11 Overvåking av samer

Sametinget tar i sin årsmelding opp Lund-kommisjonens rapport, og har ved flere anledninger bedt om en særskilt redegjørelse for omfanget av overvåking av samer og samepolitisk virksomhet:

Etter norsk rett skal politiet blant annet forebygge, avdekke, stanse eller forfølge straffbare handlinger. I den grad slike handlinger mistenkes for å være rettet mot statens selvstendighet og sikkerhet, eller anses for å være ulovlig etterretningsvirksomhet, sabotasje eller politisk motivert vold, hører dette under Politiets sikkerhetstjeneste (tidligere Politiets overvåkingstjeneste). Tjenestens virksomhet kontrolleres blant annet av Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste – det såkalte EOS-utvalget. Rammene for utvalgets arbeid er fastsatt i lov 3. februar 1995 nr. 7 om kontroll med etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste.

Spørsmålet om overvåking av samer på etnisk grunnlag har vært forelagt Stortinget gjennom behandlingen av årsmeldingen for 2002 fra Stortingets EOS-utvalg. I Dokument nr. 16 (2002–2003) Årsmelding for 2002 fra Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste, jf. Innst. S. nr. 261 (2002–2003), er det på side 8 første spalte inntatt følgende:

«Det har det siste halvannet året vært presseoppslag hvor det er reist spørsmål og spekulasjoner om det tidligere har foregått overvåking av samer på etnisk grunnlag, og om det også skjer i dag. Oppslagene har dels hatt tilknytning til debatten om forlengelse av fristen for å søke innsynsorganene om innsyn i PSTs arkiver.

På grunn av presseoppslagene har utvalget i inspeksjonsvirksomheten i 2002 hatt et særlig fokus på saker og registreringer som gjelder samer. Det må presiseres at det utvalget har sett på, er saksforhold som tjenesten anser er av operativ betydning i dag. Det ligger utenfor utvalgets oppgave å foreta undersøkelser av historisk karakter.

De undersøkelser som er gjort, har resultert i at utvalget i 2002 har stilt spørsmål ved to registreringer av personer med samisk bakgrunn, som det var vanskelig å se den faglige begrunnelsen for. Tjenesten ble bedt om å foreta en ny vurdering av disse registreringene. Utvalget fant ikke grunnlag for å slå fast at de aktuelle registreringene var gjort på grunnlag av etnisk tilhørighet eller at de gjaldt registrering på grunnlag av lovlig politisk virksomhet. Det gjelder også generelt på bakgrunn av de sakene og registreringer utvalget har sett på, at det ikke har fremkommet noe som gir indikasjon på at samisk tilhørighet eller samepolitisk aktivitet i seg selv danner grunnlag for registrering eller andre former for overvåkingsmessige tiltak i dag.

Utvalget har så langt fått tilbakemelding vedrørende en av de to registreringene. Tjenesten kom der til at det ikke var grunnlag for å opprettholde registreringen og at den derfor var slettet».

Når det gjelder Politiets overvåkingstjenestes (senere Politiets sikkerhetstjenestes) virksomhet etter krigen, har dette i nyere tid vært gjenstand for flere omfattende gjennomganger. Stortinget opprettet 1. februar 1994 den såkalte Lund-kommisjonen for å granske alle forhold i forbindelse med påstander om at blant annet Politiets overvåkingstjeneste eller personer tilknyttet tjenesten har vært engasjert i irregulær overvåking av norske borgere. Kommisjonen avga sin rapport til Stortingets presidentskap 28. mars 1996, og rapporten er senere trykket som Dokument nr. 15 (1995–96). Lund-kommisjonens rapport er et omfattende dokument, og vitner om en meget grundig gjennomgang av de forhold kommisjonen skulle gjennomgå.

Parallelt med Lund-kommisjonens arbeid foretok historikerne Trond Bergh og Knut Einar Eriksen en historisk undersøkelse av « norske overvåkings- og etterretningsmyndigheters samarbeid med bl.a. politiske organisasjoner/miljøer i etterkrigstiden ». Dette var et faghistorisk arbeid hvor hovedformålet var i størst mulig utstrekning å bringe de faktiske forhold på det rene, og å forklare dem ut fra en historisk kontekst. Historikernes arbeid er publisert i boken «Den hemmelige krigen» (Cappelen Akademisk Forlag 1998). I forordet skriver historikerne at « Fremstillingen bygger på meget omfattende studier av skriftlig kildemateriale og på muntlige opplysninger fra en lang rekke personer både i og utenfor de hemmelige tjenester ». Videre heter det: « I vårt arbeid har vi særlig konsentrert oss om arkivene ved Overvåkingssentralen og i Nord-Norge, ut fra hovedstadsområdets og den nordligste landsdelens særlige plass i virksomheten ».

Verken gjennom Lund-kommisjonens rapport eller i boken «Den hemmelige krigen», er det fremkommet opplysninger om at samer ble overvåket ut fra deres etniske opprinnelse. I bokens bind II side 227 heter det:

«Det må understrekes at overvåkingspolitiet ikke på noe tidspunkt overvåket den samiske befolkningen på bredt grunnlag. Det var hele tiden et fåtall samer som ble gjort til gjenstand for aktive overvåkingstiltak».

Med basis i de senere års undersøkelser rundt overvåkingspolitiets virksomhet, må det legges til grunn at det er foretatt grundige undersøkelser med utgangspunkt i et svært omfattende kildemateriale. Gjennom den erstatningsordning som ble etablert gjennom den midlertidige innsynsloven, lov 17. september 1999 nr. 73, kunne samer på linje med andre norske borgere begjære innsyn i overvåkingspolitiets arkiver og eventuelt kreve erstatning dersom de har lidd alvorlig skade som følge overvåkingsmessige tiltak. En ny gransking vil således ikke ha betydning for den enkelte sames innsynsmulighet eller rett til erstatning. I Justisdepartementets brev av 27.11.2001 til Sametinget ble det for øvrig inngående redegjort for hvilke undersøkelser som de senere år er foretatt opp mot overvåkingspolitiets virksomhet. Det ble videre redegjort for innsynsloven, herunder tilhørende erstatningsordning, og EOS-utvalget.

På denne bakgrunn ser departementet fortsatt ikke behov for at det igangsettes noen særskilt gransking/undersøkelse av overvåkingspolitiets virksomhet opp mot samer eller samiske miljøer. Det vises imidlertid til at man overfor Sametinget tidligere har gitt uttrykk for at man vil vurdere om Innsynsutvalgets sekretariat kan gi en redegjørelse for antallet samer som har søkt om innsyn og av behandlingen av disse sakene på generelt grunnlag. Dette forutsetter imidlertid at deres samiske identitet er kjent.