1. Rettslig rammeverk

1.1 Grunnloven

Etter Grunnloven § 104 har barn krav på respekt for sitt menneskeverd. De har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling. Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved handlinger og avgjørelser som berører barn. Barn har rett til vern om sin personlige integritet. Videre skal statens myndigheter legge forholdene til rette for barnets utvikling, herunder sikre at barnet får den nødvendige økonomiske, sosiale og helsemessige trygghet, fortrinnsvis i egen familie.

1.2 FNs barnekonvensjon

FNs konvensjon om barnets rettigheter av 20. november 1989 (barnekonvensjonen) er det mest sentrale internasjonale regelverket vi har til beskyttelse av barns rettigheter. Barnekonvensjonen er gjort til norsk lov gjennom menneskerettsloven, jf. § 2. Ved motstrid mellom barnekonvensjonen og annen lovgivning, skal barnekonvensjonen gå foran, jf. menneskerettsloven § 3.

1.3 Den Europeiske Menneskerettskonvensjonen

Den Europeiske Menneskerettskonvensjonen (EMK) av 4. november 1950 er gjort til norsk lov gjennom menneskerettsloven, jf. § 2. Ved motstrid mellom konvensjonen og annen norsk lov, har konvensjonen forrang, jf. § 3.

Etter EMK artikkel 8 nr.1 har enhver rett til respekt for privatliv og familieliv. Rett til familieliv som følger av artikkel 8 er ikke absolutt. Offentlige myndigheter kan gjøre inngrep i familielivet dersom de vilkårene for inngrep som er nærmere regulert i artikkel 8 nr. 2 er oppfylt. Inngrepet må være i samsvar med lov og være nødvendig i et demokratisk samfunn og være forankret i nærmere angitte hensyn, i barnevernsaker vil dette være hensynet til barnets beste. Hva som anses "nødvendig i et demokratisk samfunn" vil bero på omstendighetene i den enkelte sak. Det må vurderes om tiltaket er rimelig og hensiktsmessig og tiltaket må ses i lys av rettsutviklingen og samfunnsutviklingen. Det avgjørende er at staten benytter akseptable virkemidler for å oppnå formålet (forholdsmessighet). Å overta omsorgen for et barn mot foreldrenes vilje er et inngrep i familielivet. Det kan likevel være et nødvendig og forholdsmessig inngrep sett hen til barnets beste.

1.4 Barnevernloven

Barnevernets arbeid er regulert i Lov om barneverntjenester av 17. juni 1992 (barnevernloven) med forskrifter. Barnevernsaker i Norge må løses innenfor rammene av barnevernloven.

Barnevernloven gjelder for alle barn som oppholder seg i Norge, jf. barnevernloven § 1-2. Dette gjelder uavhengig av barnets statsborgerskap, oppholdsstatus eller oppholdstid. Alle barn i Norge skal beskyttes mot vold, overgrep og omsorgssvikt. Barneverntjenesten må likevel ta barnets og familiens tilknytning til Norge og andre land med i en helhetsvurdering når den vurderer hvilke tiltak som skal settes inn for å ivareta det enkelte barn.1 Barnets beste er et grunnleggende prinsipp i barnevernloven. Det skal legges avgjørende vekt på finne tiltak som er til barnets beste.

Barn skal gis mulighet til medvirkning og at det skal tilrettelegges for samtaler med barnet. Barn kan ha en egen tillitsperson som skal bidra til å styrke barn og unges medvirkning og innflytelse i barnevernet. Se barnevernloven § 4-1 og forskrift om medvirkning og tillitsperson.2

Barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse i sak som berører ham eller henne. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet. Barn kan få oppnevnt en egen talsperson i saker som skal behandles for fylkesnemnda, jf. barnevernloven § 7-9 med forskrift. Talspersonen skal være talerør for barnet, og skal være uavhengig av barneverntjenesten og barnets foreldre.3 Fylkesnemnda oppnevner ofte talsperson for barn under 15 år.

Barn over 15 år som forstår hva saken gjelder er part i barnevernsaken og kan gjøre partsrettigheter gjeldende. Fylkesnemnda kan også innvilge partsrettigheter til barn som er yngre enn 15 år i særlige tilfeller. I saker som gjelder tiltak for barn med atferdsvansker eller tiltak for barn som kan være utsatt for menneskehandel, skal barnet alltid regnes som part. Dette følger av barnevernloven § 6-3.

1.5 Utlendingsloven

Vilkårene for at utlendinger kan reise inn og oppholde seg i Norge er regulert i Lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) av 15. mai 2008 med tilhørende forskrifter. Utlendinger, både voksne og barn, som kommer fra land utenfor EØS og som skal oppholde seg i Norge må ha oppholdstillatelse hvis oppholdet varer utover tre måneder.

Det er som hovedregel Utlendingsdirektoratet (UDI) som i første instans (etter søknad) avgjør om vilkårene for å kunne få oppholdstillatelse er oppfylt. Et avslag fra UDI kan påklages til Utlendingsnemnda (UNE), som er en uavhengig klageinstans. Avgjørelsesmyndighet kan unntaksvis være delegert til politiet eller norske utenriksstasjoner. UDI vil da være klageinstans over avslag som blir påklaget.

Det er ulike grunnlag for å kunne få oppholdstillatelse i Norge, blant annet arbeidsinnvandring, utdanningsopphold, familieinnvandring, søknad om beskyttelse (asyl) eller fordi det foreligger sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge (opphold på humanitært grunnlag). Dersom vilkårene for beskyttelse (asyl) ikke er oppfylt skal UDI av eget tiltak vurdere om det er grunnlag for å gi oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Oppholdstillatelse gir utlendingen rett til å oppholde seg i Norge og å ta arbeid her. Alle disse ulike grunnlagene gir i første omgang en tidsavgrenset (midlertidig) oppholdstillatelse. Oppholdstillatelsen kan danne grunnlag for permanent oppholdstillatelse i medhold av utlendingsloven § 62. Permanent oppholdstillatelse gis i dag etter tre års botid dersom visse vilkår er oppfylt.4 Botidskravet er imidlertid foreslått hevet til fem år.5

EØS-borgere har oppholdsrett i Norge og har følgelig ikke plikt til å søke om oppholdstillatelse. EØS-borgere kan oppholde seg i Norge i inntil tre måneder forutsatt at de ikke blir en byrde for offentlige velferdsordninger. Opphold utover tre måneder forutsetter at de kan forsørge seg selv, ved for eksempel egne midler eller arbeid. Familiemedlemmer som ikke er EØS-borgere kan få familiegjenforening med EØS-borgere. EØS-borgere som har hatt sammenhengende lovlig opphold i Norge i fem år kan få varig oppholdsrett.

Utlendinger fra land utenfor EØS som skal arbeide eller drive ervervsvirksomhet må ha oppholdstillatelse som gir dem adgang til å jobbe i Norge.

Hensynet til barnets beste er et grunnleggende hensyn i alle saker som berører barn. Dette følger av Barnekonvensjonen artikkel 3, og er uttrykkelig nedfelt i sentrale bestemmelser i utlendingsloven, se §§ 38 tredje ledd og 70 første ledd. Barn har også rett til å bli hørt i saker som berører dem etter barnekonvensjonen artikkel 12. Barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis rett til å bli hørt før det treffes avgjørelse i saker som vedrører dem etter utlendingsloven, jf. utlendingsloven § 81 annet ledd og utlendingsforskriften § 17-3.

1.6 Wienkonvensjonen av 1963 om konsulært samkvem

Norge er part i Wien-konvensjonen om konsulært samkvem av 1963 (konsulærkonvensjonen). Konsulærkonvensjonen legger til rette for at konsulær stasjon skal kunne yte bistand til sine statsborgere i utlandet. Konsulær bistand defineres gjerne som de tjenester et lands myndigheter tilbyr sine borgere i utlandet. Den konsulære stasjonen kan være barnets ambassade, generalkonsulat eller konsulat (heretter utenriksstasjoner). Dette innebærer at utenriksstasjoner i Norge kan bistå egne borgere i møte med norske myndigheter. Konsulærkonvensjonen har bestemmelser om blant annet varsling, informasjon om og tilgang til barn som er utenlandske borgere. Utenriksstasjoners mulighet til å ivareta egne borgeres interesser i Norge må imidlertid skje innenfor rammen av norsk lov, herunder FNs barnekonvensjon og barnevernloven. Se mer om konsulær bistand i barnevernsaker i punkt 12.

1.7 Internasjonale konvensjoner om barnebortføring

Norge er tilsluttet to internasjonale konvensjoner om barnebortføring: Haagkonvensjonen av 25. oktober 1980 og Europarådskonvensjonen av 20. mai 1980. Begge konvensjonene er gjennomført i norsk rett ved lov av 8. juli 1988 nr. 72 (barnebortføringsloven). I tillegg er Norge part i en nordisk konvensjon som gjelder mellom de nordiske landene. Haagkonvensjonen 1980 er mest praktisk og anvendt av flest land. Når barn er bortført fra barnevernet, kan norske myndigheter kreve barnet tilbakelevert i henhold til de internasjonale konvensjonene. Se nærmere om bortføring fra barnevernet i punkt. 13.2.

1.8 Haagkonvensjonen 1996

Norge arbeider for å ratifisere Haagkonvensjonen av 19. oktober 1996 om kompetanse (jurisdiksjon), lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid om foreldreansvar og tiltak for beskyttelse av barn. Konvensjonen er et internasjonalt regelverk for å forebygge og løse foreldretvister, barnevernsaker og barnebortføringssaker der barn har tilknytning til flere land.

Konvensjonen gir blant annet regler om:

• Hvilke lands myndigheter som kan treffe beskyttelsestiltak for barn (jurisdiksjon)
• Samarbeid og informasjonsutveksling mellom konvensjonslandene. Hvert konvensjonsland må ha en sentralmyndighet som landene kan kommunisere gjennom
• Prosedyrer for å plassere barn i fosterhjem og institusjon i et annet konvensjonsland
• Prosedyrer og vilkår for unntaksvis å overføre en sak fra et konvensjonsland til et annet

I juni 2015 samtykket Stortinget i å ratifisere Haagkonvensjonen 1996. Stortinget vedtok også en egen lov om gjennomføring av konvensjonen og endringer i barneloven, ekteskapsloven og barnevernloven for å tilpasse norsk rett til konvensjonen.6 Departementet tar sikte på at konvensjonen og endringene i blant annet barnevernloven kan tre i kraft i Norge i løpet av 2016.

Når konvensjonen trer i kraft vil jurisdiksjonsbestemmelsen i barnevernloven § 1-2 endres i tråd med konvensjonens bestemmelser. Hovedregelen etter konvensjonen er at staten der barnet har vanlig bosted kan treffe alle nødvendige beskyttelsestiltak for barnet. Det samme gjelder for barn som er flyktning, internt fordrevet eller hvis barnets bosted ikke lar seg fastsette. Dersom barnet oppholder seg i et land, men har vanlig bosted i et annet land, kan staten der barnet oppholder seg treffe midlertidige vedtak og vedtak i akuttsituasjoner. Dette vil gjenspeiles i barnevernloven § 1-2.

I tillegg vil det bli regulert i ny § 4-4a i barnevernloven at barn kan plasseres i fosterhjem eller institusjon i andre konvensjonsstater som et frivillig hjelpetiltak. Flere vilkår må være oppfylt, blant annet at foreldre og barn over 12 år må samtykke og at plasseringen er forsvarlig og til barnets beste. Slike plasseringer kan kun skje som et hjelpetiltak og ikke etter en omsorgsovertakelse. Bestemmelsen vil også åpne for at barn kan plasseres i fosterhjem eller institusjon i Norge på bakgrunn av vedtak truffet i en annen konvensjonsstat.

Haagkonvensjonen 1996, artikkel 8 og 9 åpner for at en barnevernsak unntaksvis kan overføres fra et konvensjonsland til et annet. I ny lov om gjennomføring av Haagkonvensjonen 1996 § 5 er det regulert at overføring av en sak kan skje på alle stadier av saken, og skal følge de prosessreglene som gjelder for sakstypen. Dette innebærer at en barnevernsak kan overføres også etter at det er truffet et tvangsvedtak i Norge. Det sentrale vilkåret for å overføre en sak er at det andre landet er bedre egnet til å vurdere barnets beste.

De fleste barn og foreldre som søker asyl i Norge kommer fra land som ikke har tiltrådt Haagkonvensjonen 1996. Det vil derfor som hovedregel ikke være mulig å frivillig plassere barn i fosterhjem eller institusjon i land som asylsøkere kommer fra, eller å overføre barnevernsaker til disse landene.7

Departementet gjør oppmerksom på at Haagkonvensjonen 1996 og de ovennevnte lovendringene først vil tre i kraft i løpet av 2016. Departementet vil derfor komme tilbake med mer informasjon om Haagkonvensjonen 1996s anvendelse i barnevernsaker når konvensjonen trer i kraft.