6 Samvær
6.1 Samvær på eget morsmål
Barn og foreldre har som hovedregel rett til samvær etter en omsorgsovertakelse, jf. barnevernloven § 4-19. Det er fylkesnemnda som beslutter om og hvor ofte det skal være samvær og om samvær skal gjennomføres med tilsyn.
Barn og foreldre kan i utgangspunktet kommunisere på sitt morsmål under samvær. Hvis fylkesnemnda beslutter at samvær skal gjennomføres med tilsyn, kan den også bestemme at det skal benyttes tolk under samværene.
6.2 Samvær med søsken
Når det er bestemt at søsken skal flytte i fosterhjem, skal barneverntjenesten tilstrebe å finne et fosterhjem som kan ta imot begge/alle barna, med mindre dette ikke er til barnas beste.
Når barn bor i fosterhjem skal barneverntjenesten legge til rette for samvær med søsken der hensynet til barnet ikke taler imot det. Dette fremgår uttrykkelig av barnevernloven § 4-16. Samvær med søsken vil kunne innebære kontinuitet og bevaring av (slekts)tilhørighet. Søsken er for mange en kilde til vennskap og emosjonell støtte i oppveksten. Søsken vil kunne ha positiv innflytelse på hverandres læring, utvikling og adferd. Samvær med søsken kan være av verdi både under plasseringen, med og uten tanke på senere tilbakeføring til foreldre, og for voksenlivet. Det er likevel viktig at ingen presses til samvær med søsken.
6.3 Samvær med øvrig familie
Det er en snever adgang til å få samværsrett fastsatt av fylkesnemnda for andre enn barnets foreldre. Dersom en eller begge foreldrene har en svært begrenset rett eller ingen rett til samvær, eller en eller begge av foreldrene er døde, kan slektninger, eller andre som barnet har sterk tilknytning til kreve at fylkesnemnda tar stilling til om vedkommende skal ha rett til samvær med barnet.
Slektninger eller andre som barnet har sterk tilknytning til som ønsker samvær med et barn i fosterhjem eller institusjon, kan likevel henvende seg til barneverntjenesten. Barneverntjenesten kan tillate samvær dersom de mener det er til barnets beste og det ikke er i strid med fylkesnemndas vedtak.
6.3 Dekning av utgifter til samvær når foreldre bor utenfor Norge
Den enkelte kommune skal sørge for de bevilgninger som er nødvendige for å yte tjenester og tiltak som kommunen har ansvar for etter barnevernloven, jf. barnevernloven § 9-1.Samvær er et tiltak etter loven, og kommunen skal derfor dekke de nødvendige midler til samvær. Dette utgangspunktet gjelder også dersom foreldre bor i utlandet.
Hvorvidt det er nødvendig å dekke foreldrenes reiseutgifter til samvær vil bero på en konkret helhetsvurdering av den enkelte sak. Det må blant annet vurderes hva som anses rimelig ut fra foreldrenes økonomiske situasjon. Andre momenter som kan være relevante i vurderingen er størrelsen på reisekostnadene, foreldrenes påvirkning av valg av plasseringssted for barnet, samværshyppigheten og om foreldrene er pålagt å betale oppfostringsbidrag, jf. barnevernloven § 9-2. Der foreldrene har lav eller ingen egen inntekt, kan en tenke seg situasjoner hvor selv små utgifter må dekkes av barneverntjenesten.
Samvær mellom barn og foreldre er viktig og det vil være uheldig hvis en samværsordning som vurderes å være til barnets beste, ikke lar seg gjennomføre på grunn av foreldrenes manglende evne til å dekke reiseutgiftene. Dette må imidlertid alltid vurderes konkret.
Dersom foreldre må forlate Norge på grunn av manglende oppholdstillatelse eller oppholdsrett, mens barnet er under barnevernets omsorg, er det etter departementets oppfatning i utgangspunktet gode grunner til at barneverntjenesten dekker utgiftene til samvær. Dette vil imidlertid måtte avgjøres etter en konkret vurdering, blant annet sett hen til foreldrenes økonomi og begrunnelsen for at foreldrene forlot Norge.
En avgjørelse om dekning av utgifter i forbindelse med samvær er et enkeltvedtak. Avslag på dekning av utgifter kan derfor påklages til Fylkesmannen.
6.4 Visum for å ha samvær i Norge
Dersom foreldrene må reise ut av Norge på grunn av manglende oppholdstillatelse, kan det være vanskelig å gjennomføre samvær. For mange vil det være nødvendig med visum for å kunne reise til Norge, også for å utøve en samværsrett. Dette vil avhenge av hvilket land en forelder reiser til. Det er utlendingsmyndighetene som avgjør foreldrenes søknad om besøksvisum.
I utgangspunktet taler innvandringsregulerende hensyn mot at det gis visum til foreldre som har fått endelig avslag på sin søknad om beskyttelse (asyl). Etter utlendingsloven skal det imidlertid særlig legges vekt på barns behov for kontakt med foreldrene ved avveiningen av om det skal gis Schengenvisum. Det føres derfor en liberal visumpraksis i UDI når formålet med besøket i Norge er å utøve samvær med barn.