å være viktig der en norsk særkonkurs kan tjene til å avhjelpe en utenlandsk hovedkonkurs.

Av forordningen artikkel 3 nr. 3 følger det at når det er åpnet hovedinsolvensbehandling i en EU-stat, skal insolvensbehandlinger som deretter åpnes i en annen EU-stat være sekundære særinsolvenser. Dette bidrar til å unngå parallelle hovedinsolvensbehandlinger. Det samme bør være en målsetning for de norske reglene. Det vil likevel ikke uten videre være rimelig å begrense adgangen til å åpne hovedkonkurs i Norge dersom en annen stat har jurisdiksjonsregler som avviker betydelig fra de norske, for eksempel i den forstand at de tillater åpning av hovedinsolvensbehandling basert på en løsere tilknytning til den aktuelle staten. I forholdet mellom Norge og EUs medlemsstater vil jurisdiksjonsreglene være overensstemmende med lovforslaget her, slik at en langt på vei vil unngå konkurrerende insolvensbehandlinger. Dersom skylderen flytter, kan det imidlertid aktualisere seg flere hovedinsolvensbehandlinger også mellom Norge og EU-statene, men rettslige spørsmål som eventuelt måtte oppstå i den forbindelse bør etter departementets syn finne sin løsning i praksis, slik det også er etter dagens ordning.

Når det åpnes adgang til flere insolvensbehandlinger for samme skyldner – hva enten det er tale om en særkonkurs i Norge og en hovedinsolvensbehandling i utlandet eller en hovedkonkurs i Norge og en eller flere særinsolvensbehandlinger i utlandet – blir det behov for regler om samarbeid og koordinering mellom disse boene. Generelt bør det være et mål å få til en hensiktsmessig samlet og koordinert avslutning av flere insolvensbehandlinger som gjelder samme skyldner. Både forordning (EU) 2015/848 og UNCITRALs modellov har regler om koordinering og samarbeid mellom boer i flere stater. I utredningen er det foreslått slike regler i lovforslaget §§ 186 til 190. Selv om de norske reglenes karakter setter visse begrensninger for hvor langt det er mulig å påvirke et samarbeid over landegrensene, foreslår departementet enkelte regler for å bidra til å koordinere flere bobehandlinger som gjelder samme skyldner, se lovforslaget §§ 173 og 174 med merknader. I praksis vil omfanget av samarbeidet i stor grad være opp til den norske og utenlandske insolvensforvalteren.

Et særskilt spørsmål er om konkursloven bør åpne for såkalte «underkonkurser» i Norge. Utrederen vurderer en ordning med underkonkurs til ikke å være «en farbar vei» i norsk rett, og begrunner dette slik (utredningen side 93-94):

«En sekundær særinsolvensbehandling i Norge kan ved første blikk minne om den mulige adgang til å åpne underkonkurs i Norge etter ulovfestet rett som ble drøftet foran under 3.3.3. Den rettslige konstruksjon av en slik underkonkurs etter ulovfestet rett er imidlertid at den fremmede konkursen utvides til å omfatte skyldnerens midler i Norge. Det er altså ikke tale om en selvstendig norsk konkurs slik som etter utkastet.

I den internasjonale diskusjon blir rettsinstitutter av samme type som den norske underkonkurs etter ulovfestet rett nevnt som en av flere mulige modeller for særinsolvensbehandling. Mest kjent er de såkalte ancillary proceedings i USA. Det ville i og for seg vært mulig å ta denne modellen som utgangspunkt ved utformingen av norske lovregler på området. Norsk lovgivningstradisjon tilsier imidlertid at dette ville kreve en omfattende regulering. Det ville også vært en fundamentalt annen løsning enn [insolvensforordningen] er basert på. Modellen med en underkonkurs er uforenlig med prinsippet om automatisk og øyeblikkelig anerkjennelse av den utenlandske hovedinsolvensbehandlingen, og med at særinsolvensbehandlingen helt ut bedømmes etter norske insolvensregler. I tillegg kommer at den ikke varetar behovet for uavhengig særinsolvensbehandling.»

Departementet slutter seg til denne vurderingen. Utformingen av lovforslaget her er ment å være til hinder for at det åpnes underkonkurser i Norge.