13 Barn som forlater Norge
13.1 Bekymringsmelding til barnevernmyndigheter i utlandet
Dersom et barn ikke er under barnevernets omsorg, er det foreldrene som bestemmer om barnet skal reise eller flytte til utlandet.41 Dersom barneverntjenesten er bekymret for et barn som har forlatt Norge, og barnet ikke er under barnevernets omsorg42, kan barneverntjenesten melde bekymring til barnevernmyndighetene i landet barnet reiser til og anmode dem om å følge opp barnet og familien.
Å videreformidle bekymring til andre lands myndigheter vil kunne være en hensiktsmessig måte å avslutte en barnevernsak i Norge. Barneverntjenesten kan formidle bekymring til utenlandske myndigheter dersom barneverntjenesten mener det er forsvarlig og nødvendig for å beskytte og ivareta barnet. Det er opp til de utenlandske myndighetene å avgjøre om og hvordan de vil følge opp en bekymringsmelding fra norske myndigheter.
Barneverntjenesten skal ikke gi ut flere opplysninger enn nødvendig. Det anbefales derfor at barneverntjenesten i den første meldingen til utenlandske myndigheter kort forklarer hva bekymringen består i og hvilke tiltak som eventuelt ble iverksatt før familien forlot Norge. Etter en nærmere dialog med utenlandske myndigheter kan barneverntjenesten vurdere å gi mer informasjon. Hvis barneverntjenesten er usikker på hvor de kan henvende seg, kan den ta kontakt med Utenriksdepartementet eller en norsk utenriksstasjonen for bistand.
Dersom barneverntjenesten er bekymret for et barn som tidligere har søkt asyl i Norge, må den forhøre seg med utlendingsmyndighetene dersom den ønsker å kontakte utenlandske myndigheter. At en person har søkt asyl, er sensitiv informasjon og å kontakte utenlandske myndigheter kan være i strid med behovet for beskyttelse. Utlendingsmyndighetene er nærmest til å vurdere om det er forsvarlig at barneverntjenesten tar kontakt med utenlandske myndigheter i slike saker.43
13.2 Borføring fra barnevernet
Norge er tilsluttet to internasjonale konvensjoner om barnebortføring; Haagkonvensjonen av 25. oktober 1980 og Europarådskonvensjonen av 20. mai 1980. Begge konvensjonene er gjennomført i norsk rett ved lov av 8. juli 1988 nr. 72 (barnebortføringsloven). Det er i hovedsak Haagkonvensjonen 1980 som blir benyttet for å kreve barn tilbakelevert etter en bortføring. For å kreve barnet tilbakelevert etter Haagkonvensjonen 1980 må barnet være bosatt i Norge.
Når barneverntjenesten har overtatt omsorgen for et barn, vil det være en ulovlig barnebortføring å ta barnet med til utlandet uten barneverntjenestens samtykke. Dette gjelder dersom ett av følgende vedtak er fattet:
- Omsorgsovertakelse og eventuelt fratakelse av foreldreansvaret etter barnevernloven §§ 4-8 annet ledd, 4-12 og 4-20.
- Forbud mot flytting når barnet bor utenfor hjemmet etter barnevernloven § 4-8 første ledd.
- Plassering og tilbakeholdelse i institusjon uten samtykke etter barnevernloven § 4-24
- Midlertidige vedtak i akuttsituasjoner etter barnevernloven §§ 4-6 annet ledd, 4-9 og 4-25.
Det er ikke et krav at vedtaket er endelig eller rettskraftig, men det må foreligge et gyldig vedtak.
Justis- og beredskapsdepartementet bistår i barnebortføringssaker når barn er bortført til et land som har tiltrådt Haagkonvensjon 1980 og Europarådskonvensjonen 1980. Utenriksdepartementet bistår i barnebortføringssaker til land som ikke er tilsluttet konvensjonene. Politiet bistår med å lokalisere barnet eller bortfører, og mottar anmeldelser og savnet-meldinger. Dersom et barn er bortført fra barnevernet, bør barneverntjenesten politianmelde forholdet og kontakte Justis- og beredskapsdepartementet eller Utenriksdepartementet for bistand.
Dersom et barn er bortført etter at det er truffet et vedtak om omsorgsovertakelse etter § 4-8 eller § 4-12, men før vedtaket er iverksatt, er det viktig at barneverntjenesten henvender seg til fylkesnemnda for å få utsatt frist for å iverksette vedtaket. Vedtaket om omsorgsovertakelse faller bort dersom det ikke er iverksatt innen seks uker fra vedtakstidspunktet. Hvis vedtaket faller bort vil Norge ikke kunne kreve barnet tilbakeført etter konvensjonene. Fylkesnemnda kan utsette fristen for å iverksette vedtaket når det foreligger særlige grunner. At barnet er eller kan være bortført til utlandet, vil være en særlig grunn som tilsier fristforlengelse.
Stortinget vedtok i desember 2015 endringer i barnebortføringsloven, barnevernloven, straffeloven 2005 og rettshjelploven for å kunne løses barnebortføringssaker raskere og mer effektivt og for å styrke barneperspektivet (Prop. 143L 2014-2015). Når lovendringene trer i kraft vil barnevernloven § 4-13 endres slik at det fremgår direkte av loven at et vedtak om omsorgsovertakelse gjelder for ett år når barneverntjenesten har igangsatt en barnebortføringssak. Fylkesnemndas leder vil kunne forlenge fristen ytterligere. Øvrige endringer i barnevernloven fremgår av Prop. 143 L (2014-2015).44
Departementet vil gi nærmere informasjon om lovendringene når reglene trer i kraft.
For mer informasjon om barnebortføring se regjeringens hjemmeside: www.barnebortføring.no