Del 3
Resultater i kommunal sektor

16 Utviklingen i kommuneøkonomien fram til 2004

16.1 Den økonomiske situasjonen i kommunesektoren

Kommunal- og regionaldepartementet viser til analysen av den økonomiske situasjonen i kommunesektoren som Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi (TBU) presenterte i aprilrapporten for 2005. Departementet slutter seg til utvalgets situasjonsforståelse.

Etter flere år med svekkelse av netto driftsresultat for kommunesektoren som helhet, stoppet den nedadgående trenden opp i 2003, og den finansielle situasjonen ble vesentlig styrket i 2004. Netto driftsresultat ble forbedret både i kommunene og fylkeskommunene, og for kommunesektoren som helhet anslås netto driftsresultat til 2,4 prosent av inntektene i 2004, mot 0,6 prosent av inntektene i 2003. Den sterke inntektsveksten i 2004 var en medvirkende årsak til forbedringen av netto driftsresultat. Samtidig var aktiviteten i kommunesektoren om lag uendret fra 2003 til 2004. Bruttoinvesteringene falt med 8 prosent i faste priser, men det var en moderat vekst i både sysselsetting og kommunesektorens kjøp av varer og tjenester.

For kommunene utenom Oslo ble netto driftsresultat 2,2 prosent i 2004, mot 0,7 prosent i 2003. Fylkeskommunene fikk et netto driftsresultat på 4,3 prosent i 2004, mot 1,1 prosent i 2003.

Ifølge TBU bør netto driftsresultat over tid ligge på minst tre prosent av driftsinntektene. Et slikt nivå vil sette kommuner og fylkeskommuner i stand til å sette av midler til framtidig bruk og til egenfinansiering av investeringer. I årene framover blir det viktig å tilpasse aktivitetsveksten til inntektsveksten slik at man unngår en ny svekkelse av den økonomiske balansen i kommunesektoren. Staten vil legge til rette for bedre ressursutnyttelse i kommunesektoren gjennom innlemming av øremerkede tilskudd og forenkling av regelverk og rapportering. Kommuner og fylkeskommuner må på sin side fortsatt effektivisere og omstille tjenesteproduksjonen, noe som vil gjøre det lettere å håndtere den demografiske utviklingen og å gjennomføre nasjonale velferdsreformer innenfor de inntektsrammer det legges opp til.

16.2 Kommunesektorens plass i norsk ­økonomi

I tabell 16.1 er det vist noen indikatorer for kommunesektorens plass i norsk økonomi. Indikatorene tegner i grove trekk et stabilt bilde av kommunesektorens plass i norsk økonomi fra 1990 og fram til 2001. Nedgangen fra 2001 til 2002 målt ved samtlige indikatorer har sammenheng med at staten overtok ansvaret for spesialisthelsetjenesten (sykehusreformen).

Kommunesektoren forvalter en betydelig del av de økonomiske ressursene i norsk økonomi. Målt i forhold til BNP for fastlands-Norge har kommunesektorens utgifter holdt seg forholdsvis stabile det siste tiåret. Andelen av BNP har vært om lag 15 prosent de siste årene. Den kommunale investeringsandelen viser større svingninger fra år til år. Dette skyldes både svingninger i kommunale investeringer og i investeringer i norsk økonomi totalt sett.

Målt i forhold til utførte timeverk i norsk økonomi, utgjorde sysselsettingen i kommunesektoren i underkant av 20 prosent i 2001. Andelen ble redusert til om lag 15 prosent i 2002, noe som kan forklares med overføringen av ansvaret for spesialisthelsetjenesten til staten. Andelen har ligget rundt 15 prosent de tre siste årene. Målt i forhold til utførte timeverk i offentlig sektor, utgjør den kommunale sysselsettingen om lag 58 prosent. Nedgangen i 2004 kan blant annet forklares med overføring av ansvar for barnevern, familievern og rusomsorg fra fylkeskommunene til staten.

16.3 Inntekts- og aktivitetsutvikling

Aktiviteten i kommuneforvaltningen kan måles med en indikator hvor sysselsetting målt i timeverk, produktinnsats og bruttoinvesteringer inngår som komponenter. I figur 16.1 sammenlignes aktivitetsveksten i kommuneforvaltningen med veksten i BNP for fastlands-Norge i perioden 1980-2004.

I 2003 økte aktivitetsnivået i kommunesektoren med 2 prosent, mens det for 2004 ble redusert med 0,1 prosent. Veksten i BNP for fastlands-Norge var henholdsvis 0,7 prosent i 2003 og 3,5 prosent i 2004.

I tabell 16.2 vises aktivitetsveksten i kommunesektoren i perioden 1996-2004 dekomponert i utvikling i sysselsetting, produktinnsats (vareinnsats) og bruttoinvesteringer. Gjennomsnittlig årlig aktivitetsvekst i perioden var 2 prosent.

I tabell 16.3 vises realutviklingen i kommunesektorens samlede inntekter og frie inntekter fra 1997-2004. Gjennomgående i perioden har veksten i de frie inntektene vært lavere enn veksten i de samlede inntektene. Dette har i særlig grad sammenheng med at reformer og satsinger innen eldreomsorgen, helsesektoren og barnehager har vært finansiert ved øremerkede tilskudd.

Veksten i samlede inntekter i 2004 anslås til 3,7 prosent, som utgjør om lag 7 milliarder kroner. Veksten i de frie inntektene anslås til 3,6 prosent, noe som utgjør drøyt 5 milliarder kroner. I forbindelse med nysalderingen av statsbudsjettet for 2004 ble rammeoverføringene til kommunesektoren økt med 2,2 milliarder kroner. Bevilgningen ble sett i sammenheng med at skatteinntektene i 2004 hadde utviklet seg svakere enn tidligere lagt til grunn.

16.4 Netto driftsresultat

Netto driftsresultat for kommuner og fylkeskommuner angir forholdet mellom driftsinntekter og driftsutgifter, og hvor netto renteutgifter og låneavdrag er medregnet. TBU anser netto driftsresultat som den primære indikatoren for økonomisk balanse i kommunesektoren. Netto driftsresultat viser hvor mye som kan avsettes til framtidig bruk og til egenfinansiering av investeringer. Netto driftsresultat kan dermed sies å være et uttrykk for kommunesektorens økonomiske handlefrihet.

For at kommuner og fylkeskommuner ikke skal tære på formuen, har de som hovedregel ikke anledning til å budsjettere med et negativt netto driftsresultat (”formuesbevaringsprinsippet”). Vurdert i forhold til dette prinsippet er det etter TBUs oppfatning en svakhet at netto driftsresultat baseres på netto avdrag i stedet for avskrivninger. TBU har derfor foretatt beregninger som indikerer at netto driftsresultat bør ligge på om lag en til tre prosent av inntektene for at formuesbevaringsprinsippet skal være oppfylt. Netto driftsresultat i størrelsesorden 3 prosent av driftsinntektene, vil kunne gi rom for avsetninger til framtidig bruk og egenfinansiering av kommunale investeringer.

Figur 16.2 viser utviklingen i netto driftsresultat for kommunene og fylkeskommunene. For kommunene utenom Oslo ble netto driftsresultat 2,2 prosent i 2004, en klar forbedring i forhold til 2002 og 2003. Netto driftsresultat for fylkeskommunene utenom Oslo i 2004 utgjorde 4,3 prosent av driftsinntektene. Dette er en kraftig forbedring fra de foregående årene. Utviklingen i fylkeskommunenes økonomi de siste årene må blant annet ses i sammenheng med at staten i 2002 overtok ansvaret for spesialisthelsetjenesten, og at ansvaret for rusomsorg, barnevern og familievern ble overført fra fylkeskommunen til staten fra og med 2004. For 2004 anslås resultatet i Oslo kommune til 1,1 prosent. Netto driftsresultat for Oslo er forbedret fra -0,7 i 2003, da det var en betydelig svikt i skatteinntektene. Forbedringen i netto driftsresultat for kommunesektoren, må ses i sammenheng med sterk inntektsvekst og moderat sysselsettingsvekst i sektoren, som omtalt under avsnitt 16.3.

Netto driftsresultat for de enkelte kommuner og fylkeskommuner i 2004 er vist i vedlegg 9.

16.5 Underskudd før lånetransaksjoner og netto gjeld

Figur 16.3 viser utviklingen i kommunesektorens underskudd før lånetransaksjoner og utviklingen i kommunesektorens netto gjeld, målt som andel av inntektene.

Underskudd før lånetransaksjoner måles som samlede utgifter minus totale inntekter. Låne- og avdragstransaksjoner er holdt utenom. Totale utgifter omfatter løpende utgifter og utgifter til bruttoinvesteringer. I år med høyere aktivitetsvekst enn inntektsvekst øker underskuddet. I 2003 ble underskuddet knapt 16 milliarder kroner, tilsvarende 7,1 prosent av inntektene. Underskuddet ble redusert til anslagsvis knapt 11 milliarder kroner i 2004, tilsvarende 4,7 prosent av inntektene. Dette må ses i sammenheng med at utgiftene i kommuneforvaltningen vokste betydelig mindre enn inntektene dette året.

Figuren inneholder to indikatorer for utviklingen i kommunesektorens netto gjeld. Den ene indikatoren er ukorrigerte tall, mens den andre indikatoren er korrigert for fordringer (aksjer og andeler) i kommunale foretak. Det framgår av den ukorrigerte serien at netto gjeld, målt som andel av inntektene, ble betydelig redusert siste halvdel av 1990-tallet, til 11 prosent ved utgangen av 2002. Denne reduksjonen har skjedd til tross for en økning i nivået på underskuddene. At gjeldsandelen ikke økte i denne perioden til tross for store underskudd før lån, skyldes positive omvurderinger av balanseposter. Denne utviklingen er trolig i stor grad knyttet til omdanningen innenfor kraftsektoren.

Gjeldsandelen slik den beregnes når fordringer i kommunale foretak holdes utenom, holdt seg om lag konstant på i underkant av 30 prosent i perioden 1997-2001. I 2002 falt andelen til 26 prosent, noe som har sammenheng med sykehusreformen. Gjeldsandelen økte fra drøyt 32 prosent ved utgangen av 2003 til 36 prosent ved utgangen av 2004. Gjeldsnivået målt i forhold til inntektene er lavere enn i første halvdel av 1990-tallet, da gjeldsandelen i gjennomsnitt var om lag 40 ­prosent.

17 Kommunal tjenesteproduksjon

I 2004 var om lag 20 prosent av alle landets arbeidstakere sysselsatt i kommuner og fylkeskommuner, og hoveddelen av offentlig velferdsproduksjon utføres i kommunene. Kommunesektoren forvalter dermed en betydelig del av de samlede ressursene i norsk økonomi.

Etterspørselen etter kommunale tjenester er økende som en følge av den demografiske utviklingen. Veksten i antall barn fra 0 til 15 år flater ut, men antallet unge mellom 16 og 18 år øker, og det gjør også antallet eldre over 80 år. Samtidig øker innbyggernes bevissthet om sine rettigheter som brukere av kommunale tjenester, og kravene til kvaliteten på tjenestene er stigende. De lokale myndighetene må derfor i større grad enn tidligere forholde seg til krav om flere og bedre kommunale tjenester.

De kommunale inntektsrammene er knappe, og de vil trolig forbli knappe også i overskuelig framtid. I sum medfører dette at det er behov for å utnytte eksisterende ressurser bedre. Det er derfor nødvendig å ha fokus på nivå, utvikling og variasjoner innen den kommunale tjenesteproduksjonen.

KOSTRA (Kommune-Stat-Rapportering) er et nasjonalt informasjonssystem som gir informasjon om kommunal og fylkeskommunal virksomhet. Siden 2001 har alle kommuner og fylkeskommuner rapportert gjennom dette systemet. KOSTRA gir blant annet muligheter for å sammenligne tjenesteproduksjonen mellom kommuner, og å se utviklingen i tjenesteproduksjonen over tid.

I høstrapporten fra Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi (TBU) er det fra 2001 årlig vist oppdaterte tall for en produksjonsindeks for de mest sentrale kommunale tjenester 1 .

Hensikten med indeksen er å gi et bilde av samlet nivå på tjenesteytingen i den enkelte kommune. Når produksjonsindeksene sammenholdes med inntektsnivå, antyder analyser at den mest effektive kommunen er om lag 2,5 gang så effektiv som den minst effektive (Borge, Falch og Tovmo, SØF, 2004).

I vedlegg 10 er det vist rapportering av kommunal og fylkeskommunal tjenesteproduksjon på utvalgte tjenesteområder. I avsnitt 10.3 presenteres utviklingen i perioden 1998-2004 for den kommunale barnehagesektoren, grunnskole/SFO og pleie- og omsorgssektoren. Videre presenteres utviklingen i videregående opplæring. Gjennomgående er tallene for 2004 anslag. Anslagene er utarbeidet av Statistisk sentralbyrå (SSB) på grunnlag av foreløpige KOSTRA-tall per 15. mars 2005. Endelige KOSTRA-tall for 2004 legges fram 15. juni 2005.

Regnskapstallene bygger på rapporter fra alle fylkeskommunene og 72 prosent av kommunene. For tjenesterapporteringen varierer svarprosenten fra vel 78 til 100 prosent for kommunene, mens det fra tre fylkeskommuner mangler et eller flere tjenesteskjema.

I avsnitt 10.4 i vedlegget presenteres den kommunale tjenesteproduksjonen i 2004 innen følgende sektorer: barnehager, grunnskole, primærhelsetjenesten, pleie og omsorg, sosialkontortjenesten, barnevern, bolig, administrasjon og kirke. For fylkeskommunene rapporteres det i avsnitt 10.5 fra videregående opplæring og administrasjon. I kapittel 12 om struktur og oppgavefordeling i offentlig forvaltning er det også rapportert om den fylkeskommunale tjenesteproduksjonen.

Dersom en ser alle tjenester under ett, er inntrykket at kommuner og fylkeskommuner løser utfordringene som følger av den demografiske utviklingen og de statlige satsingene på en god måte. På flere områder øker innsatsen sterkere enn befolkningsutviklingen skulle tilsi. Samlet sett kan vi ved utgangen av 2004 konstatere at kommunesektorens økonomiske balanse er gjenopprettet uten at tjenestetilbudet er svekket. Tilbudet er om lag uendret i skolesektoren og betydelig økt i barnehagesektoren. Innen pleie- og omsorgssektoren er antall plasser i institusjon og pleie- og omsorgsboliger opprettholdt, mens det er en økning i antall hjemmetjenester i alt.

I avsnitt 10.6 vises de enkelte kommuners plassering i grupper av sammenlignbare kommuner, og tjenesteytingsindikatorer for enkeltkommuner.

17.1 Kommunene

17.1.1 Utviklingen over tid

Barnehager

Ved utgangen av 2004 hadde totalt 213 045 barn plass i ordinær barnehage eller familiebarnehage. Dette er en økning på 7 873 barn fra 2003. I løpet av perioden 1999-2004 fikk totalt 25 433 flere barn barnehageplass. Den største økningen var i 2002, 2003 og 2004. I tillegg kommer vel 7 000 barn med tilbud i åpen barnehage. I 2004 var det snaut 500 flere barn som benyttet et slik tilbud sammenlignet med 2003.

Ved utgangen av 2004 hadde 72,1 prosent av alle barn i alderen 1-5 år plass i en ordinær barnehage eller familiebarnehage. Barnehagedekningen for de minste barna er lavere enn for de største, men utviklingen fra 1999 til 2004 viser en betydelig økning i dekningsprosenten også for barn 1-2 år. Ved utgangen av 2004 hadde 47,9 prosent av barn 1-2 år en barnehageplass.

Grunnskole og SFO

Antall barn i alderen 6-15 år har steget jevnt i perioden 1998 til 2004. Antall elever med plass i SFO økte i perioden 1998-2002, men har gått noe ned i 2003 og 2004. Dette har sammenheng med at elevtallet på de laveste årstrinnene har gått ned i samme periode.

Antall årsverk til undervisning har gått ned i perioden 2001-2004. Reduksjonen skyldes i stor grad tiltakene i arbeidstidsavtalen for lærerne (Skolepakke 2) som økte leseplikten for lærere med til sammen fire prosent. Sammenholdt med utviklingen i antall undervisningstimer (årstimer), synes ressursinnsatsen per elev å ha vært stabil.

Korrigerte brutto driftsutgifter til grunnskole var på vel 39 milliarder kroner i 2003. Anslag indikerer at dette nivået vil opprettholdes i 2004. Grunnskolens andel av kommunesektorens samlede netto driftsutgifter er stabil.

Pleie og omsorg

Antall innbyggere over 67 år i alt er i perioden 1998-2004 redusert med 17 000. Samtidig har antallet eldre 80 år og over i samme periode økt med nærmere 29 000. I samme periode økte antallet mottakere av hjemmetjenester, mens antallet beboere i institusjon har hatt en mindre nedgang. Dette skyldes at aldershjemmene i stor grad er lagt ned og erstattet med omsorgsboliger.

Andelen brukere av hjemmetjenesten i alderen 67 år og over har holdt seg stabil i perioden 1998-2004, med høyest dekningsgrad i 2001. Andelen brukere av hjemmetjenesten i alderen 80 år og over var i 2001 38,4 prosent, mens dekningsgraden i 2004 ble redusert til 36,5 prosent. Samtidig har det vært en sterk vekst i antallet mottagere under 67 år. Av de om lag 163 000 som mottok hjemmetjenester i 2004 var om lag 29 prosent under 67 år. De siste årene har antallet yngre mottagere økt mer enn befolkningsutviklingen skulle tilsi.

Dekningsgraden for andel brukere av institusjonsplasser i alderen 80 år og over har blitt redusert fra 15,6 prosent i 2001 til 14,4 prosent i 2004. Ser en antall plasser i institusjon og pleie- og omsorgsboliger under ett har tilbudet økt noe i perioden.

I perioden 1998 til 2003 økte årsverksinnsatsen i sektoren. Foreløpige tall for 2004 viser at antall registrerte årsverk har gått noe ned. Om en tar hensyn til at sykefraværet er langt lavere i 2004 enn i 2003, vil utførte årsverk være om lag det samme begge årene.

17.1.2 Situasjonen i 2004

I vedlegg 10 avsnitt 10.4 gjennomgås situasjonen i 2004 innen kommunal tjenesteyting for utvalgte kommunale sektorer i 2004. Gjennomgangen synliggjør en tydelig sammenheng mellom nivået på den kommunale tjenesteproduksjonen og kommunenes økonomiske rammebetingelser. Kommuner med lave inntekter bruker gjennomgående mindre ressurser på de ulike sektorene enn kommuner med høye inntekter.

Barnehager

Det er betydelige geografiske forskjeller i barnehagedekningen. Kommunene i Finnmark, Sogn og Fjordane, Sør-Trøndelag og Nordland har gjennomsnittlig over 75 prosent dekning, mens kommunene i Rogaland og Hordaland har lavest barnehagedekning med et gjennomsnitt på om lag 67 prosent.

Barnehagedekningen er best i kommuner med høye inntekter. Bergen, Trondheim og Stavanger har en dekningsgrad litt under landsgjennomsnittet for 1-5 åringer, og litt over landsgjennomsnittet for 1-2 åringer.

Kommunenes utgifter per plass i kommunal barnehage øker med økende kommunal inntekt og økende folketall. Landsgjennomsnittet ligger på i underkant av 92 000 kroner per kommunal barnehageplass, mens de samme ugiftene i Oslo er over 120 000 kroner. For Bergen, Trondheim og Stavanger er snittet om lag 109 000 kroner. Forskjellene kan ha sammenheng med ulikheter i effektivitet, men også kvalitetsforskjeller som mer kvalifisert bemanning eller høyere driftsutgifter (for eksempel på grunn av høyere husleie) i sentrale strøk.

Grunnskole

Demografi og bosettingsmønster er med på å bestemme skolestrukturen i kommunene, og skolestrukturen vil påvirke ressursinnsatsen innenfor grunnskolen. De siste årene har elevtallet på landsbasis økt, men utviklingen er ikke lik i alle kommuner. Sentrale kommuner har opplevd vekst og utbyggingspress innenfor de sentrale velferdstjenestene, mens mange distriktskommuner har opplevd fraflytting.

Det er en tendens til at andelen elever med spesialundervisning øker med synkende innbyggertall og økende inntektsnivå. Det er store variasjoner mellom kommuner når det gjelder andelen elever som mottar spesialundervisning. Den store variasjonen tyder på at det finnes store lokale kulturforskjeller og ulike oppfatninger av hvordan opplæringen skal skje, herunder organisering og tilrettelegging av tilbudet til elever med spesielle behov.

I 2004 var gjennomsnittlig gruppestørrelse i grunnskolen i kommunene utenom Oslo 13,3 elever. Gjennomsnittlig gruppestørrelse for barnetrinnet (1.-7. årstrinn) synker med synkende folketall, noe som blant annet har sammenheng med bosettingsmønster og elevgrunnlag. Oslo har en noe høyere gruppestørrelse enn landsgjennomsnittet med 14,3 elever per gruppe, og ligger på samme nivå som kommuner med mer enn 20 000 innbyggere med unntak av Trondheim, Bergen og Stavanger der gruppestørrelsen er noe høyere. Lavest gruppestørrelse har små kommuner med høye inntekter. Det er en tendens til at gjennomsnittlig gruppestørrelse synker med økende inntekter.

Samme mønster som gruppestørrelse har fordeling av netto driftsutgifter. Det er en tendens til at netto driftsutgifter til grunnskoleopplæring per innbygger 6-15 år øker med synkende folketall og med økende inntekter. Denne tendensen gjør seg imidlertid ikke gjeldende for kommuner med mer enn 20 000 innbyggere.

Helsetjenester

Det er en tendens til at legedekningen øker med synkende folketall og stigende kommunalt inntektsnivå. Kommunenes utgifter til legetjenesten er etter innføringen av fastlegeordningen knyttet til lønn til fastleger i ansettelsesforhold og basistilskuddet. Noen av forskjellene knyttet til befolkningsstørrelse skyldes at en relativt høy legedekning er nødvendig i kommuner med et lavt innbyggertall for at kommunene skal kunne ivareta sitt ansvar for å organisere legevakt hele døgnet.

Pleie og omsorg

De foreløpige KOSTRA-tallene viser at netto driftsutgifter per innbygger i 2004 til pleie- og omsorgstjenester var vel 9 000 kroner for hele landet. Dette er en økning fra 2001 på om lag 2 000 kroner.Det er langt flere brukere av hjemmetjenester enn av institusjonstjenester, men generelt har institusjonene mer krevende brukere enn hjemmetjenestene. En institusjonsplass koster på landsbasis i gjennomsnitt nesten fem ganger så mye som en bruker av hjemmetjenester. Målt i brutto driftsutgifter 640 000 kroner per plass mot vel 130 000 kroner per bruker av hjemmetjenester.

De største kommunene bruker mer på hjemmetjenester enn de mindre kommunene. Dette forsterkes når innbyggertall og kommunenes inntekter ses i sammenheng. Små kommuner med lave inntekter bruker om lag 110 000 kroner per bruker, mens mellomstore kommuner med høye inntekter bruker om lag 150 000 kroner per bruker. Samtidig er det en tendens til at storbyene har en noe lavere ressursinnsats enn landsgjennomsnittet for institusjonstjenester.

Det er også entydig sammenheng mellom ressursbruk og inntektsnivå når det gjelder institusjonstjenester. Kommuner med høye inntekter prioriterer institusjonsplasser.

Sosialkontortjenesten

Økonomisk sosialhjelp ytes til den som ikke kan sørge for sitt livsopphold ved egen hjelp, arbeid mv. Gjennomsnittelig andel sosialhjelpsmottakere i alderen 20-66 på landsbasis er 4,4 prosent, og kommuner med lave og middels inntekter har en lavere dekningsgrad. Kommuner med høye inntekter har i gjennomsnitt en høyere andel sosialhjelpsmottakere enn landsgjennomsnittet. Oslo har høyest andel sosialhjelpsmottakere med 5,5 prosent. Bergen, Trondheim og Stavanger ligger også over landsgjennomsnittet med en gjennomsnittlig andel på 5,1 prosent.

Barnevern

Netto driftsutgifter til barnevernstjenesten var på landsbasis om lag 3 600 kroner. Bergen, Trondheim og Stavanger ligger godt over dette nivået med om lag 5 200 kroner per innbygger i aldersgruppen 0-17 år. Oslo har de høyeste utgiftene med om lag 7 600 kroner.

Bolig

I 2004 var det gjennomsnittlig 20 kommunalt disponerte boliger per 1 000 innbyggere. Det er en klar tendens til at små kommuner har et høyere antall boliger enn mellomstore kommuner. Det er også en klar tendens til at antall boliger øker med økende kommunalt inntektsnivå.

Administrasjon

Det er en sammenheng mellom stigende inntektsnivå og høye kostnader til kommunal administrasjon, og særlig er dette tilfelle i små kommuner. De ti kommunene med høyest inntekt har et utgiftsnivå som er om lag fem ganger høyere enn landsgjennomsnittet.

Kirke

Kommunenes økonomiske ansvar for kirker retter seg særlig mot drift og vedlikehold av kirker og kirkegårder, og lønn til visse lovbestemte stillinger. De kirkelige fellesrådene har et selvstendig ansvar for forvaltningen av de kommunale bevilgningene.

Foreløpige KOSTRA-tall for 2004 viser at kommunene (utenom Oslo) i gjennomsnitt brukte 395 kroner per innbygger på kirke, og at små kommuner bruker vesentlig mer på kirker enn mellomstore og store kommuner.

17.2 Fylkeskommunene

Videregående opplæring

Antall elever og lærlinger i alt har økt svakt fra 1998 til 2004. Mens antall lærlinger har blitt redusert med om lag 3 000, er antallet elever økt med om lag 4 000. For 2002-2004 har antallet elever økt sterkt i takt med den sterke veksten i antallet unge mellom 16 og 18 år.

Antall lærerårsverk gikk ned med om lag 1 500 fra 2000 til 2003. Dette må sees i sammenheng med arbeidstidsavtalen for lærerne (Skolepakke II). Leseplikten ble utvidet, samtidig som dette ble kompensert gjennom lønnsøkning fra og med 1. januar 2002 og 1. august 2002. Korrigerte brutto driftsutgifter til videregående opplæring var på vel 17,0 milliarder kroner i 2003 i 2004-kroner, mens anslag for 2004 indikerer at nivået vil ligge på 16,8 milliarder kroner.

Korrigert brutto driftsutgift per elev økte fra om lag 103 000 kroner i 2002 til om lag 110 000 kroner i 2003, for så å gå ned til 103 000 kroner igjen i 2004 (alt i 2004-kroner). Antallet elever per lærerårsverk ligger stabilt på omkring syv i perioden for de årene vi har tall. Tall for 2004 foreligger per dato ikke.

Administrasjon

Nivået på fylkeskommunenes utgifter per innbygger til administrasjon mv. varierer sterkt. Utgiftene i Oslo ligger langt under landsgjennomsnittet med om lag 180 kroner per innbygger, mens Finnmark er den fylkeskommunen som bruker mest på administrasjon med om lag 1 000 kroner per innbygger.