2 Barnevernets undersøkelse av bekymringsmeldinger

2.1 God kommunikasjon og samarbeid med familien

Barneverntjenesten har rett og plikt til å undersøke barnets omsorgssituasjon når det er rimelig grunn til å anta at barnet eller familien har behov for barneverntiltak, jf. barnevernloven § 4-3. Barneverntjenestens plikt til å åpne undersøkelsessak ved bekymring for et barn gjelder for alle barn som oppholder seg i Norge.

Det er viktig at barneverntjenesten undersøker barnets totale omsorgssituasjon og familieforhold. Undersøkelsene skal likevel ikke være mer omfattende enn nødvendig og må derfor tilpasses sakens alvorlighetsgrad og hvilke tiltak som kan bli aktuelle.

Barneverntjenesten må opplyse saken så godt som mulig, innenfor barneverntjenestens tidsfrister8. Undersøkelsen skal likevel gjennomføres på en skånsom måte, og ikke gjøres mer omfattende enn formålet tilsier. Barneverntjenesten må i hver enkelt sak vurdere omfanget av undersøkelsen og hvilke opplysninger som er nødvendige å innhente for å avgjøre om det er grunnlag for å iverksette tiltak.

God kommunikasjon og samarbeid med familien er sentralt i barneverntjenestens arbeid. Hvis en familie har en annen språklig, religiøs eller kulturell bakgrunn må barneverntjenesten ta hensyn til dette i møte med barnet og familien. Barneverntjenesten må ta seg tid til å sette seg inn i den enkelte families situasjon og behov.

Ikke alle familier er kjent med barnevernet som en offentlig myndighet. Det er derfor viktig at barneverntjenesten gir grundig og god informasjon om barneverntjenestens arbeid, hvordan barnevernet kan bistå familien og om barn og foreldres rettigheter.

2.2 Bruk av tolk

Barnevernloven gir hjemmel til å treffe inngripende tvangsvedtak. Hensynet til forsvarlig saksbehandling og partenes rettssikkerhet står derfor sterkt. I barneverntjenestens arbeid med den enkelte familie er det avgjørende at alle parter forstår detaljene i og konsekvensene av det som blir sagt og skrevet. Dette er viktig for at barneverntjenesten kan oppfylle sin veilednings- og informasjonsplikt9 overfor familier og sørge for at saken er så godt opplyst som mulig før det tas avgjørelser. Barneverntjenesten må benytte kvalifiserte tolker i situasjoner der det kan oppstå språkproblemer. Barn skal ikke brukes som tolk i barneverntjenestens saksbehandling.10

2.3 Kontakte foreldre i utlandet

Dagens familiemønstre innebærer at et barn kan ha tilhørighet til to hjem. Dersom foreldrene bor hver for seg, innebærer dette at barneverntjenesten i de fleste tilfeller må ta kontakt med begge foreldrene og innhente de opplysningene som er nødvendige for å kartlegge barnets totale omsorgssituasjon. Begge foreldre skal, uavhengig av foreldreansvaret, normalt informeres om at det er opprettet en undersøkelsessak og grunnlaget for saken.

Barneverntjenesten må derfor også kontakte foreldre som bor i utlandet for å informere om at det er opprettet en undersøkelsessak. Det kan imidlertid ikke kreves at barneverntjenesten foretar omfattende undersøkelser for å finne ut hvor en forelder i utlandet befinner seg, når barneverntjenesten oppretter undersøkelsessak. Dersom barneverntjenesten vurderer å fremme sak om omsorgsovertakelse er det imidlertid spesielt viktig at foreldre i utlandet kontaktes.

En forelder som oppholder seg i utlandet og som ønsker å få daglig omsorg for barnet sitt i Norge, kan få informasjon fra barneverntjenesten om muligheten til å reise sak etter barneloven om foreldreansvar og/eller daglig omsorg.11

Hvis barneverntjenesten får kontakt med begge foreldre kan barneverntjenesten også lettere kartlegge hvilken tilknytning barnet har til personer i Norge og andre land, herunder om barnet har annen familie i utlandet.

Barneverntjenesten kan henvende seg til myndighetene i det landet forelderen oppholder seg for å komme i kontakt med forelderen. Barnets utenriksstasjon i Norge eller norsk utenriksstasjon i utlandet vil kunne bistå med kontaktinformasjon til lokale myndigheter i utlandet. Utlendingsmyndighetene ved Utlendingsdirektoratet (UDI) eller Utlendingsnemnda (UNE) kan også ha informasjon av interesse som er opplyst i utlendingssaken, og kan ved behov bistå med kontaktinformasjon eller andre opplysninger om forelder eller andre omsorgspersoner i utlandet.12

Hvis en av foreldrene selv har forklart at den ikke har eller ikke ønsker å ha kontakt med barnet, vil barneverntjenesten kunne legge dette til grunn i sin videre behandling av saken.

Hvis barneverntjenesten er i tvil om familiens oppholdsstatus i Norge, skal den innhente opplysninger fra utlendingsmyndighetene (UDI og/eller UNE). Barneverntjenesten har en plikt til å opplyse saken så godt som mulig før vedtak treffes.13 Familiens oppholdsstatus kan ha betydning for vurdering av barnevernsaken og hvilke omsorgsløsninger som anses å være til barnets beste. Se mer om samarbeid med utlendingsmyndighetene i punkt 7.

2.4 Kontakte andre omsorgspersoner eller barnevernmyndigheter i utlandet

Barneverntjenesten skal undersøke barnets totale omsorgssituasjon og familieforhold. Dette kan også innebære undersøkelser av barnets øvrig familie/nettverk eller barnevernmyndigheter i utlandet.

Dersom barneverntjenesten vurderer en omsorgsovertakelse og barnet har sterk tilknytning til et annet land, skal barneverntjenesten vurdere om barnet kan få oppfølging fra øvrig familie/nettverk eller myndigheter i landet. Hvor omfattende undersøkelsene av familie nettverk i utlandet skal være, må vurderes konkret blant annet ut fra barnets tilknytning til Norge og andre land, sakens karakter. Hvorvidt foreldrene ønsker oppfølging i utlandet vil ha betydning for hvor omfattende undersøkelsene skal være.

Barnevernloven har ikke regler om plassering av barn i utlandet. Barnevernet kan derfor ikke plassere et barn i utlandet som et tiltak etter barnevernloven. For at barnet skal kunne ivaretas i utlandet som et alternativ til et barneverntiltak i Norge, må dette skje i samarbeid med foreldrene.14

Se mer om alternativ oppfølging i utlandet i punkt 4.