6 Advokater og holdninger til advokatbruk

6.1 Fri rettshjelp fra advokat

Kjernen i fri rettshjelpsytelsen er bistand fra privatpraktiserende advokater, slik det fremgår av lov om fri rettshjelp § 2 første ledd. Departementet har inntrykk av at ordningene med fritt rettsråd og fri sakførsel gjennom privatpraktiserende advokater i hovedsak har fungert tilfredsstillende.

Advokatene har ikke plikt til å delta i fri rettshjelpsordningen. Departementet har ikke noen oversikt over hvor mange advokater som tar slike saker, men det synes å være en jevn oppslutning om ordningen. Det er i dag en relativt god geografisk spredning av privatpraktiserende advokater se tabell 6.1 nedenfor, som viser fylkesvis fordeling. Erfaringer tilsier likevel at der hvor advokattettheten er stor, tar den enkelte advokat færre oppdrag betalt av det offentlige. Dette gjør at forskjeller i advokattetthet har liten betydning for mulighetene til å få advokatbistand over offentlig rettshjelp. Enhver advokat har i tillegg plikt til å orientere klienter om ordningen, jf. lov om fri rettshjelp § 2 annet ledd.

Departementet har mottatt signaler om at enkelte advokater kvier seg for å ta fri rettshjelpssaker. Årsaken oppgis å være lave salærsatser, samt en tungrodd og lite forutberegnelig ordning. Dette rammer de som er avhengig av offentlig fri rettshjelp for å ivareta sine rettigheter.

Det er på denne bakgrunn viktig at advokater stimuleres til å påta seg fri rettshjelpssaker. Den offentlige salærsats er av avgjørende betydning i denne sammenheng. Videre bør rettshjelpsordningen organiseres slik at det i størst mulig grad blir enkelt for advokater å ta rettshjelpsoppdrag. Ordningen bør tilstrebe størst mulig forutberegnelighet både for advokaten og for klienten.

6.2 Den offentlige salærsats

Salærsatsen har i noen år ligget tildels betydelig under den timesats advokater ellers opererer med. Dette er uheldig. Stort misforhold mellom markedspris og den offentlige prisingen av advokattjenester kan føre til at det er de mindre dyktige advokatene som tar saker mot betaling fra det offentlige. De mest ressurssvake klientene kan bli sittende igjen med en advokat fra «B-laget» hvor motparten møter med en fra «A-laget». Dette utgjør i så fall et betydelig rettssikkerhetsproblem. For å motvirke dette har departementet vedtatt en opptrappingsplan for den offentlige salærsatsen. Satsen er allerede hevet tre ganger i år og utgjør nå kr 625,- og skal økes til kr 700,- den 1. juli 2001. I tillegg kommer kompensasjon for den alminnelige prisutvikling.

Hevingen vil stimulere advokater til å ta oppdrag etter den offentlige timesatsen og dermed gjøre det lettere for svake grupper å skaffe kvalifisert juridisk bistand.

6.3 Advokatlokalisering

Støtte til advokater i utkantstrøk

Som nevnt innledningsvis i kapittelet, er det relativt god geografisk spredning av advokater i Norge. For å bedre advokatdekningen i advokatløse deler av landet er det innført en ordning med støtte for advokater som vil etablere seg i utkantstrøk eller ha kontordager i distriktet. Bakgrunnen for ordningen fremgår av Ot.prp. nr. 35 (1979–80) side 44:

«Rettshjelputvalget anbefaler at en forsøker virkemidler som etableringsstøtte til nye advokater i advokatløse områder og støtte til ambulerende virksomhet i utkantdistrikter.»

Justisdepartementet har siden 1982 årlig avsatt et visst beløp til dette formålet.

Det kan innvilges et engangsbeløp til etableringsutgifter inntil kr 50 000,-. I tillegg kan det ytes årlig støtte til kontordager. Dersom en advokat som har fått etableringsstøtte legger ned eller flytter virksomheten innen to år etter at støtten ble gitt, kan det kreves at støtten blir refundert.

Vedtak om støtte treffes ut fra en samlet vurdering med utgangspunkt i hvor mye som er bevilget til formålet, antall søkere, vurdering av behovet for bedret advokatdekning i området og søkers planer for virksomheten.

I 1999 har departementet mottatt 16 søknader fra advokater og advokatfirmaer i 8 fylker. Det ble innvilget støtte med kr 289 500,- fordelt på 9 av søknadene.

Fylkesvis fordeling av advokater

Antall praktiserende advokater er i stadig vekst. I henhold til opplysninger fra Tilsynsrådet for advokatvirksomhet var det 1679 advokater i 1970. I 1980 var tallet 2064 og i 1990 3250. Tallene for 1999 viser at det er 3805 advokater som praktiserer i dag. Ser man på den fylkesvise inndelingen topper Oslo listen med 1896 praktiserende advokater. Dette utgjør 49,8   % av det totale antall praktiserende advokater. I den andre enden av listen ligger Finnmark med 26 praktiserende advokater, dvs. ca. 0,7   % av de praktiserende advokatene.

Det er nær sammenheng mellom advokattetthet og folketetthet. I Oslo og Akershus er det 446 innbyggere pr. advokat. Til sammenligning er det for eksempel 3051 innbyggere pr. advokat i Hedmark og 3418 i Nordland. Av figur 6.1 nedenfor fremgår det gjennomsnittlige antall fritt rettsråd pr. advokat for de forskjellige fylker. Her ser vi at advokater i Oslo og Akershus tok ca. 2 rettsråd i gjennomsnitt i 1998, mens tallene for Hedmark og Nordland er ca. 16 og 15. Dette betyr at der hvor advokattettheten er stor, tar den enkelte advokat færre fri rettshjelpsoppdrag. Undersøkelsen viser at de store forskjellene i advokattetthet ikke nødvendigvis har betydning for mulighetene til å få advokatbistand over offentlig rettshjelp, da den enkelte advokat på steder med liten advokattetthet i gjennomsnitt tar flere offentlige rettshjelpsoppdrag.

6.4 Advokatbruk

Advokatbruk er lite vanlig i befolkningen, også i grupper som ikke går inn under de økonomiske grensene for fri rettshjelp. I en undersøkelse fra 1987 som gjaldt befolkningens bruk av rettsvesenet, svarte 14   % av et representativt utvalg at de hadde vært klient hos advokat. Samme år ble det utført en representativ intervjuundersøkelse av befolkningens bruk av advokat (Advokatundersøkelsen). I denne undersøkelsen oppga 20   % at de hadde henvendt seg til advokat etter krigen (mai 1945) enten på egne vegne eller på vegne av andre, f.eks. mindreårige, barn, aksjeselskap, organisasjoner, osv.

Den Norske Advokatforening utførte privatmarkedsundersøkelser i 1993 og i 1998. I 1998 svarte 34   % av de spurte at de som privatperson en eller annen gang hadde benyttet seg av advokat. Til tross for at disse tallene er hentet ut fra forskjellige undersøkelser og av den grunn ikke er helt sammenlignbare med tallene fra Advokatundersøkelsen i 1987, kan det se ut som om andelen av de som har benyttet advokat er stigende. Likevel viser tallene at et stort flertall av befolkningen aldri søker advokatbistand. Det er imidlertid vanskelig å fastslå med sikkerhet hvor stor advokatbruken er.

Advokatundersøkelsen fra 1987 viste bare ubetydelige geografiske forskjeller i advokatbruk på tross av de store forskjellene i advokattetthet. Advokatbruken i de tre største byene lå riktignok noe høyere enn i resten av landet. Det var ingen forskjell mellom de øvrige byer og tettsteder og landsbygda på tross av den store forskjellen i advokattetthet.

Advokatbruken blant de best utdannede og de med høyest inntekt var omtrent 2.5 ganger så høy som for de dårligst utdannede og de med lavest inntekt. Undersøkelsen kartla spesielt kapital- og bedriftseiere og private og offentlige toppledere i Oslo for å få et inntrykk av advokatbruken blant grupper i ledende posisjoner i samfunnet. Her var advokatbruken ca. 7 ganger så høy som hos småbrukere og landbruksarbeidere, og 4 ganger så høy som hos industriarbeidere. Også bønder fra større gårdsbruk hadde høy advokatbruk.

De kjønnsmessige forskjellene var også markerte. Andelen som hadde oppsøkt advokat var 13   % for kvinner og 27   % for menn. Over halvparten av henvendelsene gjaldt forvaltning av økonomiske verdier, halvparten av dette igjen fast eiendom. Litt over fjerdeparten gjaldt forskjellige typer tvister, mens personlige forhold og diverse andre sakstyper utgjorde litt under 1/5. Det var klare forskjeller i menns og kvinners advokatbruk også med hensyn til sakstyper.

Menn utgjorde 3/4 av klientene i sakene som gjaldt    fast   eiendom,   økonomi   og   sivile   tvister,   og 3/5 i de utenomrettslige tvistene, mens kvinnene utgjorde 2/3 av klientene i sakene om personlige forhold.

På spørsmål om på hvilke rettsområder man rent faktisk hadde benyttet advokat, viste undersøkelsene at det var i skilsmisse, skifte og barnefordelingssaker man i størst grad hadde benyttet advokat. På de neste plassene kom kjøp/salg av bolig, hytte eller fast eiendom og arveoppgjør/testamentskriving. Mønsteret for bruk av advokat er det samme i 1998 som i 1993, men den relativt største fremgangen er bruk av advokat i forbindelse med nabotvister. Den relativt største tilbakegangen er bruk av advokat i forbindelse med selvangivelsen.

6.5 Holdninger til advokatbruk

Advokatundersøkelsen

Advokatundersøkelsen fra 1987 fant at over 2/3 av befolkningen aldri overveier å gå til advokat. Andelen er høyest blant de med minst utdanning og de med lavest inntekt, hvor den er over 3/4. Den synker så til litt over halvparten blant de med best utdanning og høyest inntekt. På tilsvarende måte forholder det seg med vurderingen av advokatenes tjenester. Noe over 1/3 trodde de rent generelt kunne ha stor nytte av advokathjelp. Den positive vurderingen var klart mest utbredt hos de best utdannede og de som tjente best. Samlet viste disse dataene vesentlige sosiale forskjeller i sannsynligheten for advokatsøkning.

Det synes som faktisk advokaterfaring bidrar til å øke den positive holdningen til å søke advokathjelp og mest blant de grupper hvor advokaterfaringen er svakest. Bekjentes advokaterfaring har nesten like stor betydning som egen advokaterfaring.

Privatmarkedsundersøkelsen

For den gruppen som tidligere hadde benyttet advokat, viste Privatmarkedsundersøkelsen fra 1998 at 72   % var godt fornøyd med den hjelpen de hadde fått. Her er tallene stabile i forhold til de tilsvarende tallene fra 1993. Når det gjelder andelen av misfornøyde klienter, har andelen sunket fra 16   % i 1993, til 11   % i 1998.

Det ble også stilt spørsmål om hvilke steder eller personer man ville ha kontaktet for å få hjelp hvis man i løpet av livet kom ut for mer alvorligere problemer eller situasjoner hvor man trenger hjelp og råd fra andre. Blant alternativene var forbrukerrådgivningskontor, sosialkontor eller annet offentlig kontor, advokat, revisor, personalkonsulent på arbeidsplass/skole, andre personer eller ordne på egen hånd. Det ble gjort en inndeling på 9 ulike rettsområder. Tallene fra undersøkelsen viser hvor stor andel av de spurte som ville kontaktet de respektive steder/personer på de ulike rettsområder. Totalt sett utpekte advokaten seg som den naturlige å henvende seg til, og generelt kan man trekke ut av undersøkelsen at folk i 1998 er blitt litt mer bevisste på hvilke muligheter de har for å få hjelp hvis de kommer ut for problemer. Interessen for bruk av advokat er økende i forhold til tallene fra 1993, og denne økningen gjelder spesielt på områdene skilsmisse, arveoppgjør og i nabotvister.

Videre viste undersøkelsene at de aller fleste mener det er enkelt å ta kontakt med advokat. Likevel er det så mange som 21   % som mener det er behov for hjelp for å finne frem til og ta kontakt med advokat.

Det ble også undersøkt om det ble oppfattet som dyrt å gå til advokat. Et klart flertall av de spurte mente det var dyrt å gå til advokat. Hele 64   % mente det var så dyrt at det kunne diskuteres hvor lønnsomt det er for privatpersoner. Det blir av litt flere opplevd som dyrere å benytte advokat i 1998 enn i 1993 (økning på 6   %).

6.6 Advokatmonopolet

Som nevnt er departementet av den oppfatning at privatpraktiserende advokater fortsatt bør være de fremste leverandører av juridisk bistand. Det er god advokatdekning i Norge og en relativt god geografisk spredning av privatpraktiserende advokater, se tabell 6.1 ovenfor om fylkesvis fordeling.

Norge har tradisjonelt hatt et advokatmonopol. Utgangspunktet er at den som ervervsmessig eller til stadighet vil drive rettshjelpsvirksomhet, må ha bevilling som advokat. For å bli advokat kreves det 2 års praksis i tillegg til juridisk embetseksamen. Monopolet har eksistert både for rettsrådsvirksomhet (rettsrådsmonopolet) og ved opptreden under rettergang (rettergangsmonopolet). Formålet med å gi advokatene enerett til å yte rettshjelp, ble begrunnet i det offentliges interesse i at publikums rettsforhold ble velordnet og betryggende ivaretatt. I forarbeidene til lov av 1. februar 1936 om inkasso-, auksjons- og rettshjelpsvirksomhet (Ot.prp. nr. 29 for 1935, side 12), ble det således uttalt:

«For det publikum som trenger rettshjelp er det åpenbart det beste at de personer som driver rettshjelpvirksomhet har kvalifisert sig for sitt fag ved å erverve juridisk utdannelse.»

Senere er reglene om rettshjelpsvirksomhet tatt inn i domstolloven og det er foretatt visse oppmykninger for så vidt gjelder rettsrådsmonopolet. Dagens regelverk åpner for at juridisk bistand i en viss utstrekning kan ytes av andre enn advokater.

Rettshjelpere

Ved lovendring 4. juli 1991 ble det lempet på rettsrådsmonopolet slik at rettsråd utenfor rettergang på visse vilkår ble åpnet for jurister uten advokatbevilling.

Intensjonene med lovendringen var å åpne for nye typer rettshjelpstjenester som er rimeligere og lettere tilgjengelig enn de tradisjonelle advokattjenester. Ved å åpne for at jurister uten advokatbevilling kunne drive rettshjelpsvirskomhet på visse vilkår, håpet man å få dekket rettshjelpsbehovet i større grad og samtidig utnytte juristers ubrukte ressurser. Mange antas å sitte inne med verdifulle kunnskaper og erfaringer fra annet arbeid enn det som kvalifiserer til advokatbevilling. Det kan ligge et unyttet potensiale hos mange jurister og en del av disse kan for eksempel ha ledig kapasitet som de kan benytte til rettshjelpsvirksomhet ved siden av sitt ordinære erverv. Bistand fra rettshjelpere kan dekkes etter lov om fri rettshjelp.

Integrert rettshjelpsvirksomhet

I tillegg til den rettshjelp som jurister uten advokatbevilling kan yte, åpner domstolloven for integrert rettshjelpsvirksomhet fra ikke-jurister. Med integrert rettshjelp menes juridisk bistand som ytes som et ledd i annen virksomhet. Den juridiske bistanden må inngå som en integrert del i annen virksomhet og dessuten være av en slik art at foretaket må ha kompetanse til å yte rettshjelpen for å kunne gi god og fullstendig bistand i hovedvirksomheten. Det er på det rene at en rekke yrkesgrupper driver juridisk veiledning i spørsmål som faller innenfor deres yrkesfelt. Eksempel på slik rettshjelp er eiendomsmeglere som bistår ved kontraktsinngåelse mellom kjøper og selger, regnskapsførere som gir juridisk veiledning i forbindelse med regnskapsførselen, leger som bistår ved søknader om trygdeytelser og inkassobyråer som bistår ved rettslig inndriving av utestående krav.

Visse yrkesgruppers adgang til å yte rettshjelp

I domstolloven gjøres det også unntak fra rettsrådsmonopolet ved at statsautoriserte og registrerte revisorer kan bistå i spesifiserte former for rettshjelp i skattesaker. Videre åpnes det for at lensmenn kan yte visse typer rettshjelp.

Den som har tilfredsstillende utdannelse innen spesielle rettsområder kan i tillegg få tillatelse til å yte rettshjelp innen vedkommendes fagområde. Det er gitt 17 tillatelser til slik virksomhet, men det er bare 4 av de som har tillatelse som praktiserer.