16 Naturgrunnlaget for samisk næringsliv og kultur

16.1 Biologisk mangfold, naturforvaltning, og samisk deltagelse

16.1.1 Konvensjonen om biologisk mangfold

En bærekraftig utvikling av landbruk og annen ressursutnyttelse forutsetter at det biologiske mangfoldet blir tilstrekkelig ivaretatt.

Konvensjonen om biologisk mangfold ble ratifisert av Norge den 9. juli 1993, og trådte i kraft internasjonalt den 29. desember 1993. Den er nå ratifisert av ca. 170 land. Konvensjonen er en global avtale med målsettinger som omfatter vern og bærekraftig bruk av alt biologisk mangfold, samt en rettferdig fordeling av godene som oppstår ved utnyttelsen av genressurser. I følge konvensjonen skal hensynet til biologisk mangfold så lang som mulig integreres i relevante sektorers planlegging og virksomhet, samt i nasjonale beslutningsprosesser.

I Norge følges konvensjonen opp bl.a. ved at det lages en nasjonal strategi om biologisk mangfold som vil inngå i St.meld. om miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling.Sametinget deltok på det tredje partsmøtet for konvensjonen hvor bl.a.urbefolkningers kunnskap var tema.

16.1.2 Urbefolkningers kunnskap - tema i konvensjonen

Partskonferansen under Konvensjonen om biologisk mangfold i november 1996 omhandlet bl.a. konvensjonens artikkel 8(j). Ifølge artikkel 8 (j) skal konvensjonspartene under hensyntagen til sin nasjonale lovgivning respektere, bevare og opprettholde de urbefolknings- og lokalsamfunnskunnskaper som representerer tradisjonelle livsstiler av betydning for bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold. Videre oppfordres det til en rimelig fordeling av godene som følger av utnyttelsen av slike kunnskaper.

Under konferansen ble det bl.a. pekt på at biologisk mangfold lettere vil kunne opprettholdes ved at man bevarer og utvikler urbefolkningers og lokalsamfunns tradisjonelle kunnskaper og praksis i forhold til naturen, og at bevaring av kulturelt og biologisk mangfold går hånd i hånd.

Artikkel 8(j) er i samsvar med de forpliktelser som ligger til grunn for norsk samepolitikk, både internasjonalt og nasjonalt. Temaer knyttet til urbefolkningers kunnskap og forvaltning av naturens ressurser vil måtte stå sentralt i en utvikling av en urbefolkningsrelatert miljøpolitikk. En vektlegging av urbefolkningers kunnskaper om økologisk bærekraft og forvaltning av naturressursene også vil være overensstemmende med det som vil måtte ligge til grunn for en praktisering av Lokal Agenda 21 i lokalsamfunn med samisk befolkning.

Når det gjelder forutsetningene for å gjennomføre intensjonene i artikkel 8 (j) (i) slik de er tolket her, vil det være relevant å se på urbefolkningers situasjon som "småskalaprodusenter" i sin bruk av landområder. Det har ofte vært slik at urbefolkninger har kunnet føle seg "fanget" mellom et strengt naturvern og en omfattende økonomisk utnytting av naturområder.

Man ble enig om å sette igang en prosess med bl.a. å arrangere et internasjonalt møte før neste partsmøte, der representanter for urbefolkningsgruppene skal delta i tillegg til regjeringsrepresentanter og relevante organisasjoner. Møtet har et bredt mandat i forhold til Artikkel 8 (j), inkludert spørsmålet om behovet for en mer permanent arbeidsgruppe.

I forbindelse med dette møtet skal det bl.a. konsulteres med relevante FN-organer innen menneskerettigheter og urfolksspørsmål som f.eks. FNs Menneskerettighets-konvensjon og ILO-konvensjon 169. Konvensjonens finansieringsmekanisme bes om å se nærmere på prosjekter for støtte til kapasitetsbygging hos urbefolkningsgruppene og lokalsamfunn.

Vedtaket under partsmøtet må anses som starten på en prosess der man står overfor mange komplekse spørsmål.

16.1.3 Utvikling av former for samarbeid med Sametinget i forhold til konvensjonen

Sametinget deltok som observatør i norske delegasjoner på det tredje partsmøtet for biodiversitetskonvensjonen. Deler av agendaen berørte i sterk grad samiske interesser. Sametinget har tidligere også deltatt som observatør i den norske delegasjonen til FNs konferanse om miljø og utvikling (UNCED) i 1992, og i den forberedende komité for UNCED.

Et samarbeid med Sametinget vil være viktig når det gjelder utvikling av prosjekter for kartlegging av samisk tradisjonell kunnskap om økosystemer og forvaltning av naturressursene. Det vil også være viktig for utvikling av prosjekter for å prøve ut former for samarbeid med Sametinget, samiske kommuner og miljøer i miljøvernarbeidet, og når det gjelder en videre bruk av urbefolkningers kunnskap. Dette er ikke kunnskap som ligger åpent i dagen. De samiske områder fremviser en stor variasjon hva tradisjonell kunnskap om natur, økologi og bruksformer angår. Det vil kreve en solid kunnskap om samiske verdier, samisk sedvane m.m. for å kunne gjennomføre et slikt prosjekt. Partskonferansen hadde også en praktisk og realistisk linje når det gjelder muligheter for å finne fram til og gjøre bruk av urbefolkningers kunnskap. Et samarbeid med Sametinget vil således være både praktisk nødvendig og prinsipielt i harmoni med våre forpliktelser om å sikre medvirkning av urbefolkninger i prosesser hvor de selv er berørt. Partene skal også rapportere til konvensjonen om slike prosjekter innen 30. Juni 1997. Tilsvarende vurderinger om samarbeid er framkommet både i AEPS-sammenheng, og i forbindelse med lokal Agenda 21.

Mål og strategier i forbindelse med Konvensjonen om biologisk mangfold er forøvrig behandlet i stortingsmedling om miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling som legges frem i juni 1997.

16.2 Styrking av urbefolkningers rolle i forbindelse med Agenda 21

Agenda 21 ble forhandlet fram under Rio-møtet om miljø og utvikling i 1992. Agenda 21 er et handlingsprogram for hvordan utviklingen kan gjøres sosialt, økonomisk og miljømessig bærekraftig. Den forklarer at befolkning, forbruk og teknologi er de primære drivkreftene for økologisk endring, og gir retningslinjer og programmer for hvordan man kan oppnå en bærekraftig balanse mellom forbruk, befolkning og jordas økologiske kapasitet. Agenda 21 oppfordrer alle regjeringer til å lage nasjonale strategier for en bærekraftig utvikling. Agenda 21 er en handlingsplan delt inn i fire områder:

1. Sosiale og økonomiske dimensjoner

2. Beskyttelse og forvaltning av ressurser

3. Styrking av sentrale aktører

4. Implementering

Når det gjelder styrking av sentrale aktører, omhandler kapittel 26 urbefolkningenes rolle. Her slås det fast at dersom urbefolkninger, som utgjør en vesentlig del av verdens befolkning, skal bevare sin velferd, er de avhengige av fornybare ressurser og økosystemer. Regjeringene bør erkjenne at urbefolkningenes landområder trenger beskyttelse mot miljømessig problematiske aktiviteter og mot aktiviteter som de anser som sosialt og kulturelt uhensiktsmessige. Urbefolkningenes rettigheter og plikter bør inkorporeres i den nasjonale lovgivningen. Landene kan også vedta lover og retningslinjer for å bevare sedvaner og urbefolkningenes råderett over jord, ideer og kunnskaper.

Det heter videre at urbefolkningene bør ha lov til å delta aktivt i utformingen av nasjonale lover og retningslinjer som angår forvaltningen av ressurser, eller utviklingsprosesser som berører dem og deres interesser. Deres verdier, tradisjonelle kunnskap og praksis i forvaltningen av miljøet bør anerkjennes av regjeringer og organisasjoner, og vurderes overført til andre områder.

Agenda 21 oppfordrer alle regjeringer til å lage nasjonale strategier for bærekraftig utvikling. Disse bør utformes i nært samarbeid med alle som beskrives som «sentrale aktører» i Agenda 21.

I Norge er det utviklet en nasjonal rapportering knyttet til oppfølging av Agenda 21 for å fange opp utviklingen innen de aktuelle samfunnsområder. Dette koordineres av en interdepartemental arbeidsgruppe.

Vedtaket i Rio legger stor vekt på bred folkelig deltakelse og gruppers rett til delaktighet i prosesser som påvirker egen situasjon. I dette ligger bl.a. at myndigheter forventes å involvere og etablere kanaler for dialog med sentrale samfunnsgrupper, som urfolksgrupper.

I juni 1997 blir det avholdt en spesialsesjon i FN hvor bl.a. implementeringen av vedtakene som ble fattet på Rio-konferansen om miljø- og utvikling skal gjennomgås. Mange ulike prosesser med toppmøter, konvensjoner og temaer, leder fram til denne spesialsesjonen.

Mandatet for spesialsesjonen (UNGASS) er fastlagt i flere vedtak og resolusjoner. Man ønsker å gjennomgå iverksettelsen av de forpliktelsene som ble inngått i Rio, samt identifisere områder for videre arbeid og nye utfordringer. Denne sesjonen (UNGASS) må være noe mer enn en gjennomgang av status, og således fokusere på framtidsrettede beslutninger for arbeidet med bærekraftig utvikling.

Blant Norges ønsker for Spesialsesjonen er bl.a. at det legges vekt på et system for oppfølging av Agenda 21 som letter og fremmer bred deltakelse fra alle berørte grupper, herunder samene.

Det gjenstår ennå et arbeid med å utvikle konkrete tiltak ut fra de globale ananlyser som er gjort i Rio-konferansen. Strategier og prioriteringer for det videre arbeidet må ta utgangspunkt i de utfordringer i dagens verdensorden som særlig angår de samiske samfunn. Man må finne ut hvilke former samarbeidet mellom miljøvernmyndighetene (lokalt og sentralt), aktuelle organisasjoner og Sametinget bør ha i det videre arbeidet.

Lokalt bør arbeidet med oppfølging av de forskjellige Rio-dokumentene i praksis kunne være sammenfallende. Det vil i lokalsamfunn med samisk befolkning særlig gjelde biodiversitetskonvensjonen, lokal Agenda 21, styrking av urbefolkningenes rolle ifølge Agenda 21, oppfølging etter kvinnekonferansen 1995, og eventuelt arbeid knyttet til klimakonvensjonen.

16.3 Biologisk mangfold i naturforvaltningen i samiske områder

16.3.1 Landsdekkende informasjonsystemer for naturressurs- og arealdata

Det er satt igang et arbeid med utvikling av landsdekkende informasjonsystemer for naturressurs- og arealdata. Hensikten er å kunne legge til rette for et beslutningsgrunnlag for arealplanlegging gjennom registrering og arealvurdering for flere sektorer, natur, kultur, jordbruk, reindrift, rekreasjon og biologisk mangfold. Det felles beslutningsgrunnlag som datasettene i systemet utgjør, vil gi bedre muligheter for kommunikasjon mellom sektorer, færre innsigelser og mindre arealkonflikter som også kan bli løst raskere.

Et slikt system vil kunne å få stor betydning i forhold til samisk kulturminnevern og reindriftens distriktsplaner. Systemet omtales i St.meld. om regional- og arealpolitikken.

16.3.2 Miljøovervåking, områdevern og vilt- og fiskeforvaltning

Miljøovervåking

Det pågår flere miljøovervåkingsprogrammer som kan være av betydning for samiske interesser. I den følgende omtale er det særlig lagt vekt på tilknytning til Finnmark fylke.

1. Nasjonale programmer under Miljøverndepartementet:

   • Vannkvalitetsovervåking ( 100-sjøersundersøkelsen og 1000-sjøersundersøkelsen). Vann på Finnmarksvidda inngår.

   • Luftkvalitetsmålinger. (Målestasjonen i Jergul mellom Kautokeino og Karasjok inngår)

   • Terrestrisk miljøovervåking. Dividalen i Troms inngår som et referanseområde.

2. Beitekartlegging i regi av Reindriftsforvaltningen. Reindriftsforvaltningen har gjennomført beitekartlegging for Finnmarksvidda ved hjelp av satelittfjernmåling, og ved feltundersøkelser.

3. Lokale/regionale undersøkelser og registreringer.

   Det er gjennomført flere lokale /regionale registreringer for å få oversikt over naturkvaliteter, ressurser og miljøtilstand på Finnmarksvidda. Av disse nevnes:

   Registreringer av verneverdige områder og forekomster (myrer, viktige våtmarker for fugleliv, rike skogsområder).

   • Kartlegging av viktige viltområder og rovviltforekomster.

   • Forurensningsundersøkelser.

   • Undersøkelser av laks- og innlandsfiskeressurser.

4. Økodata Finnmarksvidda.

Dette programmet (igangsatt 1996, avsluttes 2000) tar først og fremst sikte på å etablere et system for lagring, utveksling og presentasjon av stedfestet miljøinformasjon for Finnmarksvidda. Kautokeino kommune er modellkommune i programmet. Sametinget er med i styringsgruppen for programmet.

Områdevern, forvaltning av vilt og fisk

Vern av områder etter naturvernloven og forvaltning av vilt og fisk utgjør viktige elementer i naturforvaltningen. St. meld. nr. 52 (1992-93) om norsk samepolitikk (kap. 18.4.) gir en beskrivelse av forholdet mellom naturvernområder og samiske interesser med vekt på reindrift. Forholdet mellom reindrift og opprettelse og forvaltning av naturvernområder er behandlet i St.meld. nr. 28 (1991 - 92) En bærekraftig reindrift, og i St. meld. nr. 62 (1991-92) Ny landsplan for nasjonalparker og andre større verneområder i Norge (kap. 5.1.3.)

I St.meld. nr. 28 (1991-92) er det trukket opp retningslinjer for en ny reindriftspolitikk basert på en bærekraftig reindrift innenfor rammen av et økologisk tilpasset beitemønster. Utfordringer knyttet til reindriften og opprettholdelsen av en økologisk bærekraftig utvikling er skissert under framstillingen av reindriften i dette kapittel.

Når det gjelder forvaltningen av de store rovdyrene, vises det til St. meld. nr. 27 (1991-92) Om forvaltning av bjørn, jerv, ulv og gaupe (Rovviltmeldingen). Meldingen angir at hovedmålsettingen i forvaltningen av de store rovdyrene er å sikre levedyktige bestander av de fire rovdyrartene. Samtidig skal de skader som forårsakes av store rovdyr begrenses mest mulig. Forholdet mellom rovviltforvaltning og reindrift er omtalt i meldingen. Det ble i 1993 fastsatt en forskrift om forvaltningen av de store rovdyrene, samt nye erstatningsregler for rovdyrskade på husdyr. I 1994 ble det fastsatt administrative grenser for kjerneområder for bjørn og jerv, for å sikre de store rovdyrene reproduksjons- og overlevelsesmuligheter. Det er i 1997 fastsatt nytt erstatningsregelverk for rovviltskade på tamrein. Rovviltmeldingen fra 1992 følges opp med en ny stortingsmelding om rovviltforvaltning i 1997.

For å sikre de truede og sårbare laksebestandene, settes det i dag inn en rekke tiltak, bl.a. strenge reguleringer i fisket, sikring mot rømning og sjukdomsspredning fra oppdrettsnæringen, etablering av genbanker for truende laksestammer og kalking. Ordningen med sikringssoner omkring de viktigste laksevassdragene vil bli videreført, og dette omfatter de viktigste vassdragene i Finnmark.

Det er satt i gang et arbeid for å styrke den lokale vilt-og fiskeforvaltningen i regi av kommuner og rettighetshavere. Det tas sikte på å utvikle en forvaltning basert på driftsplaner som utarbeides av rettighetshaverne i samarbeid med lokale myndigheter og berørte organisasjoner. Hovedmålet for arbeidet er en forvaltning som både sikrer allmennhetens interesser og tilrettelegger for utnyttelse av ressurser som næringsgrunnlag for rettighetshavere og distrikter. Arbeidet er organisert i et særskilt driftsplanprosjekt.

I Kautokeino kommune har det i perioden 1992-97 vært gjennomført et frikommuneforsøk slik at kommunen har overtatt deler av utmarksforvaltningen, bl.a. jakt og fiske, fra Statskog SF. Uavhengig av frikommune-forsøket har det i en 3-årsperiode vært gjennomført en prøveordning med vårjakt på ender i Kautokeino-området.

16.3.3 Økologisk bærekraft - utfordringer i samiske områder

Når det gjelder å sikre biologisk mangfold og økologisk bærekraft, ser miljøvernmyndighetene flere utfordringer i samiske områder. Det har i den senere tid særlig vært fokusert på bygging av gjerdeanlegg for reindrift, og på den motoriserte ferdselen i reindriften, særlig den økende barmarkskjøringen.

Virkemiddelet distriktsplan etter den reviderte reindriftsloven vil omhandle motorferdsel og bygging av reingjerder m.v. i reindriften, noe som vil kunne bidra til å begrense konfliktene i forhold til miljøvernhensynet. Miljøvernmyndighetene ser positivt på ulike initiativ for å begrense barmarkskjøringen i reindriften, og det er f.eks. gitt støtte til et prosjekt som prøver ut hest som alternativ til motorsykkel i driften.

Motorferdsel er et sammensatt tema, og kan eksempelvis vurderes ut fra to synsvinker:

• Bruk av motorkjøretøyer i utmark, både barmarkskjøretøyer og snøscooter, sliter på naturgrunnlaget og undergraver dermed framtidige generasjoners mulighet til å drive både reindrift og annen næringsvirksomhet i utmark.

• Det er behov for å legge til rette for å sikre muligheter til motorisert ferdsel, både i forbindelse med reindriftsnæringen og i forbindelse med annen næringsvirksomhet.

Gjeldende regler i motorferdselloven og nasjonal forskrift for bruk av motorkjøretøyer må kunne sies å ivareta samiske interesser i rimelig grad. Motorferdsel er tillatt i forbindelse med reindriftsnæring, og motorferdsel kan også tillates i forbindelse med næringsmessig jakt, fiske og molteplukking. Dessuten gir snøscooterløyper for fri kjøring og barmarksløyper for kjøring til hytter og ved jakt, fangst, fiske og bærsanking gode adkomstmuligheter til utmarka.

Når det gjelder motorferdsel relatert til samepolitikk, er det først og fremst motorferdselutviklingen i Finnmark fylke som er av interesse. I næringssammenheng som reindrift, jordbruk skogbruk, m.v. er motorferdsel tillatt i henhold til loven. Den motorferdsel som finner sted i spesielle årtidssammenhenger med stor utflukt ut i terrenget, er imidlertid først og fremst preget av fritidskjøring. Denne interessegruppen har i dag organisert seg i flere interesseorganisasjoner, og representerer sammen med den kjøring som skjer i næringsøyemed et sterkere press på naturen og de hensyn motorferdselsloven er satt til å tilgodese. På denne bakgrunn kan det framstå som problematisk dersom satsning på alternativ næringsveg for samer gir et press på motorferdsel i strid med reglene.

I revidert rundskriv om motorferdsel (T-1/96), er grensene for motorferdsel i reiselivsammenheng spesielt presisert. Finnmark (og Nord-Troms) har mer liberale snøscooterregler enn resten av landet gjennom adgangen til å opprette snøscooterløyper for rekreasjonskjøring, og i disse løypene kan det også utvikles snøscootersafarier og liknende turisttilbud. Nettet av snøscooterløyper i Finnmark for rekreasjonskjøring har imidlertid etterhvert blitt svært omfattende. Miljøverndepartementet har i brev av 7.2.1997 pekt på at løypenettet ikke bør økes ytterligere, i samsvar med anbefalinger nedfelt i fylkesplan for Finnmark.

Barmarkskjøring er et problem som har gjort seg spesielt gjeldende i Finnmark, og skader på mark og vegetasjon er langt mer omfattende ved slik kjøring enn ved kjøring på vinterføre. Dette gjelder også reindriftens egen barmarkskjøring. Miljøverndepartementet har vurdert problemstillingen i samarbeid med Landbruksdepartementet, seinest i forbindelse med revisjon av reindriftsloven. Miljøverndepartementet har gitt sin tilslutning til et samarbeidsprosjekt mellom Karasjok kommune, Kautokeino kommune, NRL og fylkesmannen, med sikte på å begrense barmarkskjøring innenfor et nærmere avgrenset område.

16.4 Konsekvensutredningsprosessen og samiske samfunn

Reviderte bestemmelser om konsekvensutredninger i plan- og bygningsloven er trådt i kraft fra 1. januar 1997.

Forskriftene gir bestemmelser om innhold i utredninger av tiltak som skal konsekvensutredes. Alle tiltak skal utredes med hensyn til konsekvenser for miljø, naturressurser og samfunn etter et fastsatt utredningsprogram. Utredningsprogrammet fastsettes på bakgrunn av en høring av melding om tiltaket, hvor fokus er på hvilke problemstillinger det er aktuelt å ta opp i forhold til et vedtak om tiltaket. Der samiske interesser berøres, bør utredningsprogrammet fastsette hvordan konsekvensene for disse skal behandles.

For konsekvensutredningsprosessen (KU) innføres det i vedlegg til forskriftene to lister med tiltak som omfattes av KU-bestemmelsene. Vedlegg I-tiltak skal alltid konsekvensutredes, mens Vedlegg II-tiltakene skal konsekvens utredes dersom tiltaket er i konflikt med kriteriene i § 5 i de foreslåtte forskriftene. Vedlegg II-tiltakene skal altså undergis en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle i forhold til nærmere fastsatte kriterier for å avgjøre om det skal utarbeides konsekvensutredning eller ikke.

Ifølge Ot. prp. nr. 24 (1994-95) skal vurderingene av vedlegg II- tiltakene skje på grunnlag av to sett kriterier, et oppfangingskriterium og et sett miljøkriterier. Oppfangingskriteriene skal avgjøre hvilke tiltak som skal omfattes av bestemmelsene, mens miljøkriteriene avgjør om tiltaket skal konsekvensutredes eller ikke. Kriteriene bygger på de prinsipper som er foreslått innført i den pågående revisjon av EU-direktivet (nytt anneks II-a). Det er lagt vekt på å komme fram til oppfangingskriterier som på en best mulig måte fanger opp tiltak med vesentlige miljøvirkninger, mens miljøtiltakene er ment å fange opp egenskaper ved tiltakene og virkningene av disse.

I forskrifter til bestemmelsene om konsekvensutredninger etter plan- og bygningsloven, § 1 formål og innhold, heter det bl.a. at "formålet med en konsekvensutredning er å klargjøre virkningene av tiltak som kan ha vesentlige konsekvenser for miljø, naturressurser eller samfunn". Behovet for slike klargjøringer vil også gjelde virkninger for samiske samfunn, inkludert betingelser i naturmiljøet for kulturbærende næringsvirksomhet, for samisk samfunnsliv og kulturutøvelse mer generelt.

Miljøverndepartementet ser behovet for at plan- og bygningsloven og dens forskrifter blir vurdert i forhold til situasjonen for samenes livsmiljø og materielle kulturgrunnlag når nye tiltak i et område skal vurderes. Dette innebærer også å se forutsetninger i naturmiljøet i forhold til samisk næringsvirksomhet, samfunnsliv og kulturelle aktiviteter. Dette samsvarer også med innholdet i artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, og Agenda 21 fra FNs konferanse om miljø og utvikling i Rio de Janeiro i 1992, som i sin behandling av urbefolkningsspørsmål også tar utgangspunkt i urbefolkningers spesielle avhengighet av en bærekraftig forvaltning av naturmiljøet.

Regelverket bør således gi tydelig uttrykk for at mulige virkninger for samisk kultur og samfunn er et eget tema som skal vurderes særskilt i konsekvensutredningsprosessen både i forhold til vedlegg I og vedlegg II tiltak. Miljøverndepartementet anser det videre for viktig at Sametinget kommer inn i KU-prosessen på en fornuftig måte der det er behov for det.

Miljøverndepartementet vil i veiledning til gjeldende forskrifter legge vekt på at samiske instanser og interessegrupper skal høres i prosessen, ved høring av melding med forslag om utredningsprogram og av konsekvensutredningen, og i saker hvor samiske interesser kan bli berørt. Sametinget inkluderes på veiledningslisten over instanser som skal høres.

Det vil igangsettes løpende evaluering av hvordan bestemmelsene om konsekvensutredninger virker. Miljøverndepartementet ser allerede nå at det vil bli behov for en vurdering av en revisjon av forskriftene innen få år, bl.a. på bakgrunn av kommende revisjon av EU-direktiv om konsekvensutredninger. I tiden fram mot revisjonen bør det igangsettes utviklingsarbeid mht. å videreutvikle miljøkriteriene.

Den nødvendige konkretiseringen av kriterier som utløser konsekvensutredninger for tiltak som berører samiske interesser bør skje i samarbeid med Sametinget som et utviklingsarbeid. Her bør Sametingets rolle i KU-prosessen også drøftes og klargjøres.

Et slikt utviklingsarbeid i forhold til en videre utvikling av forskriftene som en naturlig konsekvens av de forpliktelser som følger av både nasjonal og internasjonal rett for å ivareta samiske interesser i praktisk forvaltning. Det innebærer en oppfølging av Norges forpliktelser i henhold til Sameloven og Grunnlovens § 110a, såvel som ILO-konvensjon 169 og art. 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. I ILO-konvensjon nr. 169 om urbefolkninger, som Norge har ratifisert, er det lagt vekt på at urbefolkninger skal konsulteres og delta aktivt i prosesser som angår dem, og at lovgivning og politikk skal tilpasses urbefolkningers behov der det er nødvendig. Miljøverndepartementet ser det således som viktig å utvikle mer spesifikke kriterier i samråd og dialog med Sametinget, og med Kommunal- og arbeidsdepartementet som samordningsdepartement.

16.5 Kulturminner

Oppgaver og myndighet innen samisk kulturminnevern ble med virkning fra 1. September 1994 lagt til Samisk kulturminneråd. Samisk kulturminneråd hadde blitt oppnevnt av Sametinget i mars 1994 for å ivareta arbeidet med samisk kulturminnevern.

Samisk kulturminneråd har fått tillagt samme myndighet og oppgaver etter kulturminneloven for samisk kulturminnevern, som fylkeskommunen har for det øvrige kulturminnevernet.

Riksantikvaren har det øverste faglige ansvaret for samisk kulturminnevern og er klageinnstans for vedtak truffet av Samisk kulturminneråd i henhold til den overførte myndighet etter kulturminneloven.

Forvaltningsordningen for samisk kulturminnevern ble etablert som en prøveordning og skulle etter planen evalueres etter to år. Miljøverndepartementet har imidlertid funnet det hensiktsmessig å utsette evalueringen til 1997, slik at ordningen kan fungere noe lenger.