7 Dagens rettshjelpstilbud

7.1 Lov om fri rettshjelp

7.1.1 Innledning

Reglene om fri rettshjelp er gitt i lov av 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp. Loven er supplert med forskrift 22.10.1996 og Justisdepartementets rundskriv G-73/96. Fri rettshjelp kan gis i form av fritt rettsråd, fri sakførsel eller fritak for rettsgebyr. Grensen mellom fritt rettsråd og fri sakførsel følger i prinsippet grensen mellom saker i og utenfor rettergang.

Det offentliges bistand til fri rettshjelp føres på kapittel 470 Fri rettshjelp i statsbudsjettet og statsregnskapet. Inntektene fra egenandelene blir ført på kapittel 3470 Fri rettshjelp. De offentlige utgiftene til fri rettshjelp omfatter fritt rettsråd og fri sakførsel etter lov om fri rettshjelp og bevilgninger til særlige rettshjelpstiltak. Utgiftene til fri rettshjelp er såkalte regelstyrte utgifter. Det vil si at utgiftene er styrt av regelverket og praktiseringen av dette.

I 1998 brukte det offentlige totalt 222,8 millioner kroner på fri rettshjelp. Av dette ble vel 128 millioner kroner brukt på fri sakførsel og 86,5 millioner kroner på fritt rettsråd. Videre ble det brukt 5,8 millioner på særlige rettshjelpstiltak (se nedenfor pkt. 7.2) og 2,2 millioner til å dekke utgifter til sakkyndige og meddommere i fri sakførselssaker. Figur 7.1 viser utviklingen av utgiftene til fri rettshjelp fra 1981 til og med 1998.

Økningen i det offentliges utgifter til fri rettshjelp i denne perioden er noe større enn den alminnelige prisvekst og økningen i den offentlige salærsatsen skulle tilsi. I følge Statistisk sentralbyrå har det i perioden 1981 til 1998 vært en prisvekst på 119   %. Den offentlige salærsatsen har steget fra kr 250,- i 1983 til kr 540,- i 1998, mao. 216   %. Økningen i det offentliges utgifter utover dette skyldes for fritt rettsråds vedkommende en økning i antall saker. Utgiftsveksten har imidlertid vært størst for fri sakførsel. Denne utgiftsveksten er forklart under Fri sakførsel nedenfor.

Fritt rettsråd

Ved fritt rettsråd dekker det offentlige utgiftene til juridisk bistand utenfor rettergang samt for forliksrådet. Rettsråd består primært i veiledning i tilknytning til juridiske problemer. Bistanden kan omfatte både råd og veiledning i ulike rettslige spørsmål eller ren informasjon om rettsregler. Inn under begrepet fritt rettsråd går også bistand som f.eks. utferdigelse av søknader, klager, korrespondanse med motparten m.v. Rettsråd er altså videre enn uttrykket tilsier rent språklig.

Under fritt rettsråd dekkes først og fremst advokatens salær etter den offentlige salærsatsen, men også annen sakkyndig hjelp i tilknytning til fritt rettsråd kan dekkes. Klienten kan også på nærmere vilkår få dekket egne utgifter i forbindelse med rettsrådet.

I 1998 ble det gitt fritt rettsråd i omtrent 21 000 saker. I 1983 var det tilsvarende tall ca. 17 000. Figur 7.2 viser hvor mange søknader om fritt rettsråd som er innvilget årlig siden 1983. Før dette har det ikke blitt ført statistikk over fritt rettsrådssaker. Antall fritt rettsrådssaker har variert fra år til år. Variasjonene skyldes for en stor del variasjoner i antall fremmedsaker.

Som man ser, økte utgiftene pr. sak jevnt frem til 1993 jf. figur 7.3. Fra 1993 og frem til 1998 har imidlertid utgiftene pr. rettsrådssak sunket. Denne reduksjonen antas å skyldes at departementet i 1993 innførte stykkpris for enkelte saker (se pkt. 12.6.1). Stykkprisordningen medførte at timeforbruket i mange rettshjelpssaker ble noe lavere enn de ellers ville blitt, jf. figur 7.4. En annen medvirkende årsak var en endring i det offentliges bokføringspraksis. Frem til 1994 ble utgifter til barnevernssaker som gikk for fylkesnemndene ført som fritt rettsråd. Den praksisen ble endret i 1994, og nå føres utgiftene som fri sakførsel. Den gjennomsnittlige barnevernssak som føres for fylkesnemndene for sosiale saker er dyrere enn den gjennomsnittlige rettsrådssak, og utbetalingene i fritt rettsråd sank når disse sakene ble holdt utenfor.

Som man ser, er gjennomsnittlig antall timer pr. fritt rettsråd i 1997 og 1998 lavere enn i 1983. Det synes således som om økningen i utgiftene til fritt rettsråd i perioden 1983 til 1998, hovedsakelig skyldes en økning i antall saker.

Fri sakførsel

Fri sakførsel er fri rettshjelp under rettergang. Fri sakførsel kan gis for saker ved alle ordinære domstoler med unntak av forliksrådet. Fri sakførsel kan også gis for en del særdomstoler, domstolslignende organer og visse forvaltningsorganer.

En bevilling til fri sakførsel dekker salær, reiseutgifter mv. til egen advokat. Bevillingen omfatter også bl.a. fritak for rettsgebyrer og godtgjøring til doms- og skjønnsmenn, rettsvitner, vitner og sakkyndige. Bevillingen dekker ikke partens egne reiseutlegg eller eventuelle saksomkostninger som vedkommende måtte bli dømt til å betale motparten. Det er imidlertid adgang til å søke slike utgifter dekket.

Bevilling til fri sakførsel kan begrenses til kun å omfatte fritak for rettsgebyr, dvs. dekning av behandlingsgebyret og godtgjøring til doms- og skjønnsmenn, rettsvitner, vitner og sakkyndige som er oppnevnt av retten.

Når det gjelder adgangen til å få dekket motpartens saksomkostninger, vises til pkt. 12.4.8.

I 1998 ble det gitt fri sakførsel i til sammen ca. 5850 saker. Domstolene innvilget fri sakførsel i ca. 2750 saker. I tillegg innvilget fylkesnemndene for sosiale saker fri sakførsel i ca. 1800 saker, mens kontrollkommisjonene for psykisk helsevern innvilget fri sakførsel i ca. 1300 saker. De gjennomsnittlige kostnadene i fri sakførselssaker for domstolene var i 1998 litt over kr 32 000,-. Gjennomsnittskostnadene i saker for fylkesnemndene for sosiale saker var på ca. kr 18 000,-, mens de gjennomsnittlige rettshjelpsskostnadene pr. sak for kontrollkommisjonene for psykisk helsevern var omtrent kr 3800,-.

Departementet har dessverre lite tallmateriale fra tidligere år. Figur 7.5 viser imidlertid at det de siste 10 årene har skjedd en økning i timeforbruket når det gjelder fri sakførsel. En del av denne økningen kan forklares med en økning i antall saker, og etter 1993 med opprettelsen av fylkesnemndene for sosiale saker. Fylkesnemnda behandler saker av en slik art at det offentlige alltid gir fri sakførsel. Økningen skyldes at fylkesnemndene fatter flere typer vedtak enn forgjengeren, som var helse- og sosialstyret i kommunen. Økningen var forutsett ved opprettelsen av fylkesnemndene (se f.eks. Ot.prp. nr. 44 (1991–92) om lov om barnevernstjenester side 91). Intensjonen med opprettelsen av fylkesnemndene var å styrke rettssikkerheten for barn og foreldre ved å etablere et avgjørelsesorgan som var uavhengig og frittstående, og hvor avgjørelsen skulle behandles og tas etter de grunnregler for god saksbehandling som gjelder for domstolene (se nærmere om dette i St. meld. nr. 39 (1995–96) Om barnevernet pkt. 4.1.3.). Både Barne- og familiedepartementet og fylkesnemndene selv rapporterer om en økning i antall saker som fremmes for fylkesnemndene. Det økte samlede timeforbruket og dermed økningen i utgifter til fri sakførsel må trolig også ha andre årsaker enn fri sakførsel i barnevernssaker. Antall fri sakførselssaker for domstolene kan ha økt, eller det gjennomsnittlige timeforbruket pr. sak kan ha økt. Departementet har imidlertid ikke tilstrekkelig statistikk fra tidligere år til å kunne vurdere dette.

7.1.2 Økonomiske vilkår for fri rettshjelp

De økonomiske vilkår er hjemlet i rettshjelploven §    8 og i forskrift om fri rettshjelp §   1–1, der det fremgår at fri rettshjelp kan gis til personer som har formue og inntekt under bestemte grenser. Inntektsgrensen fra og med 1. januar 1997 varierer fra kr 150 000,- til 170 000,- brutto, avhengig av forsørgeransvar. Søker må heller ikke ha en nettoformue på mer enn kr 100 000,-.

Er søker gift eller samboer, blir som hovedregel ektefellens eller samboerens økonomiske stilling tatt med i beregningen, unntatt i ekteskapstvister og andre saker hvor særlige forhold medfører at det vil virke urimelig at den ene ektefellens inntekt og formue hindrer den annen i å få fritt rettsråd. Dersom den rettshjelpssøkende er mindreårig, tas det som hovedregel hensyn til foreldrenes eller andre foresattes inntekt og formue.

Det kan dispenseres fra lovens inntektsgrenser. I praksis dispenseres det sjelden fra inntektsgrensen dersom overskridelsen er større enn kr 15 000–20 000,-. I saker av spesielt stor betydning for søker, for eksempel ved fritt rettsråd i barnevernssaker, føres det imidlertid en relativt liberal dispensasjonspraksis også ved inntektsoverskridelser utover kr 20 000,-.

7.1.3 Saker uten økonomisk behovsprøving

Etter rettshjelpsloven har borgerne krav på fri rettshjelp uten hensyn til inntekt og formue i noen sakstyper. Tilbudet gjelder i saker av særlig inngripende karakter, og bevilgende instans skal gi fri rettshjelp av eget tiltak i slike tilfelle. I saker der det offentlige vil bruke tvang mot en borger etter lov om sosiale tjenester, lov om barnevernstjenester, lov om psykisk helsevern og lov om vern mot smittsomme sykdommer har vedkommende således krav på advokatbistand på det offentliges bekostning. Tilsvarende gjelder i saker om umyndiggjøring, i militærnektersaker og i visse saker om opphold i riket etter utlendingsloven.

Dessuten har en part krav på fri rettshjelp uten behovsprøving dersom Sivilombudsmannen har anbefalt søksmålet.

I 1998 utgjorde saker uten behovsprøving litt over halvparten av det totale antall fri rettshjelpssaker. Andelen saker hvor det gis fri rettshjelp uten behovsprøvning kan imidlertid variere fra år til år. En hovedårsak til dette er at andel fritt rettsrådssaker uten behovsprøvning varierer mye. Figur 7.6 viser at andelen ikke-behovsprøvde fritt rettsrådssaker har variert mellom 15   % til 50   % av de totale fritt rettsrådssaker de siste 10 årene. Svingningene skyldes hovedsakelig, som nevnt i pkt 7.1.1, at antallet fremmedsaker pr. år varierer.

Det ble i 1998 gitt fri sakførsel uten behovsprøving i ca. 3650 saker, hvilket utgjør 62   % av det totale antall fri sakførselssaker. Sakene som føres for fylkesnemndene for sosiale saker og for kontrollkommisjonene for psykisk helsevern, jf. pkt 7.1.1, utgjør omtrent 85   % av disse sakene. Departementet har dessverre ikke sammenlignbare tall fra tidligere år.

7.1.4 Øvrige vilkår for fri rettshjelp

Saker som er prioritert etter rettshjelpsloven

Rettshjelpsloven skiller mellom såkalte prioriterte og uprioriterte sakstyper. Prioriterte saker er ekteskaps- og familiesaker, herunder saker om foreldreansvar, hvor barnet skal bo fast, samværsrett og felleseieskifte. Videre omfattes visse utlendingssaker, personskadesaker, saker vedrørende oppsigelse av bolig som leietaker bebor, oppsigelse av arbeidstaker samt trygde- og pensjonssaker.

I de prioriterte sakene er det i tillegg til at de økonomiske vilkår som hovedregel må være oppfylt, en betingelse for fri rettshjelp at det må anses nødvendig med advokatbistand og at det er rimelig at det offentlige yter fri rettshjelp i saken. Kravet om nødvendighet innebærer ikke at det skal foretas en vurdering av om den som søker fritt rettsråd eller fri sakførsel har «rett». Derimot vil et rettsråd være unødvendig når klienten kan få tilstrekkelig veiledning på et offentlig kontor, f.eks. trygde- eller ligningskontor. Ved søknad om fri sakførsel legges det særlig vekt på sakens omfang og vanskelighetsgrad; jo mer komplisert et saksforhold er, desto større anses behovet for advokat. I vilkåret om at bistanden fra det offentlige også må være rimelig, ligger det et krav som særlig tar sikte på å avskjære personer som har en tendens til å føle seg forurettet og til å klage på alt og alle. Bestemmelsen tar også sikte på å avskjære saker av bagatellmessig karakter. Ved vurderingen av om fri sakførsel i denne type saker er rimelig, skal det ikke foretas noen vurdering av om parten har mulighet til å vinne frem med saken. I ankesaker vil det imidlertid kunne være av betydning for spørsmålet om innvilgelse hvorvidt søkeren allerede har fått fri sakførsel til å prøve saken for underinstansen. Loven er ment å ivareta borgernes grunnleggende behov for rettssikkerhet, hvilket ikke nødvendigvis innebærer at det offentlige bør bekoste en full prøvelse av saken for flere instanser.

I de prioritere sakstypene dreier det seg imidlertid generelt om juridisk bistand i saker som for den enkelte betyr svært meget, og det er derfor ført en relativt liberal praksis med hensyn til innvilgelse av fritt rettsråd og fri sakførsel i disse sakstypene. For det overveiende antall tilfelle er derfor hovedregelen at fri rettshjelp innvilges når de økonomiske vilkår foreligger. Tabell 7.1 viser hvordan de behovsprøvde sakene var fordelt på ulike saksområder i 1998. I følge antall egenandelskrav som Statens innkrevingssentral behandlet i 1998 utgjorde de prioriterte sakene omtrent 82   % (10 378 saker) av det samlede antall behovsprøvde fri rettshjelpssaker (12 626 saker).

En hoveddel av disse sakene var ekteskaps- og familiesaker. Det ble innvilget fri sakførsel til ca. 1300 parter i ekteskaps- og familiesaker. Tall som departementet har fått oppgitt fra de enkelte domstolene, viser at domstolene totalt behandlet ca. 1500 ekteskaps- og familiesaker i 1998.

Når det gjelder fritt rettsrådssaker, utgjorde ekteskaps- og familiesaker omtrent 60   % av de behovsprøvde rettsrådssakene i 1998. Andelen ekteskaps- og familiesaker har, ifølge departementets tallmateriale, vært den samme de siste 10 årene.

Uprioriterte sakstyper

For de sakstyper som ikke er prioritert i rettshjelpsloven, er hovedregelen at fri rettshjelp ikke skal innvilges. Dette innebærer at det som hovedregel ikke ytes fri rettshjelp i tilknytning til rettslige problemer som utspringer av f.eks. forretningsforhold, yrkesutøvelse, faste eiendommers rettsforhold, tingskader, kjøp og salg, gjeldsforhold og pengekrav.

I slike saker kan imidlertid fri rettshjelp gis i de tilfelle hvor det aktuelle problem åpenbart har så stor personlig og velferdsmessig betydning for søker at det etter en samlet vurdering er rimelig at det offentlige yter fri rettshjelp. Dette vil f.eks. ofte være tilfellet hvor det søkes om fritt rettsråd i andre barnevernssaker enn de som er prioritert. Det føres derfor en relativt liberal innvilgelsespraksis i slike saker. For en nærmere redegjørelse om praksis i barnevernssaker vises til pkt. 12.4.1.

Ved søknad om fritt rettsråd i uprioriterte saker er det dessuten lagt til grunn at rettsråd ikke skal innvilges i saker der det offentlige har veilednings- eller undersøkelsesplikt.

Ved vurderingen av søknader om fri sakførsel i uprioriterte saker skal det foretas en helhetsvurdering av saken der det bl.a. ses hen til sakens art, søkerens mulighet til å vinne frem med sin sak, samt sakens eventuelle prinsipielle sider. Ved søknad om fri sakførsel foretas det ikke noen streng vurdering av søkers mulighet for å vinne frem med sin sak, men søknaden kan avslås dersom det er overveiende sannsynlig at saken ikke vil føre frem. Dersom saken antas å ha prinsipiell interesse, taler dette for at det ytes fri sakførsel. Dersom motparten er sterk, f.eks. det offentlige eller en større organisasjon eller foretak, vil også dette være et argument for å innvilge fri sakførsel.

7.1.5 Hvem kan innvilge fri rettshjelp

Fritt rettsråd

Det tilligger fylkesmannen å avgjøre søknader om fritt rettsråd. Advokater har imidlertid en viss adgang til selv å innvilge fritt rettsråd. Denne adgangen er begrenset til å gjelde i de prioriterte sakstyper som er omtalt under pkt. 7.1.4 samt i enkelte utlendingssaker. Forutsetningen for en slik egeninnvilgelsesadgang er at søkeren oppfyller både de generelle og spesielle vilkår for å få slik bistand, se nærmere pkt. 7.1.2 og 7.1.4. Ellers må det søkes fylkesmannen om fritt rettsråd. Fylkesmannen avgjør også om den rettshjelpssøkendes egenandel skal frafalles. Det er også fylkesmannen som fastsetter advokatenes salær i fritt rettsrådssakene.

Justisdepartementet er klageinstans når det gjelder fylkesmannens avgjørelser.

Fri sakførsel

Myndigheten til å avgjøre søknader om fri sakførsel tilligger dels fylkesmennene, dels domstolene og fylkestrygdekontorer, Rikstrygdeverket, fylkesnemndene og kontrollkommisjonene.

Fylkesmannen har kompetanse til å innvilge fri sakførsel i alle sakstyper, også når de økonomiske vilkårene for fri rettshjelp ikke er oppfylt.

Dersom søkeren fyller de økonomiske vilkårene for fri rettshjelp, kan domstolene innvilge fri sakførsel i:

• saker etter ekteskapsloven,

• saker vedrørende felleseieskifte

• saker om foreldreansvar, om hvor barnet skal bo fast, samværsrett og fostringsplikt

• saker om erstatning for personskade eller tap av forsørger

• saker vedrørende oppsigelse/fravikelse av bolig som søker bebor

• saker om oppsigelse i arbeidsforhold

Domstolene kan også innvilge fri sakførsel i de typer saker hvor rettshjelp kan gis uten behovsprøving jf. pkt. 7.1.3. Dette gjelder ved bistand til vernepliktige som søker fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner og bistand til den et tvangstiltak retter seg mot i saker om overprøving av administrative tvangsinngrep. Videre gjelder det for den private part i saker hvor søksmål er anbefalt av Stortingets ombudsmann for forvaltningen, samt i enkelte utlendingssaker. Domstolene kan også innvilge fri sakførsel i de tilfelle der det i medhold av rettshjelploven er iverksatt et særlig rettshjelpstilbud i form av fri sakførsel uten økonomisk behovsprøving. Dette gjelder ved bistand til voldsofre i forbindelse med erstatningssøksmål mot skadevolder og til mishandlede og voldtatte kvinner.

Fylkestrygdekontorene og Rikstrygdeverket kan innvilge fri sakførsel i ankesaker som de selv skal behandle.

Fylkesnemnda for sosiale saker kan innvilge fri sakførsel uten behovsprøving i tvangssaker etter lov om sosiale tjenester og ved tvangstiltak etter lov om barneverntjenester. Tilsvarende kompetanse har kontrollkommisjonen i saker om tvangsinnleggelse på sykehus o.l. etter lov om psykisk helsevern og ved tvangstiltak overfor smittede personer etter lov om vern av smittbare sykdommer.

7.1.6 Egenandel

Med unntak av de tilfellene hvor fri rettshjelp gis uten behovsprøving, må den som mottar fri rettshjelp betale en andel av utgiftene til rettshjelpen, en såkalt egenandel. Egenandelen består av en grunnandel på kr 300,- og en tilleggsandel som utgjør 25   % av kostnadene ved rettshjelpen utover kr 300,-. Egenandelen fastsettes og ilegges av den myndighet som har innvilget fri rettshjelp i saken.

Grunnandelen skal betales uavhengig av rettshjelpsmottagers inntekt og formue. Grunnandelen utgjør kr 300,- uavhengig av omfanget av rettshjelpen. For avsluttede oppdrag på inntil 2 timer skal det kun betales grunnandel. Det er ikke anledning til å søke om frafall av grunnandelen.

Rettshjelpsmottakere som har en årlig bruttoinntekt eller tilsvarende næringsinntekt som på årsbasis overstiger kr 70 000–90 000,- avhengig av forsørgelsesbyrde, skal betale tilleggsandel. For personer som ikke forsørger andre enn seg selv er grensen kr 70 000,-. Denne grensen forhøyes til kr 80 000,- for personer som forsørger enten barn eller ektefelle/samboer/andre samt når det skal tas hensyn til ektefellens eller andres økonomiske situasjon ved vurderingen av om de økonomiske vilkår for innvilgelse av fritt rettsråd er oppfylt. For personer som både forsørger barn og ektefelle/samboer/andre, eller som alene har den daglige omsorgen for barn er grensen kr 90 000,-. Fylkesmannen kan etter søknad samtykke i at tilleggsandelen frafalles helt eller delvis. Tilleggsandelen er som nevnt på 25   % av de samlede rettshjelpsutgiftene.

7.1.7 Særlige rettshjelpstiltak – §   6 annet ledd

Rettshjelpsloven §   6, annet ledd gir departementet adgang til å iverksette særlige rettshjelpstiltak for grupper med spesielle behov. Slike tiltak er iverksatt for voldsofre, mishandlede kvinner og vernepliktige i førstegangstjeneste.

Vernepliktige i førstegangstjeneste

Vernepliktige under førstegangstjeneste og sivile tjenestepliktige har krav på fri rettshjelp uten behovsprøving i de sakstyper som er prioritert i rettshjelpsloven, jf. pkt. 7.1.4. Tilbudet gjelder også i saker om gjeldsforpliktelser såfremt gjeldssaken har utspring i at mannskapet er innkalt til førstegangstjeneste.

Voldsofre

Saker om erstatning for personskade er prioritert i rettshjelpsloven, men søkere er som hovedregel underlagt økonomisk behovsprøving.

For visse grupper fornærmede foreligger det imidlertid et spesielt behov for rettshjelp. Dette gjelder bl.a. for voldsofre som ønsker å reise erstatningssøksmål mot skadevolder. For denne gruppen har departementet etablert et utvidet rettshjelpstilbud som innebærer at voldsofferet har krav på fri rettshjelp uten behovsprøving. Et vilkår for å komme inn under det utvidete rettshjelpstilbudet er at erstatningskravet er begjært tatt med i straffesaken mot skadevolder, men at kravet likevel enten ikke er fremmet av påtalemyndigheten eller ikke i sin helhet pådømt av retten.

Mishandlede kvinner

Straffeprosessloven regulerer adgangen til oppnevnelse av bistandsadvokat på det offentliges bekostning i voldtektssaker og i saker om utuktig omgang med barn. I slike saker har fornærmede rett til hjelp fra advokat. I andre saker kan retten etter begjæring oppnevne advokat for fornærmede dersom det er grunn til å tro at fornærmede som følge av handlingen får betydelig skade på legeme eller helbred og det anses å være behov for advokat.

For kvinner som har vært utsatt for mishandling har departementet iverksatt et særskilt tilbud som gir kvinnen rett til fri rettshjelp uten behovsprøving. Tilbudet omfatter kvinner som har vært utsatt for fysisk mishandling, tvang og trusler fra person som kvinnen er gift med eller lever sammen med. Det omfatter også bistand til f.eks. prostituerte som har vært utsatt for mishandling, trusler og tvang fra kunder og halliker, samt til eldre kvinner som har vært utsatt for mishandling, trusler eller tvang fra voksne barn. Kvinnen har i slike tilfelle rett til bistand både i forbindelse med at forholdet anmeldes til politiet, og i forbindelse med senere politiavhør mv. Advokaten skal ivareta den fornærmedes interesser i forbindelse med etterforskningen i saken og gi kvinnen den hjelp og støtte som ellers er naturlig og rimelig i forbindelse med saken. Kvinnen kan også la seg bistå av advokat på det offentliges bekostning under hovedforhandlingen i straffesaken mot gjerningsmannen.

7.2 Øvrige rettshjelpstilbud

7.2.1 Oslo kommune fri rettshjelp

Oslo kommune fri rettshjelp er et offentlig advokatkontor underlagt Oslo kommune. Kontoret har en sosial profil og utgjør et velferdstilbud for svakere stilte personer bosatt i Oslo og Akershus. Bortsett fra Rettshjelpskontoret Indre Finnmark er det ingen andre kommuner som har et tilsvarende tilbud.

Rettshjelpskontoret har vært i drift siden 1893. Frem til 1923 ble kontoret drevet med private donasjoner og frivillig arbeidskraft. Siden 1923 har konto­ret vært kommunalt. Kontorets totale driftsutgifter i 1998 var kr 8 238 000,-, hvorav Justis­departementet bevilget kr 7 188 000,-. Rettshjelpsvirksomheten ved kontoret drives nå etter de rammer som stilles i rettshjelpsloven.

Totalt har kontoret 16,5 stillingshjemler, fordelt på kontorsjef, advokater og kontorpersonale. De fleste stillinger er deltidsstillinger. Privatpraktiserende advokater er tilknyttet kontoret på deltidsbasis, og det er organisert vaktordninger som muliggjør vide åpningstider. Advokatene avlønnes etter offentlig lønnsregulativ og ikke etter de offentlige salærsatser.

I 1998 søkte 5511 personer om juridisk bistand ved kontoret. Hovedtyngden av henvendelsene gjelder fremmedsaker, ekteskapssaker og saker om husleie og fast eiendom. Erfaringer fra kontoret og fra rettshjelpsundersøkelser viser at en stor andel av klientene kun har behov for en rask konsultasjon for å få svar på sine spørsmål. Advokatene ved kontoret fører selv ikke rettssaker. Disse henvises til et utvalg av privatpraktiserende advokater. Totalt 169 saker ble i 1998 henvist til prosedyre.

7.2.2 Rettshjelpskontoret Indre Finnmark

Rettshjelpskontoret Indre Finnmark, heretter kalt RIF, ble etablert som et prosjekt i 1987 i samarbeid mellom Forbrukerrådet, Fylkesmannen i Finn­mark og kommunene Tana, Karasjok og Kautokeino. Nesseby kommune ble med i ordningen fra 1. juli 1994. I 1997 ble ordningen permanent.

Målsettingen med prosjektet var å utvikle en modell for rettshjelpstilbud i utkantstrøk. Det ble også lagt vekt på minoritetspolitiske hensyn. Ho­ved­kontoret ligger i Karasjok, men RIF har også kontorlokaler i Tana, Kautokeino og Nesseby. De nevnte kommuner har svært få praktiserende advokater og en stor del av befolkningen er samisk­talende.

RIF har tre stillingshjemler og to av de ansatte behersker samisk skriftlig og muntlig. Den tredje forstår samisk. Virksomheten finansieres ved be­vil­linger fra Justisdepartementet og fra de enkelte kommuner. I 1998 dekket Justisdepartementet 73,5   % av budsjettet.

Rettshjelpen ytes gratis til befolkningen i de enkelte kommunene, og tilbudet er uavhengig av inntektsgrensene i rettshjelpsloven. Kontorets klienter synes å danne et tverrsnitt av befolkningen i de respektive kommunene.

Saksbehandlingen skjer i hovedsak i form av klientsamtaler, skriftlig henvendelse til motpartene og besvarelse av muntlige henvendelser ved oppmøte og pr. telefon. RIF opptrer også som konfliktløser ved at kontoret medvirker som nøytral instans. RIF behandlet 225 skriftlige saker i 1998, og det ble gitt rådgivning ved 257 muntlige henvendelser. De fleste sakene vedrørte familie-, avtale- og forbrukerrett. RIF tar ikke inn saker med di­rekte tilknytting til klientenes næringsvirksomhet, med unntak av saker knyttet til fiske, landbruk og reindrift, forutsatt at virksomheten ikke er av et slikt omfang at utgifter til juridisk bistand må anses som en påregnelig forutsetning for driften.

7.2.3 Studenttiltak

Det finnes i dag fem studentrettshjelpstiltak: Juss-Buss, Jussformidlingen i Bergen, Juridisk rådgivning for Kvinner i Oslo, Jusshjelpa i Nord-Norge og Student Jus Hjelpa i Trondheim. Studentrettshjelpen opererer ikke med formelle inntektsgrenser, men en viss utvelgelse skjer likevel da rettshjelps­tilbudene er rettet inn mot spesielle klientgrupper. Rettshjelpen er gratis og består av skriftlig og muntlig informasjon, samt partsrepresentasjon. I tillegg til rettshjelp, arbeider studenttiltakene med rettspolitiske spørsmål, forskning og utdanning. Studentene mottar noe lønn, men mye av arbeidet er basert på frivillig innsats.

Hoveddelen av bevillingene kommer fra Justisdepartementets budsjett. For 1999 er det bevilget kr 5 910 000,- til tiltakene. Universitetene på de respektive stedene yter støtte bl.a. i form av økonomisk bistand, fri bruk av lokaler og lærerveiledning. Studenttiltakene mottar også hjelp fra kommuner, fylkeskommuner, studentsamskipnader og andre.

Studentrettshjelpen har vist seg å nå frem til befolkningsgrupper som i liten grad har falt innenfor det ordinære rettshjelpstilbudet.

Juss-Buss

Juss-Buss ble stiftet i 1971. Tiltaket er drevet av studen­ter ved Det juridiske fakultet, Universitet i Oslo. Formålet er å yte fri rettshjelp til vanskeligstilte grupper. Prosjektet mente også at den tradisjonelle advokatrollen led av svakheter når det gjaldt å komme i kontakt med disse deler av befolkningen. Juss-Buss har derfor tatt i bruk metoder som ambulerende og oppsøkende tilbud.

Juss-Buss har fire arbeidsgrupper som arbeider med henholdsvis husleiespørsmål, innvandrerspørsmål, problemer for straffedømte og sosial- og arbeidsrett. I underkant av 30 personer er tilknyttet Juss-Buss.

I 1998 hadde Juss-Buss 4124 saker, de fleste innenfor områdene boligrett, familierett og gjeldssaker.

Jussformidlingen i Bergen

Jussformidlingen ble startet i 1972 og drives av juridiske studenter ved Universitet i Bergen. Formålet er å yte rettshjelp og kartlegge rettshjelpsbehovet. Jussformidlingen har 27 medarbeidere.

De fleste klientene er personer i aldersgruppen 33–44 år. Klientene har hovedsakelig inntekter lavere enn grensene for fri rettshjelp. De dominerende sakstyper er arv og familie- og arbeidsrett. Jussformidlingen har også en kvinnegruppe og en fengselsgruppe. Jussformidlingen i Bergen hadde 3035 saker i 1998.

Juridisk rådgivning for kvinner

Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) ble startet i 1974. Hovedformålet med tiltaket er å bekjempe kvinneundertrykking og bedre kvinners rettsstilling. Rettshjelp gis derfor utelukkende til kvinner. JURK består i dag av 24 medarbeidere, som alle er kvinner. I 1998 hadde JURK rundt 3700 klienter.

JURK har flest henvendelser i forbindelse med samlivsbrudd, enten etter ekteskap eller ugift samliv. I forlengelsen av dette får JURK også mange henvendelser vedrørende barnerett. Antall spørsmål i forbindelse med mishandling av kvinner og barn har i de senere år vært økende. Henvendelser kommer fra hele landet, 1/3 fra områder utenfor Oslo og Akershus. Hovedandelen av klientene befinner seg i aldersgruppen 21–50 år.

Jusshjelpa i Nord-Norge

Siden starten i januar 1988 har Jusshjelpa i Nord-Norge gitt tilbud om fri rettshjelp til vanskeligstilte grupper av befolkningen i Nord-Norge. Tiltaket er drevet av viderekomne studenter ved Det juridiske fakultet, Universitet i Tromsø. Jusshjelpa har i dag 18 saksbehandlere.

Jusshjelpa har et oppsøkende tilbud ved at de foretar reiser til ulike deler av Nord-Norge for å tilby rettshjelp i folks nærmiljø.

Totalt mottok Jusshjelpa 2229 henvendelser i 1998. Gjennom samtlige driftsår har flere kvinner enn menn søkt hjelp, og hovedtyngden av klientene befinner seg i alderen 21–50 år. Jusshjelpa får flest henvendelser vedrørende familie-, gjelds-, bolig- og arverettsspørsmål.

Student Jus Hjelpa i Trondheim

Student Jus Hjelpa har vært i drift siden 1990/91. Rettshjelpstiltaket startet ved hjelp av Studentsamskipnaden etter initiativ fra jusstudentene. Formålet var å gi juridisk bistand til Studentsamskipnadens medlemmer. Fra og med 1997 ble tilbudet utvidet til også å gjelde andre grupper enn studenter. Jusstudentene i Trondheim er tilknyttet Folkeuniversitetet. I 1998 hadde Student Jus Hjelpa 336 saker, hvor de fleste henvendelsene dreide seg om boligrett.

7.2.4 Særlige rettshjelpstiltak i Oslo

Rådgivningsgruppa for juridisk og sosialfaglig veiledning

Rådgivningsgruppa for juridisk og sosialfaglig veiledning ble opprettet i 1990 for å gi juridisk og sosialfaglig veiledning. Rådgivningsgruppa blir drevet i samarbeid med bydelen Grünerløkka-Sofienberg og har åpent to ganger pr. uke, totalt 4 timer pr. uke. I 1998 hadde gruppa 82 henvendelser. 10 av henvendelsene ble henvist til andre, mens de resterende ble ferdigbehandlet av gruppens medlemmer. De fleste rådene ble gitt ved muntlig veiledning. Rådgivningsgruppa har litt over 20 medarbeidere. De fleste er ferdig utdannede jurister som arbeider gratis. Byforvaltningen yter hjelp ved at Rådgivningsgruppa får disponere lokaler og rekvisita vederlagsfritt. I 1999 er det innvilget kr 15 000,- i statstilskudd.

Vestre Aker menighet

Vestre Aker menighet yter juridisk rådgivning til alderspensjonister i bydelene St.Hanshaugen-Ullevål og Sogn. Tre advokater hadde til sammen ca. 190 henvendelser i 1998. Bistanden er i vesentlig grad testamentskriving, selvangivelser og spørsmål i økonomiske forhold.

Rådgivningen ytes gratis av advokatene. I 1999 er det innvilget kr 40 000,- i statstilskudd.

St. Haugen – Ullevål Frivillighetsentral

Frivillighetsentralen St. Haugen – Ullevål er et samarbeid mellom Kirkens Bymisjon og bydel 3. Tiltaket fikk tillatelse til å drive rettshjelpsvirksomhet den 1. november 1998. Rettshjelp gis av en advokat og en jusstudent på frivillig basis. Hjelpen er tilgjengelig 3 timer i uken, og det stilles ingen krav til dem som ønsker hjelp. Statstilskudd for 1999 er innvilget med kr 15 000,-.

7.2.5 Advokatvaktordningen under Den Norske Advokatforening

Forløperen til dagens advokatvaktordning kan sies å være et rettshjelpskontor opprettet i 1989 i Stavanger krets av Den Norske Advokatforening. I februar 1992 startet Den Norske Advokatforening i Oslo Advokatvakten. Senere ble det opprettet flere advokatvakter. Tilbudet er gratis for klientene. Konsultasjonene er begrenset til en time.

Ordningen er åpen for alle og det er i dag etablert vaktordninger 30 forskjellige steder i landet. Det finnes ingen eksakte tall på hvor mange advokater som på landsbasis er tilknyttet ordningen. I Oslo var det i 1998 270 medlemmer av Advokatforeningen som var tilknyttet vakten. Vakten har flest saker innenfor områdene familie-, arve- og boligrett og fast eiendom. I 1998 ble 60   % av sakene løst eller avsluttet etter første møte, 17   % av sakene ble fulgt opp av advokatvakten, 8   % ble henvist til annen advokat og en tilsvarende andel ble henvist til andre instanser.

En undersøkelse gjennomført av Scan Fact i 1998 for Den Norske Advokatforening viste at 29   % av befolkningen hadde hørt om advokatvaktordningen.

7.2.6 Senter mot etnisk diskriminering

I St.meld. nr. 17 (1996–97) Om innvandring og det flerkulturelle Norge ble det foreslått å opprette en femårig prøveordning for å øke mulighetene for juridisk bistand til personer som utsettes for diskriminering. Stortinget ga 12. juni 1997 tilslutning til opprettelse av en slik prøveordning og besluttet i vedtak av 5. desember 1997 å bevilge fem millioner kroner til ordningen for 1998.

Senteret ble åpnet 15. februar 1999 og skal behandle saker om diskriminering fra hele landet. Saken må være fremmet av eller på vegne av enkeltpersoner som oppholder seg i Norge. Senteret skal vederlagsfritt gi rådgivning/veiledning, kanalisere henvendelser videre til rette instanser og bistå med partsrepresentasjon. Senteret skal ikke føre saker for domstolene, men i saker av prinsipiell karakter kan det dekke utgifter til advokat.

7.2.7 Forbrukerkontorene

Gjennom Forbrukerrådet er det etablert et rettshjelps- og tvisteløsningssystem. Rådgivningen ved kontorene er gratis og åpen for alle. Rettshjelpen er begrenset til forbrukerspørsmål – riktignok i en rela­tiv vid betydning. Saksbehandlerne på Forbrukerrådets 19 fylkeskontor gir rådgivning og be­handler klager fra forbrukere ved megling mellom partene. Dersom meglingen ikke fører frem, avsluttes saken på kontoret. Saken kan deretter sendes videre til Forbrukertvistutvalget eller til en av 16 reklamasjonsnemnder som er opprettet i sam­arbeid med forskjellige bransjer. Behandlingen av klager er gratis i nemndene. I 1998 behandlet nemdene­ 2 321 skriftlige saker, samt flere tusen muntlige henvendelser.

De fleste av sakene avsluttes uten å bli brakt inn for domstolene, enten fordi den ene eller begge partene ikke ønsker å gå videre eller fordi en videre rettslig behandling i mange tilfelle vil innebære uforholdsmessige kostnader og ulemper i forhold til tvistegjenstandens verdi.

I 1998 mottok forbrukerkontorene nesten 150 000 muntlige henvendelser, hvorav de fleste var av rettslig karakter. Av disse gikk ca. 5000 saker over til å bli skriftlige klagesaker.

7.2.8 Pasientombudene

Pasientombudene i landets fylkeskommuner arbeider for at det ikke blir gjort urett mot personer som bruker helsetjenester. I noen få fylkeskommuner gir ombudene også veiledning i sosiale spørsmål. Pasientombudene er opprettet ved forvaltningsvedtak truffet av den enkelte fylkeskommune eller av sykehusstyret.

Det første pasientombudet ble etablert i Nordland i 1984. Etterhvert er det også etablert ombudsordninger i Finnmark, Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag, Hordaland, Sogn-og Fjordane, Rogaland, Vest-Agder, Telemark, Akershus, Oslo, Østfold, Vestfold og Buskerud. Hedmark og Oppland har felles pasientombudsordning. Aust-Agder fylkeskommunene har oppnevnt en pasientrettighetsnemnd. I Møre og Romsdal er spørsmålet om pasientombud under vurdering.

Ombudene behandler henvendelser og klager fra pasienter og klienter. Deretter kan ombudene orientere om eksisterende klageordninger, bistå med klage og de kan ta opp problemer av generell art med rette instans.

Klagene gjelder behandlingens kvalitet, manglende behandlingstilbud, manglende innsyn i journal, ikke overholdelse av informasjonsplikt mm. I tillegg til klager kommer det også henvendelser fra personer som ønsker å orientere seg om rettigheter eller fremgangsmåter.

Ombudene driver også utadrettet virksomhet gjennom foredrag og undervisning for å informere brukergrupper, interesseorganisasjoner, foreninger og ansatte i helse- og sosialtjenesten om brukernes rettigheter.

7.2.9 Forvaltningens veiledningsplikt

Forvaltningsloven §   11 fastslår en alminnelig veiledningsplikt for forvaltningen. Regelen gjelder all forvaltningsvirksomhet. Formålet med veiledningen er å gi partene og andre interesserte adgang til å ivareta sitt tarv i bestemte saker på best mulig måte. Forvaltningsorganet skal av eget tiltak vurdere partens behov for veiledning. Omfanget av veiledningen må likevel tilpasses det enkeltes forvaltningsorgans situasjon og kapasitet til å påta seg slik virksomhet.

Det er bare «innen for sitt område» forvaltningsorganene ifølge §   11 har veiledningsplikt. Men skulle noen henvende seg til feil organ, skal forvaltningsorganet som mottar henvendelsen om mulig vise vedkommende til riktig instans. Dersom en henvendelse til et forvaltningsorgan skulle inneholde feil, misforståelser, unøyaktigheter eller andre mangler som avsenderen bør rette, skal forvaltningsorganet om nødvendig gi beskjed om dette.

Forvaltningsloven §   27 pålegger forvaltningen en særlig veiledningsplikt i forbindelse med underretning om forvaltningsvedtak. Det skal gis opplysninger om klageregler mv. I underretningen skal det, når forholdene gir grunn til det, opplyses om adgangen til å søke om fritt rettsråd, forvaltningens veiledningsplikt etter lovens §   11 og adgangen til å bli tilkjent saksomkostninger etter forvaltnings­loven §   36.

7.3 Internasjonal fri rettshjelp

7.3.1 Konvensjoner

Haagkonvensjonen av 1. mars 1954

Regelsettet omkring internasjonal fri rettshjelp er ikke særlig utbygget. Viktigst for Norge er Haagkonvensjonen om den sivile prosess av 1. mars 1954. Konvensjonen gjelder fri sakførsel. Etter konvensjonens artikkel 20 skal borgere av alle de kontraherende statene ha samme adgang til fri rettshjelp i alle de øvrige kontraherende stater som landets egne borgere etter lovgivningen i den stat hvor rettshjelp søkes.

Europarådskonvensjonen av 27. januar 1977

Norge har ratifisert Europarådskonvensjonen om oversending av søknader om fri rettshjelp av 27. januar 1977 (The European agreement on the transmission of applications for legal aid). For Norges vedkommende trådte konvensjonen i kraft 25. juli 1977. Konvensjonen omhandler ikke reglene for å oppnå fri sakførsel, men sikrer faste rutiner for oversendelse av søknader om fri rettshjelp mellom konvensjonslandene.

Søknad om fri sakførsel kan fremmes i den stat søkeren vanligvis bor. I Norge skal søknaden sendes til Justisdepartementet som sørger for å sende den til vedkommende lands myndigheter. Departementet er også kompetent myndighet til å motta søknader om fri rettshjelp fra utlandet.

7.3.2 Rettshjelp til utlendinger i Norge

Utlendinger som søker fri rettshjelp her i landet blir behandlet på samme måte som norske statsborgere bosatt i Norge. I fri sakførselssaker er Norge traktatmessig forpliktet til dette, jf. Haagkonvensjonen av 1. mars 1954 (se pkt. 7.3.1). For fritt rettsråd finnes ingen tilsvarende konvensjoner, men i praksis blir utlendinger bosatt i Norge behandlet på samme måte som norske statsborgere bosatt i Norge. Personer bosatt i utlandet får også fritt rettsråd, men klientens problem må ha særlig tilknytning til Norge, og det må foreligge behov for å engasjere advokat her i riket.

Utlendingsloven åpner for et utvidet retts­hjelps­tilbud i enkelte utlendingssaker der det kan gis fri rettshjelp uten behovsprøving. En utlending har rett til fritt rettsråd uten behovsprøving i saker om bortvisning og utvisning. Tilbudet omfatter også saker om tilbakekall av tillatelse og ved fremsettelse av asylsøknad.

Utlendinger som fengsles ved mistanke om falsk identitet eller i forbindelse med iverksettelse av vedtak etter utlendingsloven har rett til fri sakførsel.

I denne forbindelse nevnes det også at departementet i 1988 etablerte en egen advokatvaktordning for utlendinger eller asylsøkere ved Asker og Bærum politidistrikt, bestående av rundt 26 advokater. De advokater som er tilknyttet ordningen har pr. i dag som oppgave å bistå asylsøkere. Vakthavende advokat er tilstede innenfor ordinær ar­beidstid. Utenom arbeidstiden plikter advokaten å være tilgjengelig på telefon og møte opp etter behov. Det er gitt egne regler om godtgjøring for ordningen. I forbindelse med flytting av hovedflyplassen fra Fornebu til Gardermoen opprettet Romerike politidistrikt høsten 1998 en lokal vaktordning ved Gardermoen. Denne vaktordningen er imidlertid begrenset til kun å omfatte bortvisningsvedtak ved grensen og berører således ikke det arbeid som utføres i tilknytning til gjeldende vaktordning ved Asker og Bærum i asylsaker.

Arbeidet med å forestå asylintervju vil ventelig bli overført fra politiet til Utlendingsdirektoratet (UDI) i løpet av år 2000. Det vil trolig da bli etablert en tilsvarende vaktordning knyttet til UDI.

7.3.3 Rettshjelp til nordmenn i utlandet

Rettshjelpslovens ordninger er knyttet til oppdrag som det er naturlig at en advokat her i riket utfører. Fri sakførsel kan i utgangspunktet bare ytes i saker som behandles av norsk domstol eller forvaltningsorgan. Nordmenn som ønsker å anlegge sak i utlandet er i utgangspunktet avhengig av det rettshjelpstilbudet som eksisterer i det aktuelle landet.

I de tilfelle hvor vedkommende land har sluttet seg til ovennevnte Haagkonvensjon, har norske bor­gere krav på samme rettshjelpsytelser som landets egne borgere. Justisdepartementet er behjelpelig med å formidle søknader.

Rettshjelpsloven åpner imidlertid for at utgifter til rettshjelp ved utenlandsk domstol kan dekkes i særlige unntakstilfelle. Saker for den Europeiske Menneskerettighetsdomstol vil etter en konkret vurdering kunne innvilges (temaet er nærmere omtalt i kapittel 10). Videre vil det i enkelte tilfelle innvilges bistand i saker der barn rettsstridig er bortført til- eller holdt tilbake i utlandet. Det finnes også eksempler på innvilgelse til personer som har vært tiltalt for alvorlige forhold i land med utilfredsstillende forsvarerordning.

Når det gjelder fritt rettsråd, kan det i en viss utstrekning gis bistand til saker i utlandet. Forutsetningen er at det er naturlig med bistand fra en norsk advokat og at bistanden ytes i Norge.