9 Lovvalg
Etter gjeldende norsk internasjonal privatrett kommer norske konkursrettslige regler til anvendelse der konkurs eller gjeldsforhandling etter konkursloven åpnes i Norge. Spørsmålet om insolvensbehandlingen omfatter skyldnerens eventuelle utenlandsformue skal dermed avgjøres etter norsk rett. Når konkurs eller gjeldsforhandling etter konkursloven er åpnet i Norge, er utgangspunktet etter norsk rett at skyldnerens utenlandsformue inngår i konkursboet, eventuelt omfattes av gjeldsforhandlingens virkninger. Slik sett bygger norsk konkurslovgivning på et universalitetsprinsipp. Konsekvensene av dette omtales slik i utredningen side 15:
«I relasjon til spørsmålet om å åpne konkurs på grunn av skyldnerens insolvens (konkursloven § 61), må således skyldnerens utenlandsformue tas i betraktning. I relasjon til hovedregelen om boets beslagsrett i ethvert formuesgode som tilhører skyldneren på beslagstiden (dekningsloven § 2-2), må det likeledes sies at skyldnerens utenlandsformue omfattes. Skyldnerens utenlandsformue skal så vidt mulig registreres og verdsettes (konkursloven § 80). Tilsvarende gjelder i relasjon til bostyrerens plikt til å skaffe rede på hva som hører til boets masse (konkursloven § 85 første ledd nr 1), og til skyldnerens plikt til å fremskaffe opplysninger og dokumentasjon og til å yte nødvendig bistand (konkursloven § 101). Skyldnerens plikt til å yte nødvendig bistand tar blant annet sikte på at boet kan trenge salgsfullmakt fra skyldneren for å kunne realisere eiendom i utlandet (konkursloven § 80).
Ved konkurs er skyldneren uberettiget til å forføye over boets eiendeler (konkursloven § 100). Også denne regelen må antas å gjelde i forhold til skyldnerens utenlandsformue. I forhold til interne norske regler er det således rettsstridig av skyldneren å forføye over utenlandsformuen.»
En gjeldsforhandling etter konkursloven medfører ikke at debitor taper rådigheten over sine eiendeler, men utøvelse av rådigheten skjer under gjeldsnemndas tilsyn. Visse disposisjoner, blant annet avhendelse og pantsettelse av formuesgjenstander av vesentlig betydning, kan bare skje med gjeldsnemndas tillatelse, jf. konkursloven § 14 første og annet ledd. Prinsippet om universalitet medfører at kravet om tillatelse til slike disposisjoner også gjelder for utenlandsformuen. En frivillig gjeldsordning eller tvangsakkord kan blant annet gå ut på at hele eller deler av skyldnerens formue skal avvikles, jf. konkursloven § 23 første ledd og § 30 første ledd. Skal utenlandske aktiva realiseres som del av avviklingen, må skyldneren medvirke til det. Unnlatt medvirkning kan etter omstendighetene medføre at gjeldsordning eller tvangsakkord ikke oppnås.
Hvilke virkninger insolvensbehandling åpnet av norsk domstol har i den staten der skyldnerens utenlandsformue befinner seg, beror på rettsreglene i sistnevnte stat. Når det gjelder insolvensbehandling som omfattes av den nordiske konkurskonvensjonen, vises det til punkt 4.1 foran.
Etter forordning (EU) 2015/848 artikkel 7 nr. 1 er hovedregelen at insolvensreglene i medlemsstaten der insolvensbehandlingen er åpnet skal benyttes ved bobehandlingen. Når det gjelder hvilke virkninger en hovedinsolvensbehandling har for skyldnerens eiendeler i andre stater, er det presisert i artikkel 20 nr. 1 at disse reguleres av åpningsstatens lovgivning, se nærmere punkt 8.2. I artikkel 35 er det videre presisert at åpningsstatens lovgivning kommer til anvendelse ved sekundære insolvensbehandlinger.
Utredningen omtaler forordningens (1346/2000) hovedregel om lovvalg slik (utredningen side 37):
«Hovedregelen vedrørende lovvalg gjelder både de prosessuelle og materielle spørsmål for de berørte (juridiske) personer og de berørte rettsforhold, og lex concursus avgjør alle betingelsene for en insolvensbehandlings innledning, avvikling og avslutning. Det er i samsvar med allment aksepterte prinsipper i den internasjonale privatrett at prosessuelle spørsmål reguleres av domstolsstatens rett (lex fori).
Det er viktig å merke seg at forordningen bare regulerer lovvalget med hensyn til de insolvensrettslige spørsmålene. Hvorvidt et krav eksisterer, og innholdet i dette, faller utenfor forordningens anvendelsesområde. Det er de alminnelige lovvalgsregler i staten hvor insolvensbehandlingen er innledet som avgjør hvilken stats rett som regulerer kravet, og den retten dette lovvalget viser til som avgjør eksistensen og innholdet. Sett i forhold til forordningen blir således slike spørsmål prejudisielle.»
I forordning (EU) 2015/848 artikkel 7 nr. 2 bokstav a til m er det eksemplifisert en rekke rettsspørsmål som avgjøres av lex fori concursus. Artikkel 7 gir mer overordnet uttrykk for følgende:
«Lovgivningen i den medlemsstat, hvor insolvensbehandlingen indledes, er bestemmende for betingelserne for insolvensbehandlingens indledning og afslutning samt for dens forløp.»
De nærmere eksemplene på hva som reguleres av lex fori concursus vil bidra til tolkningen av den generelle regelen i nr. 1 og vil kunne avklare tvil om hvorvidt et spørsmål faller inn under forordningen.
Forordningen oppstiller en rekke unntak fra lex fori concursus i artiklene 8 til 18. Virkeområdet til disse unntakene fastlegger i realiteten rammene for hovedregelen i artikkel 7. Unntakene er nærmere kommentert i merknadene til lovforslaget §§ 164, 165 og 169.
UNCITRALs modellov oppstiller ikke lovvalgsregler. Artikkel 20 nr. 2 overlater til lovgivningen i anerkjennelsesstaten å fastsette nærmere bestemmelser om virkningene av anerkjennelse, se nærmere foran under punkt 8.3.
Utrederen foreslår at insolvenslovgivningen i den stat der insolvensbehandlingen er åpnet skal gjelde for insolvensbehandlingen og dens virkninger, med mindre annet er bestemt, se utredningens lovforslag § 164. At virkningene skal følge åpningsstatens rett fremgår også av utredningens lovforslag § 175. Forslaget begrunnes med at det anses rasjonelt at insolvensbehandlingen skjer etter et enhetlig regelverk, at insolvensforvalteren i åpningsstaten slipper å konsultere fremmed insolvenslovgivning, samt at fordringshaverne behandles likt. Det vises til at bestemmelsen stemmer overens med gjeldende norsk rett og de nasjonale lovvalgsreglene i andre land.
Utrederen presiserer at reglene verken er ment å være bindende for EUs medlemsstater eller andre stater ettersom disse kan ha andre lovvalgsregler (utredningen side 76). Det fremgår at dette ikke forhindrer at det kan være behov for norske lovvalgsregler som den norske lovgiver fastsetter ensidig, og som vil være bindende for norske domstoler. Innholdsmessig bygger lovforslaget på lovvalgsreglene i artiklene 7 til 18 i forordningen. Utredningens forslag til unntak blir kommentert nærmere i merknadene til §§ 164, 165 og 169.
Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om utformingen av lovvalgsreglene.
Departementet har en noe annen innfallsvinkel enn utrederen til hvordan lovvalgsspørsmålene bør reguleres. Lovvalgsreglene i utredningen – som er basert på forordningens regler – er gitt en universell utforming som medfører at reglene tilsynelatende både tar sikte på å regulere utenlandsk insolvensbehandlings virkning i Norge og norsk insolvensbehandlings virkning i utlandet. Riktignok er det i utredningen presisert at reglene verken er ment å være bindende for EUs medlemsstater eller andre stater, ettersom disse kan ha andre lovvalgsregler. Departementet finner imidlertid at også lovforslaget bør gis en utforming som klart angir at det ikke pretenderer å angi hvilke virkninger norsk insolvensbehandling har i utlandet. Dette avhenger av reglene i den aktuelle fremmede staten, herunder denne statens lovvalgsregler. Dette endrer ikke at norske konkurser og gjeldsforhandlinger i utgangspunktet gjør krav på at deres beslag også gjelder i utlandet, se foran under punkt 3. Hvorvidt en norsk konkurs faktisk vil hindre for eksempel enkeltforfølgning mot skyldneren i utlandet, vil det være opp til lovgivningen i den fremmede staten å avgjøre. I et norsk regelverk bør lovvalgsreglene derfor begrenses til å angi hvilke virkninger utenlandsk insolvensbehandling har i Norge.
Som det fremgår foran under punkt 8.6, går departementet inn for at virkningene av utenlandsk insolvensbehandling i Norge skal reguleres av åpningsstatens rett når det gjelder skyldnerens rådighet over sine eiendeler i Norge og omfanget av boets beslagsrett i forhold til skyldneren. Når det gjelder øvrige virkninger, legger departementet, som nevnt foran under punkt 8.6, opp til at disse i hovedsak skal reguleres av norsk rett. Her har hensynet til at insolvensforvalteren og kreditorfelleskapet skal kunne forholde seg til et enhetlig regelverk måttet vike for hensynet til forutberegnelighet for skyldnerens medkontrahenter og enkeltforfølgende fordringshavere.
Utredningens forslag om at insolvenslovgivningen i åpningsstaten skal gjelde for insolvensbehandlingen og dens virkninger med mindre annet er bestemt, foreslås på denne bakgrunn ikke fulgt opp.
Adgangen til å åpne norsk særkonkurs reiser enkelte spørsmål om hvilke bestemmelser i konkurslovgivningen som bør komme til anvendelse, og departementet foreslår derfor nærmere regler om dette, se lovforslaget § 162.
Det kan spørres om det er hensiktsmessig med en nærmere grensedragning av hva som reguleres av norsk rett og hva som reguleres av utenlandsk rett, der en norsk konkurs eller gjeldsforhandling er grenseoverskridende. Dette må imidlertid avgjøres etter lovgivningen i hver stat som berøres av insolvensbehandlingen. Det er derfor vanskelig å gi noen generell regulering av dette, og dette foreslås dermed ikke.
Det samme spørsmålet kan stilles når det gjelder utenlandsk insolvensbehandlings virkninger i Norge. Det vil fremgå forutsetningsvis av lovforslagene om virkninger av utenlandsk insolvensbehandling, se §§ 164 til 169, at der hvor norsk rett ikke gjør krav på anvendelse, er det utenlandsk rett som avgjør spørsmålet – og da stort sett åpningslandets rett. Grovt sett kan det sies at lovforslaget forutsetter at åpningsstatens lovgivning bestemmer vilkårene for å åpne insolvensbehandling og dens nærmere forløp og avslutning, se til sammenligning forordning (EU) 2015/848 artikkel 7 nr. 2. Nærmere bestemt medfører dette at åpningsstaten avgjør hvilke skyldnere som kan tas under insolvensbehandling (sml. artikkel 7 nr. 2 bokstav a), hvilke eiendeler som inngår i bobehandlingen (bokstav b), skyldnerens og insolvensforvalterens beføyelser under insolvensbehandlingen (bokstav c), hvilke fordringer som inngår i boet (bokstav g), reglene for anmeldelse, prøvelse og anerkjennelse av fordringer (bokstav h), reglene om utlodning, prioritet mv. (bokstav i), vilkårene for og virkningene av avslutning av bobehandlingen (bokstav j), hvilke rettigheter fordringshaverne har etter insolvensbehandlingens avslutning (bokstav k) og hvem som skal betale kostnadene i forbindelse med insolvensbehandlingen (bokstav l). Noen lovfesting av dette er imidlertid ikke ønskelig, ettersom det strengt tatt beror på lovvalgsreglene i den aktuelle fremmede staten.
Ettersom departementet – i motsetning til utredningen – legger opp til at virkningene av utenlandsk insolvensbehandling for en vesentlig del skal reguleres av norsk rett og ikke åpningsstatens rett, er det også flere av unntaksbestemmelsene i utredningen som det ikke er aktuelt å gå videre med i lovforslaget her, se nedenfor under merknadene til lovforslaget §§ 164, 165 og 169. Enkelte særlige lovvalgsregler har det likevel vært nødvendig å foreslå, se lovforslaget § 164 første ledd tredje punktum bokstav c, § 165, § 166 og § 169.
For øvrig vil departementet nevne at lovforslaget er søkt utformet slik at lovvalgsreglene og jurisdiksjonsreglene i stor grad følger hverandre. Lovforslaget legger opp til at spørsmål om en utenlandsk insolvensbehandlings virkninger i Norge i størst mulig grad skal avgjøres av norske domstoler, ettersom lovforslaget § 167 begrenser hvilke insolvensrettslige avgjørelser fra utenlandsk domstol som kan fullbyrdes her. Der et spørsmål om virkningene av en utenlandsk insolvensbehandling blir bragt inn for norsk domstol, er det lagt opp til at spørsmålet så langt det synes hensiktsmessig skal avgjøres etter norsk rett, se særlig lovforslaget § 164 første ledd tredje punktum og annet ledd og § 166.